NO781018L - Fremgangsmaate for eliminering av polymeroppbygging paa de indre flater av en polymerisasjonsreaksjonsbeholder samt en slik beholder - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for eliminering av polymeroppbygning på

de indre flater av en polymer.isasjonsreaksjonsbeholder, samt en slik beholder.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for eliminering av polymerisasjonsoppbygning på de indre flater av en polymerisasjonsreaksjonsbeholder, samt en slik beholder.

Forskjellige polymerisasjonsprosesser utføres vanligvis

i forskjellige beholdere eller reaktorer som er utstyrt med røreverk eller agitasjonsanordninger og også ofte er forskynt med hjelpeutstyr slik som ledeplater og lignende. I mange tilfeller gir slike prosesser uønskede polymeravsetninger på reaktorens indre overflater iløpet av polymerisasjonsreaksjonen. Slike avsetninger forstyrrer den effektive overføring av varme til og fra reaktorens indre. Disse polymeravsetninger eller opp-bygninger har dessuten en tendens til å nedbrytes og delvis oppbrytes, hvilket resulterer i forurensning av reaksjons-blandingen og de produkter som fremstilles fra denne. Denne oppbygning av fast polymer på reaktoroverflater ikke bare forstyrrer eller hindrer varmeoverføring, men nedsetter også produktiviteten og har skadelig innvirkning på polymerkvaliteten.

Dette problem er spesielt fremtredende ved kommersiell produksjon av polymerer og kopolymerer av vinyl- og vinyliden-halogenider, når disse polymeriseres alene eller med andre vinylidenmonomerer som har en CH2=ciC endegruppe, eller med poly-meriserbare polyolefinske monomerer. Ved f.eks. kommersiell produksjon av vinylkloridpolymerer, blir disse i alminnelighet produsert i form av adskilte partikler ved polymerisering av vandige suspensjonssystemer. Ved anvendelse av et slikt poly-merisas jonssystem, holdes vinylkloridet og andre komonomerer når slike brukes, i form av små adskilte dråper ved bruk av sus-pens jonsmidler og agitasjon eller omrøring. Når reaksjonen er fullstendig, vaskes den resulterende polymer og tørkes. Disse polymerisasjonsreaksjoner i vandige suspensjonssystemer utføres i alminnelighet under trykk i metallreaktorer forskynt med ledeplater og høyhastighetsagitatorer. Disse suspensjonssystemer har imidlertid en tendens til å være ustabile og under poly-merisas jonsreaks jonen bygges vinylkloridpolymer, slik som poly-vinylklorid (PVC), opp på de indre overflater i polymerisasjons-reaktoren, inkludert overflatene på lédeplatene og agitatoren. Polymeroppbygning må åpenbart fjernes fordi dette resulterer i ytterligere dannelse av polymeroppbygning som igjen resulterer i en* skorpe som har skadelig innvirkning på varmeoverføringen og som forurenser den polymer som fremstilles. ;Polymeroppbygningens beskaffenhet eller uoppløselig av-setning på reaktorveggene, er slik at ved kommersiell produksjon av polymerer., slik som omtalt ovenfor, har det tidligere vært vanlig praksis, etter at hver polymerisasjonsreaksjon er fullstendig, og åpne reaktoren og skrape polymeroppbygningen av veggene og av lédeplatene og agitatoren. En slik operasjon er ikke bare kostbar både når det gjelder arbeid og' tid reaktoren ;er ute av drift, men representerer også en potensiell helse-risiko. Mens man hittil har foreslått forskjellige metoder for å redusere mengden og beskaffenheten av polymeroppbygningen på polymerisasjonsreaktoroverflater, slik som vasking med opp-løsningsmiddel, forskjellige hydrauliske og mekaniske reaktor-rensere, og lignende, har ingen av disse metoder vist seg å ;være maksimale når det gjelder fjerning av polymeroppbygning.;Det vil si at disse forskjellige metoder og apparater ikke har gitt et akseptabelt resultat, men det er fremdeles plass for forbedring på dette området, spesielt sett fra et økonomisk syns-punkt . ;Det er også kjent å belegge de indre overflater på reaktorer med forskjellige kjemiske stoffer i beleggoppløsninger for å hindre polymeroppbygningen på nevnte overflater. Mange av disse beleggoppløsninger gir utmerkede resultater. På bakgrunn av økonomiske betraktninger og håndtering, ville det imidlertid være ønskelig å ha et materiale som er oppløselig i vann og som, når det er påført på de indre overflater i en reaktor fra en vann-oppløsning, vil hindre polymeroppbygning på slike overflater. ;Man har nå uventet funnet at når de indre overflater;på en polymerisasjonsreaktor b^elegges med en vandig oppløsning inneholdende tannin, elimineres i vesentlig grad polymeroppbygning på disse indre overflater i reaktoren. På grunn av beleggoppløsningens eller -sammensetningens beskaffenhet, kan den ; påføres på de indre overflater i reaktoren uten å åpne denne og dermed får man et lukket polymerisasjonssystem. Ved bruk av foreliggende beleggsammensetning, oppnås den nødvendige overflatespenning (Yc) ror fukting av en fast overflate. Ved polymerisasjon av monomerene i en slik belagt reaksjonsbeholder eller reaktor, blir en slik polymerisasjon foretatt i et vandig polymerisasjonsmedium som holdes i konstant kontakt med nevnte belagte overflater gjennom hele polymerisasjonsreaksjonen. ;Ifølge foreliggende oppfinnelse påføres en film eller belegg av en tannin på de indre overflater i en polymerisasjonsreaktor eller -beholder ved kun å bringe disse overflater i kontakt med en vandig oppløsning av nevnte tannin. Likeledes blir også alle utsatte overflater i reaktorens indre, slik som lédeplatene, agitator- eller blandemekanismen, kondenseren når en slik anvendes, og lignende, også behandlet på lignende måte. Etter påføring av tanninen på reaktorens indre overflater, blir disse overflater skyllet med vann, slik som ved sprøyting eller fylling av reaktoren med vann og drenering, hvorved det over-raskende på nevnte overflater etterlates et sterkt adherende belegg eller film av tannin som ikke påvirkes av polymerisasjonsmediet selv ved kraftig omrøring under polymerisasjonsreaksjonen. ;Tanninene eller tannatene som anvendes i foreliggende oppfinnelse er de som oppnås ved utluting og ekstrahering av tre, blader, bark, galle, nøtter og frukter hos spesielle trær og planter. Treet, bladene, barken osv. blir vanligvis utlutet med aceton og/eller vann og deretter ekstraheres oppløsningen med etylacetat, hvoretter etylacetatet fordampes. Tanninene identifiseres vanligvis ved hjelp av ekstraksjonskilden, dvs. treet eller planten, f.eks. "kastanjetanniner" som oppnås ved utluting og ekstrahering av trematerialet fra et kastanjetre. ;Ifølge en artikkel i Tappi Monograph Series - nr. 6, utgitt 1948 av "Technical Association of The Pulp and Paper Industry", sidene 146-161, oppdeles tanninene i to hovedgrupper, nemlig hydrolyserbare tanniner og kondenserte tanniner. De hydrolyserbare tanniner er de hvori benzenkjernene er forenet i et større kompleks ved hjelp av oksygenatomer og kan spaltes i enkle komponenter ved hjelp av syrer eller hydrolyserende enzymer, slik som tannase og emulsin. De kondenserte tanniner er de hvori kjernene holdes sammen ved hjelp av karbonbindinger og de kan ikke spaltes ved hjelp av syrer og enzymer. ;Som eksempler på hydrolyserbare tanniner og deres kile kan nevnes kinesisk galle eller tanninsyre, myrobalantahniner (nøtter), valoniatanniner (kopp og skjegg), kastanjetanniner (tre), divi-divitanniner (belg) og lignende, Som eksempler på kondenserte tanniner og deres kilde kan nevnes eketanniner (bark), skarntydetanniner (bark), akasietanniner (bark), sumaktanniner (blader), kvebrachotanniner (tre), mangrovetanniner (bark), gambirtanniner (blader) og lignende. Begge klasser av tanniner virker like godt i foreliggende oppfinnelse. ;En av de viktige tanninene er tanninsyre som også oppnås ved ekstraksjon av ek-, og sumach-nøttegaller. Tanninsyre er et skinnende, svakt gult, amorft pulver som forekommer som glinsende skjell eller svampaktig masse. Dens egenskaper er beskrevet i "Condensed Chemical Dictionary", 9nde utgave, utgitt av Van Nostrand Reinhold Company. I tillegg til tanninsyre er de foretrukne tanniner ammoniumtannat og kvebracho, kastanje og akasietanniner eller ekstrakter. ;Beleggoppløsningene av tanninene er på den sure side;med en pH-verdi i området på fra ca. 3,0 til ca. 5,0. Man fant, f.eks. i tilfellet for tanninsyre, at dersom oppløsningen delvis nøytraliseres med natriumhydroksyd til en pH-verdi på ;over 5, fikk dette en uheldig innvirkning på adsorpsjonen av belegget på overflaten og følgelig foretrekkes den sure tilstand. Det ble imidlertid uventet funnet at nøytralisering med NH^OH er unik idet en pH-verdi på 7 kan anvendes med god til utmerket adsorpsjon. Det ble videre funnet at ved anvendelse i beleggoppløsningen av regulerte mengder av metallioner, får man en kompleksdannelse med ammoniumtannatet og andre naturlig forekommende tanniner slik at det oppnås mer resistente adsorberte belegg på reaktoroverflåtene. Anvendelsen av metallioner sammen med tanninene i beleggoppløsningen er ikke nød-vendig fordi tanninene alene vil tilfredsstille oppfinnelsens formål i suspensjonens polymerisasjonsprosesser. Bruk av tanniner kompleksdannet med metallioner er foretrukket i emulsjons- ;polymerisasjonsprosesser fordi noen tanninbelegg er tilbøyelig til å bli fjernet av de overflateaktive midler som normalt anvendes ved emulsjonspolymerisasjon. ;Avmineralisert vann anvendes vanligvis ved fremstilling av beleggoppløsninger av tanniner. Kalsium- og magnesiumioner kan innføres i beleggoppløsningen ved anvendelse av regulerte mengder vannledningsvann for tilberedelse av beleggoppløsningen. ;I tillegg til dette kan aluminiumioner anvendes ved tilsetning til beleggoppløsningen av regulerte mengder aluminiumklorid. Mengden av metallioner i beleggoppløsningen av tanninene vil variere, men vil vanligvis være i området fra ca. 20 ppm til ;ca. 200 ppm. Mengden av eventuelt metallion vil variere innen denne grense. Når man f.eks. tilsetter vannledningsvann til beleggoppløsningen, vil den inneholde omtrent 20 ppm kalsium og 3 ppm magnesium. Det vil naturligvis variere avhengig av vann-kilden. Vannledningsvannet som skal anvendes kan analyseres for å bestemme metallinnholdet og således for å bestemme den mengde som skal benyttes ved tilberedelsen av beleggoppløsningen av tannin. ;Det er funnet at en konsentrasjon av tannin eller tannat;i området på fra ca. 0,03 til ca. 5,0 vekt-% i vann, er tilfredsstillende for oppnåelse av oppfinnelsens formål og slike beleggoppløsninger er praktisk talt fargeløse eller er bare svakt ravfarget. En konsentrasjon av tannin i vann på 0,1-0,5% blir fortrinnsvis benyttet. ;For å hindre polymeroppbygning i en reaktor,, trenges;en vann-fuktbar overflate. En vanlig fast overflate slik som f.eks. rustfritt stål, er ikke vann-fuktbar på grunn av den normale forurensning hos nevnte overflate med organiske materialer gjennom kontakt med atmosfæren. Overflaten kan renses f.eks. med kromsyre eller et slipende rensemiddel og vil dermed bli vann-fuktbar. Dette er imidlertid ikke fullstendig fordi overflaten vil ikke forbli i denne tilstand i et tilstrekkelig tidsrom, dvs. for mer enn varigheten av en enkelt polymerisasjonsreaksjon. Dette betyr at overf laten må gjøres ren på nytt etter hver polymerisasjonscyklus. Derfor vil det være mer ønskelig med et belegg som gjennom flere reaksjonscykler vil holde seg på overflaten og som ville være vann-fuktbar, motsette seg polymeroppbygning og forbli på nevnte overflate. ;Når en metall- eller fast overflate er ikke-fuktbar,;vil en væske, slik som vann, på denne overflate danne små dråper og ikke bre seg utover til en jevn ensartet film. Den vinkel som dannes mellom tangenten på dråpens side og metall- eller glass-overflaten kalles "kontaktvinkelen" og betegnes som "theta" (8). Et annet mål for fuktbarheten av en fast overflate er den kritiske overflatespenning for fukting av en fast overflate og uttrykkes som "Yc"-Ycmåles i dyn pr. cm. Under anvendelse av vann som standard, må 0, for at en fast overflate skal være fuktbar, ;være lik null eller være nær null, og y må være 7 2 dyn/cm eller større. ;Materialet som påføres på overflaten bør ikke bare gi;en fuktbar overflate, men også gi et lag eller film som ikke lett lar seg fjerne. Denne film kleber seg til den faste eller metall-overflaten ved adsorpsjon og i mange tilfeller er filmen et monolag av påført materiale og dette laget har en tykkelse på et molekyl. Filmene av beleggsammensetningene ifølge fore-' liggende oppfinnelse har en tykkelse på omkring 20Å eller mindre og dette indikerer en film med en tykkelse på omkring et molekyl. Den film eller det lag som'dannes av den på overflaten påførte beleggsammensetning kan ikke fjernes ved vasking med vann. Dette, vil si at belegget eller filmen er bestandig overfor fjerning fra overflatene når et turbulent, vandig reaksjonsmedium bringes i kontakt med disse overflater, og hvilken turbulens forårsakes ved omrøring av polymerisasjonsblandingen i reaktoren. ;Beleggoppløsningene ifølge oppfinnelsen fremstilles på konvensjonell måte under anvendelse av varme og omrøring der dette er nødvendig. Vanligvis er en temperatur i området på ;fra ca. 5 til ca. 100°C tilfredsstillende. Omrøring eller agitasjon under oppløsningen er ønskelig. Når konsentrasjonen av tanninen befinner seg i de ovenfor angitte områder, kan den vandige beleggoppløsning lett sprøytes på de indre overflatene i reaktoren ved hjelp av sprøytedyser på denne. Tanninens molekylvekt har en innvirkning på tanninens konsentrasjon i beleggoppløsningen eller oppløsningens totale faststoffinnhold. Det totale faststoffinnhold av tannin i beleggoppløsningene ifølge oppfinnelsen vil være i området på fra ca. 0,1 til ca. 0,5 vekt-%. Tanninene som benyttes i foreliggende oppfinnelse er de som har en midlere molekylvekt i området på fra ca. 500 til ca. 3000. ;Siden tanninens molekylvekt har innvirkning på det totale faststoffinnhold i beleggoppløsningen, kan dette totale faststoffinnhold i visse tilfeller være større enn 0,5 eller mindre enn 0,1 vekt-%. ;Som tidligere nevnt påføres beleggoppløsningen vanligvis på de indre reaktoroverflater ved sprøyting. Det er imidlertid også mulig å påføre beleggoppløsningen ved fylling av reaktoren og deretter drenering, eller ved påføring med kost, men sprøyting er den mest praktiske og økonomiske påførings-metode. Etter påføring av beleggoppløsningen på reaktorens indre overflater, sprøytes de belagte overflater med vann og reaktoren dreneres før man tilfører polymerisasjonsblandingen. Det skal også nevnes at foreliggende belegg virker like godt på glass og metalloverflater, slik som rustfritt stål og lignende. ;Selv om den eksakte adhesjonsmekanisme for belegget på overflaten i reaktoren ikke er helt kjent, antas det å inne-bære en viss elektrisk kraft eller adsorpsjon mellom reaktorover-flatene og tanninen. Beleggsammensetningen ifølge oppfinnelsen eliminerer ihvertfall i vesentlig grad polymeroppbygning på reaktoroverflåtene og hvorenn liten en eventuell polymeroppbygning måtte være, så er den av sandaktig type som er av en slik beskaffenhet at den lett lar seg fjerne fra reaktoroverflåtene uten nødvendigheten av manuell skraping. Den polymeroppbygning som må unngås er den som betegnes "papir-oppbygning" siden denne type oppbygning er meget vanskelig å fjerne og vanligvis krever håndskraping eller bruk av en høytrykks vann-jetstråle eller annen væske. Reaktoren må i ett hvert fall åpnes for å bli renset, hvilket naturligvis forårsaker at uom-satt vinylklorid slipper ut i atmosfæren. ;Ifølge foreliggende oppfinnelse kan flere polymerisasjoner kjøres uten åpning av reaktoren mellom chargene. Selvom flere charger kan kjøres uten å rebelegge overflatene, er det funnet gunstig og foretrukket å rebelegge de indre overflater av reaktoren etter hver charge for å sikre ensartet og effektiv produksjon. Som tidligere nevnt er det med sprøytedyser perma-nent montert på strategiske steder på reaktoren,mulig å nå alle reaktorens indre overflater. Når det er besluttet å rebelegge reaktoren, blir denne drenert og reaktorens indre overflater skylles med vann. Beleggoppløsningen spøytes på overflatene ved hjelp av sprøytedysene og reaktoren dreneres for overskudd oppløsning på en slik måte at dette overskudd kan føres til et innvinningssystem, dersom det er ønskelig. Overflatene sprøytes deretter med vann og avløpet kasseres eller innvinnes om dette er ønskelig. Deretter fylles reaktoren med polymerisasjonsmediet og bestanddeler på vanlig måte og polymerisasjons-reaks jonen påbegynnes. Det skal naturligvis forstås at man kan rebelegge reaktoren så ofte dette er ønskelig uten å åpne den, selv etter at hver charge er polymerisert. ;Etter påføringen av beleggsammensetningen på reaksjons-beholderens indre overflater og sprøyting av denne med vann, ;kan reaksjonen som skal utføres i apparatet, umiddelbart påbegynnes; det er ikke nødvendig med noen spesiell modifikasjon av prosessteknikker på grunn av tilstedeværelsen av belegget. Anvendelse av den innvendig belagte reaksjonsbeholder ifølge oppfinnelsen, har dessuten ingen uheldig innvirkning på varme-stabiliteten eller andre fysikalske og kjemiske egenskaper hos de polymerer som fremstilles i beholderen. ;Selv om foreliggende oppfinnelse er spesielt illustrert med hensyn til suspensjonspolymerisasjon av vinylklorid, skal det forstås at apparatet og fremgangsmåten på samme måte kan anvendes ved dispersjons-, elmulsjons- eller suspensjonspolymerisasjon av en hver polymeriserbar etylenisk umettet monomer eller monomere der uønsket polymeroppbygning forekommer. Eksempler på slik monomerer er andre vilnylhalogenider og vinyliden-halogenider, slik som vinylbromid, vinylidenklorid, etc.; vinylidenmonomerer med minst en Ct^^C:^ endegruppe, slik som estere av akrylsyre, f.eks. metylakrylat, etylakrylat, butyl-akrylat, oktylakrylat, cyanoetylakrylat og lignende; vinyl-acetat; estere av metakrylsyre slik som metylmetakrylat, butyl-metakrylat og lignende; styren og styrenderivater inkludert a-metylstyren, vinyltoluen, klorstyren; vinylnaftalen; diole-finer inkludert butadien, isopren, kloropren og lignende; og blandinger av hvilke som helst av disse typer av monomerer og andre vinylidenmonomerer som er kopolymerserbare med disse; og andre vinylidenmonomerer som fagmannen kjenner. ;Foreliggende oppfinnelse er imidlertid særlig anvendbar;i forbindelse med suspensjonspolymerisasjon av vinylklorid, enten alene eller i blanding med en eller flere andre vinylidenmono- ;merer som har minst en CH2=cd endegruppe, hvilke er kopolymeri-serbare med nevnte vinylklorid i mengder på opptil ca. 8 0 vekt-% eller mer, basert på vekten av den monomere blanding, fordi polymeroppbygning i reaksjonsbeholderen er et spesielt stort problem ved en slik polymerisasjon. ;I foreliggende oppfinnelse utføres polymerisasjonsprosessen vanligvis ved en temperatur i området fra ca. 0 til ca. 100°C avhengig av den spesielle monomer eller monomerer som polymeriseres. Det er imidlertid foretrukket å benytte tempera-turer i området fra ca. 40 til ca. 70°C fordi ved disse tempera-turer fremstilles polymerer som har de mest nyttige egenskaper. Tiden for polymerisasjonsreaksjonen vil variere fra ca. 2 til ca. 15 timer. ;Polymerisasjonsprosessen kan utføres ved autogene trykk, skjønt overtrykk på opptil 10 atmosfærer eller mer kan anvendes med en viss fordel med de mer flyktige monomerer. Overtrykk kan også anvendes med de monomerer som har de nødvendige flyktigheter ved reaksjonstemperaturer som gir tilbakeløpskjøling av reak-sjons blandingen. ;Polymerisasjonsprosessen kan dessuten utføres under anvendelse av full reaktorteknikk. Det vil si at reaksjonsbeholderen fylles fullstendig med polymerisasjonsmediet og opp-rettholdes på denne måte gjennom hele reaksjonen ved konstant tilsetning til beholderen av vann eller ytterligere supplerings-væske inneholdende monomeren eller monomerene i samme mengde-forhold som ved oppstarting av reaksjonen. Ved tilsetning av en viss bestemt mengde væske, avsluttes polymerisasjonsreaksjonen, vanligvis ved tilsetning av et polymerisasjonsavbryt-ningsmiddel. Nødvendigheten av tilsetning av væske skyldes krympingen i volum av reaksjonsmediet, hvilket forårsakes ved omdannelse av monomeren eller monomerene til den polymere tilstand. ;Tanninene som anvendes i foreliggende oppfinnelse vil oksydere ved innvirkning av oksygen eller luft. Denne oksydasjon er ikke skadelig hvis tanninen anvendes iløpet av et meget kort tidsrom etter en slik utsettelse for luft eller oksygen. Adhesjonen av tanninene til reaktoroverflåtene blir imidlertid uheldig påvirket ved oksydasjon av tanninene. Det er ofte ønskelig å inkorporere antioksydasjonsmidler i belegg- oppløsningen. En slik tilsetning har ingen uheldig innvirkning på beleggoppløsningenes egenskaper eller yteevne. Det er funnet at når natriumascorbat eller ascorbinsyre inkorporeres i be-leggoppløsningen i mengder i området fra ca. 0,02 til ca. 0,10 vekt-%, vil en slik tilsetning i betydelig grad retardere oksydasjon av tannin og også retardere økning i adsorpsjonstid. Andre antioksydasjonsmidler kan også anvendes, slik som natrium-ditionit, natrium-"fenolsyre" og lignénde. ;For å bedømme de forskjellige belegg, slik som spesielt angitt i nedenstående eksempler, har man angitt en skala som refererer til papir- og sandaktig oppbygning. En ubelagt reaktor, betegnet kontroll, der normale mengder av begge typer oppbygning forekommer, er gitt en bedømmelsesverdi på 1,5. En hver verdi under 1,0 er god og en avgjort forbedring. Med andre ord er bedømmelsesverdi på 0,0 perfekt osv. ;For.videre å illustrere foreliggende oppfinnelse, vises det til de nedenstående spesielle eksempler. I alle eksemplene er alle delangivelser og prosenangivelser beregnet ved vekt dersom intet annet er angitt. ;Eksempel I;I dette eksempel ble det fremstilt en beleggoppløsning ved oppløsning av tanninsyre i avmineralisert vann for oppnåelse av en 1 vekt-% tanninsyreoppløsning. Oppløsning fant sted ved 25°C (eller romtemperatur) under omrøring i omtrent 10 minutter. Beleggoppløsningen ble sprøytet på alle de indre overflater i en tre liters polymerisasjonsreaktor og belegget ble skyllet med vannledningsvann. Overflatene hadde en yc~verdi på over 72 dyn/cm. Følgende sammensetning ble deretter påfylt på reaktoren på vanlig måte: ; Reaksjonen ble utført med full reaktor, dvs. tilstrekkelig vann ble tilsatt til å fylle reaktoren og ved en temperatur på 57°C under omrøring. Reaksjonen ble fortsatt med tilsetning av vann ettersom blandingsvolumet minket på grunn av dannelse av polymer og for å holde reaktoren full. Reaksjonen ble avbrutt ved tilsetning av 400 g vann. Innholdet i reaktoren ble deretter fjernet på vanlig måte. Den samme metode for belegging og polymerisasjon ble gjentatt ytterligere to ganger og man fikk dermed et totale på tre cykler eller charger. Deretter ble de indre overflater undersøkt og klassifisert ifølge ovennevnte metode for bedømmelse av disse overflater. Bedømmelsen var som følger: Papiroppbygning 0,10 og sandaktig oppbygning 0,01. Dette er overlegne verdier sammenlignet med kontrollen eller den ubelagte reaktor som fikk en bedømmelsesverdi på 1,5. Dessuten forekom ingen forandring i fargen hos polymeren og ingen grå-aktige polymerpartikler var tilstede. ;Prosessen ble gjentatt under anvendelse av en beleggopp-løsning inneholdende 0,1 vekt-% tanninsyre. Bedømmelsen etter cykler var omtrent 0,0 både for papir- og sandaktig oppbygning. ;Eksempel II;I dette eksempel ble det laget flere beleggoppløsninger på samme måte som beskrevet i eksempel I under anvendelse av forskjellige tanninekstrakter. Beleggoppløsningene var følgende: ; Reaktoren ble belagt med hver av de 6 oppløsningene på samme måte som beskrevet i eksempel I. De belagte overflater hadde enYc~verdi på over 72 dyn/cm. Under anvendelse av sammensetning i eksempel I og den deri beskrevne polymerisasjonsmetode, ble det foretatt tre cykler eller porsjonsvise prosesser med hvert av beleggene. Resultatene for oppbygning etter tre cykler er angitt i nedenstående tabell: ; I alle tilfeller ble det oppnådd forbedrede resultater sammenlignet med kontrollen. ;Eksempel III;I dette eksempel ble det benyttet en ammoniumtannat-beleggoppløsning og det ble fremstilt en dispersjons-PVC-harpiks under anvendelse av emulsjonspolymerisasjonsteknikken. Beleggoppløsningen ble fremstilt som i eksempel I og inneholdt følgende bestanddeler: ; En tilstrekkelig del av det avmineraliserte vann ble erstattet med vannledningsvann for å gi den angitte konsentrasjon av kalsium- og magnesiumioner. Etter oppløsning av materialen (ca. 10 minutter) ble NH^OH tilsatt til oppløsningen inntil en pH-verdi på 7 var nådd. Denne tilsetning omdannet taninsyren til ammoniumtannat. Reaktoren ble deretter belagt ved sprøyting av oppløsningen på de indre overflater og skylling med vannledningsvann. De belagte overflater hadde enYc~verdi'på over 7.2 dyn pr. cm i mindre enn 5 sekunder. Følgende sammensetning ble deretter påfylt på reaktoren på vanlig måte: ; iil_§i§2^iD2_SY_C]_2~-22_C]_8~£-£--i§-§----i-2l}2i®^;Innholdet i reaktoren ble deretter oppvarmet til poly-merisas jonstemperaturen, nemlig 45°C og holdt ved denne temperatur gjennom hele reaksjonen inntil, den ønskede omdannelse var oppnådd (hvilket viste seg ved et trykkfall til 3,5 kg/cm 2). Intet vann ble tilsatt til reaktoren slik som i eksempel I. Reaktoren ble deretter avkjølt, luftet og tømt. Reaktoren ble skylt og rebelagt som før. Denne metode ble gjentatt gjennom tre cykler eller porsjonsvise operasjoner. Den samme sammen setning ble polymerisert i en ubelagt reaktor som kontroll. Resultatene med hensyn til oppbygning var som følger: ; Dette viser forbedringen når det gjelder å hindre oppbygning ved emulsjonspolymerisasjon som ved suspensjonpolymerisa-s jon. ;Belegging av de indre overflater i polymerisasjons-reaktoren ifølge foreliggende oppfinnelse, reduserer i vesentlig grad, og i mange tilfeller praktisk talt eliminerer, polymeroppbygning på overflatene under polymerisasjonsreaksjonen og resulterer således i forøket produksjon pr. tidsrom. I de tilfeller hvor en liten polymeroppbygning oppsamles* på de indre overflater, er denne ikke av den harde og ru typen som er vanskelig å fjerne, og lar seg legg fjerne uten anvendelse av de vanskelige og tidskrevende skrapemetoder som hittil har vært nødvendig. Videre er det ved hjelp av foreliggende oppfinnelse mulig å benytte et lukket polymerisasjonssystem, hvilket i tilfellet for vinylkloridpolymerisasjon har den fordel at man drastisk reduserer antall deler pr. million av vinylklorid i anleggets atmosfære. En slik nedsettelse av vinylklorid i atmosfæren tilfredsstiller de krav som nylig er satt av OSHA (Occupational Safety and Health Administration) og EPA (Environmental Protection Agency). Flere andre fordeler ved foreliggende oppfinnelse vil være åpenbare for fagmannen.

Claims (21)

1. Fremgangsmåte til i vesentlig grad å eliminere oppbygning-en av polymerer på de indre overflater i en polymerisasjons-reaks jonsbeholder , karakterisert ved at man på nevnte overflater påfører en beleggoppløsning omfattende en vandig oppløsning av en tannin, hvor denne tannin er valgt fra gruppen bestående av hydrolyserbare tanniner, kondenserte

tanniner, ammoniumtannater og tanniner som er kompleksdannet med metallioner.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at man etter påføringen av nevnte beleggoppløsning på overflatene, skyller nevnte overflater med vannledningsvann før igangsetningen av polymerisasjonen i beholderen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 0,03 til ca. 5,0 vekt-% av nevnte tannin.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som tannin anvendes tanninsyre.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som tannin anvendes ammoniumtannat.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som tannin anvendes kastanjetannin.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som tannin anvendes kvebrachotannin.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som tannin anvendes akasietannin.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 0,02 til ca. 0,10 vekt-% av et antioksydasjonsmiddel.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 0,03 til ca. 5,0 vekt-% tanninsyre.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 0,02 til ca. 0,1 vekt-% av et antioksydasjonsmiddel.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 20 til ca. 200 ppm av en eller flere metallioner valgt fra gruppen bestående av kalsium, magnesium og aluminium.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at det anvendes en beleggoppløsning som inneholder fra ca. 0,02 til ca. 0,1 vekt-% av et antioksydasjonsmiddel.

14. Polymerisasjonsreaksjonsbeholder, karakterisert ved at den på dens indre overflater har et belegg som omfatter en tannin valgt fra gruppen bestående av hydrolyserbare tanniner, kondenserte tanniner, ammoniumtannater og tanniner som er kompleksdannet med metallioner.

15. Beholder ifølge krav 14, karakterisert ved at belegget omfatter tanninsyre.

16. Beholder ifølge krav 14, karakterisert ved at belegget omfatter ammoniumtannat. .

17. Beholder ifølge krav 14, karakterisert ved at belegget omfatter en kastanjetannin.

18. Beholder ifølge krav 14, karakterisert ved at belegget omfatter en kvebrachotannin.

19. Beholder ifølge krav-14, karakterisert ved at belegget omfatter en akasietannin.

20. Beholder ifølge krav 14, karakterisert ved at de belagte overflater er kjennetegnet ved at de har en kritisk overflatespenning på minst 72 dyn/cm og en kontakt-vinkel på omkring null.

21. Beholder ifølge krav 20, karakterisert ved at belegget omfatter tanninsyre.