NO147265B - Tegnesjikt for plastfolier. - Google Patents

Description

Substraktiv, farget fotoleder.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en

ny subtraktiv, farget fotoleder, som er eg-

net til fargereproduksjon av fargede bilder og mønstre, og særlig egnet til bruk ved fremgangsmåten, beskrevet i norsk patent nr. 107.328.

Prinsipielt er det to typer av fargere-produksjonsprosesser: Den additive fargeprosess og den subtraktive fargeprosess. Findlayprosessen og Dufayprosessen er eksempler på additive fargeprosesser. Ved Findlayprosessen trykkes et meget fint mosaikk («cherkerboard»)-filter, bestående av røde, grønne og blå elementer (de tre basisfarger som er nødvendige for fargereproduksjon) på en glassplate. Denne er an-brakt i direkte kontakt med et lag av en pankromatisk sølvhalogenidemulsjon på glass. Fargebildet eksponeres gjennom mosaikkfilteret på sølvhalogenidlaget. Filteret tas så bort, og den fotografiske plate behandles ved reverserende teknikk for å gi et positivt bilde. Når den ferdige plate hol-

des i register med mosaikkfilteret og betraktes ved gjennomfallende hvitt lys, ser man et fargebilde. Systemets virkemåte er i korthet følgende: I et rødt område av bildet vil lyset bare gå gjennom de røde elementer av mosaikken, og filmen vil bli eksponert bare i disse områder. Ved fremkalling med reverserende teknikk blir disse områder klare, og de ikke eksponerte områder bak de grønne og blå elementer blir sorte. Når altså filtrene settes tilbake på plass, er de røde elementer over klare ste-

der og de blå og grønne elementer over sorte steder, så at bare rødt lys kan ses

gjennom disse områder. Intensiteten av det røde lys som svarer til eksponeringen av sølvhalogenidlaget, kontrollerer frem-kallingsgraden (ved reversering) til klart område. Således blir rødtonene regulert og passende reprodusert. Lignende resonne-menter gjelder for de grønne og blå filtre. Siden alle filterelementene er ytterst små,

vil det bilde som betraktes ved gjennomfallende lys, se ut som et fullstendig fargebilde i glans og tone.

Dufayprosessen er i hovedtrekkene den samme som Findlayprosessen når unntas at fargemosiakken kan trykkes med farge-

de lakker på et filmunderlag, og sølvhalo-genidemulsjonen legges direkte på den far-kede film. Dette løser problemet med å re-gistrere filteret i forhold til det fremkalte bilde før man kan betrakte det.

Disse to prosesser passer bare til betraktning med gjennomf allende lys med høy intensitet, fordi i et område med en gitt farge må to tredjedeler av dette områ-

de svertes for å skjule de farger som ikke passer. Disse fremgangsmåter passer ikke for materialer med opakt underlag (papir) hvor reproduksjonen må ses ved reflektert lys.

De heldigste av de fotografiske fargeprosesser er de som bygger på den «subtraktive trelags»-metode. Dette «trelag» består av tre lag oppå hverandre, hvorav det ene kalles magentalaget, det annet cyanlaget og det tredje det gule lag. Hver subtraktiv farge slipper igjennom to tredjedeler av spektret og absorberer en tredjedel. Kombinasjonen av cyan, magenta og gult lag virker sort. Kombinasjonen av magenta og gult virker rødt, magenta og cyan virker blått, og gult og cyan ser grønt ut. Ved en fremgangsmåte for subtraktiv fargefotografi bevirker rødt lys ødeleggelse av cyanfargestoffet, men har ingen virkning på fargen i de andre to lag. Hvis rødt lys faller på et subtraktivt trelag, fjernes cyanfargestoffet, og en rød farge blir igjen. Ved nøyaktig den samme prosess ødelegger grønt lys magentargestoffet, så det blir igjen en grønn farge (idet cyanlaget og det gule lag ses subtraktivt). På lignende måte vil blått lys ødelegge det gule lag, og det dannes blått.

Ovennevnte teknikk brukes i Gaspar-prosessen (eller fargeutblekningen) i fargefotografi. I denne prosess inneholder det cyanfargede lag en sølvhalogenidemulsjon som er selektivt følsom for rødt lys og et cyanfarget fargestoff. Magentalaget inneholder i seg en sølvhalogenidemulsjon som bare er følsom for grønt lys og et magentafarget fargestoff, mens det gule lag er føl-somt bare for blått lys og inneholder et gult fargestoff. Disse tre lag, det ene over det annet, ser praktisk talt sorte ut. Hvis et positivt fargebilde projiseres på dette sorte ark, vil de røde deler bare påvirke sølvhalogenidemulsjonen i cyanlaget, de grønne deler bare magentalaget, og de blå deler bare det gule lag. Det eksponerte trelag blir så fremkalt og fiksert som et vanlig sølvhalogenidkopieringsark. I cyanlaget dannes metallisk sølv svarende til det røde bilde; i magentalaget dannes sølv i forhold til det grønne bilde og i det gule lag i forhold til det blå bilde. Arket legges så i en sur thiourinstoffoppløsning som inneholder en katalysator. I denne oppløsning bevirker det metalliske sølv en reduksjon (blekning) av fargestoffene i forhold til den mengde sølv som finnes i hvert lag. Til sist blir sølvsaltene og eventuelt gjenværende fritt sølv løst ut, og kopien vaskes ut og tørres. Resultatet er et fullt farget, positivt bilde som er frembrakt ved den subtraktive virkning av lys som går gjennom de tre lag og reflekteres tilbake fra det hvite papir som de ligger på.

Alle moderne fargeprosesser er varian-ter av den subtraktive trelagsmetode. I den velkjente «Ektakrom» positive film dannes fargene ad kjemisk vei istedenfor å blekes ut eller ødelegges. I de tre lag er de tre sølvhalogenidemulsj oner i det vesentlige selektivt følsomme for henholdsvis blått, grønt eller rødt lys. I det blåfølsomme lag finnes også en relativt fargeløs kjemisk forbindelse som senere kan utvikle en gul farge. Lignende anordninger er gjort i hvert av de andre lag, for at det senere under fremkallingen kan dannes magenta og cyan. Den første fremkalling anvender en sølvfremkaller som forbruker sølvha-logenidet i de eksponerte deler av hvert lag (omdanner det til sølv) i forhold til de blå, grønne og røde eksponeringer. Etter den første fremkalling er det nå til stede ufor-brukt sølvhalogenid i forhold til det positive bilde av hver farge. Filmen belyses så med hvitt lys for å eksponere alt gjenværende sølvhalogenid, og dette fremkalles så med en spesiell fremkaller som, når den danner metallisk sølv av sølvhalogenidet, omdannes til en forbindelse som i sin tur reagerer med de andre spesielle kjemika-lier i hvert lag for herav å danne henholdsvis gult, magenta og cyan i forhold til de positive bilder. Det metalliske sølv som finnes, fjernes så ad kjemisk vei, hvorpå filmen vaskes ut og tørres.

Det er formålet ved foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe nye sensibiliser-ingskombinasjoner for fotoledere for å sikre selektiv følsomhet for forskjellig lys, bølgelengder eller farger.

Som beskrevet mer detaljert i norsk patent nr. 107.328 brukes et fotoledende kopieringsark som strålingsføl-somt element etter oppfinnelsen. Dette fotoledende kopieringsark omfatter et passende substrat eller underlag hvorpå er avsatt et sensibilisert ledende lag i henhold til foreliggende oppfinnelse, hvilket gjør mottakeren følsom overfor lys, hvorved de flater som er rammet av lyset, er mer ledende enn de ikke belyste. Arket eksponeres med et farget lysbilde eller mønster. Resultatet er at det dannes et mønster med forskjellig ledningsevne på kopieringsarket, svarende til det bilde eller mønster som skal reproduseres. I stedet for å bruke et jevnt lysfølsomt lag på arket som er jevnt følsomt for de samme bølgelengder, er det fotoledende lag på kopieringsarket etter oppfinnelsen delt i tre selektivt lysfølsom-me, fotoledende flåtetyper, oppdelt i mange småflater. Disse tre selektivt lysfølsomme flater, som er plassert ved siden av hverandre i stedet for over hverandre på arket, er fotoledende følsomme for henholdsvis blått, grønt og rødt lys. Disse selektivt lys-følsomme flater kan settes på det fotoledende kopiark i form av et mønster av prikker, sirkler, perler, kuler, firkanter, tre-kanter, sekskanter, linjer etc. Når det f. eks. er tale om et selektivt lysfølsomt mønster i form av linjer, er en linje selektivt fotoledende følsom i det vesentlige bare for blått lys. Den nærmest inntil lig-gende linje er selektivt fotoledende følsom bare for grønt lys, og den neste linje er i hovedsaken fotoledende følsom bare for rødt lys. Disse mønstre av tre linjer gjentas i rekkefølge tvers over hele mottaker-arkets overflate. Når det er tale om prikker, kuler eller geometriske flater, så danner de tre flåtetyper en mosaikk eller et mønster. F. eks. settes en gjentagende serie av tre forskjellig fargede prikker eller firkanter som en rad over hele arkets overflate. De tre forskjellig fargede prikker er selektivt fotoledende følsomme overfor henholdsvis blått, grønt og rødt lys. Lignende rader av prikker settes nær inntil den før-ste rad og danner et mønster av mange rader, og prikkene er på lignende måte selektivt følsomme for blått, grønt og rødt lys, men fortrinnsvis er prikkene eller fir-kantene forskjøvet i forhold til den fore-gående rad, så at to prikker eller firkanter som er selektivt følsomme for den samme farge, ikke ligger direkte inntil hverandre. Til og med en tilfeldig mosaikk av de tre selektivt lysfølsomme, fotoledende flater kan brukes med hell. Hver av de forskjellige lysfølsomme, fotoledende flater er laget av en passende fotofølsom leder, som sinkoxyd, som er sensibilisert med et forskjellig fargestoff eller et annet organisk stoff for å gjøre dette spesielle område selektivt lysfølsomt overfor en av fargene blått, grønt eller rødt. I tillegg til fotolederen og den fargede lysfølsomme sensibilisator inneholder hvert av de tre arealer i rekkefølge et annet fargestoff som visuelt gir dette område en spesiell subtraktiv farge. De for blått følsomme flater er visuelt gulfarget. De grønnsensibiliserte flater er visuelt magentafarget, og de rød-sensibiliserte flater er visuelt cyanfarget. De fargestoffer eller andre organiske stoffer som brukes for å gi fotolederen dens spesielle følsomhet for farget lys, har i det vesentlige de samme fargetoner som de fargestoffer som brukes til å gi lyslederen dens visuelle farge, eller de brukes i så små mengder i forhold til de stoffer som skal gi de egentlige farger, at det ikke blir noen konflikt mellom fargestoffene, slik at den rette subtraktive farge fåes visuelt på fotolederen.

Ved en typisk fremgangsmåte til fremstilling av et slikt mønster eller en mosaikk, blandes bestanddelene av den blanding som skal danne et visst område av mosaikken eller mønsteret (omfattende fotoleder, fargestoffer etc), med et passende organisk elektrisk isolerende harpiksaktig bindemiddel, så som «Pliolite»

(en sampolymer av butadien og styren) og en liten mengde oppløsningsmiddel som

toluen, til en dispersjon. På denne måte lages tre dispersjoner, og disse legges så i et bestemt eller tilfeldig mønster, i den

form som tidligere er omtalt, på kopieringsarkets overflate. Oppløsningsmiddelet for-damper, og bindemiddelet fikserer den fargede fotoleder. Substratet eller underlaget for dispersjonen kan være en hvilken som helst type selvbærende materiale, som plast, papir av cellulose, duk, tre, metall osv., og det kan ha form av en plate eller

danne papirlignende ark eller filmer. I noen tilfelle, avhengig av den fremkal-lingsteknikk som skal brukes, er det nød-vendig med et metallunderlag. Hvis det skal gjøres fargereproduksjoner eller ko-pier, bør substratet fortrinnsvis være papir eller plastfilm. Den ferdige mottaker viser en flat overflate som inneholder tre forskjellige farger i form av prikker, linjer osv. som veksler mer eller mindre. Fortrinnsvis har disse prikker eller linjer en diameter eller bredde på ca. 0,025 til 0,25 mm, så at mønsteret ikke kan opfattes visuelt uten bruk av forstørrelsesglass eller mikroskop.

Ved eksponering med et farget lysbilde eller mønster blir de gule områder ledende der hvor de er truffet av blått lys, magen-tafargede områder blir ledende hvor de rammes av grønt lys, og cyanområdene blir ledende der de treffes av rødt lys. Eksponeringen kan utføres på vanlig måte, som ved at et farget bilde av en fargepositiv projiseres på mottakerens overflate ved hjelp av en alminnelig transparent-projek-tor og lampe i en tid som ligger mellom ca. 0,001 sekund og ca. ett minutt. Eksponeringen kan også skje gjennom et ka-mera med linsen innstilt på et belyst ob-jekt. En suksessiv eksponering gjennom vanlige blå, grønne og røde flitre forbedrer mottakerens selektivitet overfor de respektive farger.

Når kopieringsarket er blitt eksponert med fargebildet, er det forskjellig ledende

i et latent mønster som i intensitet og tone

svarer til det originale fargebilde, og det er nå klart til fremkalling. Fremkallingen kan

utføres enten samtidig med eller følgende etter eksponeringen. Hvis man fremkaller etter eksponeringen, skjer dette i mørke

eller i dempet lys. Fremkallingen kan om-fatte en til bildet svarende avleiring av

ugjennomtrengelig hvitt materiale over de ledende områder, så som ved elektrolyse eller ved elektrostatisk avsetning, slik som det skal diskuteres detaljert i det følgende. Med andre ord, det hvite ugjennomsiktige materiale avsettes på alle de lystrufne flater som er følsomme for rødt, grønt eller

blått svarende til tone, intensitet og ny-anse i den opprinnelige farge. Ved en annen utførelse kan man i stedet for å avsette et hvitt, ugjenonmsiktig materiale på de ledende flater, behandle fargen i det ledende område ved blekning eller reduksjon, eller på annen måte gjøre den transparent, fargeløs eller hvit. I hvert fall består fremkallingen i sitt vesen i at farge fjernes fra de ledende områder uansett den spesielle farge som hver enkelt flate svarer for.

Resultatet på kopiarket er at i alle de områder som er truffet av rødt lys, er de eneste farger som blir igjen, de subtraktive farger, gult og magenta. I hele det område som er truffet av blått lys, er de eneste gjenværende farger magenta og cyan. Siden fargene er subtraktive, vil den additive virkning av slike farger på øyet ikke være den ønskede farge, eller bare i liten grad, og derfor bør de gjenværende farger (fargestoffer) fortrinnsvis blandes, og dette gjøres ved å fukte kopiarket med et opp-løsningsmiddel eller oppvarme det så meget at tilstøtende arealer sintrer sammen, hvorved de gjenværende farger blir diffuse, blandes eller smelter sammen over et begrenset område. F. eks. vil blandingen føre til at fargene blandes over en flate som er to til fire ganger den flatediameter eller bredde som utgjøres av et bestemt farget område. Ved betraktning av kopien etter blandingen fører kombinasjonen av de subtraktive farger til den riktige tilsvarende farge med hensyn til tone og lød i forhold til det opprinnelige lysbilde eller lysmøn-ster. F. eks. i alle flater som er blitt eksponert med rødt lys og hvor cyanet er blitt fjernet eller dekket og skjermet mot virk-ningen av oppløsning eller smelting, blandes de gjenværende gule og magentafar-gede elementer sammen og danner rødt. På de flater som er eksponert med grønt lys, blandes de gjenværende gule og cyan-farger og gir grønt. I de flater som er belyst med blått, blandes gjenværende magenta og cyan og gir blått.

Kopieringsarkets reaksjon på lysbildet eller mønsteret foregår ved hjelp av et passende fotoledende stoff. Man kan bruke tallrike kjente fotoledere til dette formål, både organiske, så som anthracen, og uorganiske, så som selen. Fortrinnsvis bør disse fotoledere være uorganiske og i det vesentlige uoppløselige i de oppløsningsmidler og fargestoffer som brukes. I alminnelighet brukes de uorganiske fotoledere i form av partikler som et meget fint pulver, og de bør fortrinnsvis være hvite eller svakt farget. Generelt er den gjennomsnittlige diameter i den fotoledende partikkel mellom ca. 0,1 og 1 mikron. Foretrukne uorganiske fotoledere omfatter sinkoxyd, indiumoxyd, kadmiumsulfid, blysulfid og kvikksølvoxyd.

Fordi fotoledere varierer ganske meget i deres fotoledningsevne ved eksponering med lys og også i deres motstand i mørke, vil den spesielle fotoleder som skal brukes, til en viss grad betinges av den fremkallingsmåte som skal anvendes. F. eks. ved elektrolytisk fremkalling av fargebildet bør fotolederen ha en relativt høy ledningsevne ved eksponering med lys, siden det er ønskelig for elektrolytisk fremkalling at fotolederen bør ha minst mulig motstand. Til elektrolyse bør i sin alminnelighet fotolederen ha en fotoledningsevne eller ledningsevne i belyst tilstand på minst 10-<7 >mho/cm (målt i en elektrolytisk celle med et sinkoxydbelegg på 0,0203 mm og ekstra-polert til 1 cm<3>). Mørkeledningsevnen (til-passet til forhold i mørke) for en slik leder vil være 10 til 100 ganger mindre eller ennå mindre i forhold til ledningsevnen i lyset. Hvis det brukes partikelformige fotoledere og fremkallingen skal foregå ved elektrolyse, bør partiklene av fotolederen være i direkte kontakt med hverandre så vel som med et ledende underlag eller substrat, så som metall, for å by minst mulig motstand mot strømmens passasje mellom partiklene og substratet. Hvis det skal brukes elektrostatisk fremkalling, foretrekkes det å bruke fotoledere med relativt høy motstand eller lav ledningsevne i lyset og en meget høy motstand i mørket. Således vil for elektrostatisk fremkalling fotolederen vanlig ha en fotoledningsevne på 10-<10> til 10—12 mho/cm når den er utsatt for lys. Sinkoxyd kan brukes til begge typer av fremkalling, avhengig av fotoledningsev-nen hos sinkoxydet.

Som før angitt, brukes fargestoffet i forbindelse med fotolederen som selektiv lyssensibilisator og som fargemiddel for mosaikkoverflaten. I alminnelighet farger fargestoffet faktisk overflaten eller partik-kelen av lyslederen. Det trenges ikke noe bindemiddel eller harpiks for å holde fargestoffet fast til fotolederens overflate. Disse fargestoffer bør være slik at det så å si ikke er noen kjemisk reaksjon mellom fargestoffet og fotolederen som merkbart kunne forstyrre de fotoledende egenska-per hos fotolederen. I tillegg til dette bør fargestoffene kunne bindes til fotolederen på en eller annen måte. Bindingen kan f. eks. komme i stand mellom fargestoffet og lederen ved liganddannelse, ved adsorbsjon eller ved kjemisk binding, idet bindings-typen avhenger av fargestoffet selv.

Selektive, fargede, lyssensibiliserende fargestoffer eller andre organiske stoffer til fotoledere er kjent innen faget. Passende fargestoffer som er i stand til selektivt å sensibilisere en fotoleder, som sinkoxyd, for rødt lys, omfatter trifenylmethanfargestof-fene Patent Blue V (CI. 42045), Victoria Blue (CI. 44045), Xylene Cyanole FF (CI. 42135), Alphazurine 2G (CI. 42045) og Pan-tacyl Brilliant Blue A (CI. 42080). Passende fargestoffer til selektiv sensibilise-ring av fotolederen for grønt lys omfatter xanthenfargestoffene Pyronine B (CI. 45010), Phloxine B (CI. 45410), Rhodamine G (CI. 45150), Rhodamine B Base (CI. 45170) ogViolamine (CI. 45190); azinfarge-stoffene, Methylene Violet (CI. 50205) og Neutral Red (CI. 50040); og cyaninfarge-stoffet Astrophloxine FF (CI. 48070). Passende fargestoffer til selektiv sensibilise-ring av fotolederen for blått lys omfatter det gule fargestoff 3-carboxymethyl-5-(3-ethyl-2(3)-benzothiazoliden)-rhodamin-triethylaminsalt, difenylmethanfargestof-fet Auramine (CI. 41000), thiazolfarge-stoffet Seto-Flavine T (CI. 49005), og akri-dinfargestoffet Acridine Yellow (CI. 46025).

Den mengde sensibiliserende fargestoff som brukes, er i alminnelighet mellom ca. 0,00025 og ca. 0,25 vektprosent i forhold til fotolederen. Vanligvis vil mengden av sensibiliserende fargestoff avhenge av den fargetype som anvendes, det fargende fargestoff som brukes i kombinasjon med dette, og art og type av fotolederen.

Fargestoffer som kan brukes til å gi mosaikkarealene sine subtraktive farger, er også kjent innen bransjen. Passende fargestoffer til å gi fargen cyan, omfatter Hel-vetia Blue (CI. 42780), Azosol Fast Blue GLA (CI. 50320), Sudan Green 4B (CI. 61565), Anthraquinone Blue Sky Base (CL 62100) og Wool Green (CL 44090). Passende fargestoffer til å gi den magentafar-gede mosaikk, omfatter Sudan Red BBA (CL 26105), Magenta ABN (CI. 42520), Rhodamine B (CI. 45170), Oil Red O (CL 26125) og Magenta RV (alfakinakridin). Passende fargestoffer som gir mosaikken gul farge, omfatter Calcozine Yellow OX (CL 41000), National Oil Yellow 2625 (CL 11020), Sudan Yellow GRA (CL 21240), FDNC Yellow No 4 (CL 11390), og Quino-line Yellow (CL 47005). Noen fargestoffer er brukbare både til lyssensibilisering og til fargning av mønsteret. Men i de fleste tilfeller bruker man et ekstra fargestoff til fargningen selv om fargesensibilisatoren også er brukbar som fargende middel.

En mengde fargende middel mellom

ca. 0,01 og ca. 0,2 vektsprosent i forhold til fotolederen er tilfredsstillende, idet den faktiske mengde avhenger av dybden og den farge som ønskes.

Fargestoff-sensibilisatorene kan brukes enkeltvis eller i kombinasjoner av to eller flere fargestoffer. Det samme gjelder for fargemidlene. Fargestoffene legges på enkeltvis eller i kombinasjon på fotoleder-dispersjonen eller på det fotoledende lag i et oppløsningsmiddel som ethylacetat eller methylalkohol.

Som før nevnt, kan elektrisk isolerende harpiksaktige bindemidler brukes for å binde de fargede eller fargestoff belagte fotolederpartikler sammen foruten å binde det resulterende fotoledende lag til underlaget. De harpiksaktige bindemidler som foretrekkes, er slike som ikke er mere elektrisk ledende enn fotolederen under mørke-adapterte forhold. Hvis mottakeren skal fremkalles med elektrolytisk teknikk, bør det harpiksaktige bindemiddel også fortrinnsvis ha liten fukteevne overfor de fotoledende partikler foruten at det i det vesentlige bør være uoppløselig i vann, så at bindemiddelet hovedsakelig samler seg i mellomrommene mellom partiklene og vanligvis ikke danner noen sammenhengende film rundt den fotoledende partikkel. Passende bindemidler omfatter en sampolymer av styren og butadien (i vektforhold 70 : 30 til 85 : 15) som er kjent under nav-net «Pliolite», polystyren, klorert gummi («Parlon»), polyvinylklorid, «Såran» (poly-vinylidenklorid), nitrocellulose og polyvi-nylbutyral. «Pliolite» er særlig brukbar som bindemiddel når kopieringsarket skal fremkalles elektrolytisk. Vektforholdet mellom bindemiddel og fotoledende partikler ligger i alminnelighet i området 1 : 10 til 1:1;

fortrinnsvis 1 : 6 til 1 : 3.

Ved fremstilling av det fotoledende lag kan blandinger av to eller flere fotoledere brukes. På lignende måte kan to eller flere bindemidler brukes i blanding. Man kan også blande inn inerte pigmenter eller fyllstoffer, som titandioxyd og bariumsul-fat, i fotolederen eller bindemiddelet.

Helt generelt vil økende mengder sensibilisator (pr. vektenhet fotoleder) øke følsomheten, men dette bare inntil et visst maksimum antagelig på grunn av adsorb-sjonsmetning og den lysfUtrerende virkning av fargestoffet.

Sagt i sin alminnelighet, er det så at når styrken av fargen i ZnO-dispersjonen økes, avtar lysfølsomheten, og i mange tilfelle skifter det spektrale utslag i forhold til økningen. Lettere toner av magenta, cyan og gult med god følsomhet og selektivitet er lette å få, men de samme med sterk fargning er vanskeligere. Ved å tilsette mere av sensibilisatorene til de fargede dispersjoner er det mulig innen visse grenser å tilpasse eksponeringstidene for alle tre til tilnærmet den samme verdi.

Følgende fremgangsmåter brukes til fremstilling av forskjellige typer av fargede mosaikker eller mønstre på mottakeren overensstemmende med oppfinnelsen. En metode går ut på fordeling gjennom silkeduk eller sprøytning av tre forskjellig fargede dispersjoner gjennom en stensil med et regelmessig mønster av åpninger, slik at for hver påfølgende sprøyteopera-sjon den samme stensil kan brukes i en litt forskjøvet stilling. Resultatet er at de tre dispersjoner legges mellom hverandre uten nevneverdig overlapping. Disse dispersjoner omfatter fotolederen, passende fargestoffer, bindemiddel og oppløsningsmiddel. Etsede metallfoliestensiler, som kobber, kan også brukes i stedet for en silkeduk til dette formål.

En gravyraktig trykkeplate med møn-stre i likhet med stensilen kan brukes ved en annen fremgangsmåte til å lage mosaikken eller mønsteret. De tre mønstre legges mellom hverandre på den samme overflate ved å overføre de tre fargede dispersjoner fra hulrommene i platen.

Man har funnet at flere metoder som benytter seg av ensartede belegg av i det vesentlige ikke sensibilisert, partikkelfor-mig fotoleder, så som ZnO, kan være tilfredsstillende til å danne mosaikken. Ved en fremgangsmåte blir de sensibiliserende og fargende fargestoffer strøket ut eller sprøytet gjennom stensiler i tre påfølgende lag som faller mellom hverandre på et lysledende belegg som allerede er lagt ned og bundet på kopierarket. Ved en annen fremgangsmåte blir mørkeadapterte belegg av ZnO bundet til et passende metallisk lag eller bæremedium, eksponert med lys gjennom fotografiske rastere, og de forskjellige sensibiliserende og fargende fargestoffer legges på ved elektrolyse eller elektrostatisk teknikk. Hvis denne fremgangsmåte gjentas tre ganger med forskjellige farge-komposisjoner, får man frem mønsteret med bestanddelene lagt mellom hverandre. Videre kan de sensibiliserende og fargende fargestoffer trykkes på den fotoledende overflate i et mellom hverandre lagt mønster ved alminnelig gelatinduplikator-teknikk eller en spritduplikator, eller andre alminnelige trykkeprosesser som gravyre, boktrykk og litografi.

Stripe- eller linjemønstre kan trekkes for hånd på metall- og papiroverflater som

gjentatte tre-rekker av parallelle linjer av de tre dispersjoner. Man kan også vikle et ark av papir eller metallfolie rundt en sy-linder og legge det i en dreiebenk. En mo-tordrevet injeksjonssprøyte montert på dreiebenken, sprøyter ut en liten strøm av fotolederdispersjon som inneholder de rette fargestoffer på arket på sylinderen mens dreibenken utfører en operasjon i likhet med gjengeskjæring. Det blir igjen en tilstrekkelig stor åpning mellom linjene til at de andre fargede dispersjoner kan legges innimellom som lignende linjer.

En annen fremgangsmåte bruker en rektangulær metallblokk med 20 eller flere fine spor pr. cm gravert inn nesten tvers over hele overflaten på en side av blokken. På blokkens motsatte side er det skåret tre reservoarer rettvinklet på de fine spor på den nedre overflate og med en slik dybde at det første reservoar er forbundet til hvert tredje av de fine spor nedenunder; det annet reservoar er forbundet med de fine spor som ligger på den ene side av dem som er forbundet med det første reservoar, og det tredje reservoar er forbundet med de gjenværende fine spor. Denne graverte overflate legges på det ark som skal beleg-ges. Ved å helle de tre fargede dispersjoner av fotoleder og fargestoffer i hvert sitt av de tre reservoarer og bevege et ark av metall eller papir parallelt med sporene, blir det automatisk fremstilt et stripet mosaikk-belegg hvor stripene ligger mellom hverandre.

Ved ennå en fremgangsmåte kan tre fargede dispersjoner som inneholder fotoleder, harpiks-bindemiddel og fargestoffer gis form av fine tørre perler eller kuler. Dette gjøres ved separat å sprøytetørre dispersj onene på vanlig måte så man får perler med ca. 0,025 mm diameter. De fine perler med forskjelig farge blandes. Papir eller metallfolie bløtes eller fuktes med et oppløsningsmiddel, så som toluen, og dette fuktige substrat dyppes så i de tørre perler, hvorved det fremkommer et tettpak-ket, fastsittende enkeltlag av perler på substratets overflate. De fremkomne ark kan brukes i denne form til fremstilling av fargede bilder ved den elektrostatiske fremkallingsmetode, eller perlene kan myknes med oppløsningsmiddel og varme og så trykkes flate ved pressing til en jevn overflate som passer til bruk ved den elektrolytiske fremkallingsmetode som skal be-skrives i det følgende.

Hvis en av de fotoledende dispersjoner sprøytes med sprøytepistol på en metall-overflate med elektrostatisk sprøytetek-nikk og sprøytingen stanses når omtrent en tredjedel av metalloverflaten er dekket med fine dispersjonsdråper, så vil sprøyting med den annen dispersjon føre til at drå-pene fra denne for det meste plasseres mellom dem som allerede finnes på metallpla-ten, og på lignende måte med den tredje dispersjon. Det må tørres mellom hver sprøyting. På denne måten skapes en tilfeldig mosaikk.

Vandige emulsjoner av en indre fase av fotolederdispersjon inneholdende vann-uoppløselige fargestoffer og bindemiddel og en ytre fase av vann kan fremstilles. Tre slike emulsjoner som representerer de tre f orskj elligf argede belegningsdispersj oner, kan fremstilles, blandes og legges på metallfolie i et lag som er tynt nok til at det i det vesentlige fremkommer et enkeltlag av små dråper. Ved tørring gir disse en tilfeldig fordelt, festende fargemosaikk.

Det er viktig å merke seg at nesten enhver mosaikktype, uansett om den er godt eller dårlig laget, på papir eller på metall, vil gi bilder ved elektrostatisk frem-kallingsteknikk. Den elektrolytiske frem-kallingsteknikk må imidlertid gjennomfø-res med belegg på bedre ledere, så som me-taller, og uten bare flekker eller nålestikk-huller hvor metallet ligger fritt, og de fotoledende partikler bør berøre hverandre og metallaget for å sikre en ledende bane gjennom de områder som er truffet av lyset. Et tynt gelatin-lag eller film kan legges over mosaikkmønsteret som en beskyttende overflate og som et middel til hjelp ved den elektrolytiske fremkalling, særlig hvis gelatin-laget inneholder en elektrolytt.

Det fotoledende kopiark som her beskrevet, passer til reproduksjon av et fargebilde ved å eksponere mottakeren med et fargestrålingsmønster eller et lysbilde, i alminnelighet med de tre primærfarger. Som resultat av denne eksponering med et fargestrålingsmønster eller lys dannes det på arkets overflate et mønster med forskjellig ledningsevne på grunn av den økede ledningsevne hos fotolederen i de områder av mosaikken som er truffet av lyset. Forskjellen i ledningsevne mellom de fullt bestrålte områder sammenlignet med de ikke bestrålte områder er minst 10 ganger og i alminnelighet 100 ganger eller mer.

Hvis den eksponerte mottaker fremkalles elektrolytisk, bringes overflaten av den eksponerte mottaker i berøring med en oppløsning som inneholder en elektro-lyt, og et elektrisk potensial påføres mellom mottaker og fremkalleroppløsningen. Ved denne slags fremkalling inneholder mottakeren et ledende lag, så som et metallag som underlag for det fotoledende lag. Det ledende lag, så som et metallag, på mottakeren forbindes med en likestrøm-kilde eller jordes, og den elektrolytiske opp-løsning forbindes med likestrømkretsens motsatte potensial. Det oppstår en spenning mellom den elektrolytiske oppløsning og det ledende lag i kopieringsarket, mens dette er i kontakt med et fremkallingsma-teriale, hvilket fører til en reproduksjon av bildet eller mønsteret ved avsetning av fremkallermateriale på mottakerens ledende flater. Dette kan gjøres samtidig med eksponeringen, eller som en påfølgende operasjon fordi kopiarket, særlig hvis det er brukt sinkoxyd, har en brukbar «hukom-melse» på så meget som flere minutter. I noen tilfelle oppløses fremkallermateria-let i den vandige elektrolytiske oppløsning selv og utgjør denne, så at ingen tilsetning av elektrolytt er nødvendig. I andre tilfelle må den elektrolytiske væske eller oppløs-ning på grunn av sin opprinnelse måtte inneholde en elektrolytt. Hvis det er nød-vendig å tilsette en elektrolytt til oppløs-ningen, kan man som passende elektroly-ter bruke natriumklorid, natriumkarbonat, svovelsyre, eddiksyre eller natriumhy-droxyd.

Fremkallingen kan utføres enten anodisk eller katodisk, avhengig av hvilken type fotoleder som finnes på overflaten, kopieringsarkets sammensetning, og arten av det fremkallermateriale som brukes.

Med andre ord, kopiarket kan forbindes med likestrømkildens positive eller negative pol uten at man avviker fra oppfinnelsens ramme.

Ved slik elektrolytisk fremkalling opp-løses eller suspenderes et passende fremkallermateriale i vann, og kopieringsarkets overflate bringes i kontakt med det vandige elektrolytmedium, f. eks. ved å dyppe arket ned i et kar som inneholder det vandige medium, eller ved å stryke det vandige medium på overflaten med en svamp eller en gelatinvalse e. 1., som er forbundet med en likestrømkilde.

Et eksempel på en egnet kombinasjon av fremkallermateriale og vandig elektrolytt, er en vandig latex eller suspensjon eller emulsjon som inneholder negativt eller positivt ladede partikler av polymerstoff eller harpiks som inneholder et hvitt pigment som titandioxyd eller sinksulfid. Eksempler på faste polymerstoffer eller harpikser som er positivt ladet i vandig medium og som derfor kan brukes som bestanddel av en vandig elektrolytisk opp-løsning som suspensjon eller emulsjon til katodisk fremkalling, omfatter en polymer av en fettsyre og et polyamin («Versamid»), en sampolymer av vinylklorid og vinylace-tat, silikoner og epoxyharpikser. Eksempler på faste polymere eller harpikser som er negativt ladet i vandig medium og som derfor kan brukes som bestanddel av vandig suspensjon eller emulsjon til anodisk fremkalling, omfatter nylon, polyethylen, klorert gummi, polybutadien, en sampolymer av butadien og styren («Pliolite») og akryl-polymere og sampolymere. Noen av disse polymere eller harpikser kan være hvite nok og tette nok til at det ikke er nødven-dig med noen tilsetning av pigment. Under elektrolysen avsettes de ladede hvite partikler selektivt på det latente bilde eller det ledende mønster.

Hvis sinkoxyd brukes som fotoledende stoff, gjør man i alminnelighet mottakeren til katode i den elektrolytiske prosess for å få best mulige resultater på grunn av den rensende virkning på grenseflaten sinkoxyd/elektrolyttoppløsning. Hvis det brukes sinkoxyd, er en særlig brukbar fremkaller en oppløsning av «Versamid 100» og suspendert titandioxyd i en vandig elek-trolyttoppløsning. «Versamid 100» er et lav-molekylært polymerstoff av en fettsyre og et polyamid-HCl som er oppløselig i vann. Ved værelsestemperatur er det halvfast, det smelter ved 43—53° C og har en amin-verdi på 83—93. Det brukes omtrent 1 til 2 vektsprosent «Versamid» i en fortynnet vandig sur oppløsning. Omkring 1 til 10 vektsprosent titandioxyd i forhold til vannet suspenderes i oppløsningen. Titandi-oxydets partikkelstørrelse er mellom 0,1 og 0,4 mikron i gjennomsnittlig diameter, men det kan også finnes som større agglo-merater i suspensjon. Under elektrolysen vil de lystrufne deler av kopiarkets overflate som er ledende, bli alkaliske på grunn av hydrogenutviklingen. «Versamid 100» vil felles ut på de alkaliske deler av mottakeren, og titandioxydet vil feste seg til det utfelte «Versamid 100» og danne hvite flater.

Ved en modifikasjon av den elektrolytiske fremkallingsmetode i forbindelse med sinkoxyd som fotoleder fremkalles det latente bilde først katodisk med en vandig elektrolytoppløsning som inneholder et oppløselig metallsalt som sølvnitrat eller kobbersulfat, hvorved det elektrolytisk av-leires metall på de lystrufne områder som virker som katode. I et neste fremkallingstrinn underkastes det fremkalte kopieringsark fra det første trinn en annen elektrolytisk behandling, men i denne annen fremkalling brukes et anodisk system hvor den vandige elektrolytoppløsning inneholder negativt ladede, vannuoppløselige hvite polymerpartikler i suspensjon eller emulsjon. De negativt ladede partikler av-setter seg på de metallbelagte flater som fremkom ved den første behandling, og som nå er anode i systemet. På denne måten omgår man den normale rensende virkning av sinkoxydet i et anodisk system, fordi metalloverflaten på sinkoxydet dannes i det første fremkallingstrinn.

Den strømtetthet som er nødvendig for elektrolytisk fremkalling, er i alminnelighet mellom ca. 1 og ca. 100 milli-ampére pr. kvadratcentimeter. Vanligvis er den spenning som trenges for å gi en slik strøm gjennom den elektrolytiske oppløsning av mottakeren mellom ca. 3 og ca. 200 volt, i alminnelighet mellom 10 og 60 volt for hver 0,025 mm beleggtykkelse. Den nød-vendige tid for å gi en synlig avsetning av fremkallermateriale ved elektrolyse, er mellom ca. 0,1 sekund og ca. 1 minutt, avhengig av strømmen og det fremkallermateriale som brukes.

En annen fremgangsmåte til gjennomføring av reproduksjonsprosessen i forbindelse med elektrolytisk fremkalling går ut på å bruke fargestoffer til cyan, magenta og de gule farger som blekes eller reduseres ved elektrolysen. Det finnes mange fargestoffer av denne type som gir de rette farger. Disse fargestoffer er f. eks. trife-nylmethanfargestoffene og azofargestof-fene, slik som de som er beskrevet i US patent nr. 2.470.769 utstedt 24. mai 1949, og US patent nr. 2.612.496 utstedt 30. septem-ber 1952. Typiske eksempler på blekbare magenta-fargestoffer er trifenylmethan-fargestoffet Fucrine (CI. 42510), og azofargestoffet Azosol Fast Red BE (CL 12715). Eksempler på passende blekbare cyanfar-gestoffer omfatter trifenylmethanfarge-stoffet Victoria Blue BA Base (C.I.44045B) og azofargestoffet Indoine Blue 3 B (CI. 12210). Eksempler på blekbare gule fargestoffer omfatter diazofargestoffet Brilliant Yellow C (CL 24890), og azofargestoffet Bismarck Brown R (CI. 21010).Ovennevnte azofargestoffer kan reduseres i vandig ethylalkohol som inneholder sinkklorid som elektrolytisk oppløsning. De fargede flater som er truffet av lyset, vil reduseres til hvitt eller gjennomsiktig ved elektrolyse.

Det metallag som brukes i kopieringsarket til elektrolytisk fremkalling, kan være tilstrekkelig som selvbærende underlag for det lysledende lag av mottakeren, eller det kan være bundet eller festet til et underlag som skal gi styrke eller isolasjon. Metallfolier eller -filmer er passende som selvbærende metallunderlag. Hvis det trenges et bærende underlag, avsettes metallet på dette i form av kontinuerlig film eller folie. Metallagt kan avsettes på underlaget ved pådampning, elektroplettering, fel-ning, laminering av metallfolie, eller ved å binde metallpartikler til det med et passende bindemiddel. Ledningsevnen i metallet er viktig siden metallaget brukes som leder til en av elektrodene for likestrøm-kilden under den elektrolytiske fremkalling. Derfor bør ikke metallaget yde større lateral eller overflatemotstand enn ca. 1000 ohm, helst ikke mere enn 10 ohm pr. kvadrat, for elektrolytisk fremkalling. Tykkelsen av metallaget vil naturligvis være avhengig av om det skal bære seg selv, eller om det bare skal brukes som leder. Hvis metallaget brukes oppe på et ikke ledende underlag, er tykkelsen i alminnelighet mellom ca. 0,1 og ca. 25 mikron. Passende un-derlagsmateriale for dette metallag er papir av cellulose, klutepapir, glass og plasti-ske filmer som celluloseacetatfilmer, «My-lar»-filmer, polyethylenfilmer og polypro-pylenfilmer. Selv klede av bomull eller ull kan brukes som underlag uten å avvike fra denne oppfinnelses ramme. Passende materialer for metallaget er aluminium, tinn, magnesium, krom, sølv og kobber, fortrinnsvis aluminium.

Fremkallingen av det latente fargebilde kan også gjennomføres elektrostatisk foruten elektrolytisk. De elektrostatiske fremkallingsmetoder er kjent innen bransjen. Ved denne metode oppnås fremkallingen ved selektiv tiltrekning eller avsetning av ladede partikler på billedoverflaten. Ved denne form av oppfinnelsen bør disse partikler være hvite og kan inneholde en elektrostatisk harpikstype som festes til overflaten ved oppvarming eller ved hjelp av et oppløsningsmiddel. Ved den elektrostatiske prosess blir enten de eksponerte flater eller de ueksponerte flater ladet. Ladningen av de eksponerte flater oppnås ved å skape et elektrisk potensial mellom det eksponerte kopieringsark og en elektrode eller plate. Ladning av de ikke eksponerte flater oppnås ved forutladning av kopiarket før eksponeringen. I de eksponerte flater fjernes ladningen ved eksponering. Derpå brukes ladede partikler, enten med samme ladning eller med motsatt ladning av papiret, avhengig av hvilke flater på kopieringsarket som er ladet. Det latente bilde i form av et ladningsmønster overstrykes, sprøytes eller behandles med ladede partikler. De ladede partikler vil holdes tilbake svarende til bildet på overflaten i hvert av de to tilfeller som positive eller negative, avhengig av ladningens art. Derpå kan kopiarket oppvarmes eller behandles med et oppløsningsmiddel, eller det kan sprøytes med en lakk for å feste de hvite partikler fast til overflaten. Resultatet ligner det som fåes ved den elektrolytiske fremkallingsmåte.

En variant av den elektrostatiske prosess omfatter bruk av en koronautladning på det eksponerte kopieringsark. I dette tilfelle settes en koronaelektrode i passende avstand fra det eksponerte ark, og det skapes et høyt potensial mellom koronautladningen og arket. Mellom elektroden og kopiarket innføres de skikkede hvite partikler ved sprøyting, som støv, eller på annen måte. Koronautladningen tvinger de hvite partikler til de eksponerte flater på kopieringsarket. Som ved den elektrostatiske prosess kan de eksponerte partikler inneholde et passende harpiks som ved oppvarmning eller innvirkning av et opp-løsningsmiddel binder dem fast til kopiarkets overflate.

Etter fremkallingen blir den ønskede farge dekket av det overliggende fikserte hvite lag, eller den ødelegges. De gjenværende farger gjengir et fargebilde, men bildets farge etter fremkallingen kan være misfarget og er noe svakt. For å gi et kraf-tig og riktig bilde av de subtraktivt fargede flater som er igjen på kopieringsarket, må de gjenværende fargede flater blandes sammen over et begrenset område. To til fire tilstøtende fargede flater behandless m.a.o. slik at det fremkommer blanding av de subtraktive farger i disse flater. Dette gjø-res ved å vaske eller fukte kopiarkets bil-ledoverflate med et passende oppløsnings-middel for de fargestoffer som gir de subtraktive farger. Det bindemiddel som brukes til å feste det hvite overtrekk eller ma-skerende lag, må i det vesentlige være uoppløselig i dette oppløsningsmiddel. Eg-nede oppløsningsmidler til dette formål er methylalkohol, ethylalkohol, toluen og ethylacetat. Oppløsningsmiddelet kan be-kvemt tilføres ved å sprøyte en tynn film av oppløsningsmiddel på billedoverflaten på kopiarket og så la det tørke. Det resulterende bilde er riktig og sterkt, fordi en korrekt subtraktiv fargeprosess nå er gjennomført ved blanding av de subtraktive farger.

Det hvite belegg på de ikke ønskede fargeflater beskytter disse flater mot opp-løsningsmidler, og således blir den uønskede farge ikke blandet med de gjenværende fargede flater. Hvis fargestoffet i det ikke ønskede fargede areal ødelegges, er det ingen farge til å blande med de gjenværende fargede flater. I begge tilfeller vil den ønskede farge ikke forstyrre under behandlingen med oppløsningsmiddelet når man vil oppnå en sann fargereproduksjon.

Som et midedl til bedre forståelse av oppfinelsen illustrerer de ledsagende teg-ninger skjematisk en typisk kopieringsark-konstruksjon. Fig. 1 er en skjematisk fremstilling av et kopiark som passer til både elektrolytisk og elektrostatisk fremkalling. Elementet 11 er underlaget for arket og kan være av papir eller plastfilm eller et annet egnet elektrisk isolerende arkformet materiale. Element 12 er en tynn metall-film, som aluminiumfolie eller en hinne pådampet av aluminium, festet til underlaget 11. Oppe på metallaget 12 ligger mosaikken av fotoledermateriale som i kombinasjon med dette inneholder passende fargestoffer til å gi mosaikken rødt-, grønt-og blått-lysfølsomme flater som før beskrevet og vist på tegningen.

Fig. 2 og 3 på tegningen viser to stadier i fremkallingen av det latente bilde. I de tre figurer angir bokstaven «Y» den gule farge og representerer en flate som følsom bare for blått lys. «M» angir magentafar-gen og svarer til flater som bare er føl-somme for grønt lys. «C» angir fargen cyan og representerer et område som bare er følsomt for rødt lys. Tilleggsbokstavene til fargeangivelsene angir den form for lys som vedkommende flate er følsom for. Således representerer «r» rødt, «g» grønt og «b» blått.

Som eksempel på hvordan denne oppfinnelse virker, eksponeres kopieringsarkets overflate i fig. 1 med et farget bilde ved å innstille bildet på overflaten med passende linser. Den del av bildet som eksponeres med rødt lys, fremkalles elektrolytisk med et hvitt pigment, så som titandioxyd, og et bindemiddel. Ved eksponeringen med rødt lys blir områdene Cr mere ledende, mens områdene Yh og MK beholder sin ledningsevne så å si uforandret. Den eksponerte overflate fremkalles så elektrolytisk ved å forbinde metallaget 12 i fig. 1 med katoden i en elektrolytisk celle som inneholder en oppløsning av en elektrolytt og et bindemiddel, så som «Versamid 100» og suspendert titandioxyd. Versamid 100 utfelles av oppløsningen på arealene Cr. Titandioxydsuspensjonen hefter fast til «Versamid»-utfellingen på flatene Cr, således at cyanfargen dekkes og Cr-flatene blir hvite som vist i fig. 2. Deretter tas kopiarket ut av den elektrolytiske celle og tørkes. Den delvis fremkalte overflate fuktes så med et oppløsningsmiddel, så som methylalkohol, for fargene M og Y. Dette fører til blanding av fargestoffene i flatene M og Y, hvilket gir rød farge ved et subtraktivt fenomen, som vist i fig. 3. Mottakeren tørkes, og man har den ferdige fargereproduksjon. Billedflaten kan så behandles med en lakk, voks eller en annen beskyttende overflate hvis det ønskes, uten dermed å avvike fra oppfinnelsens ramme. Den fargereproduksjon man på denne måten har fått, er meget stabil overfor lys, med praktisk talt ingen blekning av fargene gjennom lange tidsrom.

De følgende eksempler gjengis for å gi en bedre forståelse av oppfinnelsen og skal ikke anses som noen unødig begrensning av denne.

Eksempel 1.

En suspensjon av fotoledende materiale og et isolerende harpiks ble fremstilt ved å blande 1680 gram av en «Pliolite»-oppløsning (en sampolymer av styren og butadien) i toluen med 30 prosent tørr-stoffinnhold, 1104 gram toluen og 2016 gram sinkoxyd (med en fotoledningsevne på minst 10—<7> mho/cm). Denne blanding ble så kjørt i en Waring Blender sammen med de utvalgte fargestoffer og fargemid-ler. Blandingen i Waring Blenderen ble ut-ført ved først å tilsette «Pliolite»-oppløs-ningen, så tilsette toluenet og omrøre langsomt. Under denne omrøring ble sinkoxydet langsomt siktet nedi. Etter at hele blandingen var brakt over i Waring Blenderen, ble denne slått på høy hastighet og holdt gående i minst 20 minutter. Temperaturen i blandingen må holdes under 70.5° C mens det blandes.

Derpå ble tilsatt ca. 0.75 ml av en 0.2 prosents oppløsning av et preparat til ekstra å øke følsomheten, nemlig Seto-Flavine-T i methanol. Seto-Flavine-T er nor-malt en-selektiv sensibilisator for blått lys, men når det brukes i forbindelse med andre fargesensibilisatorer, virker det slik at det øker følsomheten hos de andre sensibilisatorer overfor deres respektive lystyper på grunn av en synergistisk virkning. Deretter ble tilsatt det riktige selektivt fargesensibiliserende fargestoff. I dette tilfelle ble det til det ovenevnte satt 0.5 ml av en 0.2 prosent oppløsning av Alphazurine 2 G i methanol pr. 100 gram dispersjon for å få blandingen til å reagere på rødt lys. Blandingen ble fortsatt til dispersjonen gikk gjennom en 400 mesh sikt. Fortrinnsvis bør det fargesensibiliserende fargestoff ikke tilsettes før den gule farge av Seto-Flavine-T i det vesentlige er forsvunnet, hvilket ble gjort i ovennevnte tilfelle. Ved 65.5° C for-svant fargen etter ca. 10 minutters blanding. Ved lavere temperaturer trenges så meget som 24 timer før den gule farge av det supersensibiliserende fargestoff for-svinner. Man får noe bedre resultater ved å bruke lavere temperaturer og lengre ti-der for å la den gule farge av Sato-Flavine-T forsvinne. Når de fargesensibiliserende fargestoffer tilsettes, bør temperaturen holdes lavere enn 32° C.

Etter at det fargesensibiliserende fargestoff er tilsatt, tilsettes det fargende fargestoff. Derfor ble i den ovennevnte blanding med Seto-Flavine-T og Alphazurine 2 G cyanfargestoffet, Sudan Green 4 B, tilsatt til dispersjonen og omhyggelig innblandet i denne i Waring Blenderen, mens temperaturen ble holdt under 32° C. Det ble tilsatt tilstrekkelig cyanfargestoff til å få den ønskede fargedybde i blandingen, idet mengden var mellom 4 og 5 gram av det fargete fargestoff.

Ovennevnte fremgangsmåte ble gjen-tatt i en annen porsjon hvor det ble tilsatt 0.5 ml av en 0.2 prosents oppløsning av Phloxine-B i methanol pr. 100 gram dispersjon til den opprinnelige sinkoxydblan-ding som inneholdt supersensibilisatoren for å gjøre denne porsjon følsom for grønt lys. Etter riktig blanding som beskrevet ovenfor, ble tilsatt ca. 5 gr Rhodamine-B og 2 gram Sudan Red BBA og 40 gram Magenta RV for å gi dispersjonen magenta-fargen med følsomhet overfor grønt. En tredje dispersjon ble fremstilt som ovenfor med 1.5 ml av en 0.2 prosents oppløsning av Gult 454 fargestoff, 3-carboxylmethyl-5- (3-ethyl-2 (3) -benzothiazoliden) rhoda-mintriethylamonsalt pr. 100 gram dispersjon som tilsetning til den opprinnelige blanding av sinkoxyd og supersensibilisa-tor overensstemmende med ovennevnte fremgangsmåte for å sensibilisere blandingen for blått lys. Til denne tredje suspensjon ble så satt de gule fargestoffer Sudan Yellow GRA og Yellow No 4.

Dispersj onene var nå klare til separat avsetning på et underlag eller bæremiddel. I dette eksempel ble disse dispersjoner tilsatt som linjer ved hjelp av en injeksjons-sprøyte på aluminiumfolie roterende på en trommel. Den første linje ble pålagt med en fart av 60.8 cm i minuttet og tørret ved en temperatur på 32 til 37.5° C. På lignende måte ble den annen og tredje linje med forskjellige farger påført, så at hele me-tallfoliet ble fullstendig dekket med de tre forskjellige fargede linjer. Aluminiumfo-liet må være rent og fritt for fett og smuss. Dessuten foretrekkes det å vaske alumini-umfoliet, før mosaikken pålegges, med en vandig oppløsning av kaliumhydroxyd for

å fjerne eventuelt aluminiumoxyd fra overflaten.

Det ovennevnte ark adapteres så til mørke i ca. en halv time ved 65.5° C. Det ferdige kopieringsark ble så eksponert i et sekund med en «Kodachrome»-farget transparent som ble projisert på det med en 300 watts General Electric projeksjons-lampe. Derpå ble arket forbundet med den negative elektrode av et 50 volts likestrøms-potensial og lagt i en elektrolytisk oppløs-ning som inneholdt 1 prosent «Versamid 100» med suspendert titandioxyd i en mengde på omtrent 3 vektsprosent i forhold til vannet. Den positive pol til like-strømkilden ble forbundet med elektrolytt-oppløsningen. Ca. 2 milliampéres strøm-styrke ble sendt igjennom i tre sekunder, hvor ved det ble avsatt titandiokxyd på det latente bilde. Kopiarket ble så fjernet fra elektrolytoppløsningen og tørret ved ca. 65° C. På arket fremkom en lys, farget reproduksjon av den originale «Kodachro-me»-transparent.

Lignende resultater er blitt oppnådd ved å trykke mosaikk av de tre forskjellige dispersjoner med en stensil hvor stensilen var små firkanter, og den endelige mosaikk var et «murstensmønster» av firkanter av de tre forskjellige farger.

På lignende måte har man oppnådd heldige resultater ved delvis å tørre de tre forskjellige despersjoner ved å sprøyte i varm luft så det dannes små kuler. Disse kuler ble spredt som et enkeltlag i blanding over kopieringsarket. Kulene ble så presset lett og tørret, arket ble så eksponert og fremkalt som ovenfor, hvilket før-te til en god fargereproduksjon. Kopiarket i horisontal stilling, ble derpå sprøytet med ethylalkohol og fikk så tørke i luften. Bildet hadde meget større fargestyrke etter behandlingen med oppløsningsmiddelet. Fargereproduksjonen og billedkarakteri-stikken var meget god.

Eksempel 2.

Den følgende tabell I viser tre forskjellige kombinasjoner av fargede dispersjoner som er funnet brukbare ved fremstilling av et sinkoxyd-kopieringsark som i eksempel 1. Dispersjonene A, B og C utgjorde 400 gram hver og inneholdt sinkoxyd, Seto-Flavine-T, «Pliolite»-bindemiddel og opp-løsningsmiddel i slike forhold som er vist i eksempel 1. I tillegg til dette inneholdt dispersjonen A ca. 2 ml av en 0.2 prosents oppløsning av Alphazurine 2 G i methylalkohol som sensibilisator for rødt lys. Dispersjon B inneholdt ca. 2 ml av en 0.2 prosents oppløsning av Phloxine B i methylalkohol som sensibilisator for grønt lys, og dispersjon C inneholdt ca. 5 ml av en met-tet oppløsning av Auramine i methylalkohol som sensibilisator for blått lys.

Eksempel 1.

Kopieringsarket i dette eksempel ble belagt ved stripemetoden på den måte og med det apparat som er beskrevet i eksempel 1. Den fotoleder som ble brukt, var sinkoxyd, farget og sensibilisert med fargestoffer som skulle gi stripene både deres riktige farge og den riktige selektive far-gefølsomhet, som vist i eksempel 1. Kopiarket ble brakt til et mørkt rom og lagt under en liten projektør i likhet med et fotografisk forstørrelsesapparat. Arket ble lagt på en metallplate omtrent 3 dm i fir-kant, som var forbundet med den positive ledning til en likestrømskilde med høy spenning. Arket ble ladet ved å la en koro-na-trådelektrode passere over overflaten i ca. 3.8 cm avstand. Koronaelektroden var forbundet med den negative ledning til høyspenningslikestrømkilden. Koronatråd-elektroden var konstruert som en stav. Trådelektrodens diameter var 0.127 mm, den var 25.4 cm lang og var opphengt på stifter på en plaststang med 1.27 cm diameter. Stavhåndtaket var forsynt med pla-teformede føtter av plast som også tjente som styring når tråden ble ført over arket under ladningen. Et potensial på ca. 15.000 volt ble påført elektroden. Det ladede ark ble så eksponert. Eksponeringstiden var y4 sekund. Bildet ble projisert fra en 35 mm «Kodachrome»-transparent. Projektøren var en modifisert Leitz 35 mm type med optisk kondensatorsystem og en 150 watt prosjeksjonslampe. Linsen hadde f. 3,5— 50 mm f.L, men den ble med et diafragma redusert til ca. f. 8. Bildet ble innstilt i en avstand av 45.5 cm fra projektørlinsen. Eksponeringen ble tidsbestemt ved å tilføre lampen strøm med en tidsinnstiller av synkronmotordrevet brytertype.

Det eksponerte ark ble så behandlet for å fremkalle bildet. Arket ble lagt i en flat skål som inneholdt fremkalleren med toningsmiddel og bærestoff. Skålen ble rugget fra side til side for å få pulveret til å skylle over arket og avsette det hvite toningsmiddel på bildet. Dette pulversy-stem var slik valgt at det skulle gi et bilde ut fra et positivt lysbilde. Det hvite toningsmiddel ble avsatt på de deler av bildet som var truffet av lyset, så det fremkom en reproduksjon av det opprinnelige bilde. I dette tilfelle bestod pulversystemet av et fint pulver av Saran-harpiks (polyvinylklorid), pigmentert med hvitt titandioxyd (som er det toningsmiddel som avsettes på bildet) samt aluminiumoxyd som bæremiddel for toningsmiddelet, hvilket får det til å flyte og også gir toningsmiddelet den rette triboelektriske ladning. I dette tilfelle var bæremiddelets partikkelstørrelse omkring 100 mesh. Arket ble tatt ut av frem-kallerskålen, og overskudd og løst frem-kallingsmateriale ble rystet av. Lysene ble så slått på, så man kunne se den fremkomne kopi.

Resten av prosessen ble gjennomført i værelsesbelysning. Det gjenværende ar-beid besto i å fiksere kopien. Dette vil si at toningsmiddelet måtte behandles slik at det ikke skulle bli utvisket. Dette ble gjort ved å oppvarme arket en kort stund for å gjøre Saran-harpiksen klebrig, så det ville feste seg til kopiens overflate. Derpå ble det fikserte ark dusjet med ethylalkohol for å få fargene frem, så at man fikk en god fargereproduksjon.

En annen fikseringsmåte går ut på å dusje kopien med lakk. Den beskyttende lakkfilm vil også gi bildet en ønskelig glans.

Når kopien fikseres med lakken, er det mulig å få i stand den før nevnte sammensetning av fargene hvis man bruker det rette oppløsningsmiddel (i dette tilfelle al-kohol) i lakksammensetningen. Oppløs-ningsmidlene for lakken oppløser noe av fargen i sinkoxyd-beleggene som så løper sammen i begrenset utstrekning. Lakkfil-mens viskositet hindrer bildet fra å «sige» eller «blø».

Forskjellige alternative fargestoffer og fargestoff kombinasjoner, så vel som forskjellige fotoledere, vil lett kunne utpekes av fagfolk, uten at man derved avviker fra oppfinnelsens ramme.

Claims (7)

1. Subtraktiv, farget fotoleder hvormed er forbundet en fargefølsom kombinasjon, karakterisert ved at den består av minst et cyanfargegivende stoff og en sensibilisator for rødt lys, eller et magen-tafargegivende stoff og en sensibilisator for grønt lys, eller et gulfargegivende stoff og en sensibilisator for blått lys.

2. Farget fotoleder som angitt i påstand 1, karakterisert ved at de fargegivende stoffer og sensibilisatorer er fargestoffer.

3. Farget fotoleder som angitt i påstand 1 og 2, karakterisert ved at fotolederen er sinkoxyd.

4. Organisk fotolederdispersjon bestående av en uorganisk fotoleder i partikkel-form, et organisk dispersjonsmiddel og oppløsningsmiddel, et organisk harpiksaktig bindemiddel oppløst i nevnte dispersjonsmiddel, og en fargefølsom kombinasjon bestående av et cyanfargestoff i et for rødt lys sinsibiliserende fargestoff, eller et magentafargestoff og et for grønt lys sensibiliserende fargestoff, eller et gult fargestoff og et for blått lys sensibiliserende fargestoff.

5. Organisk dispersjon som angitt i påstand 4, karakterisert ved at fotolederen er sinkoxyd.

6. Subtraktiv, farget kule, omfattende i kombinasjon en mengde fotoledende partikler, et isolerende organisk harpiksaktig bindemiddel og en fargestoff kombinasjon bestående av et cyanfargestoff og et for rødt lys sensibiliserende fargestoff, eller et magentafargestoff og et for grønt lys sensibiliserende fargestoff, eller et gult fargestoff og et for blått lys sensibiliserende fargestoff.

7. Farget kule som angitt i påstand 6, karakterisert ved at fotolederen er sinkoxyd.