NO327536B1 - Etablering av punktstraler, sektorer og pikoceller i et kommunikasjonssystem - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder kommunikasjon. Nærmere bestemt gjelder oppfinnelsen en fremgangsmåte og et apparat for a tilveiebringe ortogonale punktstråler, sektorer og underordnede områder benevnt pikbceller.

Bruken av kodefordelt multippelaksess (CQMA) som modulasjonsteknikk er en av flere teknikker for å lette kommunikasjon hvor et større antall systembrukere er til stede og tilkoplet. Selv om andre teknikker så som TDMA (tidsdelt multippelaksess), FDMA (frekvensfordelt multippelaksess) og vanlige amplitudemodulasjonsskjemaer (AM), så som enkeltsidebånds samband med amplitudeundertrykking (ACSSB) er kjent har CDMA betydelige fordeler over disse andre teknikker. Bruken av slik CDMA-teknikk innenfor et kommunikasjonssystem som gir adgang til et stort antall brukere eller abonnenter er allerede gjennomgått i vårt US patent 4 901 307 med tittel "Spread Spectrum Multiple Access Communication System Using Satellite or Terrestrial Repeaters". Videre er systemene beskrevet i vårt patent US 5 103 459 med tittel "System and Method for Generating Signal Waveforms in a CDMA Cellular Telephone System". CDMA-systemet kan være utarbeidet for å arbeide innenfor standarden TIA/EIA/IS-95 for mobile radiostasjoner og tilhørende basestasjoner, for tomodus dekningsområder med spektralfordelt samband, i det følgende benevnt IS-95-standarden.

CDMA-systemet er altså et kommunikasjonssystem som tar i bruk et større frekvensområde og fordeler signalene over frekvensspekteret. Fordelene med en slik kommunikasjon er allerede velkjent og kan studeres videre i litteraturen og i patentskriftene nevnt ovenfor. Ved at CDMA i prinsippet arbeider med bredbåndssig-naler får man en form for frekvensdiversitet ved å spre signalenergien over et større spektrum. Av denne grunn vil bare frekvensselektiv svekking eller fading påvirke en mindre del av båndbredden og dermed CDMA-signalene, og man oppnår rom- eller signalveidiversitet ved at et signal overføres langs forskjellige signalveier via samtidige forbindelser (lenker) til en mobil bruker eller en fjerntliggende radiostasjon via to eller flere basestasjoner. Videre kan veidiversitet oppnås ved å utnytte flerveisomgivelsene med spektralspredningsbehandling ved å la signaler som ankommer med forskjellig utbredelsesforsinkelse mottas og behandles separat. Eksempler på slik veidiversitet er gjennomgått i vårt patentskrift US 5 101 501 med tittel "Method and System for Providing a Soft HandofF in Con^unicatipns in a CDMA Cellular Telephone System" og US 5 109 390 med tittel /TJiyersity Recetyer in a CDMA Cellular Telephone System". './• }' >.'[ •'" V

I et CDMA-system kaller rnan de signaler eller den kanal som fører signaler fra en basestasjon og til en fjerntliggende stasjon for foroversignalene henholdsvis foroverkanalen, og i et typisk CDMA-konimunikasjonssystem som passer til IS-95-standarden vil foroverdata og taletransmisjon i foroverkanalen overføres separat via ortogonale kodekanaler. I henhold til denne standard vil hyer slik ortogonal kanal "dekkes" med en unik såkalt Walsh-sekvens som har en varighet på 64 standardsekvenser benevnt "chips". Ortpgonalitetén reduserer interferensen eller muligheten for slik interferens mellom kodekanalen og bedrer ytelsen.

CDMA-systemer gir mulighet for større systemkapasitet, idet man kan regne denne som et mål på antallet brukere eller abonnenter som kan betjenes av systemet, og dette skyldes flere konstruksjonstrekk. Først og fremst kan senderfrek-vensen for tilstøtende dekningsområder (i USA ofte benevnt celler) brukes flere ganger. Dernest kan man få større kapasitet ved å bruke mer direktive antenner for sendingen til enkelte områder eller til bestemte fjerntliggende stasjoner. I CDMA-systemet vil dekningsområdet kunne deles opp i flere (f.eks. tre) sektorer, idet man for hver sektor bruker spesielt retningsbestemte antenner. Fremgangsmåten og apparaturen for å etablere slike sektorer i et CDMA-system er beskrevet i vårt US 5 621 752 med tittel "Adaptive Sectorization in a Spread Spectrum Communication System". Hver områdesektor kan videre deles opp for tilrettelegging for enda mer retningsbestemte overføringsveier for radiosignalene, i det man kan kalle punktstråler. Alternativt kan slike stråler være innsiktet mot bestemte fjerntliggende stasjoner eller et sett slike, innenfor en sektor eller et helt dekningsområde. En pikocelle benevner man gjerne et underområde som er et lokalt dekningsområde innenfor en sektor eller et større dekningsområde. Pikocellen kan være lagt inn i en sektor eller et helt dekningsområde for å øke overføringskapasiteten i et kommunikasjonsnett og gi ytterligere tj enestemuligheter.

I det typiske CDMA-system bruker gjerne forovertransmisjonen for de enkelte sektorer typisk korte kvasistøyspredesekvenser (PN-sekvenser) eller forskjellige tidsforskyvninger relatert til et felles sett med korte slike PN-sekvenser. Når altså en fjerntliggende stasjon ligger i et overlappingsområde for dekningen og demodulerer signalene fra en bestemt sektor vil signalene fra andre sektorer spredes og forekomme som bredbåndsforstyrrelser. Signalene fra andre sektorer eller dekningsområder er imidlertid ikke innbyrdes ortogonale, og denne ikke-ortogonale interferens fra tilstøtende sektorer eller områder kan faktisk degradere ytelsen av et bestemt kommunikasjonssystem.

I et slikt system i henhold til IS-95 : pg i kategori CDMA' sendes pilotsignaler via en særskilt kanal langs fbroyerveien for å bidra til at den fjerntliggende stasjon utfører riktigere '^kpherjent dempdulasjon aV de mpttatte signaler. En slik demodulasjon fører til bedret ytelse, og for hver. ay overføringsstrålene brukes en bestemt pilotkanal. I henhold til IS-95-standarden dekkes pilotkanalen med Walsh-sekvensen null.

Det oppstår flere utfordringer når man søker å øke kapasiteten av et foreliggende CDMA-system. Først og fremst vil Walsh-sekvenséne som er tilgjengeligé for å dekke kodekanalene være fastlagt av IS-95-standarden og begrenset til antallet 64. Deretter ønskes en måte å tillate de fjerntliggende stasjoner å skille de enkelte stråler, sektorer eller pikoceller fra hverandre i et CDMA-system og med minimal signalbehandling. For det tredje er det høyst ønskelig å opprettholde samsvar med denne IS-95-standard.

I og med denne oppfinnelse tas disse utfordringer og løsninger menes å være funnet. - I følge oppfinnelsen, løses de overnevnte problemer ved en fremgangsmåte angitt i krav 1 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; en fremgangsmåtet angitt i krav 16 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; et apparat angitt i krav 23 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet; og en fremgangsmåtet angitt i krav 27 og som har de karakteristiske trekk som angitt i den kjennetegnende del av kravet.

Det skaffes således til veie en fremgangsmåte og et apparat for å tilveiebringe ortogonale punktstråler, sektorer og pikoceller. Transmisjonen kan utføres ortogonalt ved å bruke ortogonale hjelpepilotsignaler (i det følgende for enkelhets skyld også bare kalt piloter) og forskjellige Walsh-trafikkanaler i tilstøtende dekningsområder. I samsvar med standarden IS-95 dekkes pilotsignalet med Walsh-sekvensen som er 64 chip lang og bare har nuller. I det typiske eksempel kalles denne sekvens P, mens den tilsvarende sekvens hvor man bare har enere kalles M. Ut fra oppfinnelsen foreslås også ytterligere pilotsignaler som fremkommer ved å kjedekople P- og M-sekvenser. For to pilotsignaler kan pilot-Walsh-sekvenser av kategori PP og PM brukes, og for fire kan PPPP, PMPM og PMMP brukes. Oppfinnelsen kan utvides slik at K pilot-Walsh-sekvenser kan frembringes ved å erstatte hvert binærsiffer, heretter kalt bit, i en slik sekvens med P- eller M-sekvensen i avhengighet av bittets verdi. Ved å bruke en slik måte kan antallet K pilot-Walsh-sekvenser frembringes ut fra basis sekvensene av P og M, hvor K er et multiplum av to.

Det er et mål med oppfinnelsen å komme frem til ortogonale punktstråler, sektorer og pikoceller, slik .det allerede er nevnt, og i et typisk eksempel dekkes trafikkanalene i et transmisjphspmråde med Wajsh-sekyejiser som nettopp er ortogonale overfor de soin hører til itlstøtende områder. I tillegg dekkes piloten for hvert område méd pilot-Walsh-sékyenser spiri' ér utiedet fra Walsh-sekvensen null. Ortogonale trafikkanaler og piloter reduserer interferensen og øker kapasiteten.

Det er et annet mål med oppfinnelsen å kqmme frem til ytterligere ortogonale pilotkanåler uten å redusere antallet ortogonale Walsh-kanaler som er tilgjengelige for trafikk- og kontrollkanaler. I samsvar med standarden IS-95 er 64 Walsh-sekvenser tilgjengelige for å dekke 64 kodekanaler. Walsh-sekvensen null er reservert for pilotkanalen, mens de øvrige 64 sekvenser kan brukes til andre kodekanaler, så som trafikkanaler og kontroll- eller styrekanaler. I og med oppfinnelsen frembringes de ytterligere pilotsignaler ved å kjedekople kombinasjoner av null- og en-sekvensene. Samtlige pilotsignaler er ortogonale i forhold til hverandre og overfor de øvrige Walsh-sekvenser. De resterende 63 Walsh-sekvenser vil fremdeles være tilgjengelige for systembruk.

Det er også et mål med oppfinnelsen å komme frem til en effektiv mekanisme for å søke og skille ut de enkelte pilotsignaler som hører til forskjellige stråleveier, sektorer og pikoceller i CDMA-systemet. I et typisk eksempel spredes pilotsignalene ved hjelp av samme kortspredesekvens. Den fjerntliggende stasjon er i stand til å samle samtlige pilotsignaler igjen ved å bruke en helt tilsvarende kort samlesekvens. For hvert 64 chip-intervall, lengden av basis-Walsh-sekvensen, vil det samlede signal "avdekkes" med Walsh-sekvensen null for å frembringe I- og Q-pilotverdier (i fase henholdsvis 900 ut av fase: i fasekvadratur). For hver pilotsignalhypotese vil disse pilotverdier fra den foreliggende og tidligere 64 chip intervaller kunne kombineres i samsvar med denne hypotese, hvoretter den avdekkede pilot sammenliknes mot gitte terskelverdier. Siden samtlige pilotsignalhypoteser kan beregnes ut fra et felles sett I- og Q-pilotverdier kan signalbehandlingen for å motta og skille ut de enkelte pilotsignaler fra forskjellige stråler, sektorer og pikoceller lett utføres.

Nok et mål med oppfinnelsen er å komme frem til en effektiv mekanisme for å tilføye og ta ut stråler, sektorer og pikoceller fra det man har kalt aktiv- og/eller kandidatsett tilhørende den fjerntliggende stasjon, idet med disse sett menes sett eller lister over aktuelle basestasjoner i kommunikasjonsnettet, for henholdsvis aktiv eller mulig aktiv tjeneste. I eksemplet opprettholder hver fjerntliggende et aktivt sett som inneholder en liste over stråler, sektorer og pikoceller, som denne stasjon er i aktiv kommunikasjon via. I eksemplet opprettholder også hver fjerntliggende stasjon et kandidatsett som inneholder listen over de samme elementer og hvor signalenergien ved måling av de mottatte signaler overstiger en gitt terskelverdi. Energien kan utledes av målinger som innebærer beregning ,av den /avdekkede pilot. Er energien over en tilleggsterskej kan punktstrålén, sektoren eller pikocellen tilsvarende dette pilotsignal tilføyes aktiv- eller kandidatsettet for den aktuelle fjerntliggende stasjon. Hvis energien alternativt ligger under en utfalisterskel kan punktsti&en, sektpren eller pikocellen som tilsvarer dette pilotsignal tas ut listen over aktive stasjoner eller stasjoner som kan bli aktive og derfor hører hjemme i kandidatsettet.

De enkelte trekk ved og fordeler og mål med oppfinnelsen vil fremgå av detaljbeskrivelseri nedenfor, og denne støtter seg til tegningene hvor samme henvisningstall kan gå igjen når de gjelder tilsvarende element, og hvor fig. IA viser et skjema over et typisk CDMA-dekningsområde med en relativt bred dekningsstråle og flere punktstråler, fig. IB viser et tilsvarende område med inndeling i tre sektorer og en enkelt pikocelle, fig. 2 viser blokkskjematisk et undersystem for foroverforbindelsen, med en sender- og en mottakerside, fig. 3 viser et skjema over et typisk kanalelement i en basestasjon, fig. 4 viser et blokkskjema over en typisk demodulator i en fjerntliggende stasjon, og fig. 5 viser et blokkskjema over nytteforholdet Eb/Nt i logaritmisk skala, som funksjon av avstanden fra en pikocelle.

Oppfinnelsen gjelder altså en fremgangsmåte og et apparat for å tilveiebringe ortogonale punktstråler, sektorer og pikoceller, og i henhold til standarden IS-95 omfatter foroverforbindelsen 64 ortogonale kodekanaler som frembringes ved å dekke hver slik kanal med en av i alt 64 unike Walsh-sekvenser. I samsvar med samme standard er Walsh-sekvensen null reservert for pilotsignalet. For å øke kapasiteten kan foroversendingen omfatte multippelsendinger, idet hvor sending kan være rettet mot et bestemt område ved bruk av retningsantenner. En bestemt sending kan for eksempel rettes mot hele dekningsområdet rundt basestasjonen (det vil si omnidireksjonal sending), en områdesektor eller et lokalområde innenfor en sektor eller et dekningsområde ved å bruke punktstråler eller pikoceller. Punktstråler gir antennevinning, reduserer interferensrisiko og øker systemkapasiteten. I denne beskrivelse tar vi for oss bestemte sendinger som innebærer sending som dekker et dekningsområde, en sektor eller en pikocelle og retningsbestemt sending som bruker bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler.

For koherent demodulasjon brukes fasen av et pilotsignal til demodulering av det mottatte signal. I det typiske eksempel sendes et pilotsignal med hver bestemt sending, og for å redusere interferensen overfor tilstøtende områder skjer sendingen via ortogonale kanaler. Antallet tilgjengelige Walsh-sekvenser for dekning av kodekanalene er imidlertid fast bestemt for et IS-95-system. Det trengs en fremgangsmåte og et apparat som kan gi ytterligere ortogonale pilotkanaler, slik det er behov for av stråler, ortogonale sektorer og pikoceller uten at man bruker forhåndseksiterte Walsh-sekvenser, siden dette yille . redusere ..antallet tilgjengelige Walsh-sekvenser som kan brukes for å dekke trafikk-, og konfrqllkanalene. I tillegg er det viktig å kunne opprettholde nettkapasiteten innenfor IS-^5/Standardeni

I samsvar med: denne standard er .sojn neynt hver Walshrsekvens 64 chips lang. Videre er Walsh-null-sekyen^seh reservert {pr pilotkanaleh. I og med oppfinnelsen dannes de ytterligere ortogonale pilotkanaler ved å kjedekople samtlige en- og null-sek-vensér. Disse sekvenser er ortogonale overfor samtlige andre Walsh-sekvenser. Qe lengre pilot-Walsh-sekvenser som tilveiebringes i og med oppfinnelsen er innbyrdes ortogonale og dessuten ortogonale overfor de øvrige 64 chip Walsh-sekvenser som ikke er pilotsekvenser.

I eksemplet brukes benevnelsene P og M som allerede beskrevet, og ytterligere ortogonale sekvenser kan frembringes ved kjedekopling av disse. To pilotkanaler kan for eksempel etableres ved å bruke 128 chip pilot-Walsh-sekvenser som fremkommer med en 2 b type Walsh-kodeomvandling (mapping) med P og M, og følgelig kan som nevnt sekvenser av kategori PP og PM brukes. PM-sekvensen vil inneholde en 64 b sekvens med bare nuller og som umiddelbart etterfølges av en 64 b sekvens med bare enere. Tilsvarende kan man lage fire pilotkanaler ved å bruke 256 chip pilot-Walsh-sekvenser som fremkommer med en 4 b type Walsh-kodeomvandling av P og M, nemlig for å få de fire kombinasjoner PPPP, PMPM, PPMM og PMMP. Sekvensen PMPM omfatter en 64 b sekvens med bare nuller, umiddelbart etterfulgt av en 64 b sekvens med bare enere, deretter følger en 64 b sekvens med bare nuller, og det hele avsluttes med en 64 b sekvens med bare enere. Konseptet kan videre utvides til å gi K pilotkanaler med tilsvarende lengre (dvs. 64 K) pilot-Walsh-sekvenser. I eksemplet er sekvensene med bare nuller (PP og PPPP) reservert for den "opprinnelige" eller "originale" pilotkanal (dvs. for den omnidireksjonale sending eller sending med bredere dekningsstråle) for å opprettholde samsvar med standarden IS-95.

Det er en rekke fordeler som oppnås ved å bruke pilotkanaler som er frem-brakt på denne måte. Først og fremst påvirkes ikke antallet tilgjengelige Walsh-kanaler for andre kodekanaler, ved de ytterligere pilotkanaler, og særlig hindres en reduksjon av dette antall. For det andre brukes samme korte PN-forskyvning (-offset) i eksemplet for samtlige pilotkanaler og slik at søkingen etter pilotsignaler for punktstråler, sektorer og pikoceller forenkles. For det tredje forenkles tilføyelsen av stråler, sektorer eller pikoceller til aktiv- og/eller kandidatsettet for en fjerntliggende stasjon, og tilsvarende lettes fjerningen. Endelig reduseres interferensen eller risikoen for slik interferens mellom pilotkanalen og tilstøtende områder siden de enkelte pilotkanaler er ortogonale i forhold til hverandre. Interferensen i trafikkanalen vil også være minimal dersom disse kanaler i nærområdene brukes forskjellige Walsh-sekvenser (-kanaler). Disse fordeler er beskrevet nærmere nedenfor.

Det vises til tegningene, og særlig viser fig. IA et o<y>ersiktsskjema over et typisk dekningsområde for samband,i henhold til CDMA. Forpversignalene fra den viste basestasjon 4 og til en fjerntliggende stasjon 6 kan .omfatte en bredere senderstråle 12 (eller en rundstrålesending) og punktstråler 14A og 14B. Disse punktstråler 14 kan rettes mot forskjellige deknmgspmi-åder o| kan ha forskjellig størrelse. Punktstrålene 14 kan brukes for å øke nettets kapasitet og bedre ytelsen. Basestasjonen 4 kan sende til hull eller flere fjerntliggende stasjoner 6 innenfor hver stråle. Fig. IA viser for eksempel at en basestasjon 4'sender til en fjerntliggende stasjon 6a med en bredere stråle 12, til de fjerntliggende stasjoner 6b og 6c ved hjelp av en punktstråle 14a og til den fjerntliggende stasjon 6d med en punktstråle 14b.

Fig. IB viser et skjema over et annet typisk CDMA-dekningsområde, Dette område kan deles opp som vist i sektorer 16, og dette er også beskrevet i det allerede nevnte US 5 621 752. Den viste pikocelle 18 er en lokalisert transmisjon som er lagt inn i sektoren 16a, og som det er vist på tegningen kan basestasjonen 4 sende til null eller flere fjerntliggende stasjoner innenfor en gitt sektor 16 eller pikocelle 18. Fig. IB viser for eksempel at basestasjonen sender til en fjerntliggende stasjon 6e i sektoren 16a, til de fjerntliggende stasjoner 6f og 6g i sektoren 16b, til den fjerntliggende stasjon 6h i sektoren 16c og til den fjerntliggende stasjon 6i i sektoren 16a og i pikocellen 18.

Et blokkskjema over den typiske sending og hvordan den foregår fra en basestasjon 4 og til en fjerntliggende stasjon 6 er vist på fig. 2. I basestasjonen inneholder en datakilde 110 de data som skal sendes til stasjonen 6, og disse data overføres til et kanalelement 112 som deler opp de innkommende data, CRC-koder dem og setter inn kodehalebit slik det er påkrevd i henhold til systemet. Elementet 112 utfører deretter omhylningskoding av de aktuelle nyttedata, CRC-paritetsbittene og kodehalebittene, utfører innfelling av de kodede data, sørger for omordning (scrambling) av de innfelte data ved hjelp av brukerens lange PN-sekvens og dekker de omordnede data med en Walsh-sekvens. Trafikkanal- og pilotkanaldata som hører til hver bestemt sending (i en punktstråle, sektor eller pikocelle) blir kombinert og overført til en modulator og sender i en kombinert enhet 114 (vist som en enkelt blokk på fig. 2 for enkelhets skyld). Hver slik enhet 114 sprer de inndekkede data med de aktuelle korte PNp og PNQ-sekvenser, før modulasjon med sinusformede signaler i fase henholdsvis i kvadraturfase, hvoretter det modulerte signal filtreres, opptransponeres og forsterkes. Foroversignalene sendes over foroverkanalen 120 og via antennen 116.

I stasjonen 6 mottas foroversignalene via antennen 132 og går til en mottakerdel 134 hvor signalene filtreres, forsterkes, nedtransponeres, kvadraturdemoduleres og kvantiseres. De digitaliserte data går til den etterfølgende demodulator 136 som sørger for samling av dem i takt med de korte sekvenser PNi og PNQ, hvoretter de samlede data avdekkes med Walsh-sekvensen og "roteres tilbake" med det gjenopprettede pilotsignal. De tilbakeroterte data fra de enkelte korrelatorer inne i demodulatoren 136 kombineres og omordnes tilbake ved hjelp av brukerens lange PN-sekvens. De samlede (eller demoduierte) data videreføres til den etterfølgende dekoder 138 som utfører invers koding i forhold til den koding som ble utført i kanalelementet 112 på sendersiden. De dekodede data føres til det man kan kalie en datamottaker 140 hvor de overførte data kommer til anvendelse.

Et blokkskjema over et typisk kanalelement 112 fra den foregående figur er vist på fig. 3. Elementet omfatter minst én trafikkanal (eller kodekanal) 212 og minst én pilotkanal 232.1 denne ene eller hver trafikkanal 212 er det en CRC-koder 214 som mottar de aktuelle trafikkdata, utfører CRC-koding og er innrettet for å kunne sette inn et sett kodehalebit i samsvar med standarden IS-95. De CRC-kodede data går til den etterfølgende omhylningskoder 216 som koder de innkommende data med en om-hylningskode. I eksemplet spesifiseres denne kode i standarden IS-95. De kodede data går til den etterfølgende innfeller 218 som omordner kodesymbolene innenfor de kodede data. I den typiske utførelse er denne enhet en blokkinnfeller som omordner kodesymbolene i blokker på 20 ms med kodede data. De på denne måte innfellings-ordnede data går til den etterfølgende multiplikator 220 som ordner på ny med brukerens lange PN-sekvens, før resultatet videreføres til multiplikatoren 220 som dekker disse data med Walsh-sekvensen som er tilordnet denne bestemte trafikkanal 212. De dekkede data går til et etterfølgende forsterkningselement 224 som utfører skalering av de innkommende data slik at det ønskede forhold Eb/Io mellom energien pr. overført bit og støyen blir opprettholdt i den fjerntliggende stasjon 6 under reduksjon av sendereffekten til et minimum. De skalerte data går til en etterfølgende omkopler 230 som dirigerer data fra trafikkanalen 212 til et bestemt av en rekke summeringsledd 240. I disse ledd summeres signalene fra samtlige trafikkanaler 212 og pilotkanaler 232 for en bestemt overføring. Resultatsignalet fra hvert summeringsledd 240 går til sin respektive modulasjons/senderenhet 114 (a-k) som arbeider slik det er beskrevet ovenfor og sender ut signalene via sin tilhørende antenne 116 (a-k).

Kanalelementet 112 omfatter minst én pilotkanal 232, men antallet slike kanaler som trengs vil være avhengig av systemkravene. For hver pilotkanal 232 over-føres pilotdata til multiplikatoren 234 som i prinsippet er en tredje multiplikator og som dekker data med en pilot-Walsh-sekvens. I eksemplet er de aktuelle pilotdata for samtlige pilotkanaler 232 identiske og omfatter sekvensen med bare enere. De dekkede pilotdata går til det etterfølgende andre forsterkningselement 236 hvor skalering av de innkommende pilotdata utføres ved hjelp av en skaleringsfaktor slik at man kan opprettholde det ønskede pilotsignalnivå. De skalerte pilotdata går til den etterfølgende omkopler 230 som dirigerer disse data fra pilotkanalen 232 til det riktige summeringsledd 240. - v-1-,-: v' :. !•' ^.'■

De komponenter, enheter og elementer sdm er beskrevet ovenfor utgjør en av mange mulige utførelser for, "støtte", eller håndtering av flerveisspesifisert overføring fra basestasjonen 4. Andre konfigurasjpner, kari være mer egnet for å utføre de funksjoner som er beskrevet her eller andre, og de vil alle kunne samles innenfor oppfinnelsens ramme.

I eksemplet er den Walsh-sekvens som. overføres til hver trafikkanal 212 en sekvens med 64 b slik det er fastlagt i standarden IS-95. I eksemplet reserveres hullsekvensen for pilotkanalené, og den sekvens som går til hver slik pilotkanal 232 frembringes ved kjededannelse av samtlige 64 b sekvenser med bare nuller og bare enere. Antallet pilotkanaler som trengs vil bestemme minstelengden av pilot-Walsh-sekvensene, og i eksemplet vil lengden være 128 b for to pilotkanaler og 256 b for fire. Lengden av pilot-Walsh-sekvensen kan generelt angis som 64 K, slik som forklart tidligere i beskrivelsen, idet K er antallet pilotkanaler som trengs for basestasjonen 4 og er et multiplum av to. For fire pilotkanaler kan sekvensene være PPPP, PMPM, PPMM og PMMP hvor P og M er slik det er gitt ovenfor.

I det typiske eksempel overføres et pilotsignal med hver bestemte spesifiserte transmisjon. Fig. IA viser punktstrålene 14a og 14b og at de behøver sending av to ytterligere pilotsignaler. Det trengs da ytterligere sendereffekt for disse, men siden man har større antennevinning i punktstrålene 14 vil ikke nødvendigvis sendereffekten måtte være større for pilotsignalet og foroversignalet i de retninger som indikeres av disse stråler. Av denne grunn kan man få større kapasitet i nettet, selv når man altså må tilleggsoverføre pilotsignaler. Faktisk ligger det til rette i og med oppfinnelsen at sendereffekten for forovertrafikkanalene og pilotkanalen kan reguleres (eventuelt dynamisk) i samsvar med direktiviteten for den bestemte overføring (det vil si i samsvar med antennevinningen man har i den aktuelle punktstråle).

Et blokkskjema for en typisk demodulator i den fjerntliggende stasjon 6 er vist på fig. 4. Foroversignalet mottas av mottakerantennen 132 og går til den etter-følgende mottakerdel 134 hvor signalbehandling foregår på den måte som er beskrevet ovenfor. De digitaliserte I- og Q-data går til demodulatoren 136, og innenfor denne overføres data til minst én korrelator 310. Denne ene korrelator eller hver slik dersom det er flere gir prosessering av en separat flerveiskomponent tilhørende de mottatte signaler, idet man med flerveiskomponent mener signalkomponenter som har gått forskjellig utbredelsesvei. Innenfor korrelatoren 310 går data til en multiplikator for komplekse konjugerte verdier hvor I- og Q-data multipliseres med de korte sekvenser PN! og PNQ for å komme frem til de samlede I- og Q-data. Multiplikasjonen fjerner den spredning som dannes ved den komplekse multiplikasjon i modulatoren og senderen, slått sammen til en felles enhet 114. ' •, : De, samlede I- bg Q-data går til de etterfølgende multiplikatorer 322a og 322b og pilotkbrrelatprene ,326a^/henholdsvis 326b, idet de. første multipliserer de innkommende data iried Waish-sekyerisen fWx) tilordnet den bestemte korrelator 310. De innkommende data fra. multiplikatorene går ti} sin respektive akkumulator 324a og

324b. I eksemplet sørger disse for akkumulering av data via det 64 chip lange intervall, nemlig lengden av Walsh-sekvensen. De avdekkede I- og Q-data fra akkumulatorene 324 går til en skalarproduktkrets 328. Pilotkorrelatorene 326a; og 326b som er inntegnet øverst henholdsvis nederst i sammenstillingen sørger for avdekking av disse I- og Q-data med pilot-Walsh-sekvensen (PWy) tilordnet den bestemte korrelator 310 og filtrerer det avdekkede pilotsignal. Driften og virkemåten av/for pilotkorrelatorene. 32,6 er beskrevet nedenfor. Den filtrerte pilot går til kretsen 328 hvor skalar multiplikasjon utføres for de to vektorer (piloten og data) som kommer inn, på en velkjent måte innenfor denne teknikk. Et eksempel på hvordan en slik skalarproduktkrets 328 kan være bygget opp er vist i vårt patent US 5 506 865 med tittel "Pilot Carrier Dot Product Circuit". Kretsen 328 projiserer den vektor som tilsvarer de avdekkede data på den vektor som tilsvarer den filtrerte pilot, multipliserer vektoramplitudene og frembringer en skalar utgang til den etterfølgende kombinasjonskrets 330. Denne krets sørger for kombinasjon av utgangene fra korrelatorene 310 som er tilordnet demodulasjon av de mottatte signaler og ruter de kombinerte data til en samlekrets 332 for lang-PN-koder. Samlekretsen samler data sammen med lang-PN-sekvensen og overfører de demodulerte data til dekoderen 138.

Pilotkorrelatoren 326 arbeider på følgende måte: I eksemplet spredes pilotsignalene fra de spesifiserte overføringer med samme korte PN-sekvens, men de blir dekket med forskjellig pilot-Walsh-sekvens. For hvert sekvensintervall som er 64 chip i lengde for den typiske Walsh-sekvens i henhold til standarden IS-95 akkumuleres pilotsignalene fra fase- og kvadraturkanalen og lagres som henholdsvis I- og Q-pilotverdier. Disse verdier for det aktuelle sekvensintervall kombineres med de tilsvarende verdier for tidligere sekvensintervaller i samsvar med den pilothypotese som søkes. Som et eksempel kan man anta at I0 og Qo er pilotverdiene som akkumuleres for det aktuelle sekvensintervall, mens li og Qj, I2 og Q2 og I3 og Q3 er pilotverdiene som akkumuleres for de tre sekvenser som umiddelbart kommer foran dette intervall. For hypotesen med PPPP-piloten vil den avdekkede pilot omfatte Id,pppp=Io + li + h + I3 og Qd,<pppp=>Qo <+> Qi <+>Q2<+> Q3- Tilsvarende vil man for pilothypotesen PMPM få Id,PMPM<=>Io <+> li <+>I2<+> I3 og Qd,PMPM=Qo + Qi +Q2 + Q3- Følgelig kan de avdekkede piloter for samtlige pilothypoteser beregnes ut fra det ene sett med I- og Q-pilotverdier, og energien av den avdekkede pilot kan beregnes som Ep=Id + Qd •

En rekke fordeler fremkommer når pilotkanalene genereres i samsvar med oppfinnelsen, først og fremst skal nevnes at antallet^ . Walsh-sekvenser som er tilgjengelige for andre kodekanaler ikke påvirkes (eller reduseres) siden 63 i tallet fremdeles er tilgjengelig fpi; trafikkahalene, og bare Walsh-sekvensen null brukes fpr pilotkanalene. Dette er rneget viktig når kapasiteten i nettet, når det gjelder antallet fjerntliggende stasjoner spm. kan dekkes og håndteres ay^ basestasjonen 4, søkes økét med minimale endringer innenfor CpMA-arkitekturen slik denne er fastlagt at IS-95r standarden.

For det andre vil den samme kort-PN-forskyvning utnyttes i eksemplet for samtlige pilotkanaler, slik at søkingen etter og utmerkingen av pilotsignaler fra de spesifiserte overføringer blir forenklet. I det sektoriserte dekningsområde i henhold til den kjente teknikk spredes pilotsignalet for hver sektor med korte PN-sekvenser med forskjellig forskyvning. I den fjerntliggende stasjon 6 krever en søking etter pilotsignalene at de mottatte signaler samles i samsvar med forskjellige korte PN-sekvenser, hver med forskjellig forskyvning og tilsvarende det som hører til den aktuelle sektor. I eksemplet spredes pilotsignalene for bestemte overføringer med samme korte PN-sekvenser, men dekkes med forskjellig Walsh-pilotsekvens. Følgelig vil pilotsignalet bare samles en enkelt gang, og de avdekkede piloter for forskjellige pilothypoteser kan beregnes ut fra det felles sett med I- og Q-pilotverdier som beskrevet ovenfor.

For det tredje vil tilføyelsen eller fjerningen av smale senderstråler som her er benevnt punktstråler, sektorer og pikoceller til eller fra aktiv- og/eller kandidatsettet tilhørende den fjerntliggende stasjon 6 og gjeldende basestasjoner 4, forenkles i og med oppfinnelsen. I eksemplet kan stasjonen 6 behandle pilotsignalene som er dekket med pilot-Walsh-sekvensen på en måte som tilsvarer dem fra andre sektorer og celler. Særlig kan aktiv- og kandidatpilotsettet håndteres ved sammenlikning av den energi som frembringes av søkepilotkorrelatoren 326, med et sett gitte terskelverdier. Er energien Ep av pilotsignalet over en tilleggsterskel vil den spesifiserte overføring som tilsvarer dette pilotsignal kune tilføyes den fjerntliggende stasjons aktiv/kandidatsett. Hvis alternativt energien av pilotsignalet er under en utfallsterskel vil overføringen som tilsvarer dette pilotsignal kunne tas ut fra dette sett. Tilsvarende vil omruting mellom bestemte spesifiserte overføringer kunne håndteres på en måte som tilsvarer det som er satt opp i standardsystemene i henhold til IS-95.

I. Hjelpepiloter for sektoriserte dekningsområder

Oppfinnelsen kan brukes for å gi bedret ytelse for sektoroppdelte dekningsområder, og i henhold til standarden IS-95 kan hvert slikt dekningsområde bruke en forskjellig PN-forskyvning tilhørende en felles PN-sekvens i foroverkanalen. En slik oppbygging gir ikke foroversignaler som er ortogonale i forhold til hverandre, og dette kan begrense overføringens ytelse;. Dersom den fjerntliggende stasjon 6 for eksempel ligger nær basestasjonen 4 yij radiooverføringen være lite dempet, og dette gjør at man kan overføre data med store hastigheter. Ligger stasjonen 6 imidlertid mellom to sektorer mottar den betydelige mengder sigpalinteiferens som ikke ør av ortogonal karakter, og slik interferens vil i mptsefjjing til termisk støy begrense den over-føringshastighet man kan bruke og som forbindelsen kan håndtere. Dersom sektoren overfører signaler som ikke er innbyrdes ortogonale vil imidlertid signalinterferensen fra andre sektorer reduseres til et minimum slik at man kan ha større over-føringshastigheter, idet interferensen da begrenses mer til å være termisk støy og enkelte resterende interferenskomponenter av ikke-brtogonal type. Med ortogonale signaler forbedres ytelsen også i dekningsområder som er dekket av mer enn én antenne, ved den flerveismulighet man derved far.

De ortogonale signaler frembringes ved å bruke forskjellige ortogonale hjelpepiloter for sektorene, samt forskjellige Walsh-trafikkanaler for trafikken i nabosektorer, samtidig med at man reduserer tidsforskjellen mellom de signaler som mottas fra disse sektorer. Denne tidsforskjell kan komme i gang ved å bruke sek-torantenner som ligger eller står nær hverandre, slik at overføringsveiens tidsforsinkelse mellom de enkelte antenneveier blir mindre enn chip-perioden. Taktbestemmelsen (timingen) mellom de enkelte sektorer kan også innstilles for kompensering av tidsfor-skjeller.

II. Hjelpepiloter for pikoceller

Oppfinnelsen kan brukes for å fremskaffe ytterligere piloter for pikoceller. Pikocellen kan omfatte et lokalisert dekningsområde som kan brukes for å gi ytterligere tjenester, og pikocellen kan ligge i (eller være innlagt i) en makrocelle i form av et større dekningsområde, idet denne celle kan være et normalt dekningsområde, en sektor eller en stråle fra en antenne. I en bestemt utførelse kan pikocellen implementeres ved å bruke forskjellige transmisjonsfrekvenser, men dette er ikke alltid så enkelt å utføre og kan være upraktisk. I og med oppfinnelsen kan man få brukt separate piloter for pikoceller.

I det typiske eksempel kan et sett Walsh-sekvenser som ikke brukes av makrocellen brukes av pikocellen. I eksemplet vil pikocellen sørge for at over-føringstakten blir synkronisert med makrocellens overføringstakt, og dette kan utføres på en av flere måter. Typisk kan en mottaker i pikocellen motta foroversignalene fra denne, sammen med signalene fra makrocellen og innstille takten for pikocellen slik at denne passer til takten for makrocellen. Etter tidssynkronisering kan sendingene gjøres ortogonale i forhold til sendingene fra makrocellen ved midten av pikocellen, og dette gjøres ved å bruke ortogonale hjelpepiloter og forskjellige Walsh-trafikkanaler for de data som ligger i cellene eller dekningsområdene. Et skjema over hvordan en pikpcéile 18 er lagt inn i en makrocelle (som danner en sektor 16a) er vist på fig. IB. Éjen stiplede linje 20 går gjennom midten av pikocellen 18. Et skjema, over energi/st£^fo^ støyen her er den totale interferenstetthet, for en fjerntliggende ,stasjon langs linjen 20 er vist på fig. 5. Langs ordinaten er således dette forhold E\/ Nt for en pikocelle vist, idet signalene stråler ut fra pikocellen på en måte som éf ortogonal overfor makr<p>cellens utstråling, samt for en pikocelle som ikke stråler ut ortogonalt. Heltrukket strek og tre typer stipling indikerer de enkelte forløp som funksjon av avstanden frå pikocellen (i meter og med negativ avstand nærmere makrocellen).

Fra fig. 5 fremgår at det bare er en liten degradering fra den ortogonale pikocelle og til makrocellebrukeren (eller den fjerntliggende stasjon) når vedkommende med sin stasjon går inn i pikocellen. Merk for øvrig at det er et dramatisk fall i energiforholdet når den fjerntliggende stasjon i makrocellen nesten har samme sted som pikocellen. Dette skyldes det da meget sterke signal fra pikocellen og den antakelse av pikocellen og makrocellen ikke kan gjøres perfekt ortogonale. På diagrammet på tegningen antas videre at man har en minimal kopling fra pikocellen til makrocellen. I eksemplet er denne kopling satt til 0,01, og dette betyr at minst 1 % av pikocellens effekt er ikke-ortogonal overfor makrocellen. Dersom pikocellen ikke er ortogonal mottar imidlertid stasjonen i makrocellen en viss effekt fra pikocellen. Diagrammet viser at dersom stasjonen ligger innenfor omkring 40 m fra pikocellen må makrocellen sende en ganske stor effekt for å kunne opprettholde kommunikasjonen med stasjonen. Med en ortogonal pikocelle vil det område hvor makrocellen må sende såvidt mye effekt reduseres til bare noen få meter. Tilsvarende er det en vesentlig områdeøkning for pikocellebrukeren ved å la pikocellen stråle ut ortogonalt i forhold til makrocellen. Eksemplet på tegningen viser at området økes med omkring 50 % når den fjerntliggende stasjon ligger nærmere makrocellen og øker vesentlig mer i motsatt retning.

Fig. 5 viser også virkningen langs linjen 20 som går gjennom pikocellen 18. Er imidlertid den mobile stasjon ikke på linjen 20 kan ytelsen beregnes. For en gitt avstand fra pikocellen vil ytelsen ligge mellom den som gjelder den fjerntliggende stasjon ved samme avstand, men på line 20 og nærmere makrocellen, og lenger fra denne.

Oppfinnelsen er her beskrevet i sammenheng med Walsh-sekvens null som reserveres for pilotkanalen i et system ifølge IS-95. Andre Walsh-sekvenser kan også brukes for å generere oppfinnelsens pilot-Walsh-sekvenser. Den valgte Walsh-sekvens og dens komplementære sekvens kan brukes for å generere pilot-Walsh-sekvensene på den måte som er beskrevet ovenfor. I eksemplet utledes den komplementære sekvens ved invertering av hvert bit i den valgte Walsh-sekvens, alternativt kan denne komplementære sekvens være en andre grunn-Walsh-sekvens. Summert vil andre grunn-Walsh-selcyensér kunne brukes og ligger også innenfor oppfinnelsens ramme. \ y

Selv om oppfinnelsen her er beskrevet når det gjelder et CDMA-system som arbeider i henhold til standarden IS-95 kan den ujyides til å gjelde også andre kom-munikasjonssystemer. Pilot-Waish-sekvensene. kan genereres ut fra den grunn-Walsh-sekvens man bruker i systemet ifølge IS-95, og lengden er 64 chips. Grunn-Walsh-; sekvenser med forskjellig lengde kan også brukes og ligger innenfor oppfinnelsens ramme. Videre kan også enhver ortogonal sekvens eller tilnærmet ortogonal sekvens brukes og vil ligge innenfor oppfinnelsens ramme.

Claims (29)

1. Fremgangsmåte for å tilveiebringe en hjelpepilot i tillegg til en original pilot, idet en basis-Walsh-sekvens blir reservert for den originale pilot, idet fremgangsmåten er karakterisert ved: mottaking av pilotdata og dekking av disse pilotdata med en pilot-Walsh-sekvens (PW1) for å tilveiebringe hjelpepiloten, idet pilot-Walsh-sekvensen (PW1) omfattende en kjedekoplet sekvens med en basis-Walsh-sekvens og en komplementær sekvens av basis-Walsh-sekvensen, slik at pilot-Walsh-sekvensen (PW1) er ortogonal med den originale pilot.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at basis-Walsh-sekvensen omfatter en sekvens med bare nuller.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at basis-Walsh-sekvensen har en lengde på 64 chips.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensen (PW1) har en lengde på 128 chips.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensen (PW1) har en lengde på 256 chips.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensen (PW1) har en lengde på 64 K chips, idet K er et antall tilgjengelige pilot-Walsh-sekvenser.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensen (PW1) omfatter en sekvens med lengde K og tilhørende en Walsh-kodeomvandling, idet hvert bit i denne sekvens er erstattet med en basis-Walsh-sekvens eller en komplementær sekvens, i avhengighet av verdien av bittet.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at den komplementære sekvens er utledet ved å invertere hvert bit i basis-Walsh-sekvensen.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at den komplementære sekvens er en andre basis-Walsh-sekvens.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at en fbrsterkiiingsfaktpr for hjelpepiloten er innstilt ut fra en forsterkning tilhørende ,eh transmisjon som dekker et .dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler, hvor hjelpepiloten overføres.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert véd at en lengde av pilot-Walsh-sekvensen er minimal, basert på et antall påkrevde pilotkanaler.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved en hjelpepilot for hver transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de aktuelle pilotdata for samtlige hjelpepiloter er identiske.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de aktuelle pilotdata for samtlige hjelpepiloter omfatter en sekvens med bare enere.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de aktuelle pilotdata for samtlige hjelpepiloter omfatter en sekvens med bare nuller.

16. Fremgangsmåte for å motta en hjelpepilot i tillegg til en original pilot, idet en basis-Walsh-sekvens blir reservert for den originale pilot, idet fremgangsmåten er karakterisert ved: mottaking av et pilotsignal og etablering av pilotdata, akkumulering av disse pilotdata over en lengde av en basis-Walsh-sekvens for å tilveiebringe I- og Q-pilotverdier, og akkumulering av disse verdier eller deres komplementære verdier for et aktuelt intervall og tidligere intervaller avhengig av om basis-Walsh-sekvensen eller dens komplementære sekvens var forventet, for å tilveiebringe en avdekket pilot.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at lengden av basis-Walsh-sekvensen er 64 chips.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at den avdekkede pilot sammenliknes mot et sett forhåndsbestemte terskler.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at en transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending spm benjiter éri bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler søm tilsvarer den avdekkede pilot tilføyes et kandidatsett dersom denne avdekkede pilot overstiger en tilføyélsesterskel.

20. Fremgangsmåte ifølge krav. karakterisert ved at en transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler som tilsvarer den avdekkede pilot fjernes fra et kandidatsett dersom denne pilot ligger under eri utfallsterskel.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at en transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler som tilsvarer den avdekkede pilot tilføyes et aktivsett dersom den avdekkede pilot overstiger en tilføyelsesterskel.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at en transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler som tilsvarer den avdekkede pilot fjernes fra aktivsettet dersom den avdekkede pilot ligger under en utfallsterskel.

23. Apparat for å motta en hjelpepilot i tillegg til en original pilot, idet en basis-Walsh-sekvens blir reservert for den originale pilot, idet apparatet er karakterisert ved: en mottaker (134) for mottaking av et pilotsignal og etablering av pilotdata, og en pilotkorrelator (326) for å motta disse pilotdata og etablere en avdekket pilot, idet pilotkorrelatoren (326) ytterligere omfatter: en første akkumulator for å akkumulere de aktuelle pilotdata over en lengde av en basis-Walsh-sekvens for å tilveiebringe I- og Q-pilotverdier, en andre akkumulator for akkumulering av disse verdier eller deres komplementære verdier for et aktuelt intervall og tidligere intervaller avhengig av om basis-Walsh-sekvensen eller dens komplementære sekvens var forventet, for å tilveiebringe den avdekkede pilot.

24. Fremgangsmåte for å etablere ortogonale transmisjoner som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller retningsbestemte sendinger som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler, idet fremgangsmåten er karakterisert ved: dekking av trafikkanaler for hver transmisjon med forskjellige Walsh-sekvenser,og <f>?' generering for hver transmisjori av et hjelpepilotsignal ifølge krav 1, idet for hver transmisjon blir en forskjellig pilot-Walsh-sekvens benyttet.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 24, [ ■'<";'■'-> ' : " \ ■ ■>:;'' ' . ' . i ■ •.- ' '•• ' ?'V ■ ;/:7: • ... karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensene (PW1) er utledet fra en basis-Walsh-sekvens.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at basis-Walsh-sekvensen er Walsh-sekvensen null.

27. Fremgangsmåte for å etablere forbedret ytelse i en transmisjon som dekker et dekningsområde, en sektor eller pikocelle eller en retningsbestemt sending som benytter en bredere stråle, en punktstråle eller andre retningsstråler, idet fremgangsmåten er karakterisert ved: dekking av trafikkanaler for transmisjonen med Walsh-sekvenser (wl) som er ortogonale i forhold til sekvensene tilhørende omgivende transmisjoner, og generering for nevnte transmisjon av et hjelpepilotsignal ifølge krav 1, idet pilot-Walsh-sekvensen er ortogonal i forhold til de samme omgivende transmisjoner.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at pilot-Walsh-sekvensene (PW1) er utledet fra en basis-Walsh-sekvens.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 28, karakterisert ved at basis-Walsh-sekvensen er Walsh-sekvensen null.