NO823948L - Fremstilling av formasjoner i materiale i kontinuerlig prosess - Google Patents

Description

Fremstilling av formasjoner i materiale i kontinuerlig prosess

Sett under en første synsvinkel angår den foreliggende oppfinnelse kontinuerlig behandling av metallisk og plast-materialer. I en kontinuerlig behandling slik uttrykket benyttes her, beveger materialet seg kontinuerlig, til for-skjell fra intermitterende, gjennom en stasjon hvor materialet blir endret på en eller annen måte, samtidig som materialet har stort sett ubegrenset eller ubestemt lengde eller har en lengde som i det minste er mange ganger dets største dimensjon i rett vinkel til dets lengde. Materialets lengde er den dimensjon som strekker seg i retningen for gangen gjennom stasjonen. Endringen kan f.eks. innvirke på materialets tverrsnittsform eller overflatestruktur.. Sett under en annen synsvinkel angår oppfinnelsen banemateriale som kan frem-stilles ved kontinuerlig behandling av metalliske eller plast-materialer. Betegnelsen "banemateriale" benyttes her generelt for å omfatte stort sett flatt metallbanemateriale, metallbånd og materialer av andre utforminger som kan formes ved bøyning av en bane eller strimmel eller er dannet ved bearbeidelse av bane eller strimmel eller har vært ekstrudert og i sitt .tverrsnitt har et parti av banelignende form.

Det er kjent at styrken av banemateriale, hvormed menes bøyemotstanden, kan økes ved korrugering av materialet. Korrugeringer øker motstanden mot bøyning når materialet understøttes på to steder i innbyrdes avstand på langs av korrugeringene og blir utsatt for en belastning på et. mellomliggende sted, men øker ikke materialets styrke overfor en bøyningspåkjenning som det underkastes.ved at materialet understøttes på steder i innbyrdes avstand på tvers av korrugeringene og utsettes for en belastning på et mellomliggende sted.

Ifølge et første aspekt ved den foreliggende oppfinnelse blir der skaffet en fremgangsmåte til å frembringe formasjoner som er enten forsterkende formasjoner eller gjennomhullinger eller en kombinasjon av begge, i kontinuerlig behandlet metallisk materiale og i kontinuerlig behandlet plastmateriale hvor formasjonene er diskontinuerlige på langs av materialet, og hvor materialet påvirkes av minst ett par sammenpassende han- og hunelementer som materialet passerer imellom, og som er formet slik at de frembringer de nevnte formasjoner i materialet, og materialet påvirkes av minst en ytterligere anordning som endrer det, hvorunder materialet beveger seg forbi eller gjennom den ytterligere anordning og mellom de nevnte sammenpassende elementer kontinuerlig og med samme hastighet.

Fremgangsmåten til å frembringe formasjoner i samsvar med oppfinnelsen kan benyttes i en kaldvalseprosess såvel som i en prosess som omfatter ekstrudering av plast- eller metallisk materiale. Videre kan kaldvalsingen eller ekstruderingen utføres med en normal hastighet og dannelsen av de gjennom-hullende eller forsterkende formasjoner utføres ved denne samme hastighet.

De nevnte forsterkende formasjoner eller gjennomhullinger er fortrinnsvis diskontinuerlige i både lengde- og tverretning. Slike forsterkende formasjoner øker banematerialets styrke i både lengde- og tverretning.

Den ytterligere anordning og paret av sammenpassende elementer drives fortrinnsvis av felles drivanordninger.

I henhold til et annet aspekt ved oppfinnelsen blir det skaffet en fremgangsmåte til å frembringe formasjoner som er enten forsterkende formasjoner eller gjennomhullinger eller en kombinasjon av begge,.i kontinuerlig behandlet metallisk materiale og i kontinuerlig behandlet plastmateriale, hvor formasjonene er diskontinuerlige på langs av materialet, og hvor materialet føres mellom et par valser som i sine respektive omkretser har formasjoner som trykker mot motsatte sider av banematerialet, samtidig som valsene dreies om innbyrdes parallelle akser, hvorunder formasjoner på den ene valse skyver banematerialet inn i gap mellom naboformasjoner på den annen valse, og de nevnte formasjoner på valsene betraktet langs disses akser har et profil som innbefatter to evolvente stykker som strekker seg symmetrisk om et diametralplan til vedkommende valse.

I henhold til et tredje aspekt ved oppfinnelsen blir der skaffet et banemateriale av metall eller plast som i det minste på sin ene side har en flerhet av fremspring som er ordnet i en flerhet av rader med en flerhet av fremspring i hver rad, og som hvert er tildannet ved lokal tøyning av opprinnelig flatt banemateriale og deformasjon av materialet fra dets opprinnelige flate form for på den motsatte side av banematerialet å gi en forsenkning motsvarende fremspringet, og banematerialet erkarakterisert vedat dets. utvendige tykkelse er minst to ganger tykkelsen av.materialet på et sted mellom fremspringene.

Ved opprinnelig flatt banemateriale menes banemateriale som ikke har noe mønster av fremspring. Det flate materiale kan være plant eller krumt, f.eks. være viklet av fra en rull av metallbånd.

Banemateriale i samsvar med oppfinnelsen har en styrke målt ved at materialet utsettes for en økende bøyningsbelast-ning inntil inntredende varig deformasjon, minst 10% større enn styrken av det flate banemateriale det blir dannet fra, og typisk er styrken minst to ganger så stor som hos dette flate materiale.

Fremspringene i banematerialet i henhold til oppfinnelsen blir fortrinnsvis dannet ved en fremgangsmåte ifølge det første aspekt ved oppfinnelsen. I et tilfelle hvor hen-sikten med å å gjennomføre fremgangsmåten er å øke materialets styrke, blir det foretrukket at alle fremspringene opprinnelig er uten gjennomhulling. Når banematerialet brukes, kan der så dannes åpninger i det til å oppta skruer eller andre feste-organer og tillate gjennomføring av andre deler gjennom banematerialet. Det ligger også innen oppfinnelsens rekkevidde å la banematerialet være perforert, i det minste i noen av fremspringene.

Der blir i henhold til oppfinnelsen også skaffet en valse til bruk ved en fremgangsmåte i henhold til det annet aspekt, en valse som på sin omkretsflate har en flerhet av rader av fremspring med en flerhet av fremspring i hver rad, samtidig som hvert fremspring betraktet langs valsens akse har et profil som innbefatter to evolventestykker som strekker seg innbyrdes symmetrisk om et diametralplan til valsen.

Eksempler på fremgangsmåter som realiserer det første eller annet aspekt av oppfinnelsen eller begge, og på banemateriale som realiserer det tredje aspekt ved oppfinnelsen, vil nå bli beskrevet under henvisning til de ledsagende tegninger, hvor

fig. 1 viser snitt gjennom metallisk banemateriale og

sylindriske formingsverktøy som virker på det;

fig. 2 og.3 viser tverrsnitt gjennom banemateriale og henholdsvis et annet og tredje eksempel på verktøy som virker på det;

fig. 4 viser snitt i likhet med fig. 3, men med verktøy-ene på et annet stadium av bearbeidelsen av materialet;

fig. 5 viser perspektivisk et stykke av et banemateriale med et eksempel på formasjoner dannet med verktøyene på. fig. 1;

fig. 6 viser snitt av et stykke av banematerialet på

fig. 5;

fig. 7 og 8 viser henholdsvis i grunnriss og i tverrsnitt et annet eksempel på banemateriale med formasjoner fremstilt ved en fremgangsmåte i henhold til oppfinnelsen;

fig. 9 og 10 viser henholdsvis i oppriss og i tverrsnitt et tredje eksempel på banemateriale;

fig. 11 og 12 viser henholdsvis i grunnriss og i tverrsnitt et fjerde eksempel på banemateriale, og

fig. 13 viser perspektivisk og avbrutt et banemateriale som har formasjoner frembragt ved en fremgangsmåte i samsvar med oppfinnelsen, og blir utsatt for bøyningsbelastning.

Fig. 1 anskueliggjør en fremgangsmåte i henhold til oppfinnelsen for dannelse av fremspring i banemateriale. Det opprinnelig flate banemateriale, som kan være trukket fra en spole av metallbånd, føres mellom et par sylindriske formings- verktøy 2 og 3 som kan dreies om sine respektive akser (ikke vist), som er parallelle. Verktøyet 2 har på omkretsen rader av utragende tenner hvor der i hver rad er en flerhet av tenner som står i innbyrdes avstand i retning parallelt med verktøyets rotasjonsakse, og der finnes en flerhet av rader i innbyrdes avstand rundt verktøyet. Tenner i tre suksessive rader er betegnet med henholdsvis 4, 5 og 6. Hver tann har betraktet langs verktøyets akse et profil som innbefatter to

■evolventestykker 7 og 8 som strekker seg innbyrdes symmetrisk om et diametralt plan 9 til verktøyet.

Verktøyet 3 er egnet til å passe samme med verktøyet 2 og har på omkretsen et antall langstrakte formasjoner, hvorav tre på hinannen følgende formasjoner er betegnet med henholdsvis 10, 11 og 12. Hver av disse formasjoner er anordnet med sin lengderetning parallell med verktøyets akse og har betraktet langs aksen samme profil som tennene 4, 5 og 6. Mellom naboformasjoner på verktøyet 3 foreligger gap 13 som med hensyn til størrelse og form tilsvarer gapene 14 mellom de på hinannen følgende tenner 4, 5 og 6.

Formingsverktøyene 2 og 3 er plassert slik at de griper inn i hverandre, og at der mellom inngripende tenner på verk-tøyet 2 og motsvarende formasjoner på verktøyet 3 vedlike-holdes et ensartet gap. Som vist på fig. 1, blir banematerialet som nærmer seg verktøyene, truffet av en formasjon, nemlig 10, på verktøyet 3 og av en tann på verktøyet 2, nemlig 14. Denne formasjon og denne tann legger seg mot motsatte sider av banematerialet. Rotasjon av formingsverktøyene, det ene med og det annet mot urviseren, om deres respektive akser, vil bevirke anleggstrykk mot banematerialet, og virkningen vil bli å tøye banematerialet 1 til å anta den ønskede form og fylle det ensartede gap mellom overfor hinannen stående sam-virkende tenner og formasjoner. Den evolventeformede krumning av flankene av formingsverktøyenes tenner resp. formasjoner letter disses inngang i og utgang fra de stillinger hvor formasjoner og tenner på formingsverktøyene er i fullt inngrep med banematerialet. Dette er et viktig forhold når det gjelder å unngå glipp av banematerialet og å vedlikeholde ensartet form og jevn avstand mellom suksessive formasjoner tildannet i banematerialet.

Formingsverktøyene 2 og 3 har fortrinnsvis samme aksiale lengde. Hver av formasjonene 10, 11 og 12 har fortrinnsvis en lengde minst lik lengden av tannradene på formingsverktøyet 2. Hvert av fremspringene på verktøyet 3 og hvert av gapene 13 strekker seg uten avbrudd fra et sted nær den ene til et sted nær den annen ende av verktøyet. Profilet av hver av disse formasjoner er konstant over dens lengde. De radialt ytterst-liggende flater på tennene hos valsen 2 og på formasjonene hos valsen 3 kan inngå i sylinderflater koaksiale med de respektive verktøy.

Et eksempel på banemateriale med formasjoner frembragt med de formverktøy som er anskueliggjort på fig. 1, er anskueliggjort på fig. 5 og 6, hvor det vil ses at der på den ene side av banematerialet er tildannet et antall rader av fremspring, hvorav fremspringene i tilstøtende rader ligger på linje seg imellom i retning loddrett på radenes lengderetning. Det er også mulig å utføre formingsverktøyene for å tildanne rader av fremspring hvor fremspringene i de tilstøtende rader ligger på linje i en retning som skråner en vinkel mindre enn 90° til radenes lengderetning. Med en ytterligere alternativ anordning kan formingsverktøyene være innrettet til å tildanne en enkelt rad av fremspring hvor hvert fremspring er langstrakt og anordnet med sin lengderetning enten perpendikulært på radens lengderetning eller i en retning som skråner i spiss vinkel i. forhold til radens lengderetning.

Fig. 7-12 anskueliggjør tre alternative anordninger av enkeltråder av fremspring i banemateriale som stort sett har en kanalprofil. I disse eksempler er fremspringene tildannet i bunnen av kanalen og strekker seg derfra i retning mot kanalens indre. Fremspringene er plassert i avstander som er noe større enn dimensjonen av hvert fremspring målt langs kanalen. Skjønt der er vist kanaler med enkeltråder av fremspring, vil det innses at det vil være mulig å utforme en flerhet av rader av lignende fremspring i hver kanal.

På fig. 2 er der vist en alternativ form for et par sammenpassende formingsverktøy 15 og 16. Disse formings-verktøy kan være forsynt med henholdsvis tenner og formasjoner stort sett maken til tennene på formingsverktøyet 2 resp. formasjonene på formingsverktøyet 3. Formingsverktøyet 16 er innrettet til å rotere om en akse 17 på samme måte som formings-verktøyet 2. Formingsverktøyet 15 er anordnet for kretsende bevegelse om et par akser 18 og 19 som ligger i innbyrdes avstand langs banematerialets vei mellom formingsverktøyene. Formingsverktøyene 15 og 16 er anordnet med visse deler i innbyrdes inngrep, og det vil bemerkes at disse deler mens de er i inngrep med banematerialet,: utfører bevegelser som kan oppløses i komponenter rettet langs banematerialets vei og komponenter rettet på tvers av denne.

I det spesielle eksempel som er anskueliggjort på fig.

2, vil antallet av de tenner eller formasjoner på formingsverk-tøyene 15 og 16 som griper inn mellom hverandre på et vilkårlig tidspunkt, være mindre enn antallet av de inngripende formasjoner resp. tenner på formingsverktøyene på fig. 1 som på et vilkårlig tidspunkt griper inn mellom hverandre. Det vil bemerkes at banematerialet på det sted hvor formings-verktøyet 15 går ut av inngrep med banematerialet, ikke er understøttet av formingsverktøyet 16. Formingsverktøyet 15

kan være fleksibelt eller av leddet utførelse og drives med en hastighet svarende til omkretshastigheten av formingsverktøyet 16.

På fig. 3 og 4 er der anskueliggjort en metode til å gjennomhulle banematerialet 44. Det apparat som er vist på fig. 4, omfatter et par sammenpassende komponenter, nemlig et stanseorgan 42 og en matrise 43, beveget på lignende måte som formingsverktøyene henholdsvis 15 og 16 på fig. 2. Stanseorganet 42 har minst en rad av stanseelementer 51 som kommer i inngrep med deler av matrisen 43, som danner senker 50 som tilsvarende deler av banematerialet stanses ned i. Verktøyene på fig. 4 skiller seg fra dem på fig. 2 ved at gapet mellom stanseelementer 51 og matrise ikke er ensartet, og ved at profilet av elementene 51 er innrettet til å gi en hulle- virkning, og der er levnet plass for de nødvendige klarings-vinkler.

På fig. 3 er stanseorganet 42 og matrisen 43 vist i stillinger hvor det ene stanseelement 51a akkurat forlater en senke i matrisen og et etterfølgende stanseelement 51b nærmer seg banematerialet 44. På et sted 46 mellom stanseelementene 51a og 51b blir banematerialet grepet av stanseorganet og matrisen. Etter hvert som bevegelsen av stanseorganet og matrisen fortsetter via stillingen på fig. 4, trenger for-kanten av stanseelementet 51b gjennom banematerialet 44. Stanselementet trer inn i den tilgrensende senke i matrisen 43 til en dybde litt større enn tykkelsen av banematerialet for å stanse en bit ut av banematerialet og ned i senken i matrisen. Stanseelementet trer så igjen ut av senken i matrisen, mens det ennå griper inn i den dannede åpning i banematerialet inntil stanselementet har beveget seg bort fra matrisen. Stanseelementet trekker seg ut av banematerialet uten noen innblanding fra matrisen.

Som anskueliggjort på fig. 2, kan banematerialet passere fra hvilke som helst av de par av formingsverktøy som er vist her, til ytterligere formingsverktøy 20, 21 som endrer materialet på en eller annen måte, f.eks.ved å tilforme materialet til et kanalprofil. Formingsverktøyene 15 og 16 og formings-verktøyene 20 og 21 kan drives av felles drivanordninger (ikke vist). Banematerialet kan tilføres formingsverktøyene fra en ekstruderingsdyse.

Det banemateriale som er anskueliggjort på fig. 5 og 6, er tildannet fra et flatt bånd av metall,.f.eks. bløtt stål eller aluminium, ved hjelp av de formingsverktøy.som er vist på fig. 1, og er så endret med ytterligere formingsverktøy (som ikke er vist på fig. 1) som bøyer båndet til det for-langte hovedprofil. På den ene side av banematerialet..finnes en flerhet av fremspring som er anordnet i flere rader, hver inneholdende flere fremspring. På fig. 5 er to fremspring i den ene rad betegnet med 22 og 23, og to i en naborad med 2 4 og 25. På materialets motsatte side finnes motsvarende for-dypninger.

Delingen av fremspringene i hver rad velges avhengig av tykkelsen av det benyttede flate banemateriale for å gi det viste ferdige banemateriale. Generelt vil fremspringenes deling, altså avstanden mellom tilsvarende punkter på suksessive fremspring i hver rad, ligge i området 4-16 ganger tykkelsen av det opprinnelige banemateriale. Fremspringenes stilling målt på tvers av radene vil normalt ligge innen samme

grenser som delingen på langs av radene, men kan skille seg noe fra denne. Typisk er delingen på tvers av radene noe større enn delingen på langs.

Hvert av fremspringene 22-25 har stort sett flat topp.

Med stort sett flat menes at toppen virker flat ved over-flatisk betraktning. Toppen kan ha slik form at den ved bruk av instrumenter kan påvises å være krum. I det minste nær kantene vil toppen i alminnelighet være litt konveks. Topp-flatene 26-29 på fremspringene 22-25 er i det minste til-nærmelsesvis parallelle med et felles berøringsplan for dem. Hver av toppene 26-29 har samme størrelse og form og er omtrent rektangulær. Dimensjonen av toppen 26 målt i retning langs raden av fremspring 22, 23 er minst 1/10 av fremspringenes deling målt langs raden. På lignende måte er dimensjonen av toppen 26 i retning perpendikulært på radens lengderetning minst 1/10 av fremspringenes deling på tvers av raden, men

innen området 75-130% av delingen langsetter radene.

Hvert av fremspringene 22-25 har krumme sider som går over i banematerialet mellom tilstøtende fremspring.. Sidene skråner i alminnelighet i forhold til det felles berøringsplan for fremspringenes topper. Det vil bemerkes at de sider 30 og

31 av fremspringet 26 som .vender mot naborader, skråner svak-ere enn de øvrige sider av fremspringet 26, hvorav den ene er betegnet med 32, som vender mot nabofremspring i samme rad. Mellom fremspringet 26 og tilstøtende fremspring i samme rad foreligger hovedsakelig flate områder 33 og 34 av banematerialet. Disse hovedsakelig flate områder strekker seg tvers over alle radene av fremspring, men utgjør ikke mer enn 1/3 av banematerialets areal. Fortrinnsvis utgjør områdene 33 og 34 omtrent 1/4 av materialets flateutstrekning. Den mindre dimensjon av hvert av de hovedsakelig flate områder 33 og 34, dvs. dimensjonen i lengderetningen av radene av fremspring, er ikke større enn halvparten av fremspringenes deling langsetter radene.

I det spesielle eksempel som er vist, sitter de til hinannen svarende fremspring i hver av radene på linje i retning perpendikulært på radenes lengderetning. Det er også mulig å la fremspringene i en rad være forskutt i retning langs raden i forhold til fremspringene i en naborad.

Utvendig tykkelse av banematerialet, hvormed menes avstanden mellom berøringsplanene for toppene 2 6-29 og den side av materialet som vender bort fra dette plan, er. minst to ganger maksimal godstykkelse av metallbanen. Denne.maksimale tykkelse foreligger mellom fremspring, særlig i posisjoner midtveis mellom nabofremspring. Metallet i fremspringenes flanker, f.eks. flankene 30, 31 og 32, er litt tynnere som følge å ha vært tøyet under dannelsen av fremspringene. Tykkelsen av metallet i toppene 36-29 kan også være noe mindre enn metallets maksimale godstykkelse. Søkerne har funnet at tilveiebringelsen av fremspringene øker styrken av banematerialet sammenholdt med det flate banemateriale som det viste banemateriale ble utformet fra. Utvendig tykkelse på banematerialet er øket tilstrekkelig til å øke styrken med minst 10%. En større økning i styrke fås ved økning av utvendig tykkelse til det dobbelte, og den foretrukne utvendige tykkelse er omtrent 3% ganger tykkelsen av den opprinnelige flate bane.

Imidlertid er banematerialet på fig. 5 ikke tøyet tilstrekkelig under dannelse av fremspringene til å bli gjen-nomhullet. Hvert fremspring slik det dannes i første omgang,

er uperforert. Visse fremspring kan siden perforeres av festemidler.når banematerialet brukes.

Skjønt det foretrekkes.å la alle fremspringene sitte på samme side av banematerialet, vil det også være mulig å tildanne fremspring på begge sider.

Virkningen av parene av formingsverktøy 2 og 3 og av parene av formingsverktøy 15 og 16 på fig. henholdsvis 1 og 2 fører til lokal tøyning av banematerialet med derav følgende lokal minskning av godstykkelsen. Denne tøyning kompenserer delvis den kontraksjon av banematerialet som ellers ville opptre under dannelsen av fremspringene, så lengden av det banemateriale som trer ut fra formingsverktøyene, ikke blir mindre enn 75% av lengden av det opprinnelige emne av det flate banemateriale. Generelt vil lengden av det tilformede banemateriale ikke være mindre enn 90% av lengden av det opprinnelige banemateriale, og fortrinnsvis er lengden av det resulterende banemateriale ikke mindre enn 95% av lengden av det opprinnelige emne av banemateriale.

På fig. 1 er tannen 5 vist i en stilling hvor dens midtpunkt ligger på en diameter som er felles for verktøyene 2 og 3. Denne tann har skjøvet den del av banematerialet som den ligger an imot, til maksimal forskyvning i forhold til de tilgrensende deler av banematerialet. Det vil ses at klaringen mellom tannen 5 og de tilgrensende formasjoner 11 og 12 på verktøyet 3, når valsene er i stillingen på fig. 3, omtrent er lik tykkelsen av metallet i.fremspringets flanker. Klaringen mellom tannen 4 og formasjonen 12 og klaringen mellom tannen 6 og formasjonen 11 er likeledes omtrent lik metallets godstykkelse i flankene av fremspringene, så metallet blir grepet mellom tannen 4 og formasjonen 12 i en stilling bakenfor tannen 5 og også blir grepet av tannen 6 og formasjonen 11 i en posisjon foran tannen 5. Grepet på banematerialet i disse posisjoner forhindrer glidning av banematerialet i forhold til verktøyenes tenner mot tannen 6 og fører.til tøyning av banematerialet rundt - tannen 6 for dannelse av fremspringet. Det banemateriale som ligger mellom tilgrensende rader av tenner på verktøyet 6, motvirker likeledes lengdekontraksjon av banematerialet under dannelsen av fremspringene .

Det vil ses at det er mulig å sørge for en betydelig økning i banematerialets styrke ved.den fremgangsmåte som er anskueliggjort på fig. 1, uten at lengden av banematerialet blir påtagelig minsket. Følgelig blir den.metallmengde som behøves for et spesielt formål, mindre når metallet har den form som er vist på fig. 5 og 6, enn når metallet foreligger i form av flatt banemateriale. Banematerialets bredde, dvs. dimensjonen parallelt med aksene for verktøyene 2 og 3, blir ikke påtagelig endret ved valseprosessen.

På fig. 13 ses et langstrakt stykke av banemateriale med kanalprofil. I kanalens stort sett flate og loddrettstående bunn 52 er der dannet en rekke forsterkende formasjoner.35-38. Hver av disse formasjoner består av et fremspring som vender mot det indre av kanalen,, og en motsvarende.utadvendende forsenkning. Hvis kanalen hviler med sin ene flens 54 på understøttelser 55 og 56 som ligger i .innbyrdes avstand på langs av kanalen, og denne blir utsatt for en nedadrettet kraft på sin motsatte flens 53 på et sted mellom støttene 55 og 56, vil den kraft som skal til for å bevirke permanent nedbøyning av kanalens bunn 52, være betraktelig større enn den kraft som skulle til for å bevirke nedbøyning av bunnen av en tilsvarende kanal uten formasjonene 35-38 under tilsvarende forhold.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det mulig å behandle opprinnelig flatt og plant banemateriale kontinuerlig mellom et antall par av kaldformingsvalser for å tildanne fremspring 35^-38 og å tildanne kanalprofilet, idet materialet beveger seg mellom valsene i suksessive par med samme hastighet og uten noe som helst avbrudd. Alle valsene kan drives med samme drivorganer, så det ikke blir nødvendig å anordne særskilte drivanordninger for formingsverktøyene som tildanner fremspringene 35-38.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte til å fremstille formasjoner i form av enten forsterkende formasjoner eller gjennomhullinger eller en kombinasjon av begge i kontinuerlig behandlet metallisk materiale og i kontinuerlig behandlet plastmateriale, hvor formasjonene er diskontinuerlige på langs av materialet, hvorunder materialet påvirkes av minst ett par av sammenpassende han- og hun-elementer som materialet passerer imellom, og som er formet slik at de tildanner de nevnte formasjoner i materialet, og hvor materialet påvirkes av minst én ytterligere innretning som endrer det, samt hvor materialet passerer forbi eller gjennom den ytterligere innretning og mellom de nevnte sammenpassende elementer kontinuerlig og med samme hastighet.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, hvor hver av de deler av de nevnte sammenpassende elementer som har kontakt med materialet på et vilkårlig tidspunkt, utfører kontinuerlig bevegelse som kan oppløses i komponenter rettet henholdsvis langs materialet og i materialets tykkelsesretning.

3. Fremgangsmåte til å frembringe formasjoner som er enten forsterkende formasjoner eller gjennomhullinger eller en kombinasjon av begge, i kontinuerlig behandlet metallisk materiale og i kontinuerlig behandlet plastmateriale, hvor formasjonene blir diskontinuerlige på langs av materialet, og hvor materialet føres mellom et par valser som på sine omkretser har formasjoner som legger seg mot motsatte sider av materialet, og hvor valsene dreies om parallelle, respektive akser, hvorved formasjonene på den ene valse skyver banematerialet inn i gap mellom på hinannen følgende formasjoner på den annen valse, og hvor de nevnte formasjoner betraktet langs valsenes akser, har et profil som innbefatter to evolventestykker anordnet innbyrdes symmetrisk om et diametralt plan til vedkommende valse.

4. Banemateriale av metall eller plast som i det minste på den ene av sine bredsider har en flerhet av fremspring som er anordnet i en flerhet av rader med en flerhet av fremspring i hver rad, og hvor hvert fremspring er dannet ved lokal tøyning av opprinnelig flatt banemateriale og deformasjon av materialet fra dets opprinnelige flate form for dannelse av en forsenkning motsvarende fremspringet på den motsatte side av banematerialet, karakterisert ved at banematerialets utvendige tykkelse er minst to ganger tykkelsen av materialet på et sted mellom fremspring.

5. Banemateriale som angitt i krav 4, hvor hvert fremspring har en topp hovedsakelig parallell med et referanseplan som berører toppene av et antall fremspring i hver av et antall av de nevnte rader av fremspring.

6. Banemateriale som angitt i krav 4 eller 5, hvor . fremspringenes deling målt på tvers av radene ligger innen området 75-130% av fremspringenes deling målt på langs av radene.

7. Fremgangsmåte til fremstilling av banemateriale som angitt i krav 4, 5 eller 6, hvor et opprinnelig flatt emne av banemateriale føres mellom et par valser, hvorav i det minste den ene på sin omkrets har rader av fremspringende tenner og den annen har formasjoner som er innbyrdes adskilt ved gap som banematerialet trykkes inn i av tennene for å danne fremspringene, og hvor lengden av det resulterende banemateriale ikke blir mindre enn 75% av lengden av det opprinnelige emne av banematerialet.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav.7, hvor banematerialet i et lokalt område påvirket av en første tann får maksimal forskyvning i forhold til tilgrensende deler av banematerialet, og banematerialet i et område foran det nevnte lokale område gripes mellom en annen tann og en motsvarende formasjon, og banematerialet i et område bakenfor det nevnte lokale område gripes mellom en tredje tann og en motsvarende formasjon.

9. Fremgangsmåte som angitt i krav 7 eller 8, hvor profilet av de nevnte tenner betraktet langs aksene.for deres valser, omfatter to evolventeformede kurver som strekker seg innbyrdes symmetrisk om et diametralt plan til valsen.

10. Valse til bruk ved en fremgangsmåte som angitt i krav 9, med en omkretsflate som er utformet med en flerhet av rader av tenner, med en flerhet av tenner i hver. rad, samtidig som hver tann betraktet langs valsens akse har et profil som innbefatter to evolventeformede kurver som strekker seg innbyrdes symmetrisk om et diametralt plan til valsen.