NO329575B1 - Posisjonsestimering for en terminal i et sambandsnett, ut fra kildeidentifikasjonskoder - Google Patents

Description

Oppfinnelsens tekniske område

Denne oppfinnelse gjelder generelt posisjonsbestemmelse, nærmere bestemt teknikk for å komme frem til et estimat for posisjonen av en sender/mottakerstasjon benevnt terminal i et kommunikasjonssystem for trådløs overføring og basert på identifikasjonskoder for transmisjonskilder så som relestasjoner, her benevnt repeatere.

Oppfinnelsens bakgrunn

En vanlig teknikk for å lokalisere en terminal er å finne den tid som trengs for signaler som sendes ut fra flere sendere på kjente posisjoner, til å ankomme terminalen. Et system som gir signaler fra flere sendere på kjent lokalitet er det velkjente GPS-system for global satellittposisjonering. Satellittene i dette system er lagt i nøyaktige baner rundt jorden i henhold til en GPS-hovedplan. Posisjonen av satellittene kan fastlegges ved hjelp av forskjellige sett med informasjon (vanligvis kjent under benevnelsen almanakk og "Ephemeris"), nemlig informasjon som sendes ut av satellittene selv. Et annet system som gir signaler fra sendere (så som basestasjoner i kommunikasjonsnett med mobile stasjoner) i kjente jordrelaterte forhold er et kommunikasjonssystem for trådløs overføring (det man gjerne kaller et mobilnett).

Mange slike trådløse kommunikasjonssystemer bruker relestasjoner som i prinsippet er en mottaker med en tilknyttet sender og ofte i fagspråket kalles repeatere også på norsk, for å gi dekning for nærmere angitte områder i systemet eller for å utvide et systems dekningsområde. En repeater kan for eksempel brukes for å dekke et bestemt område som ikke er dekket av en bestemt basestasjon som følge av signalsvekking (fading), ved at det er et blindrom eller hull i systemet. Repeatere kan også brukes til å utvide dekningsområdet til grisgrendte strøk (f.eks. langs en vei), egentlig utenfor hoveddek-ningsområdet for basestasjonene. En repeater mottar således, behandler og sender ut igjen signaler via både den såkalte foroverlink (dvs. den signalvei som fører signaler fra basestasjonen til en mobil enhet i kommunikasjonsnettet) og den såkalte returlink (den tilsvarende motsatte vei fra den mobile enhet til basestasjonen).

Fra den kjente teknikk skal det vises til US 5 263 177 vedrørende modifisert simultansendingskommunikasjon; WO 99/52316 vedrørende fremgangsmåte og system for utnyttelse av lokasjonsavhengige tjenester i et cellulært radiosystem; og US 5 701 328 vedrørende chirp spredt spektrum posisjoneringssystem.

Forskjellige utfordringer er her tilkjennegitt ved bestemmelse av posisjonen av en terminal i et system hvor man har en eller flere repeatere. Typisk vil et signal fra en enkelt basestasjon behandles og sendes ut igjen ved hjelp av en repeater ved relativt stor sendereffekt og med en forsinkelse. Kombinasjonen av denne større effekt og den isolasjon som normalt er knyttet til repeaterens dekningsområde vil ofte hindre at en terminal kan motta andre signaler fra andre basestasjoner, samtidig. Videre er det slik at i mange tilfeller hvor repeatere brukes (så som inne i bygninger, tunneler, i T-baner etc.) vil signalene fra GPS-satellitter har utilstrekkelig nivå til å kunne mottas av en terminal. 1 dette tilfelle kan det være et begrenset antall signaler (muligens bare ett signal som kommer fra repeateren) som er tilgjengelig for bruk til å bestemme terminalens lokalitet. Dessuten kan de tilleggsforsinkelser som innføres ved bruk av repeaterne forstyrre målingene av den konvensjonelle totalforsinkelse ("round trip delay") for ankomsten (RTD/TOA) så vel som den totale forsinkelse for signalankomsten (TDOA), hvilket fører til unøyaktig posisjonsestimat basert på slike målinger.

Fig. IA i tegningene som hører til denne beskrivelse av oppfinnelsen gjelder et trådløst kommunikasjonssystem 100 hvor det brukes repeatere, i samsvar med oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat. Systemet 100 kan være utformet for å arbeide i samsvar med en eller flere vanlig kjente industristandarder, så som IS-95, publisert av the Telecom-munications Industry Association/Electronics Industry Association (TIA/EIA) og andre tilsvarende industristandarder for systemer så som den bredbåndede standard W-CDMA for kodedelt multippelaksess, cdma2000, eller en kombinasjon av flere slike standarder. Systemet 100 innbefatter flere basestasjoner 104 som hver betjener et bestemt dekningsområde 102. Fig. IA viser imidlertid bare tre slike basestasjoner 104a-104c for enkelthets skyld, men det er naturligvis klart at typisk vil det være langt flere basestasjoner i et generelt større kommunikasjonsnett eller -system. For denne beskrivelse kan også basestasjonen og dens dekningsområde samlet kalles en "celle", slik det ofte gjøres i USA.

En eller flere repeatere 114 kan tas i bruk i systemet 100 for å gi kommunika-sjonsdekning for områder som ellers ikke ville blitt dekket av en basestasjon (f.eks. på grunn av fading, og på fig. IA er et slikt område vist som området 112a) eller for å utvide dekningsområdet for hele systemet (så som vist for områdene 112b og 112c). Som et eksempel kan repeatere vanligvis brukes for å bedre innendørs dekning for et celleoppbygget system og ved relativt lave kostnader. Hver repeater 114 koples da til en "betjenende" basestasjon 104 via en trådløs eller ledningskoplet link (så som en koaksialkabel eller en fiberoptisk ledning) enten direkte eler via en annen repeater. Ethvert antall basestasjoner innenfor systemet kan på denne måte reledrives, i avhengighet av den bestemte systemdesign.

Flere terminaler 106 er typisk spredt utover i systemet (selv om bare en enkelt slik terminal er vist på fig. IA for enkelhets skyld). Hver av disse terminaler 106 kan kommunisere med en eller flere basestasjoner via forover- og returlinken og ved ethvert tidspunkt, i avhengighet av om systemet kan håndtere såkalt myk overlevering eller ikke og om terminalen eventuelt er i slik myk overlevering eller ikke. Det er klart for fagfolk at "myk overlevering" gjelder en situasjon hvor en terminal er i kommunikasjon med mer enn én basestasjon samtidig.

En rekke basestasjoner 104 er typisk koplet til en enkelt basestasjonsstyreenhet (BSC) 120 for koordinering av deres kommunikasjon i systemet eller nettet. For å få bestemt posisjonen av en terminal kan denne styreenhet 120 også være koplet til en såkalt posisjonsbestemmelsesenhet (PDE) 130 som i så fall mottar resultatet av tidsmålinger og/eller identifikasjonskoder fra terminalene og sørger for kontroll og styring og annen informasjon som er relatert til posisjonsbestemmelse, slik det vil bli beskrevet i nærmere detalj nedenfor.

For posisjonsbestemmelsen kan en terminal måle ankomsttidspunktene for signaler som sendes ut fra flere basestasjoner. For et CDMA-nett vil disse ankomsttidspunkter kunne bestemmes ut fra fasen av såkalte kvasistøykoder (PN-koder) som brukes av disse basestasjoner for å spre deres data før sendingen til de enkelte teraiinaler via foroverlinken. PN-fasene som registreres av en terminal kan således rapporteres videre til enheten PDE 130 (f.eks. via signalering i samsvar med standarden IS-801). Enheten PDE bruker deretter resultatet av PN-fasemålingen til å bestemme det man kan kalle kvasirekkevidder eller -avstander som deretter tjener til å bestemme den endelige posisjon av terminalen.

Posisjonen av en terminal kan også bestemmes ved å bruke et hybridskjema hvor signalankomsttidspunktene (så som ankomsttidspunktene (TOA) måles for enhver kombinasjon av basestasjoner 104 og satellitter 124 i GPS. Måleresultatene som utledes fra GPS-satellittene kan brukes som primærmåleresultater eller for supplement til de måleresultater som utledes fra basestasjonene. Måleresultatene fra GPS-satellittene vil typisk være mer nøyaktige enn de fra basestasjonene, men man trenger imidlertid en frisiktlinje til de enkelte satellitter for å motta GPS-signalene, og følgelig vil bruken av slike satellitter for posisjonsbestemmelse generelt begrenses til utendørsomgivelser hvor hindringer ikke er til stede. GPS-signalene kan altså typisk ikke mottas innendørs eller i andre omgivelser hvor man har hindringer, så som løvverk eller bygninger. GPS er imidlertid en utstrakt dekning, og fire eller flere GPS-satellitter vil ha potensialet til å kunne mottas fra nær sagt hvor som helst hvor man ikke har noen slike hindringer.

I motsetning til dette er basestasjonene typisk plassert i bebygde områder, og deres signaler kan også trenge inn i mange bygninger og passere hindringer. Av denne grunn vil det være mulig for basestasjonene å utnytte sitt potensial i byer og eventuelt i bygninger for å bruke signalene til å bestemme posisjonen av innretninger som kan motta og/eller sende slike signaler. Måleresultatene man far ved måling av signalene fra basestasjoner vil imidlertid typisk være mindre nøyaktige, som allerede nevnt, enn signalene fra GPS-satellitter, siden man kan ta imot en rekke signaler i en terminal, fra en bestemt basestasjon, på grunn av det fenomen som er kjent som "flerveisoverføring". Slik flerveisoverføring innebærer at signaler mottas via forskjellige utbredelsesveier mellom sender og mottaker, og slike flere utbredelsesveier skyldes således at signalene reflekteres fra forskjellige objekter, så som bygninger, fjell og liknende. Det skal her bemerkes at i det best tenkelige tilfelle mottas signalet også via en direktelinje (en rett linje) fra senderen til mottakeren, men dette behøver slett ikke alltid være tilfellet.

I hybridskjemaet representerer hver enkelt basestasjon og hver enkelt GPS-satellitt en transmisjons- eller senderkilde. For å bestemme et todimensjonalt estimat for posisjonen av en terminal vil sendingene fra tre eller flere kilder som ikke ligger på en rett linje i rommet mottas og viderebehandles, mens en fjerde kilde også kan brukes for å gi den tredje dimensjon som i dette tilfelle kan være høyden over havet og kan således gi øket nøyaktighet (dvs. redusert usikkerhet i målingene av ankomsttider). Signalets ankomsttider kan bestemmes for transmisjonskildene og brukes til å beregne kvasiavstander, som allerede nevnt, og disse avstander kan deretter brukes (så som via en trilaterasjonsteknikk) til å bestemme terminalens posisjon. Slik posisjonsbestemmelse kan foretas ved hjelp av allerede velkjente midler, så som midler som er beskrevet i standardene 3GPP 25.305, TIA/EIA/IS-801 ogTIA/EIA/IS-817.

I eksemplet vist på fig. IA kan terminalen 106 motta sendinger fra GPS-satellittene 124, basestasjonene 104 og/eller repeateren 114. Terminalen 106 måler signalankomsttidene for disse sendinger fra disse sendere og kan rapportere måleresultatene tilbake til enheten PDE 130 via enheten BSC 120. Enheten PDE 130 kan deretter bruke måleresultatene til å bestemme posisjonen av terminalen.

Som angitt ovenfor kan repeateren brukes til å gi dekning for områder som ikke er dekket av basestasjonene, så som innenfor bygninger. Repeatere er mer kostnadseffektive enn basestasjoner og kan derfor med fordel tas i bruk hvor ytterligere kapasitet ikke trengs. En repeater er imidlertid koplet til innføringen av ytterligere forsinkelser på grunn av kretsene i den og kabling og/eller ytterligere transmisjon som er knyttet til den. Som et eksempel på dette kan akustiske overflatebølgefiltere (SAW), forsterkere og andre komponenter i repeateren innføre tilleggsforsinkelser som ikke er sammenliknbare med og som faktisk også kan være større enn de transmisjonsforsinkelser man har ved vanlig signaloverføring fra basestasjonen til terminalen. Hvis nå repeaterforsinkelsene ikke tas i betraktning vil tidsmålingene av signalene fra dem ikke på pålitelig måte kunne brukes til å bestemme terminalens posisjon særlig nøyaktig.

Fig. IB viser et skjema over bruken av en repeater 114x for å gi innendørsdekning for en bygning 150.1 det viste eksempel omfatter denne repeater 114x en hovedenhet (MU) 115 som er koplet til flere fjernenheter (RU) 116. Via foroverlinken mottar hovedenheten MU 115 et eller flere signaler fra en eller flere basestasjoner og gjentar samtlige eller et subsett av de mottatte signaler ved videresending til fjernenhetene RU 116. I returlinken mottar hovedenheten MU 115 og kombinerer og gjentar signalene ved videreutsending fra fjernenhetene 116, via returlinken tilbake til en eller flere basestasjoner. Hver fjernenhet 116 gir dekning for et bestemt område (f.eks. en etasje i bygningen) og gjentar forover- og returlinksignalene for sitt dekningsområde.

Man har imidlertid forskjellige problemer som må løses når det gjelder estimering av posisjonen av en terminal som befinner seg i en bygning hvor en repeater kan være tatt i bruk for å gi dekning. For det første vil terminalene i mange innendørssituasjoner ikke være i stand til å motta signaler direkte fra basestasjonene eller GPS-satellittene, eller de kan være begrenset til bare å motta signaler fra færre sendere enn det som trengs for å utført trilaterasjon. For å gi god dekning inne i bygninger bruker man altså en repeater som typisk sender ut igjen et signal den tar imot fra en enkelt basestasjon, og utsendingen foregår ved relativt stor sendereffekt, men med en ekstraforsinkelse. Kombinasjonen av denne relativt store sendereffekt pluss den isolerte innendørslokalitet av terminalen vil normalt hindre denne terminal fra å motta andre signaler fra andre basestasjoner og satellitter.

For det andre vil den forsinkelse som innføres i repeateren være ukjent i prinsippet, og derfor vil signalet fra denne ikke på pålitelig måte kunne brukes som et av signalene for trepunktsbestemmelsen (trilaterasjonen). Dette hindrer således en enhet (f.eks. enheten PDE eller terminalen) fra å utnytte det gjenutsendte signal til å utlede et posisjonsestimat med en satellitt mindre eller med et basestasjonssignal. For det tredje kan ikke GPS-signalene mottas i mange omgivelser hvor repeatere brukes (f.eks. på T-baner, i bygninger etc), selv når en terminal bruker en mottakerenhet med øket følsomhet. For det fjerde vil den enhet som brukes til å bestemme terminalens posisjon ikke ha noen mulighet til å bestemme om denne terminal brukte en ukorrekt tidsreferanse (på grunn av usikker repeaterforsinkelse), hvilket ville påvirke nøyaktigheten av totalforsinkelsen frem og tilbake (RTD) som følge av målinger og tidsstempelet for GPS-målingene.

Man har derfor et behov innenfor denne teknikk å komme frem til en posisjonsestimering for en terminal i et kommunikasjonssystem for trådløs overføring og med repeatere (eller andre senderkilder med tilsvarende karakteristikk).

Kort gjennomgåelse av oppfinnelsen

I følge oppfinnelsen, løses de overnevnte problemer ved en fremgangsmåte angitt i krav 1 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; en fremgangsmåte angitt i krav 27 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; en repeater angitt i krav 42 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; og en trådløs terminal angitt i krav 46 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet.

Den fremgangsmåte og det apparat som dekker oppfinnelsen og som her skal beskrives sørger for å bestemme posisjonen av en terminal som kommuniserer via en repeater i et trådløst kommunikasjonssystem. Det innses at apparatet og fremgangsmåten best brukes for situasjoner hvor repeatere er brukt til å gi innendørs dekning, typisk over et relativt lite geografisk område (så som en bygning, en etasje i en bygning etc). Dersom en repeaters dekningsområde er lite kan posisjonsestimatet for en terminal under denne repeaters dekningsområde rapporteres som en nærmere angitt posisjon innenfor dette dekningsområde, hvilket kan være midten av det. I mange (for ikke å si de fleste) tilfeller vil denne rapporterte posisjon som følge av estimatet for terminalen ligge innenfor 50 m i forhold til terminalens riktige posisjon, og en slik nøyaktighet vil være tilstrekkelig for en tjeneste av typen forsterket nødtjeneste 911 (E-911) slik den fremkommer i USA av den offentlige teleorganisasjon FCC.

I samsvar med en bestemt utførelse av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat har man for å løse problemene som er skissert ovenfor sørget for en identifikasjonskode som på unik måte er koplet til hver repeater og sendes av denne innenfor et bestemt dekningsområde (gjerne kalt en celle). Identifikasjonskoden kan deretter brukes av en terminal (eller en enhet PDE) for å gi entydig identifikasjon av repeateren. Forskjellige typer koder kan brukes som identifikasjonskoder, og i en bestemt utførelse omfatter slike koder kvasistøysekvenser (PN-sekvenser) ved nærmere bestemte forskyvninger ("offsets") som spesielt holdes tilgjengelige for repeateridentifikasjon.

For tilfeller hvor repeatere dekker mindre geografiske områder kan identifikasjonen av en bestemt repeater som et signal ble mottatt via, brukes til å estimere terminalens posisjon som for eksempel midten av repeaterens dekningsområde. For tilfeller hvor repeatere dekker større områder kan identifikasjonen av den bestemte repeater som signalet ble mottatt via, brukes til å innregulere målinger i samsvar med forsinkelsen av signalene som formidles via repeateren.

I en annen utførelse er identifikasjonskoden for hver repeater sendt ved hjelp av et spektralspredningssignal som for identifikasjonen kan utformes slik at det har minimal virkning på ytelsen av et CDMA-system og kan hentes opp på tilsvarende måte som et forovermodulert signal som sendes ut fra en basestasjon eller en repeater. På denne måte trengs ingen ytterligere komponenter eller maskinvare generelt, for at en terminal skal kunne hente frem eller gjenopprette identifikasjonssignalet. I en bestemt utførelse genereres dette spektralfordelingssignal for identifikasjon i samsvar med standarden IS-95 (CDMA).

I nok en utførelse av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat er det slik at når et signal bestemmes å ha passert via en repeater vil dette signal ikke brukes i posi-sjonsberegninger. Dette gir en enkel og billig måte å sikre at forsinkelsen som tilføyes signalene fra basestasjonen til terminalen ikke kommer til å forårsake noen feil i beregningen av posisjon ut fra estimeringen. Dette betyr at forsinkelsen ikke bør brukes i beregningene av posisjon siden utbredelsesforsinkelsen mellom tidspunktet når signalet sendes ut fra basestasjonen og tidspunktet når signalet mottas av terminalen ikke på nøyaktig måte kommer til å reflektere den avstand som foreligger mellom basestasjonen og terminalen, dersom altså slik repeatertilleggsforsinkelse er innført. Hvis ytterligere informasjon er tilgjengelig når det gjelder identiteten av repeateren, om at signalet som har passert denne og repeaterens egen posisjon, vil slik informasjon kunne brukes i beregningen, men det skal her bemerkes at det må foreligge tilstrekkelig informasjon også fra andre signaler som ikke er formidlet via denne repeater eller andre repeatere, for å muliggjøre en korrekt beregning av posisjonen av terminalen uten å ta i bruk informasjon fra signaler som har passert noen repeater. I begge tilfeller er det viktig at det faktum at signalet har passert en repeater er kjent slik at den ytterligere tidsforsinkelse som legges til signalet av repeateren kan tas hensyn til, enten ved ikke å bruke tidsinfonnasjonen for dette signal eller ved å innregulere tidsinforma-sjonen på riktig måte.

De teknikker som er beskrevet her kan brukes i forskjellige CDMA-systemer (så som systemer som er i samsvar med følgende industristandarder: IS-95, cdma2000, W-CDMA, IS-801) og forskjellige ikke-CDMA-systemer (så som GSM, TDMA, analog teknikk etc).

Kort gjennomgåelse av tegningene

De enkelte trekk ved oppfinnelsen, dens natur og fordeler med den når det gjelder fremgangsmåten og apparatet vil fremkomme bedre av detalj beskrivelsen nedenfor, og beskrivelsen støtter seg til tegningene hvor samme henvisningstall kan gå igjen fra figur til figur når det gjelder samme eller tilsvarende element, og hvor: Fig. IA viser et skjema over et trådløst kommunikasjonssystem som bruker repeatere og er i stand til å implementere forskjellige aspekter og utførelsesformer av den her beskrevne fremgangsmåte og det tilsvarende apparat, fig. IB viser et skjema over bruken av en repeater for å gi dekning for en bygning, fig. 2 er et skjema over indeksene for en PN-sekvens som brukes for å frembringe pilotreferanser og for å spre data i basestasjoner, fig. 3 viser et skjema over en utførelse av en repeater som kan implementere en bestemt utførelse av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat, fig. 4A-4C viser forskjellige utførelsesformer av en modul som kan brukes til å generere og kombinere et identifikasjonssignal med et forovermodulert signal for å komme frem til et kombinert signal, fig. 5A viser et skjema over de signaler som kan mottas fra fjernenheter for en bestemt repeater, fig. 5B viser et skjema over signaler som kan mottas fra en såkalt donorbasestasjon og fjernenheter for en bestemt repeater, fig. 5C og 5D viser skjemaer over identifikasjonssignaler for flere fjernenheter, idet disse signaler er forsinket med forskjellige såkalte chip offsets som utledes basert på to forskjellige skjemaer, fig. 6A viser et skjema over geometriske begrensninger for tidsforskjellen for ankomsten (TDOA) ifølge målinger, fig. 6B-6E viser skjemaer over fire forskjellige scenarier for terminalen og basert på bruken av naboliste-PN for identifikasjons-PN, fig. 7 viser et blokkskjema over en terminal for implementering av forskjellige aspekter og utførelser av den her beskrevne fremgangsmåte og et tilsvarende apparat, og fig. 8 viser et blokkskjema over en utførelse av en posisjonsbestemmelsesenhet (PDE) for bruk med fremgangsmåten og apparatet.

Detalj beskrivelse

Forskjellige aspekter av den her gjennomgåtte fremgangsmåte og det tilsvarende apparat gjelder teknikker for å bestemme posisjonen av en terminal under dekning av en repeater i et trådløst kommunikasjonssystem, og i et slikt aspekt fremkommer teknikker for hver repeater for sending av en identifikasjonskode som kan brukes av terminalen (eller enheten PDE) for å sikre bestemmelse av repeaterens identitet. Denne identifikasjon kan deretter brukes til å estimere posisjonen av terminalen, som beskrevet nedenfor.

Det innses ut fra fremgangsmåten og apparatet som her blir beskrevet at repeatere som brukes til å etablere innendørsdekning typisk er konstruert for å kunne dekke relativt små geografiske områder (så som en bygning, en etasje eller liknende). I en bestemt ut-førelse og siden dekningsområdet for en slik repeater altså typisk er ganske lite kan posisjonsestimatet for en terminal under repeaterens dekning rapporteres som en angitt lokalitet innenfor dette dekningsområde, hvilken lokalitet kan være midten av dekningsområdet. I mange (hvis ikke alle) tilfeller vil denne rapporterte posisjonsestimering for terminalen kunne ligge innenfor 50 m av terminalens riktige posisjon. Nøyaktigheten vil være tilstrekkelig for en forbedret nødtjeneste 911 (E-911) fra FCC (USA), som krever at posisjonsbestemmelsen av en terminal i en 911-forbindelse skal sendes til et offentlig svarepunkt for sikkerhet (PSAP). For en håndsetterminal krever E-911 at posisjonsestimatet ligger innenfor 50 m 67 % av tiden og innenfor 150 m 95 % av tiden. Disse krav kan møtes med den teknikk som her er beskrevet.

Forskjellige skjemaer kan brukes for å identifisere repeaterne overfor terminalene. I et første skjema kan hver repeater innenfor et bestemt dekningsområde være tildelt en unik identifikasjonskode som kan brukes til entydig identifikasjon av den. Flere identifikasjonskoder kan tildeles flere repeatere innenfor det bestemte dekningsområde. Dette kan være anvendelig som et eksempel i en meget stor bygning hvor flere repeatere brukes til å gi dekning og ligger fjernt fra hverandre, det vil si mer enn 100 m fra hverandre. Alternativt kan flere repeatere være tildelt en felles identifikasjonskode dersom disse repeatere er lokalisert innenfor et tilstrekkelig lite område. Et enkeltposisjonsestimat kan da brukes for samtlige repeatere.

For hver repeater kan identifikasjonskoden som tildeles den og en posisjonsestimering tilveiebringes for terminalene innenfor repeaterens dekning (f.eks. midten av dekningsområdet), for lagring i en tabell. Denne tabell kan opprettholdes i enheten PDE, og i et slikt tilfelle kan en terminal motta identifikasjonskoden fra repeateren og sende denne kode tilbake til enheten PDE (f.eks. i kodet format). Dette kan da gi posisjonsestimeringen for terminalen, basert på verdien som ligger lagret i tabellen (dvs. dekningsmidten). Alternativt eller i tillegg til dette kan tabellen opprettholdes i terminalen eller en annen enhet (så som basestasjonen, styreenheten BSC for denne etc.).

Skjemaet som brukes for å sende ut repeaterens identifikasjonskoder til terminalene kan konstrueres basert på forskjellige kriterier. For det første må identifikasjonskodene sendes på en måte som er kompatibel (forenlig) med en allerede eksisterende CDMA-standard (f.eks. IS-95, cdma2000, W-CDMA, IS-801 etc.) som kan håndteres av systemet. For det andre bør skjemaet være kompatibelt med den kapasitet terminalene som allerede ligger fordelt har, og for bruk i felten, hvilket ville tillate at eksisterende terminaler kan utføre posisjonsbestemmelse basert på disse identifikasjonskoder. For det tredje bør identifikasjonskodene sendes til tenninalene innenfor samme frekvensbånd som terminalene er avstemt til slik at både et videreformidlet signal via en repeater og den tilsvarende identifikasjonskode samtidig kan mottas ved bruk av en enkelt mottakerenhet. For det fjerde bør signalene som brukes til å sende identifikasjonskodene påvirke ytelsen av systemet minimalt.

I et annet aspekt vil identifikasjonskoden for hver enkelt repeater sendes ved hjelp av et spektralfordelende signal, hvilket kan gi forskjellige fordeler. For det første vil dette signal kunne utformes slik at det har minst mulig forstyrrelsesvirkning på ytelsen av CDMA-systemet, og dernest vil dette signal søke å likne og kan gjenopprettes på tilsvarende måte som et forovermodulert signal fra en basestasjon eller en repeater. På denne måte trengs ingen ytterligere komponenter eller komponenter for en terminal for å få ut det riktige identifikasjonssignal. Allerede eksisterende terminaler som er fordelt i felten og kan motta og behandle CDMA-signaler vil da også kunne motta og behandle identifikasjonssignaler fra repeaterne.

I en bestemt utførelse genereres de spektralfordelte identifikasjonssignaler for repeaterne i samsvar med standarden IS-95 CDMA, men signalene kan også genereres for å være i samsvar med andre CDMA-standarder eller design.

I en bestemt utførelse omfatter identifikasjonskodene for repeaterne kvasistøysek-venser ved nærmere bestemte offsetverdier, og i et typisk CDMA-system vil hver basestasjon spre sine data innenfor en slik PN-sekvens for å generere et spektralfordelingssignal som deretter sendes til terminalene (og eventuelt også til en repeater). PN-sekvensen brukes også til å spre pilotdata (typisk en sekvens med bare nuller) for å generere en pilotreferanse som deretter brukes av tenninalene for å utføre koherent demodulasjon, kanalestimering og eventuelt andre funksjoner.

Fig. 2 viser et skjema over de enkelte indekser for en PN-sekvens som brukes til å generere pilotreferansene og for å spre data i basestasjonene. For IS-95 og enkelte andre CDMA-systemer har PN-sekvensen et bestemt datamønster og en fast lengde på 32768 chips. Denne PN-sekvens gjentas kontinuerlig for å generere en kontinuerlig spredesekvens som deretter brukes til å spre pilotsignalene og trafikkdata over frekvensspekteret. Starten på PN-sekvensen er fastlagt av CDMA-standarden og er synkronisert for å definere en absolutt tidsreferanse (TABs) som også kalles systemtiden. Hver chip i PN-sekvensen er tilordnet sin respektive PN-chip-indeks, med starten av PN-sekvensen tildelt PN-chip-indeksen 0 og den siste chip i PN-sekvensen tildelt PN-chip-indeksen 32767.

PN-sekvensen kan deles opp i 512 forskjellig "PN INC offsets", nummerert fra 0 til 511 og med påfølgende nummererte verdier skilt fra hverandre med 64 chips. Effektivt vil 512 forskjellige PN-sekvenser kunne defineres basert på de 512 forskjellige offsetverdier, med hver av sekvensene med forskjellig startpunkt i forhold til den absolutte tidsreferanse, basert på verdien. Følgelig vil PN-sekvensen med offsetverdien 0 starte på PN-chip-indeksen 0 i tidspunktet TABs, PN-sekvensen med offset 1 starter ved PN-chip-indeksen 64 ved Tabs» PN-sekvensen med offset 2 starter ved PN-chip-indeksen 128 ved TAbs etc, mens PN-sekvensen med offset 511 starter ved PN-chip-indeksen 32704 ved TAbs-

De 512 mulige PN-sekyenser kan deretter tilordnes basestasjonene i CDMA-systemet og brukes, sammen med andre funksjoner til å differensiere disse. Hver basestasjon er tilordnet en bestemt offsetverdi PN INC slik at pilotreferansene fra nabobasestasjoner kan skilles ut, hvilket tillater at terminalene kan identifisere hver mottatt basestasjon ved dens PN INC offset.

De nærmeste offsetverdier som kan tildeles nabobasestasj onene blir bestemt av CDMA-standardene. Som et eksempel fastlegger standardene IS-95 og TS-856 en maksimalverdi for en av parametrene "PN INC", og denne parameter vil når den har verdien 1 angi at nabobasestasjoner kan tilordnes PN-sekvenser som er skilt fra hverandre ved en minste offsetverdi på 1,0 (eller 64 PN-chips). En lavere verdi PN_INC (så som 1) fører til en mer tilgjengelig PN-offsetverdi (så som 512) som kan tildeles basestasjonen. Motsatt vil en større verdi PN INC (så som fire) føre til færre tilgjengelige PN-offsetverdier (så som 128) som kan tilordnes basestasjonene.

I et bestemt aspekt brukes PN-sekvensene ved bestemte offsetverdier for repeateridentifikasjon. Som brukt her i beskrivelsen vil en "identifikasjons-PN" (IPN) være en PN-sekvens, en kode, et digitalsiffermønster eller andre midler som brukes for identifikasjon av repeateren. Forskjellige PN-sekvenser kan brukes som identifikasjons-PN, og disse kan kategoriseres på følgende måte: Dedikerte IPN - en eller flere PN-sekvenser ved bestemte PN INC offsetverdier og reservert for bruk for repeateridentifikasjon, og

naboliste-IPN - PN-sekvenser for basestasjoner i en naboliste og brukt for repeateridentifikasj on.

Hver av disse IPN-kategorier tilsvarer et separat skjema som brukes til å velge PN-sekvenser for bruk som identifikasjons-PN. Disse IPN-valgskjemaer er beskrevet i nærmere detalj nedenfor, men andre skjemaer for å velge PN-sekvenser for bruk som IPN kan også være aktuelle, og dette vil også være innenfor oppfinnelsens ramme.

For det dedikerte IPN-skjema blir en eller flere PN INC offsetverdier ut fra de 512 mulige (dersom PN INC på 1 er spesifisert) eller ut av de 128 mulige dersom PN INC på 4 er spesifisert, dedikert for repeateridentifikasjon. PN-sekvensen ved hver slik dedikert offsetverdi kan brukes til å identifisere repeatere.

Bruken av identifikasjons-PN muliggjør at en terminal på entydig måte kan identifisere en repeater innenfor et dekningsområde. Brukes flere repeatere i et bestemt dekningsområde kan disse repeatere tildeles samme eller forskjellig IPN, i avhengighet av forskjellige faktorer. I en bestemt utførelse tildeles forskjellige IPN ved forskjellige offset-verdier til repeaterne innenfor samme dekningsområde, men i en annen utførelse tildeles forskjellige chip offsetverdier for samme IPN for repeaterne i samme dekningsområde. Disse offsetverdier defineres i forhold til systemtiden som bestemt av offsetverdien for den repeaterformidlede IPN. For eksempel er det slik at dersom det brukes en offsetverdi på 2 chip vil 11 forskjellige PN-sekvenser kunne genereres fra en enkelt IPN innenfor et vindu på 20 chip. De PN-sekvenser som tildeles repeaterne innenfor samme dekningsområde kan således ha forskjellig PN INC eller chip offsetverdi i forhold til hverandre for å la disse repeatere bli identifisert på spesifikk måte.

Fig. 3 viser et skjema over en utførelse av en repeater 114y som kan implementere forskjellige aspekter og utførelser av den her beskrevne fremgangsmåte og det tilhørende apparat. Repeateren 114y er i virkeligheten en bidireksjonal forsterker med stor forsterkning for å motta, forsterke og sende ut igjen modulerte signaler på både forover- og returlinken. På foroverlinken mottas et modulert signal fra en betjenende basestasjon 104 (som også kalles en donorcelle eller en donorsektor) av repeateren 114y via enten en (f.eks. direktiv) antenne eller en (f.eks. koaksial eller fiberoptisk) kabel. Repeateren 114y utfører deretter filtrering, forsterkning og sending av de forovermodulerte signaler til terminalene 106 innenfor repeaterens dekningsområde. Tilsvarende mottar repeateren 114y via returlinken modulerte signaler fra terminalene innenfor dens dekningsområde og behandler og sender ut de returmodulerte signaler tilbake til den betjenende basestasjon.

I den bestemte utførelse som er vist på fig. 3 omfatter repeateren 114y en repeaterenhet 310 som er koplet til en identifikasjonssignalgenerator 320 og utfører den signalbehandling som skal til for å generere de repeaterbehandlede signaler for både forover-og returlinken. Generatoren 320 frembringer et eller flere spektralfordelingsidentifika-sjonssignaler som innbefatter identifikasjonskoden (så som IPN) for repeateren 114y.

I den viste utførelse omfatter generatoren 320 en mottakermodul 322 som er koplet til en PN-generator og en opptransponeringsmodul 324. En kopler 308 gir en del av det forovermodulerte signal fra den betjenende basestasjon til mottakermodulen 322 som deretter behandler denne mottatte signaldel og frembringer en tidsreferanse og en frekvensreferanse, idet disse referanser brukes til å frembringe det aktuelle spektralfordelte identifikasjonssignal for repeateren 114y. Modulen 324 sørger for generering av IPN for repeateren, basert på tidsreferansen og opptransponerer videre denne verdi IPN til en hensiktsmessig mellomfrekvens (IF) eller høyfrekvens (RF) basert på frekvensreferansen, slik at det frembringes det aktuelle spektralfordelte identifikasjonssignal. Driften av generatoren 320 skal nå beskrives nærmere.

I den viste utførelse omfatter repeaterenheten 310 et par dupleksenheter 312a og 312b som henholdsvis er koplet til sin antenne 302a henholdsvis 302b, idet disse brukes til kommunikasjon med den betjenende basestasjon henholdsvis terminalene. Dupleksenheten 312a ruter de forovermodulerte signaler fra den betjenende basestasjon til en behandlingsenhet 314 og kopler videre de behandlede returmodulerte signaler fra en behandlingsenhet 318 til antennen 302a for sending tilbake til basestasjonen. Behandlingsenheten 314 sørger for behandling av det forovermodulerte signal og gir et behandlet slikt forovermodulert signal til en kombinasjonskrets 316. Signalbehandlingen kan omfatte forsterkning, frekvensnedtransponering av det forovermodulerte signal til mellomfrekvens eller basisbånd, filtrering og opptransponering av signalet til mellomfrekvens eller høyfrekvens. Kombinasjonskretsen 316 (som kan være implementert med en hybridkopler) mottar videre identifikasjonssignalet fra generatoren 320, kombinerer dette signal med det behandlede forovermodulerte signal og tilveiebringer et kombinert signal til dupleksenheten 312b. Dette kombinerte signal rutes deretter til antennen 302b for sending til terminalene.

Som vist på fig. 3 kan repeaterenheten 310 motta frekvensreferansen fra generatoren 320, og denne frekvensreferanse kan det være behov for dersom identifikasjonssignalet tilføyes ved mellomfrekvens eller basisbånd (BB). Frekvensreferansen kan brukes for å sikre at frekvensen på mellomfrekvens- eller basisbåndnivå er nøyaktig, og i dette tilfelle vil behandlingsenheten 314 være den enhet som mottar frekvensreferansen, idet kombinasjonskretsen 316 er lagt inn i denne enhet 314.

For returlinken mottas de aktuelle returmodulerte signaler fra terminalene via antennen 302b, rutes gjennom dupleksenheten 312b og blir behandlet i behandlingsenheten 318. De på denne måte behandlede returmodulerte signaler rutes deretter gjennom dupleksenheten 312a og sendes til den betjenende basestasjon via antennen 302a. Generelt vil behandlingen av forover- og returmodulasjonssignalene inne i repeaterenheten 302 ikke være påvirket av behandlingen og tilføyelsen av identifikasjonssignalet.

I den utførelse som er vist på fig. 3 tilføyes identifikasjonssignalet til det behandlede forovermodulerte signal (så som ved mellomfrekvens eller høyfrekvens) i repeaterenheten 310. Generelt kan naturligvis identifikasjonssignalet tilføyes på ethvert punkt langs signalveien fra antennen 302a til antennen 302b. Som et eksempel kan det genereres og tilføyes det mottatte forovermodulerte signal, og det kombinerte signal kan deretter videreføres til repeaterenheten 310. Alternativt kan identifikasjonssignalet tilføyes det behandlede forovermodulerte signal fra repeaterenheten 310, og det kombinerte signal kan deretter sendes ut fra antennen 302b. Identifikasjonssignalet kan således tilføyes det forovermodulerte signal enten eksternt eller innenfor repeaterenheten 310. For en repeater som allerede er lagt ut i feltet og som ikke innbefatter riktige kretser (så som kombinasjonskretsen 316 vist på fig. 3) til å kombinere identifikasjonssignalet med det forovermodulerte signal kan denne funksjon utføres eksternt i forhold til repeateren. Også kopleren 302 kan lokaliseres enten foran (på inngangen av) eller etter (på utgangen av) repeaterenheten 310. Alternativt kan den koplede del av det forovermodulerte signal oppnås fra innenfor repeaterenheten 310 ved høyfrekvens, mellomfrekvens eller basisbånd, i avhengighet av hvordan den aktuelle repeater er bygget opp.

Fig. 4A viser en bestemt utførelse av en modul 400a som kan brukes til å generere og kombinere et identifikasjonssignal med et forovermodulert signal for å komme frem til et kombinert signal. Modulen kan implementeres som en separat enhet som kopler til enten inngangsporten på en repeaterenhet eller dennes utgangsport. Dersom koplingen er til inngangsporten kan det kombinerte signal fra modulen 400a behandles og sendes ut igjen av repeaterenheten på tilsvarende måte som for det forovermodulerte signal. Er koplingen til utgangsporten kan identifikasjonssignalet kombineres med det behandlede forovermodulerte signal fra repeaterenheten for å generere et kombinert signal for sending til terminalene. I begge tilfeller kan repeaterenheten arbeide på normal måte, som om identifikasjonssignalet ikke var til stede.

I den utførelse som er vist på fig. 4A vil det forovermodulerte signal (så som en forover-RF-inngang) innenfor modulen 400a være koplet via en kopler 408, rutet via en isolator 412 og ført til en kombinasjonskrets 416 som kan implementeres med en hybridkopler. Denne krets 416 mottar også et identifikasjonssignal fra en identifikasjonssignalgenerator 420a, kombinerer det forovermodulerte signal med dette signal og gir ut det kombinerte signal til utgangen (så som en forover-RF-utgang).

Fig. 4A viser også en utførelse av generatoren 420a hvor den kan brukes for generatoren 320 på fig. 3. Den koplede del av signalet går da til en mottakermodul 422 og behandles for å gi tids- og frekvensreferanse som tidligere beskrevet. I en bestemt utførelse omfatter modulen 422 en mottakerbehandlingsenhet som tilsvarer den som er lagt inn i en terminal og som kan demodulere de forovermodulerte signaler fra den betjenende basestasjon. Særlig utfører mottakermodulen 422 filtrering, forsterkning, nedtransponering og digitalisering av de forovermodulerte signaler for å gi sampler. Samplene samles deretter med en lokalt generert PN-sekvens ved forskjellige chip-offsetverdier for å gjenvinne en pilotreferanse som ble sendt fra den betjenende basestasjon.

Dette kommer inn på teknikkene pilotsøking og demodulasjon, og dette er teknikker som tør være velkjent, blant annet er slik teknikk beskrevet i våre US patenter 5 764 687 med tittel "Mobile demodulator architecture for a spread spectrum multiple access communication system", 5 805 648 og 5 644 591, begge med tittel "Method and apparatus for performing search acquisition in a CDMA communications system", og 5 577 022 med tittel "Pilot signal searching technique for a cellular communications system".

I en bestemt utførelse omfatter mottakermodulen 422 en tidsfølgesløyfe og en bærerfølgesløyfe (ikke vist på fig. 4A for enkelhets skyld), idet den første sløyfe låser frekvensen av en lokal referanseoscillator (gjerne en temperaturkorrigert krystalloscillator TCXO) til frekvensen av pilotreferansen i det mottatte forovermodulerte signal (det vil si det signal som skal releoverføres ved hjelp av repeateren). Tidsreferansen kan deretter utledes ved å registrere starten av den PN-sekvens som er trukket ut fra den gjenopprettede pilotreferanse. Tidsreferansen kan tilveiebringes av mottakerenheten 422 via en tidssignal med en puls som sammenfaller med en deterministisk periodisk tidsforskyvning fra systemtiden (som utledet av den gjenopprettede pilotreferanse), hvilket gir innstilling av IPN til systemtiden.

Bærerfølgesløyfen låser en lokaloscillator (LO) til bærefrekvensen av det forovermodulerte signal. Frekvensreferansen kan være utledet fra den låste lokaloscillator og kan tilveiebringes via et klokkesignal hvis frekvens er relatert til (f.eks. l/N ganger) frekvensen av den gjenopprettede bærer.

I den utførelse som er vist på fig. 4A omfatter en PN-generator og opptransponeringsmodul 424 en styreenhet 430, en PN-generator 432 og en opptransponeringskrets 434. Generatoren 432 mottar tidsreferansen fra mottakermodulen 422 og kan videre være tilført andre signaler som trengs for genereringen av IPN. PN-generatoren 432 kan for eksempel ha et klokkesignal ved flere ganger PN-chipstakten (dvs. et klokkesignal som kan være f.eks. 16 ganger denne takt eller chip x 16) og et annet signal med antallet chips x 16 sykluser innenfor en bestemt tidsperiode (f.eks. 2 sekunder). PN-generatoren 432 genererer deretter en eller flere IPN ved den ønskede offset i avhengighet av den bestemte implementering og kan videre utføre pulsforming av hver slik IPN ved bruk av et digitalfilter for å generere en riktig bølgeformet PN-sekvens.

Opptransponeringskretsen 434 mottar frekvensreferansen fra mottakermodulen 422 og den (bølgeformede) IPN fra PN-generatoren 432 og genererer et eller flere spektralfordelte identifikasjonssignaler, idet hvert av disse tilsvarer en forskjellig bærefrekvens og/eller PN-offset. Flere identifikasjonssignaler kan trenges for bestemte anvendelser, slik det er beskrevet nærmere nedenfor. Ved bruk av frekvensreferansen fra mottakermodulen 422 kan hvert identifikasjonssignal legges ut ved en bærefrekvens som har neglisjerbar frekvensfeil (bare noen få hertz eller mindre) når det gjelder omsendingen av det forovermodulerte signal. Denne lille frekvensfeil muliggjør at terminalene kan motta identifikasjonssignalet og hente ut IPN også når de er låst til et forovermodulert signal. Genereringen av identifikasjonssignalet kan utføres digitalt, ved bruk av en kombinasjon av analoge og/eller digitale kretser eller ved hjelp av andre midler.

Styreenheten 430 kan kommunisere med mottakermodulen 422, PN-generatoren 434 og opptransponeringskretsen 434 for forskjellige funksjoner, for eksempel kan enheten 430 dirigere modulen 422 til å låse seg til et bestemt av flere forovermodulerte signaler som mottas, for søking etter det slike signal som har et bestemt frekvensvindu etc. Enheten 430 kan videre dirigere PN-generatoren 432 til å frembringe en IPN ved en bestemt offset som er tilordnet repeateren. Endelig kan enheten 430 videre dirigere opptransponeringskretsen 434 til å frembringe identifikasjonssignalet ved en bestemt bærefrekvens og ved et bestemt sendereffektnivå.

I en bestemt utførelse vil effektnivået for hvert identifikasjonssignal styres slik at dette nivå ikke forstyrrer systemets totale kapasitet. For et CDMA-system virker hvert utsendt signal (f.eks. identifikasjonssignalet) naturligvis som en interferens for de øvrige utsendte signaler (så som det forovermodulerte signal) slik at det gjerne vil degradere kvaliteten av disse når de mottas i terminalene, og denne degradering av signalkvaliteten kan da ødelegge transmisjonskapasiteten for foroverlinken. For å redusere en slik degradering kan effektnivået av identifikasjonssignalet reguleres ned slik at det for eksempel blir liggende et visst nivå (f.eks. 15 dB) under den totale signaleffekt av det forovermodulerte signal som blir relevidereført, men signalnivået må likevel holdes innenfor området for passende mottaking i de fleste terminaler, slik at det sikres at identifikasjonssignalet blir riktig mottatt av disse.

I en bestemt utførelse er det bare IPN som brukes for spesifikk identifikasjon av hver repeater uavhengig av antallet forovermodulerte signaler som sendes om igjen av denne. Imidlertid kan flere identifikasjonssignaler genereres av modulen 400a av flere grunner. Som et eksempel, hvis et forovermodulert signal skal sendes om igjen via flere frekvensbånd vil IPN kunne opptransponeres til flere bærefrekvenser som tilsvarer disse for det relevidereformidlede signal. Flere identifikasjonssignaler kan også genereres digitalt, for eksempel ved en lav mellomfrekvens (IF), for eksempel lOMHz, og deretter opptransponeres til den ønskede høyfrekvens eller en høyere mellomfrekvens. Siden IPN brukes for repeateridentifikasjon og ikke for basestasjonsidentifikasjon vil bare en enkelt IPN bli tildelt hver repeater selv om man har flere forovermodulerte signaler fra flere basestasjoner for relevidereformidling. Fig. 4B viser en utførelse av en annen modul 400b som kan brukes til å generere og kombinere et identifikasjonssignal med et forovermodulert signal for å komme frem til et kombinert signal. Modulen 400b er i visse henseender lik eller tilsvarende modulen 400a på fig. 4A, men den inneholder videre en sendermodul 426 som brukes til å gi bekreftelse for fiernkonifgurasjon via returmodulasjonssignalene. Fjernkonfigurasjonen av repeateren kan for eksempel utføres av enheten PDE. I dette tilfelle kan modulen 426 brukes til å sende informasjon tilbake til denne enhet når det gjelder konfigurasjonen. Denne informasjon kan omfatte en bekreftelse av en kommando som sendes fra enheten PDE for å endre identifikasjonssignalet (så som offset og/eller den relative sendereffekt for identifikasjonssignalet). Denne tilbakekopling fra repeateren ville i så fall tillate at enheten PDE kunne overvåke og bekrefte en slik fjernkonifgurasjon. Posisjonen av kombinasjonskretsen 416 og en isolator 412 kan byttes om, hvilket da ville la mottakermodulen 422 kunne selvovervåke identifikasjonssignalet. På denne måte vil mottakermodulen 422 kunne motta identifikasjonssignalet på tilsvarende måte som en terminal, slik at overvåking av signalet muliggjøres som en tilleggsfunksjon. Fig. 4C viser en utførelse av nok en modul 400c som kan brukes til å generere og kombinere et identifikasjonssignal med et forovermodulert signal for å komme frem til et kombinert signal. Modulen 400c er i visse henseender tilsvarende modulen 400b på fig. 4B, men omfatter videre enheter 450a og 450b som brukes til å kombinere forover- og returmodulasjonssignalene på henholdsvis inngangs- og utgangsporter i modulen 400c slik at en enkelt kabel kan brukes for hver port for både forover- og returlinken. I den viste ut-førelse omfatter hver enhet 450 et par båndpassfiltre (BPF) 452 og 454 som brukes til å filtrere retur- henholdsvis forovermodulasjonssignalet. En sirkulator 456 ruter disse signaler til sine riktige bestemmelsessteder og gir dessuten isolasjon for forover- og returlinken. Enhetene 450a og 450b kan også begge være implementert i sin dupleksenhet.

En repeater kan være koplet til flere fjernenheter (RU) som brukes til å gi dekning for sine respektive områder. For innendørsanvendelser, vist på fig. IB omfatter repeateren 114x en hovedenhet 115 og flere fjernenheter 116 som hver gir dekning for sin respektive etasje i en bygning. Identifikasjonssignalene som skal sendes fra fjernenhetene kan genereres på forskjellige måter, og basert på forskjellige betraktninger (så som om fjernenhetene behøver enkeltvis identifikasjon eller ikke).

Fig. 5A-5D viser bestemte implementeringer for genereringen av IPN for flere fjernenheter i en repeater. For bestemte CDMA-systemer (så som de som er i samsvar med standarden IS-95 CDMA) rapporterer terminalen bare de tidligst ankommende pilotsignaler (det første signal kan for eksempel være et som brukes for demodulasjon) med hensyn til en referansetid. I dagens teknikk kan standarden IS-801 også håndtere rapportering bare av den tidligst ankommende pilot. Pilotsignalet er hovedsakelig PN-sekvensen siden de aktuelle pilotdata vil være en sekvens med bare nuller eller bare enere. For et slikt system vil en bestemt offset for IPN kunne tildeles hver fjernenhet slik at denne enhet kan identifiseres særskilt, slik det blir beskrevet nedenfor. For andre systemer som kan håndtere rapporteringen av flere piloter (så som en pilotprofil) kan en rapportert pilotprofil også brukes for spesifikk identifikasjon av fjernenhetene. Fig. 5A-5D viser eksempler for illustrasjon. Konseptene som her er beskrevet kan utvides og/eller modifiseres for andre tilfeller og dette vil også være innenfor rammen av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat.

De gjenutsendte signaler som sendes ut fra fjernenhetene i en bestemt repeater blir typisk forsinket slik at disse gjentatte signaler ikke mottas i en terminal ved samme effekt og forsinkelse, men med motsatt fase, i hvilket tilfelle de vil oppheve hverandre. Siden de områder som dekkes av fjernenhetene typisk er små vil en forsinkelse på to chips mellom fjernenheter normalt være passende.

I beskrivelsen nedenfor og som støtter fig. 5A-5D antas at dedikerte IPN brukes for repeateridentifikasjon. For de konsepter som er beskrevet med referanse til fig. 5A-5D vil utvidelsen til å omfatte naboliste-IPN deretter beskrives fortløpende.

Fig. 5A viser et skjema over de signaler som kan mottas fra fjernenhetene i en bestemt repeater. Som vist på denne tegning forsinkes IPN fra den gjenutsendte donor-PN (RDPN) (så som PN fra donorbasestasjonen og som gjentas via repeateren) ved en bestemt offset for det, og de gjenutsendte identifikasjonssignaler for hver fjernenhet forsinkes derved med to chips i forhold til hverandre. Dersom en terminal bare mottar signalene fra repeateren (så som en eller flere fjernenheter hos denne) og ikke fra donorbasestasjonen vil terminalen rapportere forsinkelsen (eller offset) for IPN i forhold til den gjenutsendte donor-PN innenfor følgende omfang:

Likning 1 indikerer at offsetverdien for den tidligste rapporterte IPN, fra terminalen, vil falle innenfor området fra d (dersom de relevidereførte og identifiserte signaler fra den første fjernenhet er mottatt) til 2(n-l)+d (dersom det videreformidlede signal fra den første fjernenhet og identifikasjonssignalet fra den n-te fjernenhet er mottatt). Grunnen til dette omfang av mulige offsetverdier, RRiPN er på grunn av at terminalen rapporterer de tidligst mottatte IPN og de tidligst mottatte gjenutsendte og identifiserte signaler fra en og samme eller forskjellige fjernenheter.

Fig. 5B viser et skjema over de signaler som kan motta fra en donorbasestasjon og fjernenhetene for en bestemt repeater. Dersom terminalen kan motta de forovermodulerte signaler direkte fra donorbasestasjonen så vel som de gjenutsendte signaler fra repeateren vil denne terminal kunne rapportere donor-PN (DPN) mottatt fra basestasjonen og den tidligste IPN for repeateren. Offsetverdien for IPN i forhold til donor-PN vil da falle innenfor følgende område:

hvor x er forsinkelsen mellom donorbasestasjonen og den første (tidligste) fjernenhet for repeateren.

Fra likningene (1) og (2) kan man se at den vilkårlige offsetverdi d for IPN er felles for begge områder Rripn og R|PN. Dersom forsinkelsen x mellom donorbasestasjonen og den tidligste fjernenhet møter betingelsen x>2n vil man få bestemt om terminalen mottar de forovermodulerte signaler fra donorbasestasjonen eller repeateren. Denne informasjon kan være anvendbar i visse tilfeller, for eksempel når terminalen er lokalisert innenfor dekningsområdet for en repeater, men fremdeles kan motta signaler fra donorbasestasjonen, eller når terminalen er lokalisert utenfor repeaterens dekningsområde, men fremdeles mottar lekkasje fra den.

I visse utførelser kan flere identifikasjonssignaler frembringes basert på forskjellige chip-offsetverdier for en enkelt IPN, og dette kan for eksempel være ønskelig dersom forskjellige identifikasjonssignaler trengs for enkeltvis identifikasjon av hver av de flere fjernenheter for en repeater. I dette tilfelle kan et identifikasjonssignal genereres for hver fjernenhet, og hvert slikt signal innbefatter da IPN som en bestemt chip-offset som er tilordnet den bestemte fjernenhet. Bruken av forskjellige chip-offsetverdier for identifikasjonssignalene for forskjellige fjernenheter muliggjør mer spesifikk estimering av en termi-nals posisjon, for eksempel kan forskjellig chips-offsetverdier brukes til å estimere posisjonen av en terminal innenfor dekningsområdet for en bestemt fjernenhet (så som et bestemt område eller en etasje i en bygning) i motsetning til dekningsområdet for hovedenheten (så som en bestemt bygning).

Fig. 5C viser et skjema over de enkelte identifikasjonssignaler for flere fjernenheter, idet signalene er forsinket ved lineært økende chips-offsetverdier. Forsinkelsene av signalene kan være i tillegg til de vanlige forsinkelser for de gjenutsendte signaler fra en repeater. Dersom for eksempel de gjenutsendte signaler for fjernenhetene er forsinket med to chips vil identifikasjonssignalene for fjernenhetene kunne forsinkes med fire chips. I en bestemt utførelse er chips-offsetverdiene som tilordnes hver fjernenhet fastlagt på følgende måte.

hvor d|PN(i) er den offset som er tilordnet den i-te fjernenhet, mens d er offsetverdien for IPN i forhold til den repeterte donor-PN for den første fjernenhet (dvs. d=diPN(l)). Som et spesielt eksempel som er vist på fig. 5C vil det være slik at dersom de gjenutsendte signaler for fjernenhetene er forsinket med to chips, vil d være lik 8 og n være lik 3, og offsetverdiene d|PN(i) for de tre fjernenheter kan da beregnes som {8,10,12}.

Ved bruk av forskjellige offsetverdier for fjernenhetene og hvis de gjenutsendte og identifiserte signaler fra bare én fjernenhet mottas av terminalen ved et gitt tidspunkt vil den aktuelle fjernenhet kunne identifiseres spesifikt av forskyvningen eller offset mellom signalene fra repeateren henholdsvis identifikasjonen.

Flere identifikasjonssignaler ved forskjellige chip-offsetverdier kan genereres (så som av hovedenheten) ved å forsinke identifikasjonssignalet (så som ved IF eller RF) med filtere eller forskjellige forsinkelser, ved å generere PN-sekvenser med forskjellige chips-offsetverdier og opptransponere disse PN-sekvenser, eller ved andre mekanismer.

Fig. 5D viser et diagram over identifikasjonssignalene for flere fjernenheter, idet signalene er forsinket med ulineært avtakende chips-offsetverdier. I en bestemt utførelse defineres disse chips-offsetverdier som er tilordnet fjernenhetene på følgende måte:

hvor dIPN(i) er offset som er tilordnet den i-te fjernenhet som tidligere, mens d er offset for IPN i forhold til den gjenutsendte donor-PN for den første fjernenhet (således blir d=diPN(l)). Som et bestemt eksempel slik som det som er vist på fig. 5D og hvis de gjenutsendte signaler for fjernenhetene er forsinket med to chips vil d bli lik 14 og n bli lik 5, og offsetverdiene d|PN(i) for de fem fjernenheter kan da beregnes til {14, 10,4, -4, -14}.

De enkelte offsetverdier som frembringes i henhold til likningen (4) muliggjør identifikasjon av den bestemte fjernenhet som et identifikasjonssignal blir detektert fra (dersom bare én slik fjernenhet mottas) eller de to (eller flere) fjernenheter som identifikasjonssignalene detekteres fra (dersom to eller flere fjernenheter mottas). Tabell 1 nedenfor setter opp de mulige offsetmålinger man har i terminalen (i spalte 1), de fjernenheter som kan detekteres for de målte offsetverdier (i spalte 2) og de rapporterte fjernenheter (i spalte 3).

Fjernenhetene som er rapportert i tabell 1 (i spalte 3) kan utledes på følgende måte: For en like verdi av d (så som d=14 for eksemplet vist på fig. 5D) avrundes først den målte offsetverdi for IPN i forhold til den gjenutsendte donor-PN, til nærmeste verdi og angis som d|PN. Fjernenhetene som identifikasjonssignalene mottas fra kan således identifiseres som: For en odde verdi av det avrundes den målte offset for IPN til nærmeste oddetall, og fjernenhetene identifiseres da på tilsvarende måte, basert på likning (5).

Bruker man flere repeatere for et gitt dekningsområde for en donor-PN (så som en sektor eller en såkalt "omni-celle") og med hver repeater eventuelt med flere fjernenheter vil offsetomfanget som rapporteres av en terminal for hver repeater kunne uttrykkes som:

hvor:

Rk er området for offsetverdier som kan rapporteres for den k-te repeater,

Rk,mpN er området for offsetverdier dersom den k-te repeater mottas, men donorbasestasjonens signaler ikke mottas,

RypN er samme hvis både repeateren og basestasjonen mottas, og

"u" er unionoperanden.

Hvis xk = 2(nk+l) kan omfanget Rk uttrykkes som:

hvor dk er den vilkårlige offset mellom IPN og den gjenutsendte PN for den k-te repeater, mens nk er antallet fjernenheter for denne repeater. Likning (7) er utledet fra likningene (1), (2) og (6). Starten av omfanget Rk er den nedre verdi i likning (1) (dvs. d) og slutten av området er gitt av den øvre verdi i likning (2) (dvs. 2(n-l)+d+x). Ved å sette inn x=2(n+l) og holde betingelsen x>2n beregnes slutten av omfanget som 4n+d, slik det fremgår av likning (7).

Forsinkelsene dk velges slik at følgende oppnås:

Dersom likning (8) tilfredsstilles kan den repeater som et gjenutsendt signal mottas fra i terminalen bestemmes spesifikt. Forsinkelsen d| kan velges slik at identifikasjonssignalene ligger innenfor et søkevindu som brukes til å søke etter pilotsignaler.

Hvis generelt et omfang med offsetverdier brukes for identifikasjonssignalene vil terminalen være utrustet med omfangsinformasjon slik at søkevinduet kan settes på riktig måte.

Hvis flere repeatere brukes for et bestemt dekningsområde kan også flere PN brukes for enkeltvis identifikasjon av hver repeater. Hver repeater kan være tildelt sin respektive IPN. En repeater kan også være tilordnet to eller flere IPN. Som et eksempel dersom to IPN er tilgjengelige vil den første av dem være tilordnet en første repeater, den andre er tilordnet den andre repeater, og kombinasjonen av den første og andre IPN kan være tilordnet en tredje repeater. Flere kombinasjoner av offsetverdier for disse IPN kan også genereres og brukes.

I et typisk CDMA-system kan hver basestasjon være tilordnet sin respektive naboliste som innbefatter basestasjoner nær ved og som er kandidater for overlevering. Terminalen kan være utrustet med nabolisten som er tilordnet basestasjonen som den kommuniserer med. Terminalen kan konsultere denne naboliste når den kontinuerlig søker etter sterke signaler fra bestemte basestasjoner (eller flerveiskomponenter) for å bestemme om overlevering er nødvendig eller ikke.

For naboliste-IPN-skjemaet blir PN-sekvenser som brukes av basestasjoner i nabolisten (så som naboliste-PN) også brukt for repeateridentifikasjon. Forskjellige betraktninger kan tas hensyn ved valget av naboliste-PN som skal brukes for IPN, transmisjon av disse IPN og bruken av IPN-måleresultater. Disse betraktninger sikrer at målingene av IPN kan skilles fra målingene av naboliste-PN som brukes for IPN. Hvis disse betraktninger tas tilstrekkelig hensyn til vil bruken av naboliste-IPN være tilsvarende bruken av dedikerte IPN, beskrevet ovenfor.

Visse valgkriterier kan brukes for å bestemme hvilken naboliste-PN som skal brukes for IPN. I et første slikt kriterium blir naboliste-PN som gjentas eller videreutsendes ikke brukt for IPN, og dersom en slik begrensning ikke er lagt inn vil en terminal kunne motta samme PN som både (1) den repeterte donor-PN fra en bestemt repeater og (2) IPN fra en annen repeater. Siden terminalen rapporterer en enkelt måling for hver PN og tilsvarende den tidligst ankommende signalveioverføring kan det bli tvetydighet når det gjelder om den rapporterte PN var fra den ene eller den andre repeater. I et annet kriterium vil bare PN i nabolisten for en gitt donorbasestasjon som er tilordnet en eller flere repeatere ikke være detekterbar i noen av de tilordnede repeatere og kan da brukes som IPN for disse. Denne begrensning kan for eksempel sikres ved å oppnå et PN-søkeresultat fra en enhet som er lokalisert i hver repeater og brukes til fjernkonfigurering og generering av IPN.

Disse IPN bør sendes ved et bestemt effektnivå slik at de pålitelig kan detekteres i terminalen, men samtidig slik at påvirkningen på kommunikasjonen ellers og systemytelsen blir holdt på et minimum. Ut fra en bestemt betraktning bør IPN sendes ved et tilstrekkelig lavt sendemivå slik at den ikke vil bli tilføyd til terminalens kandidatliste, og som et bestemt eksempel kan man da legge nivået på 15 dB under sendereffekten for den donor-PN som er videreformidlet fra repeateren. For en lett trafikkbelastet celle (dekningsområdet) med en videreformidlet pilotnytteverdi Ec/Io på -5 dB kan IPN sendes ved en sendereffekt som tilsvarer denne nytteverdi på -20 dB.

For et nett i henhold til standarden IS-95A og som har en lav terskelverdi (T ADD) for tilføyelse av en ny basestasjon til kandidatlisten kan IPN sendes ved et enda lavere effektnivå. Den ekstra margin man da far kan redusere sannsynligheten for at IPN-målingen blir maskert av støy (siden piloteffekten kan estimeres ved en kort integrasjonsperiode) og overskrider TADD-verdien. For et nett i samsvar med standarden IS-95B og som har en "dynamisk" tilføyelsesterskelverdi vil den store forskjell i piloteffekten for den videreformidlede donor-PN og IPN sannsynligvis føre til en liten risiko for at IPN blir tilføyd kandidatlisten.

I visse situasjoner kan en terminal være i et overleveringsområde mellom (1) en repeater som sender en donor-PN og en IPN og (2) nabobasestasjonen hvis PN er brukt som IPN av repeateren. PN fra nabobasestasjonen kalles her "nabo-PN" eller NPN. I disse situasjoner kan terminalen forsøke (ikke-koherent) å kombinere transmisjonen fra donorbasestasjonen med transmisjonen fra nabobasestasjonen for å bedre demodula-sjonsytelsen. I et slikt tilfelle kan terminalen betrakte IPN som en annen flerveisoverført komponent fra nabobasestasjonen og vil da søke å kombinere den ikke-eksisterende trafikkanal som er tilordnet IPN (siden bare IPN blir sendt fra repeateren) med den trafikkanal som gjelder for nabobasestasjonen.

Virkningen ved kombinasjon av den ikke-eksisterende trafikkanal som er tilordnet IPN, med trafikkanalen for nabobasestasjonen kan være neglisjerbar av følgende grunner: For det første vil sannsynligheten for at terminalen er i overlevering mellom repeateren og denne nabobasestasjon være liten, dersom IPN-valgkriteriet som er beskrevet ovenfor brukes. For det andre vil sannsynligheten for at IPN er valgt for kombinasjonen også være liten. For å bli valgt for kombinasjon må IPN-pilotsendereffekten overskride en innlåsingsterskel, men IPN-piloteffekten er i virkeligheten relativt svak (så som 15 dB under pilotsendereffekten for den gjenutsendte donor-PN). Følgelig vil nok IPN passere denne låseterskel, men bare dersom donor-PN etter gjenutsendelsen mottas ved et kraftig nivå av terminalen. For det tredje kan bidraget fra IPN være lite, selv om det er kombinert. Siden bare piloten og ingen trafikkanaler blir sendt via repeateren for IPN vil det bare være støy som detekteres for den ikke-eksisterende trafikkanal som blir kombinert. Denne støy vil imidlertid være dempet ganske mye. For et maksimalt forhold for kombinasjonen (som vanligvis brukes med rake-mottakere) veies trafikkanalen fra hver finger av den piloteffekt som signalene har ved mottakingen via denne finger og før kombinasjonen. Siden IPN-piloteffekten er relativt liten (f.eks. 15 dB eller mer under den maksimale effekt for fingrene) vil støyen fra IPN måtte veies med en liten verdi. For det fjerde vil IPN bare kombineres dersom det foreligger reservefingre for å følge den relativt svake flerveiskomponent for IPN.

Hvis slike IPN for repeaterne velges fra naboliste-PN kan det være nødvendig å finne hvilke signaler (eller PN) som mottas direkte fra basestasjonene eller hvilke som mottas via repeatere. I en bestemt utførelse kan denne bestemmelse gjøres ut fra geometriske begrensninger.

Fig. 6A viser et skjema over en geometrisk begrensning for tidsforskjellen ved målinger av ankomsttid (TDOA). Figuren viser hvordan terminalen mottar piloter fra to basestasjoner, og disse to mottatte piloter brukes til å utlede et enkelt TDOA-måleresultat. Dette resultat indikerer forskjellen i ankomsttid mellom de to mottatte piloter, og ankomsttiden for et signal er naturligvis proporsjonal med avstanden dette signal gjennomløper. Avstanden mellom terminalen og de to basestasjoner kalles her ri og r2, og avstanden mellom de to basestasjoner er d)2. Fra fig. 6A fremgår at disse tre avstander danner et triangel, og man kan da lage følgende begrensning:

En geometrisk utprøving kan foreslås basert på disse geometriske begrensninger fra likning (9).

Likning (9) indikerer at, idet man antar at det ikke er noen mottaker-timing og estimeringsfeil, den absolutte verdi av hver TDOA-måling (så som Irp^l) er øvre grensegitt av avstanden dt2 mellom de to basestasjoner. Følgelig kan de geometriske begrensninger for TDOA-målinger brukes (1) til å bestemme overskytende forsinkelse for TDOA-målingene og/eller (2) å bestemme om eller ikke piloter har fatt forsinkelse som følge av repeatere.

IPN for hver repeater kan forsinkes i forhold til det gjenutsendte donorsignal, med en verdi som er større enn avstanden mellom donoren og nabobasestasjonene pluss en viss margin. Dette kan uttrykkes som:

hvor ripn er IPN-måleresultatet fra repeateren,

rrdpn er RDPN-måleresultatet fra repeateren,

ddn er avstanden mellom donorbasestasjonen og nabobasestasjonen hvis PN er brukt som IPN, og

dmar er marginen.

Geometriske begrensninger for TDOA-målinger kan brukes til å bestemme om et signal som mottas i terminalen er fra en repeater eller om det ikke er det. Den ikke gjenutsendte donor-PN (DPN), den ikke gjenutsendte nabo-PN (NPN), den gjenutsendte donor-PN (RDPN) og IPN eller enhver kombinasjon av disse PN som detekteres av terminalen vil nå bli beskrevet i forskjellige scenarier: Fig. 6B viser et skjema over et scenarium hvor terminalen er under repeaterens dekningsområde, og terminalen mottar da RDPN og IPN fra denne, men ikke DPN eller NPN. Terminalen kan da rapportere RDPN og IPN til PDE som utfører den geometriske utprøving. TDOA-målingene mellom RDPN og IPN bør være nøyaktige, siden disse PN blir sendt fra samme kilde. Dersom IPN forsinkes med minst ddn+dmar i forhold til RDPN, som vist ovenfor i likning (10) vil den geometriske utprøving for RDPN og IPN-målingene svikte siden forskjellen mellom IPN-målingen og RDPN-målingen ville være større enn avstanden mellom donor- og nabobasestasjonen, med minst marginen (så som ripn-rrdpn>ddn+dmar). Den geometriske svikt av utprøvingen kan brukes som en indikasjon til at IPN ble mottatt fra repeateren og ikke fra nabobasestasjonen hvis PN er brukt som IPN. Fig. 6C viser et skjema over et scenarium hvor terminalen er under en felles dekning fra repeateren, donorbasestasjonen og nabobasestasjonen. For dette tilfelle mottar terminalen RDPN og IPN fra repeateren, DPN direkte fra donorbasestasjonen og NPN direkte fra nabobasestasjonen og kan derfor rapportere den tidligst ankommende flerveisoverførte signalkomponent for hver distinkt PN, hvilket ville være DPN og NPN som mottas via signaloverføringer som ikke gjennomgår relevidereformidling. DPN og NPN kan deretter brukes av PDE på normal måte. Fig. 6D viser et skjema over et scenarium hvor terminalen er under en felles dekning for repeateren og donorbasestasjonen. I dette tilfelle mottar terminalen RDPN og IPN fra repeateren og DPN direkte fra donorbasestasjonen og kan da rapportere DPN og IPN, idet disse da blir de tidligst ankommende signaler via flerveisoverføringen for slike PN. Dersom nå DPN er forsinket med d,^, fra repeateren for å generere RDPN vil TDOA-målingen for DPN og IPN bli ripn-rdpn>ddn+dniar+drep. Den geometriske utprøving vil da svikte, og denne svikt kan brukes som en indikasjon på at IPN ble mottatt via repeateren. Fig. 6E viser et skjema over et scenarium hvor terminalen er under en felles dekning for repeateren og nabobasestasjonen. I dette tilfelle mottar terminalen RDPN fra repeateren og NPN direkte fra nabobasestasjonen og kan eller kan la være å motta IPN fra repeateren. Terminalen vil så rapportere om NPN, idet dette blir den tidligst ankommende flerveiskomponent for denne PN, og RDPN. TDOA-målingen for RDPN og NPN vil da bli ^rdpn^npn eller rdpn+drep-rnpn.

Dersom repeaterforsinkelsen drep er tilstrekkelig stor vil den geometriske utprøving svikte, og denne svikt kan da brukes for å vrake de måleresultater som fremkom fra repeatermålingen. Hvis imidlertid forsinkelsen av NPN er tilstrekkelig stor eller hvis repeaterforsinkelsen ikke er stor nok vil TDOA-målingen ikke ødelegge denne geometriske utprøving. I et slikt tilfelle kan andre teknikker brukes for å skille mellom (1) å motta IPN via repeateren eller (2) å motta en NPN direkte fra nabobasestasjonen, med ekstra forsinkelse for NPN. Som et eksempel kan mer enn én IPN brukes til å gjøre denne beslutning. Sannsynligheten for et slikt tilfelle kan holdes lav ved å velge en passende naboliste for PN som skal brukes som IPN.

Det scenarium som er beskrevet i fig. 6E vil typisk ikke finne sted for innendørs repeatere, men kan gjelde for utendørs. Scenariet kan finne sted uavhengig av om dedikerte PN eller naboliste-PN brukes som IPN.

I beskrivelsen ovenfor antas IPN å være forsinket i positiv retning i forhold til RDPN, men dette er ikke noe spesielt krav og IPN kan også være forsinket i negativ retning med en verdi dipn som er større enn avstanden ddn mellom donor- og nabobasestasjonen pluss repeaterforsinkelsen drep pluss en viss margin dmar, slik det er uttrykt i likning (11) nedenfor:

Det skal bemerkes at man i en bestemt utførelse av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat har den foranstaltning at når et signal bestemmes å ha passert en repeater vil dette signal ikke brukes i posisjonsbestemmelsen, og på denne måte får man en enkel og billig måte å sikre at forsinkelse som tilføyes signalene som brer seg ut fra basestasjonen til terminalen ikke gir noen feil i posisjonsbestemmelsen. Dette betyr at man på grunn av at utbredelsesforsinkelsen mellom tidspunktet når signalet sendes ut fra basestasjonen og tidspunktet når dette signal mottas av terminalen ikke på nøyaktig måte vil angi avstanden mellom basestasjon og terminal, bør denne forsinkelse ikke brukes til posisjonsbestemmelsen. Dersom nå ytterligere informasjon er tilgjengelig når det gjelder identifikasjon av repeateren om at signalet har passert denne og repeaterens posisjon vil denne informasjon kunne brukes til bestemmelse av terminalens posisjon. Det skal imidlertid bemerkes at det kan være tilstrekkelig informasjon inne fra andre signaler som heller ikke har passert repeatere, slik at man kan få bestemt terminalens posisjon uten å bruke informasjon fra signaler som har gått gjennom en repeater og dermed blitt videreutsendt med forsinkelse. I begge tilfeller vet man jo for et signal som er blitt videreutsendt fra en repeater at det ble innført ytterligere forsinkelser, og disse må naturligvis tas hensyn til, enten ved ikke å bruke timing-informasjonen for det aktuelle signal eller ved å innstille og regulere inn denne informasjon på egnet måte.

I det tilfelle hvor terminalen gir en PDE-koder for signalene som mottas fra denne terminal, slik at enheten PDE kan fastlegge om signalene ble sendt fra en repeater eller ikke, gjør enheten PDE en beslutning vedrørende om bruk av dette signal eller ikke og kan velge å ignorere ethvert signal som ble sendt ut fra en repeater (og ikke direkte mottatt av terminalen fra en basestasjon). I en alternativ utførelse hvor posisjonsbestemmelsen utføres i terminalen eller hvor relative målinger utføres og som krever at terminalen bruker informasjon (så som den relative fase av de mottatte signaler) for å utlede informasjon som blir sendt til en ekstern innretning, så som basestasjonen eller enheten PDE, kan terminalen velge å ignorere informasjon som gjelder signaler som mottas fra en repeater.

Fig. 7 viser et blokkskjema over en terminal 106x som kan implementere forskjellige aspekter og utførelsesformer av de her gjennomgåtte fremgangsmåter og apparater ifølge oppfinnelsen. I foroverlinken mottas signaler fra GPS-satellitter, basestasjoner og/eller repeatere via en antenne 712 og rutes gjennom en dupleksenhet 714 for å komme frem til en RF-mottakerenhet 722 hvor videre signalbehandling finner sted (så som filtrering, forsterkning og nedtransponering) for deretter digitalisering av de mottatte og behandlede signaler slik at det dannes sampler. En demodulator 724 mottar og behandler (så som samler etter spredning, avdekker etter dekking og demodulerer piloten etter modulasjon) av samplene, slik at det etableres avdekkede symboler. Demodulatoren 724 kan bruke en rake-mottaker, slik det benevnes innenfor teknikken, og denne mottaker kan håndtere en rekke fasetter av det mottatte signal og kan kombinere avdekkede symboler for flere flerveisover-førte signaler. En mottakerdataprosessor 726 sørger deretter for dekoding av de avdekkede symboler, kontrollerer de mottatte rammer med informasjon og gir ut data.

For posisjonsbestemmelsen kan RF-mottakerenheten 722 betjenes slik at den videreformidler til en kontrollenhet 730 ankomsttidene for de kraftigste signaler som over-føres via flere overføringsveier, eller de overføringsveier hvor signalstyrken overskrider et bestemt terskelnivå. Samplene fra enheten 722 kan også gå til en signalkvalitetsestimator 728 for å bedømme kvaliteten av de mottatte signaler. Denne kvalitet kan bedømmes ved hjelp av forskjellige velkjente teknikker, så som de teknikker som er beskrevet i US patentene 5 056 109 og 5 265 119. For posisjonsbestemmelsen kan demodulatoren 724 betjenes til å tilveiebringe PN-sekvenser som er avdekket fra basestasjonene og identifikasjons-PN som er avdekket fra repeatere, hvis det er noen slike.

GPS-mottakeren 740 mottar og søker etter GPS-signaler basert på søkevinduer som kommer fra kontrollenheten 730. Mottakeren 740 gir så ut tidsmåleresultater for GPS-satellittene til denne enhet 730, men i enkelte utførelser er en slik mottaker 740 ikke innbefattet i terminalen 106x. Teknikkene som er beskrevet her kan imidlertid også brukes for posi-sjonsbestemmelsesmetoder som ikke tar i bruk noen GPS-mottaker.

Kontrollenheten 730 mottar måleresultatene for basestasjonene og/eller GPS-satellittene, PN-sekvensene for basestasjonene, IPN for repeaterne, den estimerte signalkvalitet for de mottatte signaler og/eller enhver kombinasjon av dette. I en bestemt utførelse går måleresultatene og IPN til en TX-dataprosessor 740 på sendersiden, for sending tilbake til enheten PDE, og det tas da i bruk den mottatte informasjon for å bestemme posisjonen av terminalen 106x. Kontrollenheten 730 kan videre tilveiebringe signaler for å dirigere enhetene i terminalen 106x til å utføre den riktige signalprosessering, for eksempel kan enheten 730 gi et første signal til demodulatoren 724 for å lede søkingen etter PN via et bestemt omfang av chip-offsetverdier, et andre signal som indikerer de søkevinduer som skal brukes av GPS-mottakeren 740 for søking etter signaler fra GPS-satellitter, og annet.

Demodulatoren 724 søker etter kraftige deler av pilotreferanser fra basestasjonene (og disse signaler kan naturligvis være videreformidlede via repeatere) og for IPN (dvs. dersom en slik er tilrettet). Dette kan oppnås ved korrelasjon av de mottatte sampler med en lokalt generert PN-sekvens med forskjellig tidsforskyvning. Et stort korrelasjonsresultat indikerer en stor sannsynlighet for at en PN er mottatt ved denne gitte tidsforskyvning eller offset.

Forskjellige skjemaer kan implementeres for å sikre at demodulatoren 724 søker etter IPN fra repeaterne, dersom dette er mulig. I et bestemt skjema innbefattes IPN i en naboliste over PN-sekvenser som skal søkes. Denne liste opprettholdes for hver aktiv terminal og omfatter typisk kraftige pilotreferanser som er registrert i denne terminal. I et annet skjema sendes nabolisten for hver aktiv terminal av enheten PDE, og i et slikt tilfelle kan denne enhet være tilført informasjon som gjelder basestasjonene i systemet, deres tilordnede repeatere og IPN for disse. Enheten PDE sikrer deretter at de riktige IPN er lagt inn i nabolisten for hver aktiv terminal. I et annet skjema kan enheten PDE automatisk sende en liste over PN som skal søkes, til terminalen, og i denne liste innbefattes IPN. Listen kan sendes for posisjonslokaliseringsrelaterte forbindelser. I et annet skjema kan listen over IPN kringkastes til tenninalene i en kringkastingskanal. I nok et skjema kan enheten PDE sende IPN til en tenninal på forespørsel, for eksempel når det er kjent at repeatere er til stede og at det ikke er nok GPS-måleresultater til å få utført en posisjonsbestemmelse.

I returlinken behandles data (så som formatering, koding) av en TX-dataprosessor 742 og blir viderebehandlet (så som dekket, spredt) av en modulator 744 og sluttbehandlet (så som omvandlet til analoge signaler, forsterket, filtrert, modulert etc.) i en RF TX-enhet 746 slik at det frembringes et modulert retursignal. Infonnasjonen (så som IPN) fra kontrollenheten 730 kan multipleksbehandles med de behandlede data i modulatoren 744, hvoretter resultatet i form av et modulert retursignal rutes tilbake gjennom den viste dupleksenhet 714 og sendes ut via en antenne 712 til basestasjoner og/eller repeatere.

Fig. 8 viser et blokkskjema over en utførelse av enheten PDE 130 for å kunne håndtere forskjellige aspekter av oppfinnelsens fremgangsmåte og apparat. Enheten 130 danner grensesnitt med BSC 120 og utveksler informasjon som gjelder bestemmelse av posisjon.

I returlinken sendes data i et modulert retursignal for en tenninal til en repeater, sendes deretter videre til en basestasjon, rutes til en BSC og går så til enheten PDE. Inne i denne enhet behandles signalet i en sender/mottaker 814 slik at det dannes sampler, og disse behandles videre av en RX-dataprosessor 822 for å gjenopprette de data som ble sendt ut fra terminalen. Disse data kan innbefatte enhver kombinasjon av måleresultater, IPN, etc, rapportert fra terminalen. Prosessoren 822 videreformidler deretter de mottatte data til en kontrollenhet 810.

Kontrollenheten 810 kan også motta ytterligere data fra en datalagringsenhet 830 (for blant annet informasjon som indikerer om en basestasjon er tilført signaler via en repeater, midten av dekningsområdet og den forsinkelse som er tilknyttet hver repeater, etc, og estimerer posisjonen for terminalen basert på data fra denne, og ytterligere data fra lagringsenheten 830. Denne enhet kan brukes til å lagre en tabell over basestasjoner, deres tilordnede repeatere (dersom det er noen) og IPN og et posisjonsestimat (så som midten av dekningsområdet) for hver repeater.

I visse utførelser bestemmer kontrollenheten 810 den IPN som skal innlemmes i nabolisten for tenninalene i samtlige sektorer, eller alternativt kan IPN tilveiebringes av enheten overfor terminalen for det tilfelle hvor IPN ikke er lagt inn i nabolisten. IPN går deretter til en TX-dataprosessor 812 som på riktig måte formaterer data og sender disse i formatert stand til sender/mottakeren 814 hvor ytterligere behandling av data foregår, slik at resultatet kan sendes til terminalen via BSC, basestasjon og eventuelt en repeater.

De teknikker som er beskrevet her kan med fordel brukes for posisjonsbestemmelse også innendørs hvor signaler fra andre basestasjoner og/eller GPS-satellitter ikke kan mottas pålitelig, og hvor dekningsområdene for repeaterne typisk er små. De teknikker som er beskrevet her kan også brukes for utendørsanvendelser. I en særlig utførelse kan en utendørsrepeater kalibreres for å få bestemt den forsinkelse den har. Det identifikasjonssignal som sendes ut fra en utendørs repeater kan brukes til å identifisere denne bestemte repeater som et videreformidlet modulert foroversignal blir overført gjennom, og som blir mottatt i en terminal. Måleresultatene for terminalen under denne repeaters dekningsområde kan da innstilles i samsvar med dette, for å oppnå mer nøyaktige måleresultater. Som et eksempel kan totalforsinkelsen frem og tilbake (RTD) fra repeaterstedet innreguleres basert på forsinkelsen som er knyttet til denne repeater. Tidsforskyvningen i terminalen kan også oppdateres for å reflektere repeaterens forsinkelse, slik at man far en mer nøyaktig tidsreferanse for GPS-målingene. Teknikkene som her er beskrevet kan også brukes i tilfeller hvor duplikat-PN er observerte av en terminal.

Som bemerket ovenfor er dekningsområdet for en repeater for innendørsan-vendelser typisk ganske lite. Hvis midten av dette område tas som posisjonsestimatet for en terminal innenfor det vil feilen være ganske liten i de fleste, om ikke alle tilfeller og kan forventes å møte det E-911-mandat som er foreslått av instansen FCC. I en bestemt utførelse kan hele enheten som er responsibel for å utføre posisjonsestimatet (PDE eller terminalen) også gis et estimat over størrelsen av repeaterens dekningsområde, og i dette tilfelle kan enheten da kunne rapportere hvilken konfidensgrad man har i nøyaktigheten av posisjonsestimatet (så som om mandatet E-911 er møtt eller ikke).

For enkelhets skyld er identifikasjonskoden for hver repeater beskrevet ovenfor som implementert med en PN-sekvens ved en bestemt offset (PN INC). Koden for repeateren kan også implementeres på forskjellige andre måter, for eksempel kan den brukes med enhver PN-sekvens (og ikke nødvendigvis den samme som brukes for spredning i CDMA-systemer), en gullkode, enhver lavhastighets kode som kan moduleres på signalet som skal videreformidles gjennom en repeater etc. Identifikasjonskoden for repeateren kan være sammenfallende med systemtiden slik denne observeres fra terminalen eller være forskjellig.

For å gjøre det klarere har forskjellige aspekter og utførelsesformer her særlig blitt beskrevet for et system av kategori IS-95 CDMA. Teknikken kan imidlertid også brukes for andre typer CDMA-systemer og systemer som ikke er av kategori CDMA, for eksempel kan bruken av identifikasjonskoder (dvs. IPN) for repeateridentifikasjon også brukes for bredbåndede systemer slik som W-CDMA, et system benevnt cdma2000 og andre. Kodene for identifikasjonen kan også brukes for et GSM-system, og i så fall kan de sendes via en blindkanal, med eller uten en gitt tidsforskyvning, på en annen frekvens i stedet for på samme frekvens som brukes for det modulerte foroversignal. En annen kanal på en annen frekvens kan også brukes for hver enkelt repeater innenfor en sektor eller et geografisk område, eller repeateren kan skilles ut av de data som sendes via en gitt kanal eller ved en offsetverdi for kanalen.

Identifikasjonskoden kan også sendes ved bruk av enhver annen spektralfordelende kommunikasjonsteknikk innenfor en CDMA-kanal eller ved å bruke andre typer kommuni-kasjonsteknikker. I de utførelsesformer som er beskrevet ovenfor sendes denne kode for repeateren samtidig med det modulerte foroversignal fra denne. I enkelte andre utførelser kan koden for repeateren sendes i et annet lokalt system så som for eksempel et trådløst system som arbeider samtidig med det foreliggende system. Et slikt annet trådløst system kan være systemet LAN IEEE-801.11.

Andre skjemaer kan også brukes for identifikasjon av repeatere innenfor et trådløst kommunikasjonssystem, og i et spesielt skjema er det slik at dersom systemet og terminalen kan rapportere en fleroverføringsveiprofil vil en identifikasjon av en slik profil kunne etableres basert på for eksempel det modulerte foroversignal og brukes for identifikasjon av repeateren. CDMA-terminaler kan typisk behandle flere slike signaler som har fulgt forskjellige overføringsveier, ved at disse dannes ved refleksjoner. Signalkomponentene demoduleres da typisk enkeltvis og kombineres i terminalen slik at det fremkommer symboler som deretter dekodes. Kan profilen av flerveisoverføringene rapporteres vil hver repeater kunne tilordnes en bestemt slik profil i stedet for et identifikasjonssignal.

Flerveisprofilen for hver repeater kan genereres på forskjellig måte, og i en særlig utførelse kan det modulerte foroversignal forsinkes (og eventuelt dempes) av flere spesifikke verdier, og de forsinkede flerveissignaler kombineres deretter og sendes til terminalene. Antallet flerveisoverføringer og den forsinkelse hver av dem representeres kan velges slik at en unik flerveisprofil etableres og kan brukes for spesifikk identifikasjon av hver repeater. I en annen utførelse kan IPN forsinkes ved hjelp av flere spesifikke chip-offset-verdier, og de forsinkede PN-sekvenser kan da kombineres for å lage den riktige flerveisprofil. For denne utførelse kan PN-sekvensen for den betjenende basestasjon brukes (i stedet for en IPN) for å frembringe flerveisprofilen.

Repeateridentifikasjonen kan også oversendes via en lavhastighets CDMA hjelpekanal som kan legges "i flukt med" CDMA-kanalene fra den betjenende basestasjon, og identifikasjonskoden for repeateren kan da sendes som data via denne lavhastighetskanal.

Ved siden av de fordeler som er fremkommet i beskrivelsen ovenfor ved å bruke identifikasjonssignaler som er beskrevet her er en annen fordel muligheten å bestemme posi-sjonsestimater uten å måtte frakople en allerede pågående samtale eller forbindelse. I samsvar med standarden IS-801 sendes da en pilotmåling til enheten PDE når en terminal sender en forespørsel etter assistanse fra GPS for å estimere terminalens lokalitet. Hvis nå enheten PDE gjenkjenner identifikasjons-PN i listen over PN-sekvenser som er rapportert av terminalen vil det sannsynligvis ikke være noe behov å utføre en GPS-måling, siden terminalen ligger under dekningen av en repeater og da ikke nødvendigvis er i stand til å motta GPS-signalene likevel. Videre kan posisjonsestimatet for terminalen bestemmes til den ønskede nøyaktighetsgrad basert utelukkende på IPN (så som at terminalens posisjon kan estimeres som midten av repeaterens dekningsområde). I dette tilfelle legges IPN inn i nabolisten for samtlige basestasjoner som bruker repeatere, slik at terminalen kan søke etter den aktuelle IPN. Hvis imidlertid enheten PDE har grunn til å mistenke at signalene alternativt er mottatt av terminalen og sendt ut via en repeater kan en liste over IPN sendes til terminalen før sendingen av den GPS-hjelpende informasjon.

Enkelte av elementene i repeateren som brukes til å implementere den teknikk som er beskrevet her (så som PN-generatoren, kontrollenheten og opptransponeringen) kan implementeres ved hjelp av en digital signalprosessor (DSP), en anvendelsesspesifikk integrert krets (ASIC), en prosessor, en mikroprosessor, en kontrollenhet av annen type, en styreenhet, en mikro-styreenhet, en feltprogrammerbar portrekke (FPGA), en programmerbar logisk krets, andre elektroniske enheter eller kretser, eller en kombinasjon av slike virkemidler og beregnet til å kunne utføre de funksjoner som er skissert ovenfor. Visse aspekter av den her gjennomgåtte fremgangsmåte og det tilhørende apparat kan lages med vanlige komponenter (maskinvare), ved hjelp av programmering eller en kombinasjon av dette. Som et eksempel kan behandlingen for å danne nabolisten for hver aktiv terminal, estimeringen av terminalens posisjon etc., utføres basert på programkoder som ligger lagret i en lagringsenhet og kan kjøres ved hjelp av en prosessor (så som kontrollenheten 810) på fig. 8.

Claims (48)

1. Fremgangsmåte for bestemmelse av den geografiske posisjon av en trådløs terminal (106x) i et trådløst kommunikasjonssystem (100), omfattende mottaking fra en repeater (114y) av et første signal med utsendte data, idet fremgangsmåten er karakterisert ved: mottak fra repeateren av et andre signal med en identifikasjonskode som er tilordnet repeateren (114y), behandling av det andre signal for å hente ut identifikasjonskoden, og bestemmelse av et posisjonsestimat for den trådløse tenninal (106x), basert på den uthentede identifikasjonskode, og idet den uthentede identifikasjonskode er tilknyttet repeateren (114y).

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det andre signal er et spektralfordelt signal.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det spektralfordelte signal er i samsvar med en CDMA-standard.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at det spektralfordelte signal er i samsvar med CDMA-standarden 1-95.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter en kvasistøysekvens (PN-sekvens) ved en bestemt offsetverdi.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter flere PN-sekvenser.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at PN-sekvensene er ved bestemte offsetverdier.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter en forsinket og dempet versjon av det første signal.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter flere forsinkede og dempede versjoner av det første signal og representative for en bestemt flerveisoverføringsprofil.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter et signal som sendes ved en frekvens forskjellig fra det første signals frekvens.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter et signal som sendes ved en frekvens forskjellig fra det første signals frekvens og ved en bestemt senderoffsetverdi.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden omfatter en eller flere sekvenser av kategori Gold code.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at sekvensen av kategori Gold code er ved en bestemt offsetverdi.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved endring av et sett måleresultater for posisjonsbestemmelse i samsvar med den innhentede identifikasjonskode.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at posisjonsestimatet for den trådløse terminal er en bestemt posisjon innenfor et dekningsområde for repeateren.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at posisjonsestimatet for trådløse terminal er tilnærmet midten av repeaterens dekningsområde.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det trådløse kommunikasjonssystem er et CDMA-system.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det trådløse kommunikasjonssystem er et TDMA-system.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det andre signal er et spektralfordelingssignal.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonskoden er en PN-sekvens ved en bestemt offsetverdi.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at posisjonsestimatet for innretningen er et bestemt sted innenfor repeaterens dekningsområde.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved: bestemmelsen av posisjonsestimatet for den trådløse terminal basert på den uthentede identifikasjonskode omfatter bestemmelse av et posisjonsestimat for repeateren tilordnet denne identifikasjonskode.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at en liste over identifikasjonskoder er lagt inn i en naboliste over koder som skal gjennomsøkes.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at en liste over identifikasjonskoder sendes til den trådløse terminal i respons på en overføring som er relatert til posi-sj onsbestemmelsen.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at en liste over identifikasjonskoder kringkastes til den trådløse terminal via en kringkastingskanal.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at en liste over identifikasjonskoder sendes til den trådløse terminal ved en forespørsel fra denne.

27. Fremgangsmåte for generering av et signal som er egnet for bruk til estimering av posisjonen av en trådløse terminal (106x) i et trådløst kommunikasjonssystem (100), omfattende: mottaking i en repeater (114y) av et første signal som innbefatter utsendte data, sending av det første signal fra repeateren (114y), karakterisert ved: generering av et andre signal som innbefatter en identifikasjonskode tilordnet repeateren (114y), sending av det andre signal til flere trådløse terminaler (106a - 106n) i kommunikasjonssystemet (100).

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at det andre signal omfatter flere signaler ved forskjellige offsetverdier og representative for en bestemt flerveisover-føringsprofil.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at det andre signal omfatter flere kvasistøysekvenser ved flere offsetverdier og er representativt for en bestemt flerveisoverføringsprofil.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 27 der sending av det første signal fra repeateren, og sending av det andre signal til flere trådløse terminaler i kommunikasjonssystemet er karakterisert ved: kombinasjon av det første og det andre signal for å frembringe et kombinert signal, og sending av det kombinerte signal fra repeateren.

31. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved: prosessering av det første signal for å hente ut en tidsreferanse, idet det andre signal genereres i samsvar med denne uthentede tidsreferanse.

32. Fremgangsmåte ifølge krav 31, karakterisert ved: prosessering av det første signal for å hente ut en frekvensreferanse for et bærersignal for det første signal, idet det andre signal videre er generert i samsvar med den uthentede frekvensreferanse.

33. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved: behandling av de kombinerte signaler i repeateren, idet resultatet av signalbehandlingen sendes ut fra denne repeater.

34. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved: behandling av det første signal i repeateren, idet det andre signal kombineres med resultatet av behandlingen av det første signal i repeateren.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at identifikasjonskoden er en kvasistøysekvens ved en bestemt offsetverdi.

36. Fremgangsmåte ifølge krav 35, karakterisert ved at offsetverdien for kvasistøysekvensen for identifikasjonskoden er en av flere mulige offsetverdier og avsettes for identifikasjon av repeateren.

37. Fremgangsmåte ifølge krav 35, karakterisert ved at tidsbestemmelsen for den PN-sekvens som brukes for identifikasjonskoden tilnærmet samsvarer med tidsbestemmelsen for en tilsvarende PN-sekvens som brukes for å spre de utsendte data i det første signal.

38. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at det andre signals bærefrekvens tilnærmet er den samme som det frekvens signals bærefrekvens.

39. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at det andre signal er et spektralspredningssignal.

40. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at en amplitude for det andre signal settes til et bestemt nivå under amplituden av det første signal.

41. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at det trådløse kommunikasjonssystem er et CDMA-system.

42. Repeater i et trådløst kommunikasjonssystem, omfattende: en første enhet (310) for å motta og behandle et første signal med innlagte utsendte data, karakterisert ved: den første enhet er videre innrettet for å frembringe et andre signal med en innlagt identifikasjonskode som er tilordnet repeateren, og en andre enhet (320) som er koplet til den første enhet (310) og innrettet for å motta og modulere det første signal med det andre signal, slik at det fremkommer et modulert signal for transmisjon fra repeateren, til flere trådløse terminaler (106a - 106n) i kommunikasjonssystemet (100), og idet identifikasjonskoden brukes til posisjonsbestemmelse for en trådløs terminal (106x).

43. Repeater ifølge krav 42, karakterisert ved: den første enhet er videre innrettet for å behandle signaler via både forover- og returlinken i kommunikasjonssystemet.

44. Repeater ifølge krav 43, karakterisert ved at den første modul videre er innrettet for prosessering av det første signal for å hente ut en tidsreferanse, idet det andre signal genereres i samsvar med denne uthentede tidsreferanse.

45. Repeater ifølge krav 44, karakterisert ved at den første modul videre er innrettet for prosessering av det første signal for å hente ut en frekvensreferanse for et bærersignal for det første signal, idet det andre signal videre er generert i samsvar med den uthentede frekvensreferanse.

46. Trådløs terminal, omfattende: en mottaker (722) for å motta fra en repeater (114y), av et første signal hvor det er innlagt utsendte data, karakterisert ved: det første signal videre er modulert med et andre signal som det er lagt inn en identifikasjonskode i, tilordnet repeateren (114y), og hvor mottakeren (722) videre er innrettet for å behandle det første signal for å hente ut det andre signal, og en prosessor (730) innrettet for å behandle det andre signal for å hente ut identifikasjonskoden, og bestemme et posisjonsestimat for terminalen, basert på denne første uthentede identifikasjonskode.

47. Trådløs terminal ifølge krav 46, karakterisert ved at prosessoren er videre innrettet for å bestemme om signalene mottatt ved den trådløse terminal ble sendt av repeateren eller ikke, idet prosessoren videre er i stand til å sikre at av signalene mottatt av den trådløse terminal og egnet for beregning av posisjonen for den trådløse terminal, vil signalene mottatt fra repeateren ikke bli brukt til å bestemme posisjonen for den trådløse tenninal.

48. Trådløs terminal ifølge krav 46, karakterisert ved at prosessoren er videre innrettet for å identifisere repeateren signalene ble mottatt gjennom og, basert på identifikasjonen, justere posisjonsestimatet basert på forsinkelsen i repeateren.