NO782155L - Line og fortoeyningsanordning, saerlig til fortoeyning av fartoeyer og forankring av flytebrygger, boeyer o.l. - Google Patents

Description

Line og fortøyningsanordning, særlig til

fortøyning av fartøyer og forankring av

flytebrygger, bøyer o.l.

Det er i mange forbindelser kjent å anvende elastomersnører eller -liner som erstatning for tauverk, f.eks. til festing av varer på en lastebils flak og til fortøyning av fartøyer. For disse og andre anvendelsesformål har man utnyttet elastomerenes store tøyning for å oppnå en elastisk festing respektivt for-tøyning. Et problem i denne forbindelse er imidlertid at man på den ene side ønsker en så stor tøyning hos elastomersnøret eller -linen som mulig og på den annen side må man sørge for at strekk-spenningen, som er forårsaket av elastomersnørets eller -linens elastisitet, blir tilstrekkelig for vedkommende formål. Riktignok er det slik at den ekstra strekkraft som er nødvendig for å frembringe f.eks. ytterligere 10% tøyning, øker progressivt når tøyningen av elastomersnøret eller -linen nærmer seg bruddtøy-ningen, men blant annet i forbindelse med de ovennevnte anvend-elsesområder for elastomersnører eller -liner ville det være ønskelig med et elastomersnøre eller -line hvor denne progressivitet er mer utpreget og således blir progressivt stadig stivere ved økende tøyning.

Et eksempel på et anvendelsesområde hvor et slikt elastomer-snøre eller -line ville innebære en stor forbedring er ved for-tøyningsanordninger for fartøyer, f.eks. fritidsbåter. I fritidshavner har man således ofte anbrakt en serie bøyer i stor avstand fra bryggen, og disse bøyer er forbundet med bøyestener eller andre permanente fester på bunnen. Mellom bøyen og bøyestenen løper det som regel en kjetting, hvis lengde imidlertid må avpasses slik at den er vesentlig større enn den vertikale avstand mellom bøye og bøyesten for at det skal kunne tas hensyn til vannstandsvariasjoner.Bøyene må anbringes ganske langt fra bryggen idet vinkelen mellom vannflaten og den trosse som direkte eller indirekte forbindes med bøyestenen, må være ganske liten for at usedvanlig høye vannstander ikke skal medføre at båten trtekkes ned under vannflaten. For i en viss utstrekning å motvirke denne ulempe har man ofte plassert en separat opphengningsbøye nær fartøyet, hvorved man på denne opphengningsbøye har hengt opp enden av en trosse, som på sin side er forankret til en bøyesten eller liknende i større avstand fra bryggen enn opphengningsbøyen. Ulempen med dette er imidlertid at denne trosse må ha unødvendig stor lengde og derfor kan være sjenerende når den ligger fritt på havnebassengbunnen. Dersom man nå kunne erstatte denne trosse som er festet til en bøyesten, med et elastomersnøre eller -line som har den ovennevnte progressivitet, slik at elastomersnøret eller -linen blir progressivt stadig stivere jo mer det for-lenges, skulle man kunne slippe fra lange frie trosselengder på havnebassengbunnen, samtidig som dette elastomersnøre eller -line kan tøyes i nødvendig grad inntil den strekkraft som er nødvendig for formålet foreligger. Et annet tilfelle hvor det foreligger problem er når det gjelder lette brygger, dvs', flytebrygger, hvilke som regel har den ulempe at de er ustabile, dvs. at dersom en person går på bryggens ene side vil denne side synke kraftig ned, hvorved bryggen får en tilbøyelighet til å flyte bort i motsatt retning. Det eneste som hemmer denne tilbøyelighet hos flytebryggen til å flyte bort er de flytelegemer som er anbrakt på samme side som personen. Bryggens forankringer i bunnen og eventuelt i land har ingen direkte innvirkning på bryggens stabilitet. For å oppnå brygger med god stabilitet har man derfor ofte anskaffet tunge, klumpete og dermed dyre brygger, vanligvis av betong, eller også har det vært nødvendig å stabilisere de lette brygger ved å belaste bryggenes flytelegemer med tungt materiale, slik at også disse flytebrygger blir vesentlig tyngre enn det de skulle behøve å være. En annen ulempe med de kjente flytebrygger er at de som oftest har tunge kjeder som løper skrått nedad og utad fra bryggene og i hvis ender det er festet vekter i form av f.eks. betongklumper, for forankring av kjedene i bunnen. Slike kjeder har riktignok en viss svai eller ned-hengning, men til tross for dette kan kjedene være til sjenanse, særlig når båter med forholdsvis stort dyptgående skal legge til ved bryggen.

Liknende problemer foreligger ved kjente fremgangsmåter

til forankring av bøyer hvor det som regel anvendes en kjede mellom bøyen og bøyestenen. Denne kjede avpasses slik at kjedens lengde er vesentlig større enn den vertikale avstand mellom bøye og bøyesten. Ulempene med denne måte å forankre bøyer på er for

det første at tunge og unødvendig lange kjeder må anvendes, for det andre at de lange kjeder gjør at bøyen kan drive en vesentlig strekning innen bøyen bremses opp, og for det tredje at denne mulighet å drive medfører at man må legge beslag på unødvendig stort bevegelsesområde for hver båt når man benytter bøyefor-tøyning.

Også ved forankring av sjømerker og monteringsbøyer, f.eks. bøyer for markering av stengte borehullsventiler, som rager oppad fra bunnen særlig i fiskeområder, har man liknende problemer.

I det sistnevnte tilfellet kan markeringsbøyene være forankret med 80-100 m lange kjeder. Kjeder av denne lengde er tunge og krever derfor meget store bøyer, og kjedene er dessuten utsatt for meget sterk korrosjon og slitasje, særlig som følge av sjøhevingen som kan være opptil 10-15 m. De vanskelige forhold gjør at kjedene for sjømerker og markeringsbøyer må skiftes ofte.

Et annet anvendelsesområde for elastiske liner er last-surringer, f.eks. på fartøyer og lastebiler. Også i et slikt tilfelle ville en line som blir progressivt stadig stivere ved økende tøyning være en stor fordel.

Både ved fortøyning av flytebrygger, bøyer, sjømerker og liknende og ved surring av last skulle man kunne redusere de nåværende problemer vesentlig ved å anvende en elastomerline (eller-snøre) med en avpasset progressivitet, dvs. en line som blir progressivt stadig stivere ved økende tøyning.

Ifølge den foreliggende oppfinnelse er det frembrakt en

av elastomermateriale fremstilt line (eller snøre) som oppfyller de ovennevnte formål og som kan anvendes for å løse problemene

ved f.eks. fortøyning av båter, flytebrygger, bøyer og sjømerker. Elastomerlinen ifølge den foreliggende oppfinnelse har en kjerne som består av elastomermateriale, en fiberarmering som er anbrakt rundt denne samt et ytre dekksjikt av elastomermateriale, idet elastomermateriale^ i kjernen og dekksjiktet fortrinnsvis består av syntetisk gummi. Elastomerlinen ifølge oppfinnelsen er kjenne-tegnet ved at fiberarmeringen, som består av et materiale med dårligere tøyningsegenskaper enn kjernens elastomermateriale,

er viklet i skruelinjeform rundt kjernen med en armeringsvinkel på 50-65° mellom linens lengdeakse og den vinkelrett mot denne projiserte armering. Fiberarmeringen består fortrinnsvis av kordtråder eller -bånd, helst av polyestermateriale. Dersom fiberarmeringen består av to sjikt, oppnår man det beste resultat og minst tendens til rotasjon hos linen ved tøyning, dersom de

to armeringssjikt vikles i skruelinjeform i motsatte retninger med samme armeringsvinkel.

Oppfinnelsen er basert på at diameterforandringen hos en kjerne som består av elastomermateriale, f.eks. gummi, er anner-ledes enn diameterforandringen hos en armering som er viklet i skruelinjeform rundt kjernen, ved aksial tøyning av kjernen og den skruelinjeformete armering, og at forskjellen mellom kjernens og armeringens diameterforandringer kan benyttes for å oppnå den ovennevnte, ønskete progressivitet i den kraft eller belastning som er nødvendig for å frembringe en bestemt ekstra ytterligere tøyning. Kjernens diameterminskning ved økende lengde-tøyning av kjernen bestemmes av elastomermaterialets egenskaper, særlig dets elastisitetsegenskaper, mens den skruelinjeformete armerings diameterminskning hovedsakelig bestemmes av armeringsvinkelen, dvs. vinkelen mellom på den ene side kjernens senterlinje og på den annen side den vinkelrett mot denne senterlinje projiserte armering. Ved å variere armeringsvinkelen kan man bringe armeringen til å minske sin diameter mer eller mindre hurtig i forhold til kjernens diameterminskning. Når armeringens diameterminskning er tilbøyelig til å være større enn kjernens vil virkningen bli at armeringen klemmer om kjernen som imidlertid ikke vil trykkes sammen i større grad. Virkningen av dette blir at kjernen i et slikt tilfelle vil motvirke diameterminskningen hos armeringens skruelinje, hvorved armeringen får en stadig større innvirkning på den nødvendige strekkraft for å oppnå den beregnete ekstra tøyning.

Fra fransk patentskrift 955.262 er det kjent en endeløs sløyfe eller stropp, som enten består av en helt flettet konstruksjon som er dannet ved at en og samme gruppe fibrer eller tråder flettes omløp etter omløp utenpå hverandre til dannelse av en flersjiktskonstruksjon, hvor de indre fletningssjikt danner en kjerne, eller består av en kjerne av plast, gummi eller liknende materiale og en omfleteiing av fibrer eller tråder hvis ytterside eventuelt dekkes med et ytre hylster av plast- eller gummimateriale. Kjernen av plast, gummi eller liknende materiale kan være massiv eller hul. Det franske patentskrift angir imidlertid ikke ovennevnte grunnprinsipp i den foreliggende oppfinnelse, dvs. man har ikke innsett nytten av og ikke heller benyttet de forskjellige diameterforandringer hos den av elastomermateriale bestående kjerne og den rundt denne viklete eller flettede armering som består av fibermateriale. I de viste utfør-elseseksempler har man benyttet armeringsvinkler på 30, 38 og 4 2° mellom kjernens lengdeakse og den vinkelrett mot denne projiserte armering, noe som medfører at armeringen allerede fra begynnelsen forsøker å minske sin diameter mer enn det diameteren blir hos kjernen ved samme tøyning. Dette saksforhold berøres nærmere i den etterfølgende beskrivelse av den foreliggende oppfinnelse.

Når en elastomerline ifølge den foreliggende oppfinnelse anvendes som en fortøyningsanordning, kan elastomerlinen være festet til et feste, og den motstående ende av linen kan eventuelt være festet til en forlengelse som er fremstilt av vanlig tauverk.

Oppfinnelsen vedrører også en fortøyningsanordning til forankring av flytebrygger, bøyer, sjømerker og liknende, omfattende i det minste ett flytelegeme med forholdsvis stort deplasement og et organ som forbinder flytelegemet med ett eller flere forankringsanordninger som er anbrakt på bunnen.

Denne fortøyningsanordning kjennetegnes ved at organet omfatter en stiv, rørformet arm som er stivt forbundet med flytelegemet og rager nedad fra dette, hvorved et elastisk element eller line, fortrinnsvis en elastomerline av den ovenfor angitte beskaffenhet, er forbundet med det eller de stasjonære forankringsanordninger og rager inn i og gjennom den rørformete arm samt er festet til dennes øvre ende. Det elastiske element er derved fortrinnsvis stadig strukket, dvs. at det elastiske element strekkes eller tøyes i slik utstrekning at en viss elastisk tøyning blir igjen selv ved den lavest tenkelige vannstand. Ved denne fortøy-ningsanordning oppnås det en vesentlig forbedring av flytebrygg-enes, bøyenes, sjømerkenes og liknende stabilitet, og denne stabilitet bedres ytterligere dersom den rørformete arms lengde under vannet er vesentlig større enn det elastiske elements lengde fra forankringsanordningen til armens nedre ende. Den rørformete arm funksjonerer som en momentarm som motvirker skrå-stilling og kantring.

For å hindre-unødig slitasje på det elastiske element fore-trekkes det at den rørformete arms nedre ende er utkraget slik at armen ikke gnager med noen skarp kant mot det elastiske element .

Det elastiske element kan riktignok være direkte forbundet med forankringsanordningen eller bøyestenene, men i visse stil-linger kan det være fordelaktig å forbinde det elastiske element med disse forankringsanordninger via stort sett utøyelige liner, wirer, trosser, kjeder eller liknende.

Når fortøyningsanordningen anvendes til fortøyning av brygger oppnås det en særlig god stabilitet dersom to flytelegemer på bryggen anbringes på hver sin side av den rørformete arm og forbindes stivt med denne via stag. Et av disse stag kan derved funksjonere som en del av bryggens gåflate.

For å gjøre justeringen av flytebrygger med en fortøy-ningsanordning ifølge oppfinnelsen lettvintere, er det fordelaktig dersom det elastiske element er direkte eller indirekte tilgjengelig fra<;den rørformete arms øvre ende, slik at det elastiske element kan strekkes mens man står på bryggen eller står i en båt ved siden av en bøye,

Oppfinnelsen vil bli nærmere forklart i det etterfølgende under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1 viser et eksempel på en line ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 viser et diagram for å belyse de relative diameterforandringer hos linens kjerne og armering. Fig. 3 viser teoretisk beregnete kurver over hvordan forskjellige liner tøyes ved økende belastning, Fig. 4 viser et diagram over tøyningens avhengighet av belastningen for et eksempel på en line ifølge fig. 1. Fig. 5 viser et annet eksempel på en line ifølge oppfinnelsen. Fig. 6 viser tøyningens avhengighet av belastningen for en line ifølge fig. 5, Fig. 7 viser et eksempel på en fortøyningsanordning hvor en line ifølge oppfinnelsen anvendes. Fig. 8 viser et eksempel på en bøye som er forankret ved hjelp av en forankringsanordning ifølge oppfinnelsen. Fig. 9 viser et eksempel på en fortøyningsanordning ifølge oppfinnelsen for anvendelse ved en flytebrygge. Fig, 10 viser et annet eksempel på denne forankringsanordning .

Som det fremgår av fig. 1 har linen ifølge den foreliggende oppfinnelse en kjerne 10 av egnet elastomermateriale, f.eks. etylen-propylengummi. Om kjernen 10 er det viklet et polyesterkordbånd 12 i skruelinjeform, hvorved viklings- eller armeringsvinkelen betegnes med a og er den vinkel som foreligger mellom kjernens senterlinje og den vinkelrett mot denne projiserte armering. Med s betegnes stigningen hos den skruelinjeformete polyesterarmering. Utenpå polyesterbåndet som løper i skruelinjeform, er det anbrakt et ytre hylster 14 av elastomermateriale. Dette ytre hylster er hensiktsmessig også dannet av et elastomermateriale som har værbestandighet.

Som det fremgår av fig. 5 kan linen ifølge oppfinnelsen ha to forskjellige armeringssjikt. Stroppen ifølge fig. 5 har således en kjerne 20, en indre armering 22 i form av en kordtråd eller et kordbånd som er viklet i skruelinjeform. På yttersiden av denne indre armering 22 finnes det en mellomgummi 24, og utenpå mellomgummien finnes det en ytre armering 26. Utenpå armeringene ligger det til slutt et ytre hylster 28. I fig. 5 er den indre armering viklet i skruelinjeform i den ene retning og den ytre armering 26 viklet i skruelinjeform i den annen retning. Den indre armerings armeringsvinkel betegnes med og dens stigning med s-^. Den ytre armeringsvinkel betegnes med a2og dens stigning medS2«

Fig. 2 viser et diagram over hvordan kjernens og et skrue-linjef ormet kordbånds diametrer forandrer seg ved tøyning. Kurvene er teoretisk beregnet. Den heltrukne linje 30 viser hvordan den opprinnelige diameter 15 mm forandrer seg ved tøyning av kjernen til 200%. Den strekete linje 32 angir diameterforandringen hos en skruelinjeformet armering hvis armeringsvinkel er 65°. På liknende måte viser de strekete kurver 34, 36 og 38 diameterfor-andringene hos armeringer med armeringsvinkler på henholdsvis 60, 55 og 45°. Av det teoretisk beregnete diagram fremgår det at armeringsvinkel a har en stor innvirkning på når den skruelinjeformete armering skal begynne å ta overhånd og således begynne å frembringe den etterstrebete progressivitet i linen. Ved armeringsvinkelen a = 65° blir armeringsskruelinjens diameter mindre enn kjernens diameter først etter en tøyning på

ca. 75%. For en armering med armeringsvinkel a = 60° må tøyr^ningen først foregå til ca, 30% før armeringsskruelinjen begynner å få mindre diameter enn den strukkete kjerne. Når det gjelder armeringer med armeringsvinklene a = 4 5° og a = 55° gjelder det at diameterminskningen hos armeringsskruelinjen allerede fra begynnelsen er større enn diameterminskningen hos elastomer-kjernen som sådan. Etter studium av fig. 2 skulle man således vente seg at en kurve over tøyningen som funksjon av belastningen skulle løpe forholdsvis rettlinjet opp til ca. 20-30% tøyning når armeringsvinkelen er a = 60°, og til ca. 75% når kordvinkelen er a = 65 .

Fig. 3 viser teoretisk beregnete kurver over hvordan forr-skjellige liner tøyes ved økende belastning. Beregningen er basert på en konstruksjon med en kjerne som består av styrenbutadiengummi med hardheten 7 5° IRH og har diameteren 15 mm. Armeringen som er viklet i skruelinjeform består av 24 parallelløpende polyesterkordtråder (1100 x 2) og er viklet med de angitte armeringsvinkler a, hvorved antallet polyesterkordtråder pr. stigningsomløp i armeringen således er 24. De forskjellige omløp av polyesterkordtråder er viklet tett inntil hverandre. Kurvene 40, 42, 44 og 46 viser elastomerlinens tøyning ved armeringsvinklene 45, 50, 55 og 60°. Disse kurver bekrefter det som er angitt ovenfor i forbindelse med fig. 2, dvs. at armeringen gir en progressivitet i linenes motstand mot økt tøyning. Fig. 4 viser et eksempel på forholdet mellom belastning og tøyning hos en line som er fremstilt manuelt og som er gitt den oppbygning som er vist i fig. 1. Gummikjernen 10 hadde i dette tilfelle en diameter på ca. 20 mm og en hardhet på ca. 50° Shore. Utenpå gummikjernen 10 var det viklet et polyesterbånd som var fire lag tykt og som hadde bredden 8 mm, hvorved luken mellom to påhverandre følgende omløp var 2 mm. Stigningen s for armeringen var således 10 mm. Av fig. 4 kan man konstatere at tøy-ningskurven løper forholdsvis rettlinjet helt frem til ca. 45% tøyning er oppnådd. Deretter begynner progressiviteten som øker stadig mer jo større tøyningen blir. Fig. 6 viser en kurve over tøyningens avhengighet av den belastende kraft når linen har den konstruksjon som er vist i fig. 4, Den teoretisk beregnete kurve 48 er vist med heltrukket linje. Den funnete kurve 49 er vist med strekete linjer. Linen var oppbygget av en massiv kjerne, som hadde diameteren 15 mm og bestod av styrenbutadiengummi med en hardhet på 50° Shore.

Den indre armering bestod av polyesterkordbånd som ble påført

med armeringsvinkelen = 56° og stigningen s1= 31,3 mm. Mellomgummien bestod av en styrenbutadiengummi med en tykkelse

på 0,38 mm. Utenpå mellomgummien ble det anbrakt et ytre armeringssjikt med armeringsvinkelen a ? = 57,2° og stigningen s2= 32,2 mm. Årsaken til at den teoretisk beregnete kurve avviker fra den oppnådde kurve er at de teoretiske beregninger ikke tok hensyn til samtlige faktorer, som påvirker diameterforandringen hos de to armeringssjikt når disse strekkes i linens lengderetning. Det ytre hylster 28 på denne line bestod av etylen-propylengummi.

Fig. 7 viser et eksempel på en fortøyningsanordning hvor den ovenfor beskrevne elastomerline anvendes. Som det fremgår av figuren er en lystbåt 50 på vanlig måte forankret til en pollert 52 på en kai 54 ved hjelp av en line 56. På havnebassengets bunn ligger det i stor avstand fra kaien 54 en for-ankringssten 58. Denne sten 58 ligger på det vanlige sted hvor forankringsbøyer for tiden anbringes i havnebassenger. Til for-ankringsstenen er det festet en elastomerline 60. Denne elastomerline kan være av den i fig. 1 eller 5 viste konstruksjon. Elastomerlinen er i sin annen ende forbundet med en vanlig line, f.eks. en polyesterline 62. Ved hjelp av linen 62 og en hånd-vinsj på båten 50 er elastomerlinen 60 strukket i en slik utstrekning at det foreligger nødvendig strekkraft i forankrings-trossen som består av elastomerline og polyesterline. Til tross for at elastomerlinen således holdes strukket har trossen frem-deles mulighet til å tøye seg ytterligere ved forandringer av vannstanden eller liknende.

Nær båtens akterende finnes det en opphengningsbøye 64. Bøyen 64 er ved hjelp av et elastisk element 66 forankret til

en bøyesten 68, og bøyen har i sin øvre ende en klyss 70. Den foretrukne konstruksjon av bøyen er vist i fig. 8.

Bøyen 64 er således anbrakt vesentlig nærmere kaien 54

enn det som er normalt for bøyer i fritidshavner. Den normale plassering av bøyene er over forankringsstenene 58. Oppheng-ningsbøyen 64 tjener til fastholdelse av polyesterlinen som er festet til elastomerlinen, når forankringsanordningen ikke anvendes. Som det fremgår av figuren har elastomerlinen 60 i denne stilling inntatt sin avslappete lengde som er vesentlig kortere enn lengden av elastomerlinen 60 når denne er strukket til fortøyning av båten 50. Ved at elastomerlinen 60 har evne til å forkorte sin lengde sterkt, vil havnebassengets bunn ikke bli dekket med lange, buktende lengder av trosser.

Av fig. 7 skulle det fremgå de store fordeler med en for-tøynings- eller forankringsanordning ifølge oppfinnelsen hvor det anvendes en elastomerline 60. Man oppnår således et vesentlig større fritt område utenfor opphengningsbøyene slik at manøvrer-barheten i havnebassengetøkes vesentlig. En annen fordel er at elastomerlinen 60 på grunn av sin elastisitet på den ene side vil kunne holde båten 50 i riktig stilling rett ut fra kaien 54 og på den annen side i en viss grad gi etter ved vannstandsfor-andringer .

Fig. 8 viser opphengningsbøyen 64 mer detaljert. Som det fremgår av denne figur har bøyen et rør 7 2 som i sin nedre ende har en utkragning 74. Røret 7 2 rager en betydelig strekning nedad fra bøyens flytelegeme 7 6 og rager også opp ovenfor flytelegemet frem til opphengningsklyssen 70. Opphengningsklyssen 70 er stuket ned i rørets 7 2 ende og er utstyrt med et festeøre 78 hvor elastomerlinen 66 er knytt fast. Elastomerlinen 66 forspennes slik at halvparten av flytelegemet 7 6 befinner seg over vannflaten ved normalvannstanden. Ved at elastomerlinen 66 løper like nede fra bøyestenen 68 til den øvre ende av røret 7 2 oppnås det en ekstra lang lengde av elastomerlinen, hvorved den prosentvise forlengelse eller forkortelse av elastomerlinen ved forandring av vannstanden ikke blir så stor. Elastomerlinen 66 kan bestå

av et vanlig etylen-propylensnøre, men det er fordelaktig dersom elastomerlinen er utformet som en elastomerline av den beskaffenhet som er beskrevet i forbindelse med fig. 1 eller 5, Derved vil nemlig bøyens tilbøyelighet til å drive i sideret-ning reduseres vesentlig ved at denne elastomerline har en pro-gressiv virkning og således krever progressivt større kraft for tøyningen.

Den i fig. 7 og 8 viste bøye kan anvendes som markerings-bøye eller sjømerke, hvorved klyssen 70 erstattes med et egnet topptegn.

Fig. 9 viser et eksempel på hvordan fortøyningsanordningen ifølge oppfinnelsen kan anvendes til fortøyning av en flytebrygge 80. Denne flytebrygge har to rekker av flytelegemer 82

og har så stort deplasement at vanligvis bare halvparten av dem er nedsenket i vannet, slik som vist med vannlinjen 84, Mellom de to rekker av flytelegemer 82 finnes det en nedadragende, rør-formet arm 86, som i prinsippet er av samme utforming som røret 72 i fig. 8. Røret 86 er ved hjelp av stag 88 forbundet med undersiden av flytebryggen 80. På bunnen 90 er en bøyesten 92 anbrakt. På denne bøyesten er det festet et elastisk element 94. Det elastiske element 94 løper opp gjennom røret 86 og er festet i den øvre ende av dette (vises ikke, men er i prinsipp slik som vist i fig. 8). Røret 86 rager fortrinnsvis så langt ned under bryggen 8 0 at avstanden mellom bunnen 90 og rørets nedre ende er omtrent en tredjedel av avstanden mellom bunnen 90 og undersiden av bryggen 80,

Forankringen av bryggen foregår ved at forankringsanordr ningen eller bøyestenen 92 plasseres ut sentralt under den stilling hvor bryggens senterlinje beregnes å ligge. Det elastiske element 94 festes på egnet måte i forankringsanordningen 92, Flytebryggen plasseres rett overfor forankringsanordningen, og det elastiske element 94 føres opp gjennom den rørformete arm 86 helt opp til bryggens 80 overside. Deretter strekkes elementet 94 i så høy grad at bryggen 8 0 forspennes i retning mot vannflaten, selv om den lavest tenkbare vannstand skulle foreligge,

og elementet 94 festes deretter i bryggen. Derved vil flyte-legemene 82, som er fremstilt lette, men har stort deplasement, synke litt nedad og dermed øke sin bæreevne og følgelig også øke bryggens 80 sidestabilitet.

I tillegg til den sistnevnte egenskap, som innebærer at flytebryggen ikke behøver belastes med vekter for å øke side-stabiliteten, oppnås det på grunn av den rørformete arm 8 6 en stiv momentarm hvis nedre ende ved sidebelastning av bryggen 80

er tilbøyelig til å bevege seg stort sett i horisontal retning. Denne tilbøyelighet motvirkes imidlertid i så tilfelle av det elastiske element 94, og dette element bidrar følgelig til å

øke bryggens sidestabilitet ytterligere, hvorved denne sidestabilitet kan bedres ytterligere dersom det elastiske element 94, slik det er foretrukket, er dannet av en elastomerline av den i forbindelse med fig. 1-6 angitte beskaffenhet og med progressive egenskaper.

Hver brygge kan bestå av et antall sammenkoplete seksjoner, hvor bare den første og den siste seksjon behøver utstyres med slike sentralt anbrakte forankringsanordninger ifølge oppfinnelsen.

Dersom antallet seksjoner er større er det imidlertid hensiktsmessig å anvende flere forskjellige forankringsanordninger.

Fig. 10 viser en annen utførelsesform av anordningen ifølge fig. 9, hvor den eneste forskjell er at det elastiske element 94 ikke er forankret direkte til en bøyesten, men er forankret til to bøyestener ved hjelp av liner 96, 98. Denne utførelsesform er særlig fordelaktig ved forankring av flytebrygger på store dyp.

Claims (10)

1. <!> • Elastomerline med en kjerne (10,20) som består av elastomermateriale, en fiberarmering (12,22,26) som er anbrakt rundt denne samt et ytre dekksjikt (14,28) av elastomermateriale, idet elastomermaterialet i kjernen og dekksjiktet fortrinnsvis består av syntetisk gummi, karakterisert ved at fiberarmeringen (12,22,26), som består av et materiale med dårligere tøyningsegenskaper enn kjernens (10,20) elastomermateriale, er viklet i skruelinjeform rundt kjernen med en armeringsvinkel (a) på 50-65° mellom linens lengdeakse og den vinkelrett mot denne projiserte armering.
2. 2. Elastomerline i samsvar med krav 1, karakterisert ved at fiberarmeringen (12,22,26) består av kordtråder eller -bånd, fortrinnsvis av polyestermateriale.
3. 3. Elastomerline i samsvar med krav 1 eller 2, karakterisert ved at de to armeringssjikt (22,26) er viklet i skruelinjeform i motsatte retninger med samme armeringsvinkel (a) .
4. 4. Fortøyningsanordning som består av en til et feste fast-gjort elastomerline (10-12,20-28,60,94) ifølge krav 1, 2 eller 3, hvor linens annen ende eventuelt er festet til en forlengelse (62) som består av vanlig tauverk.
5. 5. Fortø yningsanordning til forankring av flytebrygger, bøyer, sjømerker og liknende, omfattende i det minste ett flytelegeme (76,82) med forholdsvis stort deplasement og et organ (66,72,94-98) som forbinder flytelegemet med ett eller flere forankringsanordninger (68,92) som er anbrakt på bunnen, karakterisert ved at organet (66,7 2,94-98) omfatter en stiv, rørformet arm (72,86) som er stivt forbundet med flytelegemet (7 6,82) og rager nedad fra dette, hvorved et elastisk element (66,94), fortrinnsvis en elastomerline ifølge krav 1, 2 eller 3, er forbundet med det eller de stasjonære forankringsanordninger (68,92) og rager inn i og gjennom den rørformete arm (7 2) og er festet til dennes øvre ende og fortrinnsvis er strukket og står under strekkspenning.
6. 6. Fortøyningsanordning i samsvar med krav 5, karakterisert ved at armens (72,86) lengde under vannet er vesentlig større enn avstanden mellom forankringsanordningen (68,92) og armens nedre ende.
7. 7. Fortøyningsanordning i samsvar med krav 5 eller 6, karakterisert ved at armens (72,86) nedre ende er utformet med en fra dens sentrum utoverbøyet kant (74),
8. 8. Fortøyningsanordning i samsvar med krav 5, 6 eller 7, karakterisert ved at det elastiske element (94) via stort sett utø yelige liner, wirer, trosser, kjeder (96,98) eller liknende er forbundet med forankringsanordningen (92) .
9. 9. Fortøyningsanordning i samsvar med et av kravene 5-8, karakterisert ved at to flytelegemer (8 2) er anbrakt på hver sin side av armen (86) og er stivt forbundet med denne via stag (88), idet et av stagene fortrinnsvis også funksjonerer som en del av bryggens gåflate.
10. 10. Fortøyningsanordning i samsvar med et av kravene 5-9, karakterisert ved anordninger for å muliggjøre strekking av det elastiske element (66,94) fra flytelegemets (76) respektivt flytelegemenes (82) overside.