NO146750B - Fremgangsmaate til fremstilling av polymerdispersjoner som danner basis for lateksmaling med hoey vaatfesteevne, og lateksmaling som inneholder en slik dispersjon - Google Patents

Description

Problemet med våtvedhengning av lateksmalinger på glatte, ikke sugende underlag har i lengere tid begrenset anvend-elsen av bestemte lateksmal-inger. Lavpigmenterte lateksmalinger og blant disse igjen spesielt slike som tørker til glinsende eller silkematte filmer, kleber dårlig på glatte, ikke sugende underlag, når strøkene etter tørkning igjen fuktes. Spesielt dårlig er våtvedhengningen ved friske påstrykninger.

Lavpigmenterte lateksmalinger velger man når påstryk-ningen skal være avvaskbar. Ved disse malingers høye bindemiddel-innhold oppstår en lukket, avvaskbar film. Likeledes har glinsende eller silkematte lateksmalinger en pigmentvolumkonsentrasjon på mindre enn 40% og vanligvis ca. 10-25%. Dessuten inneholder de til forbedring av glans, flyt og åpen tid (brukstid) og som filmkonsolideringsmiddel organiske oppløsningsmidler i større mengde, omtrent mellom 3 og 15%. Glans, flyt og åpen tid på-

virkes f.eks. ved hjelp av flerverdige med vann blandbare alko-holer med inntil 6 C-atomer, spesielt etylen- og propylenglykol eller deres monometyl- til monobutyletere. Por forbedring av filmkonsolideringen anvender man begrenset vannoppløselige opp-løsningsmidler som monoglykolestere av karboksylsyrer og spesielt estere av karboksylsyrer med monoalkyletere av glykoler eller oligoglykoler. Butyldiglykolacetat er en av de mest utbredte representanter for denne gruppe. Kombinasjonen av lav pigment-ering og høyt oppløsningsmiddelinnhold virker spesielt negativt på våtvedhengningen av lateksmalingpåstrykninger. Manglende våtvedhengning fører til at de i og for seg som avvaskbare konsiperte påstrykninger ikke mer har denne egenskap, når de ble påført på glatte, ikke sugbare underlag, f.eks. på gamle alkydharpiks- eller oljefarvestrøk. I fuktige rom som kjøkken og badeværelser og rom for industriformål, hvor det må regnes med kondensvanndannelse, kan den nye påstrykning løsne fra underlaget når det ikke sørges for tilstrekkelig våtvedhengning. Endelig vanskeliggjør den manglende våtvedhengning malerarbeidet. Utføres eksempelvis sokkel og øvre vegghalvdel eller vegg og

tak forskjelligfarvet, så kan det hende at den første påstrykning tilsmusses i annen farve ved unøyaktig penselføring. Prinsippielt kan man fjerne disse tilsmussinger med en fuktig fille. Ved manglende våtvedhengning beskadiges lett første strøk, eller det fjernes helt.

Det har av disse grunner ikke manglet på forsøk på å modifisere kunststoffdispersjoner således at de dermed fremstilte lateksmalingene har denønskede våtvedhengning. Det er spesielt fra DOS 1.595-501 kjent, ved fremstilling av kunststoffdispersjoner ved polymerisasjon i vandig emulsjon å innbygge egnede monomere, dvs. forbindelser med oksirangrupper som komono-mere i mengder på 0,2-15 vekt-%, referert til den samlede mengde monomer. Deretter tilsettes ammoniakk eller aminer ved værelsestemperatur. Egnede oksiranforbindelser er fremfor alt glycidyl-estere av akryl- eller metakrylsyre, men også allylglycidyleter eller vinylglycidyleter.

Lateksmalinger som fremstilles med slike kunststoffdispersjoner har allerede en meget god våtvedhengning. Por mange praktiske formål er allikevel våtvedhengningen ikke på langt nær tilfredsstillende.

Det er allerede kjent kunststoffdispersjoner som

i polymerisatet inneholder halogenholdige monomere og som på vanlig måte etter avkjøling innstilles alkalisk med ammoniakk. De er imidlertid ikke undersøkt om de dermed fremstilte lateksmalinger oppviser våtvedhengning. Dette oppnås da heller ikke ved den vanlige alkalisering mens dispersjonen er kald.

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte til fremstilling av polymerdispersjoner som gir dermed fremstilt, lateksmaling høy våtfesteevne,også til glatte ikke sugende underlag, ved kopolymerisasjon i vandig medium av monomere fra gruppene

a) vinylestere av organiske karboksylsyrer med inntil 20 C-atomer i syreresten, b) alkylestere av akryl- eller metakrylsyre med inntil 20 C-atomer i alkylresten, c) aromatiske eller alifatiske umettede hydrokarboner, d) vinylhalogenider,

e) umettede nitriler,

f) diestere av malein- eller fumarsyre, og

g) inntil 10 vekt-% (referert til monomerens samlede vekt) av umettede karboksylsyrer ned inntil 6 C-atomer eller -deres anhydrider med" h) 0,5-10% (også referert til den samlede monomermengde) av nukleofilt substituerbare a,3-umettede halogenfor-bindélser, idet man fortrinnsvis først begynner med tilsetningen av halogenforbindelser når minst 40% og inntil 80% av de andre monomere er polymerisert, idet fremgangsmåten erkarakterisert vedat man til den etter polymerisasjonen dannede dispersjon ved temperaturer på mer enn 50°C tilsetter A) to ekvivalenter ammoniakk pr. ekvivalent av det nukleofilt substituerbare halogen og i tillegg så meget ammoniakk at de varme dispersjoner har en pH-verdi på mer enn 8 eller B) 1 mol heksametylentetramin pr. ekvivalent halogen.

Videre vedrører oppfinnelsen lateksmaling med lav pigmentvolumkonsentrasjon og et innhold av 3-15 vekt-% av organiske oppløsningsmidler, idet lateksmalingen erkarakterisertved at den som bindemiddel inneholder en dispersjon fremstilt ved ovennevnte fremgangsmåte.

Ammoniakken kan settes gassformet eller flytende eller som oppløsning til den ferdige dispersjon. Fortrinnsvis tilsetter man den som konsentrert eller fortynnet vandig opp-løsning. Man kan ha ammoniakken til dispersjonen i etterreak-sjonsperioden, altså mellom polymerisasjonens avslutning og umiddelbart før avkjølingen. Det er imidlertid spesielt hensiktsmessig å tilsette ammoniakken som vandig oppløsning kort etter avslutningen av polymerisasjonen og minst en halv til en time før blandingens avkjøling. Man kan, når det foreligger spesielle grunner, imidlertid også ha ammoniakken til den av-kjølte dispersjon og deretter oppvarme den en halv time til en time til over 50°C. Hvis kopolymerisatet inneholder fra kar-boksylgrupper bør dispersjonen i dette tilfellet imidlertid ikke være eldre enn en dag. Fortrinnsvis foregår ammoniakktilsetningen ved temperaturer mellom 50 og 95°C. Det er hensiktsmessig å velge den temperatur hvor polymerisasjonen er foregått.

Tilsetter man ammoniakken ved meget høy temperatur, f.eks. ved over 95°C, så kan det inntre en sterk gass-

og eventuelt også skumdannelse. Man kan hindre dette ved anvendelse av overtrykk og eventuelt ved tilsetning av skum-brytere.

Ved omsetningen ifølge oppfinnelsen av halogen-forbindelsene med ammoniakk ved over 50°C, får man sammenlign- bar våtvedhengning allerede med en liten mengde av halogenforbindelser i kopolymerisatet, enn når man foretar omsetning ved værelsestemperatur. De ifølge oppfinnelsen fremstilte dispersjoner kan videreforarbeides umiddelbart etter fremstilling til maling med høy våtvedhengning, mens etter omsetningen uten opp-varming er det nødvendig med en lengere mellomlagring, som selvsagt sinker produksjonen.

Den tilsatte ammoniakkmengde må, som nevnt, dimen-sjoneres således at det pr. ekvivalent halogen i kopolymerisat tilsettes 2 mol ammoniakk. Inneholder kopolymerisatet fri kar-boksylgrupper, så er det for deres nøytralisasjon nødvendig med en ytterligere tilsvarende ammoniakkmengde. Som resultat av ammoniakktilsetningen, skal pH-verdien, målt med en glasselek-torde i den varme dispersjon, ligge over 8 og fortrinnsvis over 9-

Istedenfor ammoniakk, som kan anvendes gassformet eller fortrinnsvis i vandig oppløsning, kan man anvende en for-bindelse som ved temperaturer over 50°C avspalter ammoniakk, spesielt urotropin (heksametylentetramin). Det er da nødvendig, pr. ekvivalent halogen å anvende minst 1 mol urotropin. Dispersjoner som ikke er stabile med den med urotropin oppnåelige pH-verdi på ca. 6,5}spesielt rene akrylatdispersjoner, må i tillegg gjøres alkalisk med ammoniakk.

Mengden av halogenforbindelse utgjør mellom 0,5

og 10 vekt-%, ref ert til samlet mengde av de anvendte monomere. Med mindre enn 0,5% avtar våtvedhengningen sterkt, en tilsetning på mer enn 10% gir ikke ytterligere noen vesentlig forbedring. Vanligvis er det tilstrekkelig med 1-3% halogenforbindelser. Det har vist seg hensiktsmessig ved fremstillingen av dispersjonen ifølge oppfinnelsen å tilsette halogenforbind-eisen til polymerisasjonsblandingen først når minst 40% og

inntil 80% av de øvrige monomere er polymerisert. Man får derved kunststoffdispersjoner med høy våtvedhengning med en mindre mengde halogenforbindelse enn når man tilsetter halogenforbindelser under polymerisasjonen samtidig med de andre monomere. Denne besparelse kan utgjøre inntil 60%.

De for de ifølge oppfinnelsen fremstilte dispersjoner anvendbare halogenforbindelser er a,3-um.ettede forbind- eiser som inneholder minst et nukleofilt substituerbart halogen-atom, spesielt klor eller brom, eksempelvis klor- eller brom-eddiksyre-vinylester, g-kloretylvinyleter, |3-kloretylakry lat eller -metakrylat.

Valget av de øvrige monomere er ikke avgjørende. Det kommer på tale alle i kunststoffdispersjoner vanlig anvendte monomere, som på hensiktsmessig måte tilsvarende kravene i prak-sis kan kombineres tilsvarende med hverandre. Egnet er f.eks. vinylester av organiske karboksylsyrer, hvis karbonstruktur inneholder 1-20 karbonatomer som vinylacetat, vinylpropionat, isononansyrevinylester og vinylester av forgrenede monokarboksy1-syrer med inntil 20 karbonatomer, estere av akrylsyre eller metakrylsyre med 1-20 karbonatomer i alkoholresten som etylakrylat, isopropylakrylat, butylakrylat, 2-etylheksylakrylat, metylmet-akrylat, butylmetakrylat, aromatiske eller alifatiske a,g-umettede hydrokarboner som etylen, propylen, styren, vinyltoluen, vinylhalogenider som vinylklorid, umettede nitriler som akryl-nitril, diestere av maleinsyre eller fumarsyre som dibutylmaleinat eller dibutylfumarat, a,3-umettede karboksylsyrer som akrylsyre, metacrylsyre eller krotonsyre samt deres derivater som akrylamid eller metakrylamid.

Ved valg av egnede monomere eller monomerkombinasjoner må en ta hensyn til de generelt anerkjente metoder til fremstilling av påstrykningsdispersjoner. Det må spesielt på-ses at det oppnås polymere som under de foreskrevne tørknings-betingelser danner en film og valget av monomerene til fremstilling av kopolymerisatene må gjøres således at polymerisa-sjonsparameterene er slike at en kan vente dannelse av kopoly-mere med halogenforbindelser ifølge oppfinnelsen. I det følg-ende er det oppført noen egnede monomerkombinasjoner: Vinylacetat/butylakrylat/klor-(brom)-eddiksyrevinylester, vinylacetat/butylakrylat/8-kloretylvinyleter, vinylacetat/butylakrylat/6-kloretyl-(met)-akrylat, vinylacetat/dibutylmaleinat/klor(-brom-)eddiksyrevinylester, vinylacetat/dibutylmaleinat/g-kloretylvinyleter, vinylacetat/dibutylfumarat/klor(-brom-)eddiksyrevinylester, vinylacétat/isononansyrevinylester/klor(-brom-)eddiksyre-viny lester , vinylacetat/isononansyrevinylester/3-kloretylvinyleter, vinylacetat/isononansyrevinylester/B-kloretyl(-met-)-akrylat, vinylacetat/2-etylheksansyrevinylester/klor(-brom-)eddiksyre-vinylester, vinylacetat/2-etylheksansyrevinylester/3-kloretylvinyleter, vinylacetat/versatic-10-syrevinylester/klor(-brom-)eddiksyre-vinylester, vinylacetat/versatic-10-syrevinylester/3-kloretylvinyleter, vinylacetat/etylen/klor(-brom-)eddiksyrevinylester, vinylacetat/etylen/3-kloretylenvinyleter, vinylacetat/etylen/vinylklorid/klor(-brom-)eddiksyreviny1-ester,

vinylacetat/etylen/vinylklorid/3-kloretylvinyleter.

For anvendelse i malinger med høy våtvedhengning er det fordelaktig at dispersjonen inneholder minst mulig emul-gator. Riktignok er det ofte nødvendig med en viss mengde emulgatorer for fremstilling av tilstrekkelige stabile dispersjoner, spesielt når det tilstrebes en liten partikkelstørrelse eller når det polymeriseres i fravær av beskyttelseskolloider. Videre er emulgatorer ofte viktig for å oppnå en god pigment-fuktning og dispergering. På den annen side kan et for stort emulgatorinnhold påvirke viktige egenskaper, f.eks. vannbestand-igheten. Dispersjonene bør, referert til innholdet av; poly-merisat, derfor maksimalt inneholde 2% av ioniske emulgatorer og maksimalt H% av ikke-ioniske emulgatorer.

Som ikke-ioniske emulgatorer anvender man eksempelvis alkylpolyglykoletere som etoksyleringsproduktene av lauryl-, oleyl- .eller stearylalkohol eller av blandinger som kokosfettalkohol; alkylfenolpolyglykoleter som etoksyleringsprodukter av oktyl- og nonyl-fenol, diisopropylfenol, triisopropylfenol eller.av di- eller tri-tert.-buty1-fenol; eller etoksyleringsprodukter av polypropylenoksyd.

Som ionogene emulgatorer kommer det i første rekke på tale anioniske emulgatorer. Det kan derved dreie seg om alkali- eller ammoniumsalter av alkyl-, aryl- eller alky1-aryl-sulfonater, -sulfater, -fosfater, -fosfonater eller forbindelser med andre anioniske endegrupper, idet også oligo- eller polyetylenoksydenheter kan befinne seg mellom hydrokarbonresten og den anioniske gruppe. Typiske eksempler er natriumlaurylsulfat, natriumoktylfenolglykoletersulfat, natriumdodecylbenzensulfonat, natriumlauryl-diglykolsulfat, ammonium-tri-tert.-butyl-fenolpenta- eller -oktaglykolsulfat.

Som beskyttelseskolloider anvender man eventuelt naturstoffer som gummi arabicum, stivelse, alginater eller modifiserte naturstoffer som metyl-, etyl-, hydroksyalkyl-

eller karboksymetylcellulose eller syntetiske stoffer som polyvinylalkohol, polyvinylpyrrolidon eller blandinger av slike stoffer. Fortrinnsvis kan det anvendes modifiserte cellulosederivater og syntetiske beskyttelseskolloider.

Til initiering og videreføring av polymerisasjonen betjener man seg av olje- og/eller fortrinnsvis vannoppløselige radikaldannere eller redokssystemer. Egnde forbindelser er eksempelvis hydrogenperoksyd, kalium- eller ammoniumperoksyd-disulfat, dibenzoylperoksyd, laurylperoksyd, tri-tert.-buty1-peroksyd, bis-azodiisobutyronitril alene eller sammen med reduserende komponenter, eksempelvis natriumbisulfait, ronga-lit, glukose, askorbinsyre og andre reduserende virkende forbindelser.

Eksempler.

Eksempel 1.

I en 2 liters trehalset kolbe som befinner seg i et varmebad og som er utrustet med rører, tilbakeløpskjøler, dryppetrakt og termometer, oppvarmes under omrøring et dispersjonsbad bestående av

idet pplymerisasjonen kommer i gang. Når temperaturen er øket til 70°C begynnes det med tildosering av en blanding av 216 vektdeler vinylacetat og 54 vektdeler vers:atic-10-syrevinylester.

Tildoseringstiden utgjør ca. 90 minutter. I umiddelbar tilslutning hertil tildoseres likeledes i løpet av ca. 90 minutter en blanding av 216 vektdeler vinylacetatj54 vektdeler versatic-lo-syrevinylester og 18 vektdeler kloreddiksyrevinylester. Den samlede tildoseringstid utgjør ca. 3 timer, polymerisasjonstemperaturen ligger ved 70°C.

Etter avslutning av monomertilsetningen tilsettes en oppløsning på 0,5 vektdeler ammoniumperoksydisulfat i 15 vektdeler vann. Man oppvarmer ved polymerisasjonstemperaturen (70°C) under fortsatt omrøring i 110 minutter, tilsetter deretter 23 vektdeler urotropin i 40 vektdeler vann langsomt og avkjøler blandingen, etterat den ennu er blitt omrørt ytterligere 10 minutter ved 70°C.

pH-verdien ligger ved 6,1, faststoffinnholdet ut-gjør ca. 50%.

Eksempel 2.

til 70°C og ved denne temperatur tildoseres i løpet av 90 minutter en blanding av 216 vektdeler vinylacetat og 54 vektdeler dibutylmaleinat og i umiddelbart tilslutning dertil i løpet av 90 minutter en blanding av 216 vektdeler vinylacetat, 54 vektdeler dibutylmaleinat og 18 vektdeler bromeddiksyrevinyl-ester. Etter tildoseringsavslutning blandes méd 0,5 vektdeler ammoniumperoksydisulfat i 15 vektdeler vann og etteroppvarmes 2 timer, idet 1 time før avkjølingen innstilles pH-verdien med 40 vektdeler 25%-ig ammoniakk til 9,4. Faststoffinnholdet ligger ved ca. 50%. Eksempel 5-I en apparatur slik den er omtalt i eksempel 1 oppvarmes til 70°C et dispersjonsbad, bestående av

og ved denne temperatur tildoseres den resterende monomer-

blanding (567 vektdeler) i løpet av 3 timer. Etter tildoser-ingsoppslutning blandes med 0,5 vektdeler ammoniumperoksydi-

sulf at i 15 vektdeler vann og etteroppvarmes 2 timer, idet 1 time før avkjøling innstilles pH-verdien med 40 vektdeler 25%-ig ammoniakk til 9,5. Faststoffinnholdet ligger ved ca.

50%.

Eksempel 4- 7 .( Sammenligningseksempler)

Det gåes frem på nøyaktig samme måte som omtalt

i eksempel 3, imidlertid

(eksempel 4) settes ammoniakken til den til værelsestemperatur (ca. 25°C) avkjølte dispersjon,

(eksempel 5) tilsettes ikke ammoniakk til dis-persj onen,

(eksempel 6) kopolymeriseres ingen kloreddiksyrevinylester, imidlertid tilsettes ammoniakk ved 70°C en time før avkjøling til dispersjonen og

(eksempel 7) intet kloreddiksyrevinylester kopolymeriseres og det settes ikke ammoniakk til dispersjonen.

For fremstilling av lateksmalingen med høy våtvedhengning ifølge oppfinnelsen blander man dispersjonene med en pigmentoppslemning. Slike pigmentoppslemninger, også betegnet som pigmentpastaer, som egner seg til anvendelse i lavpig menterte lateksmalinger og spesielt glansmalinger består eksempelvis av titandioksyd, som er jevnt dispergert i vann. De inneholder vanligvis beskyttelseskolloider som cellulosederivater, eksempelvis hydroksyetylcellulose og dispergeringsmidler, eksempelvis salter av poly-(met)-akrylsyre og natriumpolyfosfat. Vanlige bestanddeler av pigmentoppslemninger er videre antimikro-bielle konserveringsmidler, skumdempere, pH-stabilisatorer og fyllstoffer. Spesielt egnede titandioksydpigmenter er rutil og anatas. Por glansmalinger er det viktig at den midlere partikkel-diameter av pigmentet ligger i nærheten av den nedre grense for lysbølgelengden, altså ved ca. 0,4-0,2 y. Por fremstilling av lavpigmenterte matte farver eller malinger kan man eksempelvis medanvende spesielle overflaterike silikatpigmenter. Bindemiddel-rike matte farver gir påstrykninger som er gode å rense. Pig-mentpastaene kan selvsagt også inneholde kolorerte pigmenter,

men den ønskede farvetone kan likeledes innstilles ved avtoning av de med hvitpigmenter konfeksjonerte lateksmalinger.

Pigmentoppslemningen kan fremstilles etter de

kjente metoder, f.eks. ved dispergering av pigmentet i oppløs-ningsmidler eller på kule- eller sandmølle. Til anvendelse i glansmalinger bør pigmentoppslemningen ikke inneholde vesentlige mengder pigmentaggregater fordi disse påvirker glansen.

Man kan enten til dispersjonen eller også den ferdige lateksmaling sette hjelpestoffer, f.eks. mykningsmidler, nettdannere, pufferstoffer, fortykkere, tiksotroperingsmidler, rustbeskyttelsesmidler, alkydharpikser eller tørrende oljer. Mykningsmidler er herved ikke de innledningsvis som filmkonsol-ideringsmidler nevnte oppløsningsmidler, med bare temporær virkning, men forbindelser som dibutylftalat som nedsetter film-dannelsestemperaturer og forblir lengere tid i polymerisatet.

Por undersøkelse av våtvedhengning ble det fremstilt glansmalinger etter følgende reseptur:

2. anvendes dispersjonen (ved 50% faststoffinnhold) 710,0 vektdeler, som når pH-verdien ikke ligger over ca. 7, blandes med 2,0 vektdeler ammoniakk 25%-ig. Deretter tilsettes under omrøring langsomt en blanding av

De under punkt 1 angitte flytende resp. oppløse-lige bestanddeler med unntak av 1,2-propylenglykol haes i et rørekar i den nevnte rekkefølge og deri dispergeres pigmentet med et oppløsningsmiddel. Deretter tilsettes 1,2-propylenglykol. Av denne pigmentpasta fremstilles en større mengde for å sikre blanding med de forskjellige dispersjoner som skal undersøkes av samme betingelser, dvs. med hensyn til pigment-dispergering.

Por fremstilling av de enkelte malinger ble det fra pigmentpastaen uttatt en tilsvarende mengde og i den i ovennevnte resept nevnte fremgangsmåte blandet med de ca. 1 dag gamle dispersjoner i en langsomtgående rører. Derpå ble det tilsatt de under punkt 3 nevnte oppløsningsmidler. Etter den fullstendige konfeksjonering ble malingen siktet.

Disse glansmalinger påføres etter en dags standtid på glassplater og på stålblikk, hvor det på forhånd sprøytes en lufttørkende pigmentert glinsende alkydharpikslakk og ble aldret etter tørkning i 24 timer ved 100°C. Det ble anvendt en filmtrekker med en spaltehøyde på 200 ym. Etter 24 timers tørketid av glansmalingen ble denne undersøkt ifølge de to nedenfor omtalte metoder på våtvedhengning.

ll_ Avd^ivn^ngsgrøve

I en mekanisk avdrivningsmaskin, slik den f.eks. er omtalt i DOS 2.262.956, imidlertid med en ca. 1,20 meter lang løpestrekning innlegges de forberedte glassplater således

at de opptrukne dispersjonsmalingfilmer ligger loddrett på børst-enes bevegelsesretning. På grunn av gangstrekningens lengde kan det i en prøvegang undersøkes omtrent 15 malinger samtidig. Det anvendes en svinebustbørste som til å begynne med fuktes med destillert vann. Gangstrekningen fuktes under undersøkelsen likeledes med destillert vann, således at børstesporet stadig er dekket med en vannfilm. Ved utilstrekkelig våtvedhengning av-skyves etter få børsteganger dispersjonsmalingen ved hjelp av børstene fra underlaget og rives av ved grensen mellom fuktet og tørr film. Våtvedhengningen er bedre jo lengere tid det går før avskyvning av filmen finner sted. Optimal våtvedhengning foreligger når filmen etter 3000 børstepasseringer (1 børste-passering er en frem- og tilbakevegelse) enda ikke er skjøvet av i det fuktede børstespor.

2) __Kondensas j_onsp_røve

' Her ble det anvendt en firkantet termostat som er halvfylt med vann av 50°C og i hvis gassrom over vannoverflaten er montert en ventilator. Den øvre åpning belegges med de forberedte stålblikk - med prøveflaten nedad - og lukkes derved. Termostaten står i et rom hvis temperatur holdes ved 23°C

Ved temperaturdiffererisen kondenseres vanndamp på undersiden

av blikket og innvirker på glansmalingfilmen. Etter 15 minutter uttas platen og vurderes.

Utilstrekkelig våtvedhengning viser seg i dannelse av blærer mellom dispersjonsmalingen og alkydharpikslakken samt i filmens lette avskyvbarhet, f. eks. med fingertuppen.

Ved god våtvedhengning er filmen også etter 4 timer enda blærefri og ikke avskyvbar.

Prøveresultatene fremgår av tabell 1.

Eksemp_el_8

I en 2 liters trehalset kolbe, som befinner seg i et varmebad og er utrustet med rører, tilbakeløpskjøler, dryppetrakt og termometer, oppvarmer under omrøring et dispersjonsbad, bestående av «

idet polymerisasjonen kommer igang. Når temperaturen er øket til 70°C begynner tildosering av 5^0 vektdeler vinylacetat. Etterat ca. 300 vektdeler av vinylacetatet er polymerisert, blandes det resterende vinylacetat (300 vektdeler) som befinner seg i dryppetrakten med 18 vektdeler g-kloretylvinyleter og blandes under omrøring og monomerdoseringen fortsettes med monomerblandingen. Den samlede tildoseringstid utgjør ca.

3 timer.

Umiddelbart etter avslutning av monomertilsetning tilsettes en oppløsning av 0,3 vektdeler ammoniumperoksydisul fat i 15 vektdeler vann. Man oppvarmer ved polymerisasjonstemperaturen (70°C) under fortsatt omrøring i en time, tilsetter langsomt 40 vektdeler vandig ammoniakkoppløsning (25%-ig) og avkjøler blandingen etter at det har blitt omrørt en ytterligere time ved

70°C. pH-verdien ligger ved 9,4, faststoffinnholdet utgjør ca. 50%.

Eksemp_el_9

Man fremstiller i første rekke en monomeremulsjon av følgende sammensetning:

Dette omrøres med en hurtigomrører inntil det fremkommer en stabil emulsjon.

I en apparatur slik den er omtalt i eksempel 1 oppvarmes en blanding av

til 8l°C og blandes med en oppløsning av 0,45 vektdeler ammonium-peroksydisulf at i 15 vektdeler vann. Deretter begynner man med tildoseringen av den resterende monomeremulsjon. Når halvparten av monomeremulsjonen er tildosert, blander man den resterende de^ med 18 vektdeler 3-kloretylmetakrylat, sørger ved kort omrøring for en jevn fordeling i monomeremulsjonen og fører polymerisasjonen til avslutning. Den samlede tildoseringstid utgjør 2 timer, polymerisasjonstemperaturen og temperaturen under etter-oppvarmningstiden ligger mellom 8l og 83°C. Mot avslutning av monomerdoseringen blander man reaksjonsblandingen med 0,15 vektdeler ammoniumperoksydisulfat i 5 vektdeler vann, oppvarmer 90 minutter, videre tilsetter deretter 23 vektdeler urotropin,

oppløst i 40 vektdeler vann, oppvarmer" en ytterligere halvtime og avkjøler deretter. pH-verdien ligger ved 6,3, faststoffinnholdet utgjør ca. 50%.

Eksemp_el_10

Man fremstiller i første rekke en monomeremulsjon av følgende sammensetning:

Dette omrøres med en hurtigomrører inntil det fremkommer en stabil emulsjon.

I en apparatur som omtalt i eksempel 1 oppvarmes en blanding av

til 8l°C og blandes med en oppløsning av 0,45 vektdeler ammon-iumperoksydisulf at i 15 vektdeler vann. Deretter begynner man med tildosering av den resterende monomeremulsjon. Når halvparten av monomeremulsjonen er tildosert, blander man den resterende del av monomeremulsjonen med 18 vektdeler B-kloretyl-akrylat, sørger ved kort omrøring for en jevn fordeling i mono-meremuls j onen og fører polymerisasjonen til avslutning. Den samlede tildoseringstid utgjør 2 timer, polymerisasjonstemperaturen og temperaturen under etteroppvarmingen ligger mellom 81 og 83°C. Etter avslutning av monomerdoseringen blander man reaksjonsblandingen med 0,15 vektdeler ammoniumperoksydisulfat i 5 vektdeler vann, oppvarmer 60 minutter videre, tilsetter deretter 40 vektdeler vandig ammoniakkoppløsning (25%-ig) langsomt, oppvarmer deretter en ytterligere time og avkjøler. pH-verdien ligger ^ved 10,1, faststoffinnholder utgjør ca. 50%. •Prøveresultatene av slitasjeprøve og kondensasjons-prøve vises i tabell 2.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av polymerdispersjoner som gir dermed fremstilt lateksmaling høy våtfesteevne, også til glatte ikke sugende underlag, ved kopolymerisasjon i vandig.medium av monomere fra gruppene a) vinylestere av organiske karboksylsyrer med inntil 20 C-atomer i syreresten, b) alkylestere av akryl- eller metakrylsyre med inntil 20 C-atomer i alkylresten, c) - aromatiske eller alifatiske umettede hydrokarboner, d) vinylhalogenider, e) umettede nitriler, f) diestere av malein- eller fumarsyre, og g) inntil 10 vekt-% (referert til monomerens samlede vekt) av umettede'karboksylsyrer med inntil 6 C-atomer eller deres anhydrider med h) 0,5-10 vekt-% (også referert til den samlede monomermengde) av nukleofilt substituerbare a,3-umettede halogenforbindelser, idet man fortrinnsvis først begynner med tilsetning av halogenforbindelser når minst 40% og inntil 80% av de andre monomere er polymerisert,karakterisert vedat man til den etter polymerisasjonen dannede dispersjon ved temperaturer på mer enn 50°C tilsetter A) to ekvivalenter ammoniakk pr. ekvivalent av det nukleofilt substituerbare halogen og i tillegg så meget ammoniakk at de varme dispersjoner har en pH-verdi på mer enn 8 eller B) 1 mol heksametylentetramin pr. ekvivalent halogen.

2) Lateksmaling med lav pigmentvolumkonsentrasjon og et innhold av 3-15 vekt-% av organiske oppløsningsmidler,karakterisert vedat den som bindemiddel inneholder en dispersjon fremstilt ved fremgangsmåten ifølge krav 1.