NO166105B - Fremgangsmaate for aa danne et bilde paa en planografisk trykkeplateforloeper. - Google Patents

Description

Planografisk trykking involverer trykking fra en forløper på hvilket farge er fordelt billedvis utelukkende eller først og fremst som et resultat av billedvise forskjeller i forløperens overflateegenskaper. Platens overflate kan således være absolutt plan, eller det kan være en ubetydelig billedvis profileringseffekt, for eksempel som en uunngåelig konsekvens av dannelsen av de billedvise differensielle egenskaper.

Ved litografi, den vanligste form for planografisk trykking, oppnåes billedvis fordeling av farge ved påføring av en oljebasert farge på en forløper som bærer en billedvis fordeling av relativt oleofile bilde-områder på en bakgrunn som er relativt hydrofil (lite oleofil), idet hydrofiliteten er blitt øket ved fuktning av bakgrunnen med vann.

Planografiske trykkeplateforløpere kan også anvendes for fremstilling av dypetsningsplater, hvor de differensielle billedvise overflateegenskaper utnyttes for oppnåelse av differensiell billedvis etsning.

Planograf iske trykkeplateforløpere oirff atter et substrat

som bærer et bildedannende lag. Substratet er ofte av aluminium, vanligvis med en anodisert overflate. I alminnelighet blir det også forsynt med et belegg av et aluminiumsilikat ved behandling av aluminiumet, eller det anodiserte aluminium, med natriumsilikat, for eksempel som beskrevet i US-patent nr. 3 181 461.

Et bildedannende lag påføres på aluminiumet, det anodiserte aluminium eller aluminiumsilikatet. Det foto-sensitive materiale i dette bildedannende lag kan eksempelvis være ammoniumbikromat eller en diazo-harpiks, som beskrevet i US-patent nr. 3 181 461, eller en foto-polymeriserbar harpiks. Kommersielt kan det bildedannende lag dannes umiddelbart før bruk, for eksempel ved påstrykning av diazo- eller annet foto-sensitivt materiale umiddelbart før foto-eksponering, eller trykkingsforløperen kan være en på forhånd sensibilisert plate som har et på forhånd dannet belegg av foto-polymeriserbar harpiks.

Et bilde dannes på den planografiske trykkeplateforløper ved billedvis foto-eksponering av det bildedannende lag. Eksponeringen utføres vanligvis under anvendelse av ultrafiolett stråling. Den resulterer i billedvise forandringer i egenskapene hos det bildedannende lag, for eksempel under herdning av de eksponerte områder. Det eksponerte bildedannende lag blir så fremkalt. Fremkalling involverer normalt fjerning av det ueksponerte bildedannende lag, slik at det relativt hydrofile substrat av silikat eller anodisert aluminium avdekkes. Fremkalling kan dessuten involvere forsterkning av det eksponerte bilde, for eksempel ved at en harpiks forbindes med det eksponerte bildedannende materiale og gir en billedvis avsetning av harpiks bundet til substratet. Typiske fremkallings-blandinger omfatter en stor mengde av vann, for fjerning av det ueksponerte bildedannende låg, og en liten mengde av en organisk fase som bærer harpiksen og andre additiver så som pigment. Det er nødvendig at mengden av organisk løsningsmiddel er relativt liten, da løsningsmidlet i fremkalleren ellers vil fjerne de eksponerte områder fra substratet.

Alle disse systemer lider av den ulempe at det er nødvendig å tilveiebringe et foto-sensitivt belegg over det anodiserte,

og ofte silikatiserte, aluminiumsubstrat, og omkostningene hermed er vanligvis ganske betydelige i forhold til hva substratet koster.

Forskjellige detaljerte modifikasjoner av disse generelle metoder er blitt foreslått i litteraturen. Eksempelvis foreslås det i US-patent nr. 4 054 094 å eksponere billedvis med en laser en trykkingsforløper omfattene et aluminiumsubstrat som bærer en polymer blanding som belegges med polykieselsyre. Denne metode krever således to belegningstrinn over substratet for eksponering. Den billedvise eksponering resulterer i spaltning av den organiske harpiks slik at de eksponerte områder gjøres oleofile, mens polykieselsyren i de ueksponerte områder gjør overflaten hydrofil. Det angis at når polykieselsyren påføres direkte på aluminiumplaten, vil billedvis eksponering med laseren ikke omdanne overflaten fra en vann-mottagende til en vann-avstøtende overflate. Skjønt det er angitt i US-patent nr. 4 054 094 at nesten hvilken som helst fast-tilstand-, væskeformig eller gassformig laser kan anvendes, angis C02-laseren å være særlig hensiktsmessig.

Senere er det blitt utviklet et system hvor et ark som bærer overførbart materiale på sin overflate, legges mot et egnet substrat, så som anodisert aluminium, og avsøkes deretter billedvis med en laser slik at det overførbare materiale billedvis overføres på substratet. For eksempel kan arket ha et belegg av grafitt bundet ved hjelp av et cellulose-binde-middel, og bindemidlet og grafitten overføres, i de områder som treffes av laserstrålen, til substratet under dannelse av relativt oleofile områder. De differensielle egenskaper er ustabile, men de kan stabiliseres ved baking av arket i en ovn fulgt av behandling med en egnet fremkaller. Denne metode har derfor den fordel at man unngår anvendelse av foto-sensitive belegg, men den har den ulempe at den krever et overføringsark og anskaffelse av utstyr for baking av substratet.

Det har vært vårt formål å tilveiebringe planografiske trykkeplateforløpere, og fremgangsmåter til anvendelse av disse, hvorved de forskjellige, ovenfor diskuterte ulemper unngåes.

Ifølge oppfinnelsen dannes et bilde på et planografisk trykkeplateforløper som inkluderer et aluminiumsilikat-hydrat som et bildedannende lag, ved en prosess som omfatter billedvis fotoeksponering av det bildedannende lag for derved å omdanne aluminiumsilikatet til en mer oleofil form.

Følgelig har den eksponerte trykkingsforløper da en bildeholdig overflate omfattende en billedvis fordeling av relativt oleofilt materiale mot en bakgrunn av relativt hydrofilt materiale. Forskjellene i oleofiliteten kan være heller små

for direkte anvendelse for trykking, og det er således nødvendig å øke forskjellene i oleofilitet mellom bilde- og bakgrunns-områdene. Dette kan oppnåes ved påføring på det bildedannende lag av en selektiv belegningsblanding omfattende en organisk fase som innbefatter en filmdannende oleofil harpiks og som preferensielt fukter og avsetter harpiks på de mer oleofile bildeområder, og en vandig fase som preferensielt fukter, og hindrer harpiksavsetning på, de ueksponerte mindre oleofile områder, hvoretter den avsatte harpiks herdes.

Eksponeringstrinnet skiller seg således fra konvensjonelle planografiske eksponeringstrinn ved at aluminiumsilikathydrat anvendes som bildedannende materiale. Ytterligere bildedannende materiale, så som bikromat, diazo-harpiks eller foto-polymeriserbar harpiks er unødvendig, og aluminiumsilikat-hydratet er i alminnelighet det eneste bildedannende materiale på trykkingsforløperen. Fremgangsmåten avviker også fra konvensjonelle planografiske metoder ved at differensiell billedvis oleofilitet er en direkte følge av eksponeringen og eksisterer endog før enhver fremkalling eller belegg-behandling. Fremgangsmåten avviker også fra konvensjonelle planografiske metoder ved at mens det ved disse oppnåes fremkalling ved det essensielle trinn å fjerne bakgrunnsområdene slik at det underliggende substrat eksponeres, er det ved oppfinnelsen essensielt at det ikke børe foretas noen vesentlig fjerning av bestanddeler i det bildedannende lag, men at differensiell oleofilitet isteden kan økes ved differensiell belegning av en oleofil harpiks i de eksponerte områder.

Den planografiske trykkeplateforløper omfatter et substrat som bærer det bildedannende lag og er i alminnelighet i form av en plate. Substratet kan være hvilket som helst substrat som er tilstrekkelig jevnt for anvendelse ved dannelse av en planografisk trykkeplateforløper, og som er istand til å bære belegget av aluminiumsilikat-hydrat. Det kan derfor eksempelvis være papir med et egnet belegg. Fortrinnsvis er imidlertid aluminiumsilikat-hydratet i eller på en aluminiumoverflate. Substratet kan således være et aluminisert substrat, så som papir, men fortrinnsvis er det et aluminiumark. Aluminium-overf laten kan være porøs, og aluminiumsilikat-hydratet kan være i beleggets sporer. Alternativt kan aluminiumsilikat-hydratet være utelukkende over aluminiumoverflaten. Fortrinnsvis dannes aluminiumsilikat-hydratet på eller belegges på en anodisert aluminiumoverflate.

Det er vanlig praksis å danne et aluminiumsilikat-belegg

på en anodisert aluminiumplate eller annen overflate før påføring av konvensjonelt, på forhånd sensibilisert eller fotosensitivt stryk-på-belegg, og de resulterende aluminiumsilikat-belegg er ofte egnet til bruk som det bildedannende lag ved oppfinnelsen. De trykkeplateforløpere som anvendes ved oppfinnelsen, erholdes således fortrinnsvis ved en prosess omfattende behandling av en aluminiumoverflate, i alminnelighet en anodisert aluminiumoverflate, med en alkalisilikat-oppløsning, for eksempel som beskrevet i US-patent nr. 3 181 461. Alkali-

silikat-oppløsningen er normalt av et alkalimetallsilikat, i alminnelighet natriumsilikat.

Da den billedvise differensielle oleofilitet etter eksponering er relativt lav, vil også den billedvise differensielle trykkdensitet som oppnåes ved trykking fra den eksponerte overflate, med sannsynlighet være heller lav hvis overflaten ikke behandles med den selektive belegningsblanding før påføringen av fargen. Selv denne lave forskjell vil imidlertid være egnet for noen formål. Påføringen av den selektive belegningsblanding øker den differensielle trykk-densitet som er oppnåelig, men den nøyaktige forskjell i trykk-densitet mellom bildeområder og bakgrunnsområder avhenger av en lang rekke faktorer, herunder den spesielle farge som anvendes, den selektive belegningsblandingsnatur, eksponeringens natur og sammensetningen av det opprinnelige bildedannende lag. Belegningsblandingen blir fortrinnsvis standardisert slik at

den er egnet for en rekke eksponerte overflater og farger, for eksempel ved regulering av de relative andeler av løsningsmiddel-fase og vandig fase, som diskutert nedenfor. Hvis dette gjøres og hvis det eksponerte bildedannende lag er av varierende kvalitet, følger det imidlertid at det foreligger risiko for at den differensielle trykkdensitet vil variere i henhold til variasjoner i det eksponerte bildedannende lag. Det er derfor ønskelig å standardisere egenskapene av det eksponerte bildedannende lag så meget som mulig og, spesielt, å standardisere den kjemiske sammensetning av det bildedannende lag før eksponering. Det ser ut til at den nøyaktige sammensetning av det aluminiumsilikat som dannes ved kontakt mellom aluminium, vanligvis anodisert aluminium, med alkalisilikat, kan variere fra charge til charge, sannsynligvis i avhengighet av prosesseringsbetingelsene, med mindre forholdsregler taes. Det er derfor ønskelig at prosesseringsbetingelsene og det resulterende lag bør standardiseres til å gi ensartede og optimale egenskaper, da dette letter utarbeidelsen av egnede selektive belegningsblandinger og farger.

Det er i alminnelighet foretrukket at belegg-vekten av aluminiumsilikat-hydrat på trykkingsforløperene bør være større enn den vekt som tradisjonelt anvendes på slike plater. I konvensjonelle systemer er således tørrvekten av aluminiumsilikatet typisk rundt 1 til 1,5 mg/m<2>, men ved oppfinnelsen er tørrvekten av aluminiumsilikatet i det bildedannende lag vanligvis 2-8, fortrinnsvis 2-5, mg/m<2>.

Trykkingsforløperen lages i alminnelighet ved at et substrat som dannes av aluminium elelr har et belegg som innbefatter eller er dannet av aluminium, bringes i kontakt med en oppløsning som vil tilveiebringe aluminiumsilikat-hydratet på overflaten, idet denne oppløsning fortrinnsvis er en alkalimetallsilikat-oppløsning og substratet fortrinnsvis er en anodisert aluminiumplate. Silikatoppløsningens konsentrasjon kan være fra 20 til 4 0 vekt%, og dens temperatur under kontakten kan være fra 80

til 100°C. Kontakten kan skje ved neddykking eller svabring eller hvilken som helst annen bekvem måte, og overflaten holdes fortrinnsvis i kontakt med et overskudd av oppløsning i 5-15 minutter, hvoretter overskuddet av oppløsning kan vaskes av med vann og overflaten deretter tørkes. Alternativt kan overskudd av oppløsning inntørkes på overflaten.

Da eksponeringen resulterer i billedvis differensiell oleofilitet, er det selvsagt vesentlig at trykkeplateforløperen, før eksponering, har et bildedannende lag med ensartet oleofilitet. Følgelig er det nødvendig å unngå at det på laget avsettes materiale som vil gjøre dettes oleofilitet ikke-ensartet. For eksempel er det vesentlig at det bildedannende lag ikke håndberøres, da dette kan avsette et på laget.

Det bildedannende lag blir så underkastet billedvis fotoeksponering, og eksponeringsbetingelsene må velges slik at de gir den ønskede billedvise forandring i oleofile egenskaper. For dette formål finner man i alminnelighet at intens infrarød stråling er påkrevet. Det ser ut til at effekten er en fotokjemisk effekt og ikke en oppvarmningseffekt, og den optimale bølgelengde vil således sannsynligvis avhenge av den spesielle form av aluminiumsilikat som foreligger i belegget. For eksempel, skjønt bølgelengder opp til 12 pm kan være tilfredsstillende for noen aluminiumsilikater, viser de aluminiumsilikat-hydrater som vi har anvendt, mest effektiv bildedannelse ved bølgelengder i området 0,8-4 pm, og de beste resultater oppnåes ved ca. 1,06 pm.

Bestrålingen må være tilstrekkelig intens til at den bevirker forandringen i egenskaper. Intensiteten kan oppnåes enten ved anvendelse av et relativt lavt bestrålingsnivå over en lang tidsperiode eller et meget høyere bestrålingsnivå over en kort tidsperiode. Lengre tids bestråling kan medføre overoppheting av substratet, og dette kan være uønsket. Man foretrekker derfor i alminnelighet å bestråle ved et høyt nivå av stråling i en kort tidsperiode. En hensiktsmessig metode for billedvis bestråling er å foreta hurtig-eksponering gjennom et maske-bilde. Den foretrukne bestrålingsmetode er ved billedvis laser-eksponering under anvendelse av en infrarød laser med den valgte bølgelengde, og spesielt finner vi at den infrarøde Yag-laser, blant alle de kommersielt tilgjengelige lasere, er den laser-type som gir de beste resultater.

Laseren bestråler i alminnelighet hver eksponert del av belegget i 0,3 til 7, fortrinnsvis 1 til 2, x 10~<6> sek. Laserens effekt er typisk fra 4 til 30, fortrinnsvis 9 til 14, watt, som gir en belegg-sensitivitet på typisk fra 30 til 300, fortrinnsvis 70 til 150, millijoule pr. cm<2.>

Det er ikke helt klart for oss hvilken kjemisk effekt som oppnåes under den billedvise fotoeksponering. Det synes sannsynlig at aluminiumsilikatet til å begynne med foreligger som aluminiumsilikat-hydrat, og at bestrålingen forandrer aluminiumsilikat-hydratet til en mer oleofil kjemisk form. Denne modifikasjon kan komme av en forandring i hydratets krystallstruktur, men den mer viktige mekanisme involverer sannsynligvis omdannelse av aluminiumsilikatet fra en mer hydratisert form til en mindre hydratisert form, eventuelt fulgt av forandringer i krystallstrukturen. Det ser ut til at de beste resultater oppnåes når aluminiumsilikat-belegget i begynnelsen foreligger som aluminiumsilikat-heptahydrat, og at bestrålingen kan bevirke omdannelse av heptahydratet til det tilsvarende pentahydrat, idet dette pentahydrat er mer oleofilt enn heptahydratet.

For oppnåelse av den optimale billedvise differensielle oleofilitet foretrekkes det, spesielt når eksponeringen foretas med en laser, at det bildedannende lag helt eller overveiende dannes av en enkelt form av aluminiumsilikat som vil danne bilde ved den valgte bølgelengde, og fortrinnsvis er aluminiumsilikatet i det bildedannende lag helt eller overveiende av bohmitt, til å begynne med fortrinnsvis i form av bohmitt-heptahydrat.

Systemer for billedvis laser-avsøkning er kommersielt tilgjengelige, for eksempel under handelsnavnet "Logescan". De involverer den billedvise generering av bestrålingspulser som treffer overflaten bare i de områder som skal eksponeres. Beskrivelse av egnede metoder til billedvis laser-avsøkning vil finnes i eksempelvis US-patent nr. 3 945 318 og 3 739 088.

Oppfinnelsen innbefatter også fremgangsmåter til å danne en planografisk trykkingsoverflate som har et trykke-resistent bilde, ved påføring av en selektiv belegningsblanding på en bildeoverflate, hvilke metoder er karakterisert ved at bilde-overflaten omfatter en billedvis fordeling av relativt oleofilt materiale mot en bakgrunn av relativt hydrofilt materiale, og den selektive belegningsblanding omfatter en organisk fase som innbefatter en filmdannende oleofil harpiks og som preferensielt fukter og avsetter harpiks på bildeområdene, og en vandig fase som preferensielt fukter og hindrer harpiksavsetning på bakgrunnsområdene, hvoretter harpiksen herdes. Denne prosess er av spesiell verdi når det relativt hydrofile materiale er bohmitt-heptahydrat eller annet relativt hydrofilt aluminiumsilikat-hydrat, og det relativt oleofile materiale er det aluminiumsilikat som erholdes fra dette ved eksponering, for eksempel som beskrevet ovenfor. Fremgangsmåten er imidlertid av verdi i hvilken som helst situasjon hvor man ønsker å danne en trykkeoverflate ved å øke den differensielle billedvise oleofilitet uten å fjerne de hydrofile områder av overflaten. Eksempelvis kan fremgangsmåten anvendes på prosesser ved hvilke man ønsker å forsterke den billedvise differensielle oleofilitet som erholdes ved eksponering og fremkalling av konvensjonelle diazo- eller for-sensibiliserte plater.

Oppfinnelsen innbefatter også de selektive belegningsblandinger som er egnet for dette formål. Blandingen er i alminnelighet en emulsjon av 10-25 volum% av den vandige fase og 90-75 volum% av den organiske fase inneholdende den filmdannende harpiks. Hvis mengden av den vandige fase er for liten, vil belegningsblandingen legge harpiks over de relativt hydrofile områder såvel som over de relativt oleofile områder. Hvis mengden av vandig fase er for stor, vil belegningsblandingen ha tendens til å hindre harpiksavsetning på de relativt oleofile områder. Det bør bemerkes at det høye innhold av organisk fase i blandingen vil gjøre den uegnet til bruk som en fremkaller for konvensjonelle diazo- eller for-sensibiliserte plater, da blandingen ville fjerne fra platen både det ueksponerte og det eksponerte fotosensitive materiale.

De beste resultater synes å bli oppnådd, spesielt med det beskrevne aluminiumsilikat-bilde-lag, når blandingen inneholder 15-20 volum% vandig fase og 80-85 volum% organisk fase, for eksempel når blandingen er dannet av ca. 1 volumdel vandig fase og 5 volumdeler organisk fase.

Den vandige fase kan bestå utelukkende av vann, eller den kan ha vannoppløselige bestanddeler tilsatt til vannet.

Således kan den vandige fase innbefatte et hydrofilt filmdannende materiale så som en naturlig forekommende eller syntetisk polymer, så som en hydrofil gummi, fortrinnsvis gummi arabicum, eller polyakrylsyre. Den vandige fase kan også innbefatte materiale som vil reagere med substratet og derved forbedre filmdannerens adhesjon. Eksempelvis kan den innbefatte en syre så som fosforsyre eller et etsemiddel så som et fluorid, for eksempel ammoniumbifluorid.

Den organiske fase omfatter en oppløsning av den filmdannende harpiks i et egnet organisk løsningsmiddel. Opp-løsningen av harpiks er fortrinnsvis en sann oppløsning, men i noen tilfeller kan den mer nøyaktig betegnes som en dispersjon forutsatt at det er mulig å danne en oleofil film av opp-løsningen. Løsningsmidlet velges under hensyntagen til behovet for å danne en oppløsning av harpiksen i den organiske fase og under hensyntagen til behovet for å danne en stabil emulsjon eller dispersjon med den vandige fase. Løsningsmidlet omfatter fortrinnsvis et alifatisk keton, for eksempel et cykloalkylketon med 4-8 karbonatomer, mest foretrukket cykloheksanon. Dette letter dannelsen av en stabil belegningsblanding, men frem-stillingen av en sann oppløsning av harpiksen i cykloheksanon kan være heller vanskelig. Følgelig kan det være ønskelig å inkludere et kraftig løsningsmiddel for harpiksen, og klorerte alifatiske hydrokarboner så som etylenklorid foretrekkes. Løsningsmidlet dannes best av 40-100 % cykloheksanon eller annet keton og 60-0 % etylenklorid eller annet klorert alifatisk hydrokarbon.

Den filmdannende harpiks kan være hvilken som helst harpiks som kan oppløses tilstrekkelig i den organiske fase, og som vil avsettes under dannelse av en billedvis film som har egnet oleofilitet og som har tilstrekkelig fysisk resistens, så som riperesistens, til å være egnet for trykking, og som har tilstrekkelig kjemisk resistens, så som resistens mot alkoholer, til å være egnet for kontakt med trykkfarger. De foretrukne harpiksmaterialer er epoksyharpikser, men andre som kan anvendes innbefatter vinylharpikser så som polyvinylklorid, polyakrylesterharpikser, diazo-harpikser, polyester-harpikser, fenol-formaldehyd- og andre harpikser.

Den organiske fase inneholder i alminnelighet et pigment, slik at bildeområdene trer sterkt frem, og kan inneholde andre additiver. Belegningsblandingen kan innbefatte et emulgeringsmiddel, for eksempel polyetylenglykol, til å stabilisere emulsjonen av den vandige fase og den organiske fase, men emulgeringsmidlet må ikke være slik at det i betydelig grad fremmer fuktning av de relativt oleofile områder med den vandige fase eller av de relativt hydrofile områder med den organiske fase.

Blandingen kan fremstilles ved at man danner den vandige fase og den organiske fase separat og deretter forener disse under kraftig agitering for å fremstille en emulsjon.

Blandingen kan påføres på overflaten ved hvilket som helst skånsomt påføringssystem som vil muliggjøre den selektive fuktning av bilde- og bakgrunns-områdene, for eksempel ved dypping, sprøyting eller med svamp. Den harpiks som er preferensielt avsatt i de oleofile bildeområder, blir så herdet, for eksempel ved tørking av blandingen, eventuelt etter vaskning med vann. En hver sådan vaskning må naturligvis utføres tilstrekkelig skånsomt til at den avsatte harpiks ikke vaskes bort fra de oleofile områder.

Oppfinnelsen innbefatter også apparatur egnet til utførelse av de forskjellige fremgangsmåtetrinn, og spesielt kan apparatet omfatte en foto-eksponerings-kilde, midler til å holde trykkings-forløperen i en posisjon for fotoeksponering og midler til å bevirke billedvis fotoeksponering av forløperen. Apparatet omfatter fortrinnsvis en infrarød laser-kilde, midler til å holde trykkingsforløperen i en posisjon som skal treffes direkte av laseren, og midler som bringer laseren til å avsøke forløperen billedvis. Når vi sier at trykkingsforløperen kan treffes direkte av laseren, mener vi at det ikke er noen mellomkommende maske og apparatet behøver således ikke inneholde, og inneholder fortrinnsvis ikke, midler til å holde en maske ved forløperen under eksponeringen. De midler som bringer laseren til å

treffe forløperen billedvis, kan være elektroniske midler for lesning av et bilde og generering av billedvise pulser fra laseren mens denne avsøker forløperen.

Apparatet kan også innbefatte midler for påføring av den selektive belegningsblanding. Slike midler kan således være en integrerende del av apparatet eller kan være plassert i dettes umiddelbare nærhet, og en viktig fordel med oppfinnelsen er at apparatet ikke nødvendigvis må innbefatte midler for baking av belegget mellom eksponering og påføring av blandingen.

Oppfinnelsen innbefatter også fremgangsmåter til å trykke under anvendelse av forløpere fremstilt som beskrevet ovenfor. Således kan en egnet litografisk farge påføres på forløperen, og trykking kan utføres på en måte som er konvensjonell ved litografisk trykking.

Det følgende eksempel illustrerer oppfinnelsen.

En konvensjonell litografisk plate av anodisert aluminium neddykkes i 30 vekt% natriumsilikat-oppløsning ved 90°C i 10 minutter og blir deretter vasket og tørket. Det resulterende aluminiumsilikathydrat-belegg har en tørrvekt på ca. 3 mg/m<2>. Kjemisk analyse av overflaten tyder på at belegget helt eller hovedsakelig består av bohmitt-heptahydrat.

Det bilde som skal reproduseres, avsøkes med en neon-laser, hvorved det genereres en inngang til apparatet, typisk som beskrevet i US-patent nr. 3 737 088 og 3 945 318, som vil generere et utgangssignal for styring av en Yag-laser. Yag-laseren tilveiebringer pulser av stråling med bølgelengde på 1,06 pm. Hver puls treffer et "pixel"-element på det bildedannende lag, diameter ca. 25 pm, i en tidsperiode, i de eksponerte områder, på ca. 1,4 x IO-<6> sekund. Laser-effekten er ca. 11 watt, og beleggsensitiviteten i overflaten er av størrelsesorden 100 millijoule pr. cm<2>.

Etter eksponeringen fremkommer et meget svakt synlig

bilde. Kjemisk analyse tyder på at i de områder som er truffet av laserstrålen, er bohmitt-heptahydrat blitt omdannet til bohmitt-pentahydrat. Eksperimenter viser klart at de områder som er truffet av laseren, er mer oleofile enn de øvrige områder.

140 g av en epoksyharpiks (for eksempel et fast epiklor-hydrin/bisfenol-A-harpiks-system så som Epikote 1000) oppløses i en blanding av 500 ml cykloheksanon og 500 ml etylenklorid. 1 g findelt partikkelformig dyptrykkspigment dispergeres i den organiske fase. 5 volumdeler av denne organiske fase blir så blandet med 1 volumdel avionisert vann under kraftig agitering, hvorved det dannes en emulsjon. Emulsjonen blir å påført den eksponerte overflate med svamp, vasket skånsomt med vann og tørket. Den resulterende overflate har et sterkt synlig bilde og tilsvarende billedvis differensiell oleofilitet.

Overflaten kan deretter farges på kovensjonell måte under anvendesle av lito-farge og kan anvendes for litografisk trykking på konvensjonell måte.

I et annet eksempel kan den vandige fase av fremkalleren innbefatte 5 % gummi-arabikum og 1 % ammoniumbifluorid, og den organiske fase kan inneholde 4 % aluminiumstearat og 6 % av en 50/50 oppløsning av polyetylenglykol og toluen.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte til å danne et bilde på en planografisk trykkeplateforløper som inkluderer et aluminiumsilikat-hydrat som et bildedannende lag, ved en prosess omfattende billedvis fotoeksponering av det bildedannende lag for derved å omdanne aluminiumsilikatet til en mer oleofil form, karakterisert ved at et trykke-resistent bilde dannes ved at man på det eksponerte bildedannende lag påfører en selektiv belegningsblanding omfattende en organisk fase som innbefatter en filmdannende oleofil harpiks, og som preferensielt fukter og avsetter harpiks på de mer oleofile bilde-områder, og en vandig fase som preferensielt fukter, og hindrer harpiksavsetning på, de ueksponerte mindre oleofile områder, og deretter herder harpiksen.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at aluminiumsilikat-hydratet anvendes som det eneste bildedannende materiale på trykkeplate-forløperen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det bildedannende lag frembringes ved en prosess omfattende behandling av en aluminiumoverflate med alkalisilikat-oppløsning.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at det bildedannende lag frembringes ved behandling av en anodisert aluminiumoverflate med en natriumsilikat-oppløsning.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det bildedannende lag før fotoeksponering helt eller overveiende består av alumin iums i1ikat-heptahydrat.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det ved den billedvise fotoeksponering anvendes infrarød stråling med en bølgelengde på 0,8-4 um.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det ved den billedvise fotoeksponering anvendes infrarød laserstråling.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det ved den billedvise fotoeksponering anvendes en Yag-laser.

9. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at det som selektiv belegningsblanding anvendes en emulsjon av 10-25 volum%, fortrinnsvis 15-20 volum%, vandig fase og 90-75 volum%, fortrinnsvis 85-80 volum%, organisk fase inneholdende filmdannende harpiks, fortrinnsvis epoksyharpiks.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at det anvendes en organisk fase som omfatter en oppløsning av harpiksen i et keton, fortrinnsvis cykloheksanon, eller en blanding av ketonet og klorert alifatisk hydrokarbon, fortrinnsvis etylenklorid.