NO115653B - - Google Patents

Description

Framgangsmåte til framstilling av et smeltet saltbad inneholdende et klorid av titan, zirkon, hafnium, niob, vanadium og tantal.

Foreliggende oppfinnelse angår framstilling av smeltet saltbad inneholdende et

av de flerverdige metaller titan, zirkon,

hafnium, niob, vanadium og tantal i en

form som kan utfelles katodisk ved smeltet elektrolyse.

I norsk patent nr. 89 780 og norsk patent nr. 89 788 er det beskrevet framgangsmåter til framstilling av visse metaller fra

4. og 5. gruppe i det periodiske system omfattende titan, ved elektrolyse i et smeltet saltbad, hvor kilden for det elektrolytisk utfelte metall omfatter en fast anode

sammensatt av metallets karbid eller en

felles fast oppløsning av metallets karbid-og monoksyd eller metallet i uren metallisk

form. Skjønt disse framgangsmåter gir det

ønskede metall uten forandring av det

smeltede saltbads sammensetning, må anodematerialet fornyes med visse mellom-rom. Dessuten vil surstoff som er til stede

i badet, enten som oksydforurensning eller

som vann, frigjøres ved anoden og forbin-des med metallet i anodematerialet. Det

dannede metalloksyd synes å vandre til

katoden i form av ladede molekyler og således forurense metallutfellingen på ka-.toden.

Det er nå blitt funnet at fordelene ved

de ovenfor nevnte framgangsmåter kan bi-beholdes uten driftsstans for å fornye

anodematerialet, forutsatt at badsammen-setningen som dannes under operasjonen

ifølge de ovenfor beskrevne framgangsmåter framstilles på forhånd og anvendes

med en vesentlig inert kullstoffholdig anode. Det er også funnet at under, disse siste

betingelser fjernes surstoff som kan være til stede i badet effektivt i form av kull-oksydgasser ved den kullstoffholdige anode;

Dannelsen av elektrolysebadet uavhengig av elektrolyseoperasjonen gjør det mulig med en mangfoldig økning av metallets konsentrasjon i badet og således en mangfoldig økning av den hastighet hvormed metallet utfelles sammenliknet med de ovenfor nevnte framgangsmåter.

Framgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse angår framstillingen av det ovenfor nevnte smeltede saltbad som inneholder metallet i en form som kan utfelles

katodisk ved smelteelektrolyse. Den nye

framgangsmåte omfatter smeltning av enten et alkalimetallhalogenid eller et jordalkalimetallhalogenid, eller begge de-ler, og fortrinsvis videre inneholdende et alkalimetalldobbeltfluorid av det metall som skal innføres i det smeltede saltbad. Deretter innføres i dette smeltede salt et

fast produkt sammensatt av metallkarbidet eller en felles fast oppløsning av metallets

karbid og monoksyd eller selve metallet i

forholdsvis uren metallisk form. Deretter

innføres klorgass i det dannede smeltede

salt som inneholder fast stoff, inntil metallet i det faste produkt er blitt vesentlig fullstendig omdannet til metallkloridet i oppløsning med det smeltede salt. Dette

produkt ifølge foreliggende oppfinnelse

kan elektrolyseres i smeltet tilstand med resulterende katodisk utfelling av det flerverdige metall som er innført i det smeltede salt ved det ovenfor nevnte klorerings-trinn og den dannede brukte elektrolytt

returneres til kloreringsreaktoren som det smeltede salt hvori kloreringen av det faste metallproduktet kloreres.

Framgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse kan med like godt resultat anvendes til framstilling av "smeltet"saltbad inneholdende et hvilket som helst av de flerverdige metaller som kan utfelles elektrolytisk ved hjelp av ovennevnte framgangsmåte. Det vil si, den foreliggende framgangsmåte kan produsere like gode smeltede saltbad inneholdende kloridet av hvilket som helst av metallene titan, zirkon, hafnium, niob, vanadium og tantal. Da framstillingen av et slikt smeltet saltbad inneholdende titanklorid er en represen-tant for framstillingen av tilsvarende bad . inneholdende de andre nevnte metaller, vil i det følgende for enkelthets skyld bare titan nevnes. Det skal imidlertid forstås at det som sies med hensyn til framstillingen, og bruken av titanbadet likeledes angår framstillingen av tilsvarende smeltede saltbad inneholdende hvert enkelt av de andre metaller zirkon, hafnium, niob, vanadium og tantal.

De smeltede salter, hvori titankloridet dannes ifølge foreliggende oppfinnelse, kan omfatte ett eller flere av alkali-halogen-idene, slik som natrium og kaliumklorider, bromider, jodider og fluorider eller ett eller flere av jordalkalimetallhalogenidene, slik som kalsium-, barium-, strontium- og mag-nesiumklorider, bromider, jodider og fluorider, eller blandinger av ett eller flere av hvert av disse alkalimetallhalogenider og jordalkalimetallhalogenider. Skjønt alle slike halogenider og blandinger av disse kan holde titanklorid i oppløsning, foretrekkes det videre å innføre i det smeltede salt en mindre mengde, generelt 15 til 25 vektsprosent, av et alkalimetallfluotitanat, slik som natrium- og kaliumfluotitanat. Nærværet av dette fluotitanat i det ende-lige bad tillater en vesentlig fullstendig ut-tømning av titankloridforbindelsen i badet ved elektrolyse med tilfredsstillende strøm-virkningsgrad. Det er således blitt funnet at en blanding av natriumklorid og 15 til 25 vektsprosent kaliumfluotitanat er særlig effektiv.

Komponentene i det smeltede salt bør ha stor renhet og bør være vesentlig fullstendig vannfrie for å få et minimum av forurensninger, omfattende surstoff, i det titan, som fremstilles ved etterfølgende elektrolyse av det titanholdige smeltede saltbad. Alkalimetallhalogenidene og jordalkalimetallhalogenidene er kommersielt tilgjengelige i en renhetsgrad som er tilstrekkelig for bruk ved utførelse av framgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse. Alkalimetallfluotitanatene, hvis de anvendes ved sammensetning av en smeltet saltblanding ved utførelsen av oppfinnél-sen, bør være omkrystallisert for å unngå at man får med de forurensninger som nor-malt er til stede i fluotitanater.

Smeltning av komponentene utføres under slike betingelser at de ikke kommer i kontakt med atmosfærisk surstoff og fuktighet. Det er således blitt funnet fordelaktig å utføre denne smeltning i et lukket1 reaksjonskar hvori det kan opprettholdes en inert atmosfære av argon eller liknende. Saltet i reaksjonskaret kan opphetes på en hvilken som helst måte som ikke vil innføre forurensninger. Således kan f. eks. selve reaksjonskaret som bør være fremstilt av et korrosjonsbestandig materiale f. eks. grafitt eller liknende, opphetes på én hvilken som heist passende måte. På den annen side kan saltet opphetes ved elektriske motstandselementer inni reaksjonskaret eller ved hjelp av en vekselstrøm som passerer gjennom elek-trodene som er neddyppet i saltet. Saltet bør opphetes til en temperatur på minst

50° C, og fortrinsvis til ca. 100° C, over

sitt smeltepunkt for å sikre en god flyt-ning av den smeltede masse. I alminnelig-het er smeltepunktene for de forskjellige

badsammensetninger som er beskrevet i det foregående slik at en endelig bådtem-peratur på ca. 750° C vil være tilstrekkelig, og det er ikke blitt funnet noen fordel ved å øke badtemperaturen over ca. 850° C under den etterfølgende innføring av titanklorid i badet, skjønt det skal forstås at det kan anvendes høyere temperaturer opp til det punkt hvor det oppstår for høy fordampning av saltet.

Innføringen av titankloridet i det dannede smeltede salt sikres ved kloring av et fast titanholdig material i selve badet. De faste titanholdige materialer som kan anvendes for dette formål er slike hvori tita-net er til stede som et mellomliggende stoff i stedet for et vesentlig fast sammenheng-ende materiale. Disse titanholdige materialer omfatter, som beskrevet i de tidligere nevnte patenter, titankarbid, en felles fast oppløsning av titankarbid og titanmonoksyd og metallisk titan i relativt uren form. F. eks. i karbidet, er kullstoffet og titan til stede som mellomliggende atbm-arrangement, snarere enn i form av en for-bindelse. I hvert av disse titanholdige materialer foreligger således titan i karbidet eller det urene metall som selve metallet. Skjønt den tette form for titankarbid som er beskrevet i de tidligere nevnte patenter, kan anvendes tilfredsstillende ved utførelse av foreliggende oppfinnelse, foretrekkes det å fremstille karbidet i en mindre tett form, således at det vil ha en porøsitetsgrad som vil fremme en hurtigere klorering av dets metallkomponent i det smeltede salt. Den lavere praktiske grense for tettheten for et slikt porøst karbid er den som vil sikre tilstrekkelig mekanisk styrke for en hen-siktsmessig behandling. Det finnes imidlertid ingen lavere,grense for tettheten for karbidet, karbid-mbnoksyd fast oppløsning eller urent metall med hensyn til deres re-aktivitet og brukbarhet.

Det faste titanholdige materiale kan innføres i det smeltede saltbad enten i form av relativt store klumper eller i form av mindre klumper med en størrelse på ca. 6 mm eller endog i form av fint oppdelte partikler. Når det faste titanholdige' materiale tilsettes i relativt grov form, er det fordelaktig å suspendere det i badet i en grafittkurv, men det findelte faste materiale kan ganske enkelt helles direkte i badet hvor det lett angripes og fordeles jevnt i hele badet ved gjennombobling av klor. Kloret innføres i det smeltede saltbad inneholdende de faste partikler av titanholdig materiale ved hjelp av en hvilken som helst passende anordning som vil sikre jevn spredning av kloret gjennom badet. For dette formål foretrekkes det å bruke et grafittrør som henger ned i badet og som i sin nederste ende er forsynt med et antall perifere åpninger som fordeler kloret i alle retninger i den lavere del av det smeltede saltbad. Ved badets forhøyede temperatur reagerer kloret øyeblikkelig og effektivt med titanforbindelsen i det faste titanholdige material slik at det dannes titanklorid som umiddelbart holdes i oppløs-ning av det smeltede salt. Da denne reak-sjon og oppløsning finner sted så effektivt at det ikke utvikles noen klorgass eller andre klordamper så lenge reaksjonen går frem, kan utviklingen av fritt klor fra badet til den inerte atmosfære over dette anvendes som en klar indikasjon på at det er foregått en vesentlig fullstendig eks-traksjon av titankomponentene fra det faste titanholdige materiale. I alminnelig-het er kloreringen fullstendig i løpet av en . periode av 1 til 6 timer, idet lengden av denne periode er avhengig av graden av oppdelingen av det faste . titanmateriale som skal kloreres, og av temperaturen og mengden av titanklorid som skal frem stilles i badet.' Skjønt titankloridinnholdet

i badet ikke er kritisk ved utføreisen av foreliggende opfinnelse, er det å merke at titankloridinnholdet i badet lett kan byg-ges opp .til. en grad på minst 10 pst. (be-regnet som titan) sammenliknet med et

maksimum titaninnhold på ca. 3 pst. i de

bad som er fremstilt ved utførelse av fremgangsmåten ifølge de tidligere nevnte patenter.

Kloret som anvendes ved utførelse av oppfinnelsen er fortrinsvis både vannfritt og surstoffritt og kan lett fåes i denne tilstand ifølge velkjent renseteknikk. Hvis det foreligger metaller hvis komponenter bare eksisterer i enkel valens, vil det dannes bare et enkelt klorid av metallet. Hvis det imidlertid foreligger titan og det kan dannes et antall titanvalenser, er det blitt funnet at titankloridet dannes og oppløses i badet både som titandiklorid og titan-triklorid. I det tilfelle titan er represen-tanten for flervalente metaller, unngås dannelsen av det vanskelig oppløselige og sterkt flyktige titantetraklorid, hvilket be-vises ved det faktum at det ikke er blitt oppdaget hoen betydelig mengde titantetraklorid i reaksjonskarets atmosfære ved de undersøkelser som er gjort ved opera-sjonsbetingelsene ifølge fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Ved kloreringen av titanforbindelsene i det faste titanholdige materiale, hvor det er mulig å danne titanklorid i to eller flere titanvalenser, er det naturligvis fordelaktig å fremstille hovedsakelig eller utelukkende den lavere valens klorid for å redusere kloridet til metall r den etterfølgende elektrolyse, med minimumsmengde elektrisitet. Da selve kloret utviser en del oksyderende virkning og således har en tendens til å danne betydelige mengder av et relativt høyvalent titanklorid, er det med hell blitt anvendt, andre kloreringsmidler, slik som fosgen (COCl2) og et syntetisk fosgen sammensatt av ekvimolar blanding av kull-monoksyd og klor. I det tilfelle at det foreligger andre overgangsmetaller hvis klor-ider bare eksisterer i en valens av over-gangsmetallet kan fosgen anvendes som en fullstendig ekvivalent av eller erstatning for klorgass, skjønt det ikke synes å være noen betydelig fordel ved dette. >

Det dannede smeltede saltbad inneholdende titankloridet, kan elektrolyseres i smeltet tilstand med resulterende elektro-lyttisk. utfelling av titanmetall. Ved over-føring av det smeltede saltbad til'en elektrolytisk celle unntatt når badet er dannet i cellen, er det fordelaktig å filtrere badet for å fjerne eventuelt resterende fast stoff, slik som kullstoff eiler ureagert titanholdig material. Overføringen av det smeltede salt kan utføres gjennom grafittrør eller annet inert materiale som forbinder kloreringsreaktoren og den elektrolytiske celle. Det elektrolytiske celleutstyr og de elektrolytiske betingelser slik som cellespenning og katodetetthet for denne elektrolyse, er de samme som beskrevet i de tidligere nevnte patenter. Det primære produkt ved elektrolysen er titanmetall som utfelles på cellekatoden enten som gjenvinnbar titan - utfelling eller som titanovertrekk på et basemetall. Klorkomponenten i titankloridet som tidligere er blitt dannet i det smeltede saltbad frigjøres ved anoden og kan lett oppsamles og anvendes på nytt som kloreringsmiddel for det faste titanholdige materiale som beskrevet ovenfor. Det resulterende brukte cellebad etter fullsten-diggjør else av den elektrolytiske spaltning av titanklorid-forbindelsen i badet hvilket kan konstateres ved synlig dannelse av fritt alkalimetall eller jordalkalimetall ved cellekatoden, er i det vesentlige identisk med det opprinnelige smeltede halogenidsalt, hvori det titanholdige faste materiale blir klorert og det brukte cellebad kan således returneres direkte til kloreringsreaktoren for fullstendig syklisk operasjon. Hvis ønskes, kan imidlertid fremstillingen av titankloridholdig bad og dets etterfølgende elektrolyse finne sted suksessivt og gjen-tatt i et enkelt kar som således tjener både som kloreringsreaktor og som elektrolytisk celle.

Ved anoden dannes det også under elektrolysen, av det titanklorid-holdige smeltede saltbad, en liten mengde kullmon-oksyd (og av og til en enda mindre mengde kulldioksyd) som et resultat av kombina-sjonen av kullstoff fra den kullstoff holdige anode og det surstoff som er frigjort ved anoden fra eventuelt oksyd eller fuktighet som inneholdes i det smeltede saltbad. Elektrolyse med en kullstoffholdig anode av et titankloridholdig bad fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse, virker således som en renseoperasjon for fjernelse av for-urensende surstoff. Denne rensning ifølge foreliggende oppfinnelse er særlig verdi-full hvor det faste titanholdige material som skal kloreres i det smeltede halogenidsalt omfatter forholdsvis urent titanmetall fremstilt fra en tidligere elektrolyse og er karakterisert ved at den vesentlige foru-rensning er surstoff. Det vil lett forstås at titanmetallet som er utfelt på katoden under denne elektrolytiske operasjon derfor kan anvendes som det faste titanholdige materiale som kloreres i smeltet halogenidsalt, og på denne måte produseres ved den etterfølgende gjentatte utfelling av titanmetallet ved elektrolyse metallet i en re-nere form enn den som opprinnelig ble katodisk utfelt. Utførelsen av fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse gjør det derfor mulig å fremstille titanmetall som har en hårdhet så lav som Rockwell A-50 og endog lavere.

Utførelsen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen illustreres i de følgende eks-empler:

Eksempel 1:

En grafittbeholder med tre seksjoner ble fremstilt, hvis topp- og bunnseksjoner hadde en kapasitet som er ekvivalent med ca. 7 kg vann og den midterste seksjon hadde en kapasitet på omtrent av kapa-siteten for topp- og bunnseksjonene. Toppseksjonen var en grafittdigel hvis bunn var forsynt med en nålventil omfattende et ihellingshull hvori det var tilpasset en tilspisset grafittstav som stakk ut oppover i toppen av digelen. Midtseksjonen var en grafittdigel med flat bunn, som var forsynt med et antall fine hull. Bunnseksjo-nen var en grafittdigel med hel bunn. De tilstøtende topp- og bunnkanter på de tre seksjoner var glattslepet for å lette sammensetningen av beholderen. Etter å være fylt med fast utgangsmateriale som beskrevet, ble seksjonene satt sammen og den sammensatte beholder ble anbrakt i en grafittmotstandsovn, som befant seg i en metallovnsmantel, hvori det kunne eta-bleres og opprettholdes en ren argonatmos-fære. Et hult grafittrør strakte seg gjennom toppen av metallmantelen inn i toppseksjonen på beholderen. Bunnen på dette grafittrør var lukket og den lavere del i et område på ca. 25 'mm var gjennomhullet med et antall fine hull på ca. 0,8 mm dia-meter for å tillate innføringen av klorer-ingsgass i toppseksjonen på grafittbeholderen.

Før sammensetningen av grafittbeholder en, ble den midtre seksjon fylt med et filterlag på minus 100 masker petroleumkoks som var lagt tett inn i grafittdigelen. Grafittnålventilen i toppseksjonen var lukket og en vannfri blanding av 1600 g ka-liumtitanfluorid, 8400 g natriumklorid og 400 g titankarbid i form av 200 maskers pulver ble anbrakt i denne seksjon i beholderen. De tre seksjoner ble deretter satt sammen og den sammensatte beholder ble anbrakt i ovnen. Argonstrømmen ble slått på og så snart som alt atmosfærisk surstoff var blåst ut av beholderen, ble ovnen opphetet til 825° C, ved å sende en elektrisk strøm gjennom grafittmot-standen. Ved denne temperatur ble salt-bestanddelene av ladningen tynt flytende. Klorgass ble innført i den smeltede saltblanding gjennom det hule grafittrør som . beskrevet i det foregående, med en hastighet av 230 g pr. time.

Etter en total mengde på omtrent 690 g klor var blitt innført i den-smeltede saltblanding, ble kloreringen stoppet og nål-ventilen som holdt smeiten 1 toppdigelen ble åpnet litt for å tillate smeiten å renne gjennom kullstoffilteret inn i bunnseksjo-nen i beholderen. Ovnen ble deretter tillatt å avkjøle til romtemperatur og grafittbeholderen ble fjernet og tatt fra hverandre. Kullstof filteret fra midtseksjonen ble glødet og asken ble analysert på titan for å bestemme mengden av titankarbid som var uoppløst i smeiten.

Analysen av asken viste et titaninnhold ekvivalent med 80 g titankarbid. En del av titaninnholdet i asken skrev seg imidlertid fra nærvær av kaliumtitanfluo-rid i kullstoffilteret som et resultat av gjennomføringen av den smeltede saltblanding gjennom filteret. Mer enn 80 pst. av titankarbidet som var inkludert i den opprinnelige ladning reagerte derfor med klorgassen, slik at det ble dannet oppløse-lige titanklorider. Den størknede salt-blanding i bunndigelen viste en lakserød farge nær bunnen av massen og en lyse-rød forandring til purpurfarge nær toppen. Analysen av en del av denne saltblanding indikerte nærvær av kaliumtitanklorid, natriumfluorid og laverevalente titanklorider.

Eksempel 2:

En vannfri blanding av 1600 g kalium-titanfluorid, 8400 g natriumklorid og 400 g av en ekvivalent felles fast oppløsning av titankarbid og titanmonoksyd med en par-tikkelstørrelse på minus 200 masker, var ladet i toppseksjonen i grafittbeholderen', som beskrevet i eksempel 1. Et filterlag av fint oppdelt petroleumkoks ble stampet i midtseksjonen av beholderen og de tre seksjoner ble satt sammen som tidligere angitt. Den sammensatte beholder ble anbrakt i ovnen som beskrevet i eksempel 1 og det ble etablert en atmosfære av ar-gongass. Ovnen ble deretter opphetet til en temperatur på 825° C. Etter at saltene i toppseksjonen hadde smeltet, ble det innført 685 g klorgass i det smeltede salt i et tidsrom på ca. 3 timer. Ved fullstendig-gjørelsen av kloreringstrinnet, ble ovnen tillatt å avkjøle og etter fjernelse fra ovnen, ble grafittbeholderen tatt fra hverandre som tidligere.

Kullstoffilteret fra midtseksjonen ble vasket med varmt vann for. å oppløse opp-løselige salter. Kullstoff- og titankarbid-resten ble deretter glødet og titaninnholdet i asken bestemt. Titaninnholdet i asken ble funnet å være ekvivalent med 32 g av den ekvimolare felles faste oppløsning av titankarbid og titanoksyd inkludert i den opprinnelige charge. 92 pst. av titankarbid-titanmonoksydmaterialet reagerte derfor med klorgassen, slik at det ble dannet laverevalente titanklorider, som opp-løstes i den smeltede saltblanding.

Eksempel 3:

En vannfri blanding av 1600 g kalium-titanfluorid, 8400 g natriumklorid og 400 g av minus 200 masker titankarbid ble inn-ført i toppseksjonen i grafittbeholderen som beskrevet i eksempel 1. Midtseksjonen i beholderen ble fylt med petroleumkoks og de tre seksjoner ble satt sammen og beholderen ble anbrakt i ovnen som beskrevet i eksempel 1. Etter at det var etablert en inert atmosfære inne i ovnen og etter smeltning av saltblandingen i toppseksjonen av beholderen, ble det innført 975 g fosgengass i den smeltede saltblanding i et tidsrom på ca. 4 timer. Etter at kloreringen var stoppet, ble ovnen tillatt å av-kjøle og grafittbeholderen ble tatt fra hverandre som tidligere.

Kullstoffilteret ble vasket som i eksempel 2 for å fjerne oppløselige salter, den vaskede kullstoffrest ble glødet og den resulterende aske ble analysert for å bestemme titaninnholdet. Analysen indikerte at 90 pst. av titankarbidet som opprinnelig var innført i toppseksjonen hadde reagert med fosgengassen, slik at det ble dannet laverevalente titanklorider som gikk i oppløsning i den smeltede saltblanding.

Eksempel 4:

En vannfri blanding av 1600 g kalium-titanfluorid, 8400 g natriumklorid og 400 g av et urent titanmetall inneholdende omtrent 96 pst. titan og 4 pst. surstoff bg kullstoff ble innført i toppseksjonen i grafittbeholderen som beskrevet i eksempel 1. Etter at grafittbeholderen var blitt satt sammen, og saltblandingen var blitt smeltet i en inert atmosfære som i eksempel 1, ble det innført' 1225 g fosgengass i det smeltede salt i et tidsrom av ca. fire timer. Etter avkjøling 'av 'ovnen, og etter at grafittbeholderen var blitt tatt fra hverandre og etter grundig vaskning av kullstoffilteret, ble filteret glødet og den resulterende aske analysert for å bestemme titaninnholdet. Analysen indikerte at 94 pst. av titanmetallet inkludert i den opprinnelige charge hadde reagert med fosgengassen, slik at det ble dannet laverevalente titanklorider som oppløstes i den smeltede saltblanding.

Eksempel 5: Én vannfri blanding av 1600 g kalium-niobfluorid, 8400 g natriumklorid og 400 g av minus 200 masker niobkarbid ble anbrakt i toppseksjonen av grafittbeholderen og smeltet i en inert atmosfære, på den måte som er beskrevet i eksempel 1. I et tidsrom av ca. 2 timer ble det^ innført 372 g fosgengass i den smeltede saltblanding. Etter at<j> kloreringen var stoppet ble kullstoffilteret fra midtseksjonen av beholderen grundig vasket med varmt vann og det vaskede , kullstof f residuum ble glødet som tidligere. Analyse av asken som ble dannet fra glødningen viste at omtrent 95 pst. av niobkarbidet reagerte med fosgengas sen, slik at det ble dannet niobkloridér som oppløstes i den smeltede saltblanding.

Claims (2)

1. Framgangsmåte til å framstille et smeltet saltbad inneholdende et klorid av et av de flerverdige metaller titan, zirkon, hafnium, niob, vanadium eller tantal, for bruk ved katodisk utfelling av metallet ved smelteelektrolyse, karakterisert ved at i et smeltet saltbad bestående av alkali-og/eller jordalkalimetallhalogenider inn-føres et karbid av det flerverdige metall i fast form, eller en felles fast oppløsning av karbid og monoksyd av det flerverdige metall, eller det flerverdige metall i forholdsvis uren metallisk form, og at i det dannede smeltede saltbad som inneholder fast stoff innføres klor eller karbonyl - klorid (COCl2) inntil det flerverdige metall i det faste produkt er praktisk talt fullstendig omdannet til kloridet som er oppløst i det smeltede saltbad som deretter på kjent måte elektrolyseres.

2. Framgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det smeltede alkali-og/eller jordalkalimetallhalogenid også inneholder fra 15 til 25 vektsprosent av et dobbeltfluorid av et alkalimetall og det flerverdige metall.