NO137970B - Fremgangsm}te til fremstilling av et n}let, ikke-vevet gulvteppe med loet overflate - Google Patents

Description

Det er velkjent å fremstille ikke-vevede gulvtepper

ved nåling av et nettverk (flor) av fibre. Tradisjonelt har slike tepper hatt en overflate som i det vesentlige var uten lo. I de senere år er det imidlertid blitt kjent å nålstikke fibernett-

verket på en slik måte at overflaten i betydelig grad får lo som gir en teksturert virkning. F.eks. kan nålingen resultere i at overflaten av fibernettverket har en ganske ensartet, men dyp lo eller et gaufrert utseende, hvorved nettverket får et utseende som er meget likt et vanlig fluset eller vevet gulvteppes utseende.

Medmindre det nålede flor ytterligere bindes sammen på

en eller annen måte, vil loen flattrykkes og den teksturerte virkning vil snart gå tapt, i det minste til en viss grad, når teppet tas i bruk. Det er også. nødvendig å binde fibrene sammen i underlaget, dvs. i de deler som ligger under loen, slik at underlaget styrkes og fibrene i loen holdes på plass.

Den vanlige fremgangsmåte til sammenbinding av fibrene

ved fremstilling av slike gulvtepper omfatter impregnering med en lateks, men hvis denne anvendes på nålede tepper med en loet overflate, vil loen gå tapt eller overflaten skades på annen måte.

Generelt er det kjent en lang rekke forskjellige fremgangsmåter til sammenbinding av fibre i ikke-vevede tekstiler. Impregnering.med en lateks eller annet væskeformig bindemiddel

er vel det mest vanlige.

En annen fremgangsmåte omfatter avivering av fibre i et fibernettverk ved behandling med vanndamp. I praksis er denne fremgangsmåte becjrenset til nettverk inneholdende polyvinylalko-

hol- eller alginat-fibre, og har den ytterligere ulempe at fib-

rene etterpå må gjøres uoppløselige for mange formål.

En annen fremgangsmåte omfatter smelting av termoplastiske fibre i nettverket, hvor det termoplastiske materiale tjener som bindemiddel. I praksis vil de smeltede fibre vanligvis ut-gjøre bare en liten andel av totalmengden av fibre i- nettverket,

og materialets fiberegenskaper blir vanligvis helt ødelagt ved smeltingen. Av forskjellige grunner er denne fremgangsmåte ikke tilfredsstillende for en rekke formål.

Fra tid til annen er det blitt fremsatt forskjellige forslag når det gjelder fiberbinding i tekstiler ved anvendelse av et materiale som ofte-kalles et "latent fiber-oppløsningsmiddel". En lang rekke "latente fiber-oppløsningsmidler" er nevnt i litte-raturen, f.eks. britisk patent nr. 911 282, 918 632 og 1 152 667, US-patent nr. 3 574 523, 2 869 973 og TAPPI, mai 1955, bind 38, sider 257-261. En rekke forskjellige "latente fiber-oppløsnings-midler" er nevnt i disse skrifter, og de kan eksempelvis være anorganiske salter, så som sinkklorid og litiumtiocyanat, eller organiske væsker, så som tetrametylensulfon og visse fenoler. Til tross for den lange rekke av latente fiberoppløsningsmidler som finnes nevnt for forskjellige fibre, ser det faktisk ut som om denne bindemetode ikke er blitt tatt i bruk i noen stor målestokk, og det synes som om denne metode er blitt funnet å være lite anvendelig i industrien.

I det siste er det blitt foreslått prosesser hvor det dannes .et nettverk av to eller flere fibersorter, dvs. fibre fremstilt av ulike polymere materialer, og hvor fibrene oppvarmes til en temperatur ved hvilken et av de polymere materialer smelter, mens det andre ikke smelter. Som eksempel kan nevnes at de for tiden lettest tilgjengelige fibre av denne type til bruk i en slik fremgangsmåte har en kjerne av nylon 66 omgitt av nylon 6. Ved oppvarmning til en temperatur mellom smeltepunktet for nylon 6 og nylon 66 vil nylon 6 smelte og binde sammen kryssende fibre av det materiale som ikke smelter, dvs. fibre av nylon 66. Skjønt denne fremgangsmåte kan anvendes til fremstilling av tilfredsstillende fibernettverk, har den den ulempe at man må ha spesielle fibre, dvs. to-komponent-fibre, og at vanlige mono-komponent-fibre ikke kan brukes, unntagen i kombinasjon med ganske store mengder, f.eks. minst 50%, av tokompbnent-fibrene. Et resultat herav er at produktet gjerne blir meget kostbart. En særdeles viktig ulempe er at fremgangsmåten forutsetter at fibrene oppvarmes til høye temperaturer. Mange farvestoffer,spesielt pastell- farver, ødelegges ved en slik oppvarming. Videre er det mange fibertyper som ikke kan brukes sammen i denne fremgangsmåte på grunn av varme-instabilitet eller deres smeltepunkt. Faktisk er det for tiden bare polyamidmaterialer som kan brukes som to-komponent-fibre.

Tross disse ulemper går en foretrukken fremgangsmåte

ved fremstilling av nålede gulvtepper med loet overflate ut på

at man ved oppvarmning sammenbinder disse to-komponent-fibre.

De stabiliserer loen meget godt og er i alminnelighet tilfredsstillende, bortsett fra de ovennevnte ulemper.

Det ble nå overraskende funnet at de fordeler som opp-

nås med to-komponent-fibre, kan oppnås uten de overfor nevnte ulemper, dvs. store utgifter til utgangsmaterialer, ødeleggelse av farvestoffer og -begrensning med hensyn til de fibermaterialer som kan anvendes.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer således en fremgangsmåte til fremstilling av et nålet, ikke-vevet gulvteppe med en loet overflate under anvendelse av den i og for seg kjente impregnering med en vandig oppløsning av et klebriggjørende mid-

del som er praktisk talt uten klebrig-gjørende virkning på fib-

rene under deres normale smeltepunkt ved den anvendte konsentra-

sjon i oppløsningen,, men som ved en høyere konsentrasjon gjør

fibrene klebrige ved en temperatur under 120°C, fulgt av oppvarmning for å fordampe vann og derved akkumulere oppløsning ved fiberkrysspunktene og oppkonsentrere oppløsningen tilstrekkelig til å gjøre fibrene klebrige ved fiberkrysspunktene og deretter størkne eller .fastne fibrene, hvoretter klebrig-gjørende middel fjernes ved vasking, og fremgangsmåten erkarakterisert vedat

man først nåler et fibernettverk under dannelse av en loet overflate, deretter impregnerer i det minste loen på det nålede fibernettverk og så oppvarmer fibernettverket i ukomprimert tilstand for å.klebriggjøre og fastne fibrene.

Under oppvarmingen inndampes den vandige oppløsning og akkumuleres ved fiberknutepunktene. De nettverksfibre som kan gjøres klebrige, blir derved klebrige ved fiberknutepunktene. Ytterligere avdampning bevirker størkning (fastning) av fibrene. Eventuelt gjenværende vann avdampes. Avdampningsbetingelsene,

f.eks. temperaturen og eventuelt luftstrømmens hastighet om luft blåses gjennom nettverket under fordampningen, og oppvarmningens varighet velges naturligvis slik at man får en tilfredsstillende

grad av binding. Det er klart at hvis betingelsene er slik at fordampningen er meget hurtig, vil bindingen kunne bli mindre tilfredsstillende enn når en langsommere fordampning finner sted.

De klebriggjørende midler som brukes i henhold til oppfinnelsen, er et utvalg blant de mange latente fiber-oppløs-ningsmidler som tidligere er blitt foreslått. Mange av de latente fiberoppløsningsmidler som er blitt foreslått tidligere, vil i praksis utøve sin klebriggjørende virkning bare etter at vannet er blitt avdrevet. Således vil mange av de kjente latente fiber-oppløsningsmidler gi klebevirkning bare ved relativt høye temperaturer, f.eks. over 140°C og ofte over 160°C. Dette fremgår av at det ser ut til at den beste måte å bruke tetrametylensulfon på er å påføre det som en vandig oppløsning, oppvarme til en temperatur på eksempelvis 100-120°C for avdrivning av vann (hvorunder klebevirkning ikke oppnås) og deretter oppvarme til en meget høyere temperatur som gir klebevirkning. Resultatet av at man må oppvarme til temperaturer som er betydelig høyere enn 120°C for å oppnå klebevirkning, er at fremgangsmåten ikke er anvendelig hvis nettverksfibrene farves med varmeømtålige farvestoffer, eller hvis fibrene i seg selv nedbrytes av varme. Eksempelvis er fremgangsmåten ikke særlig tilfredsstillende hvis polypropylenfibre anvendes, da disse ikke tåler særlig høye temperaturer.

Ved bruk av latente fiberoppløsningsmidler som gir klebevirkning ved temperaturer under 120°C, eksempelvis ved 10 5°C og derunder, kan klebrighet oppnås mens de fremdeles er i vandig

oppløsning, alle disse ulemper unngåes, og likevel oppnår vi det meget overraskende resultat at lo-teppene er like så gode som eller bedre enn de lo-tepper som fremstilles ved anvendelse av to-komponent-fibre. Selvsagt er ikke alle fibre eller farvede fibre ømtålige overfor varme, og det er således ved utførelse av oppfinnelsen ikke vesentlig at man utfører prosessen under 120°C,

og oppvarmingen foretas ofte ved temperaturer på eksempelvis 140-160°C.

De foretrukne klebriggjørende midler til bruk ved foreliggende fremgangsmåte er salter, fortrinnsvis anorganiske, og hydroksykarboksylsyrer, særlig alifatiske, fortrinnsvis de som inneholder 2-10 og aller helst 3-6 karbonatomer. De klebrig-gjørende midler må naturligvis være oppløselige i vann.

Syrer og salter av de ovenfor nevnte typer har i alminnelighet fordelen av å være relativt billige, ha liten eller ingen lukt og.å gi få eller ingen giftighetsproblemer, sammenlignet med mange latente fiberoppløsningsmidler som er foreslått, f.eks. tetrametylensulfon.

De salter som brukes er fortrinnsvis salter av sterke syrer., dvs. syrer som vil ionisere hovedsakelig fullstendig i oppløsning. De er salter av organiske eller fortrinnsvis anorganiske syrer og organiske eller fortrinnsvis anorganiske baser.

Eksempler på egnede fibre og egnede saltoppløsninger er gitt i de ovenfor nevnte patentskrifter og i TAPPI av mai 1955, bind 38, sider 257-261. Det vises til disse patentskrifter og. nevnte artikkel når det gjelder eh beskrivelse av egnede kombinasjoner. Særlig foretrukne salter., som er anvendelige på mange fibre, er halogenider, spesielt bromider, klorider og jodider,

og tiocyanater av en lang rekke metaller, spesielt metaller med atomnummer opp til 48. Visse nitrater og sulfater kan også brukes, f.eks. ferrosulfat og ferrinitrat. Også ammoniumsalter kan anvendes, f.eks. ammoniumtiocyanat, ennvidere organiske salter. Oppløselige organiske salter innbefatter pyridiniumklorid og natriumtioglykolat.

Hydroksykarboksylsyrer som kan brukes, innbefatter alfa-hydroksykarboksylsyrer så som melkesyre og glykolsyre, beta-hydroksykarboksylsyrer, så som 3-hydroksypropionsyre, og gamma-hydroksykarboksylsyrer så som 4-hydroksypropionsyre. Av syrene foretrekkes vanligvis melkesyre.

Med mange av de klebriggjørende midler som er egnet til bruk, og særlig når midlet er et salt, skjer størkningen av fibrene vanligvis mens fibrene fremdeles er i kontakt med det klebriggjørende middel.. Denne fremgangsmåte er derfor ulik de fremgangsmåter hvor f .eTcs. et flyktig organisk materiale anvendes til å avivere fibre under deres normale smeltepunkt, og størkning bevirkes da ved at man driver av det organiske materiale ved oppvarmning. Slike fremgangsmåter medfører da at man f.eks. må

ha et anlegg for gjenvinning av oppløsningsmiddel. Det er en fordel ved den foreliggende fremgangsmåte at det er unødvendig å bruke noe flyktig organisk oppløsningsmiddel, og det er således ikke nødvendig å ha et industrielt anlegg for gjenvinning av opp-løsningsmiddel. Hydroksykarboksylsyrer som anvendes ifølge oppfinnelsen kan endelig fjernes fra fibernettverket ved fordamp-

ning, men de kan også uten altfor stort tap slippes ut i atmos-færen, og under enhver omstendighet er gjenvinningen av de små mengder som det her dreier seg om, relativt lettvint.

Det kan noen ganger være ønskelig å fjerne det klebrig-gjørende middel ved vasking etter at fibrene atter er størknet, spesielt når det er et salt, men det er da selvsagt relativt lett å gjenvinne midlet fra vaskeluten og eventuelt resirkulere det.

Den mest kritiske del av bindingen av fibrene er den binding som finner sted i loen. Skjønt det således er vesentlig at underlaget i teppet også bindes, vil utfallet av enhver bindemetode i høy grad bestemmes av virkningen på loen. Følgelig er det vesentlig at i det minste loen impregneres med de nevnte opp-løsninger. Den enkleste måte å gjøre dette pa er å impregnere hele fibernettverket i en enkelt impregneringsprosess, f.eks. ved at nettverket dyppes i et bad av oppløsningen eller ved påføring av oppløsningen ved hjelp av en foulard eller en rulle. Overraskende finner vi at slike fremgangsmåter noen ganger gir meget tilfredsstillende binding i underlaget av fibernettverket, men mindre tilfredsstillende binding i loen. Overraskende har vi funnet at vi kan overvinne denne vanskelighet hvis man istedenfor å bruke fremgangsmåter som kunne ansees å være konvensjonelle for et sådant formål, påfører i det minste noe av oppløsningen direkte på loen enten ved sprøyting eller som en fortykket eller oppskummet oppløsning. Ved passende valg av sprøytebetingelsene eller visko-siteten er det godt mulig å sikre at en vesentlig mengde blir til-bake på loen, dvs. at tilstrekkelig forblir på loen til å gi den ønskede grad av binding.

Denne effekt kan oppnås ved en enkelt påføring av opp-løsning, men fortrinnsvis blir oppløsning påført i to trinn, idet noe påføres fibernettverket fra underlagssiden, ofte ved sprøyting eller som en fortykket eller oppskummet oppløsning, og resten på-føres på loen ved sprøyting eller som en fortykket eller oppskummet oppløsning. Eksempelvis kan 40-95%, fortrinnsvis 60-80% (f.eks. 7 5%) av den totale vekt av oppløsning påføres fra underlagssiden, mens resten av oppløsningen påføres direkte på loen.

Istedenfor å bruke vann alene som oppløsningsmiddel, kan f.eks. organiske oppløsningsmidler eller, mer vanlig, blandinger av vann og organiske oppløsningsmidler anvendes. Mer spesielt kan vandige alkoholiske oppløsninger brukes som opp-løsningsmiddel for det klebriggjørende middel. Klebriggjørende midler som kan anvendes, innbefatter de salter og hydroksykarboksylsyrer som ble nevnt ovenfor, sammen med mange andre forbindelser, herunder de som er nevnt i de ovenfor angitte patentskrifter. Eksempler er sulfoeddiksyre, merkaptoeddiksyre, tiomelkesyre, tioglykolsyre og 3-merkaptopropionsyre, propylenkarbonat, etylencyanohydrin, dimetylacetamid, dikloreddiksyre, trikloreddiksyre, urea, benzylalkohol, dimetylformamid, dimetylacetamid, salpetersyre, maursyre, fenol og forskjellige sub-stituerte fenoler, f.eks. 2,4-diklorfenol, metakresol, katechol, resorcinol, hydrokinon, pyrogallol, alfa- eller beta-naftol, o,o-bifenol, 2,2'-bis-p(hydroksyfenyl)propan, 3,5-dihydroksy-toluen og 5-hydroksy-2-heksylfenol.

Når en oppløsning sprøytes på fibernettverket på en slik måte at en vesentlig del av oppløsningen forblir i loen, velges sprøytemetoden og oppløsningens bestanddeler etter rutinemessige forsøk slik at man får optimale resultater. Det kan f.eks. være nødvendig å bruke et eller annet overflateaktivt middel til å forbedre fuktingen av fibrene og til å bevirke akkumulering av oppløsning ved fiberkrysspunktene etter oppvarming, men hvis man anvender altfor meget overflateaktivt middel, kan oppløsningen altfor lett trenge ned i underlaget av nettverket.

Hvilket som helst hensiktsmessig overflateaktivt middel kan anvendes. Egnede overflateaktive midler for sure systemer er eksempelvis nonylfenoletoksylater og .sulforavsyre-derivater. Dråpestørrelsen ved påsprøytingen vil vanligvis være meget fin, f.eks. gjennomsnitlig 0,16 mm. Sprøytetrykket er normalt ganske høyt, men bør ikke være så høyt at loen i vesentlig grad presses sammen. Trykket kan f.eks. være 2,8 kp/cm<2>ved sprøytepistolens utløp, som kan være ca. 60 cm fra loen.

Hvis man istedenfor sprøyting påfører en fortykket eller oppskummet oppløsning, kan påføringen eksempelvis skje ved hjelp av en foulard, ved dypping av loen i oppløsningen eller ved at man fører teppet gjennom en rulle eller under en avstrykningskniv. Det trykk som utøves på loen, bør være lavt slik at man unngår

å presse loen sammen i større grad. Graden av oppskumming eller fortykning velges under hensyntagen til den ønskede penetrasjon. Skum og fortykkede blandinger kan tilberedes på i og for seg kjent måte. Egnede fortykningsmidler er eksempelvis polyvinyl-alkoholer. Hvis oppløsningen skal oppskummes, behøver man ikke nødvendigvis bruke et fortykningsmiddel, og det vil isteden være tilstrekkelig å bruke et skurastabiliserende middel.Egnede materialer er eksempelvis nonylfenoletenylater.

Uansett hvilket klebriggjørende middel og hvilken på-føringsmåte man anvender er den mengde oppløsning som påføres på fibernettverket, i almindelighet fra 100% til 300% basert på fibervekten. De mest foretrukne mengder er 150-250%, og de beste resultater oppnås vanligvis ved ca. 200%.

Istedenfor å oppnå binding i underlaget og i loen ved bruk av klebriggjørende oppløsning, kan binding i underlaget skje på hvilken som helst egnet måte. Eksempelvis kan lateks påføres på teppets bakside, slik at bare underlaget impregneres og bindes, og den påsprøytede, fortykkede eller oppskummede opp-løsning av klebriggjørende middel kan påføres loen før eller etter dette.

Det er ønskelig at konsentrasjonen av den oppløsning som først påføres tekstilet, må økes vesentlig før fibrene blir klebrige, f.eks. slik at minst halvparten av det opprinnelig foreliggende oppløsningsmiddel må fjernes før fibrene blir klebrige. Som et eksempel nevnes at mange egnede oppløsninger gjør fibrene klebrige ved en konsentrasjon på ca. 30%, og det er hensiktsmessig at midlet først påføres ved konsentrasjoner på 3-15%, fortrinnsvis 3-10 og aller helst 7-10%. Oppløsningens opp-konsentrering før klebrighet oppnås resulterer i at oppløsningen akkumuleres ved fiberkrysspunkter, og følgelig vil klebrighet og binding fåes i det vesentlige bare ved fiberkrysspunktene. Dette resulterer i et produkt av forbedret kvalitet sammenlignet med det som kan oppnås når fibrene gjøres klebrige i hele sin lengde.

Fibernettverket må oppvarmes uten å være sammenpresset

for oppnåelse av inndampning, akkumulering og klebrighet, da loen ellers kan skades. Nettverket kan eksempelvis tørres i en ovn og føres fortrinnsvis gjennom denne på en perforert transportør, f.eks. av metalltråd, slik at det beholder sin flate form. Tørre-temperaturen i ovnen kan eksempelvis være mellom 100 og 200°C, fortrinnsvis 140-180°C, når oppløsningsmidlet er vann. Passende temperaturer for andre oppløsningsmidler kan lett finnes ved enkle forsøk, og hvis oppløsningsmidlet er mer flyktig enn vann, vil naturligvis de passende temperaturer vanligvis være lavere enn de som er angitt for vann. Oppholdstiden i ovnen eller annen tørresone vil blandt annet avhenge av temperaturen, oppløsningens konsentrasjon og om luftgjerinomstrømning anvendes, men er vanligvis fra 1/2 minutt til 1/2 time, fortrinnsvis 2-5 minutter.

Med i det minste de fleste klebriggjørende midler vil den oppløsende eller annen klebriggjørende virkning på de klebriggjorte fibre være eliminert når fibernettverket er hovedsakelig tørt, og fibrene vil således ha størknet igjen og vil være for-bundet ved krysspunktene med fibre som de er i kontakt med.Fibernettverket vil ofte fremdeles inneholde det klebriggjørende middel, og dette kan nå fjernes, vanligvis ved vasking med vann eller annet oppløsningsmiddel. Vaskingen kan skje ved at teppet behandles i vann, som deretter får renne av eller presses ut av teppet, og denne prosess gjentas vanligvis en eller flere ganger. Det resulterende produkt blir så tørret.

Flor som blir behandlet i henhold til foreliggende fremgangsmåte, kan bestå av en enkelt fibertype, med det resultat at samtlige fibre i floret, vil være klebriggjorte og igjen

i

størknet, eller det kan omfatte en blanding av fibre som er klebriggjort og atter størknet, sammen med andre fibre som hovedsakelig ikke påvirkes av saltoppløsningen. Floret kan inneholde fibre som aviveres i forskjellig grad av den anvendte oppløsning, eller som aviveres av forskjellige oppløsninger, slik at anvendelse av en oppløsning for å avivere en fibertype kan etterfølges av anvendelse av en annen oppløsning som aviverer en annen fibertype. Det er i alminnelighet ønskelig at mengden av fibre som kan gjøres klebrige, utgjør minst 50% av fibrene i floret.

Det opprinnelig, nålede flor kan dannes på hvilken som helst kjente måte. Således kan en "pels" av fibre eksempelvis dannes ved hjelp av en kardemaskin og eventuelt en kryss-legger, eller ved hjelp av en "Rando Webber", eller på annen bekvem måte til å danne en."pels" ved luft-legging, og "pelsen" kan så nåles i en eller flere maskiner, som kan være av enkelt- eller flerlags-konstruksjon (single or multi-punch construction) eller av spesiell konstruksjon for fremstilling av en loet overflate. I regelen blir teppet først nålet ved hjelp av en maskin av konvensjonell konstruksjon og deretter nålet i en maskin spesielt egnet til fremstilling av en loet overflate. Nåle-maskiner egnet til å frembringe slike overflatevirkninger er tilgjengelige i handelen. De og deres anvendelse vil eksempelvis finnes beskrevet i Tufting&Needling News Bulletin, mai 1971. Den lo-overflaten som erholdes, kan ha et utseende som er meget likt utseendet av de kjente flusete eller vevde tepper. Loen utgjør i regelen en vesentlig del, vanligvis minst 10 vekt% og ofte minst 25 vekt%

av den totale vekt av fibrene i det nålede teppe. Sagt på en annen måte er tykkelsen av loen i regelen minst 20% og ofte minst 50% av den totale tykkelse av det nålede teppe.

Sammenlignet med de kjente flusete eller vevde tepper

er lo-tettheten lav. Vekten av fibrene i loen kan f.eks. være 40-40 gram pr. millimeter lo-tykkelse pr. kvadratmeter, mens de kjente flusete eller vevde tepper vanligvis har en lo-tykkelse på 100-300 gram pr. millimeter pr. kvadratmeter. Til tross for denne lave lo-tetthet er det mulig å oppnå produkter som har loegenskaper som kan måle seg med de man oppnår hos de kjente flusete eller vevde tepper.

Vekten av fibre i det nålede teppe vil normalt være 250-1500 og fortrinnsvis 500-1000 gram pr. kvadratmeter.

De fibre hvorav teppet fremstilles kan først farves,

i hvilket tilfelle produktet i regelen vil være farvet til-svarende. Anvendelse av saltoppløsning som klebriggjørende middel og etterfølgende vasking kan imidlertid resultere i en viss farveforandring, særlig bleking ved fiberkrysspunktene, og hvis dette gjerne skjer for en spesiell kombinasjon av farvestoff og fiber, er det ønskelig å stykk-farve det resulterende produkt. Hvis stykk-farving skal foretas, er det vanligvis unødvendig å bruke farvede fibre fra begynnelsen av. Produktet kan trykkes eller mønsterfarves til et enkeltfarvet eller flerfarvet produkt.

Produkter som er fremstilt i henhold til oppfinnelsen, kan underkastes hvilken som helst ønsket behandling. Eksempelvis kan de gies en bakfylling, f.eks. av skummateriale eller av et fastere materiale. Gulvbelegg kan selges i form av ruller eller kan være oppskåret til fliser. Overflaten av produktet kan også underkastes finish-behandling, f.eks. gaufrert teksturering eller topp-klipping.

Selv om en meget tilfredsstillende binding kan erholdes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, kan det av og til være ønskelig å binde sammen fibernettverket også på en annen måte, f.eks. ved impregnering med en lateks fra nettverkets bakside.

Forskjellige fibre kan bindes sammen i henhold til oppfinnelsen. Selvsagt kan ikke alle fibre som det er mulig å gjøre klebrige, gjøres klebrige ved hjelp av ethvert middel for slike formål, og egnede kombinasjoner må utvelges. En rekke slike kombinasjoner er omtalt i de ovennevnte skrifter. Mange av de fibre som anvendes ifølge oppfinnelsen, er syntetiske, organiske polymere materialer, men ull og andre naturfibre kan brukes.Egnede syntetiske organiske polymerer innbefatter polyolefiner, særlig polypropylen, polyestere, polyamider, polyakrylater

(dvs. polyakrylnitriler) og de modifiserte versjoner derav kjent som modakryl-harpikser, cellulosediacetat, cellulosetriacetat og polyuretan. Av disse foretrekkes vanligvis polyamider som fiber-materiale. Hvis fiberen ikke normalt inneholder en polar gruppe (eksempelvis polyolefin eller polyester), så kan det være hensiktsmessig å modifisere fiberen før bruken, slik det i og for seg er kjent når det gjelder å forbedre fiberens farvnings-egenskaper, hvorved fiberen kan bli lettere å gjøre klebrig. F.eks. kan polare grupper innføres, eksempelvis i polypropylen, f.eks. ved podning.

Blandt de kombinasjoner av fibertype og klebriggjørende middel som er blitt utprøvet for bruk i henhold til oppfinnelsen, og som er blitt funnet å være særlig tilfredsstillende, er de følgende: Polvamidfibre: sinkklorid, -bromid og -jodid, kobolt-, litium- og kadmium-jodid, litiumtiocyanat, salpetersyre, ferriklorid, kalsiumbromid og -tiocyanat, melkesyre, tioglykolsyre, dikloreddiksyre, fenol, 2,4-diklorfenol, glykolsyre, 3-hydroksypropionsyre, tiomelkesyre, 3-merkapto-propionsyre, sulfoeddiksyre, glycerolsyre og metakresol.

Pol vest erf ibre metakresol, 2,4-diklorfenol, fenol og

dikloreddiksyre.

P olypropylen fibre: kalsiumtiocyanat,, litiumbromid og

tioglykolsyre.

Akrylfibre: sinkjodid, -klorid og -bromid, kalium-tiocyanat, kalsiumtiocyanat, koboltjodid, pyridiniumklorid, etylenkarbonat, propylenkarbonat, etylencyanohydrin, dimetylacetamid, natriumtioglykolat, fenol, dikloreddiksyre og tioglykolsyre.

Polyuretanfibre; kalsiumjodid, kalsiumtiocyanat,

ferriklorid, ferrinitrat, sink- og litium-jodid og melkesyre.

Bomullsfibre: kalsiumtiocyanat og natriumbromid. Ra<y>onfibre: litiumtiocyanat.

Cellulosediacetatfibre: sinkklorid eller -jodid og litiumjodid eller melkesyre, etylencyanohydrin, etylenkarbonat, propylenkarbonat, tioglykolsyre.

Cellulosetriacetatfibre: sinkjodid, tioglykolsyre. Modakryl- fibre; sinkklorid, salpetersyre, etylencyanohydrin, tioglykolsyre.

Silkefibre: sinkjodid, magnesiumklorid, KCNS, urea

diaceton alkohol.

Ullfibre: melkesyre, tioglykolsyre.

Mange andre egnede kombinasjoner kan også brukes.

Eksempel 1

Et nettverk ("pels" eller flor) av polyamidfibre ble dannet ved hjelp av en kardemaskin og veiet ca. 650 g/m 2. Det ble deretter nålet i en konvensjonell nålemaskin og deretter i en nålemaskin egnet til å frembringe et produkt med en loet overflate. Loen utgjorde omtrent 60% av tykkelsen av det således erholdte produkt. Det .ble mettet med 10% vandig sinkklorid-oppløsning ved romtemperatur og deretter lagt på en transportør

I

av metalltråd og ført gjennom en ovn ved 160°c. Etter tørring ble produktet vasket med vann flere ganger for fjerning av sink-

klorid og ble så igjen tørret ved 160°C.

Det resulterende produkt var et godt sammenbundet nett-

verk med en lo som i det vesentlige hadde samme utseende som før impregneringen med saltoppløsningen, men som var ganske

motstandsdyktig mot å flattrykkes.

Eksempel 2

Av fibre av nylon 6 ble det ved hjelp av en kardemaskin

fremstilt et fibernettverk som veide ca. 650 g/m 2 . Dette ble nåo-

let på samme måte som beskrevet i eksempel 1. Det resulterende produkt ble mettet med 10% vandig oppløsning av melkesyre ved romtemperatur og deretter rullet i et konvensjonelt impregnerings-, apparat for fjerning av overskudd av oppløsning. Det våte produkt ble så lagt på en transportør av metalltråd og ført gjennom en ovn ved 160°C. Etter tørring ble det vasket med vann flere ganger for fjerning av fri melkesyre, som utgjorde ca. 5%

av den påførte mengde, og ble så tørret igjen ved 160°C.

Eksempel 3

Det i eksempel 1 beskrevne fibernettverk ble mettet med

10% vandig sinkklorid-oppløsning ved romtemperatur ved sprøyting i to trinn. I det første ble det oppnådd et opptak på 150%

basert på. fibervekten, idet man sprøytet mot fibernettverkets bakside, og deretter ble det oppnådd et opptak på 50% ved sprøyting mot lo-siden. Det våte produktet ble så lagt på en transportør av metalltråd og ført gjennom en ovn ved 160°C,

og etter tørring ble det vasket for fjerning av sinkklorid og deretter tørret igjen ved 160°c.

Det resulterende produkt var et fast bundet nettverk med

en lo som hadde hovedsakelig samme utseende som loen før impregneringen, men som var meget motstandsdyktig mot å flattrykkes.

Eksempel 4

Fremgangsmåten i eksempel 3 kan gjentas, dog slik at man istedenfor å sprøyte med de angitte mengder, ved neddypping i oppløsningen først tilfører nettverkets bakside et opptak på

150% og deretter pa samme måte tilfører lo-siden et opptak på

50% av et skum fremstilt ved innvisping av luft i den nevnte oppløsning etter at denne er blitt tilsatt nonylfenoletoksylat som skumstabilisator.

I

Eksempel 5

Fremgangsmåten i eksempel 4 kan gjentas, dog slik at man istedenfor å tilføre oppløsningen som et skum tilfører den som en fortykket oppløsning inneholdende 5% polyvinylalkohol som fortykningsmiddel.

Eksempel 6

Fremgangsmåten i eksempel 5 kan gjentas under anvendelse

av polypropylenfibre istedenfor polyamidfibre, kalsiumtiocyanat istedenfor melkesyre som klebriggjørende middel og en tørre-temperatur på 120°C istedenfor 160°C.

Eksempel 7

Fremgangsmåten i eksempel 4 kan gjentas under anvendelse

av polyakrylnitril-fibre istedenfor polyamidfibre og kalium-tiocyanat istedenfor sinkklorid.

Eksempel 8

Fremgangsmåten i eksempel 3 kan gjentas under anvendelse

av polyetylentereftalat-fibre istedenfor polyamidfibre og en 10% oppløsning av metakresol i en 50:50 vandig etanoloppløsning istedenfor den vandige sinkkloridoppløsning, samt en tørre-temperatur på 100°C istedenfor 160°C.

Eksempel 9

Fremgangsmåten i eksempel 3 er blitt gjentatt under anvendelse av et fibernettverk med en fibervekt på 650 g/m bestående av 60% nylonfibre og 40% polyesterfibre.

Eksempel 10

For å sammenligne egenskapene til tepper fremstilt ifølge oppfinnelsen med egenskapene til tepper fremstilt ved den langt kostbarere og mer begrensede prosess hvor det benyttes to-komponent-fibre, ble fremgangsmåten ifølge eksempel 3 gjentatt bortsett fra at fibernettverket ble fremstilt av 60% to-komponentfibre av nylon og 40% polyesterfibre. Fremgangsmåten ifølge eksempel 3

ble også gjentatt idet man brukte denne fiberblanding, men også

en 10% vandig melkesyreoppløsning istedenfor sinkkloridoppløsningen.

Ved sammenligningen ble det samme nålede fibernettverk i

et forsøk oppvarmet for oppnåelse av konvensjonell varmebinding,

og i et annet forsøk"ble det samme fibernettverk impregnert med en lateks.

De fire forskjellige tepper ble så sammenlignet med

I

hensyn til forskjellige egenskaper, herunder restitusjonsgrad etter statisk belastning, tykkelsesreduksjon ved dynamisk belastning, flattrykking og .smussopptak. Det ble funnet at det lateksimpregnerte materiale var det. som lettest ble smusset og det var i alminnelighet utilfredsstillende, mens de to produkter fremstilt ifølge oppfinnelse var på høyde med og i mange hen-seender bedre enn henholdsvis det lateksimpregnerte materiale og det varmebehandlede materiale.

De produkter som erholdes i henhold til eksemplene,

er egnet til bruk i form av ruller, som gulvbelegg, eventuelt i form av fliser med et bitumen- eller termoplastisk støttemateriale.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av et nålet, ikke-vevet gulvteppe med en loet overflate under anvendelse av den i og for seg kjente impregnering med en vandig oppløsning av et klebrig-gjørende middel som er praktisk talt uten klebrig-gjørende virkning på fibrene under deres normale smeltepunkt ved den anvendte konsentrasjon i oppløsningen, men som ved en høyere konsentrasjon gjør fibrene klebrige ved en temperatur under 120°C, fulgt av oppvarmning for å fordampe vann og derved akkumulere oppløsning ved fiberkrysspunktene og oppkonsentrere oppløsningen tilstrekkelig til å gjøre fibrene klebrige ved fiberkrysspunktene og deretter størkne eller fastne fibrene, hvoretter klebrig-gjørende middel fjernes ved vasking,karakterisert vedat man først nåler et fibernettverk under dannelse av en loet overflate, deretter impregnerer i det minste loen på det nålede fibernettverk og så oppvarmer fibernettverket i ukomprimert tilstand for å klebriggjøre og fastne fibrene.