NO139507B - Fremgangsmaate til aa kontrollere multipleksledningene i et sentralt styrt digitalt fjernmeldings-formidlingsnett - Google Patents

Description

Elektrodeskillevegger til akkumulatorer.

Foreliggende oppfinnelse angår skillevegger for bruk mellom de positive og nega-

tive plater i akkumulatorer.

Ved fremstilling av akkumulatorer er

det vanlig å plasere en skillevegg mellom de positive og negative plater for å oppnå

en fast, jevn avstand og forhindre kontakt mellom platene. Da skilleveggen sammen med platene er neddykket i elektrolytten,

må den være inert overfor de kjemiske reaksjoner i akkumulatoren og kunne mot-

stå den nedbrytende virkning av elektrolytten.

Skilleveggen er en inert del av akkumulatoren og deltar ikke i de kjemiske reaksjoner i denne, men dens nærvær mel-

lom de positive og negative platene på-

virker allikevel akkumulatorens virknings-

grad og levetid. Ved utladning og opplad-

ning strømmer ioner gjennom elektrolyt-

ten. All innvirkning på og hindring av ione-strømmen bevirker en økning av cellens indre motstand og en senkning av spen-ningen.

På grunn av sin stilling mellom elektrodeplatene og i veien for elektrolytt- og ionestrømmen, må skilleveggene foruten å

være kjemisk inerte, også være gjennom-trengelige for ioner.

Selv om en skillevegg bør være gjen-nomtrengelig for ioner og dermed ha en høy porøsitet, er en porøsitet ut over hva som er nødvendig for en uhindret elektrolytt- eller ionestrøm, skadelig for akkumulatorens levetid. Ved ladning har små

partikler av det aktive materiale en ten-

dens til å forlate den positive plate og slå

seg ned på den negative. En stor del av disse partikler er meget små idet de fore-

ligger kolloidalt, og ved ladning er de til-bøyelige til å danne utvekster eller «trær»

på den negative plate. Hvis slike «trær»

får anledning til å danne bro mellom den positive og negative plate, vil disse kort-sluttes og resultatet er en for tidlig svikt i akkumulatoren. Selv om derfor en høy porøsitet for å tillate fri elektrolytt- og ionestrømning er meget ønskelig, er selve størrelsen og formen av de enkelte porer av like stor viktighet når det gjelder å hindre dannelsen av «trær» mellom pla-

tene.

Foruten å kunne motstå den normale nedbrytende virkning av elektrolytten, må skilleveggene også være motstandsdyktige mot oksydasjon. Spesielt ved oppladning utsettes skilleveggene for sterke oksyderen-

de virkninger hvorved de kan forkulles, og da særlig den side av skilleveggene som vender mot den positive plate. Ved en frem-adskridende oksydasjon eller forkulling forandres skilleveggenes egenskaper og styrke. Avhengig av hvor intenst akkumulatoren brukes, kan skilleveggene med tiden bli så forkullet eller oksydert at store par-

tier smuldrer vekk, hvorved platene kort-sluttes og akkumulatoren ødelegges.

Det er tidligere blitt gjort en rekke forsøk på å fremstille skillevegger som skulle oppfylle disse krav. Forsøkene har

Elektrodeskillevegger til akkumulatorer.

Foreliggende oppfinnelse angår skillevegger for bruk mellom de positive og negative plater i akkumulatorer.

Ved fremstilling av akkumulatorer er det vanlig å plasere en skillevegg mellom de positive og negative plater for å oppnå en fast, jevn avstand og forhindre kontakt mellom platene. Da skilleveggen sammen med platene er neddykket i elektrolytten, må den være inert overfor de kjemiske reaksjoner i akkumulatoren og kunne motstå den nedbrytende virkning av elektrolytten.

Skilleveggen er en inert del av akkumulatoren og deltar ikke i de kjemiske reaksjoner i denne, men dens nærvær mel-, lom de positive og negative platene på-virker allikevel akkumulatorens virknings-grad og levetid. Ved utladning og oppladning strømmer ioner gjennom elektrolytten. All innvirkning på og hindring av ione-strømmen bevirker en økning av cellens indre motstand og en senkning av spen-ningen.

På grunn av sin stilling mellom elektrodeplatene og i veien for elektrolytt- og ionestrømmen, må skilleveggene foruten å være kjemisk inerte, også være gjennom-trengelige for ioner.

Selv om en .skillevegg bør være gjen-nomtrengelig for ioner og dermed ha en høy porøsitet, er en porøsitet ut over hva som er nødvendig for' en uhindret elektrolytt- eller ionestrøm, skadelig for akkumulatorens levetid. Ved ladning har små partikler av det aktive materiale en ten-dens til å forlate den positive plate og slå seg ned på den negative. En stor del av disse partikler er meget små idet de foreligger kolloidalt, og ved ladning er de til-bøyelige til å danne utvekster eller «trær» på den negative plate. Hvis slike «trær» får anledning til å danne bro mellom den positive og negative plate, vil disse kort-sluttes og resultatet er en for tidlig svikt i akkumulatoren. Selv om derfor en høy porøsitet for å tillate fri elektrolytt- og ionestrømning er meget ønskelig, er selve størrelsen og formen av de enkelte porer av like stor viktighet når det gjelder å hindre dannelsen av «trær» mellom platene.

Foruten å kunne motstå den normale nedbrytende virkning av elektrolytten, må skilleveggene også være motstandsdyktige mot oksydasjon. Spesielt ved oppladning utsettes skilleveggene for sterke oksyderen-de virkninger hvorved de kan forkulles, og da særlig den side av skilleveggene som vender mot den positive plate. Ved en frem-adskridende oksydasjon eller ■ forkulling forandres skilleveggenes egenskaper og styrke. Avhengig av hvor intenst akkumulatoren brukes, kan skilleveggene med tiden bli så forkullet eller oksydert at store par-' tier smuldrer vekk, hvorved platene kort-sluttes og akkumulatoren ødelegges.

Det er tidligere blitt gjort en rekke forsøk på å fremstille skillevegger som skulle oppfylle disse krav. Forsøkene har bare delvis lykkes da man for en stor del har måttet ofre enkelte egenskaper for å forbedre andre hos de fremstilte skillevegger, eller fremstillingen er blitt så kost-bar at skilleveggene kun har funnet be-grenset anvendelse.

Den antagelig mest anvendte skillevegg 1 dag består av et cellulose- eller papirark eller -filt, impregnert med en varmeherdbar plast. Arket eller filten fremstilles først på vanlig måte og impregneres deretter med den varmeherdbare plast som må oppvarmes og herdes. Impregneringsgraden avhenger av mengden av plast og måten denne tilføres arket på, idet for meget plast fyller porene fullstendig og gjør skilleveggen ugjennomtrengelig og sprø, mens for lite plast gir utilstrekkelig inntreng-ning og beskyttelse av cellulosen i arket. Det er videre kjent fra U.S. patent nr. 2 810 775 å fremstille en skillevegg ved å impregnere et celluloseark med en varmeherdbar plast og etterpå gi skilleveggen et overtrekk av en termoplast ved påsprøyt-ning.

Selv om celluloseark eller -filt impregnert med varmeherdbar plast har fått stor utbredelse som skillevegger i akkumulatorer, har de en mangel som skyldes den måte de er fremstilt på. Cellulosefibrene formes først til et ark eller en filt hvortil den varmeherdbare plast så tilsettes og derpå herdes. Ved filtingen bindes fibrene til hverandre og danner et sammenbundet ark eller vev av cellulosefibre. Når den varmeherdbare plast derpå tilsettes, blir bare den overflate av fibrene som ikke er forbundet eller i kontakt med andre fibre, overtrukket. Derfor vil der etter overtrekningen fremdeles i skilleveggen være sammenhengende cellulosefiber-masser hvor der er en direkte kontakt mel - lom cellulosefibre.

Som kjent absorberer og fuktes cellulosefibre lett av de vanlige elektrolytter i akkumulatorer. Nå derfor cellulosen først er kommet i kontakt med elektrolytten, vil den hurtig nedbrytes. På grunn av cellulose — cellulosekontakten i skillevegger fremstilt av impregnert papir eller filtet cellulose, vil elektrolyttens eller det oksyde-rende materialets adgang til cellulosefibrene i skilleveggen resultere i en fremad-skridende nedbrytning av cellulosefibrene i et vesentlig område omkring slike fibre. Så snart elektrolytten er kommet i berø-ring med cellulosen på grunn av utilstrekkelig overtrekk på et sted, vil elektrolytten migrere fra fiber til fiber innenfor det termoplastiske overtrekk. Etterhvert som elektrolytten trenger frem, vil cellulosefibrene nedbrytes og svekkes, og til slutt vil skilleveggen svikte. Hvor hurtig en slik skillevegg svikter, avhenger av hvor stort område av cellulosen som utsettes for elektrolytten. På grunn av cellulose — cellulosekontakten som oppstår ved filtingen, er imidlertid skillevegger av denne type bare så gode som det svakeste punkt i deres overtrekk. For å sikre en viss porøsitet og for ikke å tette mellomrommene er det en bestemt grense for den mengde impregne-ringsmiddel eller overtrekk som kan settes til papir- eller filterarket, og derved for-økes vanskelighetene med å oppnå et tilstrekkelig og jevnt overtrekk i hele skilleveggen.

Foreliggende oppfinnelse omfatter en elektrodeskillevegg for akkumulatorer bestående av et selvbærende porøst ark inneholdende sammenfiltrede fibre med en overflate av en polymer av en alifatisk 1-olefin med mindre enn 6 carbon atomer og med eller uten kjerne av et cellulosemateriale, fremstillet ifølge patent nr. 102 512. Fibrene utgjøres for største delen av fibre med polymeroverflate og dessuten av opp til 10 pst. av uovertrukne cellulosefibre med større lengde enn den gjennomsnittlige lengde av fibrene med polymeroverflate. Fibrene med polymeroverflate er bundet til hverandre på de punkter, hvor fibrene berører hverandre, slik at der dannes sammenhengende, buktede kanaler gjennom skilleveggen.

Dessuten omfatter oppfinnelsen en fremgangsmåte ved fremstilling av en så-dan akkumulatorskillevegg. Partikler, fibre eller tråder av et cellulosemateriale behandles med en komponent av et flerkom-ponentkatalysatorsystem, hvis komponenter ved reaksjon med hverandre danner en effektiv katalysator for lavtrykkspolyme-risasjon av 1-olefiner hvorpå det behandlede cellulosemateriale omsettes med den eller de tilbakeværende komponenter i ka-talysatorsystemet, og det således behandlede cellulosemateriale bringes i kontakt med en alifatisk 1-olefin inneholdende mindre enn 6 carbon atomer, således at der dannes en polymer på cellulosematerialet. Derpå fjernes resten av flerkomponent-katalysatorsystemet og cellulosematerialet kan eventuelt oppløses og fjernes. Derefter tilsettes opp til 10 pst. uovertrukne cellulosefibre som har større lengde enn gjennomsnittet av fibrene med polymeroverflate, og fibrene dispergeres og sammenfiltres til et porøst ark, hvori fibrene er tilfeldig orientert, hvorefter polymerens overflate først myknes og derpå herdes, slik at fibrene bindes sammen til en sammenhengende skillevegg.

I norsk patent nr. 102 512 beskrives en fremgangsmåte hvorved der dannes en po-lyolefin direkte på partikler, fibre eller tråder av et cellulosemateriale slik at hver enkelt cellulosepartikkel, -fiber eller -tråd blir innkapslet i et polyolefinskall, samtidig som det omhyllede materiale utgjør et frittstrømmende, fibrøst pulver. Ifølge foreliggende oppfinnelse har det vist seg at polymeromhyllede fibre fremstilt ved omhyl-ling av individuelle cellulosefibre eller -tråder kan formes til akkumulatorskillevegger med forbedrede egenskaper.

En hvilken som helst alifatisk 1-olefin med mindre enn 6 carbon atomer kan poly-meriseres som skall eller hylser på cellulosepartiklene, men det foretrekkes ved foreliggende oppfinnelse å bruke eten eller propen da disse er gasser ved vanlig temperatur, er forholdsvis billige og tilgjenge-lige i store mengder, og danner polymerer med høy molekylvekt, velegnede i akkumulatorskillevegger.

Mengden polymer som dannes på de individuelle cellulosefibre, kan reguleres ved kontroll av reaksjonstiden under poly-meriseringen. For å oppnå et fibrøst materiale hvor polymerbelegget har en tilstrekkelig veggtykkelse og hvorav det samtidig kan dannes ark av tilstrekkelig po-røsitet, men uten så store porer at «trær» av aktivt materiale kan oppstå, bør polymerbelegget på de individuelle partikler ikke være vesentlig under 15 pst. eller vesentlig over 75 pst. av cellulosepolymer-blandingens vekt. Det er fordelaktig å an-vende polymerbelagte partikler med et po-lymerinnhold på 25—60 pst. ved fremstilling av skillevegger for akkumulatorer.

Efter at de forskjellige partikler er blitt omhyllet av polymerskall, -hylser eller -rør, fjernes katalysatorresiduet. De fi-brøse polymerpartikler utgjør et forholdsvis frittstrømmende pulver, og hver partikkel har et sentrum eller en kjerne av celiulose-fiber omhyllet av et polymerskall eller -rør. Selv om partiklene ikke agglomereres under polymerisasjonen, kan der forekomme en viss mekanisk sammenklemning av fi-~ brene i pulveret. Fibrene blir derfor beve-get for å brekke opp mulige klumper.

Det fibrøse polymeromhyllede cellulo-sepulver kan formes som et tørt pulver eller slemmes opp og formes til en papir-lignende filt eller ark. Fortrinsvis benyttes materialet i form av en oppslemning, og der anvendes papirfabrikasjonsapparatur. Etter at katalysatorresiduet er fjernet, settes vann til de fibrøse partikler slik at det dannes en vannoppslemning som så om-røres for å bryte opp fiberklumper. Etter at klumpene er brutt opp og fibrene jevnt fordelt i oppslemningen, overføres denne til viren på en papirmaskin, og vannet fjernes fra oppslemningen ved gravitasjon eller med vakuum. En fuktig filt av tilfeldig orienterte, polymeromhyllede fibre dannes på viren. Den fibrøse filt tørkes derpå, og fibrene bindes sammen til et selvbærende ark, fortrinsvis ved å opphete arket til polymerens krystallinske smeltepunkt slik at overflaten mykner uten at polymeren flyter. Etter at polymerskallenes overflate er myknet og skallene sammenbundet, stenges varmen av, og arket avkjøles for å herde de sammenbundne fibre. Sintringstemperaturen avhenger således av polymerens krystallinske smeltepunkt.

Etter sintringen presses arket til den ønskede tykkelse og tetthet og deles opp i stykker svarende omtrent til skilleveggenes størrelse. Om ønskes, kan ribber lages på den ene eller begge sider av arket under sammenpresningen. Under sammenpresningen blir arket igjen oppvarmet til sintringstemperaturen.

Arket av polymer-cellulosefibre er hy-drofobt. For å sikre at elektrolytten kan strømme fritt må et fuktemiddel tilsettes. Fuktemidlet kan settes til polymerfibrene på et hvilket som helst trinn under fremstillingen av skilleveggen. Fuktemidlet kan for eksempel settes til oppslemningen før denne kjøres på papirmaskinen, eller det kan sprøytes på det ferdige ark. Et hvilket som helst kjent fuktemiddel som ikke har skadelig innflytelse på de polymerover-trukne fibre og som ikke vil virke forstyr-rende på eller reagere med akkumulator - komponentene, kan anvendes. Dioctylnatri-um-sulfosuccinat, som selges av American Cyanamid Company under handelsnavnet

«AEROSOL», er et tilfredsstillende fuktemiddel til dette bruk. For å oppnå en bedre fordeling av fibrene i oppslemningen kan, om ønskes, en mindre mengde av et dispergeringsmiddel tilsettes og blandes med oppslemningen. Under handelsnavnet «MA-RAPERSE» selges en sulfonsyreforbindelse som er velkjent og meget brukt som dispergeringsmiddel.

Best egnet til fremstilling av polymeromhyllede cellulosefibre er slike- cellulosefibre som kan filtes til ark uten noen bestemt fiberorientering. Disse er vanligvis fra 15 til 75 ^ i diameter og fra 100 til 3500 \ i lange og omfatter bl. a. fibrøst skrappa-pir eller avispapir og kommersiell cellulosefiber. Det har vist seg at cellulosefiber som selges som fiber eller fibrøse produkter med en forholdsvis ensartet fiberdimensjon, gir et jevnere produkt.

Polymerfibrene kan f. eks. fremstilles ved en satsvis fremgangsmåte. 145 kg toluen og 7,15 kg cellulosefibre med et fuk-tighetsinnhold på ca. 5 pst. plaseres i en 190 liters reaktor. Blandingen destilleres med tilbakeløp i nitrogenatmosfære i reaktoren i ca. 4 timer ved 110°C under omrø-ring til destillatet er vannfritt. Fortrinsvis bør tilbakeløpsdestilleringen fortsette i ytterligere 1 time. Tilbakeløpsdestilleringen minsker toluenens vanninnhold til 0,01 pst. og cellulosens til 0,1 pst. Etter destillasjo-nen kjøles toluenen og cellulosen under nitrogenatmosfære til 30—35°C.

Etter avkjøling settes 171 g eller 0,9 mol TiCl4 til suspensjonen av toluen og cellulose ved 30—35°C under nitrogenatmosfære og røres i ca. 5 minutter for å få en jevn dispergering. 103 g eller 0,9 mol AlEt.j settes derpå til, og reaktoren tilføres eten istedenfor nitrogen og oppvarmes hurtig til 63 °C idet etentilførselen reguleres inntil reaksjonen er avsluttet. Reaktor-temperaturen holdes på 64,5—65,5°C ved kjøling når nødvendig. Etter 30 minutter stenges systemet, og etentrykket økes langsomt for å polymerisere eten med en konstant hastighet på 2,3 til 2,7 kg pr. time inntil et belegg som utgjør 50 pst. av blandingens totale vekt er blitt dannet på cellulosefibrene. Trykket i reaktoren økes i løpet av ca. 1 time til 1,4 kg/cm2 over-trykk. Når vekten av polyetenet dannet som skall rundt de individuelle fibre, når sam-me vekt som de tørre cellulosepartiklene, 6,8 kg, stenges etentilførselen og trykket tas av reaktoren. Det settes til mer toluen, og de polyetenomhyllede partikler filtreres til en filterkake inneholdende 40—50 pst. fast stoff. Om ønskes, kan der samtidig med den siste toluentilsetning settes til et nøytraliserende stoff, som ammoniakkgass, for å nøytralisere katalysatorresiduet. Fil-terkaken plaseres i 57 liter kokende vann, og vanndamp ledes inn i vannet og filter-kaken for å destillere av tilbakeholdt toluen. Etter at toluenen er fjernet, settes der til så meget vann at der dannes en pump-bar oppslemning og oppslemningen røres i 30 minutter ved 50—60°C. Etter omrørin-gen og mens den ennu er varm filtreres oppslemningen til en våt filterkake med ca. 40—50 pst. fast stoff.

Kaken kan tørres og fibrene bringes i bevegelse for å bryte opp eventuelle fiber-

klumper, og de tørrede fibre formes til en filt med tilfeldig orienterte fibre. Vann kan også settes til kaken slik at man får en oppslemning, og de oppslemmede fibre kan formes til en filt med tilfeldig orienterte fibre. Det foretrekkes å benytte opp-slemningsmetoden. Av fibrene i oppslemningen kan lages en filt ved å avvanne oppslemningen på en papirvire eller sikt, eller fibrene kan formes til et ark på en kontinuerlig papirmaskinvire. Fra et produk-sjonsmessig synspunkt er det fordelaktig å lage et kontinuerlig ark av fibrene.

Ved den kontinuerlige fremgangsmåte settes tilstrekkelig vann til fiberkaken slik at man får en blanding med fra ca. 1 pst. til 8 pst., fortrinsvis 4 pst. fast stoff. Blandingen omrøres for å bryte opp eventuelle fiberklumper slik at fibrene dispergeres individuelt i suspensjonen. For å lette behandlingen av det våte arket, og spesielt dersom fibrene i suspensjonen er forholdsvis korte, settes en mindre mengde uomhyllede fibre til suspensjonen. Som uomhyllede fibre anvendes fibre som er lengre enn de omhyllede fibre. Da disse uomhyllede fibrene,foreligger som individuelle fibre fordelt i hele suspensjonen ved omrørin-gen, og følgelig også i det fremstilte ark eller filt, vil nærvær av mindre mengder uomhyllede fibre ikke nedsette skilleveggens kvalitet. Foruten å lette behandlingen av det våte arket vil en tilsetning av lengre fibre øke skilleveggens stivhet slik at det faller lettere å anbringe skilleveggen mellom platene ved sammensetning av akku-mulatorcellen. Mengden av uomhyllede fibre i suspensjonen kan være inntil 10 vektsprosent beregnet på vekten av faste stoffer i suspensjonen. Vanligvis er 1—5 pst. lengre fibre tilstrekkelig. En uomhyllet kraftfiber med en gjennomsnittlig fiber-lengde på fra ca. 3000 til 5000 \ x har vist seg velegnet som tilsetning. For å få en homogen og jevnt dispergert suspensjon kan man tilsette 0,05—1,0 pst. dispergeringsmiddel, beregnet på tørrstoffvekten i suspensjonen, f. eks. av merket «MARA-PERSE».

Etter at fibrene er blitt jevnt disper-gerte, fortynnes suspensjonen til mellom 0,1 pst. og 5,0 pst. fortrinsvis ca. 1,0 pst. faste stoffer, og formes til et kontinuerlig ark på en papirmaskinvire med en hastighet som gir et fuktig ark av 2,3—3,0 mm tykkelse på viren etter avvanning. En opp-løsning med 0,1 pst. fuktemiddel, f. eks. av merket «AEROSOL», settes til viremassen 1 en mengde tilstrekkelig til at mellom 0,15 —0,25 vektsprosent fuktemiddel, beregnet på masselaget, vil bli holdt tilbake i arket.

Istedenfor å sette dispergeringsmidlet til suspensjonen og et fuktemiddel til det fuktige ark, kan fuktemidlet settes til suspensjonen før denne fortynnes. Ved denne fremgangsmetode viser det seg at fuktemidlet også virker som dispergeringsmiddel og det egentlige dispergeringsmiddel kan derfor sløyfes. Ved en slik tilsetning kan det vise seg at mengden av fuktemiddel må økes for å gi nok fuktemiddel i arket til at dette skal fuktes tilstrekkelig.

Etter at arket er blitt dannet, føres det gjennom et varmerom hvor det først oppvarmes for å tørres og deretter sintres ved kontrollert temperatur. Det foretrekkes å overføre det våte ark fra papirmaskinviren til et vevet virebelte på- hvilket det føres gjennom varmerommet. Under selve sintringen varmes arket opp -til en temperatur som er tilstrekkelig til å mykne polymeroverflaten på fibrene uten at polymeren begynner å flyte.

Det sintrede ark fjernes fra virebeltet og passerer mellom oppvarmede valser for-synt med ribbedannende rifler. Avstanden mellom valsene reguleres slik at man får en minimumstykkelse på 0,81 mm ± 0,05 mm og en ribbetykkelse på 1,88 mm. Når det sintrede ark føres mellom de oppvarmede valser, presses det sammen og oppvarmes på ny til sintringstemperaturen hvorved polymeroverflaten på fibrene atter mykner uten at polymeren flyter nevne-verdig. Under sintringen må temperaturen gjennom hele arket heves til sintringstemperaturen. I praksis foretrekkes det å anbringe de oppvarmede valser nær varmerommet, for at arket, etter den første sint-ring, uten avkjøling kan føres mellom de oppvarmede valser. Etter at arket har pas-sert de oppvarmede valser, kjøles det og deles så opp i skillevegger.

Da avstanden mellom valsene er langt mindre for skilleveggenes flate del enn for ribbene, blir den flate del av skilleveggene tettere og mindre porøs enn ribbene. For å øke tettheten og minske ribbenes porøsi-tet slik at man får en jevnere elektrolyt-strøm og en bedre slitestyrke, kan ribbenes overflate belegges med ytterligere polymer eller et annet egnet materiale etter at ribbene er dannet.

Skillevegger fremstilt ved denne fremgangsmåte har et hulrominnhold på fra 60—80 pst. Hulrommene foreligger som kanaler av mikroskopisk størrelse, som for-løper kroket gjennom skilleveggen. Kana-lene er overveiende jevnt fordelt i skilleveggen, og på grunn av deres størrelse og buktede retning hindres dannelse av «trær» gjennom skilleveggen med brodannelse og derav følgende kortslutning av cellen. Den elektriske motstand er fra ca. 0,8—1,5 milliohm for en 174 cm- skillevegg. Gjennomsnittet ligger på ca. 1,2 milliohm pr. skillevegg.

En skillevegg som fremstilt ovenfor, har også en tilstrekkelig fleksibilitet og spenstighet til å kompensere for en utvidelse og sammentrekning av elektrodeplatene uten at porøsiteten påvirkes i nevne-verdig grad. En utvidelse og sammentrekning forekommer først og fremst ved den negative elektrodeplate på grunn av temperatur- og volumendringer under opp- og utladningssyklusen.

En standard celle med 15 plater inneholdende 2 skillevegger fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte ble laget. Cellen ble prøvet over en periode på 2 uker etter retningslinjene i «The Overcharge Life Test of the Society of Automotive Engi-neers» (U.S.A.) Etter formeringen og før testingen ble mangan i en mengde tilsva-rende 0,01 vektsprosent av elektrolytten satt til cellen for å påskynde oksydasjo-nen, og manganet ble ikke fjernet fra elektrolytten under forsøket. Cellen ble tes-tet i 2 uker, og da forsøket var over, ble cellen tatt ut, elektrodeplatene delt opp og skilleveggene undersøkt. Skilleveggene fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte var intakte, idet de ikke var blitt nevne-verdig påvirket av forsøket og fremdeles var fullt anvendelige i praksis. Dette forsøk, spesielt med tilsetning av mangan, betrak-tes som en meget hård prøve for skillevegger.

Skilleveggene ifølge foreliggende oppfinnelse beholder sine egenskaper i batteriets levetid. I motsetning til vanlig solgte skillevegger, som er sprøde og bare med vanskelighet kan fjernes etter bruk, beholder foreliggende skillevegg sin opprinne-lig fasong i hele batteriets levetid og kan fjernes i intakt tilstand.

Med de syrekonsentrasj oner som nor-malt benyttes i akkumulatorelektrolyttei, har svovelsyren liten eller ingen virkning på cellulosefibren i skilleveggen. Liten eller ingen oppløsning eller nedbrytning av cellulosen kan oppdages etter bruk. Nærvær av cellulosefiber i polymerrørene eller

-skallene gjør skilleveggen stivere og lettere å behandle. For visse formål, som til bruk i fly hvor en vektbesparelse kan være ønskelig, kan cellulosefibrene fjernes fra polymerrørene eller -skallene, f. eks. ved å

løse opp og ekstrahere cellulosen fra poly-merskallene eller -rørene mens den polymeromhyllede cellulose foreligger i form

av et pulver. Cellulosen kan fjernes ved behandling av pulveret med en sterk oppløs-ning av svovelsyre, natriumhydroksyd og

carbondisulfid, cuprammonium eller andre

stoffer som er i stand til å løse opp eller

løsliggjøre cellulosematerialer og som ikke

vil reagere med eller påvirke polymeren.

Den polyolefinomhyllede cellulose neddyp-pes først i oppløsningen tilstrekkelig lenge

til å løse opp eller løsliggjøre cellulosen.

Oppløsningen kan holdes i bevegelse for å

lette sirkulasjonen. Etter at cellulosen er

oppløst eller løsliggjort, tappes oppløsnin-gen av, og materialet vaskes med en ny

mengde oppløsning for å fjerne restene av

cellulosen, hvorpå materialet vaskes med

vann foråfjeme oppløsningen. Et nøytrali-serings- og fuktemiddel kan tilsettes etter

at cellulosen er fjernet. På grunn av at det

letter fremstillingen og behandlingen av

skilleveggene, er det imidlertid i de fleste

tilfelle fordelaktig å ikke fjerne cellulosen.

Selv om skilleveggen ved foreliggende

oppfinnelse er spesielt beskrevet som en

plate som anbringes mellom de positive og

negative elektrodeplater, kan også fibrene

fremstilles, oppslemmes og avsettes og sintres direkte på elektrodeplaten til en samlet

enhet, eller skilleveggmaterialet kan formes til en konvolutt, enten rundt elektrodeplaten eller slik at denne senere kan

puttes inn i konvolutten.

Claims (10)

1. Elektrodeskillevegg til akkumulatorer bestående av et selvbærende porøst

ark inneholdende sammenfiltrede fibre med en overflate av en polymer, av en alifatisk 1-olefin med mindre enn 6 carbon atomer og med eller uten kjerne av et cellulosemateriale, fremstillet ifølge patent nr. 102 512, karakterisert ved at fibrene for den største delen utgjøres av fibre med polymeroverflate og dessuten av opp til 10 pst. av uovertrukne cellulosefibre med stør-re lengde enn den gjennomsnittlige lengde av fibrene med polymeroverflate, og at fibrene med polymeroverflate er bundet til hverandre på de punkter, hvor fibrene be-rører hverandre, slik at der dannes sammenhengende, buktede kanaler gjennom skilleveggen.

2. Skillevegg ifølge påstand 1, karakterisert ved at de uovertrukne cellulosefibre er kraftfibre.

3. Skillevegg ifølge påstand 1 og 2, karakterisert ved at de uovertrukne cellulosefibre utgjør 1—5 pst. av totalvek-ten av de sammenfiltrede fibre.

4. Skillevegg ifølge påstand 1—3, karakterisert ved at fibrene med polymeroverflate er hule.

5. Skillevegg ifølge påstand 1—4, karakterisert ved at veggene i de buktede kanaler er belagt med et fuktemiddel.

6. Fremgangsmåte ved fremstilling av en porøs, fibrøs akkumulatorskillevegg ifølge påstand 1—5, ved at partikler, fibre eller tråder av et cellulosemateriale behandles med en komponent av et flerkom-ponent-katalysatorsystem, hvis komponenter ved reaksjon med hverandre danner en effektiv katalysator for lavtrykkspolymeri-sasjon av 1-olefiner, hvorpå det behandlede cellulosemateriale omsettes med den eller de tilbakeværende komponenter i katalysa-torsystemet, og det således behandlede cellulosemateriale bringes i kontakt med en alifatisk 1-olefin inneholdende mindre enn 6 carbon atomer, således at der dannes en polymer på cellulosematerialet, karakterisert ved at resten av flerkompo-nent-katalysatorsystemet fjernes og cellulosematerialet eventuelt oppløses og fjernes, at derefter tilsettes opp til 10 pst. uovertrukne cellulosefibre som har større lengde enn gjennomsnittet av fibrene med polymeroverflate samt at fibrene dispergeres og sammenfiltres til et porøst ark, hvori fibrene er tilfeldig orientert, hvorefter polymerens overflate først myknes og derpå herdes, slik at fibrene bindes sammen til en sammenhengende skillevegg.

7. Fremgangsmåte ifølge påstand 6, karakterisert ved at det polymer-overtrukne cellulosemateriale behandles med et fuktemiddel før eller efter skilleveggens dannelse.

8. Fremgangsmåte ifølge påstand 6— 7, karakterisert ved at polymerens mykning skjer ved behandling med et flyk-tig oppløsningsmiddel.

9. Fremgangsmåte ifølge påstand 6— 7, karakterisert ved at polymerens mykning skjer ved oppvarmning av fibrene til mykningstemperaturen således at polymerens overflate myknes uten at den flyter.

10. Fremgangsmåte ifølge påstand 9, karakterisert ved at arket samtidig som det oppvarmes utsettes for trykk.