NO772612L - St¦ttekonstruksjon for en forskaling. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en støttekonstruksjon for en forskaling for overføring av såvel vertikale som horisontale belastningskomponenter, bestående av vertikalt anordnede støtter og midler for opprettholdelse den vertikale anordning av støttene under innvirkning av horisontale belastningskomponenter, idet det mellom forskalingen og støttene er anordnet dragere for lastfordeling

For understøttelse av en forskaling er det vanlig å benytte stillaser hvor de vertikale enkelte støtter sammenføyes til et fagverk ved hjelp av horisontale og diagonale stivere. Dermed blir de i stand til å oppta den vertikale belastning uten knekking og dertil overføre den horisontale belastning til grunnen. For reising av-

en slik konstruksjon er det nødvendig med betydelige monterings-arbeider fordi de enkelte stivere må innsettes etter hverandre neden-ifra og oppover mellom støttene. Man har derfor anvendt åkaktige eller skiveaktige støttekonstruksjoner for sammensetting av premon-terte store byggeelementer hvis størrelse retter seg etter transport-mulighetene med jernbane eller på vei. Statisk sett utgjør også disse støttekonstruksjoner som benyttes ved store byggeelementer,

et fagverk.

Ved slike stillaser er det meget vanskelig å fastslå de virkelige belastninger i støttene og stiverene fordi det ved understøttelse av f.eks. en forskaling vil grunnen under de enkelte støtter ved tiltagende belastning f.eks. på grunn av inhomogenitet, kunne gi etter i forskjellig grad. I det ekstreme tilfelle hører dette til en situasjon hvor det av f.eks. fire støtter kun er tre som i virkeligheten overfører sin belastning direkte til grunnen og hvor den fjerde støtte riktignok også belastes fullt ut, men som på grunn av fagverkets stivhet ikke kan følge med den ettergivende grunn, slik at den nærmest "blir hengende i stiveren". De belastninger som da opptrer i stiverne er flere ganger høyere enn ved lik ay-støtning av alle støttene mot grunnen.

Det er allerede kjent å forsyne støttenes ender med høydeinnstil-lingsinnretninger for bl.a. utligning av forskjellig grunnsetting. Imidlertid er det på grunn av fagverkskonstruksjonens stivhet ikke mulig å fastslå når slik høydeinnstilling må benyttes. De gir derfor

ingen sikkerhet mot overbelastning av stiverne på grunn av grunn-setning. Ved dimensjonering av stiverne blir det derfor benyttet spesielt store sikkerhetsfaktorer, noe som fører til en støttekon-struks jon som er sterkt overdimensjonert og således uøkonomisk.

Det er oppfinnelsens hensikt å tilveiebringe en støttekonstruksjon som er uømfindtlig overfor forskjellig grunnsetting under de enkelte støtter, men hvis dimensjonering kan skje som om alle støttene var likt belastet.

Oppfinnelsen består i at støttene er utformet som pendelstøtter og at midlene for overføring av de horisontale belastningskomponenter består av en avstivning mellom pendelstøttene og/eller dragerne på den ene side og grunnen på den andre side.

Støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen deler altså overføringen av vertikal- og horisontalbelastningen på en slik måte at det for de to belastningskomponenter foreligger to adskilte systemer. For vertikalbelastningen foreligger det pendelstøtter og for horisontalbelastningen en avstivning. Ved tilsvarende forhold på bygge-plassen kan fotpunktene for avstivningen anordnes langt fra hverandre, hvorved den vertikale trykkraft på grunn av horisontalbe-lastninger på pendelstøttene blir liten.

En vesentlig fordel ved støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen ligger i at en pendelstøtte uhindret kan følge bevegelsen av en setning i grunnen. Denne bevegelse forblir uten innflytelse på nabopendelstøtter fordi det ikke består noen stiv forbindelse i vertikal retning til disse. Den understøttede overbygning senker seg kun samme distanse, noe som ved mindre distanser er uten be-tydning, men som ved større distanser meget lett kan utlignes ved hjelp av den innledningsvis nevnte høydeinnstillingsinnretning. Høydeinnstilling benyttes også ved registrer- eller målbare.for-.

panå ddre inginedr re i krsetøfttetr ekoi nssttørutkteskjoonnesntr. ukDsejnons ebnr, umk en hakr un ingpeå n deinnns flyti^else støttehøyde.

Ved siden av disse fordeler i belastningstilstanden ved grunn-senkninger, er den statiske beregning av støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen med hensyn til dimensjonering overordentlig enkel.

Den totale belastning som skal avstøttes fordeler seg nemlig likt på et større antall pendelstøtter, idet det nøyaktig antall retter seg etter den tillatte belastning for hver pendelstøtte. Her er det iberegnet en prosentandel for de krefter som forårsakes av horisontalbelastningene i forbindelse med pendelstøttenes avstivning.

Ved store støttehøyder er det mulig at pendelstøttene på grunn av sin relativt store frie knekklengde har en tendens til utbøyning. Ifølge oppfinnelsen er derfor pendelstøttene i minst to ved siden av hverandre, i utbygningsretningen anordnede rekker av pendel-støtter forbundet innbyrdes ved hjelp av parallelt med dragernes plan forløpende avstivnihgsskiver på en i horisontal retning stiv, men i vertikal retning bevegelig måte. Det er hensiktsmessig å gjøre de partier av hver pendelstøtte som befinner seg over og under en avstivningsskive like lange fordi lengden av alle frie partier dermed vil bli et minimum.

Ved denne forholdsregel utnytter støttekonstruksjonen det totale knekkstivhetspotensial av alle pendelstøtter. Vanligvis er enkelte pendelstøtter i støttekonstruksjonen, f.eks. de ytterste støtter, mindre belastet enn hovedparten av de øvrige støtter. Av hensyn til økonomiske lagerhold blir det imidlertid vanligvis kun benyttet identiske støtter for et byggested, slik at den ene eller andre støtte har en sterkere utførelse enn det som er nødvendig av statiske grunner. Belastningsreserven med hensyn til knekkstivhet av disse støtter blir for totalsystemet fullt utnyttet på grunn av avstiv-ningsskiven.

Når knekkstivhetsreserven for alle underbelastede pendelstøtter ikke er nok til å gi den totale støttekonstruksjon tilstrekkelig knekkstivhet, må enten antall støtter økes, eller en eller flere avstivningsskiver blir så å si fiksert i rommet ved hjelp av avstivere festet til disse. Denne forholdsregel høyner knekkstivheten av den totale støttekonstruksjon betydelig da dens frie knekklengde innkortes fra den opprinnelige totale støttelengde til lengden av de partier som finner seg over og under en avstivet avstivningsskive.

De stort sett horisontale stivere som danner en avstivningsskive

er sammenlignbar med de horisontale stivere i et fagverk. Ved ' identiske støtteformål blir disse stivere i en støttekonstruksjon

ifølge oppfinnelsen ikke anordnet så tett over hverandre som i et fagverk, men med en større avstand slik at antallet blir betraktelig redusert. Denne mindre tette anordning er dessuten mulig fordi begrensningen av belastningen på hver støtte ifølge den oppfinnelses-messige utformning av støttekonstruksjonen til enhver tid opprettholdes slik at det ikke er nødvendig med for høye sikkerhetsreserver. Skrått oppad forløpende diagonale stivere som forbinder to horisontale avstivningsskiver, mangler fullstendig. Deres funksjon over-tas av de prisverdige, lett fremstillbare avstivninger som kun utsettes for strekkbelastning og således ikke representerer noen knekkfare; Utførelseseksempel på oppfinnelsen er vist på tegningen og skal forklares nærmere i det følgende.

Fig. la viser et skjematisk oppriss av en støttekonstruksjon ifølge oppfinnelsen;

fig. lb viser et skjematisk sideriss av to støtterekker i støtte-konstruks jonen ifølge oppfinnelsen vist på fig. la;

fig. 2a er et skjematisk frontriss av støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen med en avstivningsskive; og

fig. 2b er et skjematisk sideriss av støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen på fig. 2a.

På fig. la og lb er det vist en støttekonstruksjon ifølge oppfinnelsen uten forskalingen som utgjør belastningen. Flere pendelstøtter 1 som er oppstilt i to, i utbygningsretningen bak hverandre liggende

rekker RI og R2 danner den del av støttekonstruksjonen som skal

overføre den vertikale belastning. De belastninger som virker hori-sontalt på pendelstøttene 1 overføres ved hjelp av en avstivning som I dannes av flere, mot hverandre virkende tau 2a og 2i som er spennt

på tvers av rekkeanordningen og tau 3 (fig. la) som er spennt loddrett på førstnevnte taus virkningsretning. De øvre ender av pendelstøttene er leddaktig festet til dragere 4, på hvilke det er plassert forskalingsbærere 5 (ikke vist på fig. la). Av-stivningene 2 og 3 er festet til dragerne 4 slik at ikke hver eneste støtte må stives av.

Videre er det også mulig å forbinde dragerne 4 i de to rekker RI og R2, eller når ingen dragere er tilstede, og forbinde pendel-støttene 1 ved deres øvre ende med hverandre i utbyggingsretningen på leddaktig måte til et felt, idet en avstivning er innrettet for hele feltet. En slik anordning oppstår, slik det er vist på fig. 2b, når de to støtterekker RI og R2 ved sine øvre ender er forbundet

med hverandre ved hjelp av flere stivere 8. Avstivningen på tvers av rekkeretningen kan da på hver side av en rekke R skje ved hjelp

av f.eks. tau 2a, idet stiveren 8 strekkbelastet. Ved en slik kryssende avstivning, vist ved tauene 2i, utsettes stiveren 8 for trykkpåkjenning. Denne anordning av avstivningen har den fordel at den påkjenner en mindre grunnflate ved lik hellningsvinkel på tauene. Avstivningen i rekkeretningen skjer på den på fig. la viste måte for hver rekke Ri og R2.

Ved større støttehøyder kan det forekomme at sterkt belastede støtter står i fare for å knekke mens mindre belastede støtter ikke er utsatt for knekkfare. I dette tilfelle blir alle støttene forbundet med hverandre ved hjelp av en forbindelsesskive av stiverne, idet fire i rektangel stående pendelstøtter på lignende måte som ved horisontale fagverk-forbindelser er forbundet med hverandre i rektangel og innimellom diagonalt. Her må det imidlertid påpasses at stiverne forbindes leddaktig med støttene for at støttene eventuelt skal kunne bevege seg vertikalt. Kun da kan en spesiell fordel ved støttekonstruksjonen ifølge oppfinnelsen utnyttes, nemlig at ved senkning av en eller flere pendelstøtter, eksempelvis på grunn av ettergivende grunn, kan pendelstøtten 1 følge senkningen, idet av-støtningen mot grunnen opprettholdes. Dersom senkningen herunder skulle nå en uttillatelig høy verdi, kan., høyde tapet av en nedsunket pendelstøtte kompenseres ved hjelp av vanlige høydeinnstillelses-midler (ikke vist).

Ved overordentlig store støttehøyder kan det være fordelaktig ikke i bare å innrette en avstivning 2 fra de øvre ender av pendelstøttene eller dragerne 4 til bakken, men også fra en eller flere forbindelsesskiver 6 til bakken (fig. 2a og 2b). Dermed får alle pendel-støttene 1 en fiksering i rommet i høyde med en forbindelsesskive forsynt med avstivninger 2, hvorved den frie knekklengde forkortes til partiene over og under hver avstivning. På denne måte lar det seg gjøre å bygge svært høye støttekonstruksjoner hvis knekkav-støtning krever svært liten anstrengelse.

I utførelseseksempelet vist på fig. 2a og 2b er det ikke bare innrettet en avstivning 2 i høyde med forbindelsesskiven 6, men hver pendelstøtte 1 er på dette sted delt, dvs. den består av to over hverandre anordnede, leddforbundne deler. Dette har omtrent ingen innvirkning på knekkmotstanden på grunn av den her angripende avstivning 2, men er allikevel fordelaktig fra et lagerholdsmessig synspunkt. Man kan således ha på lagerstøtter som kan føyes sammen for bruk ved store støttehøyder. Den kryssvise avstivning på

fig. 2a er statisk sett likeverdig med tauene ført fra drageren 4 til bakken, men frembyr fordelen av å være mindre plasskrevende. Med den avstivningsvariant som er vist i det øvre, venstre parti av fig. 2 og som kun er festet til rekken RI, demonstreres det at det gis en rekke muligheter for innretting av avstivningstauene uten å influere på den statiske stabilitet.

Claims (6)

1. Støttekonstruksjon for en forskaling for overføring av så vel vertikale som horisontale belastningskomponenter, bestående av vertikalt anordnede støtter og midler for opprettholdelse av den vertikale anordning av støttene ved opptredene horisontale belastningskomponenter, idet det mellom forskalingen og støttene er anordnet dragere for lastfordeling, karakterisert ved at støttene er utformet som pendelstøtter (1) og at midlene for overføring av de horisontale belastningskomponenter består av en avstivning (2, 3) mellom pendelstøttene og/eller dragerne (4) på den ene side og grunnen på den andre side.

2. Støttekonstruksjon ifølge krav 1, karakterisert ved at dragerne (4) forbinder rekker (R) av pendelstøtter (1) leddaktig ved deres øvre ende, hvilke er anordnet etter hverandre i utbygningsretningen, og at det for hver rekke er anordnet en avstivning (2, 3).

3. Støttekonstruksjon ifølge krav 2, karakterisert ved at minst to dragere (4) eller to rekker (3) av pendel-støtter (1) ved den øvre ende er leddforbundet med hverandre i utbygningsretningen til et felt og at det for hvert felt er anordnet en avstivning (2,3).

4. Støttekonstruksjon ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at pendelstøttene (1) i minst to rekker (R) ved siden av hverandre er forbundet med hverandre ved hjelp av en eller flere forbindelsesskiver (6) som forløper parallelt med dragernes (4) plan på en i horisontal retning stiv og i vertikal retning individuelt bevegelig måte.

5. Støttekonstruksjon ifølge krav 4, karakterisert ved at minst en forbindelsesskive (6) er forsynt med en ytter- ligere avstivning (2) til grunnen.

6. Støttekonstruksjon ifølge krav 4, karakterisert ved at de partier av hver pendelstøtte (1) som befinner seg over og under en forbindelsesskive (6) er like lange.