NO331792B1 - Et gravitasjonsinstallert anker og fremgangsmate for installasjon av ankeret - Google Patents

Abstract

Oppfinnelsen er et gravitasjonsinstallert anker (1) omfattende en metallplate (22) utstyrt med ett eller flere forbindelsespunkter (8) for å strekke en ankerline (17) fra en frontflate (221) av platen (22). Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) omfatter fortrinnsvis en langstrakt stamme (0) forbundet med platen (22) og innrettet til å kunne rettes langs platen under gravitasjons-installasjonsprosessen, hvor den langstrakte stammen (0) er utstyrt med et neseparti (5) med en nese (51). Platen kan dreies til en vinkel i forhold til stammen etter gravitasjons-installasjonen i sjøbunnen. Oppfinnelsen omfatter også fremgangsmåte for installasjon av ankeret.

Description

Innledning

Den foreliggende oppfinnelsen er et gravitasjonsinstallert anker og en metode for å installere et slikt anker. Anvendelsesområdet er for å fortøye store marine konstruksjoner slik som halvt nedsenkbare boreplattformer, petroleumsproduksjonsfartøyer eller lignende fartøyer. Et gravitasjonsinstallert anker installeres ved å forbinde det til en fortøyningsline, og å bruke en installasjons / tilbakehentingsline for å senke det til en ønsket høyde over sjøbunnen, og å frigjøre ankeret slik at det faller og trenger ned til en ønsket dybde under sjøbunnen inn i sedimentene. Ankerlinen kan deretter settes i spenn.

Bakgrunnsteknikk

Gravitasjonsinstallerte ankere omfatter vanligvis et langt, vertikalt sentralt skaft, for eksempel en vektstamme; en massiv stamme som omfatter en massiv stålsylinder eller stålrør fylt med et tungt materiale som stålspon, eller et skaft bygd opp av en massiv stålplatestruktur, og utstyrt med symmetrisk anordnede såkalte "vinger", dvs. kort utstikkende stålfinner som strekker seg langs enten den øvre delen av stammen, eller både den øvre og nedre delen av stammen. Finnene er innrettet for å lede stammen under det korte fallet gjennom sjøen og inn i den relativt myke sjøbunnen. Et innfestningspunkt for en ankerline er anordnet enten i den øvre akterenden av ankeret eller i en roterende ring omkring stammen. Typisk vektområde for slike ankere er fra 15 5il 45 tonn.

Dl: US20060107886 "gravitasjonsinstallert anker" beskriver et anker for å fortøye strukturer til sjøbunnen, omfattende et langstrakt sentralt legeme, omfattende en mengde av kanaldeler som stråler ut fra dets senter. En mengde av nese- og haleplater er plassert i kanalene, og hengslet til det sentrale legemet slik at platene kan svinges inn eller ut og deretter festes i sin stilling ved hjelp av bolter i tilsvarende hull. En anordning for å feste en fortøyningsline til ankeret, for eksempel en lastring som omgir det sentrale legemet og som er fullstendig roterbar om dette, har en hengslet arm festet på seg, og armen kan roteres til en ønsket vinkel med hensyn til sentrallegemets langakse, og festes i en gitt vinkel eller innenfor et spenn av vinkler.

D2: WO2009/105630 "Fremgangsmåte for installasjon av gravitasjonsinstallerte ankere og fortøyningssammenstilling" beskriver et apparat og en fremgangsmåte for å plassere gravitasjonsinstallerte ankere under offshore-forhold for fortøyning av strukturer til disse. I en utførelse har et gravitasjonsinstallert anker en utovervendende lastarm som er roterbar omkring ankerets langakse. En lastline festes til lastarmen, og en undersjøisk konnektor er festet til den fjerne enden av lastlinen. Den undersjøiske konnektoren holdes i en ramme på sjøbunnen innrettet til å forenkle tilkoblingen. Det gravitasjonsinstallerte ankeret og fortøyningssammenstillingen låres fra installasjonsfartøyet på en låreline og utløses fra en utløserkrok på enden av lårelinen.

Problemer relatert til bakgrunnsteknikken

De symmetriske gravitasjonsinstallerte ankerne i

bakgrunnsteknikken har generelt symmetriske egenskaper om deres vertikalakse. De kan belastes generelt i samme mengde i alle asimutale retninger. For et firefinnet anker kan to strekke seg i en retning hovedsakelig nær tversplanet i forhold til ankerlinens retning, vennligst se Fig. 5, og gi en holdekapasitet i sedimentene, mens arealet av de to andre ortogonalt anordnede finnene bidrar mindre eller ikke i det hele tatt til holdekapasiteten fordi de er mer eller mindre på linje med ankerlineretningen. Arealet av halvparten av finnene er således ikke fullt utnyttet i bakgrunnsteknikken. Videre er mye av massen i den generelt sylindriske stammen og stålmassen bidrar komparativt mindre til holdekapasiteten i tversretningen enn om den ville ha vært formet som finner.

For gravitasjonsinstallerte ankere som har ankerlinen innfestet i den øvre, aktre delen er der en risiko for ufrivillig å trekke ankeret tilbake ut av sedimentene under tung belastning fordi en komponent av ankerlinens kraft kan være i retning mot akterenden, og en annen ortogonal komponent danner et torsjonsmoment.

Kort sammenfatning av oppfinnelsen:

Noen av ulempene ved bakgrunnsteknikkens tre- eller fire-finnede gravitasjonsankere kan vesentlig reduseres ved å bruke et anker ifølge den foreliggende oppfinnelsen. Oppfinnelsen er, i et materielt henseende, et gravitasjonsinstallert anker (1) omfattende

en metallplate (22) med ett eller flere forbindelsepunkter (8) på en frontflate (221) av platen (22) for en ankerline (17). Den massive metallplaten (22) er anordnet for å bli

gravitasjonsinstallert i sedimentære lag under sjøbunnen. Platen (22) er anordnet for å installeres på tvers i forhold til ankerliens (17) utstreknings-retning når i sin operative tilstand.

I en fordelaktig utførelse av oppfinnelsen omfatter det gravitasjonsinstallerte ankeret ifølge oppfinnelsen en langstrakt stamme (0) forbundet med platen (22) og innrettet for å være rettet langs platen (22) under gravitasjonsinstallasjonsprosessen, hvor den langstrakte vektstammen (0) er utstyrt med et neseparti (5) med en nese (51). I en videre fordelaktig utførelse av oppfinnelsen kan et hengsel, fortrinnsvis sentralt anordnet på platen, danne en forbindelse mellom platen og stammen, slik at platen kan vippes når ankerlinen strammes.

I henhold til et fremgangsmåteaspekt ved oppfinnelsen er det en metode for å ankre opp ved bruk av et gravitasjonsinstallert anker (1), omfattende: - fremskaffelse av et anker omfattende en massiv metallplate (22) med et installasjons-tilkoblingspunkt (9) på en øvre ende; - forbindelse av en ankerline (17) til ett eller flere tilkoblingspunkter (8) på en frontflate (221) av platen (22); - innfesting av en installasjonsline (172) til det ett eller flere installasjons-tilkoblingspunktene (9); - anvendelse av installasjonslinen (172) og låring av ankeret (22) til en ønsket elevasjon (h) over en forhåndsbestemt posisjon (x, y) på sjøbunnen; - utløsing av ankeret fra elevasjonen (h); - å la ankeret falle og penetrere sjøbunnen ved hjelp av gravitasjon; - å stramme opp ankerlinen (17) langs den forhåndsbestemte 1inestrekkretning; - å forbinde den motsatte enden av ankerlinen (17) til et fartøy som skal ankres opp.

Fordeler ved oppfinnelsen

Ankeret ifølge oppfinnelsen kan orienteres med platen hovedsakelig på tvers av den ønskede retningen for ankerlinens operative retning. Dette bidrar til å oppnå en høy holdekapasitet i den ønskede retningen.

Fordelingen ankerets masse på en enkelt stor plate med en stamme i stedet for å fordele den samme massen på en enkelt stamme eller en stamme med tre eller flere mindre finner vil øke det tilgjengelige ankerplatearealet for å holde strekk i ankerlinen.

Ankeret ifølge oppfinnelsen kan vippes om en horisontal akse etter gravitasjonsinstallasjonen, under strammingen av ankerlinen. Således kan holdekapasiteten videre justeres til å ha den høyeste holdekapasiteten rettet mot retningen av den stramme ankerlinen. Hengselforbindelsen mellom stammen og platen reduserer på en fordelaktig måte torsjonsmomentet som kreves for denne vippe-operasjonen. Videre har ankeret ifølge oppfinnelsen en redusert risiko for å bli trukket ut av sedimentene fordi ankerets plate vil søke å innrette seg selv ortogonalt på ankerlinen når den er stram, og der vil være ingen eller liten kraftkomponent i den "lette" uttrekkingsretningen.

I en fordelaktig utførelse av oppfinnelsen med

forbindelsespunktene (8) litt forskjøvet i deres elevasjon på platen (22). Forbindelsespunktene kan være anordnet litt nedenfor

platens (22) geometriske senter slik at dersom ankeret trekkes med en kraft som er forbi dens holdekapasitet, å muliggjøre at ankeret vil bli vippet til en vinkel som vil få det til å penetrere dypere ned i sedimentene, og derved oppnå en større holdekapasitet.

Figurtitler

Ankeret ifølge oppfinnelsen er illustrert i de vedlagte figurene, hvori: Fig. 1 illustrerer tre forskjellige perspektier av et anker ifølge oppfinnelsen: Fig. la er et sideriss i planet av hovedplaten av en utførelse av et vertikalt orientert anker ifølge oppfinnelsen, med en frontflate for å orienteres mot en ankerline rettet til høyre, og med et skaft, en vektstamme rettet nedover. Fig. lb er et isometrisk riss sett omtrent 45 grader ut av planet av den samme, og viser en motsatt bakside i forhold til frontflaten. Et hengsel er illustrert i overgangen mellom skaftet og sporet i bakflaten av hovedplaten og vektstammen. Stammen er illustrert i den parallelle stillingen med hovedplaten. Fig. lc viser generelt et front-elevasjons-planriss av frontflaten av hovedplaten av den ovennevnte utførelsen av oppfinnelsen. Fig. 2 illustrerer en annen foretrukken utførelse av oppfinnelsen med en hengslet forbindelse mellom hovedplaten og stammen. Fig. 2a er et isometrisk riss som sett i elevasjon og omtrent 45 grader ut av plan med baksiden av hovedplanet av et vertikalt orientert anker ifølge oppfinnelsen, med hovedplaten og vektstammen anordnet på langs med hverandre. Fig. 2b er et sideriss inn i planet for hovedplaten av den samme.

Fig. 2c er et toppriss av den samme.

Fig. 2d er et sideriss fra siden av den samme, men med hovedplaten vippet om hengselpunktet til en operativ stilling med en vinkel på mellom 35 og 40 graders inklinasjon i forhold til den vertikalt orienterte stammen. Dette samsvarer med den operative stillingen vist i Fig. 4c med ankeret penetrert til en ønsket dybde og med ankerlinen med dens hanefotliner satt i spenn. Fig. 2e er et toppriss av ankeret ifølge oppfinnelsen med stillingen for topp-platen vippet på samme måte som for risset i

Fig. 2d.

Fig. 3 illustrerer en utførelse av oppfinnelsen som ligner mye på utførelsen vist i Fig. 1. Fig. 3a er et isometrisk riss av utførelsen med stammen i en vertikal stilling og hovedplaten vippet til en vinkel med stammen og den vertikale linjen. Den andre, bakre flaten av hovedplaten i forhold til ankerlinen er vist . Den vippede platen er stabilisert i dens rotasjonsbevegelse ved hjelp av ledefinnen gjennom spalten nær den øvre delen av stammen eller vektstammen. Fig. 3b er et isometrisk riss som ligner på risset av utførelsen i en vippet stilling som i Fig. 3a men fra en asimutalvinkel omtrent 90 grader på den foregående illustrasjonen, og viser frontflaten av hovedplaten hvorfra ankerlinen skal strekke seg. Fig. 4 illustrerer metoden for å installere ankeret ifølge oppfinnelsen. Fig. 4a viser et vertikalsnitt av sjøbunnen og et sideriss av ankeret låret i en installasjonsline til en ønsket elevasjon (h) over en forhåndsbestemt geografisk stilling (x, y) på sjøbunnen.

Platen er rettet i en asimutretning på tvers av en forhåndsbestemt spenningslinje for ankerlinen (17). Installasjonslinen kan også benyttes for å trekke ankeret ut av sjøbunnen under tilbakehenting eller fjerning av ankeret. Fig. 4b viser det gravitasjonsinstallerte ankeret i sedimenter under den samme sjøbunnen med installasjonslinen og hvor ankerlinen strekker seg hovedsakelig opp langs en vertikal penetreringskanal dannet av det fallende ankeret. Fig. 4c illustrerer en videre utvikling av situasjonen i Fig. 4b. Installasjonslinen er nå forbundet med en markeringsbøye i sjøen. Ankerlinen, her forbundet via tre hanefotliner til forbindelsespunktene på frontflaten av ankerets hovedplate har blitt strammet opp og har vippet hovedplaten inn i en stilling som er nærmere planet vinkelrett på retningen for ankerets retning i rommet. Fig. 5 viser et side- og planriss av et typisk

gravitasjonsinstallert anker fra bakgrunnsteknikken. Planrisset viser også en typisk last i en tilfeldig asimutretning i forhold til finnene.

Beskrivelse av utførelser av oppfinnelsen

Ankeret ifølge oppfinnelsen er illustrert i Fig. 1, 2, 3 og 4. Oppfinnelsen er et gravitasjonsinstallert anker (1) omfattende en massiv metallplate (22), fortrinnsvis av stål, med ett eller flere tilkoblingspunkter (8) på en frontflate (221) av platen (22) for en ankerline (17). Platen kan være lett knekket langs en sentrallinje som generelt vil være vertikal under gravitasjonsinstallasjonen, vennligst se Fig. 1 og 4. Fortrinnsvis vil den konvekse flaten av den knekkede platen være frontflaten, dvs. flaten hvorfra ankerlinen strekker seg. Ankeret omfatter i det minste en massiv metallplate (22) som er for å innrettes i en vertikal stilling si sjøen før den slippes fra en ønsket elevasjon over sjøbunnen. Ankeret med den massive metallplaten (22) er innrettet for å gravitasjonsinstalleres på denne måten i de sedimentære lagene under sjøbunnen. Platen (22) er innrettet til å installeres på tvers av ankerlinens (17) utstrekning når den er i dens operative tilstand. Således er orienteringen av platen ikke tilfeldig: ankeret ifølge oppfinnelsen har en vesentlig høyere holdekraft når det er belastet av en line strukket vinkelrett på platens (22) plan enn om den hadde vært belastet av en line strukket rettet langs et plan parallell med platen.

Tilkoblingspunktene (8) kan i en utførelse være litt asymmetrisk anordnet på platen (22) med en eller flere nedre tilkoblede forbindelsesliner, såkalte hanefotliner (eng.: "bridle lines"), kortere enn hanefotliner tilkoblet høyere oppe, slik at dersom ankeret strekkes med en kraft ut over dets holdekapasitet, vil ankerplaten (22) vippes til en vinkel som gjør at den vil trenge dypere ned i sedimentene og dermed oppnå en større holdekapasitet.

I en utførelse har platen (22) en hovedsakelig rektangulær form som danner to finnedeler som strekker seg symmetrisk om en vertikal sentral symmetrilinje regnet i den vertikale operative stillingen for ankeret. De to finnedelene kan være lett knekket om den vertikale sentrale linjen slik at tyngdesenteret er på eller nær den vertikale aksen for ankeret. Den øvre, bakre delen av finnene kan danne en horisontal kant, og den nedre, forre kantdelen av finnene kan være avfaset som illustrert i Fig. lc og Fig. 2b. Fortrinnsvis er en hoveddel av den ytre kanten av hver finne rett og parallell med den vertikale sentrale linjen. Avfasingen kan være av stor utstrekning slik at formen av platen (22) kan ha en hovedsakelig trekantformet, nedover spisset form.

Man forestiller seg at ankeret hovedsakelig kan utgjøres av hovedplaten (22) med påkrevde tilkoblingspunkter (8) for ankerlinens hanefotliner (17a, 17b, 17c). En slik utførelse ville helt enkelt være en hovedplate (22) lik det som er illustrert i Fig. 1, 2, 3 eller 4 men uten en vektstamme. I en utførelse av oppfinnelsen omfatter ankeret (1) en langstrakt vektstamme eller såkalt skaft (0) forbundet til platen (22) og innrettet for å være rettet langs planet før og under gravitasjons-installasjonsprosessen, som illustrert i Fig. 4a og Fig. 4b. I en foretrukket utførelse av oppfinnelsen er den langstrakte stammen (0) utstyrt med et neseparti (5) med en nese (51). Den langstrakte stammen er med fordel generelt av sylindrisk form, dvs. rotasjonssymmetrisk om en langakse langs en vesentlig del av stammen.

Ankerlinens hanefotliner (17a, 17b, 17c) burde hovedsakelig være av like lengder for at det stramme ankerlinearrangementet skal ha platen orientert vinkelrett på ankerlinens retning. For at platen skal trenge dypere ned i tilfelle den belastes ut over dens holdekapasitet i sedimentet, burde den eller de øvre hanefotlinene være litt lengre enn den eller de nedre hanefotlinene, slik at platen kan vippes litt og tvinges til å trenge lenger ned for å gjenvinne grepet.

Eksempler på dimensjoner

I utførelsene vist i Fig. 1 til 4 kan ankeret ha en nedsenket vekt på 15 til 45 tonn (15000 - 45000 kg) eller til og med mer. Hovedplaten (22) er en tykk stålplate med tykkelse 50 til 100 mm eller mer. Stålplaten kan være massiv eller laminert fra en stabel av tynnere stålplater. Et hovedformål med den tykke stålplaten er å fremskaffe et stort overflateareal på tvers av retningen for ankerlinens utstrekning, og for å gi tilstrekkelig mekanisk stivhet til ankeret, og til å gi tilstrekkelig vekt for ankeret til å penetrere til en ønsket dybde under sjøbunnen. Hele høyden av ankeret kan være i området mellom 6 og 12 meter, og høyden av hovedplaten omtrent 4 til 6 m, med bredden tvers over hovedplaten omtrent 3 til 5 m. Arealet av hovedplaten kan være i området mellom 8 og 20 m<2>. Et slikt anker kan ha en operativ spenningskapasitet på omtrent 300 til 750 tonn ved 15 - 20 m penetrert dybde avhengig av de mekaniske egenskapene til sedimentlagene under sjøbunnen.

I en fordelaktig utførelse av oppfinnelsen er platen (22) vippbart forbundet med et hengsel (61) nær et øvre parti av stammen (0), fortrinnsvis ved en øvre stammedel (6) av stammen (0) slik som illustrert i den operative stilling i Fig. 4c, og i ytterligere mekanisk detalj i Fig. lb, Fig. 2b og 2c, og Fig. 3a. Hengselet (61) kan ha en generelt horisontal akse (61) for vipping av platen (22) i forhold til stammen (0). På denne måten kan platen vippes bort fra den vertikale stillingen etter å ha blitt sluppet ned i sedimentene hvori stammen i utgangspunktet er i den gravitasjonsinstallerte vertikale stillingen. Etter roteringen av platen (22), strekker stammen seg med en viss vinkel ut fra en motsatt bakflate (222) av hovedplaten (22), som illustrert i Fig. 4c.

I en utførelse av oppfinnelsen er hengselet (61) anordnet nær et sentrum av platen (22). Hengselet kan omfatte en kort robust aksel gjennom massive hengselbøyler anordnet på toppen av stammen nær platens (22) senter som vist i Fig. lb og Fig. 3a.

Som illustrert i Fig. lb, 3a, og også i Fig. 2b, kan det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge oppfinnelsen ha et spor av hovedsakelig konkav eller V-form (63) for å motta i det minste en øvre del (6) av stammen (0) i den bakre flaten (222) av platen (22). Sporet (63) illustrert i Fig. lb og 3a kan samsvare med en forhøyet rygg (64) på den motstående frontflaten (221) som vist i

Fig. lc.

Ryggen og sporet (64, 63) langs hovedplaten (22) øker hovedplatens bøyestivhet om en horisontal akse gjennom hovedplaten. Dette tillater å øke arealet av hovedplaten (22) som sammenlignet med et tillatt areal for en hovedplate uten noen slik rygg eller spor, og øker således holdekapasiteten av det installerte ankeret. Videre tillater sporet integrasjon av vektstammen under installasjonen for å redusere tverrsnittsarealet for det nedadstigende ankeret for å redusere ankerets motstand i slipp-fasen i vannet og ned gjennom sedimentene.

I en utførelse av oppfinnelsen illustrert i Fig. la, lb, og 3a er sporet (63) eller i det minste den nedre delen av hovedplaten (22) utstyrt med en ledefinne eller finner (224) som strekker seg i rett vinkel på hengselets (61) akse og parallell med en utsparing

(225) i eller langs den øvre stammedelen (6). Denne utsparingen er for å motta ledefinnen (224) for å stabilisere vektstammen og hovedplaten under gravitasjonsinstallasjonsprosessen med fallet gjennom vannet og penetreringen gjennom sedimentene, og også for stabilisering av hovedplaten i forhold til stammen under den påfølgende rotasjonen når man strammer hanefotlinene, vennligst se nedenfor. Ledefinnen (224) kan løpe gjennom stammen som vist eller kan omfatte to parallelt anordnede ledefinner med en avstand lik den lokale diameteren av stammen slik at ikke stammen blir splittet eller svekket på noen måte.

I en utførelse av oppfinnelsen er antallet av slike tilkoblingspunkter (8) minst to. Tilkoblingspunktene er fortrinnsvis anordnet på begge sidene av den vertikale sentrale linjen på platen (22), som er ryggen (64) dersom den er dannet, hvor tilkoblingspunktene (8) er laget for å kobles til to hanefotliner (17a, 17b) av ankerlinen (17). Dette arrangementet med minst to hanefotliner er for å muliggjøre å justere og stabilisere asimut for ankeret ved hjelp av ankerlinen (17).

Dersom antallet slike tilkoblingspunkter (8) er tre, og i det minste en av hanefotlinene er anordnet under vippepunktet for platen, kan platen tvinges til å vippe ved å stramme ankerlinen slik som vist i Fig. 4c. Tilkoblingspunktene (8) kan i en slik utførelse anordnes hovedsakelig i et trekantet mønster om platens (22) senter, hvor to av tilkoblingspunktene (8) er anordnet på hver sin side av ryggen (64) for å forbindes med første og andre hanefotliner (17a, 17b) av ankerlinen (17) og en tredje tilkoblingspunkt anordnet på ryggen (64) for å forbindes med en tredje hanefotline (17c) av ankerlinen (17).

Tilkoblingspunktene (8) kan være dannet som ett eller flere av de følgende: - bøyler sveist til den første frontflaten; - hull gjennom hvilke fortøyningslinen passerer og som er festet til bakflaten; - spor hvilke bøylene til frontflaten, hvor bøylene er festet til den andre bakflaten. Måter å feste ankerlinen til platen kan forestilles av en fagmann på området.

Fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen

Ankeret kan installeres som følger:

- Et anker som i det minste omfatter en massiv, stiv metallplate med et installeringsstilkoblingspunkt (9) for en installeringline, fortrinnsvis nær en øvre kantende, er fremskaffet fra et overflatefartøy, vennligst se Fig. 4a. - En ankerline (17), vanligvis utstyrt med to eller flere hanefotliner (17a, 17b, 17c), forbindes på en passende måte til en eller flere tilsvarende tilkoblingspunkter 88) på en frontflate

(221) av platen (22). - En installasjonsline (172) festes til installasjons-forbindelsespunktene (9); - Platen (22) låres ved hjelp av installasjonslinen (172) til en ønsket elevasjon (h) over en vanligvis forhåndsbestemt posisjon (x, y) på sjøbunnen, slik som er sitasjonen i Fig. 4a. - Platen (22) blir så helst rettet i en asimutretning på tvers av en forhåndsbestemt spenningsretning for ankerlinen (17), fordi denne operasjonen er påkrevet dersom det gravitasjonsinstallerte ankeret skal benyttes i et forhåndsbestemt mønster om en ønsket fortøyningsposisjon. Man kan kanskje korrigere for asimutretningen for platen (22) til en tverrstilt retning for ankerlinen etter gravitasjonsinstallasjonen dersom sedimentene tillater å gjøre så. - Platen (22) slippes så fra elevasjonen (h); - Platen (22) vil så falle og penetrere sjøbunnen på grunn av gravitasjon, og vil stoppe i situasjonen illustrert i Fig. 4b. Platen vil nå generelt være nær vertikal, innrettet med stammen.

Installasjonslinen kan fremdeles være forbundet med ankerets akterende. - Ankerlinen (17) blir så satt under strekk langs den ovennevnte forhåndsbestemte strekkretning, vennligst se Fig. 4c. Spenningen kan utføres umiddelbart eller fullføres med det påfølgende sluttrinnet nedenfor. - Til slutt blir en motsatt ende av ankerlinen (17) forbundet med et fartøy som skal fortøyes, eller forbundet med en bøye for å forberedes til å kobles til fartøyet, som for eksempel en petroleums-bore- eller -produksjonsplattform, dersom fartøyet som skal fortøyes ikke ennå har ankommet.

En flytende eller undervanns markeringsbøye (173) kan være festet til installasjonslinen (172) for å brukes for gjeninnhenting av ankeret dersom ønsket.

Ifølge metoden ifølge oppfinnelsen blir ankerlinen (17) satt under spenning for å vippe platen (22) mot en vinkelrett stilling i forhold til ankerlinen, vennligst se Fig. 4c. Som nevnt ovenfor kan ankerlinens tilkobling anordnes med den nedre hanefotlinen litt kortere slik at man tvinger ankeret til å pløye dypere ned i sjøbunnslagene dersom den skulle miste grepet.

En fast stamme vil, på grunn av en lengre vertikal utstrekning av den kombinerte stamme og late, kreve en vesentlig større moment enn det som er tilgjengelig som settes om av ankerlinens (17) hanefotliner 17a, 17b, 17c). Et anker uten stamme (0) eller en hengslet stamme (0) kan kreve et større moment enn hva som er tilgjengelig som settes opp av ankerlinens hanefotliner (17a, 17b, 17c) .

Det ovenfor diskuterte ankeret ifølge oppfinnelsen kan benyttes til å lage et fortøyningsutlegg av 8 til 12 eller flere ankere innrettet om en sentral forhåndsbestemt fortøyningssted for en marin flytende struktur som for eksempel en boreplattform eller en

petroleumsproduktjonsplattform.

Penetrometer

Det å ha forhåndsbestemte vekter av gravitasjonsinstallerte ankere kan medføre at alle ankerne konstrueres i henhold til det tyngste ankeret som er påkrevet for en operasjon. Det kan være fordelaktig å variere massen eller penetrasjonsdybden eller finnearealet for et anker ved å teste ett eller flere slipp-lokaliteter ved å bruke et penetrometer-modellanker av vesentlig redusert størrelse. Dette kan med fordel utføres før man bestemmer ankertype og dets størrelse. En metode for å installere et gravitasjonsinstallert anker (1) kan således omfatte følgende trinn: - fremskaffelse av et penetrometer (100) med reduserte dimensjoner og med lignende konstruksjon og penetreringsegenskaper tilsvarende et fullstørrelses gravitasjonsinstallert anker; - låring av penetrometeret til en styrt elevasjon over sjøbunnen nær et valgt ankerinstallasjonssted; - frigjøring av penetrometeret for å penetrere sjøbunnen; - måling av i det minste en penetreringsdybde for penetrometeret, og fortrinnsvis fremskaffelse av sedimentprøver; - dersom mulig, måling av holdekapasiteten etter å ha strammet ankerlinen, - konfigurering av et gravitasjonsinstallert anker i henhold til målingen ovenfor ved å utføre en eller flere av de følgende handlinger: - bestemmelse av frigjørings-slipphøyden for et tilgjengelig gravitasjonsinstallert anker; - utvelgelse av et anker blandt forskjellige tilgjengelige gravitasjonsinstallerte ankere; - konstruksjon av et gravitasjonsinstallert anker basert på målingen; - ballastering av et eksisterende gravitasjonsinstallert anker til høyere eller lavere vekt basert på målingen; - fremskaffelse av et gravitasjonsinstallert anker av den

slik bestemte konstruksjon.

Penetrometeret (100) kan få målt dets penetrasjonsdybde og det kan også bære instrumenter for å måle sedimentegenskaper slik som for eksempel konsolidering og skjærfasthet, og det kan omfatte en sedimentkjerneprøvetaker. Penetrometeret kan slippes og gjeninnhentes ved bruk av installasjonslinen.

Fordeler ved å benytte et penetrometer:

- Man kan forberede hvert anker for hvert ønsket

ankerinstallasjonssted. Hvert anker kan således forberedes eller velges for å oppnå en påkrevet minste penetrasjonsdybde. Ettersom sedimentforholdene kan variere fra en posisjon til en annen, kan dette spare antall ankere, redusere den påkrevde størrelsen for hvert anker, bestemme typen for hvert anker, bestemme slipp-elevasjonen for hvert anker, eller ballastvolumet for hvert anker. Metoden kan også forebygge at ankerne ender opp dypere enn påkrevet, og således forenkle spenningen av ankerlinen og forenkle tilpasningen av ankerlinen (ankerkjettingen) sin lengde for hver ankerline.

Claims (18)

1. Et gravitasjonsinstallert anker (1) som omfatter - en hoved-ankerplate (22); - ett eller flere forbindelsespunkter (8) for en ankerline (17) som strekker seg ut fra en frontflate (221) av ankerplaten (22); - en langstrakt stamme (0) utstyrt med et neseparti (5), hvor den langstrakte stammen (0) er forbundet til ankerplaten (22) og innrettet til å være rettet langs ankerplaten under en gravitasjonsinstallasjonsprosess, karakterisert ved- at ankerplaten (22) er dreibart festet til et hengsel (61) på stammen (0), hvor hengselet (61) er anordnet nær et sentrum av ankerplaten (22), - hvor hengselet (61) har en hovedsakelig horisontal aksel (62) for å vippe ankerplaten (22) i forhold til stammen (0), med stammen stikkende ut fra en motsatt bakflate (222) av ankerplaten (22) .

2. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor antallet av forbindelsespunktene (8) i det minste er to, hvor hvert forbindelsespunkt (8) er for forbindelse til tilsvarende tilordnede forbindelsesliner (17a, 17b, ...) av fortøyningslinen (17) .

3. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, utstyrt med en fordypning (63) for å motta stammen (0) i bakflaten (222) av ankerplaten (22), hvor fordypningen (63) samsvarer med en forhøyning (64) på frontflaten (221).

4. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor ankerplaten (22) er utstyrt med en ledeplate eller ledeplater (224) som strekker seg i rett vinkel i forhold til hengselets (61) akse.

5. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 4, hvor ledeplaten (224) er parallell med en spalte (225) langs en del av stammen (0), hvor spalten er innrettet til å motta ledeplaten eller ledeplatene (224).

6. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor hengselet (61) er anordnet nær et øvre parti av stammen (0).

7. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, med minst to av forbindelsespunktene (8) anordnet på hver sin side av en vertikal senterlinje langs ankerplaten (22).

8. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor antall forbindelsespunkter (8) er tre.

9. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor forbindelsespunktene (8) er tre og anordnet hovedsakelig i et trekantmønster om et geometrisk sentrum av ankerplaten (22) , hvor det tredje forbindelsespunktet (8) er anordnet nær den vertikale senterlinjen på ankerplaten (22) for å kobles til en tredje forbindelseslinje (17c) av ankerlinen (17).

10. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, utstyrt med et installasjons-tilkoblingspunkt (9) for en installasjonsline (172) nær en øvre ende av ankerplaten (22).

11. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor platen (22) er massiv.

12. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav, hvor platen (22) er laminert fra et antall tynnere stålplater.

13. En fremgangsmåte for å ankre ved hjelp av et gravitasjonsinstallert anker (1),karakterisert ved- frembringelse av en massiv metallplate (22) med et installasjonsforbindelsespunkt (9) ved dens øvre ende; - tilkobling av en ankerline (17) til en eller flere forbindelsespunkter (8) til en frontflate (221) av platen (22); - festing av en installasjonsline (172) til installasjons-forbindelsespunktet (9) ; - låring av platen (22) i installasjonslinen (172) til en ønsket elevasjon (h) over en forhåndsbestemt posisjon (x, y) på sjøbunnen; - frigjøring av platen (22) fra elevasjonen (h); - å la platen (22) falle og trenge ned i sjøbunnen på grunn av gravitasjonen; - spenning av ankerlinen (17) langs en forhåndsbestemt strekklinj e; - forbindelse av en motsatt ende av ankerlinen (17) til et fartøy som skal forankres.

14. Fremgangsmåten ifølge krav 13, hvor spenningen av ankerlinen (17) bevirker vipping av platen (22) mot en rettvinklet stilling i forhold til ankerlinen (17) .

15. Fremgangsmåten ifølge krav 13, hvor man etter trinnet med å låre platen til en ønsket elevasjon (h) over sjøbunnen, - innretting av platen (22) i en asimuthal retning som er på tvers av den forhåndsbestemte spenningslinjen for ankerlinen (17).

16. Fremgangsmåten ifølge krav 13 eller 14, hvor man bekrefter retningen for platen (22) etter at man har latt platen (22) trenge ned i sedimentene.

17. En fremgangsmåte for å installere et gravitasjonsinstallert anker (1) ifølge krav 13, omfattende - fremskaffelse av et gravitasjonsinstallert anker av en forhåndsbestemt konstruksjon; - fremskaffelse av et penetrometer (100) av reduserte mål og med lignende utforming og penetreringsegenskaper som det gravitasjonsinstallerte ankeret; - låring av penetrometeret til en kontrollert elevasjon over sjøbunnen nær et utvalgt ankerinstallasjonssted; - frigjøring av penetrometeret for å la det trenge ned i sjøbunnen; - måling av i det minste en nedtrengningsdybde for penetrometeret; - konfigurering av det gravitasjonsinstallerte ankeret ifølge den ovennevnte målingen ved ett eller flere av de nedenfor nevnte handlinger: - bestemmelse av frigjørings-slipp-elevasjonen for det gravitasjonsinstallerte ankeret; - utvelgelse av et anker blandt forskjellige tilgjengelige gravitasjonsinstallerte ankere; - konstruksjon av et gravitasjonsinstallert anker basert på målingen; - ballastering av et gravitasjonsinstallert anker til høyere eller lavere vekt basert på målingen.

18. Fremgangsmåten ifølge krav 17, omfattende bruk av en sediment-prøvetaker i penetrometeret for å fremskaffe sedimentprøver. 1. Et gravitasjonsinstallert anker (1) som omfatter - en hoved-ankerplate (22); - ett eller flere forbindelsespunkter (8) for en ankerline (17) som strekker seg ut fra en frontflate (221) av ankerplaten (22); - en langstrakt stamme (0) utstyrt med et neseparti (5), hvor den langstrakte stammen (0) er forbundet til ankerplaten (22) og innrettet til å være rettet langs ankerplaten under en gravitasj onsinstallasj onsprosess, karakterisert ved- at ankerplaten (22) er dreibart festet til et hengsel (61) på stammen (0), hvor hengselet (61) er anordnet nær et sentrum av ankerplaten (22) , - hvor hengselet (61) har en hovedsakelig horisontal aksel (62) for å vippe ankerplaten (22) i forhold til stammen (0), med stammen stikkende ut fra en motsatt bakflate (222) av ankerplaten (22). 2. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor antallet av forbindelsespunktene (8) i det minste er to, hvor hvert forbindelsespunkt (8) er for forbindelse til tilsvarende tilordnede forbindelsesliner (17a, 17b( ...) av fortøyningslinen (17). 3. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, utstyrt med en fordypning (63) for å motta stammen (0) i bakflaten (222) av ankerplaten (22), hvor fordypningen (63) samsvarer med en forhøyning (64) på frontflaten (221). 4. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor ankerplaten (22) er utstyrt med en ledeplate eller ledeplater (224) som strekker seg i rett vinkel i forhold til hengselets (61) akse. 5. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 4, hvor ledeplaten (224) er parallell med en spalte (225) langs en del av stammen (0), hvor spalten er innrettet til å motta ledeplaten eller ledeplatene (224). 6. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor hengselet (61) er anordnet nær et øvre parti av stammen (0) . 7. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, med minst to av forbindelsespunktene (8) anordnet på hver sin side av en vertikal senterlinje langs ankerplaten (22). 8. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor antall forbindelsespunkter (8) er tre. 9. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor forbindelsespunktene (8) er tre og anordnet hovedsakelig i et trekantmønster om et geometrisk sentrum av ankerplaten (22), hvor det tredje forbindelsespunktet (8) er anordnet nær den vertikale senterlinjen på ankerplaten (22) for å kobles til en tredje forbindelseslinje (17c) av ankerlinen (17). 10. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, utstyrt med et installasjons-tilkoblingspunkt (9) for en installasjonsline (172) nær en øvre ende av ankerplaten (22). 11. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav 1, hvor platen (22) er massiv. 12. Det gravitasjonsinstallerte ankeret (1) ifølge krav, hvor platen (22) er laminert fra et antall tynnere stålplater. 13. En fremgangsmåte for å ankre ved hjelp av et gravitasjonsinstallert anker (1),karakterisert ved- frembringelse av en massiv metallplate (22) med et installasjonsforbindelsespunkt (9) ved dens øvre ende; - tilkobling av en ankerline (17) til en eller flere forbindelsespunkter (8) til en frontflate (221) av platen (22) ; - festing av en installasjonsline (172) til installasjons-forbindelsespunktet (9) ; - låring av platen (22) i installasjonslinen (172) til en ønsket elevasjon (h) over en forhåndsbestemt posisjon (x, y) på sjøbunnen; - frigjøring av platen (22) fra elevasjonen (h); - å la platen (22) falle og trenge ned i sjøbunnen på grunn av gravitasj onen; - spenning av ankerlinen (17) langs en forhåndsbestemt strekklinje; - forbindelse av en motsatt ende av ankerlinen (17) til et fartøy som skal forankres. 14. Fremgangsmåten ifølge krav 13, hvor spenningen av ankerlinen (17) bevirker vipping av platen (22) mot en rettvinklet stilling i forhold til ankerlinen (17). 15. Fremgangsmåten ifølge krav 13, hvor man etter trinnet med å låre platen til en ønsket elevasjon (h) over sjøbunnen, - innretting av platen (22) i en asimuthal retning som er på tvers av den forhåndsbestemte spenningslinjen for ankerlinen (17) . 16. Fremgangsmåten ifølge krav 13 eller 14, hvor man bekrefter retningen for platen (22) etter at man har latt platen (22) trenge ned i sedimentene. 17. En fremgangsmåte for å installere et gravitasjonsinstallert anker (1) ifølge krav 13, omfattende - fremskaffelse av et gravitasjonsinstallert anker av en forhåndsbestemt konstruksjon; - fremskaffelse av et penetrometer (100) av reduserte mål og med lignende utforming og penetreringsegenskaper som det gravitasjonsinstallerte ankeret; - låring av penetrometeret til en kontrollert elevasjon over sjøbunnen nær et utvalgt ankerinstallasjonssted; - frigjøring av penetrometeret for å la det trenge ned i sjøbunnen; - måling av i det minste en nedtrengningsdybde for penetrometeret; - konfigurering av det gravitasjonsinstallerte ankeret ifølge den ovennevnte målingen ved ett eller flere av de nedenfor nevnte handlinger: - bestemmelse av frigjørings-slipp-elevasjonen for det gravitasjonsinstallerte ankeret; - utvelgelse av et anker blandt forskjellige tilgjengelige gravitasjonsinstallerte ankere; - konstruksjon av et gravitasjonsinstallert anker basert på målingen; - ballastering av et gravitasjonsinstallert anker til høyere eller lavere vekt basert på målingen. 18. Fremgangsmåten ifølge krav 17, omfattende bruk av en sediment-prøvetaker i penetrometeret for å fremskaffe sedimentprøver.