NO792398L - Anvendelse av sarkosin og sarkosinderivater som tumorhemmende bestanddeler, og fremgangsmaate ved fremstillinhg av disse - Google Patents

Description

Anvendelse av sarkosin og sarkosinderivater

som tumorhemmende virkesubstanser, legemid-

ler inneholdende slike, og fremgangsmåte for fremstilling av slike

Der foreligger et sterkt behov for forbedring av kjemo-terapien ved behandling av ondartede tumorer. Hittil utførtes behandlingen av tumorer i det vesentlige ved antineoplastiske kjemoterapeutika, hvorved spesielt skal nevnes antimetaboliter, alkylantier og interkalierende stoffer samt innholdet av planter.

Da disse preparater ikke bare innvirker på tumorceller, men også på andre raskt proliferende systemer i organismen, f.eks. blod-dannelsessentra, hud- og appendixstruktur, slimhud og kimepitel, begrenses den terapeutiske virkning ved uønskede bivirkninger.

Økningen av den kjemoterapeutiske virkning uten økning av den toksiske effekt er derfor et efterstrebet mål.

Det er nu funnet at anvendelsen av sarkosin (N-methyl-glycin) og noen sarkosinderivater, hvorved skal nevnes N-lavere-alkylglycin med 1-4 carbonåtomer i N-alkyldelen, deres syreamider og lavere-alkylester med 1-3 C-atomer i alkyldelen av ester-restene, spesielt dog ved siden av sarkosin selv derivatene N-ethylglycin, N,n-propylglycin, deres syreamider samt sarkosinanhydrid eller creatinin, viser alene eller i blanding den gunstige virkning som tumorhemmende middel ved forskjellige tumorer, spesielt i kombinasjon med andre tumorhemmende midler, hvorved spesielt skal nevnes alkylantier og" interkalierende stoffer.

Således oppnåes f.eks. en mer enn dobbelt økning av den terapeutiske (tumorhemmende) virkning av adriamycin eller cyclofosfamid ved transplanterbare tumorer uten økning av toksiske bivirkninger, når sarkosin injiseres i et tidsintervall efter adriamycin eller cyclofosfamid. Da sarkosin som aminosyre har en ytterst :liten toksisitet, bevirker dette for den praktiske dosering ingen begrensning av toksiske bivirkninger.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling a<y>et forbedret a,ntitumor;middel<y>ed komb.ina.sjon av a) i det minste et stoff fra gruppen sarkosin, N-lavere-alkylglyciner med 1-4 carbona,tomer i N-alkyldelen, amider derav,

lavere alkylestre derav med 1-3 carbonåtomer i alkyldelen av esteren, sarkosinanhydrid og creatinin med

b) vanlig antitumormiddel, spesielt av den art som er kjent som cytostatika. Slike tumormidler er f.eks. beskrevet i

Ullmann's "Enzyklopadie der technischen Chemie", 4.opplag, bind 9, sider 705 - 714, under betegnelsen "Cytostatika". A<y>spesiell interesse i denne forbindelse er antineoplastiske alkylantier, interkalierende midler, og antimetaboliter.

Fremgangsmåten består således i å kombinere a) og b), idet man bringer komponentene i størst mulig kontakt med hverandre, fortrinnsvis i oppløsning, generelt i mengder på fra 2:1 til 50:1 vektdeler, spesielt 2:1 til 10:1 vektdeler av a:b.

Den erholdte kombinasjon kan betegnes som addisjohspro-dukt eller dobbeltsalt, og kan på i og for seg kjent måte isole-res, eksempelvis ved vakuumtørkning, frysetørkning eller ved hvilken-' som helst egnet metode og kan konfeksjoneres på vanlig måte til enheter som inneholder en virksom mengde, f.eks. ved innkapsling eller granulering, om ønsket, sammen med vanlige fyllstoffer, eksipienter og/eller andre egnede hjelpestoffer. Kombinasjonspro-duktet kan også konfeksjoneres til injeksjonspreparater.

Det er også ofte mulig å anvende kun den ene av komponentene som oppløsning i et egnet dppløsningsmiddel og å innføre den annen komponent i pulverform i denne oppløsning, og efter kraftig omrøring og kort omsetningstid å isolere det erholdte pro-dukt. Hensiktsmessig foreligger begge komponenter i oppløsning, spesielt i samme oppløsningsmiddel.

På grunn av den høye toksisitet av de fleste cytostatika er det hensiktsmessig å konfeksjonere preparatene efter deres toksisitet LD5q/idet man kombinerer a) og b) slik at de i' alminne-lighet foreligger 1/10 til 1/20 av LD50av b), og 1/20 til 1/100 av LD^0av a) (LD50^ m9Pr• kg) f°r fremstilling av en enhetsdo-sering. De foretrukne enhetsdoseringer har et stort sikkerhets-spillerom og inneholder dermed omtrent 1/15 avLD^q av b) kombinert med 1/20 til 1/40, spesielt 1/25 til 1/30 av LD5Qav a), hvorved man får enhe tsdoseringene for behandling av pasienter ut-går fra gjennomsnittsvekter som er statistisk beregnet og kjente.

Det er ofte foretrukket å innkapsle a) og b), eller å kombinere disse i form av en kombinasjonstablett, slik at en av komponentene a) eller b) foreligger i delvis adskilt form, hvilket sikrer en langsommere avgivelse til legemet, eksempelvis i form av adskilte kapsler som inneholdes i en samlekapsel som også inneholder kombinasjonspreparatet4Fremgangsmåten ved denne art av innkapsling eller fremstilling av kombinasjonstabletter eller drageer er tidligere kjent. Ved denne fremgangsmåte blir kun en del av reaksjonspartnerne a) ogb) omsatt før innkapslingen eller tabletteringen eller granuleringen, mens en del av a) eller b) foreligger adskilt, slik at en differensiering med hensyn til tidsmessig avgivelse til legemet er mulig.

Anvendelsen av sarkosin og de nevnte sarkosinderivater i kombinasjon med de nevnte antineoplastiske kjemoterapeutika øker deres terapeutiske virkning synergetisk uten økning av toksiske bivirkninger. Administreringen utføres vanlig i tidsintervaller hvorved antineoplastiske midler vanligvis gis først, og sarkosin eller sarkosinderivatet gis derefter et tidsintervall senere. Spesielt ved interkalierende midler- har det dog vist seg hensiktsmessig også å gi begge virkestoffer samtidig.

Av interesse er også den kjennsgjerning at f.eks. intra-cerebral (i hjernen) implanterte tumorer, hvilke ikke er påvirke-lige av cyclofosfamid, kunne helbredes ved kombinasjon av cyclofosfamid og sarkosin ved over 50 % av forsøksdyrene.

Dette gir dermed muligheten for en betydelig forbedring av de terapeutiske muligheter ved behandling av tumorer.

Denne egenskap h'os sarkosin og bestemte sarkosinderivater synes å være rett spesifikk, da f.eks. sarkosin, sarkosinanhydrid (sarkosin AH), N-methylglycinamid og N-propylglycinamid ved forskjellige transplantasjonstumorer viser en tumorhemmende virkning, derimot er det av interesse at creatin, et isourinstoff-derivat av sarkosin, er uvirksomt, mens creatinin, anhydridet av creatinet, viser en tumorhemmende virkning.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. Dyrefor-søkene ble utført på mus henholdsvis rotter.

Eksempel 1 Virkning ay sarkosin og N-alkylglycinamider alene., og i kombinasjon med endoxan som ytterligere tumorhemmende forbindelse (resultater i tabeller 1 w 3).■ : ■■-■- — — ■ >

En undersøkelse av sarkosin og forskjellige sarkosinderivater ved leukemi P 388 førte til det resultat at helbredelsesgraden ble oppnådd på et lignende nivå som det som ble oppnådd

ved som positiv kontrollsubstans anvendte endoxan (cyclofosfamid), som vist i tabell 1). N-propanolglycinamid (serie 2 i tabell 1) som er angitt som sammenligningssubstans (likeledes som endoxan i seriene 10 og 11), viste seg med hensyn til helbredelsesgrad (5 av 10 dyr helbredet) og ILS (livsforlengelse av behandlet serie sammenlignet med kontrollserien i prosent) som lite virksom, skjønt den er nær beslektet med N-propylglycinamid.

Derimot viste sarkosin seg ved én gangs dosering av 270 mg/kg såvel som med hensyn til helbredelsesgrad (11 av 15 dyr helbredet) som også med hensyn til ovérlevelsesgrad sammenlignbar med det som positiv kontroll anvendte endoxan (se serie 10 og 11). Ved gjentagelse av sarkosindosis på 270 mg/kg efter 48 timer (serie 4) kom det til en mindre 'økning av helbredelses- og ovérlevelsesgrad. Sarkosinanhydrid, i tabellen benevnt Sarkosin AH (serie 5, 6), anvendt i ekvimolar dosering som sarkosin, hadde en sammenlignbar svakere kjemoterapeutisk virkning ved én gangs dosering (serie 5). Først ved anvendelse av to doser sarkosinanhydrid i intervall på 48 timer tiltar helbredelses- og overlevelsesgraden. Derimot oppnådde N-methylglycinamid allerede ved én gangs dosering et virkningsoptimum (serie 7), hvilket ikke kunneøkes mer ved administrering av to like doser. N-propylglycinamid (serie 9) bevirket på samme måte som N-methylglycinamid ved administrering av en dose en klar kjemoterapeutisk effekt.

Doseringen for det enkelte preparat kan varieres. Ut-førlige undersøkelser av sarkosin samt sarkosinanhydrid viste imidlertid at virkningsoptimumet for sarkosin lå i et doseringsområde på 150 - 270 mg/kg, mens sarkosinanhydrid utviste den be-ste kjemoterapeutiske virkning ved 200 - 320 mg/kg. Økning over det angitte område førte ikke til en ytterligere økning av den kjemoterapeutiske virkning.

Det må også taes i betraktning anvendelsen av en ekvi-toksisk dosering av sarkosin og dets derivater, noe som vises i følgende utførelser. Ved de her omtajte forsøk er endoxan (cyclofosfamid) blitt anvendt som sammenligningssubstans, og dermed synes det å være av interesse å trekke en sammenligning mellom kjemoterapeutisk anvendt endoxa,ndosering av 30 henholdsvis 60 mg/ kg og dosen letalis 50 (DL 50), hvilke for endoxan ved subkutan anvendelse er 4 50 mg/kg. På grunnlag av den minst terapeutisk anvendte dose av endoxan fåes en faktor 15, d<y>s. en 15-ganger høy-ere dosering av 30 mg/kg endoxan tilsvarer DL 50 for endoxan. For sarkosin ligger DL 50 på opp til 6500 mg/kg.

Forskjellen mellom de minste i disse forsøk anvendte doser av sarkosin (270 mg/kg) og. DL 50 av sarkosin fåes en faktor på 23, dvs. en 23-ganger høyere dosering av de terapeutisk anvendte sarkosindoser tilsvarer DL 50 for sarkosin. For sarkosinanhydrid ligger DL 50 på 8.300 mg/kg. I det anvendte testsystem (leukemi P 388) gir altså sarkosin og dets derivater på grunn av mindre toksisitet fordeler overfor endoxan. Ved sammenlignende undersø-kelser av. sarkosin, sarkosinanhydrid og cretainin på leukemi L 1210 oppviser sarkosinanhydrid samt creatinin endog en betydelig bedre tumorhemmende virkning enn sarkosin.

Som tidligere nevnt består et meget interessant og derfor foretrukket anvendelsesområde ifølge oppfinnelsen for sarkosin og de omtalte derivater i kombinasjon med andre tumorhemmende midler, spesielt med alkylantier og interkalierende substanser, hvorved av alkylantiene fortrinnsvis skal nevnes cyclofosfamid (Endoxan) og 1,3-bis-(2-klorethyl)-1-nitrosourea samt l-(2-klor-ethyl)-3-(cyclohexyl)-1-nitrosourea og andre 2-klorethyl-l-nitroso-ureaderivater, og som interkalierende stoffer fortrinnsvis adriamycin, dactinomycin, klorambucil og melfalan. For kombinasjonen med metabolitter skal spesielt nevnes methotrexat.

Sarkosin og sarkosinderivater med frie carboxylgrupper eller for saltdannelse disponibelt basisk nitrogen kan anvendes som vanlig salt, f.eks. alkali- eller ammoniumsalt, hvilke vanligvis forbedrer oppløsningsevnen. Som eksempel skal nevnes kombinasjonen av sarkosin med endoxan ved Lewis-Lung-Carcinom på mus. Lewis-Lung-Carcinomet er en av de få transplanterbare tumorer hvilke utmerker seg ved metastasedannelse. Lewis-Lung-Carsinomet er et bronkialt carcinom på mus, som efter implantasjon i musku-laturen i låret, efter relativt kort tid, fører til en utbredt metastasedannelse i lungen. Derav gis en tumormodell, hvilken mer.tilsvarer med metastaseddannelse biologiske forhold av tumorer hos mennesker.

Av tabell 2 fremgår at endoxan ble administrert i éngangsøkende dosering (80, 120, 160 mg/kg) som også i tre doser av 80 mg/kg pr. uke og 120 mg/kg pr. uke (serie 2 - 6). Ved éngangs-dosering av 80 mg/kg endoxan (serie 2) var helbredelsesgraden 2

av 15 dyr, overlevelsesgraden 110 %.

Ved kombinasjon av 80 mg/kg endoxan med 270 mg/kg sarkosin, hvorved kombinasjonsdeltagerne ble administrert i intervall på 6 timer (serie 7) ble 10 av 15 dyr helbredet, overlevelsesgraden var 187 %. En sammenligning av innvirkningen på helbredelses-og overlevelsesgraden i endoxan-sarkosin-kombinasjonen (serie 7) med den kjemoterapeutiske virkning av den dobbelte endoxan-dose (160 mg/kg, se serie 5) viste at helbredelsesgraden (4 av 15 dyr . helbredet) var tydelig mindre. Ved beregning av forskjellen av helbredede dyr, hvilke fikk 80 mg/kg endoxan (serie 2) i sammenligning med endoxan-sarkosin-kombinasjonen (serie 7) i "Vierfelder-test" ved forutsetning av 2a-~0,5 gir en statistisk signifikant forskjell. Betydningen av tidsintervallet mellom administreringen av endoxan og sarkosin er tydelig i serie 8<p>g 9. En forlengelse av tidsintervallet til 8 timer fører bare til en mindre endring av helbredelses- og overlevelsesgraden (serie 8). Derimot fører en forkortning av tidsintervallet på 3 timer (serie 9) til en tydelig minskning av helbredelses- og overlevelsesgraden.' Ikke de-sto mindre består med hensyn til fordoblingstiden av tumorer og også til generasjonstiden av tumorcellene en betydelig forskjell mellom Lewis-Lung-Carcinoma og Ehrlich-Carcinom resp. Sarkom 180, viste seg tidsintervallet mellom endoxan resp. andre alkylantier å være optimal med 6 timer, hvorved kan nevnes et generelt område på ca. 4-18 timer.

I tabell 3 er resultatene av kombinasjonene med. endoxan (cyclofosfamid) og sarkosin fremstilt. Behandlingen begynte efter at en gjennomsnittlig tumorvekt av 3,5 g ble oppnådd for å oppnå hårdere testbetingelser. Som tumormodell ble valgt Ehrlic-Carcinom på mus og.en behandlingsvarighet på 4 uker. Endoxan gir ved en dosering på 120 mg/kg (serie 2) ingen tumorhelbredelse;

dog finner der sted en tydelig tumorhemning. Ved fordobling ay endoxan-dosen på 240 mg/kg (serie 3) ble 5 a,v 15 dyr helbredet. Sarkosin i monoterapi (serie 4) har ingen tumorhemmende virkning. Kombinasjonen av sa,rkosin-endoxan (serie 5) førte til en signifikant, kurativ effekt (10 av 15 dyr helbredet). Da endoxan i alle kombinasjoner ble anvendt i en dosering av 120 mg/kg, lar seg erkjenne at sarkosin-endoxan-kombinasjonen tydelig overtreffer den kurative effekt av den fordoblede endoxan-dose i serie 3. Den samtidige administrering av sarkosin og endoxan viste ingen signifikant forskjell overfor endoxan-monoterapien (serie 2).

Derimot gir endoxan-sarkosin-kombinasjonen ved et tidsintervall på 3 timer (serie 7) en mindre økning av den kurative virkning. En signifikant forskjell overfor serie 3 (Endoxan-monoterapi) gir endoxan-sarkosin-kombinasjonen, i hvilken kombina-sjonspartnerne ble anvendt i et tidsintervall på 6 timer (12 av 15 dyr helbredet). Ved anvendelse av et lengere tidsintervall

(18 timer) mellom administreringen av endoxan og sarkosin minsker igjen den kurative effekt... Overraskende forskjell viste seg dess-uten ved sammenligning av kroppsvektsdifferanse mellom forsøkets begynnelse og slutt i den med endoxan behandlede serie (se siste spalte) og endoxan-sarkosin-kombinasjonen. Det viste seg tydelig at minskningen i kroppsvekt ved endoxan-sarkosin-kombinasjonen er mindre enn ved endoxan-serien.

Som tabell 3 viser, ligger optimumet, av tidsmessig gra-dering mellom kjente neoplastiske midler og sarkosin henholdsvis sarkosinderivat ved 3 til 6 timer da vekttapet av forsøksdyrene dermed ble redusert til et minimum.

Eksempel 2 Virkning av adriamycin som ytterligere tumorhemmende forbindelse alene og i kombinasjon med sarkosin ( Resultater i tabeller 4 og 5)

Tabell 4 viser at adriamycin i en dose på 2,5 mg/kg in-travenøst (serie 2) ved Sarkom 180 ikke bevirker noen kurativ virkning og til brukbar hemning av gjennomsnittlig tumorvekt; den gjennomsnittlige tumorvekt ble hemmet mindre enn 50 % i forhold til kontrollen (serie 2). Den samtidige adriamycin-sarkosin-kombinasjon (serie 3)bevirket at 6 av 10 dyr ble helbredet, og av de ikke helbredede dyr oppsto en signifikant hemning av tumorvekten.

I tabell 5 bie likeledes ved Sa.rkom. 180 adriamycin anvendt i forhøyet dosering (8 mg/kg iv.). (serie 2). Ved denne dosering kom det til en signifikant hemning a<y>tumorveksten sammenlignet med kontrollserien; den kurative effekt i denne serie (1 av 15 dyr helbredet) var" imidlertid ledsaget av toksiske bivirkninger (1 av 15 dyrdøde). Derimot førte sarkosin-adriamycin-kombinasjonen med tidsintervall til en signifikant forhøyelse av helbredelsesgraden (9 a<y>15 dyr helbredet) og ingen dødsgrad ved toksiske bivirkninger. En lignende trend viste seg ved sammenligning av kroppsvektsdifferanse ved begge behandlede serier. Det må herved være påfallende at ved alle kontrollserier er kropps-vektsdif f eransen mellom forsøksbegynnelse og forsøksslutt relativ høy. Dette forklares fra tumorkachexie, hvilket oppstår ved fremskreden, uhemmet tumoryekst.

Som ytterligere undersøkelser viste, gis også muligheter for en kombinasjon med andre tumorhemmende (antineoplastiske) kje-oterapeutika, hvorved fordelen av denne kombinasjon også består i en synergistisk antineoplastisk virkning som oppnåes uten økning av toksisitet, da sarkosin og dets derivater kun har en mindre toksisitet. Dette gir muligheten for kombinasjonspreparater ved samtidig.administrering av sarkosin og/eller sarkosinderivat, sær-lig med interkalierende stoffer, hvorved spesielt skal nevnes kombinasjonen av sarkosin-adriamycin.

I de følgende tabeller 1, 2 og 3 er de i eksempel 1 beskrevne forsøk sammenfattet, og tabeller 4 og 5 gir resultatene awde i eksempel 2 beskrevne forsøk.

Eksempel 3 Sammenligning av kjemoterapeutisk virkning av sarkosin med sarkosinanhydrid (Sarkosin AH) samt endoxan ved intramuskulært implanterte DS-carcino-sarkom

Terapien er ved sterkt fremskreden tumorvekst (tumor-størrelse 4,5 - 5,0 g) begynt. Resistens hos tumorer: overfor endoxan (cyclofosfamid) lar seg erkjenne fra serie 2. Forskjellen mellom tumorvekt av kontrollserien (serie 1) og den endoxan-behandlede serie (28,6 g/20,1 g er meget liten.

Derimot bevirker sarkosin ved engangs, subcutan administrering av 180 mg/kg/uke ved 8 av 10 rotter en kurativ virkning (serie 3). Av interesse er det at det ikke lykkedes ved tre ganger subcutan administrering pr. uke av 180 mg/kg sarkosin å oppnå en forbedring av den' kurative eller tumorhemmende virkning. Sarkosin AH (sarkosinanhydrid) oppnår allerede ved engangs subcutan administrering av 290 mg/kg ved 10 av 10 rotter en kurativ virkning (serie 5), det samme resultat oppnåes ved tre-ganger, subcutan administrering av 290 mg/kg sarkosin AH (serie 6) . Det er et inntrykk at sarkosin og sarkosinanhydrid inngriper i fortrinnet ved purinsyntese, hvorved det i avhengighet av tumorarten er forskjell i graden av innvirkning av sarkosin og sarkosinanhydrid når begge preparater anvendes i ekvimolar dosering. Den sterke sensi-bilitet av DS-Carcinosarcum overfor sarkosin og sarkosinanhydrid gir muligheter for å klarlegge den biokjemiske virkningsmekanisme og bringe nærmere løsningen av spørsmålet vedrørende manglende toksisitet også ved høyere dosering overfor normale, proliferende systemer (f,eks. bloddannelsesÆentxa i. ryggmargen)

-LO .

Eksempel 4 Sammenligning av sarkosinanhydrid med endoxan

ved DS-Carcinosarcom hos rotter

Fra tallrike angivelser r littera,turen (f.eks, B.rockfN,; "Experimental Basis of Cancer Chemotherapy" , Chemotherapy ]_, 19. 50 (L976) er kjent at DS-Carcinosarcom bare er lite påvirkelig av endoxan. I foreliggende forsøk ble endoxan og sarkosinanhydrid prøvet sammenlignende. Begrensende skal nevnes at endoxan tolereres i en ukentlig dose av 80 mg/kg, mens sarkosinanhydrid ved daglig subcutan administrering av 2 x 2000 mg/kg er bra tålelig. Det viste seg at endoxan i en dosering på 60 mg/kg bevirket en tumorhelbredelse ved 2 av 10 dyr, mens de øvrige dyr praktisk ikke no-en hemning av tumorveksten, slik det fremgår av sammenligning av gjennomsnittlige tumorvekter av kontroll- og endoxanserier (serie 1, 2). Sarkosinanhydrid førte ved en dosering av 290 mg/kg sc.

(3 x ukentlig) ved 8 av 10 dyr til en fullstendig tumortilbakegang. Tumorhemningen ved de to ikke helbredede dyr syntes ubety-delig.

Resultatene er sammenfattet i følgende tabell 7.

Eksempel 5 Sammenligning av kjemoterapeutisk virkning a V

forskjellige doseringer av VM 26 og sarkosinanhydrid samt deres kombinasjon ved diploid, intracerabralt implantert Ehrlich-^Ascitetumor ( Resultater: j tabell' 8) y' ' "

VM 26, et epipodofyllotoksinderivat, hvilket handler

seg om 4'-dimethylepipodofyllotoksin-thenyliden-glucosid anvendes ved akutt myeloistisk leukemi, ved neurogene tumorer og maligne lymfomer, hvorved spesielt ved neurogene tumorer synes de hittil oppnådde resultater å være interessante.

Testene viste følgende: VM 26, hvis kliniske anvendelsesområde omfatter hjernetumorer og Murbus Hodgkin, har i avhengighet av dosen ved intracerebralt implanterte Ehrlich-Ascitestumor enkj&moterapeutisk virkning (serie 2-4), hvilket riktignok først ved en dosering av 12 mg/kg/intravenøs/uke fører til en utpreget kurativ-virkning (10 av 15 mus helbredet). Kombinasjonen av VM 26 (6 mg/kg) og sarkosinanhydrid (290 mg/kg) overtreffer ved samtidig dosering den kurative virkning av den tre ganger høyere monoterapi med VM 26 (serie. 5). Alle dyr er helbredet. Derimot oppstår en minskende kurativ virkning av VM 26 - sarkosinanhydrid-kombinasjon når tidsintervallet mellom kombinasjonspart-nerne beløper seg til 3 eller 6 timer (serie 6, 7) . Sarkosinanhydrid ved én gangs dosering ble anvendt i kombinasjonen med VM. 26, har ingen innflydelse på dødelighetsgraden (serie 8) . Også førte de på fem følgende dager administrerte doser av sarkosinanhydrid ved 13 av 15 mus til helbredelse, mens en enkeltdose på 1150 mg/kg sarkosinanhydrid førte til helbredelse av 8 av 15 mus. Sarkosinanhydrid tolereres ved daglig, subcutan dose på 2 x 2500 mg/kg i løpet av 14 dager uten vekttap, mens VM 26 ved en dosering på 18 mg/kg/intravenøs kun kan gis én gang ukentlig (tilsam-men 14 dager) uten store toksiske skader. Det synes foruten kom-binas jonsvirkningen av sarkosinanhydrid med VM 26 av interesse at ved anvendelse av en høyere dosering eller daglig dose av sarkosin alene kan oppnåes en tydelig, kurativ effekt.

Eksempel 6 Sammen3.igning av kombinasjonen mellom VM 26 med sarkosin resp, sarkosinanhydrid (Sarkosin AH) ved intramuskulært implantertp diploid Ehrli.chTAsci.te--tumor'" ' ■ - -■ ■■- ■ ■ ■- — - v- - ■ ■■ -■■ x■

Ved denne sammenlignende undersøkelse i hvilken sarkosin-og sarkosinanhhdrid ble anvendt i ekyimolar doseringf har det vist seg at i motsetning til resultatene ved intracerebral.t implantert Ehrlich-Ascitestumor oppstår den optimale virkning ved et tidsintervall av kombinasjonspartneren (VM 26 med sarkosin eller sarko^-sinanhydrid) på 6 timer. Sarkosin og sarkosinanhydrid bevirker ved éngangs, ukentlig dose, i samme dosering som anvendt i kombinasjonen, ingen signifikant tumorhemning. VM 26 i monoterapi gav i det anvendte doseringsområde en tiltagende tumorhemning ved stigen-de dose (serie 2 - 4). Kombinasjonen av VM 26 og sarkosin viser seg såvel med hensyn til tumorhemning som også til helbredelsesgrad av VM 26-^monoterapien som klart overlegen (serie 5 —7), hvorved også ved kombinasjonen med økende VM 26-dose oppstod en økning av helbredelsesgraden. Lignende resultater er oppnåelige ved kombinasjonen av VM 26 og sarkosinanhydrid, hyoryed riktignok i nedre og midlere doseringsområde helbredelsesgraden tiltar ster-kere enn ved den høyeste VM 26-dose (serie 8 - 10). Ytterligere undersøkelser må klargjøre om sarkosin eller sarkosinanhydrid ved intramuskulært implanterte Ehrlich-Ascitestumor har.en kurativ virkning n,r en høyere dosering eller en daglig dose anvendes,

Resultatene er sammenfattet i den følgende tabell 9.,

Eksempel 7 Sammenligning av virkningen av cisplatin med sarkosin alene og i kombinasjon (Resultater i tabell 10)

Cisplatin (cis-diklordiaminplatin, forkortet CPDD) har på grunn av oppnåelse av langtidsremisjoner (for tiden inntil fem<;>år efter terapislutt) en særskilt betydning ved behandling av te-stikkeltumorer, bensarkomer og prostatacarcinomer.

Ved diploid Ehrlich-Carcinom, hvilke ble implantert intramuskulært Swiss hunmus, utførtes behandlingen 4 dager efter tu-mortransplantasjonen ved en gjennomsnittlig tumorvekt på 2,5 g behandlingen med cisplatin i forskjellinge doseringer samt cisplatin-sarkosin-kombinasjonen. Som positiv kontroll ble anvendt 120 mg/kg endoxan subcutant, hvilket likeledes som forskjellige intra-venøst administrerte cisplatin-doseringer'samt deres kombinasjoner med sarkosin ble gitt med 14 dagers intervall. Av resultatene i tabellen fremgår at endoxan (serie 2) bevirket en tydelig tumorhemning. Cisplatin (serie 3-5) oppnådde ved en dosering av 8 mg/ kg en signifikant tumorhemning og en fullstendig tumortilbakegang. Den simultane kombinasjon av cisplatin med sarkosin (serie 6-8) viste seg monoterapien med cisplatin å være overlegen. I avhengighet, av anvendt cicplatin-dose viste seg en klar økning av tumorhemning og helbredelsesgrad. Endog doseringen av 4 mg/kg cisplatin oppnådde ved kombinasjon med sarkosin (serie 6) en hemning av tumorveksten på mer enn 50 %, endelig førte ved anvendelse av 8 mg/ kg cisplatin med sarkosin (serie 8) ved 10 av 15 dyr til en helbredelse, og ved de ikke helbredede dyr førte kombinasjonen til en intensivere tumorhemning enn ved anvendelse av cisplatin alene (serie 5). Sarkosin har ved eneste anvendelse med 14 dagers intervall ingen kjemoterapeutisk virkning (serie 9). Hertil måtte anvendes betydelig høyere doser med kortere tidsintervall. I hvilken grad ved siden av forbedringen av den kjemoterapeutiske virkning av cisplatin ved ljelp av sarkosin også oppstår andre virknin-ger (forringelse av avleiring av platin i tubuli i nyrene, et ho-vedproblem ved anvendelse av cisplatin), blir videre undersøkt.

Fremstillingseksempel 1

Til en oppløsning av 12 g endoxan i 500 ml ethanol ble tilsatt en mette tvandig sarkosinoppløsning inneholdende 28 g sarkosin, ved romtemperatur under kraftig omrøring.

Reaksjonsmassen blir ytterligere kraftig omrørt og derefter efter 10 - 15 minutter frysetørket.

Residuet blir på i og for seg kjent måte presset til

tabletter, drasjert, innkapselt eller konfeksjonert til en injek-sjonsoppløsning, hvorved en enkeltdose inneholder for endoxan vanlig mengde av 50 mg endoxanandel, kombinert med 117 mg sarkosin.

Fremstillingseksempel 2

På samme måte som ved fremstillingseksemplet 1 ble 18 g sarkosin, som konsentrert vandig oppløsning, omsatt med 8 g adriamycin, oppløst i 500 ml ethanol. Ved frysetørkning blir addisjonsproduktet isolert. Ved en enkeltdose får adriamycin/sarko-sinkomplekset i et forhold av 50 mg adriamycin til 1125 mg sarkosin.

Fremstillingseksempel 3

29 g sarkosinanhydrid i 250 ml vann ble tilsatt i en

2 %'s ethanolisk oppløsning av 6 g VM 26. Efter flere gangers sterk omrøring og henstand ble den erholdte oppløsning frysetør-ket og konfeksjonert på i og for seg kjent måte til et injeksjons-preparat, som er enhetsdose inneholdt 30 mg av VM-del og 1450 mg av sarkosinanhydriddel.

Fremstillingseksempel 4

8 g cisplatin ble som 1,5 %'s vandig oppløsning, som samtidig inneholdt 0,9 % av NåCl, tilsatt ved kraftig omrøring i en vandig oppløsning av 178 g sarkosin i 500 ml vann. Efter 5-10 minutters ytterligere sterk omrøring ble reaksjonsblandingen fry-setørket og på i og for seg kjent måte konfeksjonert til et injek-sjonspreparat som er enhetsdose inneholdt 80 mg CPDD.

Claims (16)

1. Anvendelse av sarkosin og/eller sarkosinderivater som tumorhemmende virkesubstans, eventuelt i kombinasjon med andre tumorhemmende forbindelser.

2. Anvendelse av sarkosin, N--lavere alkylglyciner med 1-4 carbonåtomer i N-alkyldelen og deres syreamider og lavere alkylestere med 1-3 carbonåtomer i alkyldelen av esterresten samt av sarkosinanhydrid eller creatinin ifølge krav 1 alene eller i blanding.

3. Anvendelse av N-ethylglycin og N-n-propylglycin som N-lavere alkylglycin ifølge krav 2.

4. Anvendelse ifølge krav - 3 i kombinasjon med antineoplastiske alkylantier, interkalierende stoffer og/eller antimeta-bolitter som ytterligere tumorhemmende forbindelser.

5. Anvendelse ifølge krav 1 - 4 i kombinasjon med kjente andre tumorhemmende forbindelser samtidig eller i et tidsintervall.

6. Anvendelse ifølge krav 5 i et tidsmessig intervall av 4-18 timer efter administreringen av den kjente annen tumorhemmende forbindelse.

7. Anvendelse av N-lavere alkylglyciner med 1-4 carbonåtomer i N-alkyldelen, deres syreamider og lavere alkylestere med 1-3 C-atomer i alkyldelen av esterresten samt av sarkosinanhydrid eller creatinin alene, i blanding eller sammen med kjente tumorhemmende forbindelser for fremstilling av legemddler med tumorhemmende og/eller for synergistisk understøttelse av aktiviteten av andre kjente tumorhemmende forbindelser.

8. Kombinasjonspreparat for anvendelse ifølge krav 1-6, karakterisert ved at det inneholder sarkosin eller et sarkosinderivat eller creatinin ifølge krav 2 sammen med et antineoplastisk interkalierende stoff i en farmasøytisk dosering som er vanlig i dette fagområde, eventuelt sammen med vanlige bærer-og hjelpestoffer.

9. Middel med tumorhemmende og/eller forbindelse som synergistisk understøtter aktiviteten av kjente tumorhemmende forbindelser, karakterisert ved et innhold av N-lavere alkylglyciner med 1-4 carbonåtomer i N-alkyldelen, deres syreamider og lavere alkylester med 1-3 C-atomer i alkyldelen av esterresten samt av sarkosinanhydrid eller creatinin alene, i blanding eller sammen med kjente tumorhemmende midler som aktive komponenter .

10. Fremgangsmåte for fremstilling av midler ifølge krav 8 eller 9, karakterisert ved at man kombinerer a) i det minste en forbindelse av gruppen sarkosin, N-lavere alkylglyciner med 1 - 4 carbonåtomer i N-alkyldelen, amider derav, lavere alkylestre derav med 1-3 carbonåtomer i alkylesterdelen, sarkosinanhydrid og creatinin med b) et vanlig antitumormiddel, idet man bringer en virksom mengde av a) og b) i indre kontakt med hverandre og isolerer det erholdte addisjonsprodukt.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at den indre kontakt bevirkes ved at man i det minste anvender en av komponentene a) og b) som oppløsning og tilsetter den annen komponent i pulverform eller i form av en dermed egnet oppløsning, fortrinnsvis i samme oppløsningsmiddel.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 10 eller 11, karakterisert ved at 2:1 til 50:1, spesielt 2:1 til 10:1 vektdeler av a) og b) kombineres.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 10 eller 11, karakterisert ved at 1/10 til 1/20 av LDr/^ av b) kombineres med 1 - 20 til 1/100 av LD|_0 av a) , spesielt for fremsitlling av en enhetsdose.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 10-13, karakterisert ved at isoleringen av addisjonsproduktet utføres på i og for seg kjent måte, spesielt ved frysetørkning eller vakuumtørk-ning.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 10-13, karakterisert ved at addisjonsproduktet innkapsles eller granuleres, eventuelt ved tilsetning av ikke-kombinert virkesubstans a) eller b) i en form med forsenet avgivelse til kroppen.

16. Fremgangsmåte, ifølge krav 10-13, karakterisert ved at kombinasjonspreparatet konfeksjoneres til et in-jeksjonspreparat, spesielt til en injeksjonsoppløsning.