NO158543B - Fremgangsmaate og polymerisasjonsreaksjonsbeholder for polymerisering av etylenisk umettede monomerer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåte og poly-merisas jonsreaksjonsbeholder for polymerisering av polyenisk umettede monomerer.

Ved den kommersielle fremstilling av polymerer og kopoly-

merer av vinyl- og vinylidenhalogenider, når slike polymeriseres alene eller med andre vinylidenmonomerer som har en terminal CH2=C< -gruppe eller med polymeriserbare polyole-finiske monomerer, er oppbygningen av polymer på reaktorens indre overflater ikke bare plagsom, men kostbar. F.eks. ved polymerisasjon av vinylklorid, og andre komonomerer når slike benyttes, opprettholdes dette materiale i form av adskilte dråper i en vandig suspensjon under anvendelse av suspen-sjonsmidler og agitasjon. Når reaksjonen er fullstendig,

blir den resulterende polymer, eller PVC, vasket og tørket. Disse suspensjonssystemer er imidlertid ofte ikke så stabile som de burde være og under polymerisasjonsreaksjonen bygges vinylkloridpolymer opp på reaktorens indre overflater, inkludert overflatene på lederplatene og agitatoren. Det er åpen-bart at denne polymeroppbygging må fjernes fordi den resulterer i ytterligere dannelse av polymeroppbygging som igjen resulterer i en skorpe som har skadelig innvirkning på varme-overføring og forurenser den polymer som fremstilles. Mens det hittil har vært foreslått forskjellige metoder for å redusere mengden og typen av polymeroppbygging på polymeri-sas jonsreaktor-overf later , slik som oppløsningsmiddelrensing, forskjellige hydrauliske og mekaniske reaktorrensere og lignende, har ingen vist seg å representere den fullkomne løsning ved fjerning av polymeroppbygning. Det vil si at disse forskjellige metoder og apparater har gjort et aksep-tabelt arbeid, men det er fremdeles plass for forbedring på

dette området, spesielt fra et økonomisk synspunkt.

Det har blitt foreslått forskjellige metoder for å hindre

eller vesentlig eliminere dannelsen av polymeroppbyggingen i første instans. Det har f.eks. vært foreslått å belegg de indre overflater på reaktoren med forskjellige beleggings-materialer som er motstandsdyktige overfor polymeroppbygging.

I f.eks. US-patenter nr. 4.024.330 og 4.024.301 vises det forskjellige polyaromatiske aminer som er nyttige for be-legging av reaktorer for vesentlig å eliminere oppbygging. Alkalioppløselige fargestoffer har vist seg å være nyttige for dette formål i US-patent nr. 4.068.059. Videre, i US-patent nr. 4.080.173 er det vist og beskrevet bruk av selv-kondenserte flerverdige fenoler og flerverdige naftoler som nyttige belegningsmaterialer for å hindre polymeroppbygging. Mens alle disse belegningsmaterialene gir gode til utmerkede resultater, fortsetter letingen etter nye og forbedrede polymeroppbygningsbestandige materialer med hvilke man kan belegge reaktorer for det formål å hindre eller eliminere polymeroppbygging på deres indre overflater.

Videre, en nylig publisert japansk patentsøknad beskriver et interessant belegg for polymerisasjonsreaktorer. Dette er japansk patentsøknad nr. 127682/78, inngitt 17. oktober 1978 i navnet Kanegafuchi Chem. K.K. og publisert 21. april 1980

i Laid-open Gazette nr. 55-054317. I dette tilfelle er reaktoren belagt med reaksjonsproduktet av pyrogallol eller hydroksyhydrokinon alene, eller andre fenoliske forbindelser inneholdende den ene eller den andre eller begge disse forbindelser, med aromatiske aldehyder. Reaksjonsproduktene er den sure form og oppløses i et organisk oppløsningsmiddel slik som metanol, og påføres på reaktoroverflåtene og blir deretter tørket. Dette er en kostbar og tungvin metode, spesielt i store reaktorer. Tørking er vanskelig og oppløs-ningsmidlet må gjenvinnes av økonomiske grunner. Det ville være meget mer ønskelig å benytte en vandig oppløsning av slike reaksjonsprodukter som ikke måtte tørkes.

Det er funnet at flerverdige fenoler og alifatiske aldehyder kan omsettes for dannelse av oligomerer hvis salter er opp-løselige i vann. De vandige saltoppløsningene påføres på

de indre overflater i en reaktor under dannelse av et irreversibelt adsorberende belegg på overflatene, hvilket belegg ikke må tørkes og belegget kan videre skylles med vann dersom dette er ønskelig. Tilstedeværelsen av nevnte be-

legg på reaktorens indre overflater eliminerer vesentlig polymeroppbygging på nevnte overflater.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt en fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflatene i en polymerisasjonsreaksjonsbeholder på forhånd gis et belegg for å hindre polymeravsetninger, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved de trekk som fremgår fra krav 1-5. Den oligomer som benyttes, fremstilles ved omsetning av en flerverdig fenol og et alifatisk aldehyd inkludert formaldehyd.

Videre er det ifølge oppfinnelsen tilveiebragt en polymeri-sas jonsbeholder som er kjennetegnet ved de trekk som fremgår fra krav 6.

Alle eksponerte overflater i reaktorens indre, slik som lede-plater, agitator eller blandemekanisme, osv., og kjøleren, når en slik anvendes, blir også belagt på samme måte. Etter at belegningsoppløsningen er påført på reaktorens indre overflater, kan polymerisasjonsmediet innføres i reaktoren umiddelbart og reaksjonen startes uten nødvendighet for tørking av nevnte overflater på forhånd. Elimineringen av tørkingen er meget viktig i foreliggende oppfinnelse. Selv om det er valgfritt er det imidlertid foretrukket når de indre overflatene etter påføringen av belegget på overflatene, skylles med vann slik som ved sprøyting og lignende, hvorved det overraskende på nevnte overflater etterlates et sterkt adherende belegg eller film av belegningsmateriale som ikke påvirkes av polymerisasjonsmediet, selv om nevnte medium omrøres kraftig under polymerisasjonsreaksjonen.

Reaksjonen mellom den flerverdige fenol og det alifatiske aldehyd for dannelse av en oligomer eller blanding av oligomerer med varierende molekylvekt, er en kondensasjons-reaks jon som benytter en dehydratiseringskatalysator. Dersom det kun anvendes en massereaksjon mellom den flerverdige fenol og det alifatiske aldehyd, inneholder de resulterende produkter ikke de ønskede strukturer som er nyttige som belegningsmaterialer i foreliggende oppfinnelse. Det er nød-vendig ikke bare å justere antallet mol av hver reaktant nøyaktig, men også å regulere blandingen derav og reaksjons-betingelsene for oppnåelse av de ønskede oligomerer. Oligomerene som er nyttige som belegningsmaterialer, når salt-formen derav benyttes, er de som har følgende generelle formel:.

hvor R er H eller en alkylgruppe, rett eller forgrenet, inneholdende fra 1 til 10 karbonatomer og x er et helt tall fra 1 til 10. Blant de materialer som kan benyttes ved fremstilling av reaksjonsproduktene eller oligomerene, som er egnet som belegningsmaterialer i foreliggende oppfinnelse, er de flerverdige fenolene slik som resorcinol, hydrokinon, katekol, floroglucinol og lignende, og de alifatiske alde-hydene slik som formaldehyd, acetaldehyd, propionaldehyd, n-butylaldehyd, isobutylaldehyd, n-valeroaldehyd, n-kapro-aldehyd, n-oktylaldehyd, n-decylaldehyd, og lignende. Et godt eksempel på et belegningsmateriale som har den ovenfor angitte genegrelle struktur er den som dannes ved omsetning av resorcinol og acetaldehyd. Dette materiale eller reak-sjonsprodukt oppnås i overensstemmelse med følgende reaksjon:

En vannoppløsning av resorcinol og NaOH-katalysatoren fremstilles ved 60°C i en reaksjonsbeholder. En vannoppløsning av acetaldehyd fremstilles og anbringes i en tilsetningstrakt. Acetaldehydoppløsningen tilsettes deretter dråpevis til resorcinol/katalysatoroppløsningen under god omrøring. For å oppnå de ønskede oligomerer er det nødvendig å opprettholde et høyt molforhold for resorcinol (og oligomerer) til acetaldehyd i reaksjonens tidlige trinn. Deretter heves temperaturen jevnt (opp til 180°C) for å avdestillere både det vann som til å begynne med benyttes som oppløsningsmiddel og vannet fra kondensasjonsreaksjonene. Tegn på at den ønskede reaksjon finner sted vises gjennom en dyp rød farge i oppløsningen og fraværet av bunnfall. Tegn på at de ønskede xanten, dixantenforbindelser, osv. er tilstede i produktet, vises ved en intens grønn flouressens (UV til synlig) fra materialet i fortynnet metanoloppløsning.

En rekke forbindelser kan benyttes for å katalysere dannelsen av de ønskede oligomerer fra flerverdige fenoler og alifatiske aldehyder. Som eksempler på slike forbindelser kan nevnes natriumhydroksyd, sinkklorid, svovelsyre og lignende. Andre dehydratiseringsmidler kan benyttes som katalysatorer for reaksjonen.

Når man ser på det brede aspekt når det gjelder å hindre polymeroppbygging i en polymerisasjonsreaktor, er det vesentlig at dens indre overflater er vann-fuktbare. En vanlig fast overflate slik som rustfritt stål, er ikke vann-fuktbar på grunn av den normale forurensning av nevte overflater med organiske materialer ved kontakt med atmosfæren. Overflatene kan renses slik som f.eks. med kromsyre eller

et slipende rensemiddel, og de vil bli vann-fuktbare. En slik rensing alene løser imidlertid ikke problemet fordi overflatene vil ikke forbli rene i et tilstrekkelig langt tidsrom, dvs. lenger enn varigheten av en enkelt polymerisasjonssyklus. Dette nødvendiggjør rensing på nytt av overflatene etter hver polymerisasjonssyklus. Påføring av et belegg på overflatene som vil være vann-fuktbare og motstå polymeroppbygging derpå og forbli på nevnte overflater gjennom flere reaksjonssykler, er derfor meget ønskelig.

Når en metall- eller fast overflate er ikke-fuktbar, vil en væske derpå, slik som vann, danne dråper og ikke flyte ut til en jevn film. Den vinkel som dannes mellom tangenten til dråpens side og metall- eller glassoverflaten kalles "kontaktvinkelen" og betegnes- som "theta" (6). En ytterligere måling av fuktbarheten for en fast overflate er den kritiske overflatespenning for fuktig av en fast overflate og uttrykkes som "Yc"« Yc måles i dyn pr. centimeter. For at en fast overflate skal være fuktbar må 0, under anvendelse av vann som standard, være lik 0 eller meget nær denne verdi, og yc må være 72 dyn/cm eller større.

Hva viktigere er, materialet som påføres på overflaten bør ikke bare danne en fuktbar overflate, men også danne et lag eller film derpå som ikke er lett å fjerne. Denne film adherer til den faste overflate eller metalloverflaten ved adsorpsjon og i mange tilfeller er filmen et monolag av det påførte belegningsmateriale, som har en tykkelse av størrelses-orden på et molekyl. Disse filmer eller belegg av en slik tykkelse er usynlige for det blotte øyet og derfor elimineres et eventuelt fargeproblem, slik som problemet er med mange belegg som hittil har vært benyttet for det samme formål. Filmer av større tykkelse kan naturligvis resultere når det benyttes belegningsoppløsninger med høyere faststoffinnhold,

ifølge foreliggende oppfinnelse, og disse filmer eller be-

legg er synlige for det blotte øyet. Filmen eller laget dannet av belegningsoppløsningen kan ikke fjernes ved vasking med vann. Det vil si at belegget eller filmen er motstandsdyktige overfor fjerning fra overflatene når et turbulent vandig reaksjonsmedium er i kontakt dermed, forårsaket ved agitasjon av polymerisasjonsblandingen i reaktoren.

Ved omsetning av de flerverdige fenolene og alifatiske alde-hydene dannes en konsentrat av de resulterende oligomerer som igjen anvendes for fremstilling av belegningsoppløsningen av saltene derav. Belegningsoppløsningene fremstilles på konvensjonell måte ved å benytte varme og/eller omrøring der dette er nødvendig. For å fremstille nevnte oppløsninger er vanligvis en temperatur i området fra 20 til 50°C tilfredsstillende, Omrøring under oppløsning er ønskelig. Som på-pekt tidligere, oppløses belegningsmaterialet i en vandig alkalisk oppløsning, fortrinnsvis en vandig natriumhydroksyd-oppløsning. Andre vandige alkaliske oppløsninger kan imidlertid benyttes, slik som f.eks. kaliumhydroksyd, litium-hydroksyd, ammoniumhydroksyd o.l. Det er funnet at en kon-sentrasjon av belegningsmaterialet i området fra 0,1% til 5,0 vekt-% er tilfredsstillende for oppnåelse av foreliggende oppfinnelses formål. For å sikre seg mot uønsket farge og av økonomiske grunner, er det foretrukket å benytte en konsentra-sjon av belegningsmaterialet i nevnte oppløsninger i området fra 0,5% til 2,0 vekt-%. Det skal forstås at siden molekyl-vekten til belegningsmaterialet påvirker det totale faststoffinnhold i belegningsoppløsningen, kunne konsentrasjonen av nevnte materiale deri i visse tilfeller være større enn 5,0% eller mindre enn 0,1 vekt-%.

Belegningsoppløsningene som anvendes i foreliggende oppfinnelse, som har en pH verdi i området fra 9 til 14, er tilfredsstillende for oppnåelse av oppfinnelsens formål. Det er imidlertid foretrukket å operere ved en pH-verdi i området 11-13. pH-verdien påvirkes av den type kation som benyttes for dannelse av saltet, slik som Na, K, Li, NH^, o.l. Belegningsoppløsningen påføres vanligvis på de indre reaktor-overflater ved påsprøyting. Det er imidlertid også mulig å påføre belegningsoppløsningen ved flømming av reaktoren og deretter drenering, eller maling eller pensling, men sprøyting er den mest praktiske og økonomiske påføringsmetode. Etter sprøyting av belegningsoppløsningen på de indre overflatene og drenering av reaktoren, kan polymerisasjonsreaksjonen startes umiddelbart uten ytterligere behandling av nevnte overflater. Det er imidlertid funnet at utmerkede resultater oppnås når man etter påføring av belegningsoppløsningen på reaktorens indre overflater sprøyter de belagter overflater med vann og drener reaktoren før polymerisasjonsreaktoren fylles med polymerisasjonsblandingen eller -sammensetningen. Det skal også bemerkes at beleggene som er definert heri virker like godt på glass- eller metalloverflater, slik som rustfritt stål og lignende.

Et viktig aspekt ved foreliggende oppfinnelse er at flere polymerisasjoner kan foretas uten å åpne reaktoren mellom satser fordi det med sprøytedysen eller -dysene montert ved strategiske punkter i reaktoren, er mulig å nå alle dens indre overflater mens reaktoren er lukket. Selvom flere satser kan behandles i en belagt reaktor uten å belegge overflatene pånytt, er det funnet at det er raskt å belegge de indre overflatene i reaktoren på nytt periodisk etter at flere satser er behandlet deri, eller etter hver sats, for å sikre jevn og effektiv produksjon. Når det er bestemt å belegge reaktoren på nytt, blir reaktoren drenert og reaktorens indre overflater spylt med vann. Belegningsoppløsningen påføres på overflaten, fortrinnsvis ved sprøyting, og reaktoren dreneres for overskudd belegningsoppløsning på en slik måte at denne kan sendes til et gjenvinningssystem, om ønsket. Deretter blir overflatene som har belegget derpå eventuelt sprøytet med vann og avløpet kasseres eller gjenvinnes om ønsket. Deretter fylles reaktoren med polymerisasjonsmediet og -bestanddelene på vanlig måte og reaksjonen begynnes umiddelbart uten at noen spesiell modifikasjon av prosessteknikker er nødvendig på grunn av tilstedeværelsen av belegget. Det

skal naturligvis forstås at man kan belegge reaktoren på

nytt så ofte som dette er ønskelig uten å åpne reaktoren,

selv etter at hver sats er polymerisert. Videre, anvend-

else av den innvendig belagte reaksjonsbeholder ifølge foreliggende oppfinnelse har ingen skadelig innvirkning på varmestabiliteten eller andre fysikalske og kjemiske egenskaper til polymerene fremstilt deri.

Mens foreliggende oppfinnelse er spesielt illustrert med henblikk på suspensjonspolymerisasjon av vinylklorid, skal det forstås at fremgangsmåten og apparatet likeledes kan benyttes i emulsjons- eller suspensjonspolymerisasjon av en hvilken som helst polymeriserbar etylenisk umettet monomer eller monomerer der uønsket polymeroppbygging forekommer. Eksempler på slike monomerer er andre vinylhalogenider og vinylidenhalogenider, slik som vinylbromid, vinylidenklorid osv.; vinylidenmonomerer som har minst en terminal CH2=C< -gruppe , slik som estere av akrylsyre, f.eks. metylakrylat, etyl-akrylat, butylakrylat, oktylakrylat, cyanoetylakrylat og lignende; vinylacetat; akrylonitril; estere av metakryl-

syre slik som metylmetakrylat, butylmetakrylat og lignende; styren og styrenderivater inkludert a-metylstyren, vinyltoluen, klorstyren, osv.; vinylnaftalen; diolefiner inkludert buta-dien, isopren, kloropren og lignende; og blandinger av en hver av disse typer av monomerer og andre vinylidenmonomerer som er kopolymeriserbare dermed; og andre vinylidenmonomerer av den type som er kjent for en fagmann.

Foreliggende oppfinnelse er imidlertid særlig anvendbar i for-bindelse med suspensjonspolymerisasjonen av vinylklorid, enten alene eller i en blanding med en eller flere andre vinylidenmonomerer som har minst en terminal CH2=C<-gruppe som er kopolymeriserbar dermed i mengder på opptil ca. 80 vekt-% eller mer, basert på vekten av monomerblandingen, fordi polymeroppbygging i reaksjonsbeholderen er et særlig vanskelig problem her.

Polymerisasjonsprosessen utføres vanligvis ved en temperatur

i området fra 0°C til 100°C avhengig av den spesielle monomer eller monomerer som polymeriseres. Det er imidlertid foretrukket å benytte temperaturer i området 40°C til 70°C fordi polymerer som har de mest nyttige egenskaper fremstilles ved disse temperaturer. Tiden for polymerisasjonsreaksjonen vil variere fra 2 til 15 timer.

Polymerisasjonsprosessen kan utføres ved autogene trykk, skjønt overtrykk på opptil 10 atmosfærer eller mer kan benyttes med en viss fordel med de mer flyktige monomerene. Overtrykk kan også anvendes ved de monomerer som har de fornødne flyktigheter ved reaksjonstemperaturer som tillater tilbakeløpskjøling av reaksjonsblandingen.

Polymerisasjonsprosessen kan videre utføres under anvendelse av en teknikk med full reaktor. Det vil si, reaktorbehold-eren fylles fullstendig med polymerisasjonsmediet og holdes på denne måte gjennom hele reaksjonen med konstant tilsetning dertil av vann eller ytterligere tilsetningsvæske som inneholder monomeren eller monomerene i de samme mengdefor-hold som ved oppstarting. Ved tilsetningen av en viss bestemt mengde væske avbrytes polymerisasjonsreaksjonen, vanligvis ved tilsetning dertil av en polymerisasjonsavbryter. Nødvendigheten for tilsetning av væske skyldes krympingen i volum av reaksjonsmediet produsert ved omdannelsen av monomeren eller monomerene til den polymere tilstand.

For å bedømme de forskjellige belegg er det blitt utarbeidet en verdiskala med hensyn til "papir"- og "sandaktig"-oppbygging. En ubelagt reaktor der normale mengder av begge typer oppbygning forekommer gis en verdi på 1,5-2,0. Enhver verdi under 1,0 er god eller en avgjort forbedring. En verdi på 0,0 er med andre ord perfekt og så videre.

For ytterligere å illustrere foreliggende oppfinnelse gis følgende spesifikke eksempler. Det skal imidlertid forstås at dette kun er ment i en illustrerende og ikke begrensende forstand. I eksemplene er alle del- og prosentangivelser beregnet på vekt med mindre annet er angitt.

Eksempel 1

I dette eksempel var det benyttede belegningsmateriale natriumsaltet av reaksjonsproduktet av resorcinol og acetaldehyd. 50 g (0,454 mol) resorcinol ble tilsatt til en 250 ml rundbunnet kolbe og 1 milliliter (ml) av en, 50% vandig NaOH-oppløsning ble tilsatt dertil. Blandingen ble oppvarmet og akkurat nok vann ble tilsatt for dannelse av en væske ved 60°C. 13 ml (0,225 mol)•acetaldehyd og 45 ml vann ble blandet i en tilsetningstrakt som var forbundet med reaksjonskolben. Acetaldehydoppløsningen ble tilsatt dråpevis (1 dråpe hvert 2-4 sekunder) til reaksjonsblandingen under kraftig omrøring og opprettholdelse av temperaturen ved 6 0°C. Etter at reaktantene var blandet, ble omrør-ingen opprettholdt ved 60°C i 1 time. Tilsetningstrakten ble deretter fjernet og erstattet med et destillasjonshode og kjøler. Temperaturen ble øket jevnt og vannet avdestil-lert. Dette skjedde når oljebadtemperaturen var 180°C og damptemperaturen i destillasjonshodet var 110°C. Den ferdige reaksjonsblanding var en mørk rød væske. Blandingen ble avkjølt til 100°C og deretter helt i 100 ml 5% vandig NaOH.

Den vandige basisoppløsning av det oligomere belegningsmateriale ble fortynnet for oppnåelse av en 1 vekt-% opp-løsning av belegningsmaterialet i 1 vekt-% NaOH. Etter rensing av de indre overflatene i en 3 liters rustfri stål-reaktor med et slipende rensemiddel, ble overflatene sprøyt-et med belegningsoppløsningen og deretter skylt med vann. Deretter ble følgende polymerisasjonssammensetning tilført til reaktoren:

Innholdet i reaktoren ble oppvarmet til 57°C og temperaturen holdt ved dette nivå gjennom hele reaksjonssyklusen. Vann ble kontinuerlig tilsatt til reaktoren for å opprettholde volumet, på grunn av krymping som skyldes dannelsen av polymer. Når 33,45 deler vann var tilsatt, ble reaksjonen stoppet ved å avkjøle blandingen hurtig. Reaktoren ble tømt og polymeren utvunnet ved filtrering og tørking. De indre overflatene ble deretter bedømt med henblikk på eventuell oppbygging og deretter spylt med vann. Uten å belegge de indre overflatene av reaktoren på nytt ble samme metode fulgt i to ytterligere operasjoner eller polymerisasjons-sykler. Overflatene ble bedømt etter hver operasjon. En kontroll ble også foretatt under anvendelse av den samme sammensetning, men i en ubelagt reaktor. Oppbygningsverdiene er angitt i følgende tabell:

De ovenfor angitte resultater viser klart de enormt forbedrede resultater som kan oppnås med foreliggende oppfinnelse. Belegging av de indre overflatene i polymerisasjonsreaktoren ifølge foreliggende oppfinnelse reduserer vesentlig og i mange tilfeller eliminerer praktisk talt polymeroppbygging på nevnte overflater under polymerisasjonsreaksjonen og resulterer således i forøket produksjon over en tidsromsenhet. Hva viktigere er, foreliggende oppfinnelse muliggjør drift av et lukket polymerisasjonssystem som, i tilfelle for vinyl-kloridpolymerisasjon, har den fordel at antall deler pr. million av vinylklorid i atmosfæren i fabrikasjonsanlegget reduseres drastisk. En slik reduksjon av vinylklorid i atmosfæren tilfredsstiller de amerikanske myndigheters krav.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflatene i en polymerisasjonsreaksjonsbeholder på forhånd gis et belegg for å hindre polymeravsetninger, karakterisert ved påføring på nevnte overflater av en vandig belegningsoppløsning av et alkalimetall- eller ammoniumsalt av (en) oligomer(er) som har den generelle formel: hvor R er H eller en alkylgruppe, rett eller forgrenet, inneholdende fra 1 til 10 karbonatatomer, og x er et et helt tall fra 1 til 10, og utføring av polymerisasjonen av monomer(er) mens denne (disse) er i kontakt med de belagte indre over flatene i beholderen.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at oligomeren(e) er dannet ved omsetning av et alifatisk aldehyd, fortrinnsvis acetaldehyd, og en flerverdig fenol, fortrinnsvis resorcinol.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert' ved at belegningsoppløsningen inneholder 0,1-5,0 vekt-% av saltet av oligomeren(e).

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de belagte indre overflater skylles med vann før polymerisasjonen av monomeren(e) utføres.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en belegningsoppløsning som har en pH-verdi i området 9-14.

6. Polymerisasjonsreaksjonsbeholder for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, karakterisert ved at den på alle dens indre overflater har et belegg som omfatter et alkalimetall- eller ammoniumsalt av(en)oligomer(er) som har den generelle struktur: hvor R er H eller en alkylgruppe, rett eller forgrenet, inneholdende fra 1 til 10 karbonatomer og x er et helt tall fra 1 til 10.