NO116206B - - Google Patents

Description

Koplingsanordning for delbildekorreksjon av avbøyningen i et elektronstrålerør.

Oppfinnelsen angår en koplingsanordning

for delbildekorreksjon av avbøyningen i et

elektronstrålerør, særlig et fjernsynsbilderør,

ved hjelp av en transduktor, hvis kjernemateriale har rektangulær hysteresissløyf e, ved trans-duktoroverføring av en første korreks jonsstør-relse fra en første abvøyningskrets, nemlig en

linjeavbøyningskrets, til en andre avbøynings-krets, nemlig en delbildeavbøyningskrets, hvor

arbeidsviklingen i en transduktor som frembringer en andre korreksjonsstørrelse ligger i

den første avbøyningskrets med høyest frekvens

og dens styrevikling ligger i den andre avbøy-ningskrets, hvilken styrevikling er forbundet

med en kondensator.

Oppfinneren har tidligere foreslått at den

ferromagnetiske kjernes ben som bærer deler av

arbeidsviklingen, magnetiseres merkbart usym-metrisk i det minste i løpet av en del av den

første avbøyningssvingningsperiode, og styrevik-

lingen er forbundet med et ledd som er utformet som en kondensator og som transformerer svingninger som induseres i arbeidsviklingen til en høyere frekvens.

Ved hjelp av en slik kondensator oppnås en meget enkel korreksjonsanordning med en liten transduktor og et minimum av energiforbruk ved at ifølge oppfinnelsen den induktivitet av styreviklingen som er virksom ved lav magnetisk induksjon i transduktorens ytterben, danner sammen med kondensatoren en første svingekrets, hvis resonansfrekvens har en periodetid som er minst to ganger linjefremløpstiden, og at den induktivitet av arbeidsviklingen som er virksom ved høy magnetisk induksjon i transduktorens ytterben, ved transformatorvirkning gjennom styreviklingen danner sammen med kondensatoren en andre svingekrets hvis resonansfrekvens har en periodetid som gjennomsnittlig er tilnærmet lik linjefremløpstiden.

Den virksomme induktivitet av styreviklingen blir da påvirket på den ene side av induk-tivitetene i den ytre krets, f. eks. delbilde- eller vertikalavbøyningsspolen og på den andre side om styreviklingen er magnetisk avkoplet fra arbeidsviklingen ved lavere metning i ytterbenene eller om transduktoren ved forskjellig sterk metning i ytterbenene virker som transformator.

Derved oppnås med av vertikalavbøynings-strømmen avhengig amplitude en god lineæritet av spenningen over kondensatoren og dermed en i høy grad parabelformet linjefrekvens-korreksjon av vertikalavbøyningsstrømmen og et i høy grad lineært korreksjonsbidrag for horisontalavbøyningsstrømmen.

Et utførelseseksempel på oppfinnelsen skal forklares nærmere under henvisning til teg-ningene. Fig. 1 viser skjematisk en korreksjonskop-ling som tidligere er foreslått av oppfinneren. Fig. 2 viser skjematisk oppbygningen av transduktoren i en koplingsanordning ifølge oppfinnelsen. Fig. 3 viser et ekvivalentskj ema for transduktoren. Fig. 4 viser forløpet av spenningen U2over kondensatoren C2på fig. 1. Fig. 5 viser strømforløpene gjennom transduktorens viklinger.

På fig. 1 blir det fra en generator 11 for horisontalavbøyningen (linjeavbøyningen) i en fjernsynsmottaker med en overveiende induktiv indre impedans 12, tilført en sagtannstrøm Ihmed høyere frekvens, f. eks. 15625 Hz, til horisontalavbøyningsspolen 13 hvis impedans hovedsakelig dannes av en induktivitet Lh. Den ønskede sagtannformede avbøyningsstrøm oppnås når generatoren 11 leverer en tilnærmet pulsformet spenning Uh.

På tilsvarende måte blir det fra en generator 14 med en indre motstand 15 levert en sagtannstrøm Iv med lavere frekvens f. eks. 50 Hz til spolen 17 for den vertikale avbøyning (delbildeavbøyning). Spolen 17 har for vertikal-avbøyningssvingningene en hovedsakelig reell impedans. Den ønskede sagtannstrøm blir derfor tilveiebrakt av en hovedsakelig sagtannformet spenning fra generatoren 14. Generatoren 14 og dens indre motstand 15 er kortsluttet med en kondensator 16 for svingninger med horison-talavbøyningsfrekvens. For svingninger med ho-risontalavbøyningsfrekvens gjør imidlertid den induktive komponent Lv i avbøyningsspolen 17 seg sterkt gjeldende.

Den horisontale avbøyningsspole 13 er pa-rallellkoplet med to deler 21 og 22 som danner arbeidsviklingen i transduktoren 23. Transduktoren 23 kan som det f. eks. fremgår av fig. 2, bestå av en E-formet kjerne 24 og et I-formet åk 25. Kjernens ytterben er forsynt med arbeids-viklingens deler 21 og 22, og det midtre ben er forsynt med styreviklingen 26. De i motsatt retning viklede delviklinger 21 og 22 er seriekoplet, slik at de ved mindre magnetisk induksjon er fast koplet med hverandre. Dette skyldes den omstendighet at ved ikke mettede ytterben, altså ved liten magnetisk induksjon i disse, flyter det praktisk talt ingen kraftlinjer fra ytterbenene gjennom det midtre ben. Av den grunn har delviklingene 21 og 22 i denne tilstand tilsammen en stor induktivitet Lv Ved at kraft-linjene i ytterbenene ikke går gjennom det midtre ben, induseres det fra viklingene 21 og 22 ikke noen spenning i styreviklngen 26. Men heller ikke fra styreviklingen 26 induseres det noen spenning i arbeidsviklingen 21, 22 så lenge ytterbenene ikke er mettet, fordi disse opp-hever hverandre på grunn av motsatt viklings-retning av delviklingene 21 og 22. Det vil si at så lenge ytterviklingene ikke er mettet, er det ingen nevneverdig kopling mellom arbeid- og styreviklingen. Nå er ifølge oppfinnelsen materialet i kjernen 24, 25 valgt med tilnærmet rektangulær hysteresissløyfe. Det vil si at kjernen kan enten befinne seg i mettet tilstand eller i ikke mettet tilstand. I ikke mettet tilstand som opptrer ved liten magnetisk feltstyrke H og derfor liten induksjon B er permeabiliteten \ i for materialet stor. I mettet tilstand som opptrer når feltstyrken H har overskredet en grense-verdi, er permeabiliteten \ i liten. Om i en linje-periode ytterbenene blir mettet, er avhengig av størrelsen av avbøyningsstrømmen som flyter gjennom styreviklingen 26. Først når metning skjer vil arbeid- og styreviklingen være trans-formatorisk koplet med hverandre.

Endene av styreviklingen 26 er forbundet med en kondensator C2som virker som omform-ende ledd og er serieforbundet med generatoren 14 og avbøyningsspolen 17 i vertikalavbøynings-kretsen.

Som vist på fig. 2 vil viklingsretningen og dermed også retnngen av den strøm i, som flyter gjennom arbeidsviklingen 21, 22 og den strøm i2som flyter gjennom styreviklingen 26 bevirke magnetiske kraftlinjer H1( H2og H3og dermed magnetisk fluks <D,, <E>2og<Dgsom for det venstre ben og det midtre ben har samme retning og for det høyre ben har motsatt retning av de to førstnevnte.

På fig. 3 er vist det magnetiske ekvivalentskj ema for transduktoren på fig. 2 hvor de enkelte viklinger er uttrykt ved produktet av vinningstall n og strøm i for en magnetisk spenning Vm = n.i som ved et kjernetverrsnitt O, kjernelengde 1 og permeabilitet \ i av kjernematerialet har en magnetisk motstand R slik at:

Derved blir det i de enkelte grener frembrakt magnetisk fluks <]>, nemlig <!>, i det venstre ben, $2 i det midtre ben og $3i det høyre ben. I de to forbindelsespunkter mellom de tre ben er da den magnetiske spenning lik, og den magnetiske fluks i de enkelte ben kan beregnes i avhen-gighet av arbeidsstrømmen i, som flyter gjennom arbeidsviklingen med et vinningstall n, for hver av viklingsdelene 21 og 22 og av styre-strømmen i2som flyter gjennom styreviklingen 26 med vinningstallet n2.

Hvis man videre tar hensyn til at spenningen over viklingene 21, 22 og 26 er avhengig av fluksemdring og dermed tidsavhengige endrin- ger av strømmene i, og i^og at det over seriekoplingen av viklingsdelene 21 og 22 ligger en tilnærmet konstant spenning Uhfra generatoren 11 og over styreviklingen 26 en tidsavhen-gig spenning U2fra kondensatoren C2, så kan strømmene og spenningene beregnes. Det kan da stilles opp firpolligninger som inneholder induktiviteten La for arbeidsviklingen 21, 22 og induktiviteten Lb for styreviklingen 26 og en gjensidig induktivitet M mellom arbeidsviklingen og styreviklingen. Disse induktiviteter kan beregnes av de magnetiske motstander R,, R^og R3. Den innbyrdes induktivitet M er propor-sjonal med differansen mellom R, og R3. Den er 0 når de magnetiske motstander R, og R, er 0, hvilket er tilfelle særlig ved liten fluks, altså 1 ikke mettet tilstand, og da er arbeidsviklingen 21, 22 og styreviklingen 26 ikke magnetisk koplet med hverandre. Ved større fluks vil fluksen i et ytterben på grunn av den andel som frem-kalles av styreviklingen, økes, mens fluksen i det andre ytterben vil minskes, og derved opp-står en usymmetri ved at det ene ytterben er mettet og det andre akke mettet, slik at

Følgelig er forpol-koeffisientene La, Lb og M avhengig av den magnetiske utstyring. I alle tilfelle kan ii det minste tilnærmelsesvis induk-tivitetsverdiene beregnes for den svingekrets som skal dannes med kondensatoren C2, slik at den ønskede resonnansfrekvens kan innstilles.

For denne beregning går man fortrinnsvis ut fra det på fig. 4 angitte tidspunkt t„ midt i fremløpet hvor strømmene i, og i2og også spenningen U2over kondensatoren C2praktisk talt er 0. Da har transduktorkjernen i alle deler samme permeabilitet med maksimal verdi, og som følge av oppbygningen av arbeidsviklingen 21, 22 og styreviklingen 26 koplet mot hverandre og virker som innbyrdes uavhengige induktiviteter. Induktiviteten La påtrykkes da likesom den horisontale avbøyningsspole 13 spenningen Uhog gjennomstrømmes av en sag-tannstrøm som har samme form som strømmen Ih. Da denne ikke bevirker noen korreksjon og fremkaller en uønsket belastning av horisontal-avbøyningsgeneratoren 11, skal i umettet tilstand induktiviteten La være stor i forhold til induktiviteten Lhfor avbøyningsspolen 13. Derved er det minste vinniingstall for delviklingene 21 og 22 bestemt. Induktiviteten Lhfor styreviklingen 26 danner sammen med kondensatoren C2en svingekrets som ligger parallelt med seriekoplingen av vertikalavbøyniingsspolen 17 og avkoplingskondensatoren 16. Kondensatoren 16 har for de svingninger med horisontalavbøy-ningsfrekvens som her kommer i betraktning, en ubetydelig impedans og danner praktisk talt en kortslutning. Da avbøyningsstrømmen Iv fra generatoren 14 må flyte gjennom styreviklingen 26 til avbøyningsspolen 17, må dens induktivitet Lb være liten i forhold til induktiviteten Lv for avbøyningsspolen 17, fortrinnsvis være 10—20 pst. av denne. Induktiviteten Lv er således stor i forhold til Lb og gjør seg gjeldende på frekvensen for den nevnte svingekrets. Også spredningskapasiteten C, som ligger parallelt med avbøyningsspolen 17 kan man i denne for-bindelse i alminnelighet se bort fra.

Spenningen U2over kondensatoren C2inte-greres av avbøyningsspolen 17 som er overveiende induktiv for svingninger med linjefrekvens. For å oppnå den ønskede, parabelformede korreksjon i takt med linjefrekvensen, må altså spenningen U2være tilnærmet tidsproporsjonal. Derfor blir ifølge oppfinnelsen den nevnte svingekrets som består av Lb og C2avstemt slik at som vist på fig. 4, spenningsøkningen i tidsintervallet to—t, som her kommer i betraktning, har tilnærmet samme lineære forløp som begynnelsen av en sinussvingning 27 i området inntil minimum 50° og maksimalt 70° inntil et overgangstidspunkt tjda et ytterben f. eks. det som bærer viklingen 22 blir mettet.

Ved et kjernemateriale med en magnetiseringskurve som har en skarp knekk, er dette overgangstidspunkt t, skarpt definert. Hvis kjernematerialet har en magnetiseringskurve med jevn; krumning og mettes etterhvert, vil overgangen ha et større område. For enkelhets skyld antas det her at overgangstidspunktet t, er utpreget i form av et punkt innenfor over-gangsområdet.

Forløpet av spenningen U2er i tidsintervallet t7—1„ identisk med forløpet av denne spenning i tidsintervallet t„—t,, men med negativ polaritet. Dette skyldes den omstendighet at

i tidsintervallet t7—10befinner ytterbenene seg

igjen i umettet tilstand (dvs. Rt=R3) og derfor bestemmes svingekretsen igjen av Lb og C2. Tidspunktet t7kan således også betraktes som et overgangstidspunkt, men i omvendt retning, da et av ytterbenene (i foreliggende tilfelle benet som bærer viklingen 21) går over fra mettet tilstand.

At det til tross for manglende kopling mellom arbeidsviklingen 21, 22 og styreviklingen 26 i tidsintervallet t7—t, opptrer et sinusformet

forløp av spenningen U2over kondensatoren C2slik det skal forklares nærmere nedenfor, skyldes at i tidsintervallet t,—12resp. tG—t, samles det energi opp i den virksomme krets og denne forsvinner igjen i tidsintervallet —t,.

I det følgende skal derfor spenningsforløpet U2i -tidsintervallet t,—12og strømmen som flyter gjennom arbeidsviklingen 21, 22 beskrives nærmere nedenfor.

Etter overgangstidspunktet t, bringes det ene ytterben (benet som bærer viklingen 22) til metning, slik at den magnetiske motstand (R3) øker sterkt og arbeidsviklingen 21 på det andre ben er temmelig fast koplet med styreviklingen 26. Hvis det antas at viklingene 21 og 26 etter tidspunktet t, er så fast koplet med hverandre at de kan ansees som viklinger i en ideell transformator, så ligger i virkeligheten viklingen 22 i serie med kondensatoren C2. Hvis det videre antas at ytterbenet som bærer viklingen 22, er så sterkt mettet at viklingen 22 nærmest kan betraktes som en luftspalte, så vil det etter tidspunktet t, plutselig opptre en seriekopling av viklingen 22 og kondensatoren C2parallelt med avbøyningsspolen 13. Da kondensatoren C, er temmelig stor i forhold til linjefrekvensen, vil dens impedans være liten. Induktiviteten av viklingen som kan betraktes som luftspalte, er like-ledes meget mindre enn impedansen for viklingen i tidsintervallet t7— tv i hvilket tidsintervall dessuten viklingen 21 er koplet i serie med denne. Hvis den fra generatoren 11 med impedansen 12 leverte strøm er som vist ved kurven 35 på fig. 5, er det klart at etter tidspunktet t, vil strøm-men ijsom på fig. 5 er vist med kurven 37, gjennom viklingsdelene 21 og 22 øke sterkt på bekostning av strømmen Ihgjennom spolen 13 som er angitt med kurven 36 på fig. 5. Strømmen Ihskal i virkeligheten minskes, fordi med økende vertikalavbøyningsstrøm Iv (hvilket betyr at av-bøyningen i vertikalretningen er forskjøvet ut fra midten av bildet) skal amplituden av den horisontale avbøyning bli progressivt mindre. Det er også innlysende at med økende vertikal avbøyningsstrøm blir ytterbenene av kjernen 24, 25 mettet på tidligere tidspunkter, fordi dette da skjer ved mindre verdi av strømmen i,. Dermed forskyves tidspunktene t, og t ved øket ver-tikalavbøyningsstrøm Iv i retning av t0. For et midlere tidsintervall t,—t2(dvs. for halve amplituden av vertikalavbøyningsstrømmen) er den krets som dannes av viklingen 22 og kondensatoren C2i resonnans. På samme måte kan det påvises at for et midlere tidsintervall t(i—17er kretsen som dannes av viklingen 21 og kondensatoren C2, i resonnans. Kretsen 22, C9er altså avstemt slik at den for det midlere tidsintervall it,—12er i resonnans, dvs. at tidsintervallet t,—12er en fjerdedels periode av resonnanssvingningen for denne. Da strømmen og spenningen over en kondensator alltid er 90° faseforskjøvet, og strømmen 37 på fig. 5 ved den ovenfor beskrevne transformering over viklingene 21 og 26 i tidsintervallet t,—12også strømmer gjennom kondensatoren C2, har spenningen U2over denne kondensator en form som vist med kurven 28 på fig. 4.

Takket være symmetrien gjelder det samme for tidsintervallet tc—17.

På fig. 4 og 5 er vist situasjonen for de ovenfor nevnte midlere tidsintervaller t,—12resp. t6—17. Det er da klart at for mindre og større metning av ytterbenene vil de ovenfor beskrevne resonnansbetingelser ikke være oppfylt. I praksis har det imidlertid vist seg at disse bare påvirker korreksjonsstrømmene lite i uønsket henseende.

For ønsket maksimal korreksjon av vertikal-avbøyningsstrømmen Iv en proseratual andel Pvmå kondensatorspenningen U2tilnærmet ha en verdi

er fremløpstiden og i3er den avbøyningsstrøm som virkelig flyter gjennom vertikalavbøynings-spolen 17. Strømmen i3er å betrakte som sum-men av strømmen Iv som leveres av generatoren 14, og den strøm som leveres av den kilde å betrakte spenning U2. Den sistnevnte strøm er integralet av spenningen U2. Derav kan størrel-

sen av kondensatoren C2bestemmes eventuelt under hensyntagen til Cv

Da imidlertid spenningen U2bare øker pro-porsjonalt med tiden i en del t7—t, av fremløps-intervallet og bevirker den riktige parabelkorrek-sjon, må kondensatoren C2og eventuelt C, være så meget mindre at den ved integreringen opp-nådde parabelstrøm når den ønskede toppverdi i det til rådighet stående lille intervall.

For å nå den tidsproporsjonale økning av spenningen U2, må svingekretsen i løpet av tidsintervallet t7—t, dannes av selvinduksjonen Lh for viklingen 26 og kondensatoren C2og være avstemt slik at periodetiden for dens resonnans-svingning tilsvarer to til tre ganger fremløps-tiden. Velger man periodetiden for denne svingekrets 2y2gang fremløpstiden, får man for en fremløpstid Th på 53[isek., for kondensatoren C2en verdi på 39, nF og for induktiviteten Lh en verdi på 70 mH. Hvis induktiviteten for del-bildeavbøyningsspolen er ca. 110 mH får man for vertikalkorreksjonen pv4 pst. Transduktorkjernen og vinningstallene for arbeidsviklingen er valgt slik at induktiviteten for arbeidsviklingen ved liten magnetisering i ytterbenene er 300 mH og er stor i forhold til induktiviteten av avbøyningsspolen 13 på 3mH, og på den annen side når Iv og dermed også strømmen gjennom styreviklingen 26 praktisk talt er 0, vil transduktorkjernen ikke bringes til metning ved den alene virksomme sagtannformede strøm i, gjennom arbeidsviklingen 21, 22.

Derved er sammen med vinningstallet n, for L., arbeidsviklingen fastlagt ved gitt kjernemateriale, kjernestørrelse, særlig det (minimale) kjernetverrsnitt. Hvis forløpet av Iv under del-bildeavbøyningen får større stigning, vil det til magnetiseringen i ytterbenene komme i tillegg en av styreviklingen betinget andel ved hjelp av hvilken det ene ytterben bringes ut av metning, mens det andre ben bringes til metning. Tidspunktet t, da denne overgang skjer, opptrer desto tidligere og dermed desto nærmere frem-løpsmidtpunktet tnog desto lenger fra slutten av fremløpet t2, jo større Iv er. Ved hjelp av vinningstallet av styreviklingen 26 kan således det tidligste tidspunkt t, hvor overgangen finner sted ved maksimal Iv, innstilles, fortrinnsvis slik at ved minimalt intervall t0—t,, fortrinnsvis ca. 50 pst. av intervallet mellom midten t0av frem-løpet og slutten t2av fremløpet og dermed ca.

25 pst. av fremløpstiden tlrMan må da passe på

at induktiviteten L,, for styreviklingen 26 ved liten induksjon forblir liten i transduktorens ytterben i forhold til induktiviteten av vertikal-avbøyningsspolen 17. Eventuelt kan det velges en større eller mindre kjerne.

Fortrinnsvis kan tidspunktet t, forskyves ved at det ferromagnetiske materialet i ytterbenet kan endres på minst ett sted, fortrinnsvis gjøres mindre. For eksempel kan ytterbenene og/eller åket 25 gjøres tynnere. Eventuelt kan det også i minst en del av ytterbenene og også 1 åket gjøres innsnitt. Hvis da delene med mindre magnetisk tverrsnitt bringes til metning, vil magnetiseringskurven få en tydelig endring av steil-heten som tilsvarer overgangen til en sterkere mettet tilstand og dermed en økning av den magnetiske motstand. I tidsintervallet tt—12må resonnanssvingningen for svingekretsen som dannes av viklingen 22 og kondensatoren C2, og 1 tidsintervallet t8—svingekretsen som dannes av viklingen 21 og kondensatoren C2(viklingene 21 og 22 er like store), ha samme periodetid som er 0,5—1,5 ganger fremløpstiden og fortrinnsvis lik fremløpstiden. Da kjerneformen, kjernematerialet, vinningstallene og kapasitetsverdien allerede er fastlagt, blir det derfor den magnetiske transduktorkarakteristikk i området som bestemmer når et ben er merkbart mettet. Også dette oppnås ved den allerede nevnte formgiv-ning av kjernens ytterben. Hvis f. eks. svingetiden 1 tidsintervallet t,—12resp. t(i—17skal være 1/3 av svingetiden i tidsintervallet t7—t,, må induktiviteten for svingekretsen i tidsintervallet t|—12resp. t(i—tj være 1/9 av induktiviteten for svingekretsen i tidsintervallet tj—t,. Av de av ovenfor nevnte, magnetiske motstander R,, R2og R3utledede firpolkoeffisienter kan man så regne seg til hvilket forhold det må være for svingekretsinduktiviteten for å minske steil-heten av magnetiseringskurven. Ved utførelses-eksempelet kom man frem til et forhold på ca. 24 : 1. En slik variasjon er særlig lett å oppnå hvis kjernematerialet f. eks. er mangan-sink-ferrit med stor begynnelsespermeabilitet og som ved metning av en del av ytterbenet minskes som ved innføring av en luftspalte.

Hvis endringen av induktiviteten Lhi styreviklingen 26 er for stor i overgangstidspunktet t, resp. t7, kan dens innvirkning minskes ved at det som vist på fig. 1 med strekede linjer serie-koples en fast induktivitet 31 og/eller parallell-koples en tilsvarende fast induktivitet 32. Induktiviteten 32 kan også anvendes for utlignings-formål, idet den fortrinnsvis gjøres innstillbar i området mellom 1 og 20, fortrinnsvis 5 og 10 pst. av induktiviteten Lb. Ved hjelp av en i ar-beidsviklingens 21, 22 krets liggende, eventuelt innstillbar, induktivitet 33 som er vist med stre-ket linje på fig. 1, kan korreksjonsampLituden for begge avbøyningskretser minskes samtidig.

En tilpasning av de gitte forhold kan også oppnås ved at forbindelsen til generatoren 14 og/ eller til avbøyningsspolen 17 tilsluttes til et ut-tak på styreviklingen 26.

De ovenfor angitte dimensjoneringsregler bestemmer forløpet av svingningen. Som følge av periodisiteten av de tilførte svingninger ligger som vist for U2på fig. 4, strømmer og spen-ninger under fremløpet symmetrisk i forhold til midten av fremløpet. Fra fremløpets begynnelse t0skjer det således inntil t7en tilnærmet sinusformet økning av kondensatorspenningen U» med en i forhold til tidspunktet t, motsatt polaritet og deretter en tilnærmet sinusformet minskning inntil midten av fremløpet t„. Deretter følger den allerede beskrevne siste del av fremløpet. Under tilbakeløpet t2—t(iskjer det ved hjelp av den da over arbeidsviklingen liggende spenning av motsatt polaritet og vesentlig høyere amplitude, et omvendt forløp 1 et meget kortere tidsrom i hvilket svingningene praktisk talt ikke kan dannes, fordi de dannede resonnanskretser for den meget kortere periodetid ikke er avstemt i tilbakeløpstiden. Det skjer derfor bare en om-styring av magnetfluksene, slik at det oppnås en i forhold til slutten av fremløpet motsatt stilling av slutten av tilbakeløpet.

Det viser seg da at ved begynnelsen av frem-løpet opptrer det i arbeidsstrømmen it en sterk amplitudetopp som tas fra energien i horisontal-avbøyningsspolen 13 og som tilføres kondensatoren C2over transduktoren. I den midtre del av horisontalfremløpet Th trer energien i kondensatoren C2i vekselvirkning med avbøynings-spolen 17 og fremkaller der en parabelformet strøm som fremkaller den ønskede korreksjon. I tidsintervallet t,—12og t(i—17opptrer imidlertid som beskrevet, en av den horisontale av-bøyningsstrøm Ihavhengig korreksjon av stør-relsen av den vertikale avbøyningsstrøm Iv. Det overføres således et korreksjonsbevirkende ener-gitillegg periodisk frem og tilbake mellom hori-sontalavbøyningskretsen og vertikalavbøynings-kretsen, idet transduktoren 23 bare tjener som et koplingsorgan resp. transformator og bare be-høver å lagre meget lite energi selv. Derved oppnås at transduktorkjernen kan være meget liten, slik at det opptrer meget små tap, fordi korrek-sjonsenergien pendler frem og tilbake mellom de to avbøyningskretser (dvs. viklingen 26 med kondensatoren C2på den ene side og viklingen 21 resp. viklingen 22 og kondensatoren C2på den annen side).

Det følger imidlertid derav at i alminnelighet kan man ikke oppnå en i ethvert punkt eksakt korreksjon. Som vist på fig. 5 må nemlig for en eksakt korreksjon av horlsontalavbøy-ningsstrømmen, strømmen i, forløpe sagtannformet avhengig av vertikalavbøyningsstrømmen Iv over hele fremløpsintervallet, som vist med kurven 35 på fig. 5. I virkeligheten forløper den horisontale avbøyningsstrøm I,, som angitt med kurven 36 på fig. 5. Dette har imidlertid praktisk talt ikke noen følge for formingen av av-bøyningen, fordi en S-formet korreksjon allikevel er nødvendig, og kurven 36 har tilnærmet den ønskede S-form.

Tilsvarende må for en eksakt parabelkorrek-sjon av vertikalavbøyningsstrømmen Iv, kondensatorspenningen U2forløpe sagtannformet over hele fremløpsintervallet. I virkeligheten er imidlertid som ovenfor nevnt, slutten 28 av spen-ningskurven U2ved begynnelsen av fremløpet og slutten av fremløpet costøusformet, slik at den parabelformede delbildekorreksjon bare skjer i en del av fremløpsperioden. Det har viist seg at den da fremdeles tilstedeværende delbildeavbøy-ningsfeil ligger under en grense på 1—iy2pst. og gjør seg ikke forstyrrende gjeldende, mens de feil som opptrer uten delbildekorreksjon, ligger mellom 3 og 6 pst. og er sterkt forstyrrende. Det er således tilstrekkelig at det oppnås en tilstrekkelig korreksjon i de områder hvor den til-latte feilgrense overskrides.

Claims (5)

1. Koplingsanordning for delbildekorreksjon av avbøyningen i et elektronstrålerør, særlig fjernsynsbilderør, ved hjelp av en transduktor, hvis kjernemateriale har rektangulær hysteresis-sløyfe, ved transduktoroverføring av en første

korreksjonsstørrelse fra en første avbøynings-krets (11—13), nemlig en 1'injeavbøyningskrets, til en andre avbøyningskrets (14—17), nemlig en delbildeavbøyningskrets, hvor arbeidsviklingen (21—22) i en transduktor som frembringer en andre korreksjonsstørrelse, ligger i den første avbøyningskrets med høyest frekvens, og dens styrevikling (26) ligger i den andre avbøynings-krets, hvilken styrevikling (26) er forbundet med en kondensator (C2),karakterisertv e d at den induktivitet (Lb) av styreviklingen (26) som er virksom ved lav magnetisk induksjon i transduktorens ytterben, danner sammen med kondensatoren (C2) en første svingekrets, hvis resonansfrekvens har en periodetid som er minst to ganger linjefremløpstiden, og at den induktivitet (21 resp. 22) av arbeidsviklingen som er virksom ved høy magnetisk induksjon i transduktorens ytterben, ved transformatorvirkning gjennom styreviklingen (26) danner sammen med kondensatoren (C2) en andre svingekrets hvis resonansfrekvens har en periodetid som gjennomsnittlig er tilnærmet lik linjefrem-løpstiden.

2. Koplingsanordning ifølge krav 1,karakterisert vedat den første svingekrets (Lh, C2) som er virksom ved lav induksjon i et tidsintervall —tt som er en del av det hori sontale fremløpsintervall, har en resonansfrekvens hvis periodetid ligger mellom 2—3 ganger linj efremløpstiden.

3. Koplingsanordning ifølge krav 1 eller 2,karakterisert vedat den andre svingekrets (21 resp. 22, C2) som er virksom ved høy induksjon 1 tidsintervallet tt—12, t0—t, som er den resterende del av det horisontale fremløps-intervall, har en resonansfrekvens hvis periodetid ligger mellom 0,5—1,5 ganger linjefremløps-tiden.

4. Koplingsanordning ifølge et av kravene 1—3,karakterisert vedat induktiviteten i arbeidsviklingen (21—22) (La) ved lavmag-netisk induksjon i transduktorens ytterben, er stor i forhold til induktiviteten (Lh) i linjeav-bøyningsspolen.

5. Koplingsanordning ifølge et av kravene 1—4,karakterisert vedat den virksomme induktivitet (Lb) i styreviklingen (26) ved lav magnetisk induksjon i transduktorens ytterben er liten i forhold til induktiviteten (Lv) i delbildeavbøyningsspolen (17), fortrinnsvis 10— 20 pst.