NO131024B - - Google Patents

Description

Sagblad.

Foreliggende oppfinnelse vedrører et sagblad, fortrinnsvis et sagblad for båndsager beregnet for saging i tre og lignende, omfattende sagtenner med kanter, som ved hjelp av filfaser er utformet som skjærende egger som er vendt vekselvis mot venstre og mot høyre med et tannbryst i sagtannspissen. Oppfinnelsen er mer bestemt ut-viklet for å tilpasses sagblad for buesager.

Tennene på en sag for saging av tre har tre arbeidsoppgaver, nemlig å skjære av treets fibre, og bryte løs de avskårne fibrene slik at det dannes løse spon, samt å føre bort de løsgjorte spon fra sagsporet. Por buesager gjøres tanningen symmetrisk slik at sagen kan sage såvel ved frem- som tilbakegående bevegelser av buen. Ved "rivtanningen", som er den opprinnelige og fremdeles gjengse tanningstypen, utfører hver tann de tré ovennevnte arbeidsoppgaver i mer eller mindre effektiv grad. Tennene har form av likebenede triangler, hvorved skjæringen skjer med de egger som dannes av fremkantenes faser, fremfasene. Tennene skjærer herved med negativ hellingsvinkel, hvilket fra et skjærsynspunkt er en ulempe. Videre er tennene utbøyet omvekslende mot høyre og mot venstre, hvilket innebærer at hver tann bare kan skjære over høyst halve sagsnittets bredde. Sponets løsbrytning skjer på en rivtann med tannbrystet, dvs. åsen mellom frem- og båkfasene.

Forskjellige tanninger er også kjente, der en arbeids-fordeling er gjennomført mellom tennenes forskjellige kapsler eller mellom forskjellige tenner. Et eksempel på det siste tilfellet er den såkalte "høvlingstanningen". Mer eller mindre konvensjonelt utformede skjærtenner, som er utbøyet vekselvis mot høyre og mot venstre, avskjærer herved treets fibre, mens andre tenner, de såkalte høvlingstennene, løsgjør og bortfører sponen. Høvlingstennene, som sett fra siden er fiskehaleformede (denne tannform kalles iblant X-form), har vanligvis helt plant tverrsnitt, men det er også kjent

å utforme dem dobbeltsidig stukede for å øke sponbrytningsevnen, dvs. fremdeles med helt symmetrisk tverrsnitt. Sagformen er hoved-sakelig tillempet ved stokksager og tømmersvanser, dvs. sagtyper som nå forekommer i meget liten utstrekning. En vesentlig ulempe med sagformen er at bare et forholdsvis lite antall sagtenner, ikke engang halvparten, kan utnyttes for selve sagarbeidet i hver sag-retning. Dessuten har de skjærende tenner en negativ hellingsvinkel hvilket ytterligere nedsetter sagens skjærevne.

Et formål med foreliggende oppfinnelse er ved en spesiell tannform å muliggjøre en sagtanning med totalt sett bedre funksjons-egenskaper enn de tidligere eksisterende. Dette formål kan oppnås ved at oppfinnelsen kjennetegnes ved det som er angitt i de etter-følgende patentkrav.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveie-bragt et sagblad, fortrinnsvis sagblad for håndsager beregnet for saging i tre eller lignende, omfattende til sidene utstukede sagtenner med kanter, som gjennom filfaser er utformet med skjærende egger vendt vekselvis mot venstre og mot høyre med et tannbryst i sagtannspissen, og dette sagblad er kjennetegnet ved at i det minste ved visse av de med filfaser forsynte utstukede tenner er høyden av utstukningen, regnet fra med sagbladets lengderetning parallelle fortlinjer, mindre enn høyden av tannbrystdypet, hvor tannbrystdypet defineres som tannbrystets utstrekning i sagbladets plan, og stukdypet defineres som avstanden i sagbladets plan mellom de ytterste tannspissene og fotlinjene.

Oppfinnelsen skal nå nærmere beskrives ved hjelp av en foretrukken utførelsesform. Herved skal det vises til tegningene hvor

fig. 1 viser et sagblad ifølge utførelsesformen sett fra siden,

fig. 2 viser et par sagtenner i forstørrelse,

fig. 3 viser samme tenner sett fra venstre i fig. 2, og fig. 4 viser sagtennene ifølge fig. 2 betraktet ovenfra.

I fig. 1 betegnes et sagblad generelt med 1. Et antall etterhverandre følgende tenner er betegnet 2,3,4 og 5. Tennene er parvis speilvendte, dvs. tennene 2 og 3 er speilvendt relativt, hverandre, liksom tennene 3 og 4, osv. Dette innebærer også at tennene 2 og H er identisk like, liksom tennene 3 og 5, osv. Sagtennene har sett fra "bredsiden" fiskehalelignende form (X-form), dvs. prinsipielt samme form som høveltennene på en høveltannet sag.

T fig. 2 vises tennene 2 og 3 mer i detalj. I en tenkt sageretning ifølge pilen i fig. 2, benevnes tannen's 2 forskjellige deler på følgende måte i denne beskrivelse.

Tannens 2 fremre del 10 kalles støtpartiet og dens bakre del 11 kalles lepartiet. Støtpartiet 10 og lepartiet 11 adskilles av en vesentlig halvsirkelformet tanngrop 12. Støtpartiets 10 fremkant er betegnet 13 og dets bakkant er betegnet lh. Også lepartiet 11' har en fremkant som betegnes 15 og en bakkant som betegnes 16. Frem- og bakkantenes filfaser er på støtpartiet 10 betegnet 17 respektive 18, og på lepartiet 11 er frem- og bakfasene betegnet 19 respektivt 20. Åsen mellom frem- og bakfasene kalles brystet. Brystet på støtpartiet 10 er betegnet 21 og på lepartiet 11 er brystet betegnet 22. Fremkanten 13 på støtpartiet 10 heller noe fremover. Hellingsvinkelen a-^ sies da å være positiv. På tilsvarende måte sies hellingsvinkelen a ? å være negativ for lepartiet 11'ved den aktuelle sageretningen.

Støtpartiet 10 spiss 30 er utstuket ovenfor en fot linje

32 som er parallell med sagens lengderetning (fotlinjen ikke vist i fig. 2).. På tilsvarende måte er lepartiets 11 spiss 31 utstuket mot den andre siden ovenfor en fotlinje 33 på sagbladets andre side. Fotlinjene 32 og 33 strekker seg langs hele sagens lengde. Vinklene B i fig- 3 er like store og kalles her "spissvinkler".

Videre gjelder følgende definisjoner:

A = Brystets 21, 22 utstrekning i vertikalretningen kalles "brystdyp".

B = Den vertikale avstand mellom de ytterste tannspissene og fotlinjene 32,33 kalles "stukdyp".

Ved et sagblad ifølge oppfinnelsen fremstilt for buesager var brystdypet A omtrent 1,5 mm og stukdypet B omtrent 1,3 mm.

Ved saging i den tenkte retning skjærer den utstukede spissen 30 på støtpartiet 10 i tannen 2 et snitt i den ene siden av sagsporets bunn. Spissen 30' på tannen 4 skjærer på tilsvarende måte et snitt i den andre siden av sagsporets bunn. I samme snitt, skjønt ikke så effektivt på grunn av den negative hellingsvinkelen, skjærer også spissen 31 med sin fremkant 15- Sponene i det således oppskårne sporet brytes løs av brystet 21,22. Ved at brystet gis en lang strekning ifølge oppfinnelsen, B-A, samtidig som spissen er utstukede, blir spissvinkelen B relativt liten hvilket mulig-gjør en god inntrengning av spissene i treet. Samtidig strekker hvert av brystene seg over vesentlig mer enn halve sagsporets bredde, hvorved det også oppnås en god sponbrytende evne. Også problemet med sponenes bortføring er ideelt løst ved tannformet ifølge utførelseseksemplet. Ved at hver tann er utstuket mot begge sider blir kraftpåvirkningen på hver tann utballansert innen tannen og påvirker ikke sagbladet som helhet, hvilket gir en jevn gang i virket.

Ved saging i den motsatte retning blir forholdene naturlig-vis analoge. Partiet 11 blir nå støtpartiet på tannen 2 og partiet 10 blir lepartiet, osv.

Ved fremstilling av sagbladet ifølge oppfinnelsen går man hensiktsmessig ut fra forstukede sagemner. Svensk patentskrift nr. 339-902 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av slike sagemner og i fig. 3 i patentet vises et sagemne før oppskjæring og stansing. Ved fremstilling av et sagblad ifølge oppfinnelsen fra et forstuket sagemne stanser man først ut tennen. Heretter fremfiles filfasene, hvoretter tannspissene herdes. Sagbladet er deretter ferdig. Noen utbøying er ikke nødvendig.

Oppfinnelsen er ovenfor beskrevet under henvisning til et

bestemt utførelseseksempel. Utførelsen av oppfinnelsen kan naturlig-

vis varieres innen oppfinnelsens ramme. Således kan man f.eks. ved en sagtanning med hovedform ifølge fig. 1 tenke seg å la forholdet B-A gjelde bare ved visse tenner, mens man lar forholdet B > A

gjelde ved andre tenner for å .øke sponbrytningsevnen.. For å få

rensingen av sporet spesielt effektivt, kan man til og med tenke seg å la visse tenner forbli helt ufilte, dvs. få karakteren av ren-

dyrkede høveltenner.

Gjennom støtpartiets positive hellingsvinkel (støtstilling)

oppnås en kraftig matning. Det er mulig at matingen for visse tre-

slag eller applikasjoner blir større enn det som er ønskelig. For å minske matingen kan man derfor tenke seg å gi tennene M-form (hellingsvinkel = 0) eller til og med negativ hellingsvinkel. Den siste tannformen kalles ofte Z-form.

Oppfinnelsens fordeler kan i vesentlig grad utnyttes også

ved de tradisjonelle tanningene, slik som rivtanning og høvlings-

tanning. Ved rivtannede sager oppnås en meget god skjærvirkning ved hjelp av oppfinnelsen dersom man i det minste for visse tenner har B-A, hvorved B og A har den ovenfor angitte betydning. Ved at hvert tannbryst strekker seg over størstedelen av sagsporets bredde oppnås god sponbrytning som ytterligere kan forbedres ved at tannbrysthøyden for visse tenner minskes eller disse tenner forblir helt ufilte, slik at de kommer til å virke som modifiserende høv-lingstenner.

Ved høvlingstannede sager ,kan man ifølge oppfinnelsen la høvlingstennene få beholde den etter stansing oppnådde form, mens skjærtennene slipes slik at forholdet B-A vil komme til å gjelde.

Sagen som helhet oppnår herved såvel god skj'ærevne som sponbrytnings-

evne.

Claims (3)

1. Sagblad, fortrinnsvis sagblad for håndsager beregnet for saging i tre eller lignende, omfattende til sidene utstukede sagtenner med kanter, som gjennom filfaser er utformet med skjærende egger vendt vekselvis mot venstre og mot høyre med et tannbryst

i sagtannspissen, kara,k teris e. rt ved at i det minste ved visse av de med filfaser forsynte utstukede tenner er høyden (B) av utstukningen, regnet fra med sagbladets lengderetning parallelle fot linjer (32,33), mindre enn høyden (A1) av tannbrystdypet, hvor tannbrystdypet (A) defineres som tannbrystets utstrekning i sagbladets plan, og stukdypet (B) defineres som avstanden i sagbladets plan mellom de ytterste tannspissene og fotlinjene.

2. Sagblad ifølge krav 1, karakterisert ved at nærliggende dobbelttenner er speilvendt utformede relativt hverandre.

3. Sagblad ifølge hvilket som helst av kravene 1 og 2, karakterisert ved at tennene er støtstilte.