NO338310B1 - Sammensetninger og anvendelser av disse for behandling av prostata- og andre cancere - Google Patents

Description

Oppfinnelsens bakgrunn

Denne søknad angår sammensetninger og anvendelse av disse for behandling av prostata- og andre krefttyper som uttrykker forhøyete nivåer av hsp27, sammenliknet med normalt vev i minst noen trinn av sykdomsutviklingen.

Prostatakreft er den mest vanlige krefttype som berører menn, og den andre ledende årsak til kreftdød hos menn i den vestlige verden. Fordi prostatakreft er en androgensensitiv tumor, anvendes fjerning av androgen, for eksempel via kastrering, i noen terapeutiske kurer for pasienter med lang fremskreden prostatakreft. Fjerning av androgen fører til omfattende apoptose i prostatatumoren, og følgelig til en regresjon av sykdommen. Imidlertid er ikke kastreringsindusert apoptose fullstendig, og en progresjon av overlevende tumorceller til androgen uavhengighet vil tilslutt følge. Denne progresjonen er hovedhinderet for forbedret overlevelse og livskvalitet, og anstrengelser er derfor gjort for å målsøke androgenuavhengige celler. Disse anstrengelsene har fokusert på ikke-hormonelle terapier målsøkt mot androgenuavhengige tumorceller (Yagoda et al, Cancer 71 (Supp. 3): 1098-1109

(1993); Oh et al, J. Uroi. 60:1220-1229 (1998)), imidlertid har ingen ikke-hormonelle midler så langt forbedret overlevelse. Alternative tilnærmelsesmåter angis derfor.

Det er observert at flere proteiner uttrykkes i øket mengde av prostatatumorceller etter androgen tilbaketrekking. Minst noen av disse proteinene antas å være assosierte med den observerte apoptosiske celledød som observeres ved androgen tilbaketrekking (Raffo et al, Cancer Res., 4448-4445 (1995); Krajewska et al, Am. J. PathoL, 148:1567-1576 (1996); McDonnell et al, Cancer Res., 52:6940-6944 (1992)).

Følgende dokumenter nevnes som relevant bakgrunnsteknikk:

WO 0170976 A; DATABASE WPI. Section Ch, Week 199737 Derwent Publications Ltd., London, GB; 8 July 1997 (1997-07-08); GARRIDO D. et al. Eur J Biochem. 1996, vol. 237. no. 3, side 653 - 659; MORINO M. et al.JnVivo. 1997, vol. 11, no. 3, side 265-270; TAMM I. et al. Lancet. 2001,vol. 358, no. 9280, side 489-497; and GOTHAM, SMi Conference 12-13 February 2003, London, UK. IDrugs. 2003, vol. 6, no. 3, side 211-214

Oppsummering av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnesle angår sammensetninger kjennetegnet ved at de omfatter et terapeutisk middel som er effektivt i å redusere mengden aktivt hsp27 i hsp27-uttrykkende celler eksponert for det terapeutiske middelet, der det terapeutiske middelet er et oligonukleotid omfattende en sekvens som er komplementær med SEQ ID NO:91.

Foreliggende oppfinnelse gjør bruk av terapeutiske midler som målsøker varmesjokkprotein (hsp)-27 in vivo for å tilveiebringe behandling til individer, spesielt humane individer, som lider av prostatacancer og andre cancere som overuttrykker hsp27.1 følge oppfinnelsen er det frembragt et terapeutisk middel i en terapeutisk effektiv mengde, for eksempel et antisens oligonukleotid eller en RNAi-nukleotidinhibitor med sekvensspesifisitet for hsp27-mRNA, for eksempel human hsp27-mRNA, som kan anvedes for å behandle et individ som lider av prostatacancer eller annen cancer som uttrykker forhøyete nivåer av hsp27. Det terapeutiske middelet er hensiktsmessig formulert i en farmasøytisk sammensetning, som inkluderer en farmasøytisk akseptabel bærer, og er pakket i doseringsenhetsform. En foretrukket doseringsenhetsform er en injiserbar doseringsenhetsform.

Kort beskrivelse av tegningene

Figur 1 A-G viser resultater av mRNA-ekspresjonstester i celler som utsettes for antisens oligonukleotider med SEQ ID NO: 1-81. Figur 2 viser effekten av hsp27 antisens på hsp27 ekspresjon i PC3-celler. Figurene 3A og 3B viser tumorvolum og serum PSA etter behandling med hsp27 antisens. Figur 4A og 4B viser forandringer i tumorvolum etter behandling av hsp27-antisens med og uten taxol.

Figur 5 viser reduksjon av hsp27-mRNA etter behandling med RN Ai.

Figurene 6A og 6B viser mengden hsp27-protein etter behandling med RNAi. Figurene 7A-7C viser resultatet av antisens og RNAi-behandling av prostata cancerceller.

Figur 8 viser hsp27-ekspresjon i T24-urinblærecancerceller.

Figur 9 viser immunreaktivitet til hsp27 bestemt fra immunhistologisk evaluering av hsp27 i en NHT-vevsoppstilling.

Detaljert beskrivelse av oppfinnelsen

Den foreliggende oppfinnelse angår sammensetninger som reduserer den effektivemengde av aktivt hsp27 in vivo. I særdeleshet angår foreliggende oppfinnelse sammensetninger omfattende et terapeutisk middel som er effektivt i å redusere mengden aktivt hsp27 i hsp27-uttrykkende celler eksponert for det terapeutiske middelet, der det terapeutiske middelet er et oligonukleotid omfattende en sekvens som er komplementær med SEQ ID NO:91. Eksempler på sammensetninger som er nyttige ifølge oppfinnelsen er antisens hsp27-oligonukleotider eller RNAi-nukleotidinhibitorer.

Oppfinnelsen angår videre anvendelsen av disse sammensetningene i behandlingen av prostatacancer og andre cancertyper som uttrykker hsp27 i forhøyete mengder.

Som anvendt i spesifikasjonen og kravene i denne søknaden refererer uttrykket "aktivt hsp27" til hsp27 som er aktivt som et chaperon for å stabilisere proteinstruktur ved tidspunkt ved stress og spesielt inhiberer aktiviteten av kaspase-3, en formidler av apoptose. Reduksjon i nivåer av aktivt hsp27 oppnås ved reduksjon av den totale mengde av hsp27, enten ved begrensing av produksjon av hsp27 eller ved degradering av hsp27 med større hastighet enn den produseres, ved omdanning av hsp27 til en inaktiv form, for eksempel ved å isolere hsp27 i et inaktivt kompleks som med et anti-hsp27-antistoff.

Som anvendt i spesifikasjonene og kravene heri, er cancertyper som kan behandles de som uttrykker hsp27 i forhøyete mengder, sammenliknet med ikke-cancerceller fra den samme vevstype. Eksempler på cancere inkluderer uten begrensning prostata-, urinblære-, lunge-, bryst-, osteosarkom-, pankreas-, colon-, melanom-, testikkel-, colorektal-, urotelial-, nyrecelle-, hepatocellulær-, leukemi-, lymfom- og ovariecancer og maligniteter i sentralnervesystemet.

Som anvendt i spesifikasjonene og kravene heri, refererer uttrykket "sekvensspesifisitet" til eksistensen av en komplementær relasjon ved anvendelse av Watson-Crick baseparing mellom oligonukleotidet og hsp27-målet, som er tilstrekkelig til å gi spesifikk binding under intracellulære betingelser. Perfekt komplementaritet er ønskelig, men ikke absolutt nødvendig, spesielt der hvor lengre oligonukleotider anvendes.

Sekvensen til humant hsp27-mRNA er kjent, for eksempel fra en NCBI-aksesjonsnumrene AB020027, X54079, NM 006308, NM 001540 og NM 001541. cDNA-sekvensen (SEQ ID NO: 91) danner basis for utvikling av antisensoligonukleotider og RNAi-nukleotidinhibitorer. De foretrukne sekvensene for antisens og RNAi er de som målsøker baser i regionene fra nukleotidene 131-161, 241-261, 361-371, 551-580, 661-681 og 744-764 i SEQ ID NO: 91. For å målsøke baser innen disse regionene må et antisens- eller RNAi-molekyl ha sekvensspesifisitet med en region som inkluderer minst en av de opplistete basene, helst minst ti av de opplistete basene.

Passende antisensoligonukleotider har en lengde på fra 12 til 35 oligonukleotider og har sekvensspesifisitet til hsp27-mRNA-sekvensen. Antisensoligonukleotider som lages og testes for deres evne til å redusere mengden aktivt hsp27-mRNA er fremsatt som SEQ ID NO: 1 til 82. foretrukne antisensoligonukleotider har sekvensen 5'-ggggacgcggcgctcggtcat-3' (SEQ ID NO: 81) eller

5'-gggacgcggcgctcggtcat-3' (SEQ ID NO: 82), som måsøker translasjonsstartstedettil hsp27-mRNA, så vel som de med SEQ ID NO: 26, 36, 56, 57, 67 og76.

RNA-interferens eller "RNAi" er et uttrykk som først ble skapt av Fire og medarbeidere for å beskrive observasjonen at dobbeltrådet RNA (dsRNA) kan blokkere genekspresjon når den introduseres i mark (Fire et al. (1998) Nature 391, 806-811. dsRNA dirigerer genspesifikk, posttranskripsjonal demping i mange organismer, inkludert virveldyr, og har tilveiebrakt et nytt verktøy for å studere genfunksjon. RNAi involverer mRNA-degradering, men mange av de biokjemiske mekanismene som ligger under den interferens er ukjente. Anvendelse av RNAi er videre beskrevet i Carthew et al. (2001) Current Opinions in Cell Biology, 13, 244-248, og Elbashir et al. (2001) Nature 411, 494-498. RNAi-molekylene ifølge foreliggende oppfinnelse er dobbeltrådet eller enkeltrådet RNA på ca. 21 til ca. 23 nukleotider, som styrer RNA-inhibisjon. Det vil si at det isolerte RNAi ifølge foreliggende oppfinnelse styrer degradering av mRNA av hsp27-genet.

Uttrykkene RNA, RNA-molekyl(er), RNA-segment(er) og RNA fragment(er) kan anvendes om hverandre for å referere til RNA som styrer RNA interferens. Disse uttrykkene inkluderer dobbeltrådet RNA, enkeltrådet RNA, isolert RNA (delvis renset RNA, vesentlig rent RNA, syntetisk RNA, rekombinant produsert RNA), så vel som endret RNA som skiller seg fra naturlig forekommende RNA ved addisjon, delesjon, substitusjon og/eller endringen av ett eller flere nukleotider. Slike endringer kan inkludere addisjon av ikke-nukleotidmaterialer som til enden(e) av RNA, eller internt (ved én eller flere RNA-nukleotider). Nukleotidene i RNA-molekylene ifølge foreliggende oppfinnelse kan også omfatte ikke-standard nukleotider, inkludert ikke naturlig forekommende nukleotider eller deoksyribonukleotider. Kollektivt refereres alle slike endrete RNAi-forbindelser til som analoger eller analoger av naturlig forekommende RNA. RNA ifølge foreliggende oppfinnelse trenger kun å være tilstrekkelig lik naturlig RNA, slik at det har evnen til å styre RNAi. Som anvendt her refererer frasen "styre RNAi" til og indikerer evnen til å skille hvilket mRNA som skal påvirkes av RNAi-maskineriet eller -prosessen. RNA som styrer RNAi interagerer med RNAi-maskineriet slik at det dirigerer maskineriet til å degradere bestemte mRNA eller på annen måte redusere målproteinets ekspresjon. I en utførelsesform angår foreliggende oppfinnelse RNA-molekyler som dirigerer kløving av spesifikke mRNA som deres sekvens korresponderer med. Det er ikke nødvendig at det er perfekt korrespondering av sekvensene, men korresponderingen må være tilstrekkelig for at RNA skal være i stand til å dirigere RNAi-inhibisjon ved kløving eller mangel på ekspresjon av målmolekylet.

Som nevnt ovenfor omfatter RNA-molekylene ifølge foreliggende oppfinnelse vanligvis en RNA-del og noen tilleggsdeler, for eksempel en deoksyribonukleotiddel. Det totale antall nukleotider i RNA-molekylet er passende mindre enn 49 for å være effektive styrere av RNAi. I foretrukne RNA-molekyler er antallet nukleotider 16 til 29, mer foretrukket 18 til 23, mest foretrukket 21 til 23.

RNA-delen av passende RNAi-molekyler er fremsatt i SEQ ID NO: 83-90. Disse sekvensene er sens-RNA-tråden. De kan anvendes i RNAi-behandling i kombinasjon med en korresponderende antisens-tråd.

Oligonukleotidene som anvendes som antisens- eller RNAi-molekyler, kan modifiseres for å øke stabiliteten av oligonukleotidene in vivo. For eksempel kan oligonukleotidene anvendes som fosforotioatderivater (erstatning av et ikke-brodannende fosforyloksygenatom med et svovelatom) som har øket resistens mot nukleasekutting. MOE-modifikasjon (ISIS rammeverk) er også effektiv.

Administrering av antisensoligonukleotider kan utføres ved anvendelse av de forskjellige mekanismene som er kjente i litteraturen, inkludert «naken» administrering og administrering i farmasøytisk akseptable lipidbærere. For eksempel er lipidbærere for antisens-levering beskrevet i U.S. patent nr. 5 855 911 og 5 417 978, som er inkorporert heri ved referanse. Generelt blir antisens administrert ved intravenøse, intraperitoneale, subkutane eller orale ruter, eller som direkte lokal tumorinjeksjon.

Mengden antisensoligonukleotid eller andre terapeutiske midler som gis, er en måte å redusere mengden aktivt hsp27. Det vil forstås at denne mengden vil variere, både med hensyn til effektiviteten av antisensoligonukleotidene eller andre terapeutiske midler som anvendes, og med egenskapene til enhver bærer som anvendes. Bestemmelse av passende mengder for enhver gitt sammensetning er innen fagfeltet, gjennom standard testserier konstruert for å undersøke passende terapeutiske nivåer.

RNAi-molekylene i foreliggende oppfinnelse anvendes i terapi for behandling av pasienter, inkludert humane pasienter som har cancer eller andre sykdommer av en type hvor en terapeutisk fordel fremskaffes ved inhibisjon av det målsøkte protein. siRNA-molekyler ifølge foreliggende oppfinnelse tilføres oralt til pasienter ved en eller flere daglige injeksjoner (intravenøse, subkutane, intravesikale eller intratekale) eller ved kontinuerlig intravenøs eller intratekal administrering i én eller flere behandlingssykluser, for å nå plasma og vevskonsentrasjoner passende for reguleringen av det målsøkte mRNA og proteinet.

Prostatacancer er en krefttype som overuttrykker hsp27 i senere kreftutviklingstrinn, og spesielt i krefttyper som er blitt androgent uavhengige. Figur 9 viser immunreaktiviteten til hsp27 bestemt fra immunhistologisk evaluering av hsp27 i en NHT-vevsoppstilling. I de godartete prøvene er immunreaktiviteten begrenset til det basale laget. Ettersom varigheten av neoadjuvansterapi øker, øker også immunreaktiviteten med androgen uavhengige tumorer, som viser veldig sterk reaktivitet. For behandling av prostatakreft er det passende at de terapeutiske sammensetningene ifølge oppfinnelsen tilføres etter starten av androgen tilbaketrekking. Start av androgen tilbaketrekking kan utføres ved kirurgisk (fjerning av begge testiklene) eller medisin (medikamentindusert undertrykkelse av testosteron) kastrering, som nå er indikert for behandling av prostatakreft. Medisinsk kastrering kan oppnås ved forskjellige kurer, inkludert LHRH-midler eller anti-androgener. (Gleave et al, CMAJ 160:225-232 (1999)). Terapi som gis med jevne mellomrom, hvor reversibel androgen tilbaketrekking utføres beskrives av Gleave et al, Eur. Uroi 34 (supp. 3): 37-41 (1998).

Inhibisjon av hsp27-ekspresjon kan være transient, og for behandling av prostatakreft bør den ideelt finne sted samtidig med androgen tilbaketrekking. Hos mennesker betyr dette at ekspresjonsinhibisjon bør være effektiv hvis den starter innen en dag eller to i forhold til androgen tilbaketrekking (før eller etter) og utvides til ca. 3 til 6 måneder. Dette kan kreve flere doser for å utføre. Det vil imidlertid forstås at tidsperioden kan forlenges ved å starte før kastrering og utvides for en vesentlig tid etter, uten å avvike fra oppfinnelsens hensikt.

Fremgangsmåten for å behandle kreft, inkludert prostatakreft, kan videre inkludere å gi kjemoterapimidler og/eller tilleggsantisensoligonukleotider rettet mot forskjellige mål. Eksempler på andre terapimidler inkluderer uten begrensning taxaner (paclitaxel eller docetaxel), mitoxantron og antisens rettet mot Bel-2, Bcl-xl eller c-myc. Inhibisjon av hsp27 ved anvendelse av antisens eller RNAi kan anvendes for å øke effektiviteten av taxaner eller gemcitabin, så vel som biologiske midler for behandling av prostata-, bryst-, lunge-, urotelial- og andre cancertyper.

Oppfinnelsen vil nå videre beskrives med hensyn til de følgende ikke-begrensende eksemplene.

Eksempel 1

Et flertall antisensforbindelser ble fremstilt, som definert i SEQ ID NO: 1-81, og hver sekvens ble testet for hsp27-mRNA-eskpresjonsnivåer i humane prostatacancer PC3-celler ved northern blot etter eksponering for 50 nM av et spesifisert antisensoligonukleotid i en oligofektaminbærer. Resultatene av disse testene er vist i figurene 1 A-G som en prosent av oligofektamin uten antisensoligonukleotid, som kontroll for SEQ ID NO: 1-81. Som vist, selv om ikke alle antisens-sekvensene er effektive, ble effektive antisens-sekvenser funnet gjennom hele lengden av hsp27-mRNA.

Eksempel 2

PC3-prostatacancerceller ble transfektert med 40 % konfluens med tre konsentrasjoner (10, 30 og 50 nM) av seks forskjellige hsp27-antisensoligonukleotider to ganger etter hverandre i 10 cm skåler ved anvendelse av en oligofektaminbærer. RNA ble ekstrahert 48 timer etter den første behandlingen og analysert ved northern blot. Antisensoligonukleotidene som ble testet var de med SEQ ID NO: 67, 57, 25, 76, 56 og 36. Som kontroller ble eksponenter med et ikke-relatert oligonukleotid og oligofektamin uten antisensoligonukleotider utført. Alle oligonukleotidene som ble testet viste nedregulering av hsp27 i forhold til kontrollene ved minst én av konsentrasjonene. SEQ ID NO: 71 og 74 viste seg å være de mest effektive med signifikant nedregulering med 10 nM. Resultatene relativt til en GAPDH-kontroll er skissert grafisk i figur 2.

Eksempel 3

Xenografer av LNCaP prostatacancerceller ble introdusert i mus og effekten av intraperitoneal injeksjon av hsp27-antisensoligonukleotid (SEQ ID NO: 82) ble tilført intraperitonealt, 10 mg/kg, 1 gang/dag i fire uker etter androgen tilbaketrekking ved kastrering ble evaluert. Som vist i figurene 3A og 3B øket tumorvolum og serum PSA i ukene etter behandling med en ikke-relatert kontroll, noe som indikerer økning av androgen uavhengighet, og dermed effektivitetstap av kastreringsterapien. I motsetning til dette ble ikke denne økningen til androgen uavhengighet observert i den samme tidsperioden da behandling med hsp27-antisensoligonukleotidet ble tilført.

Eksempel 4

Xenografer av PC3-prostatacancerceller ble introdusert i mus og effekten av intraperitoneal injeksjon av hsp27-antisensoligonukleotid (SEQ ID NO: 82) tilført intraperitonealt, 10 mg/kg, 1 gang/dag i fire uker med og uten taxol ble evaluert. Som vist i figurene 4A og 4B var tumorvolum betydelig redusert ved behandling med hsp27-antisens, sammenliknet med ikke-relatert oligonukleotid. Denne effekten økte da taxolbehandling ble kombinert med antisensbehandlingen. Figur 4A illustrerer enkel middel antitumoraktivitet, mens figur 4B illustrerer at tilførsel av hsp27-antisens kan sensibilisere celler for paclitaxel in vivo. Kontrollen i 4B var urelatert pluss taxol.

Eksempel 5

RNAi-molekyler med en sekvens i samsvar med SEQ ID NO: 84, 85, 87, 88 og 90 ble testet i PC3-celler. PC-cellene ble transfektert med forskjellige mengder hsp27-siRNA eller urelatert kontroll. To dager etter transfeksjon ble total-RNA ekstrahert og analysert med northern blotting for hsp27 og 28S-nivåer. Cellene som bare ble behandlet med oligofektimin, ble anvendt som en tilleggskontroll. Figur 5 viser densiometriske målinger av hsp27-mRNA etter normalisering til 28S-mRNA-kontroller. Som vist er SEQ ID NO: 84, 85, 87, 88 og 90 alle effektive i betydelig å redusere hsp27-ekspresjon sammenliknet med den urelaterte kontrollen.

Eksempel 6

RNAi som har en sekvens i samsvar med SEQ ID NO: 84, ble transfektert inn i PC3-celler, og mengden uttrykt hsp27-protein, sammenliknet med Vinculin-ekspresjon ble bestemt. Resultatene vises i figurene 6A og 6B. Som vist ble en doseavhengig reduksjon i hsp27-ekspresjon observert etter behandling med RNAi-molekylet.

Eksempel 7

LNCaP-celler (10<4->celler/brønn, dyrket i 12-brønns plater) ble transfektert in vitro med

1 nM RNAi med en sekvens i samsvar med SEQ ID NO: 84. Cellevekst ble målt ved anvendelse av en Crustal Violet analyse. Som vist i figur 7A resulterte RNAi-behandlingen i en reduksjon i cellevekst, sammenliknet med behandling med oligofektamin alene, eller en urelatert kontroll. Eksperimentet ble gjentatt ved anvendelse av PC3-celler. Figur 7B viser prosent celler levende 3 dager etter transfeksjon. Figur 7C viser vekstinhibisjon av PC3-celler in vitro etter behandling med hsp27-antisens SEQ ID NO: 82.

Eksempel 8

Humane urinblærecancer-T24-celler transfektert med hsp27-antisens (SEQ ID NO: 82) ble testet for hsp27-ekspresjon. Som vist i figur 8 var både RNAi og antisensen effektive til å redusere mengden hsp27 uttrykt i disse cellene.

Claims (14)

1. Sammensetning,karakterisert vedat den omfatter et terapeutisk middel som er effektivt i å redusere mengden aktivt hsp27 i hsp27-uttrykkende celler eksponert for det terapeutiske middelet, der det terapeutiske middelet er et oligonukleotid omfattende en sekvens som er komplementær med SEQ ID NO:91.

2. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat sammensetningen omfatter et antisensoligonukleotid som det terapeutiske middelet.

3. Sammensetning ifølge krav 2,karakterisert vedat antisensoligonukleotidet har rammeverksmodifikasjoner som tilveiebringer resistens mot nukleasekutting in vivo.

4. Sammensetning ifølge krav 2 eller 3,karakterisert vedat antisensoligonukleotidet har en lengde på fra 12 til 35 nukleotider.

5. Sammensetning ifølge krav 4,karakterisert vedat antisensoligonukleotidet omfatter en etterfølgende serie med baser som fremsatt i enhver av SEQ ID NO: 1-81.

6. Sammensetning ifølge krav 5,karakterisert vedat antisensoligonukleotidet omfatter en etterfølgende serie med baser som fremsatt i SEQ ID NO: 82.

7. Sammensetning ifølge krav 1,karakterisert vedat sammensetningen omfatter som det terapeutiske middelet et siRNA som er sekvensspesifikt for SEQ ID NO: 91.

8. Sammensetning ifølge krav 7,karakterisert vedat siRNA har rammeverksmodifikasjoner som tilveiebringer resistens mot nukleasekutting in vivo.

9. Sammensetning ifølge krav 7 eller 8,karakterisert vedat siRNAet har en lengde på fra 16 til 49 nukleotider.

10. Sammensetning ifølge krav 9,karakterisert vedat siRNA'et omfatter en etterfølgende serie med baser som fremsatt i enhver av SEQ ID NO: 83-90.

11. Sammensetning ifølge krav 9,karakterisert vedat siRNAet omfatter en etterfølgende serie med baser som fremsatt i SEQ ID NO: 84.

12. Anvendelse av en sammensetning ifølge ethvert av kravene 1-11 i formuleringen av en farmasøytisk sammensetning for behandling av cancer.

13. Anvendelse ifølge krav 12, hvor canceren er prostatacancer, urinblærecancer, lungecancer, brystcancer, pankreascancer, coloncancer, hudcancer (for eksempel melanoma), nyrecancer eller ovariecancer, eller malignitet i sentralnervesystemet.

14. Anvendelse ifølge krav 12 eller 13, hvori den farmasøytiske sammensetningen er pakket i injiserbar doseringsenhetsform.