NO120548B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte og beholder for pakning, oppbevaring og avtapning av gassformige, flytende eller pulverformede stoffer.

Foreliggende oppfinnelse har til formål

å skaffe en hensiktsmessig beholder for sterile oppløsninger og en hensiktsmessig avtapningsanordning og angår også en fremgangsmåte for utførelse av oppfinnelsen.

Til grunn for oppfinnelsen ligger det

ønskemål å skaffe en beholder som ikke

har noen som helst ventilstusser eller prop-per, da disse i høy grad fordyrer beholderen både med hensyn til materialer og ar-beidsomkostninger. Bare ved beholdere

uten ventiler bortfaller nemlig all rengjø-ring og for-sterilisering.

Man går ut fra kunstplastfolier, som

hverken avgir oppløselige eller uoppløse-lige bestanddeler, f. eks. ren polyeten. I

dette materiale kan kanyler og nåler stikkes rett inn, slik at den gjennomstukne

vegg ligger tett an mot dem. Disse folier

fremstilles allerede for andre øyemed i

form av meget lange slanger. Da disse slanger kan fremstilles ved utsprøytning ved

forholdsvis høye temperaturer og under

utestengning av ikke steril luft i slangen,

har det vist seg at innsiden av slangene kan

fremstilles slik at den blir fullstendig steril

og ren. Slangene kan etterpå — hvilket

ikke uten videre var å vente — bearbeides

videre på steril måte til beholdere for sterile

oppløsninger, f. eks. infusjonsoppløsninger,

uten noen mellomliggende steriliserings-eller rengjøringsprosesser, eller i hvert fall

slik at de operasjoner som skal utføres sterilt (f. eks. i ultrafiolett lys), begrenses til

et minimum. Spesielt skal det ikke være

nødvendig etterpå å anbringe anordninger

for tilførsel eller avtapning av væsker.

Enten kan man derunder fylle en hel slange av anselig lengde og etter fyllingen dele opp slangen i enkelte beholdere ved sveisning. Det er imidlertid også mulig, om enn noe mer tidsspillende og usikkert, å sveise de enkelte slanger allerede før fyllingen og deretter fylle hver enkelt beholder. Det er også mulig først å fylle slangene med en steril gass.

Hvis store mengder skal påfylles, er det rasjonelt ved hjelp av et hensiktsmessig sveiseaggregat å utføre sveisningen samtidig på flere parallelt liggende beholdere eller slanger.

Hvor der er tale om mange væsker, som fylles på kunstplastbeholdere, er det nødvendig at væsken i beholderens indre befinner seg under trykk. Dette trykk kan bestemmes av innholdet selv, f .eks. ved kullsyreholdige drikker eller av ønskemål med hensyn til beholderens utseende (hårdt fylte beholdere osv.). Hittil har det bare vært mulig å fylle beholdere med indre trykk, når beholderen har vært av plast med dipol karakter.

Når man fyller en slange oppstår det problem hvordan man skal kunne fylle alle beholderne i slangen med en ønsket, alltid konstant mengde. Man vil også på forhånd bestemme i hvilken grad beholderen skal fylles. Ifølge en kjent fremgangsmåte, som i samsvar med teknikkens stand og de opp-lysninger om sveisemåter som foreligger, visstnok bare kan anvendes for plast med dipol karakter, oppvikles en fylt slange på en trommel og derpå sveises de enkelte beholdere kontinuerlig. Da slangen ifølge denne fremgangsmåte er lukket ved begge ender, tiltar trykket etter hvert i den del av slangen som fremdeles er usveiset, alt etter som de enkelte beholdere er ferdig-sveiset. Ved denne fremgangsmåte kan derfor ikke oppnåes noen konstant fyllingsgrad. Dessuten skal det bemerkes at praktisk talt alle slanger fremstilles etter blåse-metoden, hvorfor slangens diameter ikke er aldeles konstant. Den i handelen fore-kommende vare oppviser avvikelser på opp til 10%.

Ovennevnte ulemper kan unngås ved følgende forholdsregler: a) Før fyllingen anbringer man på slangen to sidesveisesømmer, som utjevner alle eventuelle ujevnheter i slangens dia-metermål. Man kan derunder som utgangs-materiale naturligvis like godt anvende folier som slanger, for så vidt disse også oppfyller kravene til sterilitet. b) Ved sveisning av de enkelte beholdere av slangen må alltid det samme trykk herske i den beholder som nettopp skal sveises. Dette kan tilveiebringes på den måte at slangen er åpen i den ene ende og der tilkobles til et trykkar. I dette tilfelle er det også tilstrekkelig hvis slangens ende kobles til en stuss, hvis øvre nivå bestemmer væsketrykket. Denne metode har den fordel at ingen på forhånd bestemt mengde må fylles i slangen, da den væske som under sveisningen stadig fortrenges gjennom stussen ledes inn i et oppsamlingskar. Ved steril ifylling har denne fremgangsmåte imidlertid visse ulemper. c) Ulempene ved fremgangsmåten ifølge b) ved aseptisk ifylling kan unngåes, hvis man i hver slange bare fyller en så stor væskemengde som det på forhånd be-regnete antall beholdere skal inneholde. Ved begynnelsen av sveisningen er slangen da bare delvis fylt. Det ønskete konstante driftstrykk kan nå oppnåes på føl-gende måte: Den slange som skal deles opp ved sveisning, legges på et plan som heller svakt i sveisemaskinens retning. Den væske som befinner seg i slangen renner da i første rekke inn i den del av slangen som befinner seg nærmest sveiseapparatet. På den væske som samles der, utøves nå uten-fra et stadig like stort trykk. En ny og enkel måte for å oppnå dette konstante trykk be-står i at man anbringer en rulle av bestemt vekt på slangen. Rullen har to styreskiver og er fritt bévegeig i to på begge sider av slangen anbrakte styreskinner. Det trykk som rullen utøver på slangen, er alltid konstant. Å anbringe den slange som skal sveises på et hellende plan har også den fordel at de gasser, som eventuelt befinner seg i slangen, samler seg i dennes øvre ende og kan ikke komme inn i de enkelte beholdere. Konstant trykk kan også oppnåes ved at den del av slangen, som ennå ikke er svei-set, anbringes på en slik måte på det hellende plan, og planets helning korrigeres stadig slik at det ønskete hydrostatiske trykk alltid utøves på væsken under sveise-elektrodene. d) Ved fremgangsmåten ifølge c) er beholderne alltid forholdsvis hårdt fylt, da et bestemt minimumstrykk må ..oppretthol-des. Iblant er det imidlertid ønskelig med beholdere med liten fyllingsgrad. I dette tilfelle senker man ned i den beholder som nettopp skal sveises, en hulform eller trykkplate, som trenger bort, nettopp så meget væske at bare den ønskete væskemengde blir tilbake i beholderen. Denne doseringsform kan nedsenkes umiddelbart før, i visse tilfelle samtidig med sveise-elektroden. Elektrodene eller sveise-ele-mentene selv kan også, sammen med til-hørende isolasjonsmateriale, utformes slik at de selv danner denne doseringsform. Sistnevnte variant er fremfor alt hensiktsmessig i de tilfelle hvor flere beholdere skal sveises samtidig. e) Ved hittil kjente fremgangsmåter for fylling av enkelte beholdere fra slanger, er slangebredden alltid valgt slik at den svarer til en av dimensjonene hos en enkelt beholder. Det er naturligvis meget mer økonomisk å dele opp slangen ikke bare på tvers, men også på langs. ■.Å dele opp slangen flere ganger på langs er sett fra et sveisesynspunkt betydelig mer fordelak-tig enn å dele den opp flere ganger på tvers, til og med så meget fordelaktigere at det må anses som eiendommelig at man ikke tidligere har anvendt denne fremgangsmåte. Det er også meget lettere å be-handle forholdsvis brede og derfor også i tilsvarende grad korte slanger. Ekstremt uttrykt skulle altså en slange under visse omstendigheter kunne være bredere enn den er lang, og med betegnelsen «slange» menes også et slikt produkt.

Hvis det anses ønskelig kan de fylte beholdere ettersteriliseres etter kjente me-toder (f. eks. pasteurisering, tyndalisering, ved anvendelse av varmefaste plast-arter, også ved hjelp av varme) og/eller under-kastes prøver med henblikk på pyrogen-frihet og sterilitet og/eller i en passende tid å holdes i karantene. Mellom de enkelte beholdere, på siden av dem eller ved slangens ender kan fortrinnsvis mindre beholdere sveises, hvilke beholdere er bestemt til å anvendes som prøvemateriale ved kontrolltagning m. m. Prinsipielt er det naturligvis til og med mulig for hver enkelt beholder å sveise en tilhørende prøvebehol-der. Hvis en slange béhandles som et en-hetlig kontrollmateriale, kan den ennå ikke sveisete, men allerede fylte slange eventuelt oppbevares en lengre tid før oppdelin-gen, hvilket gjør at prøvebeholderen, derved at den er representativ for hele slangen, gir sikrere utslag når det gjelder pyro-genfrihet og sterilitet.

Beholderne tømmes fullstendig på grunn av tyngdekraften uten noen ytterligere tilførsel av luft, hvorved alle luft-filtreringsanordninger bortfaller og der sikres en bedre sterilitet under tømnin-gen.

De ferdige beholdere kan lakkeres. Lakkeringen reduserer ikke bare gassgjen-nomgangen, men medfører overraskende nok at beholderen også får en vesentlig større gjennomskinlighet, hvilket letter kontrollen med hensyn til frihet for sve-vende partikler.

Da den på denne måte fremstilte beholder ikke har noen ventil, må problemet med dens avtapning løses. Overraskende nok har det vist seg at en vanlig injek-sjonskanyl når den stikkes inn i en passende slange av ren polyeten av 0,1—0,3 mm tykkelse, har god adhesjons- og tet-ningsevne. Hvis det bare gjelder små mengder av oppløsning, kan de naturligvis suges opp uten videre med en injek-sjonssprøyte.

Det har vist seg at enda bedre adhesjon og tetning kan oppnåes om man i stedet for en injeksjonsnål anvender en uttag-ningskanyl av glass, metall eller plast som slutter i en spiss, i likhet med kanylen på fig. 2, som slett ikke er skjærende eller bare ved sin fremste spiss 6 er tilslipt skjærende, og som senere blir konisk tykkere, hvorunder f. eks. en fortykkelse med en diameter av 3—5 mm har vist seg å være hensiktsmessig. Ved innstikning i beholderen oppstår først bare et meget lite innstikningssted eller oppskåret åpning, gjennom hvilken senere den konisk utvidede avtap-ningsnål skyves lengre inn. Åpningen i beholderen økes deretter ikke mer ved skjæ-ring, men ved støt, hvorved der i regelen dannes en innover rettet hals, som smyger seg tett inntil avtapningskanylens ytter-mantel, og som ved væsketrykket presses fast og på denne måte tetter. Åpningen for innløp av væsken i kanylen ligger fortrinnsvis på siden. Hvis åpningen gjøres i spissen, er det hensiktsmessig at kanylen utvider seg konisk bakover til en diameter som er flere ganger større enn åpningens.

Avtapningskanylen kan ved sin fri ende ha en olivenlignende fortykkelse, over hvilken infusjonsslangen legges. Den del som skal føres inn i beholderen må være fullstendig glatt og må ikke på noen måte skade eller skjære den gjennomstukne vegg i beholderen.

For å lette innføringen og for å hindre at det herunder oppstår sprekker kan avtapningskanylens spiss være forsynt med et silikonfett eller en silikonolje, som er inert overfor vanndamp, eller med en lignende varmebestandig forbindelse med god adhesjonsevne.

Som i eksempelet på fig. 1 kan avtapningskanylen kombineres direkte med en dråpeteller på en slik måte at kanylens bakre del samtidig tjener som dråpedyse for dråpetelleren. Kanylen kan være forbundet med observasjonslegemet direkte eller ved hjelp av en tetning av gummi eller plast. Som observasjonslegeme kan avløps-slangen anvendes, og denne må være tilstrekkelig gjennomskinlig for dette øyemed. I stedet for tetning kan man anvende en olivenlignende fortykkelse ovenfor dråpedysen.

For å forhindre at den innstukne av-tapningskahyle rykkes ut, kan slangen som er festet til kanylen resp. til dråpetelleren festes på beholderen selv, enten ved hjelp av en varmtvannsbestandig klister-strim-mel eller med en trådløkke eller tråd-klemme eller ved en av selve beholderen utformet holderanordning.

Ifølge oppfinnelsen kan der f. eks. anbringes ytterligere sikkerhetsanordninger. På selve beholderen anbringes nær innstik-ningsstedet en flikformet forlengelse. Sveisesømmene legges derunder på en slik måte at ingen væske trenger inn i denne forlengelse fra beholderen. Avtapningsrøret har på siden en stift, som også er konisk foran. Denne stift trykkes nå gjennom fliken, hvorved der i likhet med forholdet ved innstikning i beholderen, dannes en hals. Da det her ikke gjelder å skaffe tetthet, men å stabilisere hele systemet, kan stiften i retning mot røret ha et avsmalnende parti. En forsterkende sveisesøm kan legges på det sted hvor stiften bores inn i fliken, dvs. omkring den på forhånd bestemte, eventuelt til og med på forhånd borete festeåpning. Hele systemet avtapnings-kanyl/beholder blir derved overordentlig stabilt.

Hvis innløpsåpningen for væsken anbringes forholdsvis langt ned, kan der anordnes enda et gjennomstikningssted under det for stiften bestemte gjennomstikningssted. Hvis stiften stikkes inn gjennom dette andre gjennomstikningssted, kommer inn-løpsåpningen til å ligge utenfor beholderen og halsen omkring innstikningskanylen vil da komme til å ligge mellom innstiknings-kanylens konus og innløpsåpningen. Ved hjelp av denne anordning kan beholderen etter at den er blitt delvis tømt, atter lukkes sikkert inntil resten av innholdet skal anvendes.

Hvis man i stedet for å anvende den ovenfor beskrevne avtapningskanyle under alle omstendigheter vil anvende en vanlig injeksjonskanyle, hvor adhesjons- og tet-ningsevnen også skal oppfylle de fordringer som stilles ved kontinuerlige dråpeinsusjo-ner, kan beholderen forsynes med følgende tilleggsutstyr: På det sted utenfor beholderen hvor avtapningsstedet skal opptas, anbringes en gummi-membran, best ved påklistring. Viktig er det bare at gummi-membranen befinner seg på innstiknings-stedet; gummidelens form kan velges vil-kårlig, f. eks. i form av en liten skive, et over beholderen løpende gummibånd eller en gummilomme, som opptar beholderens nedre del.

Hvis beholderen er opphengt, kan ytterligere medikamenter tilføres gjennom en vanlig kanyle eller gjennom en avtapningskanyle som vist på fig. 2, som baktil er lukket ved hjelp av en gummihylse. Hvis beholderen inneholder medikamentet bare i form av tørrsubstans, kan oppløsnings-midlet likeledes tilsettes umiddelbart før anvendelsen.

Særlige vanskeligheter byr oppløsnin-ger som er lite holdbare, oppløsninger som inneholder inkompatible substanser og oppløsninger, som inneholder forskjellige substanser, hvilke for sin stabilitet krever forskjellige betingelser.

Ved oppløsninger med dårlig holdbar-het har man før anvendt tørr-ampuller, til hvilke man umiddelbart før anvendelsen tilsetter et oppløsningsmiddel. I beholderen ifølge oppfinnelsen kan man samtidig opp-bevare tørrsubstans og oppløsningsmiddel, hvorunder tørrsubstans og oppløsningsmid-del kan holdes adskilt fra hverandre på forskjellige måter. De kan holdes adskilt ved en sveisesøm, som kan rives opp umiddelbart før anvendelsen. Men den adskil-lende sveisesøm kan også sløyfes helt eller delvis, og adskillelsen skjer da på de steder hvor beholderen er gjennomgående, ved struping ved hjelp av en klemme, som tas bort før anvendelsen. Jo mindre det stykke er som klemmes sammen, desto mer til-fredsstillende er strupingen. De adskil-lende sømmer kan også anordnes labyrint-formet. Hvis begge beholderens deler inneholder væsker, som skal blandes umiddelbart før anvendelsen, kan det i visse tilfelle også være tilstrekkelig hvis begge dele-ne av beholderen skilles ved en meget bred sveisesøm, hvorved en kanal, som ikke må være bredere enn noen millimeter, blir åpen. De to beholdere kan også gjøres uav-hengig av hverandre, dvs. være fullstendig adskilt eller bare forbundet ved hjelp av en gjennomgående sveisesøm, som ikke mer kan åpnes. I et slikt tilfelle kan der skaffes en forbindelse mellom de to beholdere ved hjelp av et apparat som ligner avtapningskanylen, men har enda en åpning på siden.

Oppfinnelsen kan også tillempes for citratoppløsninger som anvendes ved på-fylling av blod på sterile beholdere, hvor åpningen sveises til, snøres sammen eller lukkes med et sterilt klisterbånd etter at blodet er tappet i, såfremt blodet ikke til-føres på lignende måte som ovenfor beskre-vet i de tilfelle hvor medikamentene tilsettes etterpå.

Beholderen kan graderes og forsynes med trykt tekst. Etikettene kan ikke bare klistres på, men festes også på en eller annen måte på mekanisk vei. Oppløsnin-gene kan lett oppvarmes. Praktisk talt fullstendig fylte beholdere kan fremstilles nes-ten uten luftputer, hvorved innføringen av fremmede gasser forenkles. (Fremdbegas-ung.)

Figur 1 viser som eksempel en infu-sjonsbeholder 1 med avtapningsanordning 13. Beholderen har en flikformet forlengelse 2, gjennom hvilken er innført en opphengningskrok 3. Avtapningskanylen 7 er festet til den undre flik 2 på beholderen, hvor stiften 8 stikkes inn ved 9. Avtapningskanylens undre del 11 tjener som dråpedyse for dråpetelleren, ved at den strekker seg inn i observasjonslegemet .12 på dråpetelleren. Figur 2 viser avtapningskanylens 7 øvre ende med innløpsåpningen 4. Kanylen innføres med spissen 6 i beholderen og den derpå følgende koniske utvidelse på kanylen danner en krave 5 av beholderens vegg. Figur 3a og 3b viser en beholder, hvor den flikformete forlengelse ikke bare har et gjennomstikningssted 9, men enda et 10. Figur 3a viser kanylen åpen, fig. 3b lukket. Det andre innstikningssted 10 skal ikke være lengre fra 9 enn lengden 14, hvis som på fig. 3a innløpsåpningen 4 ligger umiddelbart innenfor beholderens vegg. Avstanden må være minst så stor at 4 sikkert kommer til å ligge utenfor beholderens vegg ved den stilling som er vist på fig. 3b. Figur 4 viser en væskebeholder 1, som

er forbundet med en annen beholder 15 gjennom en dobbeltkanyle 16 med to åp-ninger 4.

På figur 5 er beholderen 1 og beholderen 15 forbundet ved en kanal 18. Kana-len innsnøres med en klemme 17 og åpnes først ved anvendelsen.

Figur 6 viser skjematisk en sveisema-skin med sveisebordet 21, elektroden 19 og den stillbare plate 20, som bestemmer ifyl-lingsgraden. Lagrings- og tilførselsanord-ningen for den slange som skal sveises har foran sveisemaskinen et element 23, som kan justeres oppover og nedover og på hvilket slangen 24 lagres. Elementet 23 er festet ved 22 ved en dreibar leddanordning; ved justering av leddene 25 kan det hydrostatiske trykk av slangens innhold regule-res før, under og etter sveisningen.

Som vist på fig. 7 og 7a kan en del av trykket utøves gjennom en fritt bevegelig rulle 26. Figur 8 viser en elektrode 28 for samtidig sveisning av 6 beholdere 27. Snittene viser sveisebordet 21, metallelektroden 29 og isolasjonen 30. Hulrommet 31 bestemmer sammen med det i slangens indre hers-kende trykk innholdet av hver enkelt beholder. Figur 9 viser påfyllingen av slangen 33. I et lite sterilt rom 32 innføres i slangen på steril måte en påfyllingskanyle 34, som er utformet på samme måte som kanylen 7.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for steril fylling av gassformete eller flytende stoffer, spesielt legemidler, i beholdere og for senere av-tapping av disse beholdere, hvilke beholdere tildannes ved at en slange fremstilles ved sprøyting av kunstplast ved en temperatur som gir sterilitet og ved sveising oppdeles i beholdere, karakterisert ved at fyllingen og/eller avtappingen skjer ved at beholderens vegg gjennomstikkes med et for fyllingen, henholdsvis avtappingen av stof-fet således utformet innstikkingsorgan, at dette fremkaller en halsaktig tetning i be-holderveggen omkring innstikkingsorganet.

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at påfyllingen eller avtappingen skjer ved hjelp av et innstikkingsorgan, som øker i tykkelse bakover.

3. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1—2, karakterisert ved at innstikkingsorga-nets innstikkingsende påføres et stoff f. eks. silikonfett eller silikonolje, som er inert overfor vanndamp, varmebestandig og har en god adhesjonsevne.

4. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1—3, karakterisert ved at der dannes sepa-rate prøvebeholdere under den oppdelende sveiseprosess.

5. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1 eller 3, karakterisert ved at der anbringes sidesveisesømmer på slangen før påfyllingen og at påfyllingsgodset utsettes for et jevnt konstant trykk under den oppdelende sveising;

6. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1—5, karakterisert ved at den fylte slange eller den del av slangen som befinner seg nærmest sveisemaskinen ved avsveisingen av de enkelte beholdere lagres slik at den heller nedover i sveisemaskinens retning.

7. Beholder fremstilt etter den i påstand 1—6 angitte fremgangsmåte, karakterisert ved at den har en flikformet forlengelse, til hvilken innstikkingsorganet kan være festet, fortrinnsvis ved hjelp av en på innstikkingsorganet festet hake eller stift, som øker i tykkelse bakover.

8. Beholder som angitt i påstand 7, karakterisert ved at den er oppdelt i det minste i to avdelinger, f. eks. med sveisesømmer eller innsnøringer med klemmer.

9. Beholder som angitt i påstand 7—8, karakterisert ved at det er anbrakt et annet festested på beholderens flikformete forlengelse, som ligger i en avstand fra det på beholderen for avtappingen anordnete gjennomstikkingssted, som er lengre enn avstanden mellom innløpsåpningen og beholderens vegg (ved feste av innstikkingsorganet i avtappingsstilling), men kortere enn avstanden mellom innløpsåpningen og enden av den koniske instikkingsdel av nevnte innstikkingsorgan.

10. Innstikkingsorgan for gjennom-føring av fremgangsmåten som angitt i påstand 1—9, karakterisert ved at det av-smalner konisk mot spissen, er slipt bare ved spissen og har én eller flere på siden anbrakte inn- resp. utløpsåpninger.

11. Innstikkingsorgan som angitt i påstand 10, karakterisert ved at dets fri ende er utformet som dråpemunnstykke.

12. Innstikkingsorgan som angitt i påstand 10 og 11, karakterisert ved en på siden anbrakt hake, eller fortrinnsvis en innstik-kingsstift, som øker i tykkelse bakover og som for feste av innstikkingsorganet på beholderen støtes gjennom en flikformet forlengelse på beholderen.

13. Innstikkingsorgan som angitt i påstand 12, karakterisert ved at man mellom den på siden anbrakte innløpsåpning og enden av den koniske del velger en avstand som er tilstrekkelig for feste av organet i lukket stilling.