NO149778B - Disazoforbindelser inneholdende aminometylgrupper, for anvendelse som fargestoffer - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår disazoforbindélser

for anvendelse som fargestoffer.

Det er kjent organiske forbindelser som kan brukes som såkalte direkte fargestoffer for papir og stoffer. Blant disse typer organiske forbindelser finnes vanrioppløselige azo- og dis-azof argestof f er og deres syreaddisjonssalter. De hittil kjente yannoppløselige azo- og diazofargestoffer og deres syreaddisjonssalter har imidlertid hatt en rekke ulemper når de ble anvendt som fargestoffer for å farge cellulose i form av bleket masse ay den type som brukes for fremstilling av husholdningspapir-artikier, såsom panirlommetørkler, papirservietter, toalettpapir etc. Man har således funnet at fargestoffene uønsket siver ut a.Y papirproduktene når artikkelen eller papiret kommer i kontakt med vann, melk, såpeoppløsninger eller andre husholdningsoppløs-ninger. Man har videre funnet at nevnte fargestoffer har liten holdbarhet på bleket masse og at fargeoppløsningen i liten grad har latt seg tømme effektivt for fargestoffer. Det er således et behov for vannbppløselige fargestoffer for farging av bleket masse som har høy resistens mot utsiving eller avfarging, god festeevne og god evne til å kunne uttømmes fra vandige fargende oppløsninger hvori de brukes. Man har overraskende funnet at blandinger ifølge foreliggende oppfinnelse som består av en disazoforbindelse hvor det er tilført en rekke vilkårlig,

festede aminometylgrupper, samt syreaddisjonssalter av disse forbindelser, har de ønskede egenskaper og følgelig er spesielt godt tilpasset som fargestoffer for bleket papirmasse.

Belgisk patent nr. 838.280 beskriver en serie forbindelser med følgende formel:

hvor n er et helt tall, nemlig 1 eller 2; R er hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy eller halogen; R<2>er hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy, halogen, aminometyl eller 2-aminoetyl forutsatt at A er forskjellig fra 3-naftol når R er aminometyl eller 2-aminoetyl; R"<*>" og er like eller forskjellige og hver er hydrogen, lavere-alkyl, lavere-alkoksy, halogen eller amino-13 2 metyl forutsatt at minst en av R og R er aminometyl når R

er forskjellig fra aminometyl eller 2-aminoetyl; og A er et azo-koblingsradikal. Forbindelsene som fremstilles ved kobling av en diazotert-aminoalkylert anilin med et koblingsmiddel er nyttige som cellulosefargestoffer. Koblingsmidlet og således også A-delen fra dette i produktene, har ikke aminoalkylsub-stituenter.

I nevnte belgiske patent nr. 838.280 beskrives monoazo-fargestoffer fremstilt ved kobling av ring-aminometylerte aniliner til |3-naftol, 2-hydroksy-3-aminonaftosyrer og 3-metyl-l-f enyl-5-hydroksypyrazoler, samt disazo-f argestof f er fremstilt ved kobling av ring-aminometylerte aniliner til 4,4'-bi-acetoacetanilider og 6-amino-l-hydroksy-3-naftalensulfonsyre. Dette gir opphav til mono- og disazofargestoffer hvori bare azodelen er aminometylert. Til forskjell fra forbindelsene i dette patent, er forbindelsene i foreliggende oppfinnelse fremstilt fra på forhånd dannede mono- og disazofargestoffer som underkastes aminometylering etter kobling. Således har både azodelene og koblingskomponentene aminometylsubstituenter. De foreliggende fargestoffer har de fordelaktige egenskaper overfor disse kjente fargestoffer som er omtalt generelt ovenfor.

Foreliggende oppfinnelse angår generelt nye forbindelser som er disazoforbindélser som er polyaminometylert og har aminometylgrupper pr. molekyl i den resulterende blanding av nevnte forbindelser, og hvor nevnte forbindelser kan brukes for farging av naturlige fibre, syntetisk fiberformede materialer og cellulosematerialer såvel som ved fremstilling av papir, lakk, blekk, belegg og plaststoffer, samt de syreaddisjonssalter som kan dannes fra slike polyaminometylerte azoforbind- ~ eiser.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt disazoforbindélser for anvendelse som fargestoff, og disse for-bndelsene er kjennetegnet ved at de er polyaminometylerte og omfatter en blanding av polyaminometylerte forbindelser, idet blandingens forbindelser har i gjennomsnitt x aminometylgrupper pr. molekyl, hvilke disazoforbindélser har formelen: hvor x er et tall i området 1-8; Y er et toverdig radikal med formelen:

R3, R6, R7, R8, R10, R11 og R12 er hydrogen, C -C -alkyl, C -C - alkoksy eller halogen; R er hydrogen, C -C^-alkyl eller C.-C--^ X «j X j alkoksy; R er hydrogen eller et enverdig radikal med formelen:

hvor R 9 er hydrogen eller C^-C^-alkyl, idet disazoforbindelsene kan foreligge som syreaddisjonssalter; og idet forbindelsene eventuelt inneholder sulfonsyre- og/eller formamidometylsubstituenter i en mengde opp til en sulfonsyregruppe pr. molekyl.

I en spesiell utførelse har disazoforbindelsen formel I og x er 2-7. En foretrukken gruppe av forbindelser med formel I som ligger innenfor denne spesielle utførelse, kan angis ved følgende formel:

3 5

hvor R , R og x som hver har samme betydning som angitt i forbindelse med formel I.

En annen foretrukken gruppe i forbindelse med formel I er de hvor Y er det toverdige radikal med formel B og R er det enverdige radikal med formel H.

En annen foretrukken gruppe forbindelse er de med formel I hvor Y er det toverdige radikal med formel C, spesielt det hvor R 4er metyl eller metoksy.

Atter en annen foretrukken gruppe forbindelser som ligger innenfor nevnte spesielle utførelse med formel I, er de hvor Y er det toverdige radikal med formel D og R^ er det enverdige radikal med formel H.

En ytterligere foretrukken gruppe forbindelser innenfor nevnte spesielle utførelse med formel I, er de med følgende formel:

hvor R og x hver har samme betydning som angitt i forbindelse med formel I.

I en annen spesiell utførelse har disazoforbindelsene formel II og x er fra 3-8.

En foretrukken gruppe forbindelser med formel II som ligger innenfor denne spesielle utførelse, kan angis ved følgende formel:

3 6 7 8

hvor R , R , R , R og x hver har samme betydning som angitt i forbindelse med formel II.

En annen foretrukken gruppe forbindelser med formel II som ligger innenfor denne spesielle utførelse, kan angis ved følgende formel:

6 7 8

hvor R , R , R og x hver har samme betydning som angitt i forbindelse med formel II.

Atter en annen foretrukken gruppe forbindelse med formel II er de hvor Y er det toverdige radikal med formel D,

6 7 8

da spesielt når R er metoksy og R og R hver er hydrogen.

En tredje spesiell utførelse er den hvor disazoforbindelsen har formel III og hvor x er 1-6.

En foretrukken gruppe forbindelse med formel III som ligger innenfor denne spesielle utførelse, kan angis ved følgende formel:

3 9

hvor R , R og x hver har samme betydning som angitt i forbind-

else med formel III.

Man kan fremstille en blanding av polyaminometylerte forbindelser med formel I, II og III ved hjelp av en fremgangs-

måte, som innbefatter at man omsetter en tilsvarende disazo-forbindelse med en formel slik denne er angitt innenfor nevnte

([]) i nevnte formler av nevnte polyaminometylerte forbindelser,

med x molare ekvivalenter av N-(hydroksymetyl)-formamid pr.

molar ekvivalent av nevnte disazo-forbindelse, i nærvær av et syrekondenserende middel under dehydratiserende betingelser slik at man får fremstilt en tilsvarende blanding av polyaminometylerte disazoforbindélser, hvoretter man hydrolyserer nevnte blanding av polyaminometylerte disazoforbindélser hvorav R 5 , R 6,

7 8 9

R , R , R , x og Y har samme betydning som angitt ovenfor i forbindelse med formel I, II og III,

Med begrepet "halogen" forstås her brom, klor, fluor

og jod.

Med begrepet "C^-C^-alkyl" forstås mettede, rette

eller grenet alifatiske radikaler med fra ett til tre karbon-

atomer, f.eks. metyl, etyl, propyl og isopropyl.

Med begrepet "C^-C^-alkoksy" forstås rette eller

grenet alifatiske grupper knyttet til oksygenatomet. Som eksempler kan angis metoksy, etoksy, propoksy og isopropoksy.

Blandingen av polyaminometylerte disazoforbindélser

i annet trinn blir vanligvis underkastet en syrehydrolyse, f.eks. med fortynnet saltsyre, hvorved man får fremstilt den ønskede blandingen av polyaminometylerte azo-

forbindelser. Produktblandingen kan isoleres fra hydrolyse-mediet direkte i form av syreaddisjonssalter eller kan alterna-tivt isoleres i form av den frie base ved å behandle hydrolyse-reaksjonsproduktet med en base, f.eks. fortynnet vandig natrium-hydroksydoppløsning. I tillegg kan den vandige sure hydrolyse-oppløsningen som inneholder syreaddisjonssalter av de blandede' polyaminometylerte forbindelser konsentreres eller fortynnes til en ønsket konsentrasjon av det oppløste;fargestoff, og den fremstilte oppløsningen kan brukes for farging uten at det er nødvendig å isolere produktblandingen.

Det er velkjent at mange aromatiske amidometyleringer følges av en fremstilling av blandinger av isomerer og poly-substitueringsprodukter, fordi de fleste metylolamider har høy reaktivitet i sterk svovelsyre og en tilsvarende reduksjon med hensyn til substitusjonsselektivitet. Dette er spesielt tilfelle hvor denne typen reaksjon er blitt brukt for å innføre auksokrom-grupper i visse aromatiske azoforbindélser. Dette er selvsagt tilfellet med de foreliggende forbindelser. Man har brukt den nevnte amidometylering, som noen ganger kalles Tscherniac-Einhorn-reaksjonen, for å fremstille blandinger av polyaminometylerte azoforbindélser ifølge foreliggende oppfinnelse, og har funnet at man får fremstilt blandinger av aminometyl-substituerte azo-forbindélser. Ved begrepene "1-8", "0-2,

"1-3" og "4-6" og lignende som brukes her for å beskrive an-tallet av nevnte aminometyl, formamidometyl og sulfonsyresubstituenter på de foreliggende polyaminometylerte azo-forbindélser, betyr således det midlere antall av nevnte substituenter pr. molekyl av azoforbindelsen. Meningen med disse begrepene kan illustreres med henvisning til den mengde eller det antall sulfonsyresubstituenter som føres inn i de aromatiske deler av azoforforbindelsen under fremstillingen av amidometyl-erte substituerte mellomprodukter. I visse tilfeller vil sulfon-syregruppene forbli i sluttproduktene når svovelsyre brukes som det syrekondenserende middel og/eller dehydratiseringsmiddel med eller uten oleum som dehydratiseringsmiddel. Det er selvsagt slik

at det ikke kan være 0,5 sulfonsyresubstituenter slik det er angitt i eksempel I, på det polyaminometylerte molekyl. Dette tall er selvsagt en middelverdi som oppstår ved at der er en blanding

av polyaminometylerte azoforbindélser som enten har null eller en sulfonsyresubstituent.

De nye disazo-fargestoffer har 1-8 aminometylgrupper pr. molekyl slik disse er fremstilt i blanding, og gir farger fra gult gjennom orange til purpur eller blårødt og de har i den fire baseformen verdifulle egenskaper som pigmenter, og i form av syreaddisjonssalter som vannoppløselige direkte fargestoffer som kan brukes for å farge naturlige fibre, syntetiske fiberformede materialer og cellulosematerialer slik som tråder, flak, fibrer, filamenter, tekstilstoffer og lignende, foruten ved fremstillingen av papir, lakk, blekk, belegg og plaststoffer.

De polyaminometylerte azopigmenter og deres vannopp-løselige syreaddisjonssalter ifølge foreliggende oppfinnelse erkarakterisert vedgod lysfasthet. Pigmentene i form av deres vannoppløselige syreaddisjonssalter kan brukes som fargestoffer ved fargeoperasjoner, og i form av vannuoppløselige frie baser som pigmenter for trykkeoperasjoner på vevede og ikke-vevede substrater fremstilt fra naturlige fibre såsom ull, cellulose, eller lin, stoffer fremstilt fra semi-syntetiske fibre, såsom regenererte cellulose, f.eks. rayon eller viskose, eller stoffer fremstilt fra syntetiske fibre såsom forbindelser fremstilt ved en polyaddisjon, polykondensasjon eller polymerisering. Slik farging eller fargetrykk kan utføres på vanlig farge og trykkeutstyr. De vannuoppløselige pigmenter kan også tilsettes spinneoppløsningene før en eventuell polykondensering eller polymerisering.

De polyaminometylerte basiske azopigmenter ifølge foreliggende oppfinnelse kan også brukes for overflatefarging av trykk-papir og papp såvel som for farging av papirmasse. Videre kan fargestoffene inkorporeres i lakker og filmer med forskjellig sammensetning, f.eks. slik disse kan fremstilles fra celluloseacetat,•cellulosepropionat, polyvinylklorid, polyetylen, polypropylen, polyamider, polyestere av alkylharpikser. I tillegg kan de foreliggende forbindelser brukes for farging av naturlige eller syntetiske harpikser, f.eks. akryliske harpikser, epoksyharpikser, polyesterharpikser, vinylharpikser, polystyren-harpikser eller alkydharpikser.

De polyaminometylerte basiske azofargestoffer ifølge foreliggende oppfinnelse kan lett omdannes til de tilsvarende vannoppløselige fargestoffer ved at man behandler blandingen av nevnte fargestoffer med en vandig oppløsning inneholdende en støkiometrisk mengde av en uorganisk syre, vanligvis saltsyre, salpetersyre eller fosforsyre, eller en organisk syre såsom . eddiksyre, glykolsyre, maursyre, melkesyre eller metansulfonsyre, hvorved man får fremstilt en blanding av nevnte vannopp-løselige fargestoffer. Blandingen av de nevnte syreaddisjonssalter kan isoleres fra den vandige oppløsning i hvilken de er dannet, med velkjent teknikk, f.eks. ved utsaltning, utfeldning eller konsentrasjon ved fordampning. Imidlertid kan den blanding av vannoppløselige fargestoffer som dannes brukes i form av vandige oppløsninger for mange formål, spesielt for farging av cellulose. Det er følgelig spesielt foretrukket å beholde blandingen av fargestoffer i en konsentrert vandig oppløsning av den type som vanligvis brukes i papirindustrien for farging av papir-produkter .

Blandingen av de vannoppløselige syreaddisjonssaltene er spesielt verdifulle som fargestoffer for å farge bomull og papir, både limt og ulimt., forskjellige varierende farger fra dyprødt, rosa, oragne eller gult. For bruk i papirindustrien har foreliggende blanding av syreaddisjonssalter meget gode egenskaper og mange fordeler. Deres høye grad av oppløselighet gjør de spesielt godt egnet for fremstilling av flytende konsentrater av fargestoffer, noe som er foretrukket i papirindustrien. Bruken av konsentrerte vandige oppløsninger er spesielt fordelaktig sett på bakgrunn av den økende tendensen mot automasjon i papirindustrien, ettersom disse oppløsninger hensiktsmessig kan behandles og tilsettes papirmassen i en nøyaktig utmålt mengde ved hjelp av pumpe og måleinstrumenter tilkoplet slike pumper. De foreliggende fargekonsentrater er spesielt godt egnet for slike operasjoner, fordi konsentratene har lav viskositet som forblir i alt vesentlig uforandret over lange tidsrom under vanlige lag-ringsbetingelser. Deres lave viskositet gir en annen fordel ved at de lett løser seg i papirmassen og hindrer flekkdannelse sem man ofte ser når man bruker mer viskøse fargekonsentrater. En videre fordel ligger i at konsentratene hensiktsmessig og lett kan behandles og lagres og eventuelt forsendes. Ved forsendelse og bruk vil den høye grad av oppløseligheten av syreaddisjons salter gjøre at man kan'behandle oppløsningen med høyere fargestoff innhold , noe som resulterer i en forønsket senkning av vekt og volum av oppløsning pr. mengde av fargestoffet. Videre vil bruken av konsentrerte vandige fargeoppløsninger være mer hensiktsmessig i papirindustrien ved at man eliminerer behand-lingen av tørre fargestoffer som ofte medfører støvdannelse og sammenkakning av fargestoffet når man oppløser fargestoffet før det tilsettes papirmassen.

Fargestoffer ifølge foreliggende oppfinnelse har også mindre tendens til å "sive ut" når vått papir impregneres med fargestoffene eller plasseres i kontakt med fuktig hvitt papir. Dette er en spesielt ønsket egenskap for fargestoffer som skal brukes for farging av papir som siden skal brukes ved fremstillingen av toalettruller, lommetørklær o.l., hvor man lett kan forutse at det fargede papir fuktet med vanlige husholdnings-væsker såsom vann, såpeoppløsninger, melk, forskjellige typer brus o.l. kan komme i kontakt med andre overflater såsom tek-stiler, papir o.l. som må beskyttes mot flekker. En annen fordelaktig egenskap ved de foreliggende nye blandinger av vann-oppløselige fargestoffer for papirindustrien, er deres høye grad av fargeutladning for nevnte papirer bleket med hypokloritt eller klorblekemidler. Denne egenskap ved de foreliggende syre-addis jonssalter er spesielt ønskelig når farget papir siden skal blekes for så å bli bearbeidet til nytt papir. En annen fordelaktig egenskap ved de foreliggende blandinger av oppløselige fargestoffer er deres høye resistens mot forandring av farge-tonen når de brukes for farging av cellulosematerialer, som enten på forhånd er blitt behandlet med eller etter fargingen skal bli behandlet med harpikser som skal øke våtstyrken.

Man har også funnet at fargestoffer ifølge foreliggende oppfinnelse har høy grad av festeevne på blekete fibre slik man bruker i de fleste fargede engangspapirprodukter. Videre blir de absorbert av cellulosefibrene fra den vandige oppløsning med meget høy hastighet. Disse egenskaper er spesielt fordelaktig i papirindustrien fordi man kan tilsette fargestoffet til massen like før man danner papirflaket.

Blandingen av disazo-forbindélser fremstilles

ved generelt kjente fremgangsmåter. Således kan en molar-ekvivalent av et passende disazo-forbindelse om-

settes med 1-8 molar ekvivalenter av N-(hydroksy-metyl)formamid, avhengig av det antall aminometylsubstituenter som er ønskelig i sluttproduktene med formlene I-V. Reaksjonen utføres i nærvær av et syrekondensasjonsmiddel, f.eks. svovelsyre, eddiksyre eller metansulfonsyre under dehydrerende betingelser ved temperaturer i området 0-50°C, fortrinnsvis 10-30°C inntil kondensasjonen er fullstendig. Eksempler på egnende dehydreringsmidler er oleum, svovelsyre, fosforpentoksyd og eddiksyreanhydrid. Reaksjonsmassen blir så tilsatt vann og den resulterende blandingen av polyamidometylerte azoforbindélser blir hydrolysert i en fortynnet vandig syreoppløsning, f.eks. ved hjelp av fortynnet saltsyre ved temperaturer 60-105°C, fortrinnsvis 75-100°C inntil hydrolysen er fullstendig. Skjønt de aminometylerte produkter kan isoleres direkte i form av et syre-addis jonssalt fra hydrolysereaksjonen, så er det vanligvis foretrukket å isolere produktene i form av den frie base. De frie baser oppnås ved å behandle hydrolysereaksjonsblandingen med en tilstrekkelig mengde base, f.eks, med ammoniumhydroksyd eller natriumhydroksyd, ved at man justerer pH til en verdi i området 7,5 - 9,0. Den således fremstilte blanding av polyaminometylerte forbindelser kan lett omdannes til den tilsvarende blanding av vannoppløselige syreaddisjonssalter ved en behand-ling i et vandig medium med minst en støkiometrisk mengde av en passende uorganisk eller organiske syre slik disse eksempelvis er nevnt tidligere, og det resulterende fargestoff kan eventuelt isoleres eller den vandige oppløsningen som de eller den er formet i, kan justeres til den ønskede konsentrasjon og brukes direkte for farging. Syreaddisjonssaltene kan lett isoleres på vanlig kjent måte, ved f.eks. å fordampe oppløsningsmidlet, ved utsaltning eller ved å tilsette et oppløsningsmiddel såsom en kortkjedet alifatisk alkohol. Spesielt foretrukne syrer for fremstillingen av syreaddisjonssaltene er saltsyre, metansulfonsyre, eddiksyre og glykolsyre.

Som nevnt tidligere vil syntesemåten for de nye blandinger av polyaminometylerte monoazo eller disazo-fargestoffer ikke tillate at man får en presis plassering av amidometyl-gruppen i molekylet. Det midlere antall aminometylgrupper som,er innført pr. molekyl er imidlertid blitt bestemt ved hjelp av kjernemagnetisk resonans, elementæranalyser og infrarød spektro-skopi. En reduksjon av azobindingen og en etterfølgende analyse av fraksjonen har vist at amidometylgruppene plasseres vilkårlig både i azodelen og i den koplende komponenten av fargestoffmolekylet.

Fra disse analyser kunne man bestemme at i visse tilfeller så skjedde det en liten grad av sulfonering, vanligvis mindre enn en sulfonsyregruppe pr. molekyl, og at under de hydrolysebetingelser som er nevnt ovenfor, så ville en liten del av formamidometylgruppene forbli uhydrolysert og bli værende i sluttproduktene. Et nærvær av større mengder sulfonsyre og/eller formamidometylsubstituenter i blandingen er vanligvis uønsket, fordi dette senker oppløseligheten av syreaddisjonssaltene i vandige media. Det har imidlertid vist seg at et nærvær av små mengder sulfonsyre og/eller formamidometylsubstituenter i blandingen ifølge foreliggende oppfinnelse, ikke frembringer skadelige effekter som påvirker sluttproduktets egenskaper.

De disazoforbindélser som brukes som utgangsforbindélser i foreliggende oppfinnelse er generelt kjente innen fargestoff industrien . Nevnte azoforbindélser er essensielt av to typer. En type består av forbindelser hvor aminet eller di-aminet er koplet til en karbocyklisk eller heterocyklisk forbindelse som bærer en hydroksylgruppe, og som er i stand til å foreta en kopling i en posisjon nær nevnte hydroksylgruppe. Denne type azoforbindelse er angitt ved formlene I og III,

og innbefatter 2-hydroksynaftalener, 2-hydroksy-3-naftoin-syreamider og l-aryl-3-metyl-5-pyrazoloner. Den annen type azo-forbindelser som kan brukes som utgangsforbindélser i foreliggende oppfinnelse innbefatter forbindelser hvor aminet eller di-aminet er koplet til forbindelser som inneholder i en åpen kar-bonkjede, en enoliserbar ketometylengruppe med formelen

0

fl

- C - CH2-, for eksempel arylamider av acetoeddiksyre, og som et eksempel kan angis formel II.

Disse generelt kjente disazoforbindélser er her angitt ved hjelp av kjent nomenklatur, amin —>koplingsmiddel, f.eks. anilin —>3-naftol, betyr at det diazoterte amin er koplet til koplingsmidlet.

De disazoforbindélser som kan brukes som utgangs-forbindelser er kjente og kommersielt tilgjengelige, eller kan lett fremstilles ved fremgangsmåter som i seg selv er

kj ente.

Eksempler på slike azoforbindélser er: 3 , 3 ' -dimetoksy-4 , 4 1 -diaminobif enyl g-nafthol,. bis(4-aminofenyl)disulfid 6-nafthol, bis(3-anino-4-metoksyfenyl)sulfon B-nafthol, bis(3-amino-4-metylfenyl)sulfon —>.3~nafthol,

4,4'-diaminobenzanilid —► 3-nafthol,

bis(4-aminofenyl)sulfon —» 3-hydroksy-2-naftanilid, bis(4-aminofenyl)sulfon _v 3-hydroksy-2-naft-o-anisidid, bis(3-amino-4-netoksyfenyl)sulfon —> 3-hydroksy-2-naft-o-anisidid, 3,4'-diaminobenzanilid —} 3-hydroksy-2-naft-o-anisidid, 3',4-diaminobenzanilid—> 3-hydroksy-2-naft-o-anisidid, 3,3' -dimetoksy-4 ,4 ' -diaminobif enyl —*■ 3-hydroksy-2-naf t-o-anisidid ,

bis(3-amino-4-metoksyfenyl)sulfon 3-hydroksy-2-naft-o-toluidid, bis(3-amino-4-metylfenyl)sulfon —v 3-hydroksy-2-naft-o-toluidid, bis(4-aminofenyl)disulfid—V 3-hydroksy-2-naft-o-toluidid, bis (4-aminof enyl) disulf id —>. 3-hydroksy-2-naf t-o-f enetidid 4,4'-diaminobenzanilid 3-hydroksy-2-aminokarbonyl-naftalen, 3,3'-diaminobenzanilid 3-hydroksy-2-aminokarbonyl-naftalen, 3,4<1->diaminobenzanilid 3-hydroksy-2-aminokarbonyl-naftalen, 3',4-diaminobenzanilid —+ 3-hydroksy-2-aminokarbonyl-naftalen, bis(3-amino-4-metoksyfenyl)sulfon —* 3-hydroksy-2-amino-karbonyl-naftalen,

bis(4-aminofenyl)sulfon —\ 3-hydroksy-2-N-(3-dimetylamino-propyl) aminokarbonylnaftalen,

bis (3-amino-4-metoksyf enyl) sulfon 3-hydroksy-2-N-(3-dimetyl-aminopropyl)aminokarbonylnaftalen,

3,3'-dimetoksy-4,4'-diaminobifenyl—\ 2-metoksyacetoacetanilid, 3,3'-dimetoksy-4,4'-diaminobifenyl—> 2-kloracetoacetanilid, 3,3'-dimetoksy-4,41-diaminobifenyl— > 4-metoksyacetoacetanilid, 4,4'-diaminobenzanilid —^ acetoacetanilid, 4 , 4 '-diaminobenzanilid 2-metylacetoacetanilid, 4,4'-diaminobenzanilid —> 2-metoksyacetoacetanilid, bis(4-aminofenyl)disulfid —► 2-metoksyacetoacetanilid, 3,3'-dimetoksy-4,4'-diaminobifenyl—>l-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon, bis(3-amino-4-metylfenyl)sulfon-vl-(4-metylfenyl)-3-metyl-5-pyrazolon,

bis(4-aminofenyl)disulfid—^ 1-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon,

bis(4-aminofenyl)sulfon—v 1-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon, bis (3-amino-4-metoksyf enyl) sulfon —1-f enyl-3-metyl-5-pyrazolon, 4,4'-diaminobenzanilid—> 1-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon, 3,3'-diaminobenzanilid —> 1-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon, 4 , 4 '-diaminobenzanilid—)' 1- (4-metylfenyl) -3-metyl-5-pyrazolon

Det angitte N-(hydroksymetyl)formamid som kan brukes

i foreliggende oppfinnelse er velkjent. Dets fremstilling er beskrevet i tysk patent 1.088.985 og fransk patent 1.423.436. Det kan fremstilles ved å omsette formamid og paraformaldehyd under alkaliske betingelser.

Andre aminometylerende midler som kan brukes i foreliggende oppfinnelse innbefatter N-metylolftalimid, N-metylol-benzamid, N-metylolacetamid, N-metylolkloracetamid, N-metyloltrikloracetamid, N-metylolkloracetamid, N-metyloltrikloracetamid, N-metyloltrifluoracetamid og lignende.

Den fremgangsmåte ved hjelp av hvilken man fremstiller de nye blandinger ifølge foreliggende oppfinnelse er angitt og illustrert i det etterfølgende. De fremstilte fargestoffer ble analysert ved hjelp av kjernemagnetiske resonansspektroskopi og i form av syreaddisjonssalter ble de prøvet for farging av papirmasse.

Eksempel 1.

42 g N-(hydroksymetyl)formamid ble langsomt under rør-ing tilsatt 504 ml 100% svovelsyre mens man holdt temperaturen på fra 10-15°C ved hjelp av et vannbad med is. Deretter ble 59,9 g av pigmentet 4-metoksyanilin -> 3-hydroksy-2-naft-o-anisidid lang-o somt tilsatt blandingen mens man holdt temperaturen på 10-15 C. Reaksjonsblandingen ble rørt i ca. 15 timer mens man lot temperaturen gradvis stige til romtemperatur. Den resulterende oppløsning ble langsomt helt over i to liter vann, og den resulterende suspensjonen ble holdt på 85-90°C i ca. to timer. Den ble så avkjølt og det faste stoff ble oppsamlet ved filtrering og vasket med 1,5 liter vann. Det faste stoff ble igjen slått over i 1,5 liter ferskt vann under røring, og pH på suspensjonen ble justert til 8,0-8,5 ved å tilsette konsentrert ammoniumhydroksyd, hvoretter blandingen ble rørt i ca. 3 timer ved romtemperatur. Det faste stoff ble utskilt ved filtrering, vasket med vann inntil filtratet var sulfatfritt i en bariumkloridoppløsning, og deretter ble stoffet lufttørket til romtemperatur til en konstant vekt på 54,0

g av en blanding som besto i alt vesentlig av en monoazoforbindelse som var polyaminometylert i et middel på 2,7 aminometylgruppe pr. molekyl, og som kan angis ved følgende strukturformel:

Denne struktur ble basert på en analyse ved hjelp av kjernemagnetiske resonansspektroskopi som viste en midlere grad av substitusjon på 2,7 aminometylgrupper pr. molekyl av azofarge-stof f et, og på grunnlag av elementæranalyse som også viste et nærvær av ca. 2,7 aminometyl-substituenter og som videre viste at det i gjennomsnitt var ca. 0,5 sulfonsyresubstituenter pr. mole-

kyl av azofargestoffet. Det synlige adsorpsjonsspekteret av en vandig 5% eddiksyreoppløsning av det fremstilte rødbrune fargestoffet som inneholdt 0,05 g fargestoff pr. liter oppløsning,

viste et maksimum ved 518 millimikron, A = 1,022.

En bestemmelse av fordelingen av aminometylsubstitu-entene ble utført på en prøve av produktet. Azobindingen ble redu-sert med natriumhydrosulfitt, og en etterfølgende analyse av frak-sjonene viste at i middel var ca. en aminometylgruppe innført i p-metoksy-fenylazodelen av molekylet, og i middel var ca. 1,7 aminometylgrupper innført i beta-hydroksy-naftanilid-koplings-komponenten av molekylet.

Papir som var farget med en fortynnet eddiksyreoppløs-ning av dette fargestoffet hadde en blårød farge og var lett blekbart. Man fant videre at fargestoffet bare ga svak utsivning i en vannutsivningsprøve når det ble prøvet slik det er angitt neden-for . Fargefremg angsmåte.

A. Absorbsjon i papir.

En 0,1 % lageroppløsning ble fremstilt ved å fortynne

1,0 g av blandingen av azofargestoffet 5-metoksy-anilin 3-hydroksy-2-naft-o-anisidin inneholdende i middel 2,7 aminometyl-

grupper og fremstilt som angitt i eksempel 1, ble tilsatt 1 liter destillert vann som inneholdt 5,0 ml 10%ig vandig eddiksyre. Under røring ble 30 ml av nevnte 0,1 % fargeoppløsning tilsatt 100 g vandig suspensjon inneholdende ca. 3% bleket kraftmasse (700 kanadisk standard frihet). Røring av suspensjonen ble fotsatt i ca. 15 minutter samtidig som vann ble tilsatt til et volum på

4 liter. Den fargede massen ble så opparbeidet til et papir på

20 x 20 cm ved hjelp av en filterboks. Papirarket ble presset mellom to trekkpapir og så tørket ved 82°C i fire minutter mellom to nye trekkpapir, hvorved man fikk et jevnt farget blårødt papirark.

B. Liming av papir.

Under røring ble 30 ml av ovennevnte 0,1% lagerfarge-oppløsning tilsatt 100 g av en 3% bleket kraftmasse (700 kanadisk standard frihet). Etter ca. tre minutter ble det innrørt 5,0 g av en 1,2 % oppløsning av blek kolofonium i en vannemulsjon. Rør-ing ble fortsatt i tre minutter hvoretter man tilsatte 5,0 g av en 1,5% vannoppløsning av papiralum. Røring ble fortsatt i ca. 15 minutter inntil reaksjonsblandingen ble fortynnet til 4 liter ved hjelp av vann og pH justert til 5,0 med fortynnet svovelsyre. Den fargede massen ble opparbeidet til et papirark på 20 x 20 cm og tørket som beskrevet ovenfor.

Prøvemetode.

De følgende prøver ble utført for å bestemme farge-stoffets resistens overfor utsiving i fuktig papir, utsiving fra papir i nærvær av såpe og overfor bleking med hypoklorittbleke-midler.

Vann " utsivnings"- prøven.

Denne fremgangsmåte er en modifikasjon av AATCC Standard-prøvemetode 15-1962, "Colorfastness to Perspiration".

Det ble brukt prøvestykker som besto av fire lag og som målte 2,5 x 2,5 cm fra det fargede papir som skulle prøves. Ett eller flere fargede papirer hvor man kjente kvaliteten med hensyn til utsivning av fargestoffer ble inkludert i prøven som en standard.

Det absorberende materiale besto av filterpapir med

en relativt glatt overflate (Whatman yi^ 1, 4,25 cm. dia. ekvivalenter) . I tillegg ble det brukt glatte, flate plater enten av glass eller plast med tilstrekkelig stivhet og disse målte 5x5

cm og de ble brukt som separasjonsplater. Man brukte en belast-ning på 1000 g.

Fire filtrerpapirer ble brukt for hvert farget papir som ble prøvet, to plassert på hver side av papiret.

Prøveoppsettet ble konstruert på følgende måte. En separasjonsplate ble plassert på et horisontalt underlag, og to stykker filtrerpapir ble plassert sentralt på platen med den glatte siden opp. Det firkantede fargede papiret som skulle prøves ble ved hjelp av klemmer senket ned i vann ved romtemperatur i 5 sekunder, fikk lov til å renne av seg i 5 sekunder og ble deretter umiddelbart plassert sentralt på filtrerpapiret. Umiddelbart deretter ble to stykker filtrerpapir plassert på toppen av det fargede papirstykke og man plasserte deretter en separasjonsplate på toppen av det hele. De lagdelte papirene ble så presset et øyeblikk med fingeren, hvoretter man uten forsinkning plasserte et filtrerpapir på toppen av den sistnevnte separasjonsplaten som så ble overlagt med et nytt stykke fuktet farget papir som skulle prøves. Hele fremgangsmåten ble så gjentatt så raskt som mulig og uten avbrudd, idet man stablet på hverandre prøvestykker og filtrerpapir annen hver gang inntil alt papir som skulle prøves var stablet på hverandre.

Så snart man var ferdig ble en vekt på 1000 g plassert på toppen av den øverste separasjonsplaten. Man lot så det hele stå ved romtemperatur i ca. 15 minutter. Ved slutten av prøveperi-oden ble stabelen tatt fra hverandre og hvert enkelt farget papir og dets filtrerpapir ble festet på et pappkort. Et separat kort ble brukt for hver enkelt prøve. Det fargede papiret og filtrerpapiret ble så lufttørket ved romtemperatur i minst to timer i mørket før de ble bedømt. Utsivning av fargestoff sammenliknet med det man fant på standardprøvene, ble bedømt visult i dags-lys ved hjelp av de farger som eventuelt var overført på filtrerpapiret som hadde vært i kontakt med prøvestykket.

Såpe " utsivning"- prøve

Denne fremgangsmåte bruker samme metode som beskrevet ovenfor, bortsett fra at de fargede papirstykkene ble senket ned i 0,5% vannoppløsning av såpeflak (en blanding av 80% natrium-såpe og 20% kaliumsåpe fremstilt fra 70% talg og 30% kokosnøtt-oljeglyserinblanding, "Ivory"-brand, Procter and Gamble Co.),

ved 40° i stedet for i rent vann.

Melke " utsivnings"- prøve.

Denne fremgangsmåte bruker samme metode som anvendt ovenfor, bortsett fra at de fargede papirstykkene ved romtemperatur ble senket ned i homogenisert melk i stedet for vann. Blekningsprøve.

Denne fremgangsmåte sammenlikner hvorvidt de forskjellige fargede papirer som eventuelt måtte ble kastet kunne anvendes under en innvinning hvor man bruker hypoklorittbleke-midler.

En første bedømmelse av blekbarheten oppnås ved å plass-ere en dråpe av hypoklorittblekemidlet inneholdende 2,5% tilgjengelig klor, på det fargede papiret og la prøvestykket tørke ved romtemperatur. Ut fra denne prøve kan både blekningshastigheten og blekningsgraden bedømmes.

En mer nøyaktig prøve som nærmer seg den man utfører i papirfabrikkene, kan utføres ved at man defibrerer 3 g farget papir i 150 ml destillert vann i en hurtigblander. Det defibrerte papir plasseres i et kar, og hypokloritt tilsettes i forønsket grad, vanligvis i form av 2,5% tilgjengelig klor basert på vekten av den tørre fibren. Suspensjonen bestående av fibermassen og hypoklorittet justeres til pH 9 med fortynnet svovelsyre eller fortynnet vandig oppløsning av natriumhydroksyd og plasseres i et vannbad som holdes i temperaturområdet fra 35 - 40°C. Etter at prøven er startet setter man et løst lokk på karet. Hvert 5. minutt tettes lokket og karet snues opp ned for å sirkulere væsken. Lokket løsnes mellom hver gang dette gjøres. Etter 20 minutter ble pH kontollert og hvis den er høyere enn 7,5 så blir den justert til denne verdi. Prøven fortsettes i ytterligere 20 minutter (hvor man lar det gå 5 minutter mellom hver gang man snur krukkene opp ned. Man finner at slutt-pH vanligvis ligger mellom 6,0 - 6,5. Et overskudd av natriumtiosulfat blir tilsatt som antikloreringsmiddel, blandet i 5 minutter og suspensjonen ble fortynnet til en konsentrasjon på ca. 0,3% fiber. Man fremstiller deretter et ark ved pH 7,0 uten vasking. Til slutt blir arket presset og tørket i en papirtørker. Han kan lett fremstille kontrollstykker med spesifikt innhold av fargestoff slik at man ved sammenlikning kan bestemme tapet av farge røed blekingen. Eksempel_ 2.

A. Ved å bruke en fremgangsmåte som beskrevet i eksempel

i

1, ble 18,8 g N-(hydroksymetyl)formamid og 17,0 g av det orange pigmentet 3 , 3 ' -dimetoks.y-4 , 4 1 -diaminobif enyl—> 2-metoksyacetoacetanilid omsatt i 180 ml 100% svovelsyre, hvoretter man etter tørking fikk 8,5 g av en gylden brun blanding som i alt vesentlig besto av en disazoforbindelse som var polyaminometylert med et

middel på 7 aminometylgrupper pr. molekyl, og som hadde følgende formel:

Det synlige adsorpsjonsspektrum av en vandig 5% eddiksyreoppløs-ning av blandingen av nevnte fargestoff inneholdende 0,025 g fargestoff pr. liter oppløsning, viste et maksimum ved 420 millimikron, A = 1,087.

Kjernemagnetisk resonansanalyse viste at et middel av 7 aminometylgrupper pr. fargestoffmolekyl var tilstede. Elementæranalyse viste at man i middel hadde ca. 0,7 sulfonsyresubstituenter pr. molekyl.

Papir farget med en fortynnet eddiksyreoppløsning som beskrevet i eksempel 1, hadde en rødlig til gulaktig farge og man fant at den var meget lett blekbar, viste ingen utsivning i vann-prøven og bare spor av utsivning med hensyn til såpe og melke-prøvene.

B. 6 g av blandingen av det forannevnte polyaminometylerte azofargestoffet fremstilt som beskrevet under del A, ble omdannet til sitt metansulfonsyreaddisjonssalt på følgende måte. Fargestoffet ble først oppløst i fortynnet metansulfonsyre og den resulterende oppløsning filtrert for å fjerne uløselige stoffer. Den filtrerte oppløsning ble langsomt tilsatt et støkiometrisk

overskudd på 5% vandig natriumkarbonatoppløsning. Det utfelte

faste stoff ble oppsamlet ved filtrering og vasket med destillert vann. Filterkaken ble deretter utrørt i 250 ml nylig destillert vann og man tilsatte 5>0 ml 95%'vandig metansulfonsyre..Den vandige ■oppløsning ble så langsomt tilsatt 650 ml isopropylalkohol. Blandingen ble holdt på en temperatur varierende fra 10-15°C i ca. 17 timer. Det utfelte faste stoff ble frafiltrert, vasket tre ganger med 50,0 ml porsjoner av isopropylalkohol og tørket i vakuum ved 80-90°C, hvorved man fikk et brungult fast stoff med en vekt på 2,6 g av metansulfonsyreaddisjonssaltet av blandingen av det polyaminometylerte fargestoffet slik dette er beskrevet ovenfor. Det synlige adsorpsjonsspektrum av en vandig oppløsning som inneholdt 0,025 g av syreaddisjonssaltet av dette fargestoff pr. liter, viste et maksimum på 423 millimikron A = 1,114. C. Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i del A ovenfor, bortsett fra at pigmentet 3,3'-dimetoksy-4,4<1->diamino-bifenyl-* 2-kloracetoacetanilid ble brukt i stedet for pigmentet 3,3' -dimetoksy-4 , 4 ' -diaminobif enyl—>• 2-metoksyacetoacetanilid,

så fikk man fremstilt en rustfarget blanding av azofargestoff som i middel hadde ca 5,5-aninometylgrupper pr. molekyl. Det synlige adsorpsjonsspektrum av en vandig 5% eddiksyreoppløsning av blandingen av den nevnte polyaminometylerte fargestoff inneholdende 0,025 g fargestoff pr. liter oppløsning, viste et maksimum ved 417 millimikron, A = 1,347.

D. Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet under

B ovenfor, ble 3 g av nevnte blanding av det polyaminometylerte fargestoffet omdannet til 2,3 g av metansulfonsyreaddisjonssaltet. Det synlige adsorpsjonsspektrum av en vandig oppløsning inneholdende 0,025 g av nevnte metansulfonsyreaddisjonssalt av dette fargestoff pr. liter, viste et maksimum ved 418 millimikron,

A = 1,127.

Eksempel __3_.

På samme måte som beskrevet i eksempel 1 ble 11,3 g N-(hydroksymetyl)formamid og 9,2 g av det røde pigment 3,3'-dimetoksy-4,4'-diaminobifenyl—>l-fenyl-3-metyl-5-pyrazolon omsatt i en blanding av 105 ml 100% svovelsyre og 4,0 ml 65% oleum hvoretter man etter tørking fikk 9,5 g av en mørkerød blanding som i alt vesentlig besto av en disazo-forbindelse som var polyaminometylert med et middel på 2,2 aminometylgrupper pr. molekyl, og som hadde følgende formel:

Det synlige adsorpsjonspektrum av en vandig 5% eddiksyreoppløs-ning av blandingen av nevnte polyaminometylerte fargestoff inneholdende 0,015 g fargestoff pr. liter oppløsning, hadde et maksimum på 458 millimikron, A = 0,984.

En analyse ved hjelp av kjernemagnetisk resonans ga

et middel på 2,2 aminometylgrupper pr. fargestoffmolekyl. En elementæranalyse viste et nærvær av ca. 0 ,004 sulfonsyregruppe-substituenter pr. fargestoffmolekyl.

Papir farget med en fortynnet eddiksyreoppløsning av dette fargestoff slik det er beskrevet i eksempel 1, hadde en gulaktig til orage farge, og man fant at det var lett blekbart, viste bare spor til utsivning i vannprøven og bare en svak utsivning i både såpe og melkeprøvene.

Ved å bruke en fremgangsmåte som er lik den som er beskrevet i eksempelene 1, 2A og 3, ble blandinger av polyaminometylerte azofargestoffer slik disse er angitt i tabellene I og II i det etterfølgende, fremstilt fra azofargestoffer oppnådd ved kop-linger gjort mellom de diazooterte eller tetraazoterte aminer som er vist i annen kolonne, og den koplingskomponent som er vist i tredje kolonne. Det midlere antall aminometylsubstituenter som ble innført i fargestoffmolekylet, er angitt i fjerde kolonne. De fargetoner som ble oppnådd når man brukte vandige oppløsninger av syreaddisjonssaltene av fargestoffene for farging av cellulose, er angitt i 5. kolonne.

Ved å bruke samme prøvemetode som angitt i eksempel 1, ble de ferdige produkter fra eksemplene k til og med 35 prøvet for blekbarhet og for utsivning i vann, såpe og melk. Den føl-gende tabell angir resultatene av prøvene. Blekbarheten er angitt på en skala som er utmerket, meget god og fin. Graden av utsivning er angitt på en stigende skala som er ingen,spor, svak, moderat og betydelig.

Eksempel 36

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 2, del B, bortsett fra at man brukte en blanding av et polyaminoetylert fargestoff fremstilt fra pigmentet 4,4'-di-araonobenzanilid 2-metoksyacetanilid (eksempel 28) istedenfor blandingen av det polyaminometylerte fargestoffet fremstilt fra pigmentet 3>31-di-metoksy-4,41-diaminobifenyl-> 2-metoksy-acetanilin og ved å bruke saltsyre istedenfor den angitte me-tansulf onsyre, fikk man fremstilt 6,9 g av saltsyreaddisjonssaltet av blandingen av det polyaminometylerte azofargestoffet fra eksempel 28 som i et middel hadde 4,6 aminometylgrupper pr. molekyl av fargestoffet. Det synlige absorbsjonsspektrumet av en vanndig oppløsning inneholdende 0,025 g av syreaddisjonssaltet av fargestoffet pr. liter, viste et maksiraumtved 403 millimikron, A = 1,535.

Eksempel 37

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 2, men ved å bruke en blanding av et polyaminometylert pigment fremstilt fra 3 , 3 1 -dimetoksy-4 , 4 '-diaminobif enyl -> |3-naftol fremstilt som angitt i eksempel 24, og ved å bruke saltsyre fikk man fremstilt 3, 5 g av saltsyreaddisjonssaltet av blandingen av polyaminometylert azofargestoff. som beskrevet i eksempel 24, og dette hadde imiddel 4,6 aminometylgrupper pr. molekyl av fargestoffet. Det synlige absorbsjonsspektrumet av en vanndig oppløsning inneholdende 0,020 g av syreaddisjonssaltet av fargestoffet pr. liter, viste et maksimum ved 535 millimikron, A « 1,224.

Eksempel 38

Ved å bruke samme fremgangsmåte som beskrevet i eksempel 2, del B, og ved å bruke en blanding av polyaminometylert fargestoff fremstilt fra pigmentet 4j4'-diaminobenzanilid->3-hydroksy-2-aminokarbonylnaftalen inneholdende ca. 3,8 aminometylgrupper fremstilt som beskrevet i eksempel 19 ovenfor, og eddiksyre, så fikk man fremstilt. 5,3 g av eddiksyre-addisjonssal tet av blandingen av polyaminometylert azofargestoff fra eksempel 19 som et grønt metallisk fast stoff. Det synlige absorbsjonsspektrumet av en vanndig oppløsning inneholdende 0,025 g av eddiksyreaddisjonssaltet av dette fargestoff pr. liter, viste et maksimum ved 510 millimikron, A =1,055.

Eksempel 39

180 ml 100 prosent svovelsyre avkjølt til 10 - 15°

ved hjelp av et ytre isvannsbad ble langsomt i løpet av 30 minutter tilsatt 18,8 g N-(hydroksymetyl)formamid. Mens temperaturen ble holdt i nevnte område tilsatte man i løpet av en ti-me 16,6 g av et gult azof argestof f 4, 4 '-diamino-benzanilid-)* acetoacet-o-anisidid. Den resulterende reaksjonsblanding ble så i rørt i 19 timer ved romtemperatur. Etter å ha heilt reak-sjonsoppløsningen over i en binding av 1 liter is og vann, så ble den ytterligere fortynnet til 1,6 liter med vann. Det faste stoff ble så frafiltrert og vasket sulfatfritt. Massen ble resuspendert under røring i 275 ml vann inneholdende 15,0 liter konsentrert saltsyre, og suspensjonen ble oppvarmet under tilbakeløp i ca. 2,5 timer. Etter avkjøling til romtemperatur ble pH på dén dannede oppløsning langsomt justert til 7>0 med vanndig ammoniakk, 15,0 g natriumklorid .ble tilsatt og bunn-fallet ble oppsamlet ved filtrering. Det resulterende våte pro-dukt ble blandet med 15,0 ml iseddik og 10,1 ml etylenglykol og oppvarmet, hvorved man fikk l4,9 g av en mørk, gulaktig

til brun oppløsning som inneholdt 13»7vekt-$ av en oppløst blanding av polyaminometylert fargestoff med et middel på 4,5 aminometylgrupper pr. molekyl av fargestoffet. Dette konsentrat inneholdt ca. 6,7 fd etylenglykol og ca. 79,6 $ vann.

Papir farget med vanndige fortynninger av dette konsentrat ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel 1, hadde en gul tone.

Eksempel 4 0

Under røring ble 30 g N-(hydroksymetyl)formamid langsomt tilsatt, 290 ml av 98% me tansulfonsyre mens temperaturen ble holdt på 8 - 10°C ved hjelp av isvann. Den resulterende blanding ble tilsatt 34 g av azoforbindelsen p-anisidin - > 3-o ■' • • hydroksy-2-naft-o-anisidid ved 8~10 C. Etter røring ved romtemperatur i ca. 20 timer ble den resulterende oppløsning langsomt tilsatt 1 liter vann, hvoretter pH bie justert til 7,5 ved å tilsette 50 % vanndig natriumhydroksyd. Det faste stoff ble oppsamlet ved filtrering, vasket og tørket i vakuum ved 60°C, hvorved man fikk 36 g av en blanding som i alt vesentlig besto av en monoazo forbindelse som var polyaminometylert i et middel på 2,5 aminometylgrupper pr. molekyl.

Claims (22)

1. Disazoforbindélser for anvendelse som fargestoff,karakterisert vedat de er polyaminometylerte og omfatter en blanding av polyaminometylerte forbindelser, idet blandingens forbindelser har i gjennomsnitt x aminometylgrupper pr. molekyl, hvilke disazoforbindélser har formelen:

hvor x er et tall i området 1-8; Y er et toverdig radikal med formelen:

R3, R6, R7, R8, R10, R11 og R12 er hydrogen, C -C -alkyl, C -C,-4 x j lo alkoksy eller halogen; R er hydrogen, C^-C^-alkyl eller C^-C^-alkoksy; R^ er hydrogen eller et enverdig radikal med formelen:

hvor R 9 er hydrogen eller C -C^-alkyl, idet disazoforbindelsene kan foreligge som syreaddisjonssalter; og idet forbindelsene eventuelt inneholder sulfonsyre- og/eller formamidometylsubstituenter i en mengde opp til en sulfonsyregruppe pr. molekyl.

2. Forbindelser ifølge krav 1,karakterisertved at de har formel I og x er fra 2 til 7.

3. Forbindelser ifølge krav 2,karakterisertved at gruppen Y har formel A.

4. Forbindelser ifølge krav 3,karakterisert3 5 ved at R er metoksy og R er hydrogen.

5. Forbindelser ifølge krav 2,karakterisertved at Y har formel B og R"* har formel H.

6. Forbindelser ifølge krav 5,karakterisertved at R"1"1^ er metoksy og R"^ og R"''2 hver er hydrogen.

7. Forbindelser ifølge krav 2,karakterisertved at Y har formel C og R<4>er metyl eller metoksy.

8. Forbindelser ifølge krav 2,karakterisertved at Y har formel D og R5 har formel H.

9. Forbindelser ifølge krav 8,karakterisertved at R"*-0 er metyl og R"*""1" og R"*"2 hver er hydrogen.

10. Forbindelser ifølge krav 2,karakterisertved at Y har formel E.

11. Forbindelser ifølge ethvert av kravene 5 til 10,karakterisert vedat R er hydrogen, karba-moyl, N-(o-metoksyfenyl)-karbamoyl eller N-(o-tolyl)-karbamoyl.

12. Forbindelser ifølge krav 1,karakterisertved at disazoforbindelsen har formel II og x er fra 3 til 8.

13. Forbindelser ifølge krav 12,karakterisertved at Y har formel A.

14. Forbindelser ifølge krav 13,karakterisert3 6' 78 ved at R og R hver er metoksy og R og R hver er hydrogen.

15. Forbindelser ifølge krav 12,karakterisertved at Y har formel E.

16. Forbindelser ifølge krav 15,karakterisert6 7 8 ved at R , R og R hver er hydrogen.

17. Forbindelser ifølge krav 15,karakterisert6 7 8 ved at R er metyl og R og R hver er hydrogen.

18. Forbindelser ifølge krav 15,karakterisert6 7 8 ved at R er metoksy og R og R hver er hydrogen.

19. Forbindelser ifølge krav 12,karakterisert6 V 8 ved at Y har formel D, R er metoksy og R og R hver er hydrogen.

20. Forbindelser ifølge krav 1,karakterisertved at disazoforbindelsen har formel III og x er fra 1 til 6.

21. Forbindelser ifølge krav 20,karakterisertved at Y har formel A.

22. Forbindelser ifølge krav 21,karakterisert3 9 ved at R er metoksy og R er hydrogen.