NO128095B - - Google Patents

Description

Anordning for identifikasjon, av en prøve som er .anbragt i en beholder.

Oppfinnelsen vedrdrer en anordning for automatisk identifikasjon av en prove anbragt i en beholder, spesielt prover av blod,urin o.l. fra f.eks. pasienter ved sykehus, hvor det til beholderens utside er festet et eller flere belegg, folier e.l. av magnetiserbart meteriale som gir mulighet for mottagelse, lagring og utlesning av informasjoner i maskinieselig form.

Ved sykehuslaboratorter Over hele verden mottas det hver dag et meget stort antall pr$ver av f.eks. blod,: urin o.l. for analyse. Avhengig av laboratoriets art og sykehusets stbrrelse kan antall prover daglig utgjore ca. 100-2000. Identifikasjon av alle disse provene krever ofte omfattende skrive- og kontor-arbeide. Til tross for omfattende Tcontroller kan det forekomme skrivefeil og forbytninger av provene, hvilket kan få de alvor-ligste konsekvenser for en pasient.

En vanlig kjent måte å identifisere slike provebeholdere på er f.eks. å lage en identifikasjonskode i eller på beholderens vegg. Slik identifikasjon kan utfores på forskjellige måter, men fele» les for alle er at identifikasjonskoden er optisk leigelig og vanligvis yttrykt i binær form. En beholder kan således identi-fiseres ved at det f.eks. klistres en tallkodet lapp på beholderen, hvilken forsynes med en forut fastsatt kodekombinasjon ved hjelp av markering av. tallfelt e.l. Det er likeledes kjent å forsyne beholderen med optisk leselige streker utenpå beholderen, hvilke streker anordnes i beholderens lengderetning og rundt dens omkrets. Denne fremgangsmåte er ekvivalent med hullkortprinsippet og avlesningen foregår ved at beholderen dreies rundt i eh dertil egnet avlesningsanordning. En tredje fremgangsmåte har vært å anvende en spesialbeholder med en påstopt identifika-sjonsplate. Platen påklistres en forut binært kodet merkat, hvilket i realiteten innebærer påklistring av et "hull"-kort, hvor hullene er erstattet av svarte felt. En ytterligere iden-tifikasjonsmåte er å forsyne beholderen i foten eller toppen med hull i binær kode.

Felles for alle disse kjente fremgangsmåter er at de muliggjor kun meget begrenset lagring av informasjon på beholderen, oftest bare i fiorm av et binært kodet identifikasjonsnummer. Det kreves således en hjelpe-identifikasjon for å få fastsatt pasientens navn og fødselsdato, prbvens dato og tidspunkt, sykehusets avdeling, legens navn, etc. Dette innebærer at det må utarbeides kryssreferansenster som viser sammenhengen mellom identifika-sjons nummé ret på beholderen og de nodvendige data for prbven som skal analyseres. Selv bm det kan anvendes en datamaskin for å utfore disse oppgaver, krever de kjente fremgangsmåter alle parallelt iopende hjelpe-identifikasjon. Dette vil i praksis fordyre hver enkelt prove som analyseres, likeledes som på-foring av kodingen på beholderen både er tungvint og tidkrevende. Likeledes vil beholderen i de fleste tilfeller bare kunne anvendes en gang, avhengig av frémgangsmåten&som anvendes. Slike system er bl. a. kjent fra U.S. patent nr. 3.526.125 hvor provene forst anbringes i glass uten hoen som helst identifikasjon. Forst på et senere trinn festes identifikasjonen til proveglasset. Ved dette system er det således en åpen-

bar risiko forbmbytnihger av provene, hvilket selvsagt kan få katastrofale folger for pasienten. 'Interface-utstyret er dessuten både komplisert og tungvint. Bl.a. innebærer systemet ifolge patentet avrivning og påklébriing av et stort antall selv-klebende identifikasjonslapper. Mulighetene for forveksling av provene vil også på dette punkt i stor grad være til stede. Systemet er i stor grad destruktivt i og med at samtlige pirove-ror kastes efter analysen. Å bruke proverorene om igjen ved å sette nye klebelapper på de tidligere anvendte vil neppe være praktisk,bg vil by på flere usikkerhetsfaktorer. Dessuten er det en begrensning for hvor mange lapper man i det hele tatt kan klistre på hverandre. Et annet viktig poeng er også at systemet ifolge dette U.S. patent krever at en laboratorietek-nikker må f oretaentemmelig omstendlig operasjon ved dette å sbrge for en nbyaktig påklistring av klebelapper. Når man så tar i betraktning at det ofte kan dreie seg om ca. 1 dusin ana-lyser av hver hovedprbve, er det innlysende at dette system er lite praktisk, og har lite til felles med den foreliggende oppfinnelse.

Ved de systemer som dekkes av U.S. patentene nr. 3.266.298 , 3.350.946 og 3.523.522 bygger identifikasjonen på et mÆkanisk system med hakk i plater, hull i bånd, eller bygger på optisk system. Det fremgår at alle disse systemer bare bygger på et identifikasjonsnummer. I patent nr. 3.266.298 nevnes riktfgnok muligheten for å bruke et magnetiserbart belegg på et bånd som stikker ut fra beholderen med prbven. Men hele systemet som patent 3.266.298 omhandler er basert på at identifikasjonen bare er et tall. I sistnevnte patent, som vesentlig vedrbrer identifikasjonen Ved blodgivning, utstyres prbverbret 34 med en flik 33 som enten kan forsynes med optisk lesbare markeringer 43 eller elektromagnetisk lesbare markeringer, (spalte 3, lini-jene 4-7). Som det klart fremgår av fig. 1 er denne markering kun ment å gi opplysning bm blodgiverens identifikasjonsnummer eller prbvens nummer. Det fremgår likeledes av fig. 2 at denne metode er destruktiv, idet proveroret kun kan brukes en gang. Det er også tydelig meningen at nevnte proveror 34 skal fysisk knyttes til blodbeholderen 21<p>g at det kun er provens identifikasjonsnummer som påfores prbverbrets flik 33. Det er klart at flikens 33 utstrekning ut fra beholderen er svært begrenset og at det antall informasjone: som kan lagres således også be-grenses. Som det fremgår av samtlige mothold baserer disse seg på registrering av blodprbvens løpenummer. Imidlertid er det . klart at et lbpenummer ikke er tilstrekkelig identifikasjon når det gjelder pasienter. Man må få vite pasientens navn, fødsels-data o.l. Systemer som bare bruker tall som identifikasjon, må ha et parallelt datasystem som kan opplyse om sammenhengen mellom identifikasjonsnummeret og hvilken pasient det dreier seg om. Enten man bruker manuelle systiemer med lister el-

ler kartotek-kort, eller man bruker en datasmskin er i den-

ne forbindelse likegyldig. Det prinsipielle' er at man ved foreliggende oppfinnelse slipper å bruke et slikt parallelt lb.pende datasystem. De nevnte ulemper unngås ifolge oppfinnelsen ved at.det innledningsvis nevnte belegg, folie e.l. kan være anordnet som et belte rundt beholderen. Ifolge ytterligere trekk ved oppfinnelsen er det nevnte belegg, folie e.l. for-

synt med en markering som danner et referansepunkt for inn-

og utlesning av data henholdsvis til og fra belegget. Den nevnte markering kan være en spalte i belegget, folien e.l. eller et felt av umagnetiserbart materiale, f.eks. aluminium. Videre kan det mellom belegget, folien, e.l. og beholderen anordnes en pute aveftergivende materiale, hvilken pute bevirker jevn anlegg mot et eller flere magnethoder som avfbler belegget,folien e.l.

Identifikasjonen skjer ved at data som f.eks.pasientens navn adresse, nummer e.l. overfores til det magnetiserbare element som kan være anordnet på overflaten av beholderen hvori prbven oppbevares.. Ved overforing av data til eller fra elementet plasseres beholderen i et dertil egnet mekanisk apparat som - dreier beholderen rundt, mens et eller flere magnethoder ligger an mot elementet. Inn- og utlesning hhv. til og fra elementet ... skjer på i og for seg kjent .måte, bl.a. kjent, fra data-teknikken. Innlesningen kan.skje via manuelt tastatur, hullkort, optisk leselige kort, hullbånd, magnetiske felt på kort eller skjemaer andre beholdere med magnetiserbart belegg e.l. Disse data sendes forst inn i et dertil egnet, "interface" utstyr hvor nevnte data kodes og lagres pg, på et bestemt tidspunkt så overfores via magnethodet til det roterende element. Efterat analysen er foretatt overfores dataene fra elementet til en dekoderenhet, hvorefter de uthentede data fra beholderens magnetiserbare element presenteres i leselig form sammen med analyseresultatene på dertil egnet utlesningsutstyr, som f.eks. datautskrivermaskin, dataskjerm e.l.

Fig. 1 viser en typisk provebeholder, forsynt med magnetiserbart belegg eller magnetbånd ifølge oppfinnelsen,,

I fig. 1 er vist hvordan et magnetiserbart element 1 er anordnet til en provebeholder 2. For å danne et referansepunkt på elementet kan dette forsynes med en markering 3 i form av en spalte i elementet eller et umagnetiserbart felt i elementet, f.eks. dannet av en tynn aluminiumsstrimmel e.l. I en annen utforelses-form kan elementet være uavbrutt og selve beholderen utfort med en referanseanordnihg.

Ved den foreliggende oppfinnelse er det således tilveiebragt et proveror som kan ha et eller flere magnetiserbare belegg, folier e.l. anordnet parallelt med rorets omkrets. Dette innebærer den fordel at identifikasjonen ligger direkte i veggen av den sylindriske beholder som også tjener som beholder for proven.

Ved de systemer som dekkes av U.S. patentene nr. 3.266. 698, 3.350.946 og 3.523.522 sitter identifikasjonen i et frem-

spring på beholderene eller i en stripe eller bånd som er festet til denne, men som stikker ut fra beholderen. Ved systemet ifolge oppfinnelsen kan glassene med provene set-

tes ned i standard-stativer og standard-innsatser til sen-trifuger. Beholderene som må benyttes i forbindelse med nevnte U.S. patenter krever spesialstativer og spesielle sentrifuge-innsatser for hver beholder-type. Dette er en

åpenbar ulempe som overvinnes ifolge oppfinnelsen. System-

et som er omtalt i U.S. patent nr. 3.526.125 anvender rik-tighok vanlige reagens-glass, men kun for hovedprovene 54. Ved

at det magnetiserbare materialet kan innlemmes i beholderens vegg, muliggjøres at man får ehjevn registreringsflate og folgelig blir provebeh olderen lettere å rengjøre. Mulighetene for skader på det magnetisårbare materialet reduseres samtidig med at registreringskapasiteten bkes. Likeledes kan man nå anvende standard-reagensglass uten å måtte kassere disse efter hver prove.

De informasjoner som angis på beholderens magnetiserbare belegg angir i seg selv ikke trekk av teknisk natur, som kun utnyttes industrielt eller er industrielt anvendbare, men tjener kun til identifisering av beholderens innhold. Det samme gjelder for-såvidt også slike informasjoner som ble lagret ved de tidligere kjente metoder, f.eks. ved hullkort e.l.

Systemet ifolge oppfinnelsen med lagring av identifikasjonen

i et magnetiserbart belegg har så stor kapasitet at man direkte i glassets vegg kan lagre pasientens fulle navn, fød-selsdata, adresse, tidspunkt for provetagningen og lignende.

Der har man en fullstendig identifikasjon direkte knyttet iil proven. Denne identifikasjon kan om nødvendig overfores automatisk til andre glass hvor den kjemiske analyse av proven finner sted. Når resultatet av analysen foreligger, kan den fullstendige identifiseringen hentes ut av veggén i disse glass og man kan få trykket ut pasientens navn, fødselsdato o.l. sammen med resultatet av analysen.

Selv om anordningen .er beskrevet i forbindelse med en provebeholder som vist i fig. 1 er det selvsagt intet i veien for at det kan, innenfor rammen av oppfinnelsen, anvendes spesial-beholdere hvor det magnetiserbare element er plassert i beholderens langsgående retning, og selv om anordningen fortrinns-vis er tenkt anvendt for medisinske formål, ér det selvsagt intet til hinder for at den kan anvendes til andre formål. Ved den foreliggende oppfinnelse er det dessuten muliggjort at beholder-ne kan anvendes flere ganger, ved at dataene som er lagret slet-tes i en dertil egnet anordning for ny prove analyseres dg nye data innleses. Likeledes er det oppnådd at alle de nødvendige data i tilknytning til analysen av prbvén finnes på selve prbvé-beholderen.'■'"■*■ "•-;'• ■

Claims (4)

1. Anordning for identifikasjon av en prove anbragt i en beholder, spesielt prover av blod, urin o.l. fra f.eks. pasienter ved sykehus, hvor det til beholderens utside er festet et eller flere belegg, folier e.l. (1) av magnetiserbart materiale som gir mulighet for mottagelse, lagring og utlesning av informasjoner i maskinleselig form,karakterisertved at nevnte belggg, folie e.l. (1) kan være anordnet som et belte rundt beholderen (2).

2.Anordning som angitt i krav 1,karakterisertved at nevnte belegg, folie e.l. er forsynt med en markering (3) som danner et referansepunkt for inn- og utlesning av data henholdsvis til og fra belegget (1).

3.Anordning som angitt i krav 2,karakterisertved at nevnte markering (3) kan være en spalte i belegget, folien o.l. eller et felt av umagnetiserbart materiale, f.eks. aluminium.

4.Anordning som angitt i krav 1-3,karakterisertved at det mellom belegget, folien e.l. og beholderen kan anordnes en pute av eftergivende materiale, hvilken pute bevirker jevn anlegg mot et eller flere magnethoder som avfbler belegget, folien e.l. (1).