NO168781B - Fremgangsmaate for aa feste henholdsvis aa loesne et fiskegarn til resp. fra et baeretau - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for å feste henholdsvis å løsne et fiskegarns kantmasker til henholdsvis fra et baeretau, hvilket baeretau er fremstilt av en bunt tråder, hvilken trådbunt danner et antall første løkker integralt sammenslått med bæretauet og henger ned derfra, som angitt i innledningen til det etterfølgende selvstendige krav 1.

Det er vel kjent at fiskegarn, f.eks. et fast garn, henger ned fra sjøflaten inntil det er strukket tilstrekkelig ut i sjøen. Når motbølgemomenter, som er et slags trykk frembragt av bølger på havoverflaten, eller andre krefter blir inten-sivt utøvet på fiskegarnet, er det en mulighet for at kordellene som utgjør bæretauet vil bli brukket og derved vil hele fiskegarnet synke til havbunnen. Videre er det nødvendig å forbinde fiskegarnet til bæretauet som har en større diameter, med visse forutbestemte mellomrom i bæretauets lengderetning, når strekkeoperasjonen av fiskegarnet utføres.

Under hensyntagen til det ovennevnte, er følgende krav fremkommet fra mange fiskegarnbrukere i mange land i verden: 1. Det er et behov for forbedring av feste- og løsgjøringsoperasjoner ved fiskegarn. 2. Det er et behov for en forbindelse mellom bæretauet og fiskegarnet uten å knytte disse sammen og samtidig unngå avriving av fiskegarnet fra bæretau-

et .

3. Det er et behov for å minske både det areal hvor nettutstrekningsoperasjonen utføres og den tid som kreves for utførelse av nettekspansjonen.

I en typisk konvensjonell nettekspansjonsmetode, blir et mellomtau forbundet med et hovedtau forsynt med flytere med innbyrdes avstand, med bruk av forbindelsestau anordnet derimellom. Et fiskegarn blir deretter forbundet med det mellomliggende tau ved hjelp av et annet forbindelsestau som har et elliptisk eller halvelliptisk forløp sett fra siden, med et antall festeknuter dannet langsmed den øvre kant av fiskegarnet. Disse forbindelsestau er kalt sikksakktau.

Denne konstruksjon av det konvensjonelle fiskegarn ved bruk av såkalte sikksakktau, bevirker at det ikke kan fremstilles til en lav pris. Dette problem gjelder også tilfellet med drivgarn som ikke krever et hovedtau. Således kan det konvensjonelle drivgarn heller ikke fremstilles billig.

Fra US—pat. 4562660 er det kjent en enklere fastbinding av et fiskegarns kantmasker til et baeretau idet en festeline festet til bæretauet ved hjelp av en knute, føres gjennom et antall kantmasker for deretter å bli festet til bæretauet ved hjelp av en knute hvoretter samme gjentas i hele fiskegarnets lengde. Dette skjer manuelt ved hjelp av et i nevnte skrift vist apparat for oppnåelse av lik avstand mellom festeknutene på bæretauet. Ved løsgjøring av garnet fra bæretauet må festeknutene løsgjøres.

Fra norsk pat. 119607 er det kjent en maskin for fastgjøring av fiskegarnets kantmasker til et baeretau hvor samvirkende fingre i maskinen griper en gjennom kantmaskene på forhånd innført festeline og knyter denne fast til bæretauet, hvilket gjentas med innbyrdes like avstander langsmed fiskegarnet. Fra norsk pat. 131395 er det kjent å træ en festeline eller fortrinnsvis et bredt festebånd inn gjennom kantmaskene og med jevne mellomrom sy dette fast til bæretauet ved hjelp av symaskin.

Ingen av disse festemåter for fiskegarn til bæretau tillater en enkel festemåte til bæretau med midler som kan løsnes ved løsgjøring av fiskegarnet fra bæretauet.

Fra JP—A 56—91051. Hengeløkkene er som vist i tegningen beregnet for feste av fiskekroker med forsyn.

JP—A 134243 viser et utstyr som lager tau, selv om det ferdige tau fremviser løkker med innbyrdes like avstander som vist i fig. 1, fremgår det ikke av skriftet at disse nedhengende løkker kan brukes til feste av et fiskegarns kantmasker til tauet.

Det ovennevnte kjente materialet kan ikke sees å oppfylle de krav 1,2,3 som er nevnt i det foregående til feste av fiskegarn til bæretau.

Hensikten med den foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe en forbedret fremgangsmåte for å feste fiskegarn til bæretau, hvilken er helt fri for de ulemper som forefinnes i de ovenfor nevnte konvensjonelle fremgangsmåter og apparater til bruk ved gjennomføring av disse fremgangsmåtene.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgansmåte for feste av et fiskegarn til bæretau ved suksessivt å forbinde hver kantmaske med bæretauet og ved suksessivt å forbinde hver nettmaske med bæretauet, henholdsvis løsgjøring av det således ekspanderte fiskegarn. Dette er ifølge oppfinnelsen oppnådd ved hjelp av de trekk som fremgår av karakteristikken i det etterfølgende selvstendige krav 1. Den oppnådde binding av fiskegarnet til bæretauet, også kalt fiskegarnekspansjon, oppnås således uten knyting ved hver posisjon langsmed bæretauet. Det således ekspanderte fiskegarn kan tilfreds-stillende motstå motbølgemomenter/vridningsmomenter, som frembringes av brottsjø på havet.

Av det foregående og andre formål, fordeler og trekk ved oppfinnelsen som vil fremkomme i det følgende, vil opp-finnelsens natur bli klarere forstått med henvisning til den etterfølgende detaljerte beskrivelse av oppfinnelsen, de etterfølgende krav og de i tegningen forekommende figurer.

I tegningen viser

fig. 1 og 2 frontriss av et fiskegarn fremstilt i samsvar med oppfinnelsen, og som viser hvordan en mindre part med et sirkulært tverrsnitt er slått sammen med bæretauet i flek-sibel slått tilstand, og et antall løkker med samme lengde som henger ned fra bæretauet med innbyrdes like avstander,

fig. 3 er et delriss av støttetauet fremstilt i samsvar med oppfinnelsen, og viser spesielt hvordan en liten løkke E frembringes under garnforbindelsesoperasjonen,

fig. 4 og 5 viser videre delriss av et fiskegarn fremstilt i samsvar med oppfinnelsen, og illustrerer hvordan en første løkke S tres gjennom den ringformede åpning i den andre mindre løkke E uten å danne noen festeknute, hvoretter nettmaskene en for en blir hengt på denne,

fig. 6 viser hvordan den første løkken S blir strukket fra siden, den ene etter den andre, mens nettekspansjonsoperasjonen utføres,

fig. 7 er et delriss i større målestokk av bæretauet fremstilt i samsvar med oppfinnelsen, og viser spesielt en av et antall fremtrukne deler som er tildannet med innbyrdes avstand på bæretauets undire flate, uten dannelse av festeknuter,

fig. 8 er et skjematisk riss av bæretauet omfattende den høyre endedel, og viser spesielt hvordan løkkene blir forbundet i samsvar med fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse,

fig. 9 er et delriss som viser forbindelsesmetoden for et konvensjonelt fiskegarn,

Som vist I fig. 9, blir et mellomtau R' forbundet med et hovedtau R forsynt med flytelegemer med innbyrdes avstand, med forbindelsestauene anbragt derimellom. Et fiskegarn blir deretter forbundet med mellomtauet R' ved hjelp av et annet forbindelsestau R", som har et elliptisk eller halvelliptisk forløp sett fra siden med et antall festeknuter tildannet langsmed fiskegarnets øvre kant. Som tidligere nevnt, kalles disse forbindelsestauene R" sikksakktau.

Det skal nå i detalj vises til tegningen, hvor like deler angis med like henvisningstall og bokstaver. I fig. 1-3 er det vist et bæretau R som utgjøres av en kombinasjon av et antall enhetsparter (tråder) og en enkel part S med en sirkulær tverrsnittsform (parten S har en høy bruddstyrke). Begge typer blir sammenslått på den viste måte, hvorved et antall løkker S,S,S... (hvilke vil bli beskrevet nærmere i det etterfølgende) henger ned fra bæretauet R.

Når bæretauet R spesielt utformet for utførelse av den foreliggende oppfinnelse blir fremstilt automatisk, blir hver av løkkene S,S,S... dratt likt ut fra tauet på en slik måte at den nedhengende lengde 1± til den ene løkke S er noe lengre eller har hovedsakelig samme dimensjon som avstanden Li mellom to hosliggende løkker S.

Ved praktiske fiskeoperasjoner under anvendelse av drivgarnet, blir det benyttet et antall bæretau R med forskjellige diametere i området 3-50 mm. Imidlertid, for enkelhets skyld, vil den etterfølgende beskrivelse kun referere til det tilfellet hvor bæretauet R har en diameter på 7 mm. I dette tilfellet er bæretauet R en kombinasjon av åtte enhetsparter fleksibelt sammenslått og en mindre part betegnet med S i tegningsfigurene av de åtte parter, og med en diameter på 3 mm. Lengden 1^ til hver løkke S og avstanden L^ mellom hosliggende løkker S, er hovedsakelig den samme og har en lengde i området 25-30 cm.

For å sikre at de funksjoner som skal beskrives i det etterfølgende oppnås, blir den fremre ende 1 av løkken S innført i ekspansjonsretningen, gjennom baeretauets R struktur og trekkes deretter nedad fra dette inntil en mindre løkke E med åpning, dannes. (Fig. 3). Den mindre løkke E har en nedhengningslengde I2 målt fra det sted hvor løkken S kommer ut av bæretauet R. Deretter blir den neste lange løkke S trukket gjennom den lille løkken E på en slik måte som er vist i fig. 4, hvorved fordelaktige trekk som vil bli beskrevet senere, oppnås. For å sikre at frigjøringsopera-sjonen kan utføres lett uten avbrudd, blir den lille løkken E utformet på en slik måte at lengden l£ er omtrent lik avstanden L2 og at som tidligere antydet, lengden 1]_ er tilnærmet . I den viste utførelsesform er I2 = L2 = 2.6 cm bestemt som en godt akseptabel dimensjon, hvor det med symbolet = menes "er tilnærmet lik".

Ettersom bæretauet R spesielt utformet for oppfinnelsen, kun har et antall nedhengende løkker S,S,S... som har den samme lengde 1^ som ovenfor beskrevet, kan dette fremstilles ved masseproduksjon til tilnærmet samme pris som et konvensjonelt tau bortsett fra det anvendte materialslag.

Den etterfølgende beskrivelse vil illustrere festetrinnet før nettekspansjonsoperasJonen\ med henvisning til fig. 5. Den fremre ende 1 av den første løkke S (ikke vist) blir ført gjennom bæretauet R ved. hjelp av en hensiktsmessig inn-føringshylse (ikke vist), mens det holdes for hånd av operatøren. Deretter strekkes nevnte ende 1 i retning av garnekspansjonen inntil<1> den rager ut fra bæretauet S (på baeretauets nedre flate) i den stilling som befinner seg i nærheten av begynnelsespunktet 2' for avstanden L2.

Som det vil fremgå av tegningen, kan den utragende del av løkken S lett formes til en mindre løkke E (fig. 5). Ved dette moment vil operatørens visuelle inspeksjon eller måleoperasjon fastslå hvorvidt dimensjonsforholdet l2=L2 er tilnærmet etablert.

Deretter blir den neste løkke S trukket gjennom åpningen i den mindre løkke E i hele sin lengde (fig. 4). Deretter blir forbindelsesendedelen til hver garnmaske N hengt opp på løkken S den ene etter den andre, før den sistnevnte strekkes i tverretning ved hjelp av en trekkoperasjon (fig. 6).

Når forbindelsesoperasjonen er utført over en lengde på ca. 25 cm (Li) lik den strukkede seksjon, dannes den neste lille løkke E (som vist ved punkt 3') på samme måte som ovenfor nevnt (fig. 5). Når den mindre løkke E er tildannet, blir den etterfølgende løkke S trukket gjennom løkken E og denne operasjon repeteres videre. Som et resultat av fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse for å feste fiskegarn, er de variable nedhengningspunkter 2',3'... til de små løkker E,E,E... (fig. 5) plassert i nærheten av de faste nedhengningspunkter 1,2,3,4, 5... til de store løkkene S,S,S... (fig. 6); og både den lille løkke E og den store løkken S er overlappet hverandre når den sistnevnte blir strukket i tverretningen, hvorved den nettekspanderende kraft og varighet av bæretauet R blir flere ganger forbedret.

Ved et antall fiskeoperasjoner under anvendelse av et drivgarn hvor bæretauet hadde en diameter på 7 mm, og som ikke var belastet med vekter i sjøen, ble det beregnet at hvert av bæretauene (bestående av åtte slåtte enhetsparter fremstilt av polypropylen) for drivgarnet, hadde en taustyrke såvel som en ekspansiv kraft på 1240 kg. Det ble antatt i denne prøve at drivgarnet ble neddykket til en midlere dybde på 10 m i sjøen, at dets bredde i ekspandert tilstand var ca. 50 m og at dets totale vekt målt i sjøen, var 11,3 kg (det skal anføres at målingene ble utført i samsvar med relevant japansk industristandard målemetoder).

Når garnekspansjonsoperasjonen utføres i sjøen, blir i samsvar med fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse en serie konvekst formede deler 6 uten festeknuter ved disse, suksessivt tildannet med innbyrdes avstand langsmed den nedre flate av bæretauet R (fig. 7) ved hjelp av trinnene med innføring av hver av løkkene S derigjennom, oppad forskyvning av den kombinerte struktur av både den første store løkke og den andre lille løkke og strekking av bæretauet R i lengderetningen. På grunn av dannelsen av de konvekse deler 6,6,6... på denne måte, kan bæretauets R styrke bli betraktelig øket.

Dette fører til to fordelaktige trekk:

a) Diameteren til bæretauet kan reduseres, i det minste i en grad av 1:5 til 1:4 sammenlignet med den til det konvensjonelle bæretau, og b) arbeidstimer nødvendige for festeoperasjonen av bæretauet til fiskegarnet kan reduseres betraktelig.

Når fiskegarnet skal løsgjøres for reparasjon eller for utskifting med et annet, innledes frigjøringsoperasjonen fra den borterste lille løkke. E (fig. 8) og den blir fullført ved å løsgjøre løkken fra den mindre løkken og ved å gjenta den samme operasjon i motsatt retning av det som er tilfelle ved nettekspansjonsoperasjonen, hvorved hele fiskegarnet N frigjøres fra bæretauet.

Det er åpenlyst at feste og frigjøringsoperasjon kan utføres på samme måte som beskrevet ovenfor med hensyn til fiskegarnets bunnområde.

Alle praktiske fiskeoperasjoner i den foregående beskrivelse ble utført i fiskeområdet; i det Japanske Hav og Stillehavet, og anvendelse av flytelegemer og vekter (ikke vist) ble bestemt i samsvar med konvensjonell fiskepraksis i avhengig-het av de steder hvor de ble plassert i sjøen (i området 2-1000 m dybde).

I det tilfellet hvor fiskeoperasjonen ble utført ved bruk av faste garn, ble fiskegarnekspansjonen oppnådd med en bredde på 20 m med en posisjon av 12 m i dybde målt fra havoverflaten. Med denne praktiske fiskeoperasjon hadde hovedtauet R (fig. 9) som ble nyttet, en diameter på 15 mm og det viste seg at den samme fiskeeffekt ble oppnådd som i det tilfellet hvor det konvensjonelle hovedtau med en diameter på 20 mm, ble brukt.

Dette betyr at en diameter på hovedtauet kan reduseres i en grad av 3:4 sammenlignet med diameteren til det konvensjonelle tau.

Videre ble det i hver av de ovennevnte utførelsesf ormer, fastslått at den nødvendige tid for feste og løsgjøring av det samme fiskegarn i bredde, ble redusert med 1:20, sammenlignet med konvensjonelle, under hensyntagen til svaie/duve-forskjellen på den plass hvor operasjonen ble utført.

Så lenge fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse blir anvendt, kan dannelsen av konvekse partier 6,6,6... uten at noen festeknuter dannes ved disse, og strekkmønstre til hver av løkkene S,S,S... parallelt med bæretauet (fig. 8) bli visuelt overvåket til enhver tid. Bæretauet R fremviser således et tydelig karakteristisk utseende.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte for å feste henholdsvis å løsne et fiskegarns kantmasker til henholdsvis fra et bæretau, hvilket bæretau (R) er fremstilt av en bunt tråder, hvilken trådbunt danner et antall første løkker (S,S,S, - ) integralt sammenslått med bæretauet og henger ned derfra, karakterisert ved følgende trinn: opphengning av en del av fiskegarnets masker (N,N,N ), en for en som i og for seg kjent, på en av de nevnte første løkker (S.S.S, - ); tildannelse av en andre løkke (E) ved innføring av den første løkke (S) inn i trådbunten og gjennomtrengning av bæretauet i en retning koaksialt med dette, og deretter trekking av den fremre del (1) av den første løkke (S) ut fra trådbunten, hvilken andre løkke har en mindre lengde enn den første løkke; og deretter operativt å forbinde nevnte andre løkke (E) med den neste av de første løkker (S,S,S - ) ved innføring av den neste første løkke (S) inn i den nevnte foregående andre løkke (E); suksessiv gjentagelse av nevnte trinn etter hverandre frem til den ytterste ende av forbindelsen mellom fiskegarnet og bæretauet, hvor en siste av nevnte første løkker (S.S.S - ) blir fast festet til bæretauet (R) ved innstikking av nevnte siste løkke (S) i tauet; og frigjøring av fiskegarnet ved gjentagelse av nevnte trinn i motsatt orden.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de nevnte første løkker (S,S,S, — ) er forbundet med bæretauet (R) i et antall faste posisjoner med innbyrdes lik avstand I tauets lengderetning som i og for seg kjent, og at de andre løkker (E,E,E - ) forbindes med bæretauet i variable posisjoner mellom de første løkkers (S,S,S - ) posisjoner i tauets lengderetning, og at lengden av de utragende andre løkker (E,E,E - ) er tilnærmet lik avstanden mellom den variable posisjon til den andre løkke (E) og den faste posisjon til den hosliggende første løkke (S), med hvilken den nevnte andre løkke (E) forbindes, hvorved nevnte første løkke (S) og den andre løkke (E) bringes til å overlappe hverandre i området hvor de er operativt forbundet.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at i de operative forbindelser mellom nevnte første løkker (S,S,S, - ) og nevnte andre løkker (E,E,E, - ) blir de nevnte første løkker (S) strukket i bæretauets (R) tverretning, hvorved de operative forbindelser danner for-tykninger på bæretauet (T) som er atskilt med like avstander og er dannet uten noen festeknuter.