NO155934B - Fremgangsmaate og polymeriseringsreaksjonskar for polymerisering av etylenisk umettede monomerer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåte og polymeriseringsreaksjonskar for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid.

Det er mange forskjellige typer kjemiske prosesser

som utføres i store kar under røring hvor man dessuten har annet utstyr såsom avbøyningsplater, røreutstyr, varmeover-føringsspiraler ved hjelp av hvilke varme kan tilføres eller tas vekk fra innholdet av karet etc. I mange slike tilfeller vil man imidlertid under prosessene få uønskede avsetninger på utstyrets overflater som reaksjonsblandingen kommer i kon-

takt med. Slike avsetninger skader varmeoverføringseffekten til og fra det indre av karet. Videre har disse avsetninger en tendens til å brytes ned og delvis fragmentere seg hvorved man får en forurensning av reaksjonsblandingen og de produkter som senere fremstilles av denne. Dette problem er spesielt fremherskende i reaksjoner hvor man anvender polymerisasjoner av en eller annen type, ettersom disse avsetninger av fast polymer på reaktoroverflåtene ikke bare påvirker varmeover-

føringen, men nedsetter produktiviteten og skader polymerens kvalitet.

Polymeravsetningsproblemet er spesielt alvorlig

under kommersiell fremstilling av polymerer og sampolymerer av vinyl og vinylidenhalogenider, enten disse polymeriseres alene eller sammen med andre vinylidenmonomerer med en terminal CH2=C^.gruppe eller med polymeriserbare polyolefiniske monomerer.

Når man f.eks. polymeriserer vinylklorid og andre sammonomerer

når disse brukes, så vil nevnte monomerer holdes i form av små diskrete dråper i et vandig suspensjonssystem ved hjelp av suspenderingsmidler og røring. Når reaksjonen er over,

blir den resulterende polymeren eller PVC vasket og tørket. Imidlertid er disse suspensjonssystemer ofte ustabile, og

under selve polymeriseringsreaksjonen så vil vinylklorid-

polymer avsette seg på de indre overflater av reaktoren, blant

annet på overflatene av avbøyningsplater og røreutstyret.

Det er innlysende at denne polymeravsetningen må fjernes fra

tid til annen, fordi den bare bygger seg opp og til slutt blir en sterk skorpe som kan skade varmeoverføringen og forurense den fremstilte polymeren. Det har vært foreslått forskjellige fremgangsmåter for å redusere mengde og type av polymeravset-

ning på polymerisasjonsreaktoroverflater, såsom rensing med oppløsningsmidler, forskjellige hydrauliske og mekaniske rensere og lignende, men ingen av disse fremgangsmåter har vist seg å fullt ut kunne eliminere polymeravsetning. Dette betyr at man kan oppnå tilfredsstillende resultater med disse forskjellige metoder og apparater, men det er stadig rom for forbedring, spesielt sett på bakgrunn av de økonomiske gevin-

ster man kan oppnå ved en fullstendig eliminering av polymer-avsetningene.

Det har vært foreslått å belegge de indre overflater

av reaktoren med forskjellige materialer som er resistente mot polymeravsetninger. Se f.eks. US patentene nr. 4.024.330 og 4.024.301, hvor det er beskrevet forskjellige polyaromatiske aminer som kan brukes for belegging av reaktorer og som i alt vesentlig eliminerer avsetningene. Alkalioppløselige farge-

stoffer har vist seg også å være brukbare for dette formålet,

se f.eks. US patent nr. 4.068.059. Videre er det i US patent nr. 4.080.173 vist og beskrevet at man kan bruke selvkonden-

serte polyfenoler og polynaftoler som beleggende materialer for å hindre polymeravsetninger. Skjønt disse beleggende materialer gir gode til utmerkede resultater er det stadig en jakt etter nye og forbedrede materialer som er resistente mot polymeravsetninger og som kan brukes for belegging av reaktorene for det formål å hindre eller å eliminere polymeravsetninger på reaktorens indre overflater.

Man har nå funnet at hvis et polymeriseringsreak-

sjonskar, da spesielt et hvis indre overflater er fremstilt av rustfritt stål, på forhånd er belagt på nevnte indre overflate med et passende belegg, så får man en vesentlig reduk-

sjon av avsetningene på nevnte overflater, og i mange tilfeller kan disse fullt ut elimineres, da særlig når man polymeriserer olefiniske monomerer i nevnte reaktor. Man har nå funnet at når de indre overflater av en polymeriseringsreaktor belegges

med en vandig eller vandig alkalisk beleggende oppløsning inneholdende, som en primær ingrediens, reaksjonsproduktet eller oligomerer av (1) en alkyl eller halogen substituert fenol, såsom p-klorfenol, og lignende, (2) et kondenserings-middel såsom formaldehyd og lignende og (3) en polyfenol,

så kan man i alt vesentlig eliminere avsetninger på de indre overflater av reaktoren. På grunn av type av beleggende oppløsning eller sammensetning så kan denne påføres de indre overflater av reaktoren uten at denne åpnes, hvorved man får tilveiebragt et lukket polymeriseringssystem. Ved hjelp av den nedenfor angitte beleggende sammensetning så oppnår man den overflatespenning (Yc) som er nødvendig for å fukte en fast overflate ved hjelp av vannfasen i polymeriseringsmediet. Ved polymerisering av monomerer i slike belagte polymeriseringskar eller reaktorer, så utføres dette i et vandig polymeriseringsmedium som holdes i kontakt med nevnte belagte overflate under hele polymeriseringen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt en fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflater av polymeriseringsreaktoren på forhånd gis et belegg for å hindre polymer-avsetninger på disse overflater, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved at man påfører nevnte overflater en vandig, beleggende oppløsning inneholdende en oligomer med følgende generelle struktur:

hvor R er halogen eller en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer,

R' er valgt fra H, OH, halogen og en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer, R" er valgt fra H og -C^OH, og n er et tall fra 1 til 20, hvoretter man som i og for seg kjent, utfører polymeriseringen av monomeren eller monomerene mens disse er i kontakt med de belagte indre overflater av nevnte reaktor.

Videre er det ifølge oppfinnelsen tilveiebragt et polymeriseringsreaksjonskar for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, kjennetegnet ved at de indre overflater av karet har et belegg bestående av en oligomer med den ovenfor angitte generelle struktur.

Det beleggende materiale i ovennevnte belegg frem-

stilles ved en reaksjon mellom en alkyl- eller halogen-

substituert fenol, et kondensasjonsmiddel og en polyfenol, på-

lagt de indre overflater av et polymeriseringskar eller reaktor ved at nevnte overflater bare kontaktes en vandig oppløsning eller en vandig alkalisk oppløsning av nevnte beleggende materiale.

Alle eksponerte overflater i det indre av reaktoren såsom av-bøyningsplater, røreutstyr etc. blir belagt på samme måte. Etter at den beleggende oppløsningen er påført de indre overflater av reaktoren, kan polymeriseringsmediet føres inn i reaktoren, og reaksjonen startes uten at det er nødvendig å tørke de behand-

lede overflater. Det er imidlertid foretrukket at man etter påføring av den beleggende oppløsning på de indre overflater vasker disse med vann, f.eks. ved påsprøyting, hvorved man over-

raskende på nevnte overflater får en godt festet film eller et belegg av det beleggende materialet som ikke påvirkes av

polymeriseringsmediet selv under kraftig omrøring.

Blant de forbindelser som kan brukes ved fremstilling

av reaksjonsprodukter som kan brukes som beleggende materiale,

er halogen-eller alkyl-substituerte fenoler såsom p-klorfenol,

p-kresol, p-etylfenol, etc., kondensasjonsmidler såsom formalde-

hyd, acetaldehyd, etc; og polyfenoler såsom resorcinol, hydro-

quinon, kateklor, fluorglucinol etc. Et godt eksempel på et beleggende materiale med ovennevnte struktur er det som frem-

stilles ved å reagere p-klorfenol, formaldehyd og resorcinol. Dette materialet eller reaksjonsproduktet fremstilles ved hjelp

av følgende reaksjon:

1. I en vandig oppløsning reageres p-klorfenol med formaldehyd, hvorved man får dannet et bis-hydroksymetylklorfenol på følgende måte: 2. Uten at man isolerer forbindelsen (A) og i vandig oppløsning omsetter denne med resorcinol, hvorved man får en ut-felling av 3,4,5, etc. ring-oligomerer ved hjelp av følgende ligning som viser trimeren (B) samt høyere oligomerer:

samt høyere oligomerer.

Den andre reaksjonen kan også utføres ved nedsmelting, hvorved man får midlere høyere molekylvekt. Et lignende beleggende materiale kan fremstilles ved å bruke p-kresol istedenfor p-klorfenol i trinn 1 ovenfor.

Materialet (B) ovenfor er tilgjengelig under vare-merket "Pexul" og selges som en 20% oppløsning oppløst i 3N NH^OH, dvs. som ammoniumsaltet ved en pH på ca. 10. Den historiske utvik-lingen av "Pexul" er beskrevet i en artikkel med tittelen "Develop-ment of a Polyester-Rubber Adhesive" som er publisert i British Polymer Journal, 1971, Vol. 3, s. 58-62. I denne artikkelen er det påpekt at hvis man er meget nøye med reaksjonsbetingelsene og støkiometrien,

så kan man oppnå et reproduserbart produkt og at dette alltid består av en blanding av forbindelser eller oligomerer.

Videre er det påpekt at det er mulig å utkrystallisere fra

en vandig oppløsning av produktet fra ovennevnte reaksjon en forbindelse som ved analyse er påvist å være trimeren, eller produkt (B) ovenfor.

Por å hindre en polymeravsetning i en polymeriseringsreaktor er det meget viktig at de indre overflater av reaktoren lar seg fukte av vann. En vanlig fast overflate såsom rustfritt stål lar seg ikke fukte av vann på grunn av at overflaten normalt er forurenset med organiske materialer gjennom en kontakt med atmosfæren. Overflaten kan renses f.eks. med kromsyre, eller et slipemiddel, og vil da la seg fukte av vann. En slik rensing alene løser imidlertid ikke problemet, ettersom overflaten ikke vil fø.rbli ren i tilstrekkelig lang tid, dvs. mer enn varigheten av en enkel polymerisering. Dette nødvendiggjør at man renser overflaten omigjen etter hver polymeriseringssyklus. Det er derfor meget ønskelig hvis man kan påføre overflaten et belegg som vil la seg fukte av vann og som vil motstå polymeravsetninger på nevnte overflate under flere reaksjonssykluser.

Når et metall eller en fast overflate ikke lar seg fukte f.eks. av vann, så vil dette danne små dråper og ikke flyte ut i en glatt film. Den vinkel som dannes mellom tan-genten på siden av dråpen og metallet eller glassoverflaten kalles "kontaktvinkelen" og betegnes som "teta" (0). Et videre mål for fuktbarheten av en fast overflate er den kritiske overflatespenningen for fukting av en fast overflate og denne uttrykkes som "Yc"- Nevnte y c måles i dyn pr. cm. Hvis man bruker vann som en standard, så må en fast overflate for å være fuktbar ha en 9 lik null eller meget nær denne,

og Y må være 72 dyn/cm eller mer.

Videre er det viktig at det materialet som påføres overflaten ikke bare skal gi denne en fuktbar overflate, men også danne et lag eller en film som ikke lett lar seg fjerne. Denne filmen fester seg til det faste stoff eller metallover-flaten ved adsorpsjon, og i mange tilfeller er filmen et mono-lag av det beleggende materialet med en tykkelse av størrelses-orden på et molekyl. Disse filmene av en slik tykkelse er usynlige til det blotte øyet, og man eliminerer således even-tuelle fargeproblemer, noe som har vært et problem i forbindelse med mange av de belegg som hittil har vært brukt for dette formål. Man kan selvsagt få filmer med større tykkelse når man bruker beleggende oppløsninger med høyere -innhold av faste stoffer, og slike filmer vil ifølge foreliggende oppfinnelse kunne være synlige for det blotte øyet. Filmen eller laget som dannes av den beleggende oppløsningen lar seg ikke fjerne ved vasking med vann. Dette betyr at belegget eller filmen er resistent overfor fjerning fra overflaten når denne er i kontakt med et turbulent vandig reaksjonsmedium, f.eks.

av den type som oppstår når man utfører en polymerisering i reaktoren.

De beleggende oppløsninger som anvendes i foreliggende oppfinnelse fremstilles på vanlig kjent måte, idet man bruker varme og røring når dette er nødvendig. Når man bruker nevnte oppløsninger anvender man vanligvis temperaturer i området fra 0 til ca. 100°C. Røring under oppløsningen er ønskelig. Som nevnt ovenfor så blir det beleggende materialet oppløst i vann eller i en vandig alkalisk oppløsning. Man har funnet det tilfredsstillende å bruke en konsentrasjon av det beleggende materialet varierende fra 0,05 til 3,0 vekt-%, og beleggende oppløsninger som fremstilles innenfor nevnte området er bare svakt farget. For å sikre seg mot uønsket farge og av økonomiske grunner, så er det foretrukket å bruke en konsentrasjon av de beleggende materialer i nevnte oppløsninger i området fra 0,05 til 0,20 vekt-f». Det er underforstått at ettersom molekylvekten på det beleggende materialet påvirker det totale innhold av faste stoffer i den beleggende oppløs-ningen, så kan konsentrasjonen av nevnte materiale i visse tilfeller være større enn 3,0 % eller mindre enn 0,05 vekt-%.

De beleggende oppløsninger ifølge foreliggende oppfinnelse har en pH i området fra 7,0 til ca. 13. Det er imidlertid foretrukket å ha en pH i området fra 7,5 til 9,5. pH påvirkes av type og antall substituenter som er knyttet til den aromatiske kjernen i det beleggende materialet, og det kation som brukes for å danne saltet, såsom Na, K, NH^ og lignende.

Som nevnt tidligere blir den beleggende oppløsningen vanligvis påført i indre reaktoroverflate ved påsprøytning.

Det er imidlertid også mulig å påføre den beleggende oppløsning ved å fylle reaktoren og så tappe den ut, eller ved å male og børste den på, men påsprøytning er den mest praktiske og økonomiske påføringsmetode. Etter påsprøytning av den beleggende oppløsning på de indre overflater og uttapping av reaktoren, kan polymeriseringsreaksjonen startes umiddelbart uten ytter-ligere behandling av nevnte overflate. Man har imidlertid funnet at man oppnår de beste resultater når man etter påføring av den beleggende oppløsning på de indre overflater av reaktoren, sprøyter disse med vann og tapper ut reaktoren før man fyller denne med polymeriseringsblandingen. Det skal også påpekes at belegg slik det er referert her også fester seg ut-merket på glass eller metalloverflater såsom rustfritt stål og lignende.

Et viktig trekk ved foreliggende oppfinnelse er at man kan utføre flere polymeriseringer uten at man åpner reaktoren mellom hver polymeriseringssyklus, ettersom påsprøytnings-dyser er montert på strategiske punkter i reaktoren slik at det er mulig å nå alle reaktorens indre overflater mens reaktoren er lukket. Skjønt en rekke polymeriseringer kan ut-føres i en belagt reaktor uten at det igjen er nødvendig å belegge dens indre overflater, så har man funnet det fordel-aktig og foretrukket at de indre overflater av reaktoren igjen belegges periodevis etter at flere polymeriseringer har vært utført, eller faktisk etter hver polymerisering,

for å sikre en jevn og effektiv produksjon. Når det er ønskelig igjen å belegge reaktorens indre overflater, så må denne tappes ut og de indre overflater av reaktoren vaskes med vann. Den beleggende oppløsningen påføres overflatene, fortrinnsvis ved hjelp av påsprøytning, og reaktoren tappes for overskudd av beleggende oppløsning slik at dette kan sendes til et innvin-ningssystem hvis det er ønskelig. Deretter kan de overflater hvorpå den beleggende oppløsningen er påsprøytet, vaskes med vann og vaskevæsken kastes eller kjøres over til innvinning hvis dette er ønskelig. Deretter blir reaktoren fylt med polymeriseringsmediet på vanlig måte og reaksjonen fortsetter umiddelbart uten at det er nødvendig med noen modifikasjon av fremstillingsteknikken på grunn av nevnte belegg. Det er selvsagt underforstått at man igjen kan belegge reaktorover-flatene etter ønske uten å åpne reaktoren, selv etter at hver enkelt fylling er polymerisert. Videre har det vist seg at en anvendelse av et indre belagt reaksjonskar ifølge foreliggende oppfinnelse ikke påvirker varmestabiliteten eller andre fysiske og kjemiske egenskaper for de polymerer som fremstilles i slike reaktorer.

Skjønt foreliggende oppfinnelse spesielt er illu-strert med hensyn til suspensjonspolymerisering av vinylklorid, så er det selvsagt underforstått at fremgangsmåten og apparatet på lignende måte kan anvendes for dispersjons-, emulsjons-eller suspensjonspolymerisering av enhver polymeriserbar etylenisk umettet monomer eller monomerer hvor det skjer en uønsket polymeravsetning på reaktorens indre vegger. Eksempler på slike monomerer er andre vinylhalogenider og vinylidenhalogenider såsom vinylbromid, vinylidenklorid, etc; vinylidenmonomerer med minst en terminal CH2 = CS;gruppe, såsom estere av akrylsyre, f.eks. metylakrylat, etylakrylat, butylakrylat, oktylakrylat, cyanoetylakrylat og lignende; vinylacetat, akrylonitril; estere av metakrylsyre såsom metylmetakrylat, butylmetakrylat og lignende; styren og styrenderivater såsom a-metylstyren, vinyltoluen, klorstyren; vinylnaftalen, diole-finer såsom butadien, isopren, klorpren og lignende; samt blandinger av alle disse typer monomerer og andre vinylidenmonomerer som er sampolymeriserbare med disse; foruten andre vinylidenmonomerer av den type som er kjent i plastindustrien.

Foreliggende oppfinnelse er imidlertid spesielt

godt egnet for suspensjonspolymerisering av vinylklorid,

enten alene eller i en blanding med en eller flere andre vinylidenmonomerer med minst en terminal CH2=C^»gruppe som lar seg sampolymerisere med vinylklorid, og i mengder på opptil 80 % eller mer pr. vekt, basert på vekten av monomer-blandingen, ettersom polymeravsetning i reaksjonskar er et alvorlig problem i forbindelse med slike polymeriseringer.

Polymeriseringen utføres vanligvis ved temperaturer varierende fra 0 til 100°C avhengig av den spesielle monomer eller monomerer som polymeriseres. Det er imidlertid foretrukket å bruke temperaturer varierende fra 40 til 70°C, ettersom man ved slike temperaturer får fremstilt polymerer med de mest fordelaktige egenskaper. Polymeriseringstiden i reaktoren vil variere fra 2 til 15 timer.

Polymeriseringsprosessen kan utføres ved autogent trykk, skjønt man også med fordel kan anvende overatmosfæriske trykk på opptil 10 atmosfærer eller mer, da spesielt i forbindelse med mer flyktige monomerer. Overatmosfærisk trykk kan også brukes med de monomerer som har tilfredsstillende flyk-tigheter ved reaksjonstemperaturene som gjør at man kan få koking under tilbakeløp av reaksjonsblandingen.

Videre kan polymeriseringsprosessen utføres ved å bruke en såkalt full reaktorteknikk. Dette betyr at reaksjons-karet fylles fullstendig med polymeriseringsmedium og holdes i full tilstand under hele reaksjonen ved at man konstant tilsetter vann eller supplerende væske inneholdende en eller flere monomerer i samme forhold som ved oppstarting av polymeriseringen. Etter at en forutbestemt mengde av væsken er tilsatt, kan polymeriseringsreaksjonen stoppes, vanligvis-ved at man tilsetter et såkalt stoppemiddel. Dette at det er nød-vendig å tilsette mer væske skyldes at reaksjonsmediet krymper noe på grunn av at man omdanner monomerene til polymerisk stoff.

For å bedømme de forskjellige beleggene slik disse

er angitt i de etterfølgende eksempler, har man utviklet en bedømningsskala med hensyn til "papiraktig" og "sandaktig"

avsetning. Man bruker en ubelagt reaktor som kontroll, og her får man normale mengder av begge typer avsetning, og disse er gitt en verdi på 1,5« Enhver verdi under 1,0 er god eller i alle fall en betydelig forbedring. Med andre ord, 0,0 er perfekt, osv.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

I alle eksempler er deler og prosentsatser pr. vekt, hvis intet

annet er angitt.

E KSEMPEL I

Det beleggende materialet som ble anvendt var reaksjonsproduktet av p-klorfenol, formaldehyd og resorcinol hvis produkt er angitt ovenfor. Reaksjonsproduktet ble så

oppløst i 3N NH^OH, dvs. som ammoniumsaltet, og man fikk en, 20 % oppløsning med en pH på 10. Denne oppløsningen er beteg-

net konsentratet. Tilstrekkelig av konsentratet ble så blandet med demineralisert vann og pH ble justert til 7,6 slik at man fikk en 0,10 % beleggende oppløsning av reaksjonsproduktet.

Deretter ble de indre overflater av polymeriseringsreaktoren som på'forhånd var vasket med Ajax, belagt med nevnte beleg-

gende oppløsning ved påsprøytning, og belegget ble så skyllet med vann. Belegget hadde en yc på mer enn 72 dyn/cm. Deretter ble følgende blanding tilsatt den belagte reaktoren:

Man brukte så en full reaktorteknikk under polymeriseringen, idet man tilsatte tilstrekkelig vann til å holde reaktoren helt full under hele reaksjonen. Temperaturen under reaksjonen ble holdt på 57°C, og mediet ble rørt hele tiden. Vann ble tilsatt under reaksjonen ettersom blandingen krympet på grunn av dannelse av polymer. Etter tilsetning av 400 gram ble reaksjonen stoppet. Etter at innholdet i reaktoren var tatt ut på vanlig måte, ble de indre overflater vasket med vann, så igjen belagt og vasket med vann og en ny polymerisering ble utført på samme måte som nevnt ovenfor. Etter annen polymerisering ble reaktoren igjen belagt og en tredje tilsats ble polymerisert som beskrevet ovenfor. Etter at tredje polymerisering var ferdig, ble de indre overflater av reaktoren bedømt ved hjelp av forannevnte fremgangsmåte for bedømming av slike overflater. Resultatene var følgende:

Det fremgår at den belagte reaktor hadde langt bedre resultater enn den ubelagte reaktoren. Ved å bruke p-kresol istedenfor p-klorfenol under fremstillingen av reaksjonsproduktet, så fikk man et belegg som ga lignende gode resultater.

EKSEMPEL II

Sammensetningen og fremgangsmåten var som i eksempel I, bortsett fra at man brukte en 20 liters oppløsning av reaksjonsproduktet (20 % i NH^OH) og denne ble fortynnet 200/1 med demineralisert vann. Dette ga en beleggende oppløs-ning på 0,10 % med en pH på 9,35. Man utførte tre polymeriseringer i reaktoren, og de indre overflater ble bedømt etter hver tilsats med følgende resultater:

Det fremgår igjen at man oppnår langt bedre resultater i den belagte reaktoren enn i kontrollreaktoren.

En av de viktigste fordeler ved foreliggende oppfinnelse er at man ved hjelp av denne i vesentlig grad kan redusere og i mange tilfeller praktisk talt eliminerer avsetninger på de indre overflater av en polymeriseringsreaktor. Dette resulterer i øket produksjon over en gitt tidsramme. Mer viktig er at foreliggende oppfinnelse muliggjør at man kan anvende et lukket polymeriseringssystem5 og i forbindelse med vinylkloridpolymerisering har det den fordel at man dras-tisk reduserer deler pr. million av vinylklorid i fabrikk-atmosfæren. En slik reduksjon av vinylklorid i atmosfæren er etter hvert blitt nødvendig for å møte de økende krav som er satt fra helsemyndighetene i så henseende. Andre fordeler vil fremgå av den foregående beskrivelse.

Claims (12)

1. Fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflater av polymeriseringsreaktoren på forhånd gis et belegg for å hindre polymer-avsetninger på disse overflater, karakterisert ved at man påfører nevnte overflater en vandig, beleggende oppløsning inneholdende en oligomer med følgende generelle struktur: hvor R er halogen eller en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer, R' er valgt fra H, OH, halogen og en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer, R" er valgt fra H og -CH2OH, og n er et tall fra 1 til 20, hvoretter man som i og for seg kjent utfører polymeriseringen av monomeren eller monomerene mens disse er i kontakt med de belagte indre overflater av nevnte reaktor.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved det ved påleggingen anvendes en oligomer som er fremstilt ved at man reagerer en halogen- eller alkylsubstituert fenol, et kondensasjonsmiddel og en polyfenol.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at det anvendes en beleggende opp-løsning som inneholder 0,05-330 vekt-% av oligomeren.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de belagte indre overflater vaskes med vann før man utfører polymeriseringen av monomeren eller monomerene.

5- Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en beleggende oppløsning som har en pH varierende fra 7,5 til 9, 5-

6. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det som nevnte halogen- eller alkyl-substituerte fenol anvendes p-klorfenol.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det som nevnte halogen- eller alkyl-substituerte fenol anvendes p-kresol.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det som kondensasjonsmiddel anvendes formaldehyd .

9. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det som polyfenol anvendes.resorcinol.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som oligomer anvendes reaksjonsproduktet av p-klorfenol, formaldehyd og resorcinol.

11. Polymeriseringsreaksjonskar for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, karakterisert ved at de indre overflater av karet har et belegg bestående av en oligomer med følgende generelle struktur: hvor R er halogen eller en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer, R' er valgt fra H, OH, halogen og en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer, R" er valgt fra H og -CH20H, og n er et tall fra 1 til 20.

12. Polymeriseringskar ifølge krav 11, karakterisert ved at oligomeren er reaksjonsproduktet av p-klorfenol, formaldehyd og resorcinol. 13- Polymeriseringskar ifølge krav 11, karakterisert ved at de belagte overflater har en kritisk overflatespenning på minst 72 dyn/cm og en kontaktvinkel med vann på ca. 0.