NO139486B

NO139486B - Fremgangsmaate for fremstilling av en vaskemiddelblanding

Info

Publication number: NO139486B
Application number: NO72247A
Authority: NO
Inventors: Frederik Johan Kerkhoven
Original assignee: Unilever Nv
Priority date: 1971-02-03
Filing date: 1972-02-01
Publication date: 1978-12-11
Also published as: DE2204568A1; DE2204568B2; DK139874C; BE778941A; NL168550C; AU3847272A; DK139874B; FR2124410A1; NO139486C; IT951111B; DE2204568C3; CH565860A5; FR2124410B1; GB1371101A; SE394118B; CA962159A; US4274974A; ZA72628B; AU463649B2; NL7201278A

Description

Fremgangsmåte til å belegge et banemateriale med plast.

Den foreliggende oppfinnelse angår belegning av porøse, flate materialer som f. eks. papir, lerretsduk, tøyer, både vevede og ikke vevede, og lignende med en film av utsprøytbar (ekstruderbar) termoplastisk harpiks, innbefattet polyalkener, spesielt polyethen, og mer spesielt angår oppfinnelsen en metode til kontinuerlig å belegge en hurtig beveget bane av porøst, gassgjen-nomtrengelig flatt materiale med en normalt fast termoplast som oppvarmes så den blir tilstrekkelig myk til å kunne trykk-ekstruderes, hvor plasten utsprøytes (ek-struderes) gjennom1 en spalteåpning i et utsprøytningshode (extruder) som står på avstand fra banen, i form av en kontinuerlig film som bringes i berøring med den ene side av den nevnte bane, idet plastfilmen oppvarmes i en slik grad og banen beveges med en slik hastighet at plastfilmen blir varmstrukket på veien fra utsprøytnings-åpningen til banen.

Der har tidligere vært foreslått apparater og fremgangsmåter til å gi slike ba-ner av porøst, flatt materiale, i denne fremstilling generelt betegnet som porøse underlag, hinnelignende tynne belegg av termoplastisk harpiks, innbefattet polymerisater og sampolymerisater. Disse tidligere fremgangsmåter er beheftet med den ulempe at de resulterende ark eller laminater har mangelfulle egenskaper, idet de på en rekke punkter er utilstrekkelig til handelsmessige formål i sammenligning

med utførelsen ifølge den foreliggende opp-

finnelse. Det har f. eks. tidligere vært vanskelig å belegge slike underlag med en tynn film av ethenpolymerisater eller polyamider ved å bre ut plasten i varmsmeltet tilstand på grunn av plastsubstansenes høye viskositet i smeltet tilstand og deres util-strekkelige stabilitet ved smeltetemperatu-ren. Videre har underlaget og dettes tynne hinne, når det er dannet ved hjelp av de før nevnte tidligere metoder, en relativt dårlig adhesjon. Der er tidligere gjort for-søk på å avhjelpe dette ved hjelp av ka-landreringsutstyr til økning av det trykk som virker på laminatet, for slik å øke bindingen, mellom polymerisatet og platen. Imidlertid er utstyret for oppnåelse av dette usedvanlig kostbart, og det er fastslått at det i virkeligheten ikke tilveiebringer det ønskede resultat når det gjelder alle polymerisater av den før nevnte klasse, og særlig syntetiske lineære polymerisater med et utpreget smeltepunkt. Dessuten oxyderer de foran nevnte polyamider altfor raskt ved de høye temperaturer som er nødven-dige ved kalandrering.

Det er tidligere også blitt foreslått å forbedre bindingen mellom et slikt poly-merisatbelegg og det porøse underlag ved hjelp av klebemidler. Imidlertid oppviser det produkt som er følgen av en slik fremgangsmåte, betydelige ulemper, idet klebemiddelet i alminnelighet er betydelig dår-ligere enn det for en bestemt anvendelse valgte polymerisat.

En av hensiktene med den forliggeende

oppfinnelse er å skaffe en fremgangsmåte til å påføre en film av termoplastisk harpiks, spesielt syntetiske, lineære polymerisater med utpreget smeltepunkt, på porøse underlag, f. eks. papir, under oppnåelse av store besparelser med hensyn til den nød-vendige mengde av plast, så der fås betydelige besparelser i omkostningene for ut-førelse av slike beregningsmetoder.

En ytterligere hensikt er å skaffe en slik metode hvor der oppnås en sterk binding mellom filmen og det porøse underlag i en grad som hittil ikke har vært oppnådd, samtidig som filmen er av en hittil uopp-nådd lett vekt, og uten bruk av et mellomliggende klebemiddellag.

De foran nevnte hensikter oppnås iføl-ge den foreliggende oppfinnelse ved at der på den annen side av banen i det området hvor filmen bringes i berøring med denne, utøves et undertrykk som er tilstrekkelig til at plastfilmen bindes bare til den øvre overflate av banen i form av et kontinuerlig skikt av hovedsakelig jevn tykkelse. Det bør undgås å fjerne varme fra overflaten av det porøse underlag og den smeltede film, hvorved det sikres at en tilstrekkelig adhesjon og binding av laminatskiktene finner sted. Den ovennevnte fremgangsmåte utføres i en hastighet av mellom 152 og 366 m/min., men oppfinnelsen er ikke begrenset til anvendelse av disse hastigheter, idet der for øyeblikket ikke er kjent hverken noen øvre eller noen nedre grense for hastigheten av en slik belegning. Ved denne fremgangsmåte oppnås der en bane med et glatt polymerisatbe-legg som har jevn tykkelse og følger ujevn-hetene i papirets overflate, omfattende betydelige forhøyninger og fordypninger be-traktet i et forstørret tverrsnitt, og belegget kan variere i tykkelse ned til 0,00177 mm.

Det syntetiske lineære polymerisat i smeltet form og med et utpreget smeltepunkt kan ha en hvilken som helst temperatur over smeltepunktet når det sprøytes ut og pålegges banen, dog må en slik temperatur naturligvis være lavere enn plastsubstansens nedbrytnin-gstemperatuir, og filmen blir senere avkjølet til en temperatur under stivningstemperaturen, men dette finner ikke sted før der er oppnådd den foran nevnte adhesjon mellom filmen og det porøse underlag. Temperaturen av det porøse underlag ved berøringspunktet eller berøringslinjen med filmen er ved enkelte utførelsesformer av oppfinnelsen ikke av-gjørende skjønt det ved andre utførelses-former, hvor det er ønskelig å vedlikeholde varmen i filmen for å hjelpe på bindingen, er mulig å forvarme underlaget. Størrelsen av det undertrykk som anvendes på den motsatte side av det porøse underlag i forhold til den side hvor filmen legges på, er avhengig av underlagets porøsitet.

Den plastfilm som er nevnt foran, fremstilles ved en utførelsesform av oppfinnelsen fra et vanligvis fast syntetisk lineært polymerisat med utpreget smeltepunkt, som tidligere nevnt, og fra den gruppe som består av ethenpolymerisater, klorerte ethenpolymerisater med et klor-innhold av fortrinsvis 20—40 pst. og polyamider. For hvert av disse polymerisater er der visse foretrukne temperaturområder som bør anvendes for å lette gjennomfø-ringen av fremgangsmåten og for å forbedre produktets kvalitet slik at dette oppviser best mulig adhesjon mellom det po-røse underlag og filmen. Filmen kan også dannes av et formaldehydpolymerisat, f. eks. av den type som er kjent under han-delsnavnet «Delrin», og som består av langkjedepolymere av enkle molekyler eller monomere, idet molekylstrukturen omfatter ett carbonatom, ett oxygenatom og to hydrogenatomer og består av en rett kjede uten forgreninger. Derfor kan for-maldehydpolymerkj edene pakkes tett sammen, noe som gir denne plastsubstans en symmetrisk geometri, høy krystallinitet og stor styrke. Dette spesielle polymerisat be-tegnes også som en acetal-harpiks og spesielt som polymethylenoxyd. Dette polymethylenoxyd har på samme måte som metall et veldefinert smeltepunkt på 175° C. Det kan derfor sies å ha et utpreget smeltepunkt. Denne acetal-harpiks er,'når den foreligger i betydelg tykkelse, vanskelig å bøye, og når den bøyes, går den tilbake på en lignende måte som fjærstål. Hvis der derfor blir utsprøytet et belegg av betydelig tykkelse på et porøst underlag, ville produktet ha tilbøyelighet til å ha slike egenskaper. Polymethylenoxyd er dessuten mere motstandsdyktig overfor slitasje enn enkelte metaller, og dets friksjonskoeffi-sient er ikke bare meget lav, men også konstant for heftfriksjon og glidende frik-sjon. Fordi det dessuten er elektrisk ikke-ledende, kan elektriske kretser påtrykkes det, og derfor kan denne harpiks, når den lamineres eller bindes til papir, skaffe et usedvanlig billig underlag hvorpå der kan trykkes elektriske kretser. Et slikt laminat er økonomisk fordelaktig til slike formål fordi det porøse underlag kan skaffe en egnet avstivning av den tynne film. Ytterligere er denne acetal-harpiks, til tross for sin formaldehyd-opprinnelse, luktløs, smakløs, ikke-giftig og behagelig og glatt å ta på. Den har følgelig betydelige fordeler i forbindelse med fremstillingen av beholdere for matvarer og drikkevarer. Harpiksen «Delrin» er dessuten en termoplast, slik som nylon eller polyethen, og ikke en herdeplast, slik som fenolplastene. Videre er denne acetal-harpiks meget motstandsdyktig overfor omgivelser av salt eller salt-vann, og et porøst underlag laminert med denne harpiks er derfor spesielt fordelaktig til det formål å oppbevare salt eller kjemi-kalier med saltets egenskaper.

Med hensyn til de ethenpolymerisater som er nevnt foran, kan disses temperaturer i smeltet tilstand og når dé som film kommer i berøring med et porøst underlag, være f. eks. mellom 120 og 340°C. Fortrinsvis er temperaturen mellom 220 og 310°C. Filmen bør avkjøles til en temperatur av mellom 10 og 150° C, fortrlnsvis mellom 45 og 65° C, og når det gjelder klorerte ethenpolymerisater, kan den smeltede film ha en temperatur av 120 til 190°C, men fortrinsvis mellom 135 og 160° C når den kommer i berøring med det porøse underlag. De samme avkjølingstemperaturer som er nevnt ovenfor, blir foretrukket.

Med hensyn til bruken av et polyamid i den utsprøytede film er det funnet at der kan anvendes en temperatur mellom poly-amidets smeltepunkt og 300°C, men fortrinsvis ikke mere enn 275°C. Slike polyamider kan deles i én gruppe med relativt lavt smeltepunkt. Med hensyn til grup-pen med høyt smeltepunkt foretrekkes det å ha filmen på en temperatur av minst 235°C når den kommer i berøring med det porøse underlag, mens en nedre mini-mumstemperatur av 190°C foretrekkes for den annen gruppe. Plastfilmen bør avkjø-les til mellom 10 og 120°C når det gjelder alle polyamider, og det er funnet fordelaktig å anvende et mere begrenset område på mellom 20 og 100°C.

Temperaturen av det porøse underlag, når det kommer i berøring med plastfilmen, kan ha en verdi som varierer innen et vidt område, f. eks. mellom 10 og 200°C, men der foretrekkes en temperatur av mellom 100 og 120°C når det gjelder å forbedre bindingen mellom filmen og banen. Der kan oppnås en viss fordel i denne hen-seende, men dette motveies av ulempen ved å måtte forvarme det porøse underlag, slik at forvarmningsfremgangsmåten vanligvis ikke blir sterkt foretrukket undtatt når det er ønskelig å oppnå meget tynne filmer med en maksimal adhesjon til det porøse underlag. Mens det er nødvendig å avkjøle den smeltede plast til en temperatur under stivningspunktet efter at den har trengt tilstrekkelig inn i underlaget, er bindingen mellom det porøse underlag og plasten desto bedre jo høyere avkjø-lingstemperaturen er uten at der oppstår vanskeligheter. Følgelig vil den nye fremgangsmåte bli utført under anvendelse av den høyeste praktiske avkjølingstempera-tur som ikke bevirker at harpiksen kleber til apparatet, f. eks. til avkjølingsvalsen.

Som nevnt kan temperaturen av den smeltede plast når denne kommer i berø-ring med det porøse underlag, være hvor som helst mellom polymerisatets smeltepunkt og dets nedbrytningspunkt. Imidlertid finnes der for hvert polymerisat et foretrukket temperaturområde, som ligger betydelig over smeltepunktet, og som bevirker at metoden kan utføres glatt og med minst mulig vanskeligheter, samt også gir det beste produkt med hensyn til graden av adhesjon mellom filmen og det porøse underlag og også med hensyn til jevnheten av filmtykkelsen. Hvis der skal bevirkes en sterk binding mellom plasten og det porøse underlag, er disse temperaturområder for de forskjellg plaster en viktig faktor ved utførelsen av den nye fremgangsmåte.

Oppfinnelsen går videre ut på en belegningsmetode hvor der anvendes en be-legningssubstans i form av en oppløsning eller en dispersjon.

Fremgangsmåte og apparater ifølge tidligere utførelser har vært ute av stand til ved høy hastighet å fremstille et, porøst underlag belagt med meget tynne plastfilmer og på samme tid å oppnå en høy grad av adhesjon.

Tidligere fremgangsmåter og apparater av denne art samt produkter fremstillet ved hjelp av disse og omfattende porøse underlag belagt med en termoplastisk harpiks har ikke bare de ulemper som er forbundet med lav hastighet og umuligheten av å påføre ekstremt tynne belegg, men også at det er meget lett å delaminere produktet som et resultat av utilstrekkelig adhesjon bl. a. på grunn av at plastfilmen i tidligere apparater kleber til overflaten av kolde metallvalser.

Ytterligere har man ved tidligere metoder ikke oppnådd tilstrekkelig beherskel-se av adhesjonen i laminatet på samme måte som påtenkt ifølge den foreliggende oppfinnelse for å meddele en påkrevet ønsket adhesjon for et stort utvalg av spesielle anvendelser. Det vil si at de tidligere metoder ikke har skaffet tilstrekkelig be-herskelse av adhesjonen mellom den grense hvor der er praktisk talt ingen adhesjon, og den hvor der, når plastfilmen skilles fra papiret, finner sted en indre spaltning og ødeleggelse av papirfibrene.

Man har videre ved de tidligere metoder og apparater og også ved de produkter som har vært fremstillet på denne måte, møtt betydelige vanskeligheter i forbindelse med dannelse av kantvulster. Dette nødvendiggjør en innretning for trimming av kantene og bevirker en betydelig mengde avfall.

Videre har der ved de metoder og fremgangsmåter som hittil har vært anvendt, vært et betydelig såkalt «varmstrekkgap» mellom utsprøytningsdysen og pressvalsen, idet der med dette uttrykk menes avstanden mellom dyseleppene og det punkt hvor det utsprøytede plastbelegg blir presset mellom to valser. Dette har nødvendiggjort uønskede høye temperaturer av plasten og har resultert i oxydasjon og termisk forringelse av den utsprøytede harpiks eller plastsubstans. Ved visse ut-førelsesformer av den foreliggende oppfinnelse ønskes der ingen slik oxydasjon, men ved andre utførelsesformer blir den ansett som fordelaktig, slik som nærmere forklart i det følgende.

Det er derfor en av hensiktene med den foreliggende oppfinnelse å overvinne de ovennevnte ulemper eller å redusere dem slik at de blir ubetydelige.

Ifølge en utførelsesform av oppfinnelsen skaffes der en ny belegningsmetode som har hittil uoppnådde fordeler fra et handelsøkonomisk synspunkt, idet den har et meget lite plastforbruk og fremstiller et produkt med betydelige fordeler i kvalitet sammenlignet med tidligere produkter. Spesielt er det mulig å belegge et porøst underlag som f. eks. ubleket kraftpapir med en gramvekt av 65 g/m2 med et belegg av polyethen i en mengde av 1,6— 5 g/m2 og ved høye hastigheter f. eks. 300 —370 m/min., slik at det nevnte belegg får en sedvanlig høy grad av adhesjon omfattende fiberslitende adhesjon som er tilstrekkelig til å ødelegge disse fibre når produktet delamineres.

Oppfinnelsen skaffer også en ny fremgangsmåte til belegning av papir som på kjent måte kan ha avvekslende sammenpressede og ikke-sammenpressede partier og relativt høye strekkegenskaper som tillater strekning i to retninger. Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er det mulig å belegge slike papirtyper samtidig som der oppnås en høy grad av fiber-slitende adhesjon ved belegg med usedvanlig lav vekt over hele papiroverflaten, innbefattet både de sammenpressede og de relativt ikke-sammenpressede områder.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan der videre fås et laminat av et porøst underlag og en plastfilm, som har hitil uoppnådde fuktighetssperrende egenskaper i betraktning av det usedvanlig tynne belegg og uregelmessighetene i det porøse underlag.

De ovennevnte og ytterligere fordeler og nye trekk ved oppfinnelsen vil mere de-taljert fremgå av den følgende beskrivelse sett i forbindelse med tegningen, som bare har til hensikt å anskueliggjøre oppfinnelsen og ikke begrenser beskyttelsen. Fig. 1 omfatter et skjematisk sideriss av en utførelsesform av et apparat hvor en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen kan ut-føres. Fig. 2 er et tverrsnitt i sterkt forstørret målestokk av et porøst underlag belagt i overensstemmelse med tidligere metoder. Fig. 3 er et tverrsnitt, også i sterkt for-størret målestokk, og viser et porøst underlag med et plastbelegg påført i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse. Fig. 4 er et ytterligere skjematisk sideriss av en del av det apparat som er vist på fig. 1, men med små modifikasjoner og viser utsprøytningen anbragt i en litt annen stilling enn på fig. 1. Fig. 5 er et sideriss delvis i snitt og med enkelte deler skåret bort og viser en modifisert utførelse av en sugevalse som kan anvendes ved apparatet på fig. 1. Fig. 6 er et utsnitt i forstørret målestokk av et tverrsnitt gjennom leppene for utsprøytningsinnretningen og viser ut-sprøytningsåpningen samt anskueliggjør tykkelseskontraksjonen av den utsprøytede plastfilm etter at denne har forlatt ut-sprøytningsåpningen. Fig. 7 er et grunnriss av den utsprøyt-ningsdyse som er vist på fig. 6, og viser hvorledes den utsprøytede film strømmer ut av dysen, samt anskueliggjør breddekontraksjonen, dvs. den innsnevring av plastfilmens bredde som finner sted like etter at filmen er sprøytet ut av dysen. Fig. 8 er et skjematisk sideriss av et apparat som på mange måter er lik det som er vist på fig. 1, med unntagelse av at der istedenfor en roterende sugevalse anvendes et stasjonært sugekammer over hvilket der beveges en bæreduk, idet apparatet dog ikke er begrenset til anvendelsen av en slik duk, i særdeleshet når underlaget har tilstrekkelig styrke til å trekkes over et stasjonært sugekammer. Fig. 9 er et grunnriss av det apparat som er vist på fig. 8. Fig. 10 er et sideriss, delvis i snitt og med enkelte deler skåret bort, av en stasjonær sugekasse og utsprøytningsinnret-ning som kan settes istedenfor de tilsvarende deler av apparatet på fig. 8, og viser en modifikasjon av sugekassen med det formål å utføre en for-avsugning, dvs. for å utøve et sug eller undertrykk på det porøse underlag foran det sted hvor den ekstruderte film pålegges. Fig. 11 er et skjematisk sideriss, delvis i snitt og med enkelte deler skåret bort samt enkelte sløyfet for anskuelighets skyld, og viser enda en brukbar utførelse av et apparat til utførelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 12 er et skjematisk sideriss av visse deler av et apparat som utgjør en første modifisert utførelse av apparatet på fig. 11. Fig. 13 er grunnriss av visse deler av det apparat som er vist på fig. 12, og viser et utsnitt av det tråddekkede porøse underlag. Fig. 14 er et skjematisk sideriss av visse deler av et apparat som utgjør en annen modifisert utførelsesform av apparatet ifølge fig. 11. Fig. 15 er et grunnriss av deler av oet apparat som er vist på fig. 14. Fig. 16 er en del av et tverrsnitt i større målestokk av et nytt produkt fremstillet i apparatet på fig. 11—15 og omfattende et porøst underlag til hvilket der er fastklebet en utsprøytet plastfilm, samtidig som der mellom skiktene er innskutt et trådgitterlignende stoff bestående av tråder som strekker seg i én retning og befinner seg på relativt stor avstand fra hverandre, samt ytterligere tråder som strekker seg på tvers av de førstnevnte uten at stoffet er vevet, idet trådene er festet innbyrdes og til underlaget ved hjelp av den utsprøytede film. Fig. 17 er en del av et tverrsnitt; likeledes i større målestokk, av et alternativt produkt fremstillet i apparatet på fig. 11 —15, idet produktet er vist på et mellomliggende trinn av fremstillingsprosessen. Fig. 18 viser produktet på fig. 17 på et senere trinn av fremstillingen. Fig. 18a er en del av et tverrsnitt i større målestokk av et nytt produkt fremstilt ifølge en utførelsesform av oppfinnelsen. Fig. 18b er en ytterligere del av et tverrsnitt i større målestokk av enda et nytt produkt fremstilt ifølge en ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen. Fig. 19 omfatter grafiske fremstillin-ger av viskositeten i avhengighet av temperaturen av visse plastsubstanser som kan anvendes ved den foreliggende oppfinnelse. Fig. 20 er en grafisk fremstilling som viser egenskapene med hensyn på gjennomtrengning av fuktig damp for flere prøvestykker av kraftpapir som er belagt i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med andre prø-ver av kraftpapir som er belagt ved hjelp av tidligere kjente fremgangsmåter, og som representerer teknikkens stadium.

I den følgende fremstilling vil størrel-sen av belegget bli angitt som gramvekt på samme måte som for en papirbane, dvs. i g/ms. Et belegg på 23,5 g/m2 av en polyethen med en spesifik vekt av 0,920 vil gi en tykkelse av belegget på 0,025 mm. Den foreliggende oppfinnelse omfatter blant annet en fremgangsmåte til påføring av ekstremt tynne belegg, ned til 1,6 g/ms, på et porøst underlag.

Tegningen vil nu bli omtalt nærmere, og under henvisning til fig. 1, 2 og 3 vil der bli beskrevet en første utførelsesform av et apparat som i en egnet industriell målestokk er istand til å utføre en form for ut-sprøytningsbelegning som virkeliggjør den foreliggende oppfinnelse, og som gir betydelige fordeler med hensyn til økonomi og produktkvalitet sammenlignet med tidligere fremgangsmåter.

Med apparatet på fig. 1 er det mulig å fremstille det produkt som er vist på fig. 3, og som er vist til sammenligning med det produkt som fås ifølge tidligere fremgangsmåter, og som er vist på fig. 2. Apparatet på fig. 1 og den fremgangsmåte som kan utføres på dette apparat, muliggjør belegningshastigheter av f. eks. størrelses-ordenen 152—457 m/min, samtidig som der oppnås fiber-slitende eller fiber-trekkende adhesjon i laminatet, selv når vekten er så lav som 1,6 g/m2. Et typisk eksempel på belegningsmaterialet er polyethen påført f. eks. ubehandlet kraftpapir med en gramvekt av 65. På apparatet ifølge fig. 1 er det også mulig å fremstille et laminat med fiber-slitende adhesjon, hvor belegningsvekten f. eks. er 8 g polyethen pr. m-2 på et 65 g's strekkbart papir, ved belegningshastighet av f. eks. størrelsesordenen 152—304 g/min. Imidlertid er oppfinnelsen ikke begrenset til de ovennevnte hastigheter, som bare er anført for å angi at det til tross for en meget lav vekt av belegget, høy adhesjon og andre fordeler er mulig å oppnå høye produksjonshastigheter, noe som hittil ikke har vært mulig sammen med de nevnte fordeler.

Belegningsapparatet ifølge fig. 1 er generelt betegnet med 20 og består bl. a. av en aksel 21 til opplagring av en rull 22 med papir som vikles av, samt en aksel 23 til opplagring av en rull 24 med oppviklet belagt papir. Mellom avviklings- og oppvik-lingsrullene befinner utsprøytnings- og belegningsapparatet seg, og dette apparat omfatter en roterende sugevalse 25, en ut-sprøytningsmaskin (extruder) 26 for plastfilmen, en kjølevalse 27, som f. eks. kan være vannkjølet, samt oppvarmningsorganer 27a. Oppfinnelsen er ikke begrenset til anvendelse av slike oppvarmningsorganer 27a, som bare anvendes når omstendighe-tene gjør det ønskelig.

I den viste utførelse omfatter sugevalsen. 25 en roterende sylindrisk hjulkrans 28 hvori der er anbragt et stasjonært sugekammer 29 med en åpning 30 som ven-der mot innersiden av den roterende hjulkrans 28, samtidig som sugekammeret 29 står i forbindelse med en vakuumpumpe 31 via en ledning 32. Sugevalsen 25 kan i den foreliggende utførelsesform være stort sett sylindrisk. Sugeringen eller hjulkransen 28 har en tilsvarende utformning og er forsynt med passende åpninger eller porer hvorigjennom sug eller undertrykk kan ut-øves på det porøse underlag som beveges over den roterende sugevalse 25.

Det i forhold til hjulkransen stasjo-nære sugekammer 29 er på fig. 1 vist i en fastlagt utformning hvor åpningen 30 er av en fastlagt størrelse. Istedenfor dette sugekammer kan der imidlertid anvendes et av varierende størrelse, idet størrelsen av åpningen 30 kan forstørres eller trekkes sammen. Sugekammeret 29 kan f. eks. være forsynt med sider 29a og 29b som enten kan være anbragt i forhold til hinannen som vist på fig. 1 eller også beveges nærmere eller lengre fra hinannen. F. eks. kan siden 29a dreies slik at den inntar en stilling som vist ved den prikkede linje 29a, hvorved det område som utsettes for undertrykk, blir større slik at der finner sted det som i den foreliggende beskrivelse vil bli betegnet for-evakuering, dvs. at et bestemt areal av det porøse underlag blir utsatt for et undertrykk foran det sted eller den linje hvor plastfilmen først kommer i berøring med underlaget. I den utførelses-form som er vist på fig. 1, vil det ses at den plastfilm som sprøytes ut fra utsprøyt-ningshodet 33 av maskinen 26, føres hovedsakelig langs en linje som utgjør skjæ-ringslinj en mellom filmen og et horisontalt plan gjennom sentrum av sugevalsen 25, og mellom siden 29a og denne påføringslinje er der således et lite område som utsettes for undertrykk fra kammeret 29. Herved oppnås en for-evakuering. Størrelsen av for-evakuerings-området kan reguleres ved hjelp av innstilling av den relative stilling av sidene 29a og 29b og spesielt ved innstilling av stillingen av siden 29a i forhold til et horisontalplan gjennom sugevalsen 25.

Med hensyn til utsprøytningsmaskinen 26 så omfatter denne det tidligere nevnte utsprøytningshode 33 med dyselepper 34.

Varme-elementene 27a omfatter i den viste utførelsesform organer til, som tidligere nevnt, å utsette den utsprøytede film i varmstrekkgapet 35 for ytterligere strå-lingsvarme når dette er påkrevet. «Varmstrekkgapet» 35 omfatter det parti av den utsprøytede varme film som ligger mellom dyseåpningen for utsprøytningshodet 33 og den linje hvor filmen først kommer i be-røring med det bevegede underlag. I den utførelsesform som, er vist på fig. 1, utgjø-res denne linje, som tidligere nevnt, av skjæringslinjen mellom papiret eller det porøse underlag og et plan som er horisontalt og går gjennom sentrum av sugevalsen 25.

Varme-elementene 27a kan anvendes til påvirkning av plastfilmens viskositet og adhesjon på en måte som vil bli forklart nærmere senere. Oppfinnelsen er selvsagt ikke begrenset til anvendelsen av slike varme-elementer, men de er ikke desto mindre ønskelige under visse forhold. I tillegg til de ovennevnte varme-elementer

27a kan der anvendes andre oppvarmningsorganer til forvarmning av det porøse underlag. På fig. 1 er der vist et eksempel på slike organer, omfattende en forvarmnings-valse 36 som det porøse underlag 37 kan føres over før det når sugevalsen 25.

Som vist på fig. 1 er det ubelagte po-røse underlag betegnet med henvisnings-tallet 37 og.utgjøres av den bane som vikles av fra rullen 22. Banen 37 passerer som vist over frittløpende valser 38 og 39 før den når den roterende sugevalse 25. Som - vist ved de prikkede linjer kan imidlertid også banen 37 føres over f or varmnings val-sen 36. Istedenfor varmevalsen 36 kan der anvendes hvilke som helst passende midler til å meddele banen varme, f. eks. stråle-varmeorganer.

Graden av den ovennevnte forvarmning av det porøse underlag ved hjelp av en varmvalse 36 og graden av eftervarm-ning bevirket av varme-elementene 27a er to av de variable faktorer eller parametere som kan innstilles for å oppnå resul-tatene av oppfinnelsen. Det vil forstås at varme-elementene 27a er istand til å bevirke eftervarmningen på grunn av at de utsetter underlaget for varme efter at det er belagt, og i tillegg til den varme som filmen samtidig utsettes for mens den sprøytes ut.

To ytterligere variable faktorer eller parametere som kan innstilles, og som om-hyggelig beherskes ved den foreliggende oppfinnelse, utgjøres av den ovennevnte for-evakuering samt en efter-evakuering, idet skillet mellom disse to begreper grunner seg på at for-evakueringen angår den bortsugning av luft fra undersiden av det porøse underlag som finner sted foran belegningslinjen eller belegningsstedet, og efter-evakueringen henviser til luftavsug-ningen efter passeringen av denne linje eller dette sted.

Den vannkj ølede valse 27 kan, som vist på fig. 1, f. eks. være forsynt med en innløpsledning 40 og en avløpsledning 41 for kjølemiddelet.

Det er også mulig ved den utførelses-form som er vist på fig. 1, å anvende en kant-trimmer 42, skjønt dette ikke er nød-vendig ved visse former av oppfinnelsen, i særdeleshet ved de former hvor graden av dannelse av kantvulster er så liten at det ikke er nødvendig å trimme kantene. Ved visse former av oppfinnelsen, som vil bli behandlet mere utførlig senere, er det mulig å anordne en jare som kan skjæres av, eller jaren kan i visse tilfeller elimineres og filmen legges slik at der ikke oppstår hverken kantvulster eller ubelagte kantområder på motsatt side, hvorved nød-vendigheten av trimming av kantene elimineres. Dette medfører den betydelige fordel at mengden av vrak reduseres be-traktelig, samtidig som omkostningene ved utførelsen av den nye fremgangsmåte minskes. Hvis det ønskes, er det også mulig å legge plastfilmen utenfor kantene av det porøse underlag.

Der henvises spesielt til den relative plasering av utsprøytningshodet 33 og sugevalsen 25 med sikte på å oppnå et kort varmstrekk-gap 35. På fig. 1 medfører denne relative stilling et kort varmstrekk-gap av størrelsesordenen 12—28 mm, og ved visse utførelsesformer av oppfinnelsen ut-gjør dette gap en viktig faktor som henger sammen med reguleringen av varmetapet i plasten mellom det tidspunkt da den sprøy-tes ut, og det tidspunkt da den påføres det porøse underlag, samt umiddelbart efterpå når den utsettes for undertrykket i kammeret 29. På grunn av de lavere utsprøyt-ningstemperaturer som det ved visse utfø-relsesformer av den foreliggende oppfinnelse er mulig å anvende, kan de lange varmestrekk-gap ved de tidligere fremgangsmåter elimineres. Spesielt er det mulig å eliminere det varmstrekk-gap som hittil har vært anvendt mellom en ut-sprøytningsdyse og en pressvalse eller et par pressvalser hvorav den ene kjøles. Man vil legge merke til at virkningen av en kjølevalse ved den foreliggende oppfinnelse først inntreffer betydelig efter at undersiden av det porøse underlag utsettes for sug mens det ennu er varmt enten på grunn av den varme som skaffes av det varme utsprøytningshode 33, eller på grunn av varme-elementer som f. eks. 27a. På grunn av en lavere utsprøytningstemperatur blir harpiksens eller plastens oxydasjon og ter-miske forringelse minimal når en slik oxydasjon ikke er ønskelig. Ved andre ut-førelsesformer av oppfinnelsen fremkalles der imidlertid en slik oxydasjon av plasten for å skaffe en kjemisk virkning som for-bedrer adhesjonen mellom laminatskiktene ved betingelser som vil bli nærmere omtalt senere.

Ved regulering av den varmemengde som den fra utsprøytningshodet 33 utsprøy-tede plast, f. eks. i varmstrekkgapet 35, blir utsatt for, og ved regulering av undertrykket i sugekammeret 29 er det mulig å beherske den grad hvormed den varme plast trekkes ned i overflatefordypningene eller mellomrommene i det porøse underlag. Legg merke til at den varme som den varme harpiks eller plast utsettes for, er en funksjon av den varme den utsettes for i utsprøytningshodet 33 og videre fra varme-elementene 27a.

Videre omfatter den foreliggende oppfinnelse, som nevnt tidligere, nye midler til å forebygge kraftige kantvulster for-årsaket ved tverrkontraksjon, idet der særlig henvises til fig. 7 som viser tverrkontraksjonen av en utsprøytet plastfilm. En slik tverrkontraksjon av plastfilmen finner i alminnelighet sted mellom dyseleppene og det punkt hvor plastfilmen kommer i berøring med underlaget. De nevnte midler omfatter organer til å oppnå det tidligere nevnte korte varmstrekkgap og omfatter også sugevalsen 25 som har relativt liten diameter. Denne fordel økes ytterligere ved utsprøytning av plastfilmen parallelt med flatene på dyseleppene. Plastfilmen bør ikke utsettes for en brå retnings-forandring over kanten av den ene eller annen dyseleppe på en slik måte at den skra-per mot en av kantene, idet skår i kantene eller gjenværende harpiks vil lage striper og fordypninger i den utsprøytede film.

Ved å plasere varme-elementene 27a over varmstrekk-området, som utgjøres av det korte varmestrekkgap 35, er det mulig å bringe varmetapet i filmen ned på et minimum. Graden av den varme som filmen utsettes for i varmstrekk-området, velges slik at det er mulig å redusere kantvulstdannelsen tilstrekkelig til at det blir unød-vendig å trimme kantene av det belagte underlag. Dette tillater fremstilling av papir som er belagt med plast, f. eks. polyethen, og som har »jarer» (ubelagte kanter). At varmstrekkgapet 35 utsettes for varme vil i alminnelighet ikke avhjelpe problemene med tverrkontraksjonen eller kantvulstdannelsen, som • vanligvis forver-res ved at både harpikstemperaturen og varmstrekkgapet økes. Imidlertid reduseres, som tidligere nevnt, varmstrekkgapet til en minimumsverdi ved denne utførel-sesform av oppfinnelsen, og den varmemengde som tilføres ved hjelp av varme-elementene 27a, blir også redusert til et minimum på en slik måte at vulstdan-nelsen på grunn av kontraksjonen i virkeligheten reduseres, idet tilførselen av varme velges under hensyntagen til de kjemiske egenskaper av den utsprøytede plast.

Laminatprodusenter har lenge ønsket å kunne fremstille et kraftpapir belagt med en plast, fortrinsvis polyethen, og som på grunn av lav pris kunne være istand til med hell å konkurrere med papir/asfalt-laminater, bl. a. med henblikk på å skaffe et fuktighetssperrende materiale for anvendelse ved pakning av voluminøse produkter.

Et typisk eksempel på et plastbelagt papir som med hell vil være istand til å konkurrere med et slikt asfaltlaminat, er et 65 g's ubleket kraftpapir med et belegg av polyethen av en vekt som ikke overstiger 10 g/m2.

Under forsøkene på å oppnå dette resultat har man støtt på alvorlige produk-sj onsproblemer. Dvs., man har støtt på slike problemer i forbindelse med fremstillingen av et tilfredsstillende produkt med et slikt tynt polyethenbelegg. De viktigste av de problemer man har støtt på, er: (a) oppnåelse av en tilstrekkelig adhesjon mellom polyethenbelegget og papirunderlaget, (b) å bringe fiberinntrengningen i plasten ned på et minimum, omfattende å redusere dennelsen av luftblærer i slike tynne filmer, og (c) opnåelse av en tilfredsstillende belegningshastighet som vil gjøre det indu-strielt mulig å fremstille og forhandle produktet.

Ved de tidligere fremgangsmåter stø-ter man på alle de ovennevnte problemer, spesielt gjelder dette for det vanlige apparat til utsprøytningsbelegg under anvendelse av avkj ølede pressvalser og likeledes ved de fremgangsmåter hvor der er anvendt vakuumutsprøytning. Ved disse metoder har det vært umulig å belegge et underlag med et belegg av den omtalte art, f. eks. polyethen i en mengde av 10 g/m2 eller mindre, ved økonomiske hastigheter eller ved noen hastighet overhodet med fullgod adhesjon.

De ønskede resultater er oppnådd ved utsprøytning av den varme plastfilm på det bevegede porøse underlag i umiddelbar nærhet av et sugekammer med sugevalsen og utsprøytningshodet i en relativ stilling som vist på fig. 1, hvorved den varme plast trekkes ned rundt papirfibrene og inn i underlagets overflatefordypninger (hvorved den gjenstand som er vist på fig. 3 fremstilles) og ved ytterligere å anvende de metoder som er behandlet ovenfor i forbindelse med fig. 1.

F. eks. kan dyseleppene, som vist på fig. 1 og 2, være anbragt i en avstand av 9,5 mm over sugevalsen, som i dette tilfelle har en diameter av omtrent 457 mm. Dette gir et varmstrekkgap av omtrent 38 mm mellom dysen og underlaget som bæ-res på sugevalsen.

Apparatet på fig. 1 har vært drevet ved høye økonomisk fordelaktige belegningshastigheter under påføring av belegg i området fra omtrent 1,6—57 g/m2 på et 65

g's ubehandlet kraftpapir.

Under denne drift ble der brukt en polyethenharpiks kjent under navnet Alathon 16.

De resultater som ble oppnådd med

apparatet ifølge fig. 1, er i korthet:

1. Der ble fremstillet et laminat hvor plastfilmen klebet til det porøse underlag med fiberslitende adhesjon, og dette ble oppnådd med så tynne belegg som 1,6 g polyethen pr. m2 på 65 g's ubleket kraftpapir, som nevnt foran. 2. Et undertrykk som er målt til bare 38 mm kvikksølv, var tilstrekkelig til å oppnå den ovennevnte fiberslitende adhesjon med et belegg på 1,6 g (og mer) po-lyethylen pr. m2 på 65 g's ubehandlet kraftpapir. 3. Prøver på produktets gjennom-trengelighet for fuktig damp viser at produktet er betydelig bedre enn sammenlignbare produkter belagt ved hjelp av tidligere fremgangsmåter, noe som vil bli behandlet nærmere senere i forbindelse med fig. 20.

De grunnleggende prinsipper som den foreliggende oppfinnelse benytter seg av, omfatter belegning av et porøst underlag, som f. eks. papir, ved utsprøytning av et syntetisk lineært polymerisat som f. eks. polyethen samtidig som underlaget utsettes for et undertrykk, slik at den varme lav-viskose plast tvinges ned i overflatefordypningene rundt papirfibrene. De hittil vanlige fremgangsmåter med anvendelse av pressvalser omfatter bruken av en gummibelagt valse og en vannkjølet metallvalse som både papiret og den varme ut-sprøytede film føres mellom. For å eliminere problemet med fastklebning til val-seoverflatene må den varme plastoverflate komme i berøring med den vannki ølede metallvalse. Skjønt kjøling av plastfilmen begynner i det øyeblikk den kommer ut fra dyseleppene, finner der sted en meget rask avkjøling ved det ovennevnte pressested hvor plastfilmen kommer i berøring med kiølevalsen. samtidig som den tvinges ned i overflatefordypningene i underlaget, slik at den gienstånd fremkommer som er vist på fig. 2, og som illustrerer teknikkens stadium. Dette reduserer tykkelsen av filmen og øker den hastighet hvormed filmen avkiøles. påtagelig. Ved meget tynne filmer er avkiølingen så hurtig at plasten blir for tvkk og klebrig til å tvinges ned i overflatefordypningene, og med tynne belegg* som utsettes for denne ulempe, er det derfor bare mulig å oppnå liten eller ingen adhesion eller i høyden en meget utilfreds-stillende adhesjon.

Plastens tendens til å klebe til kiøle-valsen ifølge tidligere fremgangsmåter fremmer dessuten delaminasjon av det tvnne belegg idet laminatet forlater kiøle-valsen. Ennvidere opDnås der en glatt øvre overflate f se fig. 2) når der anvendes en trykkvalse for å tvinge den varme plast ned i fordypningene rundt papirfibrene.. Tykkelsen av belegget vil således bli uensartet, oer der vil finnes utragende papirfibre som vil tvinges inn i og undertiden giennom nlastfilmen. Dette .bevirker at filmen vil bli uensartet over papiroverflaten og man-<g>elfull med hensyn til beskyttelse på grunn nv luftblærer og slike utragende fibre. De utragende fibre som er innleiret i plastfilmen. virker også som veker som har til-bdveli<g>het til å trekke fuktighet eller damp giennom de omkringsliggende tynne partier av plastbelegget. Der henvises i denne forbindelse til avstandene 43 og 44 på fig. 2. som angir hvorledes belegget 45 er usedvanlig tynt eller grunt over de høye partier av det porøse underlag 46 eller papiret. Avstanden 47 er også illustrerende for de meget betydelige ulemper ved beleggene ifølge tidligere fremgangsmåter. Henvisningstal-let 46a betegner en fremstikkende fiber som rager ut fra det høye parti 48 som den ovennevnte avstand 47 er målt fra.

Idet der påny henvises til fig. 3, vil det ses at den foreliggende oppfinnelse ved hjelp av det apparat og den fremgangsmåte som er beskrevet i forbindelse med fig. 1, frembringer den nye gjenstand på fig. 3, som skaffer en film 49 av ensartet tv^kelse over den relativt ru papiroverflate fordi filmen ved hjelp av et undertrykk fra ien motsatte side trekkes ned rundt papir-f<;>brene istedenfor å trykkes ned over dem, slik som ved de tidligere fremgangsmåter under anvendelse av de før nevnte trykk-valser. Man ser på fig. 3 at tykkelsen av plastbelegget 49 er stort sett ensartet uten hensyn til uregelmessighetene, forhøynin-gene og fordypningene i det porøse underlag 46. Denne tykkelse av belegget 49 er angitt ved avstanden 50, som er hovedsakelig konstant over hele underlagets flate.

En yterligere og verdifull fordel ved den foreliggende oppfinnelse er at fremstikkende papirfibre som ifølge de tidligere fremgangsmåter delvis eller fullstendig kunne gjennomtrenge plastfilmen (f. eks. 46a på fig. 2) trekkes ned mot papiroverflaten ved hjelp av sugevirkningen, f. eks. fra sugekammeret 29, og dette finner sted før plastfilmen kommer i berøring med underlaget. Den gjenstand som er vist på fig. 3, er derfor ikke utsatt for den meget alvorlige ulempe med en slik fremstikkende fiber 46a.

Fremgangsmåten og apparatet i henhold til fig. 1 skaffer således en metode til utsprøytningsbelégning under anvendelse av undertrykk som frembringer et overle-gent laminat med fiberslitende adhesjon for plastfilmbelegget, selv for de tynneste belegg som hittil er oppnådd, samtidig som der fås forbedrede fuktighetssperrende egenskaper med sammenlignbare eller mindre mengder av belegg. Disse faktorer pluss en betydelig redusert vrakmengde fra kanttrimmingen sørger for betydelige fordeler i forhold til tidligere fremgangsmåter. Dessuten oppnås der belegningshastigheter av samme størrelse eller høyere enn dem som er oppnådd ved tidligere fremgangsmåter. Videre kan man ved det foreliggende apparat oppnå belegg på mere enn 1,6 g/m2 i forbindelse med andre underlag med en porøsitet av samme størrelsesorden som porøsiteten av et 65 g's ubleket kraftpapir.

På fig. 5 er der vist en sugevalse 51 omfattende en roterende perforert valse 52 og et undertrykkskammer 53 som er begrenset av sideveggene 54 og 55 som kan vinkelforskyves i forhold til hinannen på lignende måte som de vinkelforskyvbare sidevegger 29a og 29b på fig. 1.

På fig. 6 er der i større målestokk vist et utsnitt av de overfor hinannen liggende dyselepper 56 og 56a for utsprøytningsho-det 33 på fig. 1. Fig. 6 illustrerer graden av fortynning eller tykkelseskontraksjon av den utsprøytede film. I den viste form er avstanden mellom leppene 56 og 56a hos utsprøytningshodet 0,5 mm, og filmen har således den samme dimensjon like utenfor dyseleppenes ytterkanter, men fortyn-nes til en tykkelse av 0,001 mm i løpet av strekningen 57.

På fig. 7 er leppene 56 og 56a hos dysehodet 33 på fig. 6 vist i grunnriss, og det er vist hvorledes plastfilmen 35 utsprøytes fra dysehodet. Graden av avsmalning eller breddekon tråks jon illustreres av avstanden 58 på den ene side av filmen, idet det vil forstås at der opptrer en tilsvarende avsmalning på den motsatte side. Den to-tale breddekontraksj on for den utsprøytede plastfilm beløper seg således til det dob-belte av avstanden 58.

Under henvisning til fig. 8 vil der nu bli beskrevet en ytterligere utførelsesform av et apparat og en fremgangsmåte til fremstilling av den nye gjenstand som er vist på fig. 3, idet den vesentlige forskjell mellom utførelsen i henhold til fig. 8 og den i henhold til fig. 1 stort sett ligger i at der anvendes et betydelig større og stasjonært sugekammer eller -kammere, og at der istedenfor en roterende perforert sylindrisk valse beveges en bæreduk over suge-kamrene.

Utførelsen på fig. 8 er generelt betegnet med 59 og omfatter et stasjonært flatt

brett-lignende sugekammer 60 over hvis øvre overflate der beveges en bæreduk 61 som kan ha form av et vanlig rutegitter og er utformet som et endeløst bånd som er ført over fire valser 62, 63, 64 og 65. Det øverste punkt av overflaten for valsene 62 og 63 ligger stort sett i plan med oversiden av sugekammeret 60 og valsene 64 og 65 kan være anbragt i en hvilken som helst ønsket stilling egnet til føring av det endeløse bånd 61. Sugekammeret 60 er forbundet med en egnet kilde til frembringelse av sug, f. eks. en sugepumpe 66, og er slik plasert at planet for den av duken dekkede åpning er parallelt med og på linje med retningen for den harpiks som strømmer fra et standard dysehode 67, som har en flat dyseåpning og er analogt med dysehodet 33 for utsprøytningsapparatet 26 (fig. 1). Den bakre ende av den åpning som dekkes av duken, er anordnet rett foran dyseleppene. Ved hjelp av en slik belegningsmetode under anvendelse av undertrykk blir det syntetiske lineære poly-

merisat, som f. eks. polyethen, utsprøytet på et porøst underlag 68 like foran sugekammeret 60. Når det plastbelagte underlag beveges over sugekammeret 60, trekkes den varme plast ned i overflatefordypningene i underlaget på den måte som er beskrevet foran.

Det porøse underlag 68 kan f. eks. ut-gjøres av et 65 g's ubleket kraftpapir og mates gjennom apparatet ifølge fig. 8 idet det passerer rett under dyseleppene 67 og derefter over sugekammeret 60. Den varme polyethen som sprøytes ut fra utsprøyt-ningshodet, kommer i berøring med papiret like før den beveger seg over sugekammeret. Ved hjelp av dette apparat er det mulig å oppnå et varmestrekk-gap på mindre enn 12 mm, f. eks. 6 mm mellom dyseleppene og det porøse underlag.

Også ved denne form av oppfinnelsen blir graden av adhesjon og mengden av belegg, på samme måte som ved utførel-sesformen ifølge fig. 1, regulert ved juste-ring av parametere eller variable, f. eks. den ekstruderte plastmengde, temperaturen av harpiksen eller smeiten, graden av eftervarme som filmen utsettes for, dvs. varme efter utsprøytningen, underlagets hastighet, størrelse og plasering av sug eller undertrykk (forevakuering og efterevakuering), det effektive sugeområde og varmstrekk-gapet. Ved hjelp av denne fremgangsmåte er det mulig praktisk talt å eliminere varmstrekk-gapet og således praktisk talt å eliminere kantvulstdannelsen. Som et resultat av dette er det ikke nødvendig å trimme kantene for det produkt som fremstilles med apparatet på fig. 8.

Ved hjelp av apparatet på fig. 8 er det mulig å oppnå belegningshastigheter mellom 152 og 457 m/min og å fremstille et produkt hvor der oppnås fiberslitende adhesjon mellom plastfilmen og det porøse underlag når vekten av belegget er av stør-relsesordenen 1,6—5,7 g polyethen pr. m2 og det porøse underlag har en porøsitet av samme størrelsesorden som porøsiteten av et 65 g's ubleket kraftpapir. Imidlertid er oppfinnelsen ikke begrenset til de nevnte hastigheter, idet den øvre grense ikke er fastslått.

Det er også mulig ved hjelp av apparatet ifølge fig. 8 (og også ifølge fig. 1) å fremstille en gjenstand med fiberslitende adhesjon mellom plastfilmen og underlaget med et belegg på 8 g polyethen pr. m2 på et 65 g's strekkbart papir med en banehastighet av opptil 305 m/min idet papiret er av den art som er kreppet og forsynt med innpregninger.

Ved en annen utførelsesform i likhet med den ifølge fig. 8 er den bevegede bæreduk 61 fjernet, og istedet er der anordnet et stasjonært perforert lokk over toppen eller munningen av sugekammeret 60, og det porøse underlag blir trukket eller beveget over sugekammeret uten hjelp av en beveget duk.

En utførelsesform av oppfinnelsen som beskrevet i det foregående avsnitt, er tilfredsstillende ved bevegelse av slike porøse underlag som har tilstrekkelig styrke til å motstå den strekk-kraft som er nødvendig for å trekke underlaget over sugeområdet. De største fordeler ved en stasjonær sugekasse i forhold til en roterende sugevalse er at den er av enklere konstruksjon og således noe billigere, videre at den krever noe mindre plass, og også at det er mulig å oppnå et kortere varmstrekkgap mellom dysen og underlaget.

Den følgende tabell illustrerer som et eksempel visse betingelser og resultater av den foreliggende oppfinnelse:

Forklaring:

I Dysetemperatur i °C.

II Banehastighet i m/min.

III Varmstrekkgap i mm.

IV Undertrykk i cm kvikksølv.

V Strekning hvor banen utsettes for sug før berøringspunktet mellom belegget og underlaget (forevakuerings-strekning).

VI Strekning hvor banen utsettes for sug efter berøring mellom belegget og underlaget (efter-e vakuerings-strekning).

VII Polyethen vekt i g/m2.

Harpiks: Alathon 16

Papir: (U) 65 g's ubleket kraftpapir.

(DS) 65 g's kraftpapir, kreppet og forsynt med innpregninger.

I begge de ovennevnte tilfeller ble der oppnådd utmerket fiberslitende adesjon.

På fig. 10 er der vist en noe modifisert utførelsesform av et sugekammer som generelt er betegnet med 69, og som omfatter et for-evakueringsområde 69a og et efter-evakueringsområde 69b.

For-evakueringsområdet betegner den del av sugekassen som ligger under den for-evakueringsstrekning som ligger foran det punkt hvor det ekstruderte filmbelegg på-føres. Denne strekning, som kan reguleres, er betegnet med 70. Lengden av for-eva-kueringsstrekningen er en funksjon av underlagets porøsitet. En av de vikstigste grunner for å anvende en slik for-evakuering er at man vil unngå blæredannelse i belegget, noe som ellers kan oppstå på grunn av inneslutning av luft før påleg-ningen av den utsprøytede film. Et luftskikt føres også med overflaten av en bane som beveger seg med stor hastighet, og det må forhindres at dette luftskikt blir inne-sluttet mellom underlaget og filmen.

Efter-evakueringsområdet 69b betegner området under sugestrekningen som er angitt ved 71, og det er naturligvis un-derforstått at graden av sug enten i det ene eller i begge områder kan reguleres.

I den utførelse av sugekassen som er vist på fig. 10, kan der anvendes en beveget duk 72, men hvis det ønskes, kan duken sløyfes og et perforert eller porøst lokk 73 anvendes.

Utsprøytningshodet på fig. 10 er betegnet med 74 og sprøyter ut varm polyethen eller en annen syntetisk lineær plast slik at der oppstår et varmstrekk-gap 75.

Den resulterende vekt av belegget er naturligvis en funksjon av banehastighe-ten, utsprøytningshastigheten og de ytterligere tidligere nevnte variable.

På fig. 11 er der ved 77 antydet et vil-kårlig kjent egnet apparat til å levere et trådgitterlignende stoff med langsgående og tversgående tråder som kan legges på et porøst underlag som f. eks. papir som kommer fra en rull 80. Hvis stoffet ikke er vevet, kan de tversgående tråder holdes på plass på de langsgående ved hjelp av tidligere kjente apparater som ikke har noe med den foreliggende oppfinnelse å gjøre, og som f. eks. er skjematisk antydet som en kabel 81 og et rillet belte 82 (hvorav et ytterligere par befinner seg på den annen side av stoffet, og som bare delvis er vist på tegningen) som de tversgående tråder kan gripes mellom idet de føres frem-over, inntil de igjen slippes av kabelen.

I det område (angitt ved 83 på fig. 11) hvor kablene og beltene slipper fri de tversgående tråder, befinner der seg et plastbe-legningsapparat 84 med et utsprøytnings-hode 84a som er av samme art som det der er vist på fig. 10 eller 8, og som sprøyter ut en plastfilm 85.

Apparatet 77 frembringer således gjenstanden 78 (fig. 11), som ikke er noe ende-lig produkt, og som består av det porøse underlag 79, f. eks. kraftpapir, som det foran nevnte sammenbundne trådgitterlignende stoff 78, omfattende tversgående og langsgående tråder, er anbragt på. Plastfilmen 85 utsprøytes fortrinsvis (men ikke nødvendigvis) før de tversgående tråder er sluppet av føringsorganene som f. eks. kablene 81 og beltene 82, som vist på fig. 11, hvorved den nye gjenstand 86 (se også fig. 16) fremkommer.

Straks den varme plastfilm 85 er ut-sprøytet fra utsprøytningshodet 84a, suger sugekammeret 86 den varme film ned over trådene 78 på det porøse underlag og forankrer trådene til underlaget.

Det er ikke nødvendig å anvende noe klebemiddel som sådant, dvs. et separat klebemiddelskikt, for å forbinde underlaget 79 (fig. 11) med trådene 78, idet dette oppnås ved hjelp av den varme klebrige plastfilm 85 som suges ned over trådene, både de langsgående og de tversgående, og derved forankrer disse kraftig til det po-røse underlag. Oppfinnelsen er imidlertid ikke begrenset til utelatelsen av klebemiddel.

Det porøse underlag 79 kan f. eks. ut-gjøres av vanlig papir som f. eks, ubleket kraftpapir som nevnt foran, eller det kan utgjøres av de forannevnte strekkbare typer av papir. En av de største fordeler ved den foreliggende oppfinnelse er at det er mulig å forsyne det ovennevnte strekkbare papir med tynne plastbelegg eller med belegg innen vide vektgrenser. Til tross for variasjonen i tykkelse av slike papirer er det mulig å oppnå en høy grad av adhesjon over hele papirets flate.

Det som i belegningsteknikken kalles et 16 g's belegg, gir et plastskikt som er ca. 0,019 mm tykt og ikke regnes for å være et særlig kraftig belegg, men snarere regnes for å være av middels tykkelse.

Ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse er der oppnådd fiber-slitende adhesjon med et 8 g's polyethenbelegg på kreppet strekkbart papir, mens det for tiden ikke er mulig å oppnå en tilsvarende adhesjon selv med et 16 g's belegg under anvendelse av de tidligere kjente metoder.

Der oppnås således betydelige fordeler ved den foreliggende oppfinnelse når det gjelder dens evne til å gi slikt strekkbart papir meget tynne belegg. Den foreliggende oppfinnelse omfatter den mest effektive fremgangsmåte som hittil er kjent til oppnåelse av et slikt resultat, og man tror at det for øyeblikket ikke finnes noen annen tilfredsstillende fremgangsmåte som kan skaffe en gjenstand med sammenlignbar fiberslitende adhesjon når det gjelder tynne belegg og høye belegningshastigheter av en økonomisk størrelse.

Den gjenstand som er vist på fig. 3, og som er fremstillet ifølge den foreliggende

oppfinnelse kan omfatte enten kreppet papir, annet strekkbart papir eller ubleket kraftpapir.

En av de viktigste fordeler ved den foreliggende oppfinnelse er at det ved hj elp av den er mulig å oppnå tilstrekkelig adhesjon over hele papirets overflate, dvs. innbefattet både de tykke og de tynne tverrsnitt, selv når belegget er usedvanlig tynt. Som tidligere nevnt er det med hell blitt påført et belegg på ned til 1,6 g/m2 ved høye økonomiske hastigheter og produktet besto av et laminat hvor skiktene for å kunne skilles måtte ødelegges, dvs. der var fiberslitende eller fiberlåsende adhesjon.

Oppfinnelsen lar seg videre anvende ved et hvilket som helst porøst underlag hvorigjennom der kan utøves et undertrykk på en film. Således er oppfinnelsen ikke begrenset til anvendelse av papir, skjønt de fordelaktige og foretrukne utfø-relsesformer som er beskrevet, angår bruken av papir.

Det porøse underlag kan f. eks. omfatte tekstilmaterialer eller såkalte ikke-vevede stoffer og i beskrivelsen vil uttryk-ket «bundet stoff» bli anvendt for å be-tegne et stoff som ikke er vevet.

Det er mulig å anvende apparater som det ifølge fig. 11 til fremstilling av et laminert produkt 87 (fig. 17) omfattende to skikt av papir 88 og 89 med et trådgitterlignende stoff 90 (dvs. et ikke-vevet stoff) mellom disse og å anvende et klebemiddel 91 bare på undersiden av papirskiktet 88

(som på fig. 18) som er det papirskikt som ligger lengst fra sugekammeret 92, dvs. å anvende et klebemiddel bare på undersiden av det øverste av papirskiktene 88 og sløyfe det på oversiden av det underste skikt 89. Ved å utsette et slikt laminat for sug trekkes de to papirskikt sammen, med det trådgitterlignende stoff liggende mellom, og bevirker at klebemiddelet på det øverste skikt forbinder seg intimt med det motliggende papir i det underste skikt. Der kan således unngås trykkorganer som f. eks. pressvaLser til sammenpresning av skiktene.

Hvis der på det underste papirskikt 89, som ligger nærmest sugekammeret, på-føres et skikt av klebemiddel, vil suget bare virke til å trekke et slikt klebemiddelskikt inn i porene av det underste skikt 89 og således være inneffektivt når det gjelder å tvinge det øverste papirskikt mot det nederste skikt.

Den nye fremstilte gjenstand som er vist på fig. 16, omfatter plastfilmen 85 og papirhanen 79, og mellom disse er der innlagt langsgående og tversgående tråder av det gitterlignende stoff 78. Trådene er fast forankret til det underliggende papirlag , og derved forhindret fra å bevege seg på dette. Dette er oppnådd til tross for at ikke noe klebemiddel som sådant er påført noen av lagene 79, 85.

Det vil bemerkes at det ved hjelp av apparatet ifølge fig. 11, som frembringer gjenstanden på fig. 16, blir bundet et ikke-porøst skikt 85 til et porøst underlag 79 idet der mellom disse lag er innskutt det trådgitterlignende stoff 90, men den fremstilte gjenstand er ikke begrenset til at der er innlagt et slikt gitterstoff, idet det er mulig å fremstille en gjenstand av samme art som den på fig. 16, men hvor trådene 78 er sløyfet og erstattet med en hvilken som helst annen ikke-vevet bane eller et annet vevet eller ikke-vevet stoff. Det er naturligvis nødvendig at det innlagte gitter eller stoff er tilstrekkelig porøst til å tillate det ikke-porøse skikt å suges mot det porøse ved hjelp av undertrykket.

Et ytterligere eksempel på et nytt produkt (fig. 18a) som kan fremstilles i henhold til den foreliggende oppfinnelse, omfatter en ikke-porøs bane 93 av f. eks. aluminiumfolie eller tinnfolie, bundet ved hjelp av et apparat ifølge den foreliggende oppfinnelse til et porøst underlag 94. Hvis det ønskes, er det også mulig å innlegge et hvilket som helst porøst stoff, som f. eks. et gitterlignende stoff 95, mellom banen 93 og det porøse underlag 94, som på fig. 18b. Avstanden mellom enkelttrådene er i alminnelighet forholdsvis stor for å tillate den ikke-porøse bane å trekkes tett mot den porøse mellom de nevnte tråder. Graden av bøyelighet av foliet må imidlertid være tilstrekkelig til å tillate en slik fastgjørelse til det porøse underlag.

Graden av bøyelighet av en metallbane eller et metallfolie, som f. eks. aluminiumfolie, er liten i forhold til bøyeligheten av en plastbane som utsprøytes på det porøse underlag i varm tilstand.

Gjenstanden ifølge fig. 16 oppviser en betydelig forbedring i forhold til tidligere gjenstander ved at anvendelsen av et klebemiddelskikt som sådant er bortfalt, og også fordi forankringen av trådene i det trådgitterligende stoff 78 til det porøse underlag 79 er kraftigere enn det hittil har vært mulig å oppnå. Grunnen til dette er at det ikke er mulig å få to papirskikt til å klebe så tett sammen som når det gjelder en flytende plastfilm eller en ikke-porøs bane, som f. eks. 85, som trekkes ned mot en porøs bane, som f. eks. 79, ved hjelp av sug.

Under henvisning til fig. 12—15 vil der

nu bli beskrevet to alternative apparater som kan anvendes istedenfor apparatet på fig. 11.

Det apparat som er vist på fig. 12, er generelt betegnet med 96 og omfatter et utsprøytningshode 97 hvis dyselepper er slik plasert at plasten sprøytes ut vertikalt nedover, slik at den ekstruderte film 98 fø-res tett forbi et sugekammer 99 hos en sugevalse 100 som roterer om en horison-tal aksel 101. Konstruksjonen av sugevalsen 100 er stort sett maken til konstruksjonen av sugevalsen 25 på fig. 1, og plaseringen av utsprøytningshodet 97 er også hovedsakelig den samme som plaseringen av dysehodet 33 på fig. 1.

Det generelle formål med de apparat-former som ikke bare omfatter apparatet på fig. 11, men også de utførelsesformer som er vist på fig. 12 og 13, resp. 14 og 15, er å påføre det utsprøytede plastbelegg omtrent i det område hvor beltene og kablene for den maskin som fremstiller det trådgitterlignende stoff, skilles. Imidlertid si oppfinnelsen ikke begrenset til utsprøyt-ning av plastbelegget nøyaktig i dette område, på grunn av følgende unntagelser: (a) Utsprøytningen av plastbelegget kan finne sted et godt stykke foran det område hvor beltene og kablene skilles, og der kan finne sted en trimming av lami-natets kanter langs en linje som ligger på innsiden av de på motsatte sider av banen beliggende par av belter og kabler, slik at det er mulig å la beltene og kablene trans-portere de avskårne kanter bort, og området hvor beltene og kablene skilles, kan således befinne seg hvor det måtte ønskes. (b) Utsprøytningen av plastbelegget på gitterstoffet og således også på papiret eller et annet porøst underlag kan utføres efter adskillelsen av beltene og kablene, slik at det trådgitterlignende stoff et øyeblikk kan hvile løst på det porøse underlag, og utsprøytningen av det varme plastbelegg vil virke til å forankre det under virkningen av undertrykket som trekker det ned i varm tilstand og således binder dette og gitterstoffet til det porøse underlag.

Ved den utførelsesform som er vist på fig. 12 og 13 finner utsprøytningen av plastfilmen og dennes berøring med det porøse underlag og det pålagte gitterlignende stoff hovedsakelig sted der beltene og kablene for det apparat som fremstiller det gitterlignende stoff, skilles.

Dette område er generelt betegnet med 102 på fig. 12, og belegningen finner sted under følgende omstendigheter: Gitteret, som består av tversgående en-kelttråder, (som er forankret eller festet ved eller i nærheten av hver ende mellom en kabel og et belte som presses sammen, kabelen kan f. eks. presses ned i et spor i beltet) føres til belegningsområdet ved hjelp av kabelen og beltet som på fig. 12 er betegnet med 103, 104, som betegner henholdsvis kabelen (103) og beltet (104) i den stilling hvor de er presset sammen og fastholder enkelttrådene. Fra samme hold beveges der mot sugevalsen 100 et porøst underlag 105 som f. eks. består av kraftpapir. Det trådgitterlignende stoff som beveges av kablene og beltene i sammenpres-set stilling, føres således sammen med et porøst underlag over toppen av sugevalsen 100 og derefter ned til belegningssonen 102 hvor beltene og kablene skilles på motsatte sider av gitterstoffet.

På det sted hvor beltene og kablene skilles, er således gitterstoffet forankret til det porøse underlag ved hjelp av virkningen av det sug som hersker i sugekassen eller -kammeret 99, som utøver sin virkning gjennom en porøs roterende ytre ring, sva-rende til den sylindriske hjulkrans 28 på fig. 1.

Beltet 104 går hovedsakelig 180° rundt sugevalsen 100 og derefter mot høyre på fig. 12 og kabelen går hovedsakelig lodd-rett ned til en frittløpende valse 106 istedenfor å gå like langt rundt sugevalsen 110 som beltet, og kabelen skilles således fra gummibeltet i området 102 slik at det trådgitterligende stoffs tversgående tråder frigjøres.

På fig. 13 er det trådgitterlignende stoff generelt betegnet med 107 og utgjøres av de langsgående tråder 108 og de tversgående tråder 109.

Det ligger naturligvis innenfor området for oppfinnelsen at enkelttrådene kan ha en hvilken som helst stilling i forhold til hinannen, og det er selvsagt vanlig at de tversgående tråder holdes ved sine motsatte ender før de bringes sammen med det po-røse underlag. Der kan også anvendes andre former for apparater til fremstilling av det trådgitterlignende stoff, og dette vil bli nærmere behandlet senere.

Efter at området 102 er passert, går gitterstoffet og underlaget, som nu er belagt med en plastfilm, rundt en valse 110, som kan være en kjølevalse, i den hensikt å bringe plasten til å stivne før den føres til en egnet oppviklingsvalse.

Idet der nu skal henvises til den ut-førelsesform av apparatet som er vist på fig. 14, vil det ses at denne utførelsesform har betydelig likhet med den på fig. 12, med unntagelse av at beltene og kablene som låser de motsatte ender av de tvers-igående tråder, frigjør disse i et område 111 som ligger betydelig foran belegningsområdet, som er betegnet med 112, idet de tversgående tråder holdes på plass ved sine motsatte ender efter at de er frigjort

fra beltene og kablene, ved hjelp av et par endeløse bånd 113 som er anbragt slik at

f. eks. det nedre parti av deres bane går over den øvre overflate av sugevalsen 114, samtidig som båndene beveges i retningen for pilen 115 og beveges videre ned forbi et sugekammer 116 som er anbragt på samme måte som kammeret 99 for sugevalsen 100.

Det nevnte nedre parti av banen for de endeløse bånd 113 føres derefter bort fra sugekammeret og belegningssonen f. eks. over en frittløpende skive 117 og derefter over andre egnede frittløpende ski-ver, som f. eks. 118—120.

Man vil legge merke til at de endeløse bånd 113 i virkeligheten griper eller fast-låser de motsatte ender av de tversgående tråder ved at de går over en skive 121 nøy-aktig i det område hvor kablene og beltene for det apparat som fremstiller det trådgitterlignende stoff, skilles og slipper taket i de nevnte tråder.

Kablene og beltene i den uførelsesform som er vist på fig. 14, er betegnet med henholdsvis 122 og 123 og har samme funksjon som henholdsvis kablene 81 og beltene 82 på fig. 11, og 103 og 104 på fig. 12, med unntagelse av at det punkt hvor de gir fra seg føringen av de tversgående tråder, er et annet enn ved utførelsesformene på de to andre figurer.

Utførelsesformen i henhold til fig. 14 er forsynt med et egnet utsprøyningsappa-rat 124 med et utsprøytningshode 125 som svarer til dysehodet 97 på fig. 12.

Til opplagring av en flerhet av koak-siale hylser 127 anvendes der en aksel 126

(fig. 15) og hylsene er montert efter hverandre på akselen 126 i den hensikt å gi den

en diameter som nøyaktig svarer til dia-meteren av skivene 128 som beltene 123 passerer over.

På fig. 15 er det trådgitterlignende stoff generelt betegnet med 129 og består av tversgående tråder 130 og langsgående tråder 131.

Skjønt man til dannelse av det trådgitterlignende stoff har funnet det fordelaktig å anvende et apparat som det der er beskrevet ovenfor, er det mulig å anvende en hvilken som helst egnet type av maski-ner til fremstilling av et trådgitterlignende stoff. Det ligger videre innenfor opp-finnelsens område å sløyfe papirunderlaget og påføre det termoplastiske belegg på gitterstoffet alene, som da i virkeligheten ut-gjør det porøse underlag. Til dette er det mulig å anvende et trådgitterlignende stoff eller et hvilket som helst annet stoff (vevet eller ikke-vevet), men avstanden mellom trådene må ikke være så stor at filmen ikke blir tilstrekkelig understøttet.

Vekten av belegget er naturligvis en

funksjon av plastens spesifike vekt, og når denne øker, vil beleggets gramvekt øke pro-porsjonalt hvis tykkelsen holdes konstant. Ved formblåsning av beholdere som f. eks. plastposer kan utsprøytningstemperaturen variere og kan f. eks. for polyethen være 190°C—218°C. Når det gjelder utsprøyt-ningsbelegning i henhold til den foreliggende fremgangsmåte, har man imidlertid funnet det ønskelig å anvende et temperaturområde mellom 288°C og 344°C for polyethen, men oppfinnelsen er ikke begrenset til dette området, idet temperaturområdet er avhengig av plasten.

Hensikten med oppvarmning av plasten er å sikre en riktig adhesjon av plastfilmen til det porøse underlag og også å sikre at materialet kan sprøytes ut eller trekkes som en kontinuerlig film gjennom en dyse. Ved valg av temperaturen av den plast som skal utsprøytes, må der tas hensyn til plastsubstansens utsprøytnings-egenskaper. Hvis temperaturen er for høy, blir plastsubstansen flytende og trekkes ikke ordentlig gjennom dysen og oppnår heller ikke den riktige kontraksjon efterpå. Maksimumstemperaturen må ikke over-stige nedbrytningstemperaturen. Hvis på den annen side temperaturen er for lav, kan plasten overhodet ikke utsprøytes eller iallfall ikke utsprøytes med en hastighet som er økonomisk tilfredsstillende ved be-tegning av papir. Det er derfor et kritisk temperaturområde for utsprøytningen, og den beste utsprøytningstemperatur er vanligvis forholdsvis lav for oppnåelse av gode egenskaper med hensyn til kontraksjon, og denne forholdsvis lave temperatur velges under hensyntagen til plastsubstansens utsprøytningsegenskaper.

Viskositetskurven for noen plastsubstanser som f. eks. vanlig lineær polyethen, polypropen og nylon (polyamidplast) har forskjellig heldning som vist i diagrammet på fig. 19, som viser at f. eks. heldningen av viskositet/temperaturkurven 132 for polyethen er betydelig mindre enn for den eksempelvis omtalte plast, i dette tilfelle nylon, som ligger ved den motsatte ende av skalaen, og hvis kurve er vist ved 133. Når det gjelder polyethen, kan der anven-

des et relativt vidt temperaturområde, an-

gitt ved 132a, for oppnåelse av tilfredsstillende utsprøytningsegenskaper, mens der ved anvendelse av nylon som plastsubstans må tas hensyn til det snevrere temperaturområde 133a som oppstår på grunn av forskjellen i heldning av kurven.

Viskositets-temperatur-kurven for en mellomliggende plastsubstans, som f. eks. polypropen er betegnet med 134, og denne kurve gir et temperaturområde 134a av midlere vidde, som der må tas hensyn til ved utførelse av den foreliggende oppfinnelse.

Den beste adhesjon av termoplasten

til det porøse underlag kan oppnås ved høye temperaturer, men temperaturen kan ikke være så høy at der oppstår: (a) uensartet kontraksjon, (b) nedbrytning av harpiksen eller (c) termisk forringelse eller for sterk oxydasjon.

Disse variable faktorer må derfor vel-

ges og avbalanseres hvis man skal oppnå

de ønskede resultater med hensyn til tilfredsstillende utsprøytningshastighet eller

-mengde under oppnåelse av riktige egenskaper med hensyn til kontraksjonen. Det bør videre erindres at de vesentlige forde-

ler som kan oppnås ved den foreliggende oppfinnelse, er kraftig adhesjon og forbedrede fuktighetssperrende egenskaper ved en gitt belegningsvekt, og at dette skal oppnås uten at de nevnte ulemper (a), (b) eller (c) opptrer. For hver plastsubstans er der derfor et avgrenset temperaturområde som utsprøytningen bør finne sted i, og dette område vil være forskjellig fra plastsubstans til plastsubstans.

Under henvisning til fig. 20 og den efterfølgende tabell vil nu de fordeler som laminatet ifølge den foreliggende oppfinnelse oppviser med hensyn til gjennomtrengning av fuktig damp sammenlignet

med de hittil kjente laminater, bli behand-

let, idet der som belegg anvendes et syntetisk lineært polymerisat, f. eks. polyethen, omfattende flere eksempler på dette polymerisat av forskjellig spesifik vekt, nemlig lav, middels og høy.

Gjennomtrengning av fuktig damp ( g/ m2 i 2h t ved 38°C og 90% relativ fuktighet).

I den grafiske fremstilling på fig. 20 viser de forskjellige kurver gjennomtrengningen av fuktig damp i avhengighet av belegningsvekten for forskjellige laminater belagt med polyethen av forskjellige spesifik vekt. Gjennomtrengningen av fuktig damp måles i g/m.2 i 24 timer ved 38°C og 90 pst. relativ fuktighet.

Kurven 135 representerer gjennomtrengningen av fuktig damp for en polyethen med lav spesifik vekt (0,923 Alathon 16) påført ifølge den foreliggende oppfinnelse og med fuktighetsgjennomtreng-nings-egenskaper som er sammenlignbare med dem som oppnås ved en polyethen med middels spesifik vekt som er påført, ved hjelp av tidligere kjente fremgangsmåter og apparater og er representert ved kurven 136.

Polyethenbelegget med lav spesifik vekt og påført i henhold til den foreliggende oppfinnelse, oppfører seg således hovedsakelig like godt som et polyethenbelegg av middels spesifik vekt.

Det vil ses at kurven 137 representerer gjennomtrengningen av fuktig damp gjennom et polyethenbelegg av middels spesifik vekt påført i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Kurven 137 kan sammenlignes med kurven 138, som representerer gjennomtrengningen av fuktig damp for en polyethen med høy spesifik vekt på-ført ved hjelp av kjente fremgangsmåter. I det minste i det område som omfatter et belegg på 11—16 g/m,2, vil det ses at det polyethenbelegg av middels spesifik vekt som er påført i henhold til den foreliggende oppfinnelse, gir egenskaper med hensyn til gjennomtrengning av fuktig damp som er meget like og med fordel kan sammenlignes med egenskapene for den harpiks av høy spesifik vekt som er representert ved kurven 138.

Kurven 139 representerer gjennomtrengningen av fuktig damp for et belegg av høy spesifik vekt påført i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Ved sammenligning av gjennomtrengningsegenskapene for fuktig damp ifølge kurven 139 og ifølge kurven 138 er det klart at den førstnevnte markerer klart bedre resultater enn dem som oppnås ved de tidligere fremgangsmåter.

Der henvises nu til punktet 135a på kurven 135, som representerer gjennomtrengningsegenskapene med hensyn til fuktig damp for et belegg påført ifølge den foreliggende oppfinnelse, og videre til punktet 140a øverst på kurven 140, som representerer gj ennomtrengningsegenska-pene med hensyn til fuktig damp for et belegg påført på vanlig måte. Det vil ses at egenskapene for det 8 g's belegg av lav spesifik vekt påført i henhold til den foreliggende oppfinnelse er betydelig bedre med hensyn til gjennomtrengning av fuktig damp enn 11 g's belegget ved 140a på-ført ved hjelp av en kjent fremgangsmåte.

Til tross for anvendelsen av polyethen-harpikser av lav spesifik vekt som f. eks. den nevnte 0,923 Alathon kan der ved på-føring av harpiksen ifølge den foreliggende oppfinnelse oppnås den nødvendige høye fiberslitende adhesjon, og det var også mulig å oppnå sammenlignbare fuktighetssperrende egenskaper med et belegg som var ca. 3 g/m2 lettere.

Når en typisk harpiks for øyeblikket koster ca. 5 kr./kg ved en spesifik vekt av 0,930 og mindre, vil således harpiksom-kostningene ved anvendelse av den foreliggende oppfinnelse bli redusert med ca. kr. 4,60 pr. ris papir, dvs. 1,7 øre pr. m2.

Det materiale som er representert ved punktet 137a på den ovennevnte kurve 137, vil på skalaen til venstre ses å ha en verdi for gjennomtren<g>ning av fuktig damp nå ca. 26 g/m2. Punktet 137a gjelder for et 11 g's belegg av middels spesifik vekt påført ifølge den foreliggende oppfinnelse, og dette punkt 137a må sammenlignes med et punkt 140b som har den samme verdi for giennomtrengning av fuktig damp, og som ligger på kurven 140, som representerer et belegg på ca. 18 g/m2 og av lav spesifik vekt (0,923) påført ifølge en vanlig hittil kjent fremgangsmåte.

Punktene 137a og 140b fastslår således at et 11 g's belegg påført ifølge den foreliggende oppfinnelse gir en beskyttelse mot gjennomtrengning av fuktighet som er sammenlignbar med eller lik den som oppnås ved et belegg på ca. 18 g/m2 av lav spesifikk vekt og påført ifølge tidligere fremgangsmåter. Den besparelse i omkostningene for harpiks som er angitt ved den nevnte sammenligning, er meget betydelig.

Man vil nu behandle de andre utførel-sesformer av oppfinnelsen som ikke blir ansett for å være analoge med de hittil nevnte utførelser, og som omfatter anvendelsen av lengre varmstrekkgap når det gi elder visse typer av underlag, idet binde-virkningen mellom underlaget og polymerisatet undertiden er avhengig av en oxydasjon av plastfilmen og det i slike tilfeller kan være ønskelig med et lengre varmstrekkgap. Med lengre varmstrekkgap menes der gap på opptil 178 eller 203 mm. Til sammenligning kan det nevnes at det med det utstyr som er beskrevet hittil i beskrivelsen, er vanskelig, skjønt ikke umulig, å redusere varmstrekkgapet til stort mindre enn 38 mm.

Dette er av betydning når man tar hensyn til at cellofan, aluminiumfolie eller lignende ikke gir noen mekanisk klebe-eller låsevirkning overfor polyethen. Der finnes to glatte overflater, og det kan være nødvendig å oxydere polyethenfilmen for å skaffe den ønskede grad av adhesjon. Som følge av dette kan varmstrekkgapet være f. eks. 114 mm eller endog opp til 178 eller 203 mm i den hensikt å skaffe tilstrekkelig oxydasjon av plastfilmen for å oppnå den ønskede adhesjon ved en kjemisk binding. Det må imidlertid bemerkes at underlaget i dette tilfelle vanligvis ikke er porørst med mindre dette bevirkes ved ørsmå gjennomhullinger som f. eks. ved hjelp av en høyspenningsbue.

Hvis der imidlertid anvendes et bundet tekstilstoff, som f. eks. et trådgitterlignende stoff, kan enkelttrådene i og for seg være ikke-porøse, og de kan mettes med en o<pp>løsning som øker bindingen, f. eks. en celluloseoppløsning som celluloseacetat "Der cellulosenitrat eller lignende, og isåfall kan varmstrekk-gapet med fordel økes for å skaffe øket oxydasjon, slik at der nnonås bedre adhesjon mellom det bundne tekstilmateriale eller det gitterlignende stoffs enkeltråder og den utsprøytede plast. Isåfall ville holdet ikke utelukkende bero på en mekanisk pakkevirkning av plastfilmen rundt trådene, idet man også ville dra nytte av den kjemiske binding.

Hvis det porøse underlag således mettes med en egnet væske, som f. eks. den tidligere nevnte, for å øke bindingen, kan fibrene i det porøse underlag mettes med væsken, og skjønt underlaget allikevel kan være porøst, er det betydelig mindre porøst enn utén en slik væske. Følgelig kan plastens mekaniske låsevirkning bli redusert så man i større grad må forlate seg på den tidligere nevnte kjemiske bindevirkning som lettes ved oxydasjonen av plasten.

Bruken av en slik væske har den virkning at den skaffer en ski erm mellom hver tråd eller fiber og den påsprøytede plastfilm. og det er derfor i visse tilfeller ønskelig å anvende en viss grad av oxydasjon for å sikre en tilfredstillende binding ved den kjemiske virkning av metningsmidde-Iets oxydasjon.

Mange slike flytende metningsmidler er ikke-polare. F. eks. anses polyethen for å være et kiemisk ikke-polart materiale. Dette er en av grunnene til at man ikke kan trykke på dette materiale og oppnå tilfredsstillende adhesion av trykksverten. Det behandles derfor først i egnede oxyda-sjonstrin som oxyderer overflaten og for-vandler den til en overflate med polare egenskaper. Tilsvarende kan varmstrekk-gapet økes fra den lave verdi 38 mm som er nevnt tidligere, til en høyere verdi for å øke oxydasionen og overflatens polare egenskaper. Der fås på denne måte mere tid til en oxygenbinding, slik at oxygen-molekyler eller -atomer når å reagere med de umettede Dolyethenbindinger slik at de forbindes med polyethenen og gir en polar overflate som i større grad vil hefte til andre materialer. Der oppstår følgelig en slik kjemisk binding eller adhesjon som supple-rer den mekaniske låse- eller pakkevirkning.

Det må bemerkes at den tidligere nevnte oxydasjon i varmstrekkgapet bare anvendes ved visse underlag som krever det, og hvor der tilstrebes oxydasjon for å øke adhesjonen. Dette kan som tidligere nevnt gjøres ved økning av varmstrekkgapet og anvendes ved utførelser av oppfinnelsen som er selvstendige og ikke-analoge i forhold til de innledningsvis nevnte utfø-relsesformer hvor der anvendes et kort varmstrekkgap.

Ved de vanlige fremgangsmåter som hittil har vært anvendt, og hvor der anvendes en kjølevæske og en gummibelagt pressvalse for å skaffe et nipp eller pressested, består kjølevalsens funksjon i å fjerne varme fra den varme plast, og eftersom varmen fjernes, blir den varme utsprøy-tede plastfilms adhesjonsegenskaper svakere. Ved forholdsvis tykke plastfilmer er kjølevalsens evne til å fjerne varme be-tvdelig mindre enn ved meget tynne belegg. Når den ekstruderte plastfilm er meget tynn, vil den varmemengde som fjernes når filmen føres mellom kjølevalsen og gummi - valsen. være tilstrekkelig til å gi et laminat med liten adhesjon, noe som i visse tilfeller kan være ønskelig.

Plastens temperatur ved dyseleppene kan f. eks. være 316°C, og varmstrekkgapet kan f. eks. være 76 mm. Filmens temperatur på det sted hvor den påføres underlaget, kan f. eks. være 260—274°C.

Den side av den utsprøytede plastfilm som skal komme i berøring med det porøse underlag, kan med fordel oxyderes for kjemisk å forbedre bindingen, mens det ved andre former av oppfinnelsen ikke er ønskelig å oxydere den annen side av filmen, f. eks. fordi dette motvirker eller hindrer dannelsen av en god varmeforsegling. Føl-gelig kan der på den ene side av plastfilmen anvendes egnede midler, som f. eks. et undertrykk, for å redusere eller hindre nxydasion på denne side i den ovennevnte hensikt.

Størrelsen av det undertrykk eller sug som er nødvendig ved den foreliggende oppfinnelse, er avhengig av underlagets norøsitet. Hvis underlaget f. eks. er 114 g's kartong kreves der et kraftig sug for å få <p>lasten til å hefte tilfredsstillende og trekke den ned slik at der oppnås den ønskede binding, mens det nødvendige undertrykk er meget mindre hvis underlaget er et lett silkepapir. Grensen for den filmtykkelse som kan påføres ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse, varierer i alminnelighet mellom 0,00177 mm og 0.25 mm, skjønt det er mulig å påføre tykkere filmer.

Med hensyn til anvendelsen av polypropen er det mulig å utsprøyte denne ved noe lavere temperatur enn 316°C som anvendes for polyethen som tidligere nevnt, og det er f. eks. mulig å anvende en ut-sprøytningstemperatur av omkring 260°C. Når der på det porøse underlag og ved hjelp av et undertrykk på undersiden ut-sprøytes polypropen av denne temperatur, vil der bevirkes en binding, men denne vil være relativt svak og plastfilmen kan lett skrelles av. Undertrykket bidrar imidlertid til å danne en binding og bevirke en mekanisk Iåsning, men i fravær av et vakuum kan der fremdeles oppnåes en svakklebning av filmen til det porøse underlag. En slik svak adhesjon kan senere forbedres ved

hjelp av varme, og dette utgjør en ytterligere form av oppfinnelsen. Det porøse

underlag kan således mens filmen hefter svakt til underlaget, føres gjennom en ytterligere, efterfølgende undertrykksstasjon hvor det kan utsettes for ytterligere varme ved hjelp av sekundære varme-elementer. Den samlede virkning av undertrykk og varme ved en slik vakuumstasjon vil forbedre den svake binding.

Ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse kan der oppnås en rekke forskjellige grader av adhesjon mellom plasten og det porøse underlag, fra fiber-slitende adhesjon ned til bare en svak vedheftning. Selv om der bare oppnås en liten grad av adhesjon mellom de forskjellige skikt av produktet, har dette overlegne egenskaper når det gi elder gjennomtrengning av fuktighet.

Videre oppnås der ved de meget tynnere belegg som kan fås ifølge den foreliggende oppfinnelse den samme beskyttelse med hensyn til giennomtrengning av fuktig damp som ved kraftigere belegg ifølge tidligere fremgangsmåter, og der kan med disse tynne belegg oppnås en svært meget større spennvidde i grader av adhesion og dessuten en meget større snenrividde i belegningsvekt enn ifølge tidligere fremgangsmåter. En meget viktig fordel er imidlertid at der ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse kan fremstilles et laminat som gi ør det mulig å oppnå de samme egenskaper når det gjelder giennomtrengning av fuktig damp, men med meget mindre plast enn hittil.

I det følgende er der gitt eksempler på slike plastsubstanser og deres stivningstemperaturer (heat-sealing temperatures):

fal vanlig polyethen — 100°C,

fb) lineær polyethen — 118°C,

( c) polypropen — 155°C,

(d) nylon — 204°C.

Disse stivningstemperaturer er viktige fordi de bestemmer plastens oppførsel under og efter utsprøytningen og har en betydelig innflydelse på graden av adhesjon til det porøse underlag. Vanlig polyethen som har en stivningstemperatur på 100°C, kan f. eks. med fordel sprøytes ut i et temperaturområde i nærheten av 304—338°C, og på grunn av avstanden mellom dette temperaturområde og stivningstemperaturen (100°C) vil plasten ikke stivne for tidlig, noe som ville ha en skadelig virkning på dens binding til papiret eller et annet porøst underlag. Dvs. at vanlig polyethen som har denne bestemte avstand mellom utsprøytnings- og stivningstemperaturen, vil tillate sugevirkningen å bevirke en kraftig binding før det tidspunkt da plasten stivner.

Nylon illustrerer på den annen side en tilstand i den motsatte ende av skalaen, dvs. en plastsubstans som har en forholdsvis meget høyere stivningstemperatur og derfor en mindre avstand mellom denne og området for utsprøytningstemperaturen.

I fravær av en efter-oppvarmning, som, nevnt ovenfor, oppstår der visse problemer med hensyn til adhesjonen av den termoplastiske film til det porøse underlag når det gjelder termoplaster av samme type som nylon, fordi termoplaster med ny-lonens egenskaper vil stivne for tidlig og virkningen av undertrykk eller sug på en slik termoplast gjennom det porøse underlag ikke vil være istand til å bevirke en egnet adhesjon. Forvarmning av underlaget bedrer adhesjonen betydelig, særlig ved lave belegningsvekter og når det gjelder plaster som stivner ved forholdsvis høye temperaturer. Det foreslås også å anvende den foran nevnte efter-oppvarmning, dvs. opvarmning av belegget efter at det er på-ført det porøse underlag, når det gjelder visse grupper termoplastsubstanser av samme type som nylon hvor stivningstemperaturen er forholdsvis høy i forhold til utsprøytningstemperaturen, slik at der er en forholdsvis liten avstand mellom disse to temperaturer. Dette gjøres bl. a. i den hensikt å vedlikeholde eller frembringe en viskositet av belegningssubstansen som er tilstrekkelig lav til å tillate at der ved hjelp av suget bevirkes en egnet adhesjon.

Det ovennevnte adhesj onsproblem når det gjelder substanser av samme type som nylon, forsterkes og er i virkeligheten for-årsaket av at belegget er tynt. Ved forholdsvis kraftige belegg er termpoplastsub-stansen istand til i mange tilfeller å holde tilstrekkelig på varmen slik at det ikke er nødvendig med en slik efteroppvarmning. Når det gjelder meget tynne belegg, særlig av nylon, hvor beleggets tykkelse ikke tillater at varmen bevares i tilstrekkelig grad for oppnåelse av tilfredsstillende adhesjon, er det imidlertid nødvendig å ty til efter-oppvarmning av belegget, noe som gjøres mens det porøse underlag og belegget passerer over sugeområdet, som f. eks. omfatter sugekassen eller den roterende sugevalse.

Problemet med sikring av en tilstrekkelig adhesjon når det gjelder substanser av denne art, som f. eks. nylon, kan i det minste delvis løses ved at der anvendes lorvarmning av det porøse underlag som beskrevet ovenfor i forbindelse med fig. 1, for å gi det porøse underlag en tilstrekkelig høy temperatur til at det kan bidra til å bevare filmens viskositet og redusere filmens varmetap, slik at der oppnås tilstrekkelig adhesjon under virkningen av undertrykket.

Med hensyn til banehastighet er det mulig å oppnå en belegningshastighet som overstiger 366 m/min. ved riktig valg av polymerisat, hastighet av drivmotoren for de forskjellige valser og ved riktig innstilling og valg av en rekke andre faktorer, deriblant utsprøytningstemperaturen (eller temperaturområdet for utsprøytningen), lengden av varmstrekkgapet, graden av forvarmning og efteroppvarmning og graden av forevakuering og efterevakuering og likeledes området for utøvelse av undertrykk, omfattende sugeområdets lengde i banens bevegelsesretning.

Ved belegningsapparater og -fremgangsmåter ifølge teknikkens stadium er det ofte mulig å oppnå den ønskede grad av adhesjon når det gjelder meget kraftige belegg av de termoplastiske substanser. Hvis imidlertid vekten av belegget minskes til f. eks. 10—11 g plast pr. m2 (eller mindre) og der samtidig anvendes belegningsapparater og -fremgangsmåter av vanlig tidligere kjent art, blir de tidligere nevnte adhesj onsproblemer alvorlige og har før den foreliggende oppfinnelse ble gjort, ikke latt seg løse ved de hastigheter som ifølge de tidligere fremgangsmåter var de maksimalt oppnåelige. Imidlertid er det ved den foreliggende oppfinnelse mulig å vel-ge de forskjellige ovennevnte faktorer og å oppnå usedvanlig lave belegningsvekter og i virkeligheten belegningsvekter som hittil ikke har vært oppnåelige, og samtidig oppnå en meget høy grad av fiberlåsende eller -slitende adhesjon endog ved meget høye banehastigheter, dvs. ved banehastigheter som er høye og økonomisk gjennomførlige.

Den virkelige nedre vektgrense for det belegg som kan påføres ved hjelp av ap-paratene og fremgangsmåtene ifølge den foreliggende oppfinnelse for oppnåelse av en gjenstand som også utgjør en del av den foreliggende oppfinnelse, er for øyeblikket ikke kjent, med ved et typisk eksempel på det meget tynne belegg som er oppnåelig ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse, er det tidligere nevnte belegg på ca. 1,6 g polyethen pr. m.2 med en adhesj onsgrad som er kjennetegnet ved slike fiberslitende egenskaper som beskrevet ovenfor, og ved en banehastighet på mellom 152 og 366 m/min.

Den nye gjenstand fremstilt ifølge den foreliggende oppfinnelse er betydelig bedre enn de ifølge tidligere fremgangsmåter fordi den er fri for en av de tidligere pro-dukters viktigste ulemper, nemlig at de delamineres på grunn av mangelfull adhesjon mellom belegget og det porøse underlag. Videre gir fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse ikke opphav til den meget alvorlige ulempe ved de tidligere fremgangsmåter som består i delaminering av laminatet på grunn av plastfilmens adhesjon til en avkjølet valse. Den grad av adhesjon som ifølge den foreliggende oppfinnelse oppnås mellom det po-røse underlag og plastfilmen, er tilstrekkelig høy til når som helst ved hell å motstå enhver slik delaminering.

Når det gjelder utsprøytningsapparatet 26 som er vist på fig. 1, og likeledes det utsprøytningsapparat som er vist på fig. 8, er disse naturligvis av den type hvor der med egnede midler utøves trykk på termoplasten, f. eks. ved dreining av en mate-skrue på en måte som er vel kjent innen faget. Ved alle de utførelsesformer av den foreliggende oppfinnelse hvor der anvendes en termoplastsubstans, er der to faktorer som virker på denne, nemlig trykk og varme, noe som behøves for å oppnå utsprøyt-ning. Kraften eller trykket kan ved en fordelaktig utførelsesform av oppfinnelsen bevirkes ved hjelp av en slik skrue, men oppfinnelsen er ikke begrenset til dette, og det er mulig å anvende andre organer til ut-øvelse av trykk på plasten, f. eks. et stempel.

Når termoplastsubstansen utsettes for varme, oppvarmes de deler av substansen som i utsprøytningsapparatet er lengst borte fra dettes opvarmede overflater, ikke så meget som de deler av substansen som er nærmere heteflatene. Under visse omstendigheter kan man støte på vanskeligheter på grunn av forskjeller i viskositeten av termoplastsubstansen i utsprøytnings-apparatet. Dette kan unngås ved riktig valg av utsprøytningstemperaturen ved de betingelser som er beskrevet ovenfor i forbindelse med viskositetkurvene for polyethen, polypropen og nylon.

Hensikten med utsprøytningsinnret-ningen er naturligvis å forsyne utsprøyt-ningsdysen med en ensartet varm smelte. Hvis utsprøytningsapparatet betjenes riktig, vil så vel temperaturen som viskositeten være hovedsakelig den samme gjennom hele plastsubstansen. Ved visse temperaturer har imidlertid en uensartet plasttem-peratur en mere betydningsfull virkning på plastens viskositet og dens trekningsegen-skaper og dette får i alminnelighet en stør-re beydnlng ved de høyereliggende områder av utsprøytningstemperaturene.

Der er således skaffet en ny fremgangsmåte til utsprøytningsbelegning av porøse underlag hvor et av de viktigste kjennetegn er at der i en form av oppfinnelsen, anvendes et kort varmstrekkgap av størrelsesordenen 25—38 mm. Betydningen av dette kjennetegn er at det nedsetter varmetapet i belegningssubstansen som tidligere nevnt, fordi substansen føres en kortere strekning enn det hittil har vært mulig å oppnå. Anvendelsen av et slikt kort varmstrekkgap har også følgende fordeler: (a) Treknings- eller kontraksjonsegenska-pene forbedres. (b) Adhesjonen forbedres på grunn av

mindre varmetap i plastfilmen.

(c) Der oppnås en mindre breddekontrak-sjon ved kantene av banen, noe som medfører stort sett eliminasjon av kantvulstdannelse eller iallfall en betydelig mindre kantvulstdannelse. (d) Der er mindre varmtreknings-reso-nans.

Med hensyn til den ovennevnte bredde-kontraksjon og kantvulstdannelse blir re-duksjonen av bredden av den utsprøytede film større jo lenger varmstrekkgapet er. Jo større breddekontraksjonen er, desto større er graden av kantvulstdannelse. Dette viser betydningen av en reduksjon av varmstrekkgapet, slik som det er mulig ifølge den foreliggende oppfinnelse, idet dette fører til at graden av breddekontrak-sjon reduseres i en grad som hittil ikke har vært oppnåelig, slik at kantvulstdannelsen reduseres til et minimum eller elimineres praktisk talt fullstendig.

Som tidligere nevnt har den foreliggende oppfinnelse særlige fordelervedpåfø-ringen av tynne belegg av størrelsesordenen 1,6 g termoplast, f. eks. polyethen, pr. m2. Der oppnås videre betydelige fordeler når de tidligere nevnte strekkbare, med innpregninger forsynte krepp-papirer skal for-synes med et kraftig belegg av størrelses-ordenen 23,4 g/ m. 2, dvs. av en tykkelse på 0,025 mm eller kraftigere. Skjønt fordelene ved den foreliggende oppfinnelse når det gjelder belegning av vanlig porøst papir, som f. eks. 65 g's ubleket kraftpapir, hovedsakelig ligger i at der kan oppnås hittil uoppnådde tynne belegg med høy adhesjon og ved meget høye hastigheter, ligger ytterligere viktige fordeler i anvendelsen av oppfinnelsen til å gi de nevnte strekkbare papirtyper kraftige belegg.

Ved alle tidligere kjente fremgangsmåter, apparater og gjenstander er det lett-vint mulig å skrelle av de påførte tynne belegg, og graden av adhesjon er således meget liten. Ved den foreliggende oppfinnelse er imidlertid graden av adhesjon usedvanlig høy samtidig som vekten er meget lav som tidligere nevnt. Det er ikke mulig å skrelle av et tynt plastbelegg som er påført et porøst underlag i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse, uten at fibrene i det porøse underlag, som f. eks. papir, slites ut, hvorved laminatet i virkeligheten blir ødelagt. Delaminering av et laminat som er fremstillet i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse, er umulig uten at fibrene for det porøse underlag slites ut, og den tidligere nevnte fiberslitende adhesjon er således tilstede.

Men hensyn til den faktor som angår valget av adhesj onsgraden mellom plastfilmen og det porøse underlag ifølge den foreliggende oppfinnelse, finnes det visse utførelsesformer hvor en relativt lav adhesjon kan være ønskelig, og andre ut-førelsesformer hvor der ønskes en høy adhesjon. Ved visse anvendelser av det produkt som danner gjenstand for den foreliggende oppfinnelse, kan det således være ønskelig å oppnå en høy skjærstyrke, og dette kan lettes gjennom oppnåelse av et belegg med forholdsvis liten adhesjon. En slik liten adhesjon av belegget vil gi dette en større strekkevne når det utsettes for en skjærkraft, og vil på grunn av sin strekkbarhet bedre motstå avskjæring, mens der hvis graden av adhesjon er. høy og belegget er trengt dypt ned mellom fi-brene, vil finne sted en avskjæring av plastbelegget samtidig med avskjæringen av det porøse underlag eller papiret så motstanden mot slik avskjæring av laminatet blir betydelig mindre enn om adhesjonen hadde vært svakere.

Med hensyn til de former av oppfinnelsen hvor der blir belagt et» strekkbart papir under anvendelse av en fremgangsmåte ifølge den foreliggende oppfinnelse, er plastbelegget på grunn av sin strekkbarhet istand til å følge disse papirtypers strekning i to retninger, og det resulterende laminat får derfor betydelig styrke og meddeles egenskaper som gjør det egnet til beholdere for adskilte materialer og for væsker.

Når det gjelder en sammenligning mellom de foreliggende fremgangsmåter på den ene side og kjente metoder og apparater omfattende et pressested mellom en kjøle valse og en pressvalse på den annen side, bevirker presningen av underlaget og den termoplastiske film ved et slikt pressested en usedvanlig rask avkjøling av filmen, og denne kjølevirkning er raskere jo tynnere filmen er. Således kan det termoplastiske belegg, f. eks. når det gjelder nylon, med en gang det kommer i berøring med det porøse baneunderlag på presse-stedet, avkjøles fra godt over smeltepunktet til et punkt som ligger godt under stivningspunktet, i løpet av en meget kort strekning og før plastsubstansen har dannet en sterk binding med det porøse underlag. M.a.o. bevirker den tidligere tek-nikk en for tidlig stivning til skade for bindingen, noe som særlig er tilfellet når det gjelder tynne plastfilmer.

På den annen side utsprøytes termoplastsubstansen ved den foreliggende oppfinnelse på det porøse underlag langs en

bestemt berøringslinj e eller berøringsom-råde som utsettes for et undertrykk, og der

fjernes ingen varme fra filmen unntatt på grunn av omgivelsestemperaturen, og i visse tilfeller utsettes filmen for varme efter at den er kommet i berøring med underlaget, f. eks. strålevarme eller induk-sjonsvarme. Det bevirkes således fra det øyeblikk den smeltede film først kommer i berøring med det bevegede underlag, en inntrengning av filmen i underlaget på grunn av sugevirkningen (eller annen forskjell i omgivelsestrykket) mens filmen fremdeles er tilstrekkelig over stivningspunktet til at der oppnås en forholdsvis meget dypere inntrengning enn ved de tidligere fremgangsmåter. Inntrengningen finner sted mellom det tidligere nevnte sted for den første berøring og avslutningen av sugeområdet, en strekning som strekker seg i banens bevegelsesretning. Derefter bringes filmen til å stivne ved hvilke som helst egnede midler eller prosestrinn, f. eks. ved hjelp av en kjøle væske eller ved hjelp av fjernelse av varme ved at banen føres gjennom et område hvor omgivelsestemperaturen er egnet til dette formål.

Den strekning som er utsatt for sug, velges med henblikk på å oppnå den ønskede gjennomtrengning til oppnåelse av

den nødvendige grad av adhesjon, f. eks.

fiberslitende adhesjon i tilfellet av used-

vanlig tynne belegg i området 0,00177—

0,25 mm.

Fordelene ved anvendelse av en termo-

plastisk harpiks med et relativt uskarpt smeltepunkt, som f. eks. 132a (fig. 19) er at der kan tillates et større varmetap efter at filmen og underlaget er kommet i kon-

takt med hinannen, sammenlignet med det varmetap som kan tillates når det gjelder en plast med et utpreget smeltepunkt, som f. eks. 133a, idet det forutsettes at utsprøyt-

ningen av plastsubstansen i begge tilfeller finner sted ved omtrent den samme tem-

peratur. Men en virkning av den forelig-

gende oppfinnelse er at det er mulig med hell å anvende termoplastiske harpikser med et utpreget smeltepunkt, f. eks. syn-

tetiske lineære polymerisater som f. eks.

nylon, og samtidig med en grad av adhe-

sjon som hittil ikke har kunnet oppnås,

nemlig fiberslitende adhesjon, å oppnå be-

legg av usedvanlig lav vekt, det hele ved økonomiske hastigheter.

Videre kan slike termoplastsubstanser

som omfatter de syntetiske lineære poly-

merisater med utpreget smeltepunkt, med hell anvendes til tross for et forholdsvis høyt stivningspunkt for disse substanser,

som f. eks. kan være nylon hvis viskositets-

kurve er angitt på fig. 19, idet man frem-

deles oppnår de fordeler som er nevnt i det foregående avsnitt.

Noen av de viktigste trekk ved den

foreliggende oppfinnelse består derfor i (a) at man avstår fra fjernelse av varme fra den smeltede film efter dennes ut-

sprøytning og mens den utsettes for sug (eller annen forskjell) i omgivelsestrykket)

og mens bindingen dannes, (b) at man velger det tidsrom hvorunder hver del av underlaget utsettes for sug, (c) at man velger graden av sug, (d) at man velger mengden av den varme som filmen utsettes for både før og efter berøringen med un-

derlaget, og (e) at man velger den varme-

mengde som underlaget utsettes for før be-

røringen, det hele i den hensikt å oppnå,

ved en form av oppfinnelsen, en meget høy grad av adhesjon (fiberslitende adhesjon)

for usedvanlig tynne belegg av termoplas-

tisk harpiks (f. eks. ned til 0,00177 mm) og ved økonomiske hastigheter.

Claims

1. Fremgangsmåte til å belegge et gass-gjennomtrengelig banemateriale med en normalt fast termoplast som oppvarmes så den blir tilstrekkelig myk til å kunne trykk-

ekstruderes, hvor plasten utsprøytes (eks-truderes) gjennom en spalteåpning i et utsprøytningshode (extruder) som står på avstand fra banen, i form av en kontinuerlig film som bringes i berøring med den ene side av den nevnte bane, idet plastfilmen oppvarmes i en slik grad og banen beveges med en slik hastighet at plastfilmen blir varmstrukket på veien fra utsprøytnings-åpningen til banen, karakterisert v e d at der på den annen side av banen i det området hvor filmen bringes i berøring med denne, utøves et undertrykk som er tilstrekkelig til at plastfilmen bindes bare til den øvre overflate av banen i form av et kontinuerlig skikt av hovedsakeig jevn tykkelse.

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at den utsprøy-tede film etter å være påført banen avkjø-les hurtig til stivnet tilstand.

3. Fremgangsmåte som angitt i påstand 2, karakterisert ved at der anvendes en plast som hovedsakelig består av et lineært polymerisat med et utpreget smeltepunkt, f. eks. et ethen- eller klorert ethen-polymerisat, et polyamid, et alde-hyd-omsatt polymerisat eller et sampoly-merisat eller en blanding av de nevnte stoffer.

4. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at der tilføres den utsprøytede film varme mens den påføres banen.

5. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at banen forvarmes før påfø-ringen av filmen for å bedre bindingen mellom bane og film.

6. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at der anvendes en bane av organisk fibermateriale, f. eks. en papir-hane eller en bane som i det minste delvis består av tekstilfibre.

7. Fremgangsmåte som angitt i påstand 6, karakterisertvedat der anvendes en bane av strekkbart papir og en plast som tillater plastbelegget å strekkes sammen med papiret uten brudd eller riss.

8. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at plastfilmen påføres i en tykkelse av ca. 0,00177—0,254 mm.

9. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at den utsprøytede plastfilm forenes med en bane av porøst eller ikke porøst banemateriale på den side som ven-der bort fra den bane som skal belegges, fortrinnsvis før plastfilmen kommer i be-røring med denne bane.

10. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at der på banen legges på avstand fra hinannen forløpende tråder som bindes på plass av den utsprøytede plastfilm.

11. Fremgangsmåte som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at undertrykket tilveiebringes på kjent måte ved at banen føres over en sugekasse eller en sugevalse i det område hvor den gass-uigjennomtrengelige film påføres banen.