NO162493B - Tannkrem. - Google Patents

Description

Natriumcarboxymethylcellulose er blitt anvendt som gelmiddel i tannkremer på grunn av at den er lett tilgjengelig og på grunn av de generelt tilfredsstillende rheologiske egenskaper som den bidrar til at tannkremer får, spesielt når de lagres og anvendes under tempererte klimabetingelser. Under tropiske klimabetingelser kan natriumcarboxymethylcellulose bli utsatt for spaltning ved innvirkning av cellulase.

Det kan iakttas en tendens til at tannkremer som er laget med en rekke kvaliteter av natriumcarboxymethylcellulose, får et grovt utseende (myke klumper eller biter) selv ved værelsetemperatur, spesielt når de utsettes for dynamisk aldring som innebærer ekstrudering av 2 cm tannkrembånd fra en tube to ganger daglig i 2 uker, hvilket er en betingelse som simulerer normal bruk av tannkrem av én enkelt person.

Selv kvaliteter av natriumcarboxymethylcellulose som

ikke utsettes for en slik grovhetsovergang ved dynamisk aldring, kan oppvise andre rheologiske problemer, f.eks.

dårlig "henstands"-kvaliteter, dvs. hurtig avsetning av den ekstruderte krem til et flatt bånd eller fortykning efter hvert som tiden går.

Det er verdt å merke seg at grovhetsdannelse ved dynamisk aldring spesielt kan iakttas når tannkremen inneholder en forbindelse som tilveiebringer fluorioner, og et kalsiumfosfat er tilstede som poleringsmateriale. Det forekommer således små problemer når fluor fås fra natriummonofluorfosfat eller en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid og poleringsmidlet er et siliciumdioxydholdig materiale.

Problemet kan imidlertid lett iakttas når fluor fås fra natrium-monof luorf osf at eller en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid i en tannkrem som inneholder minst 35 vekt%

av et kalsiumfosfat som poleringsmateriale, som dikalsiumfosfat.

Forsøk på å overvinne grovhetsproblemet uten at andre problemer, som dårlig "henstand",forekommer, ved å blande forskjellige kvaliteter av natriumcarboxymethylcellulose eller ved å blande natriumcarboxymethylcellulose med andre gelmidler, som en syntetisk, uorganisk, silikatert leire (f.eks. materi-

(ly "

aler som selges under varemerkene Laponite^ og Veequm ), fortykningsmidler, som siliciumdioxydfortykningsridler som selges under varemerket"Zeosyl", som f.eks."Zeosyl" 200,

eller Tixosir^, soiti f .eks. Tixosir^ 33J, eller under handels-betegnelsen "HDK N20" eller et materiale med flytende fase,

som polyethylenglycol 600, har ikke vært tilfredsstillende.

Hydroxyethylcellulose er blitt foreslått som et alternativt gelmiddel til natriumcarboxymethylcellulose, oa

(r)

kvaliteter av hydroxyethylcellulose, som Natrosol M, er blitt anvendt i kommersielle tannkremer, og kvaliteter er blitt beskrevet f.eks. i US patentskrifter 3862307 (Natrosoj^G) og 3070510 (viskositet 75-125 eps - Brookfield, 20°C, 2% i vann) og 4022881 (Natrosol<*>^ 250 H som er et materiale med høy viskositet). Selv om de i alminnelighet er tilfredsstillende, kan slike kvaliteter av hydroxyethylcellulose være til-bøyelige til å bevirke at tannkremer vil bli utsatt for "rheologiforlengelse" ved at de danner en synlig "hale" ved fylling i beholdere og ved ekstrudering på en tannbørste.

For eksempel er "strengdannelse" blitt beskrevet i US patentskrift 4022881 for tannpastaer som inneholder en fortyknings-midéielblanding av 30% hydroxyethylcellulose og 70% natriumcarboxymethylcellulose. En ikke strenglignende tannpasta som inneholder kalsiumcarbonat som slipemiddel sammen med en for-tykningsmiddelblanding av 10% hydroxyethylcellulose og 90% natriumcarboxymethylcellulose, er også blitt beskrevet.

Det tilveiebringes ifølge oppfinnelsen en tannkrem med

en gelmiddelblanding som oppviser liten utsatthet for å bli grov ved aldring og som samtidig har andre ønskede rheologiske egenskaper, som god "standfasthet", fravær av dannelse av en "hale" på et ekstrudert bånd av tannkrem bg god båndglans. Dessuten kan en tannkrem lett fremstilles med denne blanding uten vesentlig modifisering av metoder som anvendes når natriumcarboxymethylcellulose er det eneste gelmiddel. Gel-materialet som natriumcarboxymethylcellulose gunstig kan blandes med i et spesielt vektforhold, er hydroxyethylcellulose. Dette materiale har, selv om det i alminnelighet er et godt materiale, ikke vært fullstendig tilfredsstillende ut fra

rheologiske avveininger når det anvendes alene eller i blanding med andre fortyknings- eller gelmaterialer enn natriumcarboxymethylcellulose. Tannkremer som inneholder hydroxy-ethylcellulosekvaliteter, som Natrosoil<®> 250 M, dikalsiumfosfat og en forbindelse som avgir fluor, oppviser i virkeligheten "haledannelse" og/eller lav "standfasthet" når slike kvaliteter som Natroso]® 250 M er det eneste gelmiddel eller er tilstede sammen med natriumcarboxymethylcellulose i et vektforhold mellom natriumcarboxymethylcellulose og hydroxyethylcellulose (Natrosol 250 M eller et lignende materiale) av under ca. 2:3, f.eks. innen området 1:10-3:7.

I det ovennevnte US patentskrift 4022881 er et tann-pleiemiddel beskrevet inneholdende som fortykningsmiddel 5-30% hydroxyethylcellulose med høy viskositet (f.eks. Natrosof^* 250 H) og 70-95% natriumcarboxymethylcellulose for å stabilisere natriumcarboxymethylcellulosen mot nedbrytning. Slike relative mengder (f.eks. 10:1 og 7:3) er imidlertid ikke tilfredsstillende fordi de ikke fører til at overflateruhet unngås som imidlertid unngås ifølge den foreliggende oppfinnelse.

Det er en fordel ved den foreliggende oppfinnelse at det ved denne tilveiebringes et gelmiddelsystem for en tannkrem som holder seg glatt ved dynamisk aldring og har andre generelt ønskelige rheologiske egenskaper.

Ytterligere fordel ved oppfinnelsen oppnås fordi tannkremen inneholder et utgangsmateriale for fluor, dvs. natriummonofluorfosfat eller et binært utgangsmateriale for fluor bestående av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid, og et poleringsmiddel som innbefatter et kalsiumfosfat.

Oppfinnelsen angår således en tannkrem som er særpreget ved at den omfatter en forbindelse som gir minst 100 ppm fluor og er valgt fra gruppen bestående av natriummonofluorfosfat bg en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid hvori 30-40 vekt% fluor fås fra natriumfluoridet, 40-75 vekt% poleringsmiddel inneholdende et kalsiumfosfat i en mengde av minst 35 vekt% av tannkremen, en tannpleiemiddelbærer omfattende 20-80 vekt%, basert på vekten av tannkremen, av en væskefase inneholdende vann, fuktighetsbevarende middel eller en blanding derav, og 0,5-5,0 vekt% basert på vekten av tannkremen, av et geldannelsesmiddel som inneholder natriumcarboxymethylcellulose og hydroxyethylcellulose, hvorav hver er tilstede i et vektforhold av 3:2-2:3 med hensyn til den annen.

De ovenstående numeriske henvisninger til viskositet gjelder viskositeter målt med et Brookfield-viskosimeter for en 2 vekt%-ig vandig oppløsning med 25°C.

Gelmidlet er tilstede i tannkremen i en mengde av 0,5-

5, fortrinnsvis 0,8-2, og mest foretrukket 0,9-1,1, vekt%,

og forholdet mellom natriumcarboxymethylcellulose og hydroxyethylcellulose er 3:2-2:3, typisk 1:1, og fortrinnsvis fra under 1:1 til 2:3 (f.eks, 49:51, 9:11 eller 2:3).

Natriumcarboxymethylcellulose er tilgjengelig i handelen under betegnelsen CMC-7MXF og 7MFD, og disse er foretrukne kvaliteter for anvendelse ifølge oppfinnelsen.

Kvalitetene kan ha en polymerisasjonsgrad rundt 500 svarende til en molekylvekt av rundt 100 000. Viskositeten er fra middels til høy, f,eks. 300-3000 eps eller derover, typisk 300-1200 eps, og fortrinnsvis 300-500 eps (Brookfield, 2%, 25°C). CMC-7MXF inneholder ca. 0,7 natriumcarboxymethyl-grupper pr. anhydroglucoseenhet.

I den nedenstående tabell er ønskelige handelskvaliteter av natriumcarboxymethylcellulose (CMC) gjengitt (hvor viskositeten er blitt målt under anvendelse av et annet apparat enn et Brookfield-viskosimeter i en 2 vekt%-ig vandig oppløsning ved 25°C er forskjellene angitt):

Hydroxyethylcellulose er tilgjengelig i handelen under varemerket Natrosol<®> 2 50 M og er en foretrukken kvalitet for tannkremen ifølge oppfinnelsen.

Kvalitetene kan ha en polymerisasjonsgrad av ca. 750 svarende til en molekylvekt av ca. 190 000. Viskositeten er fra middels til høy, f.eks. 3000-12000 eps eller derover, typisk 3000-7000 eps, og fortrinnsvis 4500-6500 eps (Brookfield, 2%, 25°C). Når viskositeten måles med et annet apparat enn et Brookfield-viskosimeter i en 2 vekt%-ig vandig oppløsning ved 25°C, er forskjellene angitt.

I den nedenstående tabell er ønskede handelskvaliteter av hydroxyethylcellulose (HEC) gjengitt:

Natriumcarboxymethylcellulosen og hydroxyethylcellulosen kan blandes mekanisk med hverandre før de blandes med tann-krembærerens væskefase eller de kan blandes adskilt med væske-fasen.

De fordelaktige rheologiske egenskaper som kan oppnås ifølge den foreliggende oppfinnelse, gir seg til kjenne i tannkremen som inneholder en forbindelse som gir minst 100 ppm, typisk 100-10 000 ppm, og mer typisk 750-2000 ppm,fluor. Natriummonofluorfosfat eller en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid anvendes i tannkremen ifølge oppfinnelsen. De ifølge oppfinnelsen oppnådde fordelaktige rheologiske egenskaper gir seg også til kjenne fordi et kal-siumf osf atpoleringsmiddel , spesielt dikalsiumfosfat, er tilstede i en mengde av minst 3 5 vekt% av tannkremen.

Tannkremen inneholder minst 35 fortrinnsvis 40-50,

vekt% av et tannpleiemessig aksepterbart, vannuoppløselig poleringsmateriale som består av et kalsiumfosfat, som di-kalsiumf osf at i dihydratisert eller vannfri form

eller som blandinger derav i et hvilket som helst forhold, trikalsiumfosfat eller kalsiumpyrofosfat.Som oftest anvendes dikalsiumfosfat, i alminnelighet i form av dihydratet. Dikalsiumfosfat er typisk det eneste poleringsmiddel, men om ønsket kan mindre mengder (f.eks. opp til 5 vekt% av tannkremen og opp til 12 vekt% av den samlede mengde poleringsmateriale) av andre tannpleiemessig aksepterbare, vannuopp-løselige poleringsmidler anvendes som ikke i vesentlig grad uheldig påvirker evnen til tannkremen ifølge oppfinnelsen til å befordre munnhygienen. Typiske poleringsmidler er aluminiumoxyd, siliciumdioxyd eller natriumaluminiumsilikat etc. En mindre mengde hydratisert aluminiumoxyd, f.eks.

ca. 1%, vil også hemme eller endog oppheve enkelte tann-kremers tilbøyelighet til å skille seg eller "blø" i tubene.

Tannkremen inneholder typisk natriummonofluorfosfat eller en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid i en mengde som er tilstrekkelig til at det fås 100-10 000, f.eks. 750-2000, spesielt 1400-2000, som f.eks. 1400-1670, ppm fluor. Et binært fluoridsystem av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid kan med fordel anvendes, hvori 30-40% av fluoret, f.eks. 30-35%, dvs. 300-580 ppm, fås fra natriumfluorid.

Det blandede gelmiddelsystem er spesielt gunstig som geldannelseskomponent i tannkremer som inneholder den binære fluorblanding og dikalsiumfosfatpoleringsmidlet som er beskrevet i britisk patentskrift 2068727A. I en typisk tannkrem blir således natriummonofluorfosfat typisk anvendt i det binære system i en slik mengde at dette gir 700-1090 ppm fluor i tannkremen hvori den samlede fluormengde er 1000-1670 ppm, idet 30-35% av den samlede fluormengde fås fra natriumfluorid (300-580 ppm). Dette svarer til 0,5-1,2

vekt% natriummonofluorfosfat og 0,05-0,11 vekt% natriumfluorid. Av disse inneholder tannkremen fortrinnsvis 1000-1500, mer foretrukket 950-1000, ppm fluor fra natriummonofluorfosfat og 450-500 ppm fluor fra natriumfluorid.

Natriummonofluorfosfat som har formelen Na2P03F, kan

som handelsprodukt ha sterkt varierende renhet. Det kan anvendes med en hvilken som helst egnet renhet, forutsatt at eventuelle forurensninger ikke i vesentlig grad uheldig vil påvirke de ønskede egenskaper. I alminnelighet bør renheten være minst 80 vekt%. For å oppnå de beste resultater bør den være minst 85 vekt%, fortrinnsvis minst 90 vekt%, natrium-monof luorf osf at idet resten hovedsakelig utgjøres av forurensninger eller biprodukter fra fremstillingen, som natriumfluorid og vannqppløselig natriumfosfatsalt. Uttrykt på en annen måte bør det anvendte natriummonofluorfosfat ha et samlet fluoridinnhold av over 12%, fortrinnsvis over 12,7%, et fritt natriumfluoridinnhold av ikke over 1,5%, fortrinnsvis ikke over 1,2%, og et natriummonofluorfosfatinn-hold av minst 12%, fortrinnsvis minst 12,1%, alle beregnet som fluorid.

Som angitt ovenfor er natriumfluorid i den binære blanding en fluorholdig komponent som er adskilt fra natrium-monof luorf osf at . 300-580 ppm fluor fås fortrinnsvis i tannkremen fra natriumfluorid.

I tannkremene omfatter tannpleiemiddelbæreren en væskefase i avpasset mengde i forhold til gelmidlene for dannelse av en ekstruderbar, kremligriende masse med ønsket konsistens. I alminnelighet vil væskene i tannkremen hovedsakelig om-fatte vann, glycerol, sorbitol, polyethylenglycol 400, propylenglycol eller en lignende væske, omfattende egnede blandinger av disse. Det er som regel fordelaktig å anvende en blanding av vann og et fuktighetsbevarende middel, som glycerol eller sorbitol, og da typisk 10-30 vekt% vann og 15-50 vekt% fuktighetsbevarende middel. Det foretrekkes å anvende glycerol eller sorbitol. Det samlede væskeinnhold skal utgjøre 20-80 vekt% av tannkremen.

Et hvilket som helst egnet overflateaktivt materiale eller rensende materiale kan være tilstede i tannkremen.

Slike forlikelige materialer er ønskede for at de skal gi ytterligere rense-, skumnings- eller antibakterielle egenskaper i avhengighet av den spesielle type av overflateaktivt materiale, og de blir valgt i overensstemmelse hermed. Disse rensematerialer er som regel vannoppløselige forbindelser,

og de kan være anionaktive, ikke-ioniske eller kationaktive. Det foretrekkes som regel å anvende de vannoppløselige, syntetiske, organiske tensider som ikke er såpe. Egnede rensematerialer er kjente og innbefatter f.eks. de vannopp-løselige salter av høyere fettsyremonoglyceridmonosulfat (f.eks. natriumkokosnøttfettsyremonoglyceridmonosulfat),

høyere alkylsulfat (f.eks. natriumlaurylsulfat) eller alkyl-arylsulfonat (f.eks. natriumdodecylbenzensulfonat eller høyere fettsyreestere av 1,2-dihydroxypropansulfonat) etc.

Ytterligere overflateaktive midler innbefatter de i

det vesentlige mettede, høyere, alifatiske acylamider av lavere, alifatiske aminocarboxylsyreforbindelser, som de som har 12-16 carbonatomer i acylradikalet. Aminosyredelen skriver seg i alminnelighet fra de lavere, alifatiske, mettede monoaminocarboxylsyrer med 2-6 carbonatomer, som regel fra monocarboxylsyreforbindelsene. Egnede forbindelser er fett-syreamidene av glycin, sarcosin, alanin, 3-aminopropansyre eller valein med 12-16 carbonatomer i acylgruppen. Det foretrekkes imidlertid å anvende N-lauroyl-, -myristoyl-

eller -palmitoylsarcosidforbindelsene for å oppnå optimale virkninger.

Amidforbindelsen kan anvendes i form av den frie syre eller fortrinnsvis i form av dens vannoppløselige salter,

som alkalimetall-, ammonium-, amin- eller alkylolaminsaltene. Spesifikke eksempler på disse er natrium- eller kalium-N-lauroyl-, -myristoyl- eller -palmitoylsarcosidene, ammonium-eller ethanolamin-N-lauroylglycid eller alanin. Av bekvemmelig-hetshensyn skal henvisning til "aminocarboxylsyreforbindelse" eller "sarcosid" etc. gjelder slike forbindelser som har en fri carboxylgruppe, eller de vannoppløselige carboxylat-salter.

Slike materialer anvendes i ren eller i det vesentlige ren form. De bør være så frie som praktisk mulig for såpe eller lignende høyere fettsyremateriale som er tilbøyelig til å nedsette disse forbindelsers aktivitet. Ifølge vanlig praksis utgjør mengden av et slikt høyere fettsyremateriale under 15 vekt% av amidet og utilstrekkelig til i vesentlig grad uheldig å påvirke dette, fortrinnsvis under 10% av amidmaterialet.

Forskjellige andre materialer kan innarbeides i tann-, kremene ifølge oppfinnelsen. Eksempler på disse er farve-eller hvitemidler, konserveringsmidler, stabilisatorer, tetranatriumpyrofosfat, siliconer, klorofyllforbindelser eller ammoniakalske materialer, som urea, diammoniumfosfat eller blandinger derav. Disse hjelpetilsetningsmidler innarbeides i de foreliggende tannkremer i mengder som ikke i vesentlig uheldig grad vil påvirke de ønskede egenskaper og karakteristika, og de kan på egnet måte velges og anvendes i vanlige mengder.

For enkelte formål kan det være ønskelig å innarbeide antibakterielle midler i tannkremene ifølge oppfinnelsen. Typiske antibakterielle midler som kan anvendes i mengder av 0,001-5, fortrinnsvis 0,05-1, vekt% av tannpleiemidlet, omfatter

N<1->4 (klorbenzyl) - N<5> - (2,4-diklorbenzyl)-bigunaid, p-klorfenylbiguanid,

4-klorbenzyhydrylbiguanid,

4- klorbenzyhydrylguanylurea,

N-3-lauroxypropyl-N<5->p-klorbenzylbiguanid, 1,6-di-p-klorfenylbiguanidhexan,

1-(lauryldimethylammonium)-8-(p-klorbenzyldimethylammonium)-octandiklorid,

5,6*diklor-2-guanidinbenzimidazol,

N<1->p-klorfenyl-N<5->laurylbiguanid,

5- amino-l,3-bis (2-ethylhexyl)-5-methylhexahydropyrimidin

eller deres ugiftige syreaddisjonssalter.

Hvilke som helst egnede smaks- eller søtningsmaterialer kan anvendes for å sette smak på tannpleiemidlene ifølge oppfinnelsen. Eksempler på egnede smaksmaterialer innbefatter smaksoljene, f.eks. oljer av grønn mynte, peppermynte, vintergrønt, sassafran, kryddernellik, salvie, eucalyptus, merian, kanel, sitron eller appelsin, og dessuten methyl-salicylat. Egnede søtninasmidler innbefatter sucrose, lactose, maltose, sorbitol, natriumcylamat, natriumsaccharin-dipeptider ifølge US patentskrift 3939261 eller oxathiazon-salter ifølge US patentskrift 3932606. Det er gunstig at smaks- og søtningsmaterialene sammen utgjør 0,01-5% eller derover av tannpleiemidlene ifølge oppfinnelsen.

Tannkremene skal ha en pH som gjør at disse kan anvendes i praksis. Et pH-område av 5-9 er spesielt gunstig. Hen-visningen til pH gjelder pH bestemt direkte på tannpastaen. Om ønsket kan slike materialer som benzosyre eller sitron-syre tilsettes for å regulere pH generelt til f.eks. 5,5-6,5.

Tannkremen blir typisk emballert i en sammenklembar tube, som en foret eller uforet aluminium- eller blytube, eller i laminerte tuber i sin alminnelighet.

I de nedenstående eksempler ble tannkremene fremstilt på vanlig måte, oq alle mengder av de forskjellige bestand-deler er basert på vekt dersom intet annet er angitt.

I eksemplene 1-3 ble blandet gelmiddel, kalsiumfosfat og et enkelt eller binært utgangsmateriale for fluor anvendt.

Eksempel 1

De følgende tannkremer fremstilles ved hjelp av vanlige metoder for fremstilling av tannkremer, hvor natriumcarboxymethylcellulose- og hydroxyethylcellulosebestanddelen tilsettes separat til en på forhånd dannet blanding av glycerol og vann. De fylles i tannkremtuber av aluminium og aldres dynamisk ved at et 2 cm tannkrembånd ekstruderes to ganger daglig og fem dager pr. uke i to uker.

Efter dynamisk aldring i to uker er tannkremenes over-flater glatte og rheologisk aksepterbare. Kremene danner ikke hale ved ekstrudering fra tuben og oppviser god standfasthet på tannbørster.

Lignende rheologiske virkninger forekommer ved et vektforhold mellom natriumcarboxymethylcellulosen og hydroxyethylcellulosen av 3:2.

Når oppskriftene forandres slik at vektforholdet mellom carboxymethylcellulose er større enn 3:2 (7:3 og 10:1), iakttas overflateruhet ved dynamiske aldring. Når bare natriumcarboxymethylcellulosen er tilstede som gelmiddel

(0,9 del), kan overflaten bli grov efter dynamisk aldring i

2 uker.

Når mengden av natriumcarboxymethylcellulose i forhold til hydroxyethylcellulosen er under 2:3, vil tannkremene ikke oppvise en god standfasthet, men hurtig avsette seg i form av flate bånd. Når dessuten ekstruderingen er avsluttet,

vil båndene danne haler. Haledannelse gir seg også til kjenne når hydroxyethylcellulosen er det eneste gelmiddel.

E ksempel 2

Tannkremen A ifølge eksempel 1 forandres ved å anvende 0,36 del natriumcarboxymethylcellulose og 0,54 del hydroxyethylcellulose. Overflaten er glatt, tannkremen oppviser ikke haledannelse, og den har god standfasthet.

Eksempel 3

Tannkremen A ifølge eksempel 1 forandres ved at 0,45 del natriumcarboxymethylcellulose (7 MFD) og 0,45 del hydroxyethylcellulose (250 M) anvendes. Overflaten er glatt, og tannkremen viser ikke haledannelse og har god standfasthet.

En lignende ønsket rheologi iakttas når tannkremen A ifølge eksempel 1 forandres ved at 0,5 del natriumcarboxymethylcellulose (7MF) og 0,5 del hydroxyethylcellulose (250 MR) anvendes sammen med 0,25 del tetranatriumpyrofosfat.

Lignende virkninger som de som er beskrevet i eksemplene 1-3 fås når andre kvaliteter av natriumcarboxymethylcellulose (f,eks. 7m::f, Walocel<®> CRT 1000 PAA 107, "Nymcel" XMF.33 eller"Akucel" AC 632) og av hydroxyethylcellulose (f.eks. Natrosol<®> 250 HR, Natrosol<®> 2 50 HHR eller Tylose<® >H4000P) anvendes.

Analoge virkninger til dem som er beskrevet i eksemplene 1-3, fås når 1,15 deler natriummonofluorfosfat er tilstede og natriumfluorid sløyfes.

Claims (5)

1. Tannkrem, karakterisert ved at den omfatter en forbindelse som gir minst 100 ppm fluor og er valgt fra gruppen bestående av natriummonofluorfosfat og en blanding av natrium-monof luorf osf at og natriumfluorid hvori 30-40 vekt% fluor fås fra natriumfluoridet, 40-75 vekt% poleringsmiddel inneholdende et kalsiumfosfat i en mengde av minst 3 5 vekt% av tannkremen, en tannpleiemiddelbærer omfattende 20-80 vekt%, basert på vekten av tannkremen, av en væskefase inneholdende vann, fuktighetsbevarende middel eller en blanding derav, og 0,5-5,0 vekt%, basert på vekten av tannkremen, av et geldannelsesmiddel som inneholder natriumcarboxymethylcellulose og hydroxyethylcellulose, hvorav hver er tilstede i et vektforhold av 3:2-2:3 med hensyn til den annen.

2. Tannkrem ifølge krav 1, karakterisert ved at geldannelsesmidlet inneholder natriumcarboxymethylcellulose og hydroxyethylcellulose i et vektforhold av 49:51-2:3.

3. Tannkrem ifølge krav 2, karakterisert ved at 75 0-2 000 ppm ion-isk fluor fås fra et fluorutgangsmateriale bestående av natriummonofluorfosfat eller en blanding av natriummonofluorfosfat og natriumfluorid i hvilken 30-40, fortrinnsvis 30-35, vekt% av fluoret fås fra natriumfluoridet.

4- Tannkrem ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at dikalsiumfosfat er tilstede som poleringsmiddel i en mengde av 40-50 vekt%.

5. Tannkrem ifølge krav 1-4, karakterisert ved at natriumcarboxymethylcellulosen har en viskositet av 300-500 eps og hydroxyethylcellulosen en viskositet av 4500-6500 eps, idet hver viskositet er blitt fastslått ved måling med et Brookfield-viskosimeter ved 25°C for en 2%-ig vandig oppløsning.