NO335457B1 - Fôr eller fôrtilsetning inneholdende et alkaloid, samt anvendelse - Google Patents

Abstract

Foreliggende oppfinnelse angår et fôrmiddel som inneholder kjente fôrstoffer, eller fôrtilsetningsmidler for fremstilling av slikt fôrmiddel, idet fôrmiddelet eller fôrtilsetningsmiddelet inneholder et protopinalkaloid, især (-allokryptopin, fortrinnsvis i kombinasjon med minst ett benzofenantridinalkaloid i virksom mengde som ytelses- og appetittforbedrer for nyttedyr.

Description

Denne oppfinnelse angår et for for nyttedyr for forbedring av appetitt og ytelse, som inneholder kjente forstoffer som korn eller kornprodukter, mais, proteiner og aromatiske aminosyrer, vitaminer, mineralske tilsetningsstoffer som salter, fosfater, kalk, enzymer og lignende, samt fortilsetning for fremstilling av slikt for.

Såkalte ytelsesforbedrere benyttes ofte ved foring av nyttedyr. Det gjelder her substanser som optimaliserer næringsstoffopptaket i mage eller tarm. Herved forbedres utnyttelsen av foret og forbruket av for pr. kilogram økt vekt reduseres. Man skiller mellom antibiotiske, probiotiske og kjemiske ytelsesforbedrere.

I den senere tid avvises imidlertid bruken av ytelsesforbedrere, særlig bruken av antibiotiske og kjemiske ytelsesforbedrere, i økende grad av konsumentene og også av mange fagfolk, da det fryktes en påvirkning av den menneskelige helse på grunn av rester av de benyttede substanser i næringsmidlene for dyr, og på den annen side utvikling av resistens mot mikroorganismer, især også humanpatogene mikroorganismer. Mange av de stoffer som benyttes som ytelsesforbedrere er også blitt forbudt i ulike land som tilsats til for.

På den annen side må det fastslås at bruken av ytelsesforbedrere av mange dyreholdere anses å være positiv da disse midler ikke bare bidrar til dyrenes vekst, men også forbedrer dyrenes helsetilstand. Derfor er letingen etter egnede erstatningsmidler knyttet til et interessemidtpunkt for å erstatte de konvensjonelle med alternative ytelsesforbedrere.

Fra DE 43 03 099 er bruken av benzofenantridinalkaloider som ytelsesforbedrere kjent. Disse alkaloider inneholdes især i Sanguinaria canadensis, som imidlertid bare foreligger i begrenset mengde som naturlig plantemateriale, slik at disse alkaloider er relativt kostbare.

Fra WO 02/21933 er bruken av et protoberberinalkaloid kjent, i kombinasjon med et benzofenantridinalkaloid som ytelses- eller appetittøker for nyttedyr.

Overraskende har det nå vist seg at appetitt- og ytelsesforbedringen kan forbedres vesentlig ved bruk av protopinalkaloider, især a-allokryptopin.

Bruk av a-allokryptopin i dyrehold er hittil ikke kjent.

Den foreliggende oppfinnelse angår et for eller en fortilsetning ifølge krav 1.

Oppfinnelsen angår også anvendelse av protopinalkaloider ifølge kravene 7 og 8.

Utførelsesformer av oppfinnelsen er beskrevet i de tilhørende underkrav.

Ifølge et trekk ved oppfinnelsen benyttes i et for av den innledningsvis nevnte type eller en fortilsetning henholdsvis fortilsetninger for fremstilling av et slikt for, et protopinalkaloid, især a-allokryptopin i virksom mengde som ytelses- og appetittforbedrer for nyttedyr.

Ifølge et ytterligere trekk ved oppfinnelsen kan foret eller fortilsetningen inneholde et protopinalkaloid, især a-allokryptopin i kombinasjon med minst ett benzofenantridinalkaloid. Ved bruk av en slik alkaloidkombinasjon kan det oppnås en uventet synergieffekt.

Det antas at a-allokryptopin er en hepatobeskyttende substans. Det foreligger tilsvarende litteratur over dens bruk i humanmedisinen. En kombinasjon med benzofenantridinalkaloidene synes hensiktsmessig da de aktive systemer skal være synergistiske. Benzofenantridinalkaloidene virker i mindre grad antimikrobielle og har en beskyttende virkning på vesentlige næringsstoffer som tryptofan, lysin osv. a-allokryptopin beskytter leveren og har en antatt regenerativ nytte som er verdifull især hos dyr i vekst, i dieperioden og hos fjærkre, da man ofte diagnostiserer kliniske lever-problemer (svin, purke, melkekyr, storfe for oppdrett), eller at det ved fettlever-syndrom vanligvis oppstår store økonomiske og sunnhetsrelaterte problemer (fjærfe for oppdrett, eggleggende høner).

Ifølge et aspekt ved den foreliggende oppfinnelse kan disse to effekter kombineres da en forbedret tilførsel av essensielle aminosyrer til leverens avgiftningssystem gir det nødvendige substratet og at denne prosessen og hele leverstoffskiftet i stor grad aktiveres ved denne kombinasjonen med a-allokryptopin. De beskrevne prosesser kan i systemet føre til en synergistisk symbiose som utmerker seg ved høyere ytelse, bedre sunnhet, lengre levetid, redusert bruk av medikamenter og en sikret avveining mellom miljø, økologi og drift.

Ifølge dette trekk kan oppfinnelsen strekke seg utover de enkelte effekter av de enkeltvis innførte substanser benzofenantridinalkaloid eller a-allokryptopin og således utgjøre en vesentlig forbedring for produksjonen og forbrukeren.

Ifølge et ytterligere trekk ved oppfinnelsen kan protopinalkaloider og/eller benzofenantridinalkaloider benyttes i form av plantemateriale, som presset plantesaft eller i form av ekstrakter fra plantemateriale. Eksempelvis kan a-allokryptopin benyttes i form av plantemateriale fra Macleaya cordata eller som ekstrakt derfra. Ekstrakter brukt i denne oppfinnelse kan fremstilles ved en hvilken som helst kjent fremgangsmåte og det kan eksempelvis benyttes vandige og/ eller alkoholiske ekstrakter og/eller C02-ekstrakter.

Selvsagt kan det benyttede protopinalkaloid på samme måte som benzofenantridinalkaloidene benyttes både som isolerte alkaloider henholdsvis alkaloidblandinger, og i form av deres derivater eller syntetiske analoger.

Det kan også benyttes ulike blandinger av plantemateriale, presset plantesaft, ekstrakter av plantemateriale, isolerte alkaloider, deres derivater og deres syntetiske analoger.

Den alkaloidmengde som inneholdes i foret begrenses nedad av virkningen. Den totale alkaloidmengde pr. tonn for ligger fortrinnsvis i området fra 1 mg til 100 g.

Fordelene ved foret eller fortilsetningen ifølge oppfinnelsen, som inneholder protopinalkaloider, fortrinnsvis a-allokryptopin, især i kombinasjon med benzofenantridinalkaloider, kan påvises ved følgende observasjoner: •leveren hos hobby- og nyttedyr som har mottatt dette foret er tydelig sunnere enn hos dyr i de enkelte kontrollgrupper. Dette vises ved den mørkere røde fargen

som innebærer mindre fettlagring.

•Forsøksdyrenes lever har mindre vekt i % av kroppsmassen da det er lagret mindre fett og annet vev. Dette må vurderes positivt da det tyder på mindre

"leverstress".

•Forsøksdyrene viser tydelig høyere foropptak enn kontrollgruppenes, idet det på den ene side skal bemerkes at denne effekten går vesentlig over nivået for effekten av aromastoffer og på den annen side må man gå ut fra at denne fordelaktige virkningen kan føres tilbake til bedre sunnhet i forsøksdyrenes

fordøyelsessystem, især er leveren vesentlig sunnere.

•På grunn av det bedre foropptaket fremkommer totalt sett en bedre ytelse av forsøksdyrene og en gunstigere motstandssituasjon mot stress og sykdommer på

grunn av den forbedrede sunnhet hos leveren.

•Forsøksdyrenes tryptofaninnhold i blodet i portvenen er tydelig forbedret i forhold til tilsvarende hos kontrolldyrene, noe som på den annen side viser til en hepatoprotektiv virkning og således en forbedring av leverens sunnhetstilstand.

Fordelene ved den foreliggende oppfinnelse beskrives i det følgende på grunnlag av eksempler og den vedlagte tegning hvor fig. 1 viser et grafisk diagram av oppnådde effekter på ytelse- og slakteparametere for oppdrettsgriser, oppnådd ved hjelp av et alkaloidholdig for ifølge denne oppfinnelse.

Eksempel 1:

Pelleterte plantedeler av Macleaya cordata ble pulverisert og ekstrahert 12 timer i en Soxhlet-ekstraktor med surgjort metanol (0,1% HCI).

Ekstrakten ble analysert ved hjelp av HPLC. HPLC-analysen ble gjennomført på et Shimadzu Class VP apparat utstyrt med en UV-detektor SPD-10Avp og en fluorimetrisk detektor RF-10Axl, ved bruk av en revers-fase Purospher Star RP-18e kolonne. Den mobile fase var 1-heptansulfonsyre/trietylamin i 25% acetonitril i en gradient med 40% acetonitril. Deteksjonen ble gjennomført ved hjelp av UV ved 285 nm og/eller ved fluorimetri ved 327 nm stimulering/577 nm emisjon. Referanseløsningene av alkaloider ble benyttet i den mobile fase som ekstern standard. Alle analyser ble gjennomført tre ganger. Analyseresultatene for hovedalkaloidene er oppført i tabell 1.

Eksempel 2:

En Mac/eaya-cordatø-ekstrakt fremstilt ved ekstrahering med vandig etanol ble ved en konsentrasjon på 1 mg/ml oppløst i metanol. Oppløsningen ble undersøkt ved en HPLC-analyse. Før analysen ble den fortynnet med den mobile fasen. HPLC-analysen ble gjennomført som beskrevet i eksempel 1. Analyseresultatene med hensyn til hovedalkaloidene er oppført i tabell 1.

Eksempel 3:

En ytterlige Mac/eaya-cordatø-ekstrakt fremstilt ved ekstrahering med vandig etanol ble ved en konsentrasjon på 1 mg/ml oppløst i metanol. Oppløsningen ble undersøkt ved en HPLC-analyse. Før analysen ble den fortynnet med den mobile fasen. HPLC-analysen ble gjennomført som beskrevet i eksempel 1. Analyseresultatene med hensyn til hovedalkaloidene er oppført i tabell 1.

Eksempel 4:

I dette eksempel ble en fortilsetning analysert, som besto av 95% tørkede Macleaya-cordatø-plantedeler og 5% ekstrakt fra Macleaya cordata. Prøven ble ekstrahert med surgjort metanol (0,1% HCI) i 12 timer i en Soxhlet-ekstraktor. Ekstrakten ble undersøkt ved hjelp av HPLC som beskrevet i eksempel 1. Analyseresultatene med hensyn til hovedalkaloidene er likeledes oppført i tabell 1.

Eksempel 5:

Oppdrettsgrisunger ble plassert i to fjøsdeler i grupper på to med samme kjønn. Dyrene ble oppdelt i to forsøksgrupper.

Grisungene fikk vanlig for av hvete, bygg, HP soyaavfall, mineralstoffer, sporelementer, vitaminer og aminosyrer, idet foret i forsøksgruppe 1 ble tilsatt benzofenantridinalkaloider og foret i forsøksgruppe 2 ble tilsatt a-allokryptopin i kombinasjon med benzofenantridinalkaloider. Doseringen av aktive substanser er angitt i tabell 2. Det tilsetningsmiddelet som ble tilsatt foret i forsøksgruppe 2 inneholdt benzofenatridinalkaloider og a-allokryptopin i forholdet omtrent 3:1.

Dyrene ble veid ukentlig ved starten og avslutningen av forsøket samt hver 14-dag under forsøkets varighet. Tre av dyrene bortfalt i løpet av foringsperioden. Resultatene av foringsforsøket fra 30 til 105 kg kroppsvekt er oppført i tabell 3. Slik det ses av tabell 3 er dyrenes foringseffektnivå meget høyt. Forsøksgruppe 2 viser høyest foropptak. Forsøksgruppe 1 viser en mindre vektøkning pr. dag, nemlig 57 g mindre enn forsøksgruppen 2. Disse 57 g tilsvarer omkring 5 foringsdager med en vektøkning fra 30 til 105 kg.

Forsøksgruppen 2 som ble foret med foret ifølge oppfinnelsen, viste det høyeste foropptaket og daglig vektøkning. Dette viser til en større appetitt som tilbakeføres til en forbedret leverhelse. Også kjøttbeskaffenhetstallet er med 54,3 høyere i denne forsøksgruppen og viser likeledes til en mer effektiv proteinsyntese i leveren.

Eksempel 6:

I to forsøk ble det ved for 12 x 7 hannbroilere (Ross 308) undersøkt påvirkningen av henholdsvis 25, 50 og 100 ppm alkaloidholdig fortilsetning. Foret var et vanlig for i handelen, for broileroppdrett, som ble tilført henholdsvis 0, 25, 50 og 100 ppm alkaloidholdig tilsetningsmiddel. Dette tilsetningsmiddel besto av en blanding av malt Rhizomen fra Sanguinaria canadensis og plantedeler fra Macleaya cordata og inneholdt omkring 1,5% sanguinarin, 0,8% chelerytrin og 0,35% a-allokryptopin. Analysedataene for det alkaloidholdige foret ifølge oppfinnelsen er oppført i tabell 4.

De parametere som er oppført i tabell 5 viser at slaktevekten med sammenligning av kontrollgruppen med forsøksgruppen som mottok for med 50 ppm alkaloidholdig tilsetningsmiddel, var den høyeste. Forutnyttelsen ble forbedret i de forsøksgruppe ne hvor for med henholdsvis 25 og 50 ppm tilsetningsmiddel ble tilført. Disse resultatene var ikke statistisk signifikante da det kun forelå fire grupper til rådighet og forsøket foregikk ved et meget høyt ytelsesnivå. Ved et større gruppetall på eksempelvis 10 gjentagelser ville resultatet kunne sikres statistisk.

I alle forsøksgruppe ne hadde dyrene en mørkere lever enn broilerne i kontrollgruppen, noe som er et tydelig tegn på den hepatoprotektive virkning av foret ifølge oppfinnelsen.

Innenfor rammene av denne forsøksrekke ble også energiutnyttelsen, nitrogen-lagringen samt tørrstoffinnholdet i ekskrementene undersøkt. Resultatene er oppført i tabell 6.

Forsøksgruppene, hvis for ble tilført henholdvis 25 og 50 ppm alkaloidholdig fortilsetning, viste tendens til bedre energiutnyttelse og nitrogenlagring. Forets målte energiinnhold, 17,4 MJ/kg, sammen med energiutnyttelsen på 0,77 til 0,78 fører til en verdi av metabolisert energi i foret på 13,43 til 13,62 MJ/kg. Alle forsøksgruppers ekskrementer viste et høyt tørrsubstansinnhold, idet det knapt fantes forskjeller mellom forsøksgruppene.

Eksempel 7: Innflytelsen av a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloidene på utvalgte parametere ved eggehviteutnyttelse under standardisert foring.

Dette eksempel viser påvirkningen av for som inneholder a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider på parametere for proteinstoffskiftet. Det er vist at det foregår en irreversibel inhibering av AAD (aromatiske aminosyre-dekarboksylaser) ved hjelp av benzofenantridinalkaloider in vivo og at dyrene får større fordel av tilførselen av vesentlige næringsstoffer som eksempelvis tryptofan og fenylalanin, men også andre essensielle aminosyrer eller ved at det fremkommer innsparingsmuligheter ved bruk av disse næringsstoffer i kommersielt for ved bruk av disse alkaloidene, som hittil ikke har vært kjent og anvendbare.

To grupper med 6 kastrerte svin ble holdt i binger. Ved begynnelsen av forsøket (dag 0) var den gjennomsnittlige kroppsvekten for dyrene i kontrollgruppen 36,08 ± 3,79 kg og for dyrene i forsøksgruppen 36,02 ± 3,74 kg. Dyrene i begge grupper ble foret tre ganger om dagen med det i tabell 7 angitte for, idet foret for forsøksgruppen inneholdt a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider, især sanguinarin og chelerytrin, i form av 30 ppm for en tilsetning fra plantemateriale fra Sanguinaria canadensis og Macleaya cordata. Innholdet av virksomme stoffer var 2,2% benzofenatridinalkaloider og 0,1% a-allokryptopin.

Dyrene hadde fri tilgang til drikkevann, men under adapteringsfasen (dagene 33-39) hvor dyrene ble holdt enkeltvis i et bur for stoffskifte og under de deretter følgende N-balanseforsøkene (dagene 40-49), ble vann i tilstrekkelige mengder kun tilført etter foringen.

Urinprøver ble tatt en gang pr. dag, avføringsprøver tre ganger pr. dag. Dag 42 og 49 ble det tatt blodprøver fra ørevenene for bestemmelse av ammonium og urinnivået.

Ved avslutningen av forsøket var dyrenes gjennomsnittsvekt i forsøksgruppen noe høyere (76,27 ± 5,11 kg) enn dyrene i kontrollgruppen (75,09 ± 7,42 kg). Tilsvarende ble også registrert ved den daglige vektøkningen. Den var for for-søksgruppen 821,3 ± 44,7 g og for kontrollgruppen 796,1 ± 86,2 g. Det daglige foropptaket var for begge grupper det samme ved rasjonert foring, noe som også var målet ved forsøket: forsøksgruppen: 1775,9 ± 91,5 g; kontrollgruppen 1770,8 120,3 g. Forutnyttelsen var for forsøksgruppen 2,196 ± 0,094, som var bedre enn for kontrollgruppen, 2,237 ± 0,173.

Studie av N-balansen som var oppstilt ifølge vitenskapelige grunnregler på basis av en korrigert og dermed sammenlignbar metabolsk kroppsvekt (kroppsmassen<0,75>tilsvarer den såkalte metabolske kroppsmasse slik at en elefants stoffskifte kan sammenlignes med stoffskiftet for en mus på vitenskapelig basis) viste at N-opptaket for kontrollgruppen (2,057 ± 0,011 g/W°'<75>/dag) og forsøksgruppen (2,062 ± 0,010 g/W0,7<5>/dag) var på samme nivå, noe som ble begrenset ved rasjonert foring. Også målingen av N-utskillelsen i avføringen ga nesten samme verdier for kontroll- og forsøksgruppen, nemlig 0,360 ± 0,023 g/W°'<75>/dag henholdsvis 0,370 ± 0,044 g/W°'<75>/dag.

Ved N-utskillelsen i urin ble det imidlertid funnet tydelige forskjeller, nemlig 0,774 ± 0,094 g/W°'<75>/dag for forsøksgruppen i forhold til 0,860 ± 0,135 g/W°'<75>/dag for kontrollgruppen. Dette viser at N-tapet tydelig kunne reduseres med 11% for forsøksgruppen. Disse data viser at middelet ifølge oppfinnelsen tydelig fører til en forbedret utnyttelse av totalt inntatt protein fra foret, noe som er oppfinnelsens mål og som har stor økonomisk og miljømessig nytte.

Disse data underbygges av N-retensjon, dvs. proteininnholdet i dyrekroppen som for kontrollgruppen lå på 0,837 ± 0,133 g/W°'<75>/dag og for forsøksgruppen 0,918 ± 0,084 g/W0,7<5>/da<g,>idet oppfinnelsen fører til en N-retensjonsøkning på 10%, noe som kan sidestilles med en 10% forbedret utnyttelse av proteinet i foret og i eggehviteplantene, idet næringskvaliteten forbedres og grunnvannets belastning med nitrogen reduseres med 10%.

Den tilsynelatende N-fordøyelse synes ikke å være påvirket av foret som inneholder a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider. De beregnede prosentverdier var 82,53 1,10% for kontrollgruppen og 82,07 ± 2,06% for forsøksgruppen. Dataene for N-beregning viser imidlertid tydelig 10% økte verdier for forsøksgruppen (44,52 ± 4,24%) i sammenligning med kontrollgruppen (40,73 ± 6,63), idet den in vivo inter-mediære virkning som foregår fra a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloidene på proteininnholdet og proteinutnyttelsen, er bevist i dyrets organisme.

Slik det ses av den etterfølgende tabell 8 hadde forets alkaloidinnhold ingen påvirkning på utviklingen av ammoniuminnholdet i blodprøvene som ble tatt på to dager med en ukes mellomrom i løpet av fasen med N-balanseforsøkene som imidlertid ga tydelig lavere urinstoffnivåer i forsøksdyrenes blod. Lave urinstoffverdier er et tydelig tegn på en bedre utnyttelse av det absorberte eggehvitestoff fra foret og for mindre ytelse av leveren for avgiftning av det giftige nitrogen fra ikke utnyttet foreggehvite. Denne tydelige effekt ble ikke oppnådd ved kun tilsetning av benzofenantridinalkaloider, men fremkom ved deres kombinasjon med alkaloidet a-allokryptopin. Et høyere antall dyr pr. gruppe ville her ha ført til signifikante resultater.

Det fremgår at tilsetningen av a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider til foret tydelig viser positive effekter med hensyn til de undersøkte effektparametere, idet påvirkningen av forutnyttelsen var den sterkeste. Det fremkommer tydelige forskjeller med hensyn til N-balanseforsøket såvel som ammonium- og urinstoffnivået i blodet som imidlertid ikke var sikret statistisk på grunn av det lille antall forsøksdyr. De reduserte verdier for ammonium og urinstoff i blodet er bevis på at dyrene bedre utnytter det opptatte eggehvitestoffet og dermed oppnår bedre levervirksomhet. Den observerte forskyvning mot en innsparing av nitrogen, som er en henvisning til påvirkningen av proteinstoffskiftet, kan bekrefte at det foregår en inhibering av AAD ved hjelp av benzofenantridinalkaloider in vivo noe som er av stor økonomisk verdi.

Eksempel 8: Påvirkningen av a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider i foret på foropptak hos oppdrettssvin ved ubegrenset tilgang til for { ad- libitum- fonng)

12 kastrerte svin ble holdt i toergrupper med separate fortrau. Kontrollgruppen fikk for som anført i tabell 9. Forsøksgruppen fikk dette foret tilsatt 30 ppm av den i eksempel 7 nevnte tilsetning, bestående av sanguinarin, chelerytrin og a-allokryptopin.

Den etterfølgende tabell 10 viser forsøkets resultater.

Selv om foropptaket for kontrollgruppen var relativt høyt, ble det for forsøksgruppen ytterligere forbedret med a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloidene. Ved foring ad libitum ble det for forsøksgruppen observert et omkring 4% høyere foropptak. Dette føres tilbake til en høyere absorpsjon av tryptofan. På grunn av begrensningen av aromatiske aminosyre-dekaboksylaser (AAD) ved benzofenantridinalkaloidene og den hepatoprotektive virkning av alkaloidet a-allokryptopin foreligger det på den ene side mere tryptofan til rådighet for en økt produksjon av serotonin, som virker appetittøkende, og på den annen side øker også appetitten og spiselysten med den sunnere og mer effektive leveren. På denne måte fører foret ifølge oppfinnelsen via beskyttelsen av vesentlige aminosyrer og næringsstoffer til en forbedret og økonomisk foring av dyret med vesentlige næringsstoffer som ellers hadde måttet bli tilført foret som et tillegg ved tydelig høyere kostnader og forbedrer i tillegg dyrets sunnhet ved a-allokryptopinets hepatoprotektive virkning.

Ved forsøksgruppen ble det registrert en økning av den daglige vektøkningen i sammenligning med kontrollgruppen. Det ble ikke fastslått påvirkning av forets alkaloidinnhold på forutnyttelsen ved denne undersøkelse, da det ytterligere opptatte foret ble benyttet til økt vekst.

Eksempel 9: Påvirkning av a-allokrytopin og benzofenantridinalkaloider i foret, på tryptofan- og lysinnivået i plasma

Dette eksempel undersøker påvirkningen av a-allokryptopin og benzofenatridinalkaloider på plasmanivået av de essensielle aminosyrer tryptofan og lysin hos gjøgris. Det skal vises at benzofenantridinalkaloider som sanguinarin og chelerytrin i forbindelse med a-allokryptopin hemmer irreversibelt essensielle aminosyrer som nedbryter uønskede bakterielle enzymer, idet det da står flere vesentlige næringsstoffer, slik som essensielle aminosyrer (tryptofan, lysin metionin), til rådighet for absorpsjon. Undersøkelsen skal vise om den nedsatte uønskede nedbrytning av essensielle aminosyrer derved ifølge oppfinnelsen fører til høyere verdier in vivo i blodet, som senere står til rådighet for vekst og ytelse eller kan spares inn ved redusert foring. 12 kastrerte svin ble holdt adskilt i bur for stoffskifte. Kontrollgruppen og forsøksgruppen omfattet hver 6 dyr. Forets sammensetning var både for kontrollgruppen og forsøksgruppen som anført i eksempel 8. For å muliggjøre en direkte sammenligning av resultatene ble foringen gjennomført restriktivt og fastlagt til 95 g/kg metabolsk kroppsvekt (BW0'75).

Dyrenes adapsjonsfase var 10 dager, den deretter følgende forsøksfase var 7 dager. På siste dag ble det før foringen og en time etter foringen tatt blodprøver for tryptofan- og lysinanalyse.

Slik det kan ses av tabell 11 viste forsøkene bedre resultater for forsøksgruppen enn for kontrollgruppen med hensyn til den daglige vektøkning og forutnyttelse.

Undersøkelsen av den pre- og postprandiale tryptofan- og lysinkonsentrasjon i plasma viste for begge grupper en signifikant økning. Den postprandiale tryptofan- og lysin-konsentrasjonen i plasma var for forsøksgruppen signifikant høyere enn for kontrollgruppen. Dette viser at det foregår hemming av aminosyre-dekarboksylasen gjennom benzofenantridinalkaloider, især sanguinarin og a-allokryptopin in vivo, at det "beskyttede" tryptofan og lysin i tynntarmen aktivt står til rådighet for absorpsjon og at for som inneholder a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider muliggjør en bedre utnyttelse av tryptofan og lysin i foret.

Eksempel 10:Påvirkning av a-allokrytopin og benzofenantridinalkaloider på diende purker og drektighet, frembrakt ved økt foropptak og større mengder næringsstoffer til rådighet in vivo på grunn av de i eksemplene 7-9 viste effekter av foret ifølge oppfinnelsen.

Dette eksempel viser påvirkningen av a-allokrytopin og benzofenantridinalkaloider i foret på diende purkers foropptak og på purkenes ytelse og deres drektighet under dieperioden.

106 purker (72 kryssede Landrace x Large White, 34 Leicoma) i første til niende paritet (3,6 ± 0,2, gjennomsnitt ± standardavvik) ble anordnet i henhold til deres paritet. Alle dyr mottok samme mais-soyafor (metabolsk energi 13,8 MJ/kg; 17,5% XP) idet 30 henholdsvis 50 ppm av det i eksempel 8 nevnte tilsetningsmiddel var tilført foret for begge de to forsøksgruppene. Dette foret ble gitt 4 dager før fødselen og endte dag 20 (dieslutt).

Med hensyn til foropptaket ble det observert en mindre økning for forsøksgruppene i forhold til kontrollgruppen. Heller ikke ble smågrisenes levetid påvirket av alkaloidinnholdet, målt dag 20. Ved sammenligning av purker med tre eller flere fødsler fremkom ingen forskjeller av vektøkningen i forhold til antall drektigheter.

Dersom man imidlertid sammenligner førstegangsfødende purker med purker med to drektigheter i sammenligning med forsøksgruppen med benzofenantridinalkaloider og a-allokryptopin, fremkommer et helt annet bilde. Det fremkommer signifikante vektøkninger for forsøksgruppens drektigheter i sammenligning med kontrollgruppens. Man kan altså komme til den slutning at tilsetningen av a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider til foret påvirker positivt økningen av fødselsvekten for smågriser for førstegangsfødende purker under dietiden.

På grunn av hemmingen av AAD står det mere tryptofan til rådighet, noe som fører til en økt forbearbeiding hos purkene. Dette i forbindelse med mere lysin som vesentlig næringsstoff for eggehvitesyntesen bevirker på en annen side en økt melkeproduksjon som på sin side virker positiv på smågrisenes vekst.

Eksempel 11: Påvisning av a-allokryptopin og benzofenantridinalkaloider i foret på parametere for ytelse og slaktevekt hos oppdrettssvin

Forets bestanddeler (metaboliserbar energi 13,8 MJ/kg; 1,00% lysin) var:

Forsøksgruppens for ble tilsatt 30 ppm av et tilsetningsmiddel, bestående av plantematerial fra Sanguinaria canadensis og Macleaya cordata. De hovedalkaloider som dette inneholdt, er hovedsakelig sanguinarin og chelerytrin samt a-allokryptopin. Alle dyr ble to ganger daglig foret semi ad libitum og hadde alltid fri tilgang til vann.

Gjennomsnittlig kroppsvekt ved forsøkenes oppstart og avslutning var som følger:

I dette forsøk fremkom ingen forskjeller mellom kontrollgruppen og forsøksgruppen med hensyn til daglig vektøkning, foropptak og forut nytte I se. Imidlertid var noen slakteparametere tydelig bedre for forsøksgruppen enn for kontrollgruppen, især ble det fastslått signifikant mere muskelkjøtt og signifikant mindre spekklag på ryggen.

Forsøkets resultater er vist i figur 1. Mørke stolper viser resultatene for kontrollgruppen, mørke skraverte stolper for forsøksgruppen. Figur 1 viser de signifikant positive resultater med hensyn til slaktlegemets kvalitet, som signifikant forminsket tykkelse av ryggspekk og forbedret muskelflate på ribben, som kan oppnås med det alkaloidholdige for ifølge denne oppfinnelse.

Det har vist seg at det foreligger en sammenheng mellom andelen magert kjøtt og det tryptofan og lysin som står til rådighet, dvs. at bruken av det alkaloidholdige for fører til en optimalisering av balansen for de essensielle aminosyrer, til en forbedret proteinbalanse og videre til en økt mengde magert kjøtt og mere melkeeggehvite.

Claims (9)

1. For som inneholder kjente forstoffer som eksempelvis korn eller kornprodukter, mais, proteiner og essensielle aminosyrer, vitaminer, mineralske tilsetningsstoffer som salter, fosfater, kalk, enzymer og lignende, eller fortilsetning for fremstilling av slikt for, karakterisert vedat foret eller fortilsetningen inneholder en protopinalkaloid, især a-allokryptopin, i en mengde fra 1 til 100 g pr. tonn for, som øker ytelsen og appetitten hos nyttedyr.

2. For eller fortilsetning ifølge krav 1, som inneholder et protopinalkaloid, isæra-allokryptopin, i kombinasjon med minst ett benzofenantridinalkaloid.

3. For eller fortilsetning ifølge ett av de foregående krav, hvor det benyttes a-allokryptopin og/eller benzofenantridinalkaloider i form av plantematerialer eller presset saft fra planter.

4. For eller fortilsetning ifølge ett av de foregående krav, hvor det benyttes a-allokryptopin og/eller benzofenantridinalkaloider i form av ekstrakter av plantemateriale.

5. For eller fortilsetningsmiddel ifølge ett av de foregående krav, hvor det benyttes a-allokryptopin i form av plantemateriale fra Macleaya cordata eller som ekstrakt herfra.

6. For eller fortilsetning ifølge ett av de foregående krav, hvor det benyttes a-allokryptopin og/eller benzofenantridinalkaloider i form av isolerte alkaloider eller alkaloidblandinger og/eller i form av derivater og/eller syntetiske analoger.

7. Anvendelse av protopinalkaloider, især a-allokryptopin eller dennes derivater eller syntetiske analoger, fortrinnsvis i kombinasjon med benzofenantridinalkaloider eller disses derivater eller syntetiske analoger, og/eller plantemateriale henholdsvis presset saft fra planter som inneholder disse alkaloider for fremstilling av et for eller en fortilsetning for øking av ytelse og appetitt hos nyttedyr, eller for fremstilling av et legemiddel mot leversykdommer for nyttedyr og kjæledyr.

8. Anvendelse av protopinalkaloider, især a-allokryptopin eller dennes derivater eller syntetiske analoger, fortrinnsvis i kombinasjon med benzofenantridinalkaloider eller disses derivater eller syntetiske analoger, og/eller plantemateriale henholdsvis presset saft fra planter som inneholder disse alkaloider, for fremstilling av et for eller en fortilsetning med hepatoprotektiv virkning for nyttedyr og kjæledyr.

9. Anvender av protop.na^oider, «r o-a.—p,., .folge Krav 7, hvor nevnte sykdom er fettlever.