NO150263B - Fremgangsmaate og form for stoeping av betongplater av modulaer konstruksjon paa et stoepeunderlag - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte og en form

for støping av betongplater av modulær konstruksjon på et støpeunderlag, idet formen omfatter endeelementer og sideelementer som danner en støpekasse, idet en rekke åpninger for kjerner er fordelt langs hvert sideelement, for innfør-ing av bøyelige, pneumatiske kjerner.

I britisk patentskrift 1.109.501 er beskrevet en prosess

for kontinuerlig støping for industrialisert bygning.

Britisk patentskrift 1.516.679 beskriver også et kjerneele-ment til bruk i den nevnte prosess for kontinuerlig støping.

Den vanlige fremgangsmåte for støping av betongplater er å legge tunge sideforskalingselementer av stål eller annet solid material med passende profil langs lengden av et støpe-underlag, idet elementet skrus eller kiles sammen for dannelse av kontinuerlig, lang rekke. Lette elementer kan ikke brukes, fordi disse ville bøye seg ut og medføre toleranse-problemer. Mens denne fremgangsmåte for dannelse av side-forskaling er bedre enn vanlige fremgangsmåter der det benyttes støpekasse, har fremgangsmåten de følgende ulemper. (1) Tidkrevende montering på grunn av høy vekt og bolting og kiling.

(2) Vanskeligheter med innretting av sideforskalingen.

(3) Sideforskalingen må rengjøres og smøres etter hver s tøping. (4) Det kreves forsiktighet når sideforskalingen fjernes, etter delvis herding av betong, for å unngå skader på betongen, og av samme grunn er det ikke mulig å fjerne forskalingen på et tidlig stadium. (5) Vanskeligheter med å fjerne boltene og den tunge side-forskaling. (6) Skader på støpeunderlag og på kjerneelementene som har hylser av gummi.

(7) Rust og skader fører til unøyaktigheter.

(8) Når det støpes smale plater eller gulvbjelker på underlaget, er det ubenyttede parti av underlaget overflødig, og produksjonen kunne fordobles dersom sideforskalingen kunne benyttes for støping mot begge sideflatene. (9) Skader på forskalingen eller på maskiner, slik som vib-ratorer, avrettingsmaskiner og maskiner for slutt-bearbeiding. (10) Sideforskalingene bevirker betydelig vibrasjonsstøy når de er i kontakt med kompakteringsmaskinene. (11) Den trinnvise montering av sideforskalingselementene er arbeidskrevende og tidkrevende.

Forsøk på å forbedre de tradisjonelle byggeteknikker og å unngå problemer slik som de som er beskrevet ovenfor har ikke frembrakt noen vesentlige fordeler i forhold til tradisjonelle fremgangsmåter. Mer enn 100 hovedsystemer av en eller annen type har blitt utviklet i løpet av de siste 30 år, men de har alle et felles kjennetegn. Alle systemene har vært avhengig av standardisering av komponenter, for å unngå problemet med fremstilling et meget stort antall varianter av komponenter som er nødvendige selv for de minste ikke-standard byggninger.

Dette fører til en begrensning med hensyn til utformning av bygningene fordi hele konstruksjonen avhenger av formen og anvendbarheten av de komponenter som anvendes i konstruksjonen. Dersom antallet forskjellige komponenter minskes for å forenkle systemet, vil det vanligvis oppstå ytterligere begrensninger med hensyn til bygningens utformning. Dessuten kan de problemer og ulemper som er nevnt ovenfor fremdeles oppstå, på grunn av bruken av tradisjonelle fremgangsmåter for fremstilling av bygningskomponentene.

Oppfinnelsen tar sikte på å løse de sistnevnte problemer.

I henhold til oppfinnelsen oppnås dette med en fremgangmsåte og en form som angitt i de etterfølgende patentkrav 1 og 6.

De fordeler som oppnås med oppfinnelsen er:

(1) Monteringen av sideforskalingen utføres raskt.

(2) Innrettingen av forskalingen forenkles ved strekkingen av strekkablene. (3) Det kreves ingen rengjøring eller smøring av forskalingen, fordi den våte betong ikke fester seg til f.eks. gummi.

(4) Den bøyelige forskaling skader ikke den støpte betong,

og det er mulig å fjerne forskalingen på et tidlig stadium,

og f.eks. kan gummiforskalingen lett "skrelles" av.

(5) Den bøyelige forskaling skader ikke støpeunderlaget.

(6) Slitasjen på den bøyelige forskaling er minimal, slik at det unngås unøyaktigheter med hensyn til toleranse, og brukstiden til forskalingen forlenges. (7) Det er mulig å støpe flere betongbjelker side ved side, slik at det oppnås en økonomisk utnyttelse av støpeunderlaget, oa produksjons takten øker.

(8') Vibrasjonsstøy elimineres, og

(9) Det spares tid ved oppsetting av forskaling for å støpe plater med forskjellige størrelser.

Mår det gjelder bruken av skilleelementer av metall for å danne skille mellom de støpte plater og å gi et ønskelig profil i overgangene, slik som f.eks. beskrevet i britisk patentskrift nr. 1.109.501, er disse nogenlunde effektive, men de har de følgende ulemper: (1) De er relativt tunge, og er derfor ikke lette å håndtere. (2) De er store og opptar stor plass når de lagres utenfor støpeunderlaget når de ikke er i bruk. (3) De medfører bruken av mange forskjellige elementer som må skrus eller kiles sammen og deretter demonteres etter bruk. (4) De har en tendens til å skade underlaget på grunn av vekten. (5) De utsettes for høy slitasje på grunn av den kraftige abrasjon, fuktigheten og mekaniske påkjenning, særlig når de er i kontakt med støpemaskiner. (6) De har en tendens til å skade støpemaskinene når de er anbragt med en viss unøyaktighet i høyden, slik som når en liten sandpartikkel klemmes fast mellom skilleelementene og støpe-underlaget . (7) De kan bli skadet når platene skilles fra hverandre eller dersom forskyvningen og løftingen av platene som veier flere tonn utføres litt unøyaktig. (8) Når det må støpes veggplater med forskjellige høyder eller gulvplater med forskjellige bredder, må skilleelementene av metall være laget i forskjellige størrelser, fordi de ikke på en enkel måte kan monteres sammen for å gi de forskjellige høyder som kreves. Dette skyldes at skille-delene av metall er tunge og stive elementer, og forlengelse av elementene kan bare utføres ved nøyaktig fastskruing av tilleggselementer, for å opprettholde nøyaktigheten og innretningen. (9) De krever nøyaktig rengjøring og smøring etter hver gangs bruk. Dette er en arbeidskrevende og tidkrevende prosess, og arbeidet passer ikke sammen med de industrielle prosesser. (10) De forårsaker betydelig vibrasjonsstøy når de er i kontakt med støpemaskinene.

Skilleelementene som inngår i den foreliggende oppfinnelse har forskjellige profiler, og anvendes hver for seg eller i kombinasjon, for å danne slisser i sidekantene av betongplatene, eller på steder mellom sidekantene av platene,

eller å skille plater som støpes side om side på det samme s tøpeunderlag.

Fordelene med skilleelementene i henhold til den foreliggende oppfinnelse er at:

(1) De er meget lette og har lite tverrsnitt.

(2) Det kan dannes et fullstendig system av skilleelementer av profiler med bare 4 forskjellige tverrsnitt, for å danne et utvalg på 12 forskjellige vertikale og horisontale skiller.

(3) Avfallet minskes.

(4) De skader ikke kassen.

(5) De verken skades eller slites lett, og er motstands-dyktige mot fuktighet, abrasjon og vibrasjon. (6) De skader ikke støpemaskinene når de kommer i kontakt med dem. (7) Skilleelementer av gummi skades ikke når betongplatene adskilles. (8) Skilleelementer for plater med forskjellige høyder dannes ved ganske enkelt å anbringe forskjellige lengder av skilleelementer av gummi inntil hverandre for å danne den samlede lengde. (De pneumatiske kjerner som skilleelementene festes til gir den nødvendige stivhet og nøyaktighet i skillene ) . (9) Som for den foretrukne sideforskaling av gummi i henhold til oppfinnelsen trenger skilleelementene av gummi meget lite rengjøring og ingen smøring før bruk. (10) Som for sideforskalingen av gummi bevirker disse skilleelementer ingen vibrasjonsstøy når de kommer i kontakt med støpemaskinene.

Den vanlige fremgangsmåte for å danne åpninger i betongplater er å anvende åpnings-formdeler laget av stive, tunge elementer. Disse er kompliserte innretninger, og justering av størrel-sen er meget vanskelig. Dette skyldes at åpnings-formdelene må holdes godt fast under støpingen, men må deformeres inn i åpningen før de fjernes. Av denne grunn unngås variasjoner i størrelse og plassering av platene.

I henhold til en utførelsesform av oppfinnelsen kan den bøye-lige sideforskaling og de bøyelige skilleelementer benyttes som åpnings-formdeler i motstående sider av en ramme, for å danne en vindusåpning. Oppfinnelsen kombinerer den bøyelige sideforskaling, de pneumatiske kjerner, de bøyelige og delvis bøyelige skilleelementer og åpnings-formdelene. Dette system gir en støpekasse med et arrangement av innbyrdes sammenføyde kjerner, sideforskaling, skilleelementer og åpnings-formdeler som kan sammenføyes, omtrent som glidelåser, i nøyaktige innbyrdes stillinger, uten bruk av bolter, metallkiler eller stropper. Det utføres heller ingen festing til et underlag, fordi den samlede vekt, såvel som vekten av betongen på støpepartiet til underlaget, holder støpekassen fast mot underlaget, mens den bøyelige sideforskaling, skilleelementene og åpnings-formdelene virker som vanntette pak-ninger som holder på betongen. De pneumatiske kjerner beskrevet i UK-PS 1.516.679 foretrekkes, fordi disse avstiver formen når de er opppumpet. Mens strekkablene, som rager i lengderetningen av sideforskalingen, utsettes for strekk for å hindre noen vesentlig utbøyning av forskalingen når formen fylles med våt betong, holdes de oppumpede kjerner tett mot åpningene i forskalingen, og bidrar således til å hindre utbøyning når formen fylles og ristes. Kjernene kan ekspanderes pneumatisk med et trykk på omtrent 2,8 kp/cm 2, som tilsvarer en kraft på omtrent 2260 kp som virker utover for å ekspandere kjernene. Et ytterligere trykk vil imidlertid ikke bevirke at noen vesentlig øket kraft påvirker sideforskalingen, fordi åpningen som kjernen er ført inn i er dimensjonert til å gi den riktige pasning, og arrangementet med kjernesammenføyningen hindrer noen vesentlig ytterligere ekspansjon. Mens på den ene side vekten til hver av kompo-nentene i støpekassen kan minskes betydelig, til bare en brøkdel av det den utgjør ved den tidligere kjente teknikk, kan det på den annen side dras full fordel av den samlede vekt av den monterte støpekasse, for å unngå behov for bolting og kiling.

Gummi anvendes fortrinnsvis for hele forskalingen, kjernene og skilleelementene, og gummien kan være slitesterk gummi for kjøretøyhjul. Imidlertid kan det brukes andre bøyelige plastmaterialer. Oppfinnelsen kan også tilpasses eller anvendes for støping av polymerbetong som inneholder avkappede fibrer av f.eks. polypropylenfilamenter, glassarmert plast eller karbonfilamenter. Disse materialer kan også brukes som fiberarmering, i kombinasjon med stålarmering, i form av strenger eller kabler som strammes mellom endeforankringene i formen (beskrevet ovenfor), som omfatter den bøyelige side-forskaling.

Bruken av fremgangsmåten og formen i henhold til oppfinnelsen kan automatiseres. Det kan f.eks. anordnes skinner, en på hver side av støpeunderlaget, for å bære en maskin som beveger seg langs underlaget for å utføre automatiske funksjoner, slik som rengjøring og smøring, plassering av kjerner og skilleelementer, såvel som åpnings-formdeler, og for legging, skylling, avretting og slutt-bearbeiding av den fuktige betong. Denne maskin styres av en computer med et passende program som tar hensyn til en digital koding som f.eks. bestemmer sentrene til åpningene for kjernene langs et sideforskalingselement. Hver åpning for en kjerne representerer en modul, og således representerer kodeantallet antallet mod-uler. Bevegelsen av maskinen på skinnene og plasseringen av armeringsgitterne, skilleelementene og alle de andre elementer som anbringes i modulretnignen styres av en digital teller (på maskinen) som teller fra en ende av støpeunder-laget, fra 0, og deretter fortsetter langs underlaget. Tell-eren drives av trinninnretninger, som kan være enten magnetiske, og som reagerer på jernelementer som er innstøpt i støpeunderlaget, eller pneumatiske, som virker ved å følge et perforert bånd. Disse trinninnretninger kan være festet på en side av underlaget der de ikke forstyrrer forbe-redelsesarbeidet. Maskinen stopper digitalt forutbestemte steder som samsvarer med modulstillingene. Før starten (posisjon 0) lastes maskinen med de elementer som skal anbringes i den rekkefølge de skal anbringes. Operasjonen utføres ved å anbringe bare en type elementer av gangen. Dete gjør den digitale koding enkel og idiotsikker. Armeringsgitterne blandes f.eks. ikke med de lette skilleelementer eller andre gjenstander. Hvert element som til-føres, unntatt når elementet rager over hele bredden av støpeområdet, kodes med en annen koordinat (se nedenfor)

som er nødvendig for å bringe elementet i stilling i forhold til sideforskalingen. Maskinen lastes med elementet i nøyaktig stilling i forhold til den annen koordinat (se nedenfor).

Kodede hull er også anordnet ved endeforankringene, slik at betongplater kan støpes i henhold til kodenummer som f.eks. representerer bredden og høyden av en vegg.

Digitalsystemet gjør det mulig å unnvære alle vanlige inge-niør- og arkitekt-tegninger som vanligvis anvendes for å gi informasjon til personell som utfører arbeidet med den kon-tinuerlige støping på underlaget. Mens digitalsystemet

er automatisk (dvs. ved bruk av magnetskiver eller hullbånd), kan også digitalkodingen være slik at den kan leses av opera-tører når det gjelder plasseringen av gjenstander i bestemte modulstillinger på støpeunderlaget. I alle tilfeller kreves det ikke faglærte arbeidere for f.eks. å fremstille og å plassere armeringskabler eller -stenger på støpeunderlaget.

Både når det gjelder en automatisk eller ikke-automatisk fremgangsmåte for støping kan vanlige armeringsgitter plasseres i støpekassen ved de modulstillinger som tilsvarer åpningene for kjerner i den.bøyelige sideforskaling. Disse gitter kan først plasseres mellom øvre og nedre baner til armeringskabler som er strukket mellom endeforankringene til støpekassen, og gitterne kan deretter festes i stilling ved innføring av skilleelementene og deretter de pneumatiske kjerner, som ekspanderes for å låse hvert gitter i stilling.

På lignende måte plasseres skilleelementene, åpnings-formdelene og alle de andre elementer i henhold til modulstillingene. Når det gjelder åpnings-formdelene og andre elementer som ikke rager i hele bredden av støpeområdet, kreves det en annen koordinat for å plassere elementene i modulstillingene. Den annen koordinat er gitt i kodingen for selve elementet. F.eks. har en åpnings-formdel som representerer et vindu en annen koordinat som representerer høyden til vinduet. På lignende måte kan et element for en elektrisk kobling ha en koordinat for en senterlinje. Disse andre ko-ordinater representerer den øverste høyde av vinduet og senter-linjen til den elektriske kobling fra gulvnivået, og kan brukes som kodetall på vedkommende element. Når en maskin brukes for å plassere elementer på underlaget, anbringes de forskjellige elementer på maskinen i nøyaktige stillinger i henhold til koordinaten langs bredden av underlaget. Maskinen behøver derfor bare å tilføres modul-koordinaten for å plassere de forskjellige armeringsgitter, skilleelementer, åpnings-formdeler og andre elementer langs hele lengden av underlaget. Foruten den fordel at det ikke kreves faglært arbeidskraft for å forstå tegninger, slik som ved vanlig praksis, reduserer teknikken i henhold til oppfinnelsen tiden og omkostningene ved fremstillingen av armerte betongplater .

Nærmere detaljer for digitalsystemet for den automatiske be-stemmelse og digitalkoden ut fra byggets utformning tas ikke med, fordi dette hovedsakelig er "software". Imidlertid kan digitalsystemet muliggjøre en fullført fremstilling av flere forskjellige husutformninger pr. dag, idet informasjon raskt kan overføres nøyaktig og enkelt,

og fremstillingstiden er meget kortere, med betydelige innsparinger i fremstillingsomkostninger.

De forskjellige fordeler og trekk ved oppfinnelsen vil fremgå klarere av den følgende beskrivelse av noen foretrukne utførelsesformer, beskrevet under henvisning til de ved-føyde tegninger, der: Fig. 1 viser i perspektiv en betongplate som er støpt i en form som har endeplater festet til et støpeunderlag,

Fig. 2 viser en av endeplatene.

Fig. 3 viser i forstørret målestokk, sett fra siden, en sideforskaling av gummi, med en rekke åpninger for kjerner langs lengden, og fig. viser også strekkabler som under-støtter forskalingen og er festet til endeplatene.

Fig. 4 viser skjematisk to støpeformer side ved side på

det samme støpeunderlag.

Fig. 5-7 viser forskjellige måter å understøtte sideforskalingen ved hjelp av strekkabler. Fig. 8 viser en teknikk for å innleire strekkablene i betong. Fig. 9 og 10 viser skjematisk hvordan forskalingen kan brukes (under henvisning til fig. 5, 6 og 7). Fig. 11 viser en teknikk for å anbringe kabler i forskalingen. Fig. 12 viser hvordan naboelementer av forskalingen kan sammenføyes. Fig. 13, 14 og 15 viser forskjellige typer skilleelementer og hvordan disse er sammenføyd med armeringskabler som rager mellom endeplatene, og til kjerner som er ført inn i kjerne-åpninger i den forskaling som er vist i fig. 3. Fig. 16 er et snitt som viser bruken av noen av skilleelementene vist i fig. 13 og 14 samt en annen type skilleelement som virker som endeforskaling. Fig. 17 - 20 viser skjematisk hvordan plater fremstilt ved hjelp av skilleelementene er sammenføyd på forskjellige måter. Fig. 21 er én skjematisk tegning som forklarer nærmere hvordan skillene er laget. Fig. 22 er et snitt som viser bruken av skilleelementene vist i fig. 15. Fig. 23 - 25 er skjematiske tegninger som viser hvordan skillene kan fremstilles. Fig. 26 viser hvordan skilleelementene brukes for å danne en åpnings-formdel.

Fig. 27 - 28 viser detaljer ved åpnings-formdelen.

Fig. 29 viser i grunnriss støpeunderlaget, og illustrerer bruken av vanlige armeringsgitter og anbringelsen av kjerner.

Fig. 30 viser i oppriss en detalj ved gitterne.

Fig. 31 viser i perspektiv et parti av betongformen med en åpnings-formdel. Fig. 32 - 33 viser forskjellige plater som er støpt i former i henhold til oppfinnelsen. Fig. 34 viser en rekke skjematiske tegninger som illusterer en teknikk i henhold til oppfinnelsen, og Fig. 35 - 37 viser henholdsvis grunnriss, oppriss og side-riss av en plate fremstilt i henhold til oppfinnelsen. Fig. 1-4 viser et støpeunderlag for støping av forspente betongplater. Underlaget bærer en eller flere betongformer, som hver omfatter en bøyelig forskaling 2 (slik som sideelementene 2a, 2b), stive endeforankringer 10 (slik som endeplatene 10a, 10b), og strekkabler 6 (i enkelte kabler 6a, 6b er innbyrdes i avstand fra hverandre i hvert for-skalingselement 2, og rager i hele lengden av dette).

Formen uten sideforskalingen bragt på plass, er vist skjematisk i fig. 1. Endeplatene 10a, 10b er festet til støpe-underlaget, slik at de utgjør endene av formen, og slik at de gir forankring av strekkablene 6. Det er også skjematisk vist en betongplate 16, selv om denne etter støpingen rekker frem til hver endeplate 10a, 10b. Lengden av platen' 16 kan være omtrent 120 m og bredden omtrent 8 m. En rekke koder 18 av referansesiffer er anordnet på underlaget, på steder der kjerner kan anbringes i formen før betongen helles i. Formålet med kjernene er forklart i det følgende, men det skal nevnes at referansesiffrene koder stillingene til kjernene med hensyn til et modulsystem for støping av betongplater 16. En av de stive endeplater 10, som er laget av stål, er vist detaljert i fig. 2. Den har en rekke hull 8 oppe som strekkabelen 6 kan trees gjennom. Et forskalings-element 2a befinner seg i avstand fra et annet forskalings-element 2b (som antydet med stiplede linjer) for å danne sidene i formen. Hullene 8a, 8b i nærheten av sideforskalingen 2a inneholder strekkabler som rager i hele lengden av sideforskalingen 2a og er strammet (mellom endeplatene 10a, 10b) for å hindre noen vesentlig utbøyning av forskalingen når formen fylles med våt betong. Avstanden mellom hullene 8 er konstant, f.eks. 25 mm, slik at betongplatene kan støpes med forskjellige bredder som utgjør et helt multiplum av hullavstanden.

Som vist i fig. 3 har hvert sideforskalingselement 2 en rekke åpninger 4 for kjerner, og sentrene i åpningene er på linje med det tilhørende siffer 18 på støpeunderlaget når forskalingen 2 er festet mellom endeplatene 10a, 10b. Forskalingen 2 er laget av gummi, og den kan være tilstrekk-elig sterk til å holde kabler 6a, 6b i henholdsvis øvre og nedre spor (slik som f.eks. vist i fig. 7). Endene av kablene 6a, 6b er ført ut gjennom hull 8a, 8b i endeplaten 10, og er strammet ved hjelp av konvensjonelle jekker (ikke vist) før de under strekk er fastgjort, ved hjelp av konvensjonelle beslag eller klemmer 12.

Fig. 4 viser skjematisk betongstøpeformer 20a, 20b som befinner seg inntil hverandre på det samme støpeunderlag 14, idet formene har endeplater 10a og 10c over en bredde på f.eks. 8 m. Endeplatene har føtter eller plugger 19 som er ført inn i åpninger 21 j støpeunderlaget 14. Når det brukes to former slik som vist i fig. 4, kan det brukes de samme kjerner (ikke vist) ved en første støping i formen 20a, hvoretter kjernene flyttes, i retning av pilen 22,

inn i den annen form 20b for en annen støping. Måten dette

utføres på vil fremgå av den følgende beskrivelse, og av beskrivelsen av de foretrukne kjerner i UK-PS 1.516.679, hvilke kjerner føres inn i åpningene 4 i forskalingen 2.

Fig. 5-7 viser forskjellige måter som strekkabelen 6 kan brukes for å hindre noen vesentlig utbøyning av sideforskalingen når formen fylles med våt betong.

I fig. 5 er strekkablene 6a, 6b vist ført inn i de respektive hull 7a, 7b som forløper i hele lengden av sideelementet til forskalingen 2. Kablene kan være tredd gjennom hullene, eller dekket med gummi når forskalingen 2 av gummi støpes, eller fremstilles i henhold til den fremgangsmåte som er beskrevet i det følgende under henvisning til fig. 11.

I fig. 6 er strekkablene 6a, 6b og 6c, 6d strukket langs sideflatene til sideforskalingen 2. I dette tilfelle kan kablene fjernes fra den fuktige betong når forskalingen er en felles vegg for naboformer.

I fig. 7 er strekkablene 6a, 6b vist anbragt i spor 24a,

24b. I dette tilfelle, når betongen støpe.s på den side av forskalingen 2 der sporene befinner seg, kan forskalingen fjernes i retning av pilene. 26, slik at kablene 6a, 6b blir liggende igjen, og det kan utføres en annen støping inn-

til den første, slik at kablene 6a,- 6b innleires. Dette er vist i fig. 8, der den stiplede linje 26 representerer skille mellom den første og annen støping 28, 30. Arrange-mentene vist i fig. 5, 6 og 7. som vil bli kalt type A, B

og C, kan brukes for å støpe betong enten på en eller begge sider av forskalingen 2. Dette er skjematisk vist i fig. 9 og 10, der de forskjellige typer A, B eller C brukes som sideforskaling i naboformer. Med type B kan kabelen 6 fjernes på den ene eller begge sider av forskalingen 2 når forskalingen danner en felles vegg mellom naboformer, og kabelen fjernes før betongen størkner. Henvisningstallet 30 representerer skilleelementer som er beskrevet i det følgende, og henvisningstallet 32 representerer åpnings-formdeler (som også er skilleelementer) som også er beskrevet i det følgende. Åpnings-formdelene avgrenser en åpning 34 i en støpt plate. Arrangementet av type A foretrekkes for sammenhengende lengder av støpte paneler, arrangementet av type B foretrekkes for ikke-sammenhengende, midlere lengder, for inndeling i mindre bredder, og arrangementet av type C foretrekkes for å danne åpninger 34.

Fig. 11 viser et parti av forskalingen 2 der kablene 6a,

6b er anbragt i spor 24a, 24b. Kablene er innestengt i sporene ved hjelp av lister 34a, 34b av gummi, hvilke er vulkanisert til veggene i sporet. Fig. 12 viser nabo-deler av forskalingen 2 som er vulkanisert sammen i en søm 36 for å danne en sammenhengende lengde. Fig. 13 - 15 viser forskjellige typer av skilleelementer som kan brukes for å danne spor i de betongplater som støpes i formen, eller for å dekke kjerner 40 laget av gummi, som er ført inn gjennom åpningene 4 som ligger på linje med hverandre (se fig. 3) i de motstående elementer av sideforskalingen 2, for å adskille naboplater som støpes på samme underlag. Disse skilleelementer brukes i forskjellige sammenstillinger og arrangementer (slik det skal beskrives i det følgende, under henvisning til fig. 16 - 25), for å danne betongplater, slik som vegg-, gulv-, og takplater, som kan sammenføyes for å danne en konstruksjon. Under henvisning til fig. 26 - 28 kan platene ha åpninger 34 (f.eks. for anbringelse av vinduer). Fremgangsmåten for dannelse av disse åpninger er beskrevet detaljert i det følgende. Fig. 29 - 31 viser hvordan kjernene 40 er ført gjennom åpningene 4 (se fig. 3) i motstående elementer av sideforskalingen 2a, 2b . Fig. 29 viser hvordan vanlige armeringsgitter 52 er ført inn mellom kjerneåpningene 4, idet gitterne ligger på strekkabler som rager mellom de repektive endeplater (ikke vist i fig. 29, se fig. 1). Kjernene 40 er tredd gjennom gitterne 52 etter at gitterne er festet på plass. Ytterligere, vanlige avbindinger eller gittere 54

kan også føres inn langs den indre flate av hvert element i sideforskalingen 2a, 2b. Gitterne 54 er anordnet og festet i formen før kjernene 40 føres inn, og slik at de ikke dekker åpningene 4. Fig. 30 viser skjematisk hvordan et gitter 52 er plassert mellom strekkablene 6a, 6b og er sentrert med hensyn til åpningen 4 i sideforskalingen 2.

Fig. 31 viser skjematisk en typisk form der flere kjerner 40 (av hvilke noen er tredd gjennom gitterne 52) rager gjennom åpningene 4 i de motstående elementer av sideforskalingen 2a, 2b. Fig. viser også et område 55 som representerer en dekket åpning (se den teknikk som er beskrevet i det følgende under henvisning til fig. 26 - 28). Prosessen ved støping av betongpaneler omfatter generelt at våt betong helles i formen og bringes til å omgi kjernene, gitterne og de øvrige formdeler ved hjelp av konvensjonell vibrerings-teknikk. Ettersom betongen ikke fester seg til gummi, kan sideforskalingen 2 og kjernene 40 lett fjernes når betongen har størknet. Dette resulterer i en betongplate som har en rekke parallelle, rørformede hulrom 53 i tverretningen, slik som f.eks. vist i fig. 32 og 33.

Platen vist i fig. 32 kan brukes som gulv- eller takplate,

og den har en rekke armeringselementer 6c, som tilsvarer strekkablene 6a, 6b (fig. 3) og er laget av stål, eller av et ikke-jernmaterial, slik som polypropylen (dvs. i form av strenger eller tau). Elementene 6 rager med innbyrdes mellomrom over bredden av platen, og en rekke armeringsgitter 52, som -tidligere befant seg slik at de samsvarte med kjerneåpningene 4 i sideforskalingen til formen, rager med innbyrdes mellomrom i lengderetningen av platen.

Fig. 33 viser en øvre plate 56 som danner en horisontal,

fritt utragende plate som hviler på en nedre, vertikal plate 58. Strekkablene 6 ligger med innbyrdes mellomrom over bredden av platen 56, slik som i platen vist i fig. 32 og armeringsgitterne 52 er anordnet ved enden av platen 56 og på et sted der platen 56 ligger på den øvre kant av den undre plate 58. Gitterne 54 forløper også langs sidekantene til platen 56. I det følgende skal gis en mer detaljert beskrivelse av hvordan skilleelementene brukes for å forme platene slik at de kan sammenføyes enten kant mot kant eller i rett vinkel med hverandre, eller adskilles når de er støpt på samme underlag.

Fig. 13 viser to skilleelementer 42a, 42b av samme type 42, som er anbragt på det øvre og undre parti av kjernen 40 for å danne et spor eller en rekke spor 108 i den støpte plate (se beskrivelsen i forbindelse med fig. 16 - 22 i det følgende). Når det gjelder dannelsen av spor er hvert av skilleelementene 42a, 42b et element i en rekke elementer som med mellomrom rager over bredden av formen. Skilleelementet av typen 42 er laget i sin helhet av gummi, og har en første flate 70 der det er dannet en rekke parallelle spor 50. Noen av disse spor inneholder strekk- eller armeringskabler 6, som er festet til endeplatene 10a, 10b (ikke vist, se fig. 1) og som rager langs eller mellom sideforskalingene 2. Andre spor 50 inneholder bindhaker 46, i form av stål-kabler eller -stenger, som er bøyd rundt det øvre og undre skilleelement 42a, 42b og kjernen 40. De frie ender av bindhakene 46 kan være bøyd, slik som vist med tallhenvisning 72, og være festet til inntilliggende stålgitter eller skilleelementer. Motsatt av flaten 70 på hvert skilleelement 42a, 42b er en konkav flate 74 som er utformet slik at den passer til konturen av den tilstøtende del av kjernen 40. Endene av skilleelementene 42a, 42b har et kileformet eller avskrådd tverrsnitt mellom sideflatene 73. Etter stramning av kablene 6 mellom forankringsplatene 10a, 10b kan skilleelementene 42a, 42b festes, omtrent som i glidelåser, til de respektive kabler 6. Kjernene 40 føres deretter inn, og bindhakene 46 anbringes slik som vist.

Under henvisning til fig. 14 er sideelementene 44a, 44b som er av en annen type, nesten fullstending laget av gummi, og har motstående flater 78, 80 som hver er utstyrt med en rekke parallelle spor 82 som kan innrettes etter sporene 50 i de øvre og undre elementer 42a, 42b. Hvert sideelement 44a, 44b har en ytre sideflate 86 og en motstående, indre, konkav flate som er utformet til å

passe til konturen av de respektive partier av kjernen 40. De indre kantpartier 88 av hvert sideelement er også avskrådd, for å passe til det respektive avskrådde parti av det øvre og undre element 42a, 42b. Skilleelementer av typen 44 brukes i kombinasjon med typen 42 for helt å inn-kapsle kjernene 40 når det er nødvendig å skille mellom plater som støpes på samme underlag (se beskrivelsen i forbindelse med fig. 16). Fig. 15 viser en annen type skilleelement 43 som er delvis bøyelig og som består av en smal strimmel 90 av gummi, med tilhørende spor 91 (av lignende type som vist i fig. 13) fordelt i lengderetningen. Den bøyelige gummistrimmel 90 er festet til en stiv under-

del 92, laget av glassfiber eller metall, med flenser 92a,

92b som rager ut på hver side av strimmelen 90. Under-

delen 92 har en konkav flate (95) som er utformet til å

passe til et tilhørende parti av kjernen 40. Strekkablene 6 og bindhakene 46 er de samme som beskrevet i forbindelse med fig. 13. Fig. 15 viser også et undre skilleelement 42, av lignende konstruksjon som vist og beskrevet i forbindelse med fig. 13.

De pneumatiske kjerner 40 kan ekspanderes, ved oppumping,

slik som beskrevet i UK-PS 1.516.679', slik at de sperrer

de øvre og undre skilleelmenter i de ønskede stilllinger på strekkabelen 6.

Fig. 16 viser hvordan skilleelementene, omfattende en annen type skilleelement som danner endeforskaling 100, kan brukes ved støping av betongplater som kan sammenføyes til å danne en rettvinklet hiørnesammenføyning, en '^"-sammen-føyning og en korsformet eller fireveis sammenføyning, slik som vist i fig. 17 - 20. Skillleelementet eller endeforskalingen 100 har et par langsgående sideflenser 101 utstyrt med en rekke parallelle spor 82, som ikke er vist i fig. 16(a), men tilsvarer sporene 82 i skilleelementet 44 vist i fig. 14. Skilleelementet 100 har en plan flate 103

på motsatt side av en konkav flate 105 som går over i avskrådde partier 107 som forløper mellom den konkave flate og sideflensene 101.

Fig. 16 er et tverrsnitts-oppriss av en del av en betong-form, der endeforskalingen 100 brukes i seksjon (a), en sammenstilling 102 av skilleelementer tilsvarende de som er vist i fig. 14 brukes i seksjon (b), og skilleelementer av typen 42 brukes i seksjon (c). Bruken av skilleelementet eller endeforskalingen 100 danner åpninger 102 i sidekantene av platene 16a, vist skjematisk i fig. 17 - 20. Åpningene 102 kommuniserer med de rørformede utsparinger 53 i platene som befinner seg inntil den respektive sidekant. Platene 16a, danner en del av hjørnet, "T"-en og kors-sammenføyningen vist i fig. 17, 18 og 19, og de utgjør de fire elementer i kors-sammenføyningen i fig. 20.

Sammenstillingen 100 vist i seksjon (b) i fig. 16 brukes for å skille platen 16c i seksjon (a) fra platen 16d i seksjon (c). I dette tilfelle danner skilleelementene 42a, 44a, 44b en sammenstilling 102 som- fullstendig omgir kjernene 40 (ikke vist) i hele bredden av formen.

Skilleelementene 42 som er brukt i seksjon (c) i fig. 16

gjør det mulig å danne et spor eller en rekke spor 108 over bredden av en plate 16e, slik som vist skjematisk i fig. 21. I det sistnevnte tilfelle er skilleelementene 42 innbyrdes adskilt langs lengden av kjernen 40 (ikke vist),

i tverretningen av formen. Som vist i seksjon (c), befinner skilleelementene 42 (bare et av disse er synlig) seg inntil sidekanten av platen 16d. Dette gjør at det dannes tilsvarende spor 108, slik som vist i platen 16d i fig. 17.. Imidlertid kan også skilleelementene 42 anbringes mellom andre åpninger 4 (ikke vist) i sideforskalingen 2 (ikke vist), for å danne et spor eller en rekke spor 108 med innbyrdes mellomrom. Dette er vist i platene 16e i fig. 18, 19 og 21. I fig. 19 er de øvre og undre skilleelementer 42a,

42b (se fig. 13) brukt for å danne en øvre og nedre rekke av spor 108 i platen 16f. Fig. 21 viser en betongplate 16e der bindhakene 46 rager ut fra en kant som en rekke U-formede elementer (etter fjernelse av endeforskalingen 100). Sporene 108 er nødvendige for å danne "T"-sammenføyningen mel]om platene 16e og 16a vist i fig. 13.

Sammenføyningene mellom de respektive plater vist i fig. 17 - 20 kan dannes ved å bruke utfyllingselementer av betong i henhold til den teknikk som er beskrevet i britisk patentskrift nr. 1.109.501. Derfor trengs det ikke å gis noen detaljert beskrivelse av den teknikk.

Fig. 22 - 25 viser lignende teknikker for å danne '"^'-sammen-føyninger (fig. 22, 23), kant mot kant-sammenføyninger (24)

og en gulv til gulv-sammenføyning (25) ved anvendelse av skilleelementene 90 og 42b slik som vist i fig. 15. Sammenføyningspartiene i betongplatene 16g vist i fig. 22

og 23 er dannet ved bruk av skilleelementene 43 og 42b.

To skilleelementer 43 brukes, et øvre og et undre, for å danne platene 16h vist i fig. 24, som kan sammenføyes kant mot kant. To skilleelementer 42b brukes oppe og nede for å danne platene 16i vist i fig. 25, som danner en gulv til gulv-sammenføyning med en vegg 110 (vist med stiplet linje). Fig. 26 er et grunnriss som viser hvordan sideforskalingen 2 av gummi og skilleelementene av typen 44 anvendes for å danne en åpning i en betongplate. De stiplede linjer viser hvordan forskalingen og skilleelementene bøyes bort fra kantene av åpningen i platen etter at betongen er størknet. Noen av kjernene 40 som forløper gjennom åpningen 34 er også vist. Fig. 27 og 28 viser bruken av sammenføyningselementer 112, som hvert er utstyrt med et par tapper 114 som er ført inn i tilsvarende åpninger i sideforskalingen 2, for å sammen-føye to lengder av forskalingen 2 ende mot ende. Fig. 28 viser hvordan et fleksibelt dekklag 116, laget av gummi,

er plassert over rammen dannet av forskalingen 2 og skilleelementene 44 vist i fig. 26, før betongen helles i. Dekk-laget 116 er utstyrt med tapper 118 som passer inn mellom de respektive kjerner som føres inn gjennom åpningene 4 i sideforskalingen 2.

Den støpekasseteknikk som er beskrevet ovenfor kunne benyttes sammen med tradisjonell utførelse av armeringen og fremgangsmåter for anbringelse, men det er mulig å oppnå en ytterligere forbedring, slik som beskrevet nedenfor. Den vanlige fremgangsmåte for å danne armering i veggplater er i form av flate mapper som fremstilles ved sveising eller ved å binde staver sammen i riktig stilling. Vanligvis brukes en jigg for å fremstille de forskjellige armerings-mapper, og dette er en tidkrevende og arbeidskrevende prosess. Tegningene fra ingeniøren må først tolkes, og deretter må stengene kappes til riktig dimensjon etterfulgt av sveising eller sammenbinding av stengene, for å oppnå en passende mappe som passer i en bestemt plate, og mappene må fremstilles med utsparinger for vinduer og dører, og omfatter også utragende bindhaker.

Det er ingen måte å utføre dette arbeid på uten at det tar flere dager selv for en enkel byggning. Videre, når armeringen er anbragt i formene, er den vanskelig å håndtere på grunn av at den er lite stiv, og selve armeringen må holdes på plass av understøttelser for å holde den i riktig høyde over formens bunn.

Det må også brukes avstandselementer for å holde armeringen i nktig stilling i forhold til sidene. Etter at alle disse forberedelser er utført er det ingen garanti for at armeringen ikke har beveget seg under støpingen av betongen.

En forbedret armeringsteknikk skal i det følgende beskrives under henvisning til fig. 35 - 37, og denne kan brukes for alle plateutforminger, uten noen fremstilling av noen spesiell stålkonstruksjon på forhånd.

Ved denne prosess, der det benyttes en form i henhold til oppfinnelsen, strekkes hoved-stålkabelen 6 fra endeforankringene i hele lengden av underlaget. Det strekkes først et undre lag 61 av stål, og etter forankring på hver side strammes stålet på lignende måte som ved stramming av kabler som brukes som forspenningskabler. Det strekkes også en ikke-jern eller jernarmering 120 mellom endeplatene (denne armering blir senere kappet i vindusåpningene 34).

Deretter anbringes vanlige, mekanisk fremstilte, stive gittere av stålarmering 52 i hele lengden av underlaget, med utvalgte sentre 52a.

Et øvre lag av stål 6u strekkes deretter fra endeforankringene, mens resten av arbeidet, slik som plassering av elementer 2a, 2b, 44a, 44b for dør- og vindusåpninger og skilleelementer

utføres. Skilleelementene føres også inn i stålgitterne,

og kjernene tres deretter gjennnom skilleelementene i gitterne og ekspanderes, for å låse alle støpekasseseksjonene og stålarmeringene sammen.

Ytterligere løkker 46 av stål festes til enden av platene,

for å danne vertikale sammenføyninger mellom veggene. Formen er nå klar for støping.

Armeringsteknikken beskrevet ovenfor gir de følgende fordeler : (1) Det trengs ingen forutgående fremstilling av noen stålkonstruksj on.

(2) Det er en enkel, rask, nøyaktig og effektiv teknikk

og strekke de øvre og nedre armeringskabler mellom endeforankringene.

(3) Nøyaktig den samme teknikk brukes for støping av gulv-og takplater. (4) Enkelte plasttyper, slik som fibre med fibriller av polypropylen, kan brukes (på i og for seg kjent måte) for helt eller delvis å erstatte stål i visse typer av betong-elementer. Armering av polypropylenfibre anvendes vanligvis i form av avkappede fibre med liten lengde, blandet sammen med sementmassen. Ulempene med denne fremgangsmåte er at de avkappede fibre har en tendens til å floke seg sammen, fibrene kan samles i overflaten og påvirke slutt-bearbeidingsoperasjonene, filamentene er fordelt gjennom hele blandingen og således vilkårlig anbragt, ikke bare der de trengs mest, men også overalt ellers. Denne armeringsteknikk (se f.eks. britisk patentskrift 1.130.612) kan således ikke brukes, unntatt når disse ulemper kan aksep-teres. (Ikke-jernarmeringen 120 vist i utførelsesformen i fig. 36, slik som polypropylenfilamenter, brukes ved å strekke filamentstrengene mellom endeforankringene).. Dette er fordelaktig i forhold til fremgangsmåten med avkappede fibre, ved at det forenkler arbeidet, gjør at det samme utstyr og den samme teknikk kan brukes både for stålkablene og filamentene, gjør at filamentene kan anbringes nøyaktig, og muliggjør en reduksjon av f.eks. den ytre betongflate av de hule plateseksjoner til mindre enn 25 mm, slik at den totale vekt og omkostningene reduseres, (5) Dyre materialer slik som polymerbetong kan utnyttes mer effektivt, fordi kanttykkelsen til de hule seksjonene kan reduseres, forutsatt at en viss mengde av fibre, slik som glassfiber eller polypropylen, tilsettes i det tynneste parti av seksjonene. Den mest praktiske måte å gjøre dette er ved hjelp av den beskrevne fremgangsmåte.

Fig. 34 viser 16 skjematisk illustrerte trinn, som er numm-erert med tall som samsvarer med trinnene i den etterfølgende tabell, der betegnelsen "autolock" betyr en maskin som beveger seg langs skinnene, til et punkt der skilleelementene, bindhakene og gitterne anbringes på støpeunderlaget slik at de kan monteres sammen (slik som beskrevet ovenfor).

Når de støpte plater er beregnet for modulbygging av byggninger, kan utstyr for automatisk plassering anbringe armeringen, kjernene og skilleelementene i vinkler med retningen til støpeunderlaget bare ved referanse til sifferkodingen 18 (se fig. 1), som indikerer stillingene til sentrene til åpningene 4 for kjernene. Bruken av disse referanse-siffer-kodene 18 medfører at det kan unngås å bruke noen av de vanlige konstruksjonstegninger som brukes ved kjent støpeteknikk, fordi informasjonen for støpingen av en bestemt komponent kan gis i form av en enkelt kode som henfører til siffrene på støpeunderlagene og de standard gittere som skal brukes.

Det behøver ikke å gjøres noen referanse til den bestemte vegg, tak eller andre elementer som støpes. Således trengs ikke faglært arbeidskraft for å fremstille eller å plassere armeringen, og alle typer anbringelser kan utføres uten å

forandre fremstillingsteknikken for noen type komponent.

Den samme fremstillingsteknikk og det samme utstyr brukes

for fremstilling av normalt armerte veggplater, søyler,

bjelker, plater til gulv og tak og til forspente plater til gulv og tak og veggplater. Den samme teknikk brukes også

for fremstilling av produkter av polymerbetong som er armert med en armering av stål eller ikke-jernmaterial.

En annen fremgangsmåte skal i det følgende beskrives for fremstilling av armering i formen, og denne fremgangsmåte er hovedsakelig egnet for gulv- og takplater, men kan også brukes for veggplater uten åpninger. Ved denne fremgangs-

måte brukes det i stedet for gitterarmering i formen en "stige"-armering.

Hoved-stålkablene 6 festes til en endeforankring, og rulles

ut i hele lengden av formen, fra spoler anbragt på en be-vegelig vogn som kan bevege seg i hele lengden av formen.

Før forankringen stilles imidlertid "stigene" for tverrarmer-ingen først på høykant på en fordelingsvogn som kan avgi en stige av gangen i stillinger som ligger mellom stillingene for kjernene. Vognen beveger seg langs lengden av formen,

etter den første vogn som bringer med seg kveilene av kabel.

Hovedkablene tres gjennom hele stabelen av "stige"-armering

før de festes til en endeforankring.

Begge vognene følger nå etter hverandre like bak klargjørings-maskinen. Når hovedkablene er sprukket anbringes "stige"-armeringene en av gangen på de strukkede hovedkabler. Den nøyaktige plassering bestemmes ved å følge modultallene, som kan telles fra 0 fra starten, ved avføling av de magnetiske trinnfølere som er anbragt i modulsentrene innstøpt på en side av støpeunderlaget. "Stigene" legges ut på vognen i en slik rekkefølge at den riktige "stige" kommer på riktig sted. Skilleelementene tres deretter inn fra sidene, mellom den øvre og nedre armering.

Sideforskalingen anbringes etter at alle de tidligere støpte plater er løftet bort fra underlaget, den ytterligere sammen-føyningsarmering festes, kjernene tres inn og støpingen starter.

Fordelene ved denne fremgangsmåte med "stige"-armering

er følgende:

(a) En enkel, liten maskin for kontinuerlig sveising, slik som maskiner som brukes for å fremstille sveiset nett-ing og tilføres ståltråder, kan automatisk fremstille stigearmeringen med meget nøyaktige dimensjoner, på

samme dag som støpingen utføres meget hurtig, fordi

det ikke kreves noen bøyning av armeringen.

(b) Stigearmeringen er lett å håndere og plassere, fordi

den opptar meget lite plass når den er buntet sammen,

og fordi hver del har meget liten vekt.

(c) På grunn av at armeringen er kompakt, kan den samlede stigearmering for hele formen stables sammen på fordel i ngsma skinen. (d) Fordelingsmaskinen kan være en enkel innretning som

styres fortløpende av en trinninnretning på underlaget.

(e) Hovedfordelen med denne stigearmering er at arbeidet

kan begynne i en enkelt sekvens umiddelbart etter at tidligere støpte plater er løftet bort, uten å vente på at formen skal være fullstendig klargjort.

Heretter følger den tabell som ovenfor er nevnt i forbindelse med fig. 34r og som også kan benyttes for beregning av arbeids-tid og arbeidsomkostninger.

Claims (20)

1. Fremgangsmåte for støping av betongplater (16) av modulær konstruksjon på et støpeunderlag (14), ved bruk av en form som omfatter endeelementer (10) og sideelementer (2) som danner en støpekasse, idet en rekke åpninger (4) for kjerner er fordelt langs hvert sideelement, for innføring av bøyelige, pneumatiske kjerner (40), karakterisert ved at strekkelementer (6) strammes mellom endeelementene (10), at skilleelementer (42, 43, 44) og kjernene (40) plasseres i utvalgte stillinger langs støpeunderlaget, hvilke stillinger samsvarer med motstående par av de nevnte åpninger (4) i bøyelige forskalingselementer (2a, 2b) dannet av sideelementene (2), at armeringselementer (6c) og bindhaker (46) legges i spor (50, 82, 91) i skilleelementene (42, 43, 44), hvilke armeringselementer (6c) er strukket mellom endeelementene (10) og rager over støpeunderlaget med innbyrdes mellomrom, at kjernene (40) ekspanderes, at betong helles i formen, og at, når betongen har størknet, forskalingen (2) fjernes og at skilleelementene (42, 43, 44) fjernes ved først å ta ut kjernene (40), og deretter løsne skilleelementene (42, 43, 44) fra armeringselementene (6c) og bindhakene (46).

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at forskalingen (2) og skilleelementene (42) brukes som åpningselement for å danne en åpning (34) med ønskede dimensjoner i en betongplate som støpes i formen.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at konvensjonelle armeringsgitter (52) for armering av en betongplate som støpes i formen anbringes i utvalgte stillinger langs støpeunder-laget, hvilke stillinger samsvarer med motstående par av åpninger (4) i de respektive forskalingselementer (2a, 2b), og at kjernene (40) føres inn i gitterne (52).

4. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1 - 3, karakterisert ved at det anvendes maskiner for- bevegelse langs lengden av støpeunderlaget, for automatisk å utføre i det minste en av funksjonene rengjøring og smøring, plassering av kjernene (40) og skilleelementene (42, 32, 44), plassering av åpningselementer (2, 42), og ifylling, sammenpakking, avretting og sluttbearbeiding av betongen, idet maskinen styres i henhold til en kode (18) som angir stillingen til kjerneåpningene (4) langs lengden av forskalingen ( 2) .

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 4, karakterisert ved at avstanden mellom forskalingselementene (2a, 2b) justeres ved hjelp av en rekke hull (8) i endeelementene (10), for støping av betongplater med forskjellige modulbredder.

6. Form for støping av. betongplater (16) av modulær konstruksjon på et støpeunderlag (14), hvilken form omfatter endeelementer (10) og sideelementer (2) som danner en støpe-kasse for støping av i det minste en betongplate, idet en rekke åpninger (4) for kjerner er anordnet fordelt langs lengden av hvert sideelement i formen, for innføring av bøyelige, pneumatiske kjerner (40), karakterisert ved at sideelementene er forskalingselementer (2) laget av bøyelig ikke-metallisk material, og at endeelementene (10) er stive og har midler (8) for innføring av strekkelementer (6) i forskjellige stillinger som kan velges etter hvilken bredde betong-platen skal ha, at endeelementene (10) er festet ved hjelp av midler (19, 21) som muliggjør valg av lengden til betong-platen, at et eller flere bøyelige eller delvis bøyelige skilleelementer (42, 43, 44) er anbragt inntil visse partier av utvalgte kjerner (40), idet hver av skilleelementene (42, 43, 44) har en rekke spor (50, 82, 91) på tvers av lengderetningen, hvilke spor (50, 82, 91) inneholder strekkelementene (6) eller bindhaker (46), og at strekkelementene forløper mellom endeelementene (10) i hele lengden av forskalingen (2), for å hindre enhver vesentlig utbøyning av forskalingen (2) når støpekassen fylles med våt betong.

7. Form som angitt i krav 6, karakterisert ved at nevnte bøyelige ikke-metalliske material er gummi.

8. Form som angitt i krav 6 eller 7, karakterisert ved at endeelementene (10) er plater (10a, 10b) som hver har en rekke hull (8) i hvilke strekkelementene (6) etter valg er ført gjennom, for å be-stemme avstanden mellom de respektive forskalingselementer (2a, 2b) som danner sideelementer i støpekassen.

9. Form som angitt i krav 6-8, karakterisert ved at strekkelementene (6) forløper langs sidene av forskalingen (2).

10. Form som angitt i krav 6-8, karakterisert ved at strekkelementene (6) er tredd gjennom åpninger (7a, 7b) i forskalingen (2).

11. Form som angitt i krav 6-8, karakterisert ved at strekkelementene (6) er anbragt i spor (24a, 24b) i forskalingen (2).

12. Form som angitt i krav 6 - 11, karakterisert ved at midlene (19, 21) for festing av endeelementene (10) utgjøres av føtter (19) som er ført inn i åpninger (21) i støpeunderlaget.

13. Form som angitt i krav 6 - 12, karakterisert ved at skilleelementene er utvalgt fra en gruppe som omfatter: a) et helt bøyelig skilleelement (42) som har en første flate (70) i hvilken sporene (50) er anordnet, en annen flate (74) motsatt av den første flate (70), hvilken annen flate (74) er konkav, samt en tredje og fjerde flate (73) motsatt av hverandre ragende mellom den første og annen flate (70, 74), b) et helt bøyelig skilleelement (44) som har en første og annen flate (78, 80) som befinner seg motsatt av hverandre og er utstyrt med de nevnte spor (82), en tredje flate (84) som er konkav og på begge sider har utover ragende partier (88), samt en fjerde flate (86) som befinner seg motsatt av den tredje flate (84) og rager mellom den første og annen flate (78, 80), c) et helt bøyelig skilleelement (100) som har et par side flenser (101) som hver er utstyrt med de nevnte spor (82) hvilket skilleelement (100) har en første plan flate (103) som befinner seg motsatt av en annen, konkav flate (105) og som går over i avskrådde partier (107) som rager mellom den konkave flate og sideflensene (101), og d) et delvis bøyelig og delvis stivt skilleelment (43), der den bøyelige del er i form av en ribbe (90) som har en rekke spor (91) fordelt i lengderetningen, og den stive del er i form av en underdel (92) som er festet til ribben (90) og har flenspartier (92a, 92b) som forløper på begge sider av ribben (90), idet under-delen (92) har en konkav flate (95).

14. Form som angitt i krav 13, karakterisert ved at forskalingen (2) brukes til å danne en del av en ramme inne i formen, for å danne en åpning (34) i betongen.

15. Form som angitt i krav 14, karakterisert ved at den annen del av rammen er et skilleelement (42) av type (a) angitt i krav 12.

16. Form som angitt i krav 15, karakterisert ved at et dekklag (116) for rammen er anbragt ved hjelp av tapper (118) som rager mellom r>?bckjerner (40) som er anbragt i åpningene (4) i forskalingselementene (2a, 2b).

17. Form som angitt i krav 6 - 16, karakterisert ved at skilleelementene (42, 43, 44) er laget enten fullstendig eller delvis av gummi.

18. Form som angitt i krav 6 - 17, karakterisert ved at armeringselementer (6c) også rager mellom endeelementene (10), med innbyrdes avstand mellom forskalingselementene (2a, 2b), og at konvensjonelle armeringsgitter (52) er anbragt mellom utvalgte par av motstående åpninger (4) i forskalingselementene (2a, 2b), slik at de respektive kjerner (40) kan opptas inne i gitterne (52).

19. , Form som angitt i krav 6 - 18, karakterisert ved at åpningene (4) befinner seg i digitalt kodede stillinger (18) langs støpe- underlaget, for å gjøre det mulig for maskiner som beveger seg langs støpeunderlaget i lengderetningen av forskalingen å styres automatisk for å anbringe kjerner (40) og skilleelementer .( 42 , 43, 44) i ønskede stillinger.

20. Form som angitt i krav 6 - 19, karakterisert ved at strekkelementene (6) omfatter strenger av ikke-jernmaterial.