NO154730B - Fremgangsmaate for nedramming av spuntveggelementer i fjellgrunn. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrorer en fremgangsmåte for nedramming av spuntveggelementer i fjellgrunn, både for opprettelse av en spuntvegg og for etterfølgende forankring av en spuntvegg. Oppfinnelsen vil spesielt kunne utnyttes ved vannbygging, men den er like velegnet for alle andre undergrunns-konstruksjoner, hvor en spuntvegg må plasseres i fjellgrunn.

Ved utbygging av elve- eller sjohavner eller andre vannveier

må det ofte tas hensyn til store vannstandsforskjeller og store dypgående som folge av tendensen i retning av storre.skip. Som fortoyningssted benyttes derved som regel spuntvegger, som er sammensatt av enkelte, ved siden av hverandre anbrakte spuntveggelementer og som av hensyn til sikker fastholdelse må rammes ned til en bestemt dybde. Ofte kan denne nodvendige nedrammingsdybde ikke oppnås, fordi det allerede på mindre dybde foreligger fjellgrunn under bunnstrukturen, som ikke tillater nedramming ut over denne dybde.

En slik nedrammingsdybde som begrenses av fjellgrunn vil være brukbar, hvis de nedre ender av spuntveggelementene kan fes-tes slik i fjellgrunnen at elementene får tilstrekkelig hold, selv om de ikke når den teoretisk beregnede nedrammingsdybde, som baserer seg på myke bunnforhold. Fordi elementene har skar-pe underkanter, kan de nedre elementender ved en forholdsvis myk fjellgrunn som oftest rammes ned til tilstrekkelig inntreng-ningsdybde uten altfor store vanskeligheter. Men ved en hardere fjellgrunn vil slik enkel nedramming ikke lykkes, men elementenes nedre ender vil stukes ved rammingsforsok eller de vil knek-ke til siden.

For slike vanskelige bunnforhold er det kjent en fremgangsmåte, hvor spuntveggelementene ikke lenger rammes, men innsettes i en renne som er sprengt ut i fjellgrunnen, og sementeres fast der med undervannsbetong. Dette er en særdeles krevende og kostbar fremgangsmåte. For utsprengning av den vanligvis V-formede renne må all slags rullestein o.l., som måtte ligge oppå fjellgrunnen fjernes. Ved losere ansamlinger, må det holdes en skrå-ningsvinkel med en helling på 3:1, for at en med sikkerhet skal hindre at rennen blir fylt igjen etter utsprengning. Etter inn-føring av elementene i V-rennen og den etterfSigende semente-ring, er det ofte nodvendig å transportere tilbake de møysomme-lig fjernede rullesteinsmasser for å sikre god stabilitet av den ferdige spuntvegg. Bortsett fra det okte arbeidsoppbud tapes derved de egentlige fordeler ved en spuntvegg, nemlig den faste holdevirkning som folge av materialkomprimering av undergrunnen på grunn av nedrammingen. Spuntveggen blir snarere anbrakt som et slags frittstående mur.

Hvis det ikke foreligger en fjellgrunn hvor det kan rammes, oppstår det ikke bare vanskeligheter ved opprettelse av spuntveggen, men det oppstår tilsvarende vanskeligheter også ved forankringen på sidene. Etter opprettelse av en spuntvegg, dvs. etter nedramming av de enkelte spuntveggelementer, kan det nemlig være nodvendig å sikre ovre ende av spuntveggen mot forskyvning. Dette gjores som regel ved hjelp av forankringer som forloper tilnærmet i 45°, skrått fra spuntveggens overkant og ned. En slik forankring opprettes især ved spuntvegger, som er utsatt for et hoyt, ensidig bunntrykk og som bare finner hold i nedre ende, som folge av den foreliggende grunnstruktur. Slike forhold er svært vanlige ved forstotning av bredder hhv. ved bygging av kaianlegg ved vannveier, hvor det foreligger fjellgrunn på forbindelse sst edet mellom vann og land.

Den vanlige fremgangsmåte for forankring på spuntveggens land-side består ved en ikke rammbar fjellgrunn i at det fra vannsi-den anlegges boringer fra spuntveggens overside på skrå nedad.

I disse boringer legges så ganske enkelt forankringsjern i form av flatstål eller vinkelstål, som forst innfores lost. I tilslutning stopes boringene med innforte forankringsjern ut med betong, som etter herding i forste rekke produserer holdekrefter ved friksjon mellom betong og boringsvegg. Fordi det mangler materialkomprimering som ved nedramming, er disse holdekrefter ikke særlig store pr. flateenhet, slik at friksjonsfla-ten mellom betongen og boringsveggen må gjores tilsvarende stor. Av denne grunn må forankringsjernene ofte gjores meget lange, hvilket sterkt fordyrer boringsomkostningene.

En annen ulempe ved denne forankringsmetode er at det ved kort-varig opphevelse av friksjonen, f.eks. som folge av et slag eller stot, bare foreligger glidefriksjon, som utover mindre holdekrefter enn statisk friksjon. Slike stot kan fremkalles ved en uforsiktig landingsmanover fra et skip som klapper til spuntveggen eller ved andre rystelser, f.eks. fra en vei i nærheten. Særlig farlige er rystelser som folge av sprengninger som må foretas i nærheten av spuntveggen. Dette er alltid tilfelle, når det effektive dypgående skal okes i vannveien som grenser til spuntveggen, hvis sprengning er uomgjengelig som folge av fjellgrunn. Her er det fare for at spuntveggen umiddelbart etter sprengningen mister sitt hold over en svært stor lengde og presses ut av bunntrykket.

Ved en fjellgrunn hvor det ikke kan rammes, har det således hittil ikke vært mulig å opprette spuntvegger ved enkel nedramming av de nedre elementender og ved sideforankring ved enkel nedramming av forankringselementer. Man har snarere måttet ty til andre midler, hvor det ikke ble rammet og hvor man således måtte finne seg i at de meget sterke friksjonskrefter som oppstår ved nedramming som folge av den derved oppnådde materialkomprimering, ikke kunne oppnås.

I denne forbindelse er oppfinnelsen utviklet for tilveiebringel-se av en fremgangsmåte som gjor det mulig å opprette stabile spuntvegger ved nedramming av de nedre elementender hhv. å feste sideforankringer for slike spuntvegger ved nedramming, selv når det foreligger en hard fjellgrunn som i og for seg ikke tillater ramming.

For opprettelse av spuntvegger foreslås ifolge oppfinnelsen at det langs den senere spuntvegg, i bestemte avstander, bores huller gjennom eventuelt overliggende masse og inn i fjellgrunnen,

at det i hvert hull innfores en vanntett beholder som inneholder en sprengladning, hvorved sprengladningens volumandel er li-ten i forhold til heholderens volum, at sprengladningene for minst to nærliggende huller tennes samtidig, og at elementene i tilslutning rammes ned i fjellgrunnen mellom de to hullene, som er knust i sin struktur, men i sin ytre form fortsatt er tilnærmet uskadd.

Oppfinnelsens prinsipp består således i å muliggjøre nedramming av de enkelte -elementer som horer til en spuntvegg i en i og for seg ikke rammbar fjellgrunn ved at fjellgrunnen blir gjort rammbar ved en sprengning. Denne sprengning er derved ikke en bortsprengning i vanlig forstand, men en slags rystelsessprengning, som gjennomfores med en sprengladning som er forberedt ifolge oppfinnelsen og på en måte "myker opp" fjellgrunnen. I en således behandlet fjellgrunn kan de enkelte spuntveggelementer deretter rammes inn etter tur uten spesielle vanskeligheter og især uten fare for stuking eller knekking av nedre elementender. Pjellmaterialet som fortrenges ved nedramming av spuntelementene vil derved bevirke en komprimering av fjellgrunnen som er "oppmyket" ved sprengningen, slik at det oppnås et godt og sikkert feste for spuntveggen i undergrunnen.

I motsetning til vanlig anbringelse av en ladning for bortsprengning f.eks. av fjell, blir sprengladningen ifolge oppfinnelsen anbrakt i et ekspansjonsrom som dannes av beholderen og som virker som forste ekspansjonsrom etter tenningen. Det har nemlig vist seg at det fra kantsonene av dette ekspansjonsrom går trykkbolger,som er i stand til å sprenge strukturen selv i meget hard fjellgrunn, men ikke bevirker nevneverdig stillingsforandring. Denne virkning opptrer i alle retninger rundt kilden til trykkbølgene, og den forsterkes rettet i en foretrukket retning ved at det i en bestemt avstand tennes en andre, tilsvarende trykkbolgekilde, dvs. en sprengladning ifolge oppfinnelsen. Ved riktig valgt avstand - den utgjor ca. det tidobbelte av borehul-lets diameter, som regel 60-150 cm - blir så hele strukturen sprengt så meget i en bredde av minst det tredobbelte av bore-hullets bredde at et spuntveggelement kan rammes ned der med ca.

25 til 40 slag pr. 10 cm.

Beholderen som skal danne ekspansjonsrommet i sprengladningens omgivelse bor fortrinnsvis bestå av kunststoff, og under ingen omstendigheter av metall. Hvis det nemlig etter tenning av sprengladningen skulle bli igjen deler av beholderen i det område hvor spuntveggelementene senere rammes ned, vil kunststoff-rester aldri hemme bevegelsen, mens metallstykker kan forårsa-ke betydelige hindringer. På enkleste måte dannes beholderne ved fortløpende kapping av PVC-ror, hvorpå endene av rørstykke-ne lukkes med tilsvarende kapper. Slike ror er markedsført til gunstige priser som dreneringsror m.v.

For sentrering av sprengladningen i beholderen trengs det som regel ingen spesielle forholdsregler, da det er uten betydning for den beskrevne virkning, om sprengladningen, som vanligvis innfores i form av snorer, er i anlegg mot beholderveggen eller befinner seg midt i beholderen. Hvis en sentrering likevel er onskelig av en eller annen grunn, kan det benyttes.tilsvarende avstandsholdere. Det er bare viktig at det i beholderen dispone-res et tilstrekkelig gassvolum, som virker som ekspansjonsrom. Jo mindre dette ekspansjonsrom er, desto mer vil sprengningen også få en tendens til bortskyting, dvs. til stillingsendring av fjellet, og hvis ekspansjonsrommet mangler helt inntreffer bare denne sistnevnte virkning.

Når det gjelder feste av sideforankringer for en spuntvegg, går oppfinnelsen ut fra den kjente forholdsregel å anordne en boring, som forloper skrått nedover i fjellgrunnen fra spuntveggens overkant. Ifolge oppfinnelsen benyttes derved et spuntveggelement som forankring, boringens diameter velges mindre enn elementets maksimale bredde, i hver boring innfores en vanntett beholder som inneholder en sprengladning og sprengladningens volumandel velges slik i forhold til beholdervolumet at fjellstrukturen etter tenning av sprengladningen blir rammbar i omgivelsen av hver boring som folge av sprengningen og at boringen er lett utvidet til et hull, hvorpå elementet rammes ned med sin midtakse tilnærmet langs hullets akse.

Som en videreføring av den tanke som ligger til grunn for oppfinnelsen benyttes således også for befestigelse av sideforank-ringene for spuntvegger samme prinsipp at fjellgrunnen "oppmy-kes" ved hjelp av en rystelsessprengning. Også her anbringes sprengladingen i en beholder som danner et ekspansjonsrom og fra hvis kantsoner trykkbolgende går ut og knuser fjellstrukturen, uten å bevirke en nevneverdig stillingsforandring. En svak stillingsendring, som består i utvidelse av den opprinne-lige boring til et hull, kan derved styres på en enkel måte ved tilsvarende dimensjonering av ekspansjonsrommet. Sprengningen gjennomføres således slik at det både inntreffer en struktur-odeleggelse i den omgivende fjellgrunn og de preliminære trinn av en sprengning for bortskyting, sistnevnte dog i så mild form at folgen blir en utvidelse av boringen til et hull, men ikke bortskyting av veggen som danner hullet. Volumforholdet mellom sprengladningen og beholderens volum kan ikke fastlegges helt, men vil alltid rette seg etter fjellgrunnen, der forankringen skal rammes ned. Ved en mykere fjellgrunn må de preliminære trinn for bortskytings-sprengning selvsagt ha svakere effekt enn ved en spesielt hard fjellgrunn.

Strukturodeleggelsen og losningen som bevirkes av sprengningen er prinsipielt nødvendige for at det overhodet skal være mulig å ramme spuntelementer i fjellgrunnen. På samme måte er det imidlertid også nodvendig at det til sideforankring av spuntveggen ikke lenger benyttes flat-eller vinkelstål som passer som forankring i boringen, men et vanlig spuntveggelement, som har dimensjoner som overstiger dimensjonene av boringen(som er utvidet til et hull). Ved etterfølgende nedramming av spunt-elementet, virker borehullet som fortrengningsrom for materiale som fortrenges av elementet. Dette fortrengningsrom som dannes av boringen er mindre enn det fortrengningsrom som kreves for elementets volum. Det forer igjen til at det ved innføring av elementet skjer en komprimering av den omgivende og løsnede fjellgrunn. Derved oppnås store festekrefter for den nedrammede forankring og dermed en god og sikker fastspenning av elementet.

For sprengning har hullene en diameter på ca. 32-65 mm. Etter tenning av sprengladingene, som doseres etter erfaringer med forutgående prøvesprengninger, er som regel et område på ca.

500 mm diameter rundt hullet, langs hullets akse, forandret som folge av sprengningen, dvs. spesielt ødelagt i strukturen. Fra

hullets ytre diameter til kanten av det forandrede område vil fjellkomprimeringen progressivt avta ved nedrammede elementer. Elementene rammes slik at deres midtparti tilnærmet befinner

seg i hullets midte og de to langsidene rammes ned i fjellgrun-den som er losnet som folge av sprengningen. Ved storre elementer eller tilsvarende grunnforhold, kan det også bores to huller ved siden av hverandre for ett og samme element, hvorved hullsentra ved nedramming tilnærmet blir liggende i området for elementenes ytterkanter.

Ved forankring av en spuntvegg ifolge omtalte fremgangsmåte

kan det enten benyttes færre eller kortere forankringselementer for oppnåelse av samme spuntvegg-stabilitet. Forberedelsesarbei-dene blir tilsvarende rimeligere, slik at fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen ikke bare muliggjor en sikrere, men også en rimeligere forankring enn hittil.

Ved særdeles store krav til forankringselementet, når det gjelder holdekrefter, vil det ved tilsvarende ugunstige grunnforhold kreves en storre boringslengde for et tilsvarende noe storre forankringselement. Det kan da være hensiktsmessig å anordne flere beholdere etter hverandre, i stedet for bare å anordne en beholder, slik at det langs boringsaksen opptrer tilnærmet de samme forandringer i fjellgrunnen på alle dybdeplan. Alternativt kan det benyttes en enkelt, lang beholder, hvori det anbringes flere sprengladninger, som er avstemt på forholdene hva angår vo-lumet. Uavhengig av anordningen tennes samtlige sprengladninger i en boring samtidig.

Enten det dreier seg om opprettelse av en spuntvegg eller om fiksering av sideforankringer for en spuntvegg, er fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen både egnet for torr fjellgrunn og for fjellgrunn som ligger under vann, hvorved en eventuell overliggende masse på fjellgrunnen ikke vil virke særlig forstyrrende. An-bringelsen av beholderne i boringene skjer hensiktsmessig med ror, som allerede fores inn etter boreverktoyet under oppborin-gen og således hindrer at nydannede boringer fylles igjen. Etter innforing av beholderne gjennom disse ror, kan rorene lett fjernes. Selv om boringen deretter fylles igjen, er dette ikke skadelig for sprengningsvirkningen.

Under henvisning til de to praktiske utfSrelseseksempler som

er vist i tegningen, skal oppfinnelsen beskrives nærmere i det fSigende.

Fig. 1 viser et skjematisk oppriss av en borehullrekke for opprettelse av en spuntvegg. Fig. 2 er et skjematisk sideriss i snitt av borehullrekken ifSlge fig. 1. Fig. 3 er et skjematisk snitt gjennom en spuntvegg med tilordnet forankring. Fig. 4A og B viser to noe forskjellige utfSrelser av et skjematisk oppriss av forankringselementet i nedrammingsretning.

I fig. 1 og 2 er det skjematisk vist, hvordan en går frem for

å opprette en spuntvegg. Selve spuntveggen er ikke vist, men dens forlSp er antydet med den stiplede strek 1 i fig. 1. Langs denne stiplede strek 1 er det dannet flere borehuller, hvorved borehullenes 2 dybde og vannspeilet 3 ses i fig. 2. Hvert borehull 2 forloper gjennom eventuelt overliggende masse 4 til Svre sjikt av en fjellgrunn 6. Til forankring av spuntveggen skal elementene rammes ned til en dybde i fjellgrunnen 6, som tilnærmet svarer til borehullenes 2 dybde i fjellgrunnen 6 (f. eks. 30 cm).

Hvert borehull 2 kles fSrst med et ror 8, slik at ISs masse fra sjiktet 4 ikke kan falle ned i den nydannede boring. Etter avsluttet boring, skyves en beholder 10 gjennom rSret 8, tilnærmet til boringens bunn. Beholderen 10 består fortrinnsvis av en PVC-rSrlengde, som er lukket med kapper i endene. I den ene kappen er det en ikke vist, vanntett gjennomføring for tenning av en sprenglading 12, som er anbrakt i beholder og skjematisk antydet i fig. 2. I de nedre ender av beholderne 10 er det anbrakt oppdriftsbremser 14, som ved innskyving av beholderen 10

i borehullet 2 legger seg mot beholderen og spiles ut ved en bevegelse utover og dermed klemmer fast beholderen i borehullet.

Etter anbringelse av beholderen, trekkes roret 8 ut av borehullet 2, hvorved den overliggende masse igjen dekker til borehullet med beholderen. Dette gjelder selvsagt bare i de tilfelle hvor massen 4 består av lose steiner som danner en grushaug. Hvis massen 4 består av fastere materiale, blir boringen i det vesentlige fullt ut bibeholdt, hvilket ikke spiller noen rolle for gjennomføringen av fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen. Av-vikende fra gjengivelsen ifolge fig. 2, kan det også uten ulempe rulle grus fra massen 4 inn i mellomrommet mellom borehullet 2 og beholderens 10 utside. I alle tilfelle gjenstår det et tilstrekkelig stort ekspansjonsrom i beholderen 10 til foreks-pansjon etter tenning av sprengladningen 12.

Avhengig av omgivelsens belastbarhet hhv. avhengig av lengden av den spuntvegg som skal opprettes, tennes deretter sprengladningene 12 partivis eller samtidig, hvorved ødeleggelse av strukturen mellom borehullene 2 finner sted i onsket grad. Derved er sprengvirkningen og borehullenes dybde på forhånd anslått empirisk. To til tre forsok vil være tilstrekkelige. Resultatet av sprengningen vil således bli det onskede i særdeles mange av tilfellene.

Trykkbolgene som går ut fra et borehull 2 forårsaker fjellode-leggelse intenst innenfor de konuser som i fig. 1 er skjematisk antydet med strek-punkt-streker. Dette må i forste rekke fores tilbake til at trykkbolgene som fra to borehuller 2 motes med en hastighet på ca. 6000m/sek., reflekteres av hverandre og av nydannede brister i fjellgrunnen 6, forsterkes og omstyres, uten at de derved blåser bort fjellgrunnen. En del av den overliggende masse blir slynget opp, men synker i det vesentlige ned ver-tikalt igjen, da den bremses av vannet ovenfor.

Etter sprengning av et parti hhv. alle sprengladningene 12, kan det neppe ses noen forandring av bunnstrukturen. Den overliggende masse ligger fortsatt, eventuelt med noe varierende tykkelse, over en fjellgrunn som utad neppe har forandret karakter. Even-tuelle gjenstående beholderrester i fjellgrunnen 6 vil ikke ha noen uheldig virkning for den etterfølgende nedramming, idet de knuses hhv. presses til siden av nedre kant av et spuntveggelement. Det har for ovrig vist seg at vanlige spuntveggelementer kan rammes ned i fjellgrunnen 6 med et slagantall på 25-40,

maksimalt 5 pr. 10 cm.

Fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen for nedramming av spuntveggelementer er beskrevet tinder henvisning til en bunnsituasjon, hvor det over en fjellgrunn 6 foreligger overliggende masse 4

og vann ovenfor. Fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen kan selvsagt også benyttes for å gjore en fjellgrunn 6 brukbar for ramming, hvor det ikke fins overliggende masse 4. Slike svært greie forhold er imidlertid sjeldne, og overliggende masse må derfor betraktes som det normale. Særlig i slike tilfelle er fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen for nedramming av spuntveggelementer fordelaktig og rimelig.

Under henvisning til fig. 3 og 4 skal det nå beskrives, hvor-

dan forankringen av en spuntvegg i fjellgrunn under vann gjen-nomføres ifolge oppfinnelsen. I fig. 3 ses et skjematisk snitt gjennom et typisk kystlandskap, som er forstottet og gjort rett ved hjelp av en spuntvegg 11. Spuntveggens 11 enkelte elementer 16 er rammet ned gjennom den overliggende masse 4 og inn i fjellgrunnen 6 ved hjelp av fremgangsmåten som er omtalt ovenfor.

De ovre ender av de enkelte elementer 16 i spuntveggen 11 er sammenholdt ved hjelp av en flensbjelke 8 som øvre avslutning.

Området til hoyre for spuntveggen 11, som i den viste situasjon fortsatt er fylt med vann, blir etter forstbtning og oppretting av området fylt opp med fyllmateriale, slik at det foreligger et trykk mot venstre på spuntveggen. Dette trykk utover et boyemoment og en tverrkraft på spuntveggen 11, som ikke kan kom-penseres av spuntveggen 11. Det må derfor fortrinnsvis med jev-ne avstander foreligge en forankring langs spuntveggen 11, som anbringes i grunnen i form av forankringselementer 20, som på land-siden drives ned i grunnen på skrå fra spuntveggens overside, tilnærmet i en vinkel på 45°.

Mens disse forankringselementer 20 hittil har hatt formen av vinkelprofiler hhv. flatprofiler, foreslås ifolge oppfinnelsen at forankringselementene likeledes dannes av hver sitt spuntelement av samme type som elementene 16. For nedramming av disse forankringselementer 20 bores i samme vinkel som elementet 20 senere skal ha, minst en boring 22 gjennom den overliggende masse 4 og i fjellgrunnen 6. Boringens diameter er ca. 32-65 mm. Samtidig med boringen mates et ikke vist ror etter, for at boringen 22 ikke skal rase igjen etter at boreverktoyet er truk-ket ut. Gjennom dette ror innfores deretter en eller flere beholdere som er vanntette og inneholder en sprengladning. Beholderne sikres mot å flyte opp. Deretter kan roret fjernes, hvorved boringen 22 vil fylles mer eller mindre igjen.

Avhengig av de foreliggende bunnforhold kan en enkelt boring

22 være tilstrekkelig for hvert forankringselement 20, eller det kan være nodvendig å anbringe to boringer 22 ved siden av hverandre og beskikke boringene med tilsvarende ladninger i vanntette beholdere. Vanligvis er en beholder med sprengladning tilstrekkelig, men hvis det ved særlig lange boringer ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig jevn forandring av fjellet som omgir boringen med en enkelt beholder og en sprengladning i denne, kan det være nodvendig å anordne flere beholdere etter hverandre for at man skal oppnå den onskede virkning langs boringens akse. Uavhengig av hvilket antall boringer hhv. beholdere som er valgt, tennes alle sprengladninger som er tilordnet det element 20 som deretter skal rammes ned på samme tid. Sprengladningenes styrke og de tilordnede ekspansjonsrom i beholderne er derved tilpasset slik at boringens omgivelse får odelagt struktur og at hver boring dessuten forandres til et uregelmessig hull 22' med noe storre diameter. Dette er vist i fig. 4A ved en boring og i fig. 4B ved to ved siden av hverandre beliggende boringer for forankringselementet 20. Ved nedramming av forankringselementet 20 i hullet (hhv. hullene) 22', inntreffer en komprimering av fjellgrunnen, som etter nedramming av elementet er an-svarlig for særlig god fastholdelse, særlig for en særdeles stor fikseringskraft.

Forandringen i hullets 22' omgivelser har ca. 500 mm i diameter og er i fig. 3 skjematisk antydet med strek-punkt-streker 24. Forankringselementet 20 vil under hele nedrammingen befinne seg i dette område, slik at nedrammingsevnen bare avhenger av den ved fremskridende ramming okende lengde av friksjonsflåtene mellom elementet 20 og fjellgrunnen 6. Ved avsluttet ramming er elementet 20 således fastspent over hele sin lengde som er rammet ned i fjellgrunnen 6, hvorved også hullet (hhv. hullene) 22' igjen er tett fylt på ovenfor omtalte måte som folge av den materialfortrengning som bevirkes av elementet 20.

Ved de hittil vanlige forankringselementer foreligger ingen fastspenning i denne forstand, men elementet som er innfort i boringen får kontakt med fjellet via fyllstoffet (f.eks. betong) som er presset inn i de gjenstående mellomrom i boringen, hvorved det ikke foreligger fastspenning mellom delene, men bare et ringe anleggstrykk, betinget av tyngdekraften. Den store labiliteten av de hittil kjente forankringselementer,er således så godt som utelukket ved fremgangsmåten ifolge foreliggende oppfinnelse. Derfor vil senere rystelser ikke ha noen innvirkning på forankringens styrke, enten de fremkalles av stot mot spuntveggen 11 eller ved rystelser av omgivelsene, f.eks. som folge av sprengninger i vannveien.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte for nedramming av de nedre ender av spuntveggelementer i fjellgrunn for opprettelse av en spuntvegg, karakterisert ved at det langs linjen for spuntveggen (1), i bestemte avstander bores hull (2) gjennom eventuelt overliggende masse (4) og i fjellgrunnen (6), at det i hvert hull anbringes en vanntett beholder (10) som inneholder en sprengladning (12), hvorved sprengladningens volumandel er lav overfor beholderens (10) volum, at sprengladningene for minst to nærliggende hull (2) tennes samtidig, og at spuntelementene i tilslutning rammes ned i fjellgrunnen (6) mellom hullene (2), hvor fjellgrunnens struktur er ødelagt.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at etter opprettelsen av spuntveggen blir også eventuelt nødvendige forankringselementer, som med inn-byrdes avstand på den ene side av spuntveggen forløper på skrå nedad med en forutbestemt vinkel fra spuntveggens overkant, anbragt i fjellgrunnen ved at det etter boring av et hull for hvert forankringselement innføres en vanntett beholder i hvert hull med en sprengladning hvis volum er lite i forhold til beholderens volum, at sprengladningen tennes og at det som forankringselement nedrammes et spuntveggelement med sin midtakse tilnærmet langs hullets akse.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det for hvert spuntelement anordnes to ved siden av hverandre beliggende boringer og at elementet rammes ned tilnærmet med sine to ytterender i området for hvert hull.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at det i en boring (22) anordnes en eller flere beholdere etter hverandre, som hver inneholder en sprengladning og at sprengladningene tennes samtidig.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at det brukes beholdere (10) av kunststoff,