NO158745B - Fremgangsmaate og polymerisasjonsreaksjonsbeholder for polymerisering av etylenisk umettede monomerer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåte og polymerisasjonsreaksjonsbeholder for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid.

Ved kommersiell fremstilling av polymerer og kopolymerer av vinyl- og vinylidenhalogenider, når disse polymeriseres alene eller med andre vinylidenmonomerer som har en terminal

eller med polymeriserbare polyolefiniske

monomerer, er oppbygningen av polymer på reaktorens indre overflater ikke bare plagsom, men kostbar. For eksempel,

ved polymerisasjon av vinylklorid, og andre komonomerer når slike anvendes, opprettholdes dette i form av adskilte dråp-

er i en vandig suspensjon ved bruk av suspensjonsmidler og agitasjon. Når reaksjonen er fullstendig, blir den resul-

terende polymer, eller PVC, vasket og tørket. Disse suspen-sjonssystemer er imidlertid ikke så stabile som de burde være og under polymerisasjonsreaksjonen bygges vinylklorid-polymer opp på reaktorens indre overflater, inkludert overflatene på ledeplatene og agitatoren. Denne polymeroppbygg-

ing må åpenbart fjernes fordi den resulterer i ytterligere dannelse av polymeroppbygging som igjen resulterer i en skorpe som har uheldig innvirkning på varmeoverføring og forurenser den polymer som fremstilles. Mens forskjellige metoder hittil har blitt foreslått for å redusere mengden og beskaffenheten av polymeroppbygging på polymerisasjonsreaktor-overflater, slik som oppløsningsmiddelrensing, forskjellige hydrauliske og mekaniske reaktorrensemidler og lignende, har ingen vist seg å representere det endelige i fjerning av polymeroppbygging. Det vil si, disse forskjellige metoder og apparater har gjort et akseptabelt arbeid, men det er frem-deles plass for forbedring på dette området, spesielt fra et økonomisk synspunkt.

Det har blitt foreslått forskjellige metoder for å hindre

eller vesentlig eliminere dannelsen av polymeroppbyggingen i første instans. Det har f.eks. blitt foreslått å belegge de indre overflater på reaktoren med forskjellige polymeroppbyggingsbestandige beleggmaterialer. I for eksempel

US-patent nr. 4.024.330 og 4.024.301 er det vist forskjellige polyaromatiske aminer som er egnet for belegging av reaktorer for vesentlig å eliminere oppbygging. Alkali-oppløselige fargestoffer har vist seg nyttige for dette formål i US-patent nr. 4.068.059. Videre, i US-patent nr. 4.080.173 er det vist og beskrevet bruk av selvkondenserte flerverdige fenoler og flerverdige naftoler som nyttige beleggingsmaterialer for å hindre polymeroppbygging. Mens alle disse belegningsmaterialer gir gode til utmerkede resultater, fortsetter forskningen etter nye og forbedrede polymeroppbyggingsbestandige materialer med hvilke man kan belegge reaktorer for det formål å hindre eller eliminere polymeroppbygging på deres indre overflater.

Videre, en nylig publisert japansk patentsøknad beskriver et interessant belegg for polymerisasjonsreaktorer. Dette er japansk patentsøknad nr. 127682/78, inngitt 17. oktober 1978 i navnet Kanegafuchi Chem. K.K. og publisert 21. april 1980 i Laid-open Gazette nr. 55-054317. I dette tilfelle belegg-es reaktoren med reaksjonsproduktet av pyrogallol eller hydroksyhydrokinon alene, eller andre fenoliske forbindelser inneholdende en eller begge disse stoffer, med aromatiske aldehyder. Reaksjonsproduktene er i sur form og oppløses i et organisk oppløsningsmiddel slik som metanol og påføres på reaktoroverflåtene og blir deretter tørket. Dette er en kostbar og tungvint metode, spesielt i store reaktorer. Tørking er vanskelig og oppløsningsmidlet må gjenvinnes av økonomiske grunner. Det ville være meget mer ønskelig å benytte en vandig oppløsning av slike reaksjonsprodukter som ikke måtte tørkes.

Det er funnet at flerverdige fenoler og aromatiske aldehyder kan omsettes for dannelse av oligomere hvis salter er opp-løselige i vann. De vandige saltoppløsningene påføres på de indre overflatene i en reaktor under dannelse av et irrever-sibelt adsorberende belegg på overflatene hvilket ikke må tørkes og videre kan nevnte belegg om ønsket, skylles med vann. Tilstedeværelsen av nevnte belegg på reaktorens indre overflater eliminerer vesentlig polymeroppbygging på nevnte overflater.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt en fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettede monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflatene i polymerisasjonsreaksjonsbeholderen på forhånd gis et belegg for å hindre polymeravsetninger på disse overflater, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved de trekk som fremgår av kravene 1-5.

Oligomeren(e) dannes fortrinnsvis ved omsetning av en fler-verdig fenol, fortrinnsvis resorcinol, og en aromatisk aldehyd, fortrinnsvis benzaldehyd.

Videre er det ifølge oppfinnelsen tilveiebragt en poly-merisas jonsreaks jonsbeholder for bruk ved polymerisering av ovennevnte type, og denne beholderen er kjennetegnet ved de trekk som fremgår fra krav 6.

Alle eksponerte overflater i reaktorens indre, slik som lede-platéne, agitatoren eller blandemekanismen, osv., og kondensatoren, når en slik anvendes, blir likeledes belagt på samme måte. Etter at beleggingsoppløsningen er blitt på-ført på reaktorens indre overflater, kan polymerisasjonsmediet innføres i reaktoren umiddelbart, og reaksjonen startes uten nødvendighet av å tørke nevnte overflater på forhånd. Elimineringen av tørkingen er mest viktig i foreliggende oppfinnelse. Det er imidlertid foretrukket,

skjønt valgfritt, at man etter påføring av belegget på de indre overflatene, skyller disse overflater med vann slik som ved sprøyting eller lignende, hvorved det overraskende nok på nevnte overflater etterlates et sterkt adherende belegg eller film av beleggmateriale som ikke påvirkes av polymerisasjonsmediet selv om nevnte medium agiteres kraftig under polymerisasjonsreaksjonen.

Reaksjonen mellom den flerverdige fenol og det aromatiske aldehyd for dannelse av ren oligomer eller blanding av oligomerer med varierende molekylvekt, er en kondensasjons-reaks jon som benytter en dehydratiseringskatalysator. Hvis det bare benyttes en massereaksjon mellom den flerverdige fenol og det aromatiske aldehyd, er det resulterende produkt en dimer som har en molekylvekt som er for lav for bruk som et beleggingsmateriale i foreliggende oppfinnelse. Det er ikke bare nødvendig å regulereantall mol av hver reaktant nøyaktig, men også å regulere blandingen derav og reaksjons-betingelsene for å oppnå de ønskede oligomerer. Oligomerene som anvendes som beleggingsmaterialer, når saltformen derav benyttes, er de som har den generelle formel:

hvor R er valgt fra gruppen bestående av -H og -OR' hvor R<1>er en alkylgruppe inneholdende 1-5 karbonatomer, og

X er et helt tall fra 0 til 10. Blant de materialer som kan benyttes for å gjøre reaksjonsproduktene eller oligomerene egnet som belegningsmaterialer i foreliggende oppfinnelse, er de flerverdige fenolene slik som resorcinol, hydrokinon, katekol, floroglucinol, og lignende, og de aromatiske aldehydene slik som benzaldehyd, 4-metoksybenzaldehyd, 4-etoksybenzaldehyd og lignende. Et godt eksempel på et beleggingsmateriale som har den ovenfor angitte generelle struktur er det som dannes ved omsetning av resorcinol og benzaldehyd.

Dette materiale eller reaksjonsproduktet oppnås ifølge følgende generelle fremgangsmåte. Resorcinol oppløst i 1,4-dioksan tilsettes til en reaksjonsbeholder forsynt med en vannavkjølt kondensator og en tilsetningsningstrakt. Inn holdet omrøres og svovelsyre (katalysator) tilsettes dertil. Ved hjelp av tilsetningstrakten tilsettes benzaldehyd til reaksjonsblandingen dråpevis. Deretter fjernes tilsetningstrakten og reaksjonsblandingen omrøres og oppvarmes og til-bakeløpskokes i 2 timer ved 115-120°C. Deretter fjernes kondensatoren og erstattes med et destillasjonshode og vann-dioksan destilles over. Bevis på at de ønskede xantan-strukturene er tilstede i produktet tilveiebringes gjennom en intens grønn fluoressens overfor UV-lys fra materialet i fortynnet metanoloppløsning.

Flere forbindelser kan benyttes for å katalysere dannelse av de ønskede oligomerer fra flerverdige fenoler og alifatiske aldehyder. Som eksempler på slike forbindelser kan nevnes natriumhydroksyd, sinkklorid, svovelsyre og lignende. Andre dehydratiseringsmidler kan benyttes som katalysatorer for reaksjonen.

Studerer man det brede bilde med hensyn til hindring av polymeroppbygging i en polymerisasjonsreaktor, er det vesentlig at de indre overflater deri er vann-fuktbare. En vanlig fast overflate slik som rustfritt stål er ikke vann-fuktbar på grunn av den normale forurensning av nevnte overflater med organiske materialer gjennom kontakt med atmosfæren. Overflatene kan renses for eksempel med kromsyre eller et slipende rensemiddel, f.eks. og de vil bli vann-fuktbare. En slik rensing alene løser imidlertid ikke problemet fordi overflatene vil ikke forbli rene i et til-strekkelig langt tidsrom, dvs. mer enn varigheten av en enkel polymerisasjonssyklus. Dette nødvendiggjør ny rensing av overflatene etter hver polymerisasjonssyklus. Påføring på overflatene av et belegg som vil være vann-fuktbart og motstå polymeroppbygging derpå og forbli på nevnte overflater gjennom flere reaksjonscykler, er derfor meget ønskelig.

Når en metall- eller fast overflate er ikke-fuktbar, vil en væske derpå, slik som vann, danne dråper og ikke flyte ut- over til en jevn film. Vinkelen som dannes mellom tangenten til siden av dråpen og metall- eller glassoverflaten betegnes "kontaktvinkelen" og refereres til som "theta"

(0). En annen måling av fuktbarheten for en fast overflate er den kritiske overflatespenning for fukting av en fast overflate og uttrykkes som " yc". ycmåles i dyn pr. centimeter. Ved bruk av vann som standard må G for at en fast overflate skal være fuktbar, være lik null eller meget nær null, ogYcmå være 72 dyn/cm eller større.

Viktigere er det at det materiale som påføres på overflaten ikke bare burde danne en fuktbar overflate, men også danne et lag eller film derpå som ikke er lett å fjerne. Denne film adherer til den faste overflaten eller metallover-flaten ved adsorpsjon og i mange tilfeller er filmen et monolag av det påførte beleggmateriale som er av størrelses-orden på en molekyl i tykkelse. Disse filmer eller belegg av en slik tykkelse er usynlige for det blotte øyet, hvilket således eliminerer et eventuelt fargeproblem, slik som problemet er med mange belegg som hittil er benyttet for det samme formål. Filmer av større tykkelse kan naturligvis resultere når man benytter beleggoppløsninger med høyere faststoffinnhold, ifølge foreliggende oppfinnelse, hvilke filmer eller belegg er synlige for det blotte øyet. Filmen eller laget dannet av belegningsoppløsningen er ikke fjern-bar ved vasking med vann. Det vil si belegget eller filmen er motstandsdyktige overfor fjerning fra overflatene når et turbulent vandig reaksjonsmedium bringes i kontakt dermed, forårsaket ved agitasjon av polymerisasjonsblandingen i reaktoren .

Ved omsetning av de flerverdige fenoler og aromatiske aldehyder dannes et konsentrat av de resulterende oligomerer som igjen anvendes for fremstilling av belegningsoppløsningen av saltene derav. Belegningsoppløsningene fremstilles på konvensjonell måte under anvendelse av varme og/eller agitasjon der det er nødvendig. Ved fremstilling av nevnte oppløsninger er vanligvis en temperatur i området fra 20°C til 60°C tilfredsstillende. Agitasjon under opp-løsningen er ønskelig. Som tidligere nevnt oppløses beleggmaterialet i en vandig alkalisk oppløsning, fortrinnsvis en vandig natriumhydroksydoppløsning. Andre vandige alkaliske oppløsninger kan imidlertid benyttes slik som f.eks. kalium-hydroksyd, litiumhydroksyd, ammoniumhydroksyd og lignende. Det er funnet at en konsentrasjon av beleggmaterialet i området fra 0,1% til 5,0 vekt-% er tilfredsstillende for oppnåelse av foreliggende oppfinnelses formål. For å sikre mot uønsket farge og av økonomiske grunner er det foretrukket å benytte en konsentrasjon av beleggmateriale i nevnte oppløsninger i området fra 0,5% til 2,0 vekt-%.

Det skal forstås at siden molekylvekten til beleggmaterialet påvirker det nødvendige totale faststoffinnhold i belegnings-oppløsningen, kunne konsentrasjonen av nevnte materiale deri, i visse tilfeller, være større enn 5,0% eller mindre enn 0,1 vekt-%.

Belegningsoppløsningene ifølge foreliggende oppfinnelse med en pH-verdi i- området fra 9 til 14 er tilfreds-

stillende for oppnåelse av de aktuelle formål. Det er imidlertid foretrukket å operere ved en pH-verdi i området fra 10 til 12. pH-verdien påvirkes av typen av kation benyttet for dannelse av saltet, slik som Na, K, Li, NH^,

og lignende.

Belegningsoppløsningen påføres vanligvis på reaktorens indre overflater ved påsprøyting. Det er imidlertid også mulig å påføre belegningsoppløsningen ved flømming av reaktoren og deretter drenering, eller ved maling eller pensling, men sprøyting er den mest praktiske og økonomiske metode for på-føring. Etter sprøyting av belegningsoppløsningen på de indre overflater og drenering av reaktoren, kan polymerisasjonsreaksjonen startes umiddelbart uten ytterligere be-handling av nevnte overflate. Det er imidlertid funnet at utmerkede resultater oppnås når de belagte overflater, etter påføring av beleggoppløsningen på reaktorens indre overflater, sprøytes med vann og reaktoren dreneres før fylling av poly-merisas jonsreaktoren med polymerisasjonsblandingen eller -sammensetningen. Det skal også bemerkes at de her defi-nerte belegg virker like godt på glass- eller metallover-flater, slik som rustfritt stål, og lignende.

Et viktig aspekt ved foreliggende oppfinnelse er at flere polymerisasjoner kan foretas uten å åpne reaktoren mellom påfyllingene fordi det med sprøytedysen eller -dysene montert ved strategiske punkter på reaktoren, er mulig å nå alle dens indre overflater mens reaktoren er lukket. Selv om flere satser kan behandles i en belagt reaktor uten å belegge overflatene på nytt, har man funnet at det er greit å gjenbelegge reaktorens indre overflater periodisk etter flere satser har blitt behandlet deri, eller etter hver sats, for å sikre jevn og effektiv produksjon. Når man har besluttet å belegge reaktoren på nytt, dreneres reaktoren og reaktorens indre overflater spyles med vann. Be-legningsoppløsningen påføres på overflaten, fortrinnsvis ved sprøyting, og reaktoren dreneres for overskudd belegnings-oppløsning på en slik måte at denne kan sendes til et gjen-vinningssystem, om ønsket. Overflatene med belegget på

blir deretter eventuelt sprøytet med vann og avløpet kasseres eller blir om ønsket gjenvunnet. Deretter fylles reaktoren med polymerisasjonsmediet og -bestanddelene på vanlig måte og reaksjonen påbegynnes umiddelbart uten at det er nødvendig med noen spesiell modifikasjon av prosess-teknikker på grunn av tilstedeværelsen av belegget. Det skal naturligvis forstås at man kan belegge reaktoren på nytt så ofte det er ønskelig uten å åpne den, selv etter at hver sats er polymerisert. Videre, benyttelse av den innvendig belagte reaksjonsbeholderen ifølge foreliggende oppfinnelse har ingen uheldig innvirkning på varmestabili-teten eller andre fysikalske og kjemiske egenskaper hos de deri fremstilte polymerer.

Mens foreliggende oppfinnelse er spesielt illustrert med henblikk på suspensjonspolymerisasjon av vinylklorid, skal det forstås at fremgangsmåten og apparatet likeledes kan benyttes i emulsjons- eller suspensjonspolymerisasjon av en hver polymeriserbar etylenisk umettet monomer eller monomerer der uønsket polymeroppbygning oppstår. Eksempler på slike monomerer er andre vinylhalogenider og vinylidenhalogenider slik som vinylbromid, vinylidenklorid, osv.; vinylidenmonomerer som har minst en terminal CH2=C<-gruppe slik som estere av akrylsyre, f.eks. metylakrylat,• etyl-akrylat, butylakrylat, oktylakrylat, cyanoetylakrylat og lignende; vinylacetat; akrylonitril; estere av metakrylsyre slik som metylmetakrylat, butylmetakrylat, og lignende; styren og styrenderivater inkludert a-metylstyren, vinyl-toluen, klorstyren, osv.; vinylnaftalen; diolefiner inkludert butadien, isopren, kloropren og lignende; og blandinger av en hver av disse typer av monomerer og andre vinylidenmonomerer som er kopolymeriserbare dermed; og andre vinylidenmonomerer av den type som er kjent for en fagmann.

Foreliggende oppfinnelse er imidlertid spesielt anvendbar på suspensjonspolymerisasjon av vinylklorid, enten alene i blanding med en eller flere andre vinylidenmonomerer som har minst en terminal CH2=C< -gruppe som er kopolymeriserbar dermed i mengder på opptil ca. 80 vekt-% eller mer, basert på vekten av monomerblandingen, fordi polymeroppbygging i reaksjonsbeholderen er et særlig leit problem her.

Polymerisasjonsprosessen utføres vanligvis ved en temperatur i området fra 0° til 100°C avhengig av den spesielle monomer eller monomerer som polymeriseres. Det er imidlertid foretrukket å benytte temperaturer i området fra 40°C til 70°C fordi ved disse temperaturer fremstilles polymerer som har de mest nyttige egenskaper. Tiden for polymerisasjonsreaksjonen vil variere fra 2 til 15 timer.

Polymerisasjonsprosessen kan utføres ved autogene trykk skjønt overtrykk på opptil 10 atmosfærer eller mer kan be nyttes med en viss fordel med de mer flyktige monomerene. Overtrykk kan også anvendes med de monomerer som har de for-nødne flyktigheter ved reaksjonstemperaturer som tillater tilbakeløpskjøling av reaksjonsblandingen.

Videre, polymerisasjonsprosessen kan utføres under anvendelse av en teknikk med full reaktor. Det vil si, reaktor-beholderen fylles fullstendig med polymerisasjonsmediet og holdes på denne måte gjennom hele reaksjonen ved konstant tilsetning dertil av vann eller ytterligere tilsetningsvæske inneholdende monomeren eller monomerene i de samme mengdeforhold som ved oppstarting. Ved tilsetningen av en viss bestemt mengde væske avsluttes polymerisasjonsreaksjonen, vanligvis ved tilsetning dertil av en polymerisasjonsavbryter. Nød-vendigheten for tilsetning av væske skyldes krympingen i volum av reaksjonsmediet frembragt ved omdannelsen av monomeren eller monomerene til den polymere tilstand.

For å bedømme de forskjellige belegg har det blitt oppsatt

en bedømmelsesskala med hensyn til "papir"- og "sandaktig"-oppbygging. En ubelagt reaktor der normale mengder av begge typer oppbygging forekommer, er gitt en bedømmelse på

1,5-2,0. Enhver bedømmelse under 1,0 er god eller en av-gjort forbedring. En 0,0-bedømmelse er med andre ord per-fekt, osv.

For ytterligere å illustrere foreliggende oppfinnelse gis følgende spesifikke eksempel. I eksemplet er alle del-

og prosentangivelser beregnet på vekt med mindre annet er angitt.

Eksempel I

I dette eksempel ble tre reaksjonsprodukter benyttet for belegg av de indre overflater i en 3 liters polymerisasjonsreaktor. Reaksjonsproduktene var de som ble fremstilt ved omsetning av (1) resorcinol pluss benzaldehyd under anvendelse av svovelsyre som en katalysator; (2) resorcinol pluss benzaldehyd under anvendelse av natriumhydroksyd som en katalysator; og (3) resorcinol pluss 4-metoksybenzaldehyd under anvendelse av svovelsyre som en katalysator.

Ved benyttelse av svovelsyre som katalysator (produkter (1) og (3)), blir resorcinolen (2 mol) oppløst i 1,4-dioksan i en reaksjonskolbe forsynt med en tilbakeløpskjøler.

Under omrøring blir svovelsyren (ca. 15 vekt-% av den

totale reaksjonsblanding) tilsatt langsomt. Deretter blir benzaldehydet eller 4-metoksybenzaldehydet (1 mol) tilsatt dråpevis under omrøring. Reaksjonskolben oppvarmes deretter under omrøring og innholdet tilbakeløpskokes i 2 timer ved 115-120°C. Deretter erstattes kjøleren med et destillasjonshode og de flyktige vann-dioksan-materialer destillerer over. Reaksjonsblandingen avkjøles, oppløses i vandig NaOH og deretter utfelles produktet ved tilsetning av HC1. Produktet utvinnes ved filtrering, tørkes og males til den ønskede partikkelstørrelsen.

Når natriumhydroksyd ble benyttet som katalysator (produkt (2)), ble 100 ml 1,4-dioksan og 50 g resorcinol tilsatt til en reaksjonskolbe forsynt med en tilbakeløpskjøler. Deretter ble 32 ml benzaldehyd tilsatt og blandingen omrørt. Deretter ble 10 ml av en 50% vandig NaOH-oppløsning tilsatt. Deretter ble blandingen omrørt og oppvarmet ved en temperatur på 115-120°C og tilbakeløpskokt i 1 timer. Deretter ble kjøleren erstattet med et destillasjonshode og vann-dioksan-flyktige stoffer destillert over. Etter at reaksjonsblandingen var avkjølt, ble produktet utvunnet ved oppløsning i fortynnet kaustisk materiale og utfelt med HC1, filtrert, tørket og malt til den ønskede partikkelstørrelsen.

De tre produktene eller oligomere belegningsmaterialer,

ble oppløst i 1% NaOH for dannelse av 1 vekt-% belegnings-oppløsninger. I tilfelle for hver oppløsning ble de indre overflatene til en 3 liters rustfri stålreaktor renset med

et slipende rensemiddel. Overflatene ble deretter sprøytet med belegningsoppløsningen og skylt med vann. Etter belegging ble følgende polymerisasjonssammensetning tilført til reaktoren:

Innholdet i reaktoren ble oppvarmet til 57°C og temperaturen opprettholdt der gjennom hele reaks jonssyklusen". Vann ble kontinuerlig tilsatt til reaktoren for å opprettholde volumet, på grunn av krymping som resultat av dannelse av polymer. Når 33,45 deler vann var tilsatt, ble reaksjonen stoppet ved rask avkjøling av blandingen. Reaktoren ble tømt og polymeren (PVC) utvunnet ved tørking av filtrerings-masse. De indre overflater ble bedømt for eventuell oppbygging og deretter skylt med vann. Uten å belegge reaktorens indre overflater på nytt, ble den samme metode fulgt i to ytterligere operasjoner eller polymerisasjonscykler. Overflatene ble bedømt etter hver operasjon. Det ble også foretatt en kontrolloperasjon under anvendelse av den samme sammensetning, men i en ubelagt reaktor. Oppbygningsbe-dømmelsen er angitt i følgende tabell:

De ovenfor angitte resultater viser klart forbedringen i reduksjon av polymeroppbygging som kan oppnås med foreliggende oppfinnelse.

Belegging av de indre overflatene til polymerisasjonsreak-toren, ifølge foreliggende oppfinnelse, reduserer .' vesentlig og i mange tilfeller praktisk talt eliminerer polymeroppbyggingen på nevnte overflater under polymerisasjonsreaksjonen og resulterer således i forøket produksjon over en tidsromsenhet. Hva viktigere er, foreliggende oppfinnelse gjør det mulig å operere et lukket polymerisasjonssystem som, i tilfelle for vinylkloridpolymerisasjon, har den fordel at antall deler vinylklorid pr. million i anleggets atmosfære reduseres drastisk. En slik reduksjon av vinylklorid i atmosfæren tilfredsstiller de amerikanske myndig-heters krav. Flere andre fordeler ved foreliggende oppfinnelse vil fremgå for fagmannen.

Claims (6)

1.Fremgangsmåte for polymerisering av etylenisk umettet monomerer, fortrinnsvis vinylklorid, hvor de indre overflatene i polymerisasjonsreaksjonsbeholderen på forhånd gis et belegg for å hindre polymeravsetninger på disse overflater,karakterisert vedat man på nevnte overflater påfører en vandig belegningsoppløsning av et alkalimetall- eller ammoniumsalt av oligomer(er) som har den generelle struktur:

hvor R er valgt fra -H og -OR<1>hvor R<1>er en alkylgruppe inneholdende 1-5 karbonatomer, og x er et helt tall fra 0 til 10, og utfører polymerisasjonen av monomer(er) mens denne (disse) er i kontakt med beholderens indre overflater.

2.Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat oligomeren(e) dannes ved en omsetning av et aromatisk aldehyd, fortrinnsvis benzaldehyd, og en fler-verdig fenol, fortrinnsvis resorcinol.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert, ved at belegningsoppløsningen inneholder 0,1-0,5 vekt-% av saltet av oligomeren(e).

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat de belagte indre flater skylles med vann før polymerisasjonen av monomeren(e) utføres.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat b-legningsoppløsningen har en pH-verdi i området 9-14.

6. Polymerisasjonsreaksjonsbeholder for polymerisering av ety.lenisk umettede monomerer,karakterisert vedat alle dens indre overflater har et belegg omfattende et alkalimetall- eller ammoniumsalt av oligomer(er) som har den generelle struktur:

hvor R er valgt fra -H og -OR' hvor R<1>er en alkylgruppe inneholdende fra 1 til 5 karbonatomer, og x er et helt tall fra 0 til 10.