NO137536B - Fremgangsm}te ved bygging av plattformer - Google Patents

Description

Bygningsstamme.

Det er kjent på et grunnplan å gjøre klar et antall bjelkelagplater direkte over hverandre, og senere, ved hjelp av søy-ler å løfte nevnte plater til sine endelige stillinger i bygningen. Bjelkelagsplatene strekker seg derved kontinuerlig over flere pelestillinger. Slik som denne byggemåte, som kalles bjelkelagsløftemetoden eller «lift-slab»-metoden, hittil er blitt tillem-pet, har den oppvist en hel del ulemper, hvilke særskilt har forbindelse med de vanskeligheter som har foreligget når man på en rasjonell og økonomisk måte skal for-binde bjelkelagene og søylene.

Foreliggende oppfinnelse går ut på å avhjelpe disse ulemper.

Oppfinnelsen omfatter således en bygningsstamme i flere etasjer bestående av et flertall peler som strekker seg gjennom flere etasjer, og til pelene festete, med hull for pelene forsynte bjelkelagsplater, som strekker seg kontinuerlig over flere pelestillinger. Oppfinnelsen særmerkes i hoved-saken av at pelene har skiveformete fremspring eller utvidelser, som befinner seg ved bjelkelagsstillingene og fortrinnsvis har samme geometriske form og samme stør-relse, sett i projeksjon på horisontalplanet,

i de forskjellige etasjene, hvormed hullene i bjelkelagsplatene er så store at bjelkelagsplatene under løftingen fritt passerer forbi peleframspringene eller -utvidelsene, og idet bjelkelagsplatene er festet til peleframspringene eller utvidelsene og helt eller delvis omslutter disse.

Med oppfinnelsen oppnås flere forde-

ler. Det hittil vanskeligste problem i forbindelse med bjelkelagsløftemetoden er an-ordningen av bjelkelagsfestene. Den van-ligste framgangsmåten som hittil har vært brukt er å bruke stålpeler, f. eks. med kvadratisk hulltverrsnitt, og å forsyne hullene i bjelkelagene med mot disse søyler nøyaktig tettende stålkrager, som under bjelkelagsløftingen ligger an mot pelene og deretter sveises sammen med pelene alt etter som bjelkelagene er ført opp til sine endelige høydestillinger.

Sammenlignet med denne framgangsmåten oppnås ifølge oppfinnelsen innfest-ningsanordninger med langt høyere grad av kraftoverførende evne enn hittil og som ikke er beheftet med risiko for brudd i bjel-kelagspaltene som følge av utillatelige store skyv- eller skjærspenninger, som oppstår som følge av de sammenpressete dimensjo-nene av de kraftoverførende tverrsnittene til bjelkelagene inntil pelene ved tidligere kjente utførelsesformer. Tidligere fantes det også et risikomoment ved bjelkelags-løftingen når manglende nøyaktighet ved stålkragene i bjelkelagshullene og/eller manglende dimensjonsnøyaktighet ved pe-lenes framstilling eller oppstilling medfør-

te at de mot stålpelene tett anliggende stålkragene skar seg inn i stålpelene. Det har derfor gjentatte ganger forekommet ulykker og vanskeligheter.

Ifølge oppfinnelsen blir det enklere og lettere å feste bjelkelagene til søylene i deres sluttstillinger, og dessuten blir forbindelsen mellom søylene og bjelkelagene meget sterkere enn tidligere ved forøvrig samme dimensjoner. Hullene i bjelkelagene skal være så store at det ikke forekommer risiko for fastklemming ved bjelkelagsløftin-gen og herved elimineres risikoen for ulykker og unødige omkostninger. Oppfinnelsen innebærer at en del av bjelkelagsplatene (omkring hullene for pelene) tas bort fra platene og flyttes til (dvs. festes på eller utføres i ett stykke med) pelene for å danne framspring eller utvidelser på disse. På grunn av dette kommer disse utvidelsene (og således ikke selve bjelkelagsplatene) til å oppta de store skjærkreftene, som jo fo-refinnes inntil selve pelene, der skjærspen-ningene jo normalt vil ha sitt maksimum. Disse utvidelsene på pelene kan ifølge oppfinnelsen meget enkelt og med lave omkostninger gis en hver ønsket og fordelaktig geometrisk form. Uavhengig av formen på selve bjelkelagsplatene, som kan gjøres helt glatte i form av enkle, billige planparallelle skiver, oppnår man således en sterkt for-øket styrke og holdfasthet ved en gitt bjel-kelagstykkelse ved at de maksimale påkjenningene opptas av disse utvidelsene på pelene. Bjelkelagsplater, som skal støpes på hverandre, altså stablete, må jo utføres med samme tykkelse over alt, mens man derimot kan utføre peleframspringene eller -utvidelsene ifølge oppfinnelsen med annen og særskilt større tykkelse enn bjel-kelagsplatenes tykkelse. Man kan derfor ifølge oppfinnelsen oppnå en såkalt sopp-forbindelse ved pelene eller søylene på den enkleste og billigste måten ved bjelkelag, som løftes til sine sluttstillinger i bygningen. Oppfinnelsen medfører derfor en vesentlig materialbesparelse.

Selv om utvidelsene eller framsprin-gene på søylene ikke er tykkere enn bjelkelagsplatene, men bare består av skiver med samme tykkelse som bjelkelagsplatene, kan likevel vesentlig øket holdfasthet hos forbindelsen mellom søylen og bielkelaget i den ferdige bygningen oppnås. Det med-fører bare små omkostningsforøkninger, men betydelige fordeler å utføre søylefram-springene eller -utvidelsene av mer høyver-dig betong og/eller med bedre armering enn bjelkelagsplatene, som jo støpes in situ på bygningsplassen. mens søylene fortrinnsvis er prefabrikerte.

En ytterligere fordel med oppfinnelsen er at man på oversiden av disse søylefram-<p>pringene kan anbringe festeorganer, som bare anvendes midlertidig under selve løf-teoperasj onene. Disse organene kan derfor ha en enkelt utførelse uten å minske tverrsnittet til selve søylen.

Innfestningsanordningene blir enkle og

rasjonelle og kan derfor standardiseres i langt større utstrekning enn tidligere og blir billigere å framstille. Framfor alt oppnås ved oppfinnelsen såvel en tidsbespa-relse som en arbeidsbesparelse. Oppfinnelsen tilgodeser bl. a. ønsket om å kunne heve bjelkelagene fra en stor stabel eller bane og feste de ved hjelp av prefabrikerte standardiserte innfestningsorganer, slik at man umiddelbart får en viss midlertidig, men i høy grad holdfast forbindelse mellom søyle- og bjelkelag. (Dette skjer uten at bjelkelaget, som tidligere har forekommet, behøver å heves vesentlig over sin endelige stilling i og for anbringelse av innfestningsorganene). Den midlertidige forbindelsen kan senere ved et passende tidspunkt under bekvemme arbeidsforhold kompletteres for oppnåelse av ytterligere øket holdfasthet og permanent innfestning.

De standardiserte opplagsanordningene på søylene kan dessuten anvendes på identisk samme måte når hevkreftene skal inn-føres på søylene ved løftingen av bjelkelagene til deres endelige høydestillinger. Dette medfører forenklinger av betydelig ver-di. Hvilket som helst bjelkelag kan heves i forhold til festeanordninger anbrakt inntil søylene ved hvilke som helst bjelkelags-nivå og alle disse anordningene kan være identiske uansett ved hvilken etasjehøyde løftekreftene innføres på søylen.

Utførelseseksempler for oppfinnelsen

vises på vedlagte tegninger.

Fig. 1 viser et vertikalsnitt gjennom søyle- og bj elkelagsstablen ved tidligere kiente utførelser for bjelkelagsløf ting (den såkalte «lift-slab»-metoden). Fig. 2 viser et vertikalsnitt gjennom søyle- og bjelkelagsstabel ved en utførelses-form for oppfinnelsen (før bjelkelagsløf - tingen). Fig. 3 viser et vertikalsnitt gjennom søyle- og bjelkelag, etter at disse er blitt løftet til sine endelige høydenivåer i bygningen. Fig. 4 viser et vertikalsnitt gjennom en forbindelse mellom et bjelkelag og en søyle. Fig. 5 viser et snitt langs linjen V—V

på fig. 4.

Fig. 6, 7 og 8 viser i vertikalsnitt tre utførelsesformer for innfestingen av bjelkelagene til søylen. Fig. 9 viser et vertikalsnitt gjennom en prefabrikert betongsøyle med midlertidige oppstivningsanordninger ifølge en annen utførelsesform for oppfinnelsen. Fig. 10 viser et tverrsnitt gjennom den ene kanten på et søyleframspring (søyle-skive). Fig. 11 viser et horisontalsnitt langs linjen XI—XI på fig. 10. Fig. 12 og 13 er vertikalsnitt som viser opplag for overføring av heisekrefter til et søyleframspring under løftingen av bjelkelagene. Fig. 14 er et vertikalsnitt som viser innfestingen mellom en søyle og et bjelkelag.

På fig. 1, som viser den mest vanlige utførelsesf ormen for bjelkelagsløf ting, be-tegner tallet 1 et grunnplan med dertil anbrakt søylefundament 2, på hvilket hviler stålsøyler 3. På disse tres tettgående stålkrager 4, som skal danne kantbeslag for bjelkelagene 5a—5e, som deretter støpes suksessivt på hverandre, slik at de danner en stabel, som vist på fig. 1. Disse bjelkelagsplatene løftes deretter til slutt ved hjelp av på toppene av søylene anbrakte donkrefter. Så snart et bjelkelag har nådd sin endelige høydestilling, forbindes dens krage 4 med søylen 3 ved hjelp av sveising. Denne sveisingen kan skje nedenifra og oppover som i høy grad vanskeliggjør dette arbeidet. Da kragene 4 må ligge tett an mot søylene under løftingen, helt til det øverste bjelkelaget har nådd sin endelige høyde-stilling, har man hittil måttet utføre søy-lene jevn tykke, noe som innebærer en meget betydelig overdimensjonering. En mins-king av søyletykkelsen i de øvre etasjene var således umulig.

Årsaken til at man har anvendt bjelke-lagskrager som slutter tett omkring søy-lene har vært den at allerede selve inn-festningsarbeidet ved hjelp av sveising har nødvendiggjort slike tettgående omfatnin-ger. Videre måtte man under bjelkelagenes hevning tidligere oppta innkommende side-krefter (som følge av vind o. 1.) på disse ved å avstøtte bjelkelagene i forhold til samtlige søyler. Dette har medført meget besvær fordi kragene er tilbøyelige til å hugge seg fast mot søylene og derved har løftearbeidet ikke bare blitt vanskelig, men har dessuten medført fare for ulykker. Disse store ulemper fjernes ifølge oppfinnelsen.

Fig. 2 viser søyler og bjelkelag ifølge oppfinnelsen i det øyeblikk da bjelkelags-løftingen kan ta sin begynnelse. Da framgangsmåten for selve løftingen er tidligere kjent, er ingen løfteorganer beskrevet. Søy-len 3 har eksempelvis kvadratisk eller rek-tangulært tverrsnitt og fortrinnsvis min-dre tverrsnitt fra etasje til etasje. Søylen kan være prefabrikert, fortrinnsvis en forspent betongsøyle 3, som ved hver bjelke-lagstilling er forsynt med en fortrinnsvis sirkulær skive eller utvidelse 6, som stik-

ker ut fra søylelegemet og er forsynt med et kantbeslag 7, som danner en konisk, oppover avsmalende skjøteflate 8. Samtlige skiver 6 såvel som kantbeslagene 7 og dermed skjøteflåtene 8 er hensiktsmessig identiske uavhengig av de forskjellige dimen-sjonene som søyletverrsnittene kan oppvise i de forskjellige etasjene. Dessuten har skjøtef laten 8a i høyde med bjelkelaget over første etasje identisk samme form som skjøtef låtene 8 ved høyere beliggende deler av søylen. Bjelkelagene 5a—5e har alle identiske indre skjøtef later 9 som dannes av kantbeslagene 10. Skjøtef låtene 9 har form av en oppover avsmalnende stump konus, hvis akse faller sammen med søy-lens akse.

På fig. 3 vises en modifisert søyle og bjelkelag etter at bjelkelagsløf tingen har funnet sted. Den forspente — og eventuelt sentrifugerte — betongsøylen 3, som kan ha sirkulært eller mangekantet tverrsnitt, er her forsynt med sett i grunnris sirkulære skiver eller framspring 6, som ikke er jevn tykke med bjelkelagene, men har avstivninger 6a, slik at de danner soppformete søylekapitler med slik form som forekommer ved in situ støpte søylebjelke-lag for lagerbygninger o. 1. (såkalt mushro-ombjelkelag). De ytre partiene av søyle-skivene 6 (samt de forsterkete partiene 6a) under søylen i en etasje har samtlige identisk omkrets og derfor forsynes med identiske kantbeslag i likhet med det be-tegnet med tallet 7 på fig. 2. Disse kantbeslag kan dog sløyfes som vist på fig. 3. Man skal derimot være oppmerksom på at den koniske utformningen av skivene 6 og bjelkelagshullets kanter gjør forbindelsen mellom søylen og bjelkelaget selvsentre-rende med de åpenbare fordeler som dette innebærer.

Fig. 4 og 5 viser en detalj av en enkel anordning for å midlertidig feste bjelkelaget til søylene. Mellom bjelkelaget og søylen innplaseres nedenifra et antall svakt bøyete mellomlegg 12 som fordeles jevnt langs den koniske yttersiden av skivene 6. Disse mellomleggene kan plaseres mens bjelkelaget ennå er det nederste bjelkelaget i en stabel eller pakke av bjelkelag under løftingen. Bjelkelaget kan derved be-finne seg i en stilling noen få millimeter over sin definitive høydestilling i bygningen. For den midlertidige innfestningen av bjelkelaget er det derved ikke nødvendig på noen måte med kraft å kile fast mellomlegget 12, som også kan utføres noe koniske på den måten som tegningen viser, idet det gjelder bare å anbringe disse på plass og sikre dem slik at de ikke kan gli til siden nedenifra. Dette skjer ved hjelp av midlertidige sikringsskruer eller -bolter 13 mot skiver 13a. Mellomlegget 12 er hensiktsmessig i dette øyemed forsynt med en utsparing 14 nedentil, som videre samvirker med den ubetydelige forsenknin-gen 15 (fig. 5) i kantbeslaget 7. Forsenk-ningene 15 har til oppgave å lokalisere nøy-aktig stillingen for mellomleggene 12 rundt omkretsen av skiven 6. Når mellomleggene 12 på denne måten er brakt på plass, løs-nes det underste bjelkelaget fra de øvrige i stabelen og derved overføres vekten av dette bjelkelaget på samtlige mellomlegg 12. Man behøver således ikke å streve etter å med mellomleggene spenne inn delene på begge sider av beslaget i forhold til hverandre, idet mellomleggene behøver i bare å plaseres (innlegges løst).

Den på skrå forløpende (koniske) skjø- i ten, som ligger i avstand fra søylen, gjør, det til og med mulig å innføre mellom-' leggselementer av den på fig. 6 viste form, dvs. at de er utført som en kraftig hake 12, hvis skaft har ■ sirkulært tverrsnitt. Hermed svarer utsparingen 15 direkte til mellomleggets form, og slike utsparinger kan gjøres både i kantbeslaget 10 i bjelkelaget og i kanten av skiven 6. Hode 17 mellomlegget 12 føres til sin låsestil-ling ved 90° dreining av mellomlegget 12. En hver forskyvning av mellomlegget er derved utelukket.

Fig. 7 viser et annet innfestningsalter-nativ hvor skrå, permanente pinnebolter 13c innskrus skrått over fugene, som ved senere anledning kan fylles med betong. Ved utførelsesformen vist på fig. 8 har kantbeslagene 10 vinkelform, sett i vertikalsnitt. Mellom disse innskytes på forskjellige steder langs periferien trapesfor-mete plater 13d og 13e på en bolt 13. Platene dreies 90° og trekkes sammen for midlertidig innfestning av bjelkelaget til søylen.

Antall nødvendige mellomlegg 12 for midlertidig bjelkelaginnfestning er for-holdsvis lite. Mellomleggene kan f. eks. be-stå av rundt-jern med 30 mm diameter.

Ifølge fig. 9 og 10 kan søylene ifølge oppfinnelsen være forsynt med fra søyle-skive til søyleskive gående, med festeanordninger 19 forsynte sterke stagjern 20, ut-ført i form av trykkstrevere eller som under strekk stående wirer. Ved søylenes fremstilling meddeles innfestningene 19 og stagjernene 20 slike overføringskrefter, henholdsvis slik spenning — eventuelt forskjellige for hver etasje — slik at de for utførelse av bjelkelagsløf tingen mest hen-siktsmessige forutsetninger foreligger. Søy-1 lene kan herved avstages og forstives med lave omkostninger. Når bjelkelagene er innfestet på sin plass, kan man ta bort stagjernene 20. Disse jernene tjener til under bjelkelagsløf tingen å eliminere risikoen for at søylene knekker, noe som lett kan skje ved den hittil vanlige anvendte me-toden som vist på fig. 1.

Ved utførelsesformen ifølge fig. 1 gir en liten primærbøyning av søylene seg til kjenne i en vinkelforskyvning mellom til-grensende søyleskiver og frembringer umiddelbart motsatt rettede krefter i stå-let 20 på den ene (f. eks. den utbøyde) siden samtidig som en avlastning foregår i målet 20 på den andre siden, hvorved hev-armen mellom disse kreftene vil være den som på fig. 9 betegnes med h. Det bør be-merkes, at gjennom innfestningsorganene 19 kommer stengene 20 til å i en viss grad fungere som en del av søylens eget tverrsnitt og de knekningsmotvirkende krefter som automatisk frembringes vil resultere i et betydelig korrigerende bøyningsmoment. Betydning av den minskete knekningsrisi-koen, som de ved bjelkelagsstillingene utvi-dete søylene oppviser, er mangfoldig. Det er således mulig i høyere grad enn tidligere i en operasjon å kunne føre opp en hel stabel av bjelkelag, som er gjort klar, til sine endelige stillinger, enten dette skjer ved hjelp av løfteutstyr som er plasert på toppen av søylene, eller med løfte-utstyr plasert ved bjelkelagene, og da fortrinnsvis på det øverste bjelkelaget. Derved kan antall parkeringsoperasjoner minskes og løftingen kan tilpasses bedre slik at den passer til den enkelte søylens belastning.

Den minskete knekkingsrisikoen for søylene innebærer vesentlige arbeids- og tidsbesparelser ved bjelkelagsløftingen. Det er tidsødende å utføre løfting i små etapper, noe som man tidligere har vært hen-vist til å gjøre, for å unngå at søylene skulle knekke. Da måtte man videre bl. a. av øko-nomiske grunner gjøre søylene så slanke som mulig og man har videre hittil med hensyn til knekkingsrisikoen vært nødt til å utføre bjelkelagsløftingen i små etapper, mens oppstivningen av. søylene med stag eller strevere 20 ifølge oppfinnelsen mulig-gjør at man uten å øke søylenes tverrsnitt kan anvende lengre løfteetapper og/eller større løftekrefter uten at søylene knekkes.

Ved den underste etasjen (fig. 9) er stagene 20 forbundet med forankringsan-ordninger ved søylenes basis (ikke vist). Hvis det skulle foreligge behov for det, kan stagene i steden fortsette i retningen 20a og fastspennes på kraftig måte i forhold til fundamentet 2. Når et bjelkelag er innfestet på plass, kan stagene 20 under bjelkelaget løsnes eller avspennes. '

Stagene 20 kan også festes til korsfor-mete fremspring på søylene, f. eks. i form av tversgående bjelker, som ikke nødven-digvis behøver å være plasert i bjelkelags - stillingene. Stagene 20 behøver ikke løpe parallelt med søylenes akse idet de kan være skrå og f. eks. krysse hverandre på en sylinderflate (eller egentlig en hyper-boloidflate).

Som vist på fig. 10 kan prefabrikerte søyledeler, spesielt når skivenes omkrets sett i grunnriss forløper sirkulært, forsynes med en meget rasjonell innspennings-armering i form av viklet armering av høy-verdig armeringsstål 18, som i fabrikken anbringes i den ringformete nisjen innen-for kantbeslaget 7. Bjelkelagenes innfest-ningssted oppnår dermed en belastnings-opptakende evne av en høyere størrelses-orden enn hva som tidligere har forekommet ved bjelkelagsløf ting.

Ovenfor er bl. a. beskrevet det tilfelle når en fra begynnelsen av stor stabel bjelkelag etappevis heves idet bjelkelagene suksessivt innfestes i sine endelige høyde-stillinger, inntil det øverste bjelkelaget til slutt fikseres på sin plass. Arbeidsmåten kan i steden være følgende: Hevningen kan skje etappevis i forhold til et midlertidig innfestingsstykke, som ifølge fig. 12 består av en kraftig ring 21 utført i en stålkon-struksjon, og som har nøyaktig samme form langs sin indre koniske flate 22 som kantbeslaget 10 på et bjelkelag. Ringen 21 er forsynt med et antall (f. eks. 6 par) ver-tikalt stående plater 23, idet hvert par slike plater oppstøtter en akseltapp 24, omkring hvilken et på en plate 25 innfestet mellomlegg 12 er anbrakt.

Befinner løfteutrustningen seg på det øverste bjelkelaget i en bjelkelagsstabel, kan ringen 21 samt tilhørende mellomlegg 12, som da befinner seg i det opphevete laget 12a på fig. 12, føres opp fritt forbi søyleskivene 6 til en stilling noe over det ønskete innfestningsnivå. Mellomleggene dreies deretter fra stillingen 12a til stillingen 12 og deretter senkes ringen 21, slik at mellomleggene kommer til å innta sin lå-sende stilling mellom ringen 21 og søyle-skiven 6. Forsynes det øverste bjelkelaget, som skal løftes, med løfteanordninger, som kan arbeide separat og eksempelvis omfatte tre grupper omkring to stykker lø f te jern 51, hvorved hver gruppe er forsynt med en slik innfestningsring 21, så.kan man i etapper heve stablen av bjelkelag idet man av-laster det underste bjelkelaget når dettes høydestilling er blitt nådd. I slikt tilfelle flyttes innfestningspunktene for ringene 21 suksessivt høyere og høyere.

Ved søyleskiver, som oppviser tilfreds-stillende opplag, kan også innfestningsfor-mene ifølge fig. 13 nyttes for ringen 21. Ringen 21 er her forsynt med radielt mot søylesenteret forskyvbare haler 26 som stø-ter mot bøyler 27 som er festet til ringen 21.

Ringer av samme type og form som den i forbindelse med fig. 12 og 13 beskrevne ring 21 kan nyttes i forbindelse med «parkering» av et eller flere bjelkelag under en søyleskive ved hjelp av til denne anbrakte innfestninger av jern.

Fremspringene eller skivene 6 (søyle-soppene) behøver ikke ha sirkulær peri-feri, idet de kan ha sett i grunnriss en eller annen form for oppstykket eller brukket form. Fremspringet kan eksempelvis ha form av en regulær mangekant. Søylene kan ha hensiktsmessig tverrsnittsform.

Den økete stivhet som søylen vist på fig. 9 har, muliggjør at eksempelvis ved en fem-etasjes bygning kan først det øverste bjelkelaget separat heises opp til full høyde og festes hvoretter man separat heiser opp det nest øverste laget osv. Man kan da anvende små donkrefter. Ved søyler av eldre type skulle derimot parkering av visse bjelkelag i mellomstillingene uunngåelig blitt nødvendig, og dermed økes antall arbeids-operasjoner under en og samme løfteut-rustning.

Som det vises på fig. 9, kan for en eller flere av søyleskivene følgende forhold gjel-de: 2 rn>l,5 d, og spesielt: 10 > 2 r„ : d > 3, hvor rM = skivens radius og d = søylediameteren.

Hullet i bjelkeslagsplaten regnet ved dens øvre kant kan ha en radius ubetydelig større (f. eks. 5 å 25 mm) enn radien til en søyleskive 6 ved dens nedre kant. Ved konisk utformning bør konusenes vinkler med vertikalplanet fortrinnsvis ligge mellom 10° og 25° på søyleskivens eller dens beslag, og mellom 15° og 30° for hullet i bjelkelagsplaten eller dens beslag.

Ved sammenfugning kan hensiktsmessig hurtigstørknende, holdfast sement eller annet fugemiddel ifylles nedenifra i den konisk mantelformete spalten mellom bjelkelaget og søyleskiven. Det anbringes eksempelvis en to-delt formring forsynt med festeanordninger og med hull for inntryk-ning av en volumbestemt mengde fugningsmiddel som oppfyller fugen til straks før bjelkelagets overside.

De store hullene i bjelkelagene mulig-gjør bekvemt arbeide for en mann, når bjelkelagene skiller, noe som av sikkerhets-hensyn ofte bør skje før løftingen av flere bjelkelag foregår i en «pakke». Bjelkelagene kan derved med de avsluttende løfte-anordningene på den øverste bjelkelagsplaten heves i forhold til grunnplanet og føres opp så meget at de i den nye stabelen ligger atskilt fra hverandre i en avstand noe større enn høydemålet til de innførte, oppdelte og sammentrukkete stoppemut-rene som er anbrakt ved de i fordypninger i grunnplanet nedhengende heisestengene. Når bjelkelagene er skilt fra hverandre kan bygningens søyle 3 innplaseres og løf-tingen skjer deretter i forhold til disse.

Ved industribjelkelag kan med letthet allerede ved prefabrikasjonen opptas gjennom søyleskivene de hull, som er nødven-dige for den projekterte ledningstrekkin-gen fra etasje til etasje og også ytterligere hull, som kan bli nødvendige på et senere tidspunkt.

Ovenfor har i forbigående blitt nevnt de vanskeligheter, som tidligere har foreligget når det gjelder å innfeste bjelkelagsplatene til søyler. Vanskelighetene består i at selv om bjelkelagsplatene gjøres mas-sive, så oppsto det meget store skjærspenninger ved oppleggene. Disse øket ytterligere ved at heisejernene nødvendigvis måtte plaseres så nær søylesenteret som det var mulig for ikke å øke knekningspåkjen-ninger på søylene. Derved oppsto det ytterligere spenningskonsentrasjoner inntil kragene, som ble brukt for bjelkelagsinn-festingen og der hvor heisejernene grep inn. Ifølge oppfinnelsen kan man uten vanskelighet flytte heisepunktene ut på en større radius. Samtidig som dette skjer kan også heisepunktenes antall økes, noe som bl. a. øker sikkerheten. Det økete antall innfestningspunkter, fordelt på en større diameter, forenkler utførelsen av såvel innfestningspunktene selv som armeringen i bjelkelaget. Ved store søyleplater kan kantbeslagene simpelthen sløyfes som følge av de store opplagsflater som fugen gir og som begrenser påkjenningene sammenlignet med hva som er tilfelle ved eldre frem-gangsmåter slik som illustrert på fig. 1.

Fig. 14 viser en del av en søyle samt et bjelkelag i stilling for innfestning til søylen. Bjelkelagene er her støpt mot den grunnplan, som heller nedover mot søyle-sentrene. Bjelkelagsplatene, som er støpt med konstant tykkelse i vertikalretningen, har dermed alle fått forsenkete partier inntil søylestillingene, noe som medfører en vesentlig oppstivning av randen til bjelke-lagspaltene. Dessuten kan bjelkelaget innfestes på fortløpende måte til overkants-armeringen ved at søylene kan forsynes med kamjernsarmering 28 og bjelkelagene

med kamjernsarmering 29, slik at fortlø-pende armering anordnes over fugen. I forbindelse med at fugen igjenstøpes, dekkes søyleskivens 6 med fugningsmiddel opp til bjelkelagets plane overside. Hvis fig. 15 angår bjelkelaget over nederste etasje, kan man oppnå den fordel, selv om det for dette bjelkelag nyttes søyleskiver med store kra-ger, at et gangbart rom som markeres av dobbeltpilen finnes tilgjengelig for arbeids-operasjonene (f. eks. atskilling av bjelkelagsplatene) allerede før bjelkelagsløftin-gen er blitt påbegynt.

Som det vil forstås oppnås det gjennom oppfinnelsen bl. a. den betydelige for-delen at de tidligere skjøreste delene av løf-tebjelkelagene tas bort og flyttes over på de prefabrikerte søylene i form av skiveformete fremspring på disse. Fremspringene kan med små omkostninger og på en fa-brikk utføres meget robuste, slik at disse partier i bygningsstammer, som er utsatte for meget store påkjenninger, kan utføres på den mest fordelaktige måte.

Søyler ifølge oppfinnelsen har også stor stivhet mot horisontalkrefter, f. eks. vind-krefter mot bjelkelagene og søylene, som av og til opptrer under bygnings oppførelse. Slike horisontalkrefter kan derfor ved behov opptas helt og holdent av søylene, men også direkte eller indirekte av et eller flere tårn i overensstemmelse med svensk pa-tentskrift nr. 181 110 eller av tårn og søyler i fellesskap.

Claims (9)

1. Bygningsstamme eller råbygg i flere etasjer bestående av et antall søyler (3), som strekker seg gjennom flere etasjer, og til søylene festete, med hull for søylene forsynte bjelkelagsplater (5a—e), som strekker seg kontinuerlig over flere søyle-stillinger, karakterisert ved at søy-lene (3) har skiveformete fremspring eller utvidelser (6), som befinner seg ved bjelkelagsstillingene og fortrinnsvis har samme geometriske form og samme størrelse, sett i horisontalprojeksjonen, i de forskjellige etasjene, og at hullene i bjelkelagsplatene (5a—e) er så store at bjelkelagsplatene under løftingen fritt passerer forbi søyle-fremspringene eller -utvidelsene (6) og at bjelkelagsplatene er festet til søylefrem-springene eller -utvidelsene og helt eller delvis omslutter disse.

2. Bygningsstamme som angitt i på-stand 1, karakterisert ved at for de skiveformete utvidelsene, som liksom søy-len forøvrig har sirkulært tverrsnitt, gjelder forholdet 2 ru > 1,5 d, hvor rH = den skiveformete utvidelsens radius og d = søy-lediameteren.

3. Bygningsstamme som angitt i på-stand 1 eller 2, karakterisert ved at søylene (3) og deres fremspring eller -utvidelser (6) er støpt av betong og danner en monolittisk fleretasjesenhet, hvorved søylefremspringene eller -utvidelsene (6) er soppformete og hensiktsmessig armert med forspenning.

4. Bygningsstamme som angitt i hvilken som helst av påstander 1—3, karakterisert ved at søylefremspringene eller -utvidelsene (6) avsmalner oppover konisk eller pyramidisk for samvirke med de på tilsvarende måte oppover avsmalnende hull eller uttakninger (9) i bjelke-lagsspaltene (5a—e).

Bygningsstamme som angitt i på-stand 1—4, karakterisert ved at strekkstag og/eller trykkstenger (20) er an-ordnet mellom søylefremspringene eller -utvidelsene (6) eller mellom disse og selve søylelegemet.

6. Bygningsstamme som angitt i på-stand 5, karakterisert ved at strekkstagene og/eller trykkstengene (20) passerer gjennom hull i søylefremsprin-gene (6) og er festet ved disse søylefrem-springene eller -utvidelsene for kraftover-føring i en eller begge retninger.

7. Bygningsstamme som angitt i hvilken som helst av påstander 1—6, karakterisert ved at søylefremspringene (6) er forsynt med hull for gjennomføring av rør og ledninger i bygningen.

8. Bygningsstamme som angitt i på-stand 1—7, karakterisert ved at en forspent ståltråd eller wire (18) er viklet rundt periferien av søylefremspringene eller -utvidelsene (6) for å armere disse med forspenning.

9. Bygningsstamme som angitt i på-stand 1—8, karakterisert ved at søylenes (3) tverrsnittsareal avtar fra etasje til etasje i retning oppover.