NO318994B1 - Posisjonsdetekterbar remse for analytt deteksjon - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en forsøksanordning og apparat for bestemmelse av analytter i vandige fluider, spesielt fullblod. I en foretrukket utførelsesform vedrører den en forsøksanordning og apparat for optisk måling av konsentrasjonen av glukose i fullblod.

Kvanitifisering av kjemiske og biokjemiske komponenter i farge vanndige fluider, spesielt fargede biologiske fluider så som fullblod og urin og biologiske fluidderivater så som blodserum og blodplasma, har fått en stadig økende betydning. Viktige anvendelser er tilstede ved medisinsk diagnose og behandling og i kvantifiseringen av eksponering mot terapeutiske legemidler, forgiftningsstoffer, farlige kjemikalier og lignende. I enkelte tilfeller er mengdene av materialer som skal bestemmes så små - i området noen få mikrogram eller mindre pr. desiliter - eller så vanskelig å bestemme nøyaktig at apparatet som anvendes er komplisert og kun kan anvendes av faglært laboratoriepersonell. I disse tilfellene er resultatene generelt ikke tilgjengelig før noen timer eller døgn etter testen. I andre tilfeller er det ofte lagt vekt på operatørens evne til å utføre nesten rutinemessig, raskt og reproduserbart utenfor en laboratorieoppstilling med rask eller umiddelbar informasjonsvisning.

En vanlig medisinsk test er måling av blodglukosenivåer hos diabetikere. Vanlig lære foreskriver at diabetespasientene måler sitt blodglukosenivå fra to til syv ganger daglig, avhengig av typen og graden av de individuelle tilfellene. Basert på det observerte mønsteret i de målte glukosenivåene, kan pasienten og legen sammen justere diett, trening og insulininntak for bedre å håndtere sykdommen. Denne informasjonen bør helt klart være tilgjengelig for pasienten umiddelbart.

En fremgangsmåte som for tiden er sterkt utbredt i USA anvender en testartikkel av typen beskrevet i US-PS 3.298.789 av 17. januar, 1967 til Mast. Ved denne fremgangsmåten blir en prøve av frisk, fullblod (typisk 20-40 ul) anbragt på en etylcellulosebelagt reagenspute inneholdende et enzymsystem med glukoseoksidase og peroksidaseaktivitet. Enzymsystemet reagerer med glukosen og frigjør hydrogenperoksid. Puten inneholder også en indikator som reagerer med hydrogenperoksidet i nærvær av peroksidase og gir en farge proporsjonal med intensiteten til prøvens glukose-nivå.

En annen populær blodglukosetestfremgangsmåte anvender tilsvarende kjemi, men anvender i steden for den etylcellulosebelagte puten, en vannbestandig film gjennom hvilken enzymene og indikatoren er fordelt. Denne typen system er beskrevet i US-PS 3.630.957 av 28. desember, 1971 til Rey et al.

I begge tilfellene må prøven være i kontakt med reagensputen i en angitt tid (typisk ett minutt). Deretter, i det første tilfellet, blir blodprøven vasket av med en vannstrøm, mens i det andre tilfellet blir den tørket av fra filmen. Reagensputen eller filmen blir deretter tørket og evaluert. Evalueringen av analyttkonsentrasjonen gjøres enten ved å sammenligne den dannede fargen med et fargekart eller ved å plassere puten eller filmen i et diffust reflektansinstrument for å avlese fargeintensitetsverdien.

Selv om fremgangsmåtene over har blitt brukt ved glukosemåling i flere år, har de visse begrensninger. Prøvestørrelsen som er nødvendig er forholdsvis stor for en fingerstikks-prøve og det er vanskelig å oppnå for enkelte personer hvis kapillærblod ikke er lett tilgjengelig.

I tillegg har disse fremgangsmåtene en begrensning sammen med annen enkle legoperatør kolorimetriske bestemmelser ved at resultatene er basert på en absolutt fargeavlesning som i sin tur relateres til den absolutte reaksjonsgraden mellom prøven og forsøks-reagensene. Det faktum at prøven må vaskes, eller tørkes av fra reagensputen etter at reaksjonstiden er omme, krever at brukeren er tilstede ved slutten av tidsintervallet og tørker eller vasker prøven ved det påkrevede tidspunkt. Det faktum at reaksjonen stanses ved å fjerne prøven, fører til en viss usikkerhet i resultatene, spesielt i forbindelse med hjemmeprøver. Overvasking eller overtørking kan gi lave resultater og under-vasking kan gi høyt resultat.

Et annet problem som ofte eksisterer med enkle legoperatørbestemmelser, er at det ofte er nødvendig å starte en tidssekvens når blodet påføres en reagenspute. En bruker vil typisk stikke fingeren for å tilveiebringe en blodprøve og vil deretter samtidig måtte påføre blodet fra fingeren til en reagenspute, mens en tidsteller startes med den andre hånden og dette krever derved bruk av begge hendene samtidig. Dette er spesielt vanskelig siden det ofte er nødvendig å sikre at tidstelleren kun startes når blodet er påført reagensputen. Alle de tidligere kjente fremgangsmåtene krever ytterligere manipulering eller ytterligere kretser for å oppnå dette resultatet. Det er derfor ønskelig med en forenkling av dette aspektet med reflektansavlesningsinstrumenter.

I EP 0283285 A2 beskrives en metode og et apparat for optisk måling av glukose-konsentrasjoner i væsker, samt test-strips forbruk i et slikt apparat. Dokumentet beskriver en flertrinnsprosess som først krever en kalibrering av apparatet før selve prøvetakingen. Det nevnes ingen ting om at deteksjonsapparatet eller stest-stripen er asymmetriske og det er ikke antydet at feil innføring eller optisk orientering kan være et problem for falske positiver.

JP 61262661 A beskriver en asymmetrisk testenhet for å utføre biologiske analyser. Ut over dette beskrives ikke testenheten som en kombinasjon av både en reaksjonssone og en standardsone som beskrevet i dette patentet.

Det har blitt oppnådd stor forbedringer ved introduksjon av de nye systemene beskrevet i US-PS 5.179.005,5.059.394, 5.049.487 og 4.935.346, hvor det er tilveiebragt et apparat for å akseptere en forsøksremse med en testpute, hvorav en overflate innbefatter en reaksjonssone anpasset til å være optisk avlesbar av apparatet. Testremsen føres inn i apparatet, apparatet startes og deretter påføres fullblodet på forsøksputen. Minst en del av dette blodet vil permeere til reaksjonssonen, hvorved enhver analytt tilstede i denne vil reagere med fargedannende reagenser i testputen og endre lysreflektanskarakteristikken til reaksjonssonen. Reflektansen til reaksjonssonen blir deretter målt for nærvær og/eller kvantitet av analytt blod som er tilstede i blodprøven. Som beskrevet i de tidligere nevnte patenter, krever dette systemet ikke en større blodprøve og krever heller ikke at brukeren utfører tidsinstilte håndteringer med hensyn til begynnelse eller slutten av reaksjonen. I stedet, fordi remsen først føres inn i apparatet før påføring av prøven, kan det oppnås en standard reflektansavlesning av reaksjonssonen i tørr tilstand. Begynnelsen av reaksjonen kan detekteres ved det første "gjennombrudd" av den flytende prøven på reaksjonssonen ved å måle reflektansen og sammenligne avlesningen med standardreflektansen til den tørre reaksjonssonen. En reflektansavlesning tatt etter en forutbestemt tid etter at reaksjonen har begynt og sammenligne denne med standard-refleksjon, d.v.s. den tørre reaksjonssoneavlesningen, vil være en indikasjon på mengden av analytt som er tilstede i prøven.

Selv om systemet beskrevet over løser problemene med teknikkens stand og frigjør brukeren fra arbeidet med måling og tidtaking, krever den at brukeren påfører en blodprøve på remsen mens remsen er i apparatet. For størstedelen av brukerne utgjør dette ikke noe problem, men for visse brukere som lider av funksjonshemninger slik som dårlig syn eller dårlig motorisk koordinasjon, kan den nøyaktige påføringen av blod fra brukerens finger til det å sette remsen på plass i apparatet, representere en vanskelighet. Videre kan det for brukere på institusjon for eksempel være en mulighet for at en viss blodmengde er igjen på anordningen fra den foregående brukeren, siden systemet nødvendiggjør at den stukne fingeren settes ned på anordningen. I slike tilfeller det et behov for å desinfisere anordningen mellom hver bruker.

Av årsakene nevnte over, i tilfellet med minst noen brukere, vil det være foretrukket å først påføre blodprøven til remsen før innføring av remsen i anordningen. Uheldigvis ved å gjøre dette, har apparatet ikke lenger evnen til å avlese reflektansen til den tørre, ureagerte reaksjonssonen, d.v.s. at den tørre reaksjonssonen ikke på noe tidspunkt presenteres for apparatet. Denne avlesningen var nødvendig ved de kjente anordningene for å danne en kalibreringsstandard for bestemmelse av reflektansendringen som et resultat av reaksjonen og derved nærværet og/eller kvantiteten av analytt i prøven.

I vår norske patentsøknad 971008 med tittel "optisk lesbar remse for analyttdeteksjon" som herved innlemmes som referanse, er det beskrevet en remse, apparat og fremgangsmåte for at brukeren kan påføre en prøve til remsen før den føres inn i avlesningsapparatet, samtidig som det også tilveiebringes en kalibrert standard. Denne patentsøknaden beskriver en remse som innbefatter et parti med påført væske og dette partiet har en optisk synlig overflate (d.v.s. i det minste med hensyn til optikken i apparatet som anvendes med remsen) som definerer en reaksjonssone. Reaksjonssonen er slik at dens reflektans varierer som en funksjon av kvantiteten av analytt som er tilstede i den påførte væsken. Fortrinnsvis oppnås dette ved at analytten, dersom den er tilstede, reagerer med reaktantene og danner en fargeendring i reaksjonssonen. Testremsen innbefatter videre en optisk synlig standardsone med høy reflektant i forhold til reflektansen til reaksjonssonen. Standardsonen er anbragt på remsen, slik at den ligger foran reaksjonssonen når remsen er ført inn i apparatet.

Apparatet kan derved være tilveiebragt med optiske organ for sekvensiell bestemmelse av reflektansverdien til standardsonen når remsen føres til sin fullt innførte posisjon i apparatet og reflektansverdien til reaksjonssonen etter at remsen er ført inn. I tillegg er apparatet tilveiebragt med organ for beregning av nærværet og/eller kvantiteten av den angjeldende analytten som en funksjon av standardsonereflektansen og reaksjonssone-reflektansen.

På grunn av utformingen av stripen i henhold til foreliggende oppfinnelse, og spesielt tilveiebirngelsen av en standardsone foran reaksjonssonen, trenger det tidligere nevnte apparatet kun å være tilveiebragt med et optikksett, for eksempel en lysemitterende diode og en lysdetektor for avlesning av refleksjonen ved en enkel posisjon langs remsens bane.

Under bruk skrur brukeren på apparatet, påfører prøven til en ny remse og innfører deretter remsen helt i apparatet og avleser resultatet. Uten påvirkning av brukeren, vil remsen, utformet som beskrevet, gjøre at apparatet kan avlese reflektansen til det inn-fallende lyset ved standardsonen når den passerer optikken til apparatet mens remsen føres inn. Denne avlesningen blir deretter kalibrert for å ta hensyn til variasjoner på grunn av endringer i apparatet fra fabrikktilstand og til variasjoner mellom forskjellige remsepartier. Den helt innførte remsen vil deretter presentere reaksjonssonen til optikken i apparatet og reflektansen til denne overflaten kan avleses. Det er tilveiebragt organ for at apparatet skal kunne beregne og rapportere analyttnærværet eller konsentrasjonen som en funksjon av disse avlesningene.

Ved hjelp av det ovenfor beskrevne systemet, har man gått en lang vei mot å gjøre brukerens oppgave lettere ved bestemmelse av analyttkonsentrasjon. Det bør imidlertid bemerkes at det er av avgjørelse betydning for en tilfredsstillende optisk avlesning av remsen som er påført væske, at remsen er tilfredsstillende orientert når den føres inn i apparatet. Spesielt må remsen føres inn med rett side opp og helt inn i apparatet. I et overraskende antall tilfeller blir remsen feilaktig snudd opp-ned eller ikke ført helt inn, noe som resulterer i feilavlesninger. I beste fall vil en slik feil, dersom den ikke oppdages umiddelbart, kreve at remsen kastes, da den kan være forurenset eller på annen måte endret i det feilaktige forsøket på å bruke den opp-ned, og gjenta prosessen med en ny remse. I tilfelle med en blodprøve, vil dette kreve nok et fingerstikk, noe som er meget uønsket. I verste fall kan feilaktige resultater aksepteres av brukeren med mulige negative konsekvenser.

En kjent anordning solgt av Boehringer-Mannheim Company under varemerke Accutrend® er tilveiebragt med et svart bånd på remsens akterende. Apparatet for bruk ved en slik remse, synes å være tilveiebragt med to optikksett, hvorav et avleser en første sone og det andre avleser det sorte båndet. Det fremgår at apparatet er tilveiebragt med mikroprosesseringsorgan for opptak av fravær av deteksjon av et slikt sort bånd med det andre optikksettet Slikt fravær vil være en indikasjon på at remsen er ført inn opp-ned.

Slikt system gir en viss sikkerhet ved å sikre at remsen er ført inn med riktig side opp, men tilveiebringer ikke tilstrekkelig sikkerhet til å sikre at remsen er helt innført, d.v.s. remsen kan være brettet og oppta en tilfredsstillende avlesning av det sorte båndet uten full innføring.

Videre med vår patentsøknad internal docket numer LFS-31, med tittel "optisk lesbar remse for analyttdeteksjon med orienteringsindeks på remsen", som herved innlemmes som referanse, er det beskrevet en enkel måte for å sikre deteksjon av en remse som er innført opp-ned. I enkelte tilfeller synes det å være nødvendig med en enda større sikkerhet. Det er derfor et behov for å tilveiebringe et system hvor opp-ned-innføring av en remse eller manglende full innføring av remsen detekteres og slik at det oppnås en høy grad av sikkerhet mot falske positive signaler.

Ifølge oppfinnelsen er det således tilveiebragt en testremse av den ovenfor beskrevne typen og som angitt i innledningen til de medfølgende krav 1 til 6. Testremsen er således kjennetegnet ved de karakteriserende trekk som angitt i det selvstendige krav 1. Foretrukne trekk ved testremsen ifølge oppfinnelsen fremgår av de medfølgende uselvstendige kravene 2 til 6.

Ifølge oppfinnelsen er det også tilveiebragt et apparat av den ovenfor beskrevne typen og som angitt i innledningen til de medfølgende krav 7 til 9. Apparatet er således kjennetegnet ved de karakteriserende trekk som angitt i det selvstendige krav 7, foretrukkede trekk ved apparatet ifølge oppfinnelsen fremgår av de medfølgende uselvstendige kravene 8 til 9.

I henhold til læren i foreliggende søknad, er det tilveiebragt en remse og et apparat for å bestemme tilstedeværelse eller mengde av en analytt i en væske ved innføring av remsen i en kanal i et avlesningsapparat, hvor det er tilveiebragt organ for raskt å bekrefte med en høy grad av sannsynlighet at stripen er helt innført med den riktige siden opp med hensyn til optikken i apparatet.

Spesielt er testremsen i henhold til foreliggende oppfinnelse en flat, langsgående remse med første og andre hovedoverflater, en innføringsende for føring av remsen inn i kanalen i apparatet og en motsatt akterende. En av hovedoverflatene og fortrinnsvis den første hovedoverflaten, er ved en posisjon mellom innføringsenden og akterenden, tilveiebragt med en reaksjonssone, d.v.s. et område på den første hovedoverflaten som er lesbar av apparatet når remsen er helt og tilfredsstillende innført i kanalen. Reaksjons-sonen har den egenskap at den danner en apparatlesbar indikasjon som er en funksjon av nærværet eller kvantiteten av analytten i væsken når en væskeprøve er påført til remsen. I henhold til læren i foreliggende oppfinnelse, blir det ytre partiet av en av hovedoverflatene og fortrinnsvis den første overflaten ved innføringsenden av remsen, først tilveie-bragt med et apparatdetekterbar organ for samvirke med deteksjonsorganet ved den tilsvarende enden av kanalen til apparatet. Apparatet kan derved være programmert for å bestemme hvorvidt innføringsenden av remsen har nådd dette punktet i apparatkanalen, d.v.s. hvorvidt remsen er helt innført. For det andre kan dette ytre partiet av remsen ved innføringsenden videre være tilveiebragt med en asymmetrisk form (asymmetrisk i den betydning at den ikke utviser noen symmetrilinje om remsens langsgående senterlinje). Kanalen kan derved være tilveiebragt med en tilsvarende utforming for et slikt asymmetrisk remseparti når remsen er innført med riktig side opp. På den andre siden, dersom remsen blir ført inn med feil side opp, vil asymmetrien medføre at remsen og kanalen treffer hverandre og forhindrer at remsen kan føres helt inn. Det detekterbare organet på remsen som samvirker med deteksjonsorganet i kanalen, vil da innse feilen.

Som det fremgår av beskrivelsen over, i betraktning av læren i henhold til foreliggende oppfinnelse, blir det nesten fysisk umulig å fullt innføre en remse opp-ned i kanalen og videre vil enhver remse som ikke er helt innført (uansett sin orientering) vil bli betraktet av apparatet som en feil.

I en foretrukket utførelsesform er reaksjonssonen en overflate til en testpute inneholdende reagenser for å endre refleksjonsegenskapene til reaksjonssonen som en funksjon av mengden av analytt i væsken som påføres denne testputen. Apparatet er forsynt med et optisk system for å avlese reflektansverdier til reaksjonssonen. Et slikt system anvendes for eksempel for å bestemme mengden av like analytter som glukose, kolesterol og alkohol i humant blod.

I en spesiell utførelsesform innbefatter deteksjonsorganet ved den ytterste delen av den første overflaten til remsen et materialbånd med en apparatlesbar reflektans og deteksjonsorganet i apparatet innbefatter lyskilde rettet mot dette båndet, og en detektor for reflektert lys. I en annen spesiell utførelsesform innbefatter det detekterbare organet på remsen et elektrisk konduktivt materiale og deteksjonsorganet i kanalen innbefatter to kontakter og tilhørende kretser, hvorved nærværet av det detekterbare organet ligger over kontaktene når remsen er helt innført og lukker den elektriske kretsen, hvilken lukking kan oppfattes av apparatet.

Foreliggende oppfinnelse vil lettere bli forstått medhenvisning til den etterfølgende detaljerte beskrivelsen under henvisning til de medfølgende tegninger. Figur 1 viser en perspektivskisse av en remse og et apparat i ikke-sammensatt tilstand i henhold til læren i foreliggende oppfinnelse. Figur 2 viser et delvis langsgående tverrsnitt langs linjen 2-2 i figur 1 og viser remsen helt innført i apparatet. Figur 3 er et delvis tverrsnitt langs linjen 3-3 i figur 1 og viser remsen helt innført i apparatet.

Figur 4 er en perspektivskisse som viser en remse i henhold til oppfinnelsen.

Figur 4a viser en del av hovedoverflaten til remsen i figur 4.

Figur 5 viser skjematisk en første utførelsesform av en remse i henhold til foreliggende oppfinnelse og kanalen til apparatet som kan anvendes i forbindelse med remsen før innføring av remsen i kanalen. Figur 6 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 5, hvor remsen er korrekt ført inn i kanalen. Figur 7 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 5, hvor remsen er ført inn opp-ned. Figur 8 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 5, hvor remsen er innført med rett side opp, men ikke fullstendig ført inn i kanalen. Figur 9 viser skjematisk en andre utførelsesform av en remse i henhold til oppfinnelsen og kanalen til et apparat som kan anvendes i forbindelse med en slik remse, før innføring av remsen i kanalen. Figur 10 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 9, hvor remsen er korrekt ført inn i kanalen. Figur 11 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 9, hvor remsen er ført inn opp-ned. Figur 12 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 9, hvor remsen er ført inn med riktig side opp, men ikke fullstendig innført i kanalen. Figur 13 viser skjematisk remsen og kanalen i figur 3, og viser deteksjonsorganet i apparatet.

Figur 14 viser skjematisk kretsen for deteksjonsorganet i figur 13.

Figur 15 viser en detalj ved en remsekanal vist i langsgående tverrsnitt.

Med henvisning til tegningene, viser figur 1 i perspektiv en remse 10 for påføring av en prøve og for innføring av denne prøvebelagte remsen 10 i et optisk avlesningsapparat 12. Utførelsesformene av remsen 10 og apparatet 12 vil generelt bli beskrevet i det etterfølgende som deteksjon og mengdebestemmelse av glukose, men en fagmann innen området ville lett se at læren her ikke er begrenset til glukosebestemmelser og kan i stedet anvendes for andre analyttbestemmelser. Videre, av hensyn til klarhet og forenkling, vil remsen 10, apparatet 12 og deres respektive komponenter bli beskrevet med henvisning til orienteringen vist i tegningene og slike begreper som "bunnen" og "toppen" vil bli brukt med henvisning til slike orienteringer. Det bør imidlertid legges merke til at denne beskrivelsesmåten kun er gjort av hensyn til hensiktsmessighet og at oppfinnelsen ikke på noen måte er begrenset til slik orientering og remsen og remseholderen kan roteres i enhver vinkel i forhold til apparatet, samtidig som læren her gjelder.

Som vist i figur 1, er remsen 10 anpasset til å føres langsgående inn i en åpning 14 til en remseholder 16 på apparatet 12. Remseholderen 16, vist med detaljerte figurer 2 og 3 er fortrinnsvis avtagbar fra apparatet 12 for rengjøring. Apparatet 12 er tilveiebragt på sin synlige overflate med en skjerm 18 som kan vise beskjeder, instruksjoner, feilmeldinger og mest viktig resultater ved hjelp av for eksempel flytende krystalldisplay som er velkjent. Slik informasjon kan overføres ved hjelp av bokstaver, ord, tall eller tegn. I tillegg er apparatet 12 tilveiebragt med en strømbryter for aktivering av apparatet, fortrinnsvis med batterier og denne strømbryter er vist som en trykknapptype på tegningene.

Med henvisning til figurene 2 og 3, er det der vist henholdsvis langsgående og tverrgående snitt av den avtagbare remseholderen 16 med en remse 10 helt innført, sammen med fragmentariske snitt av nærliggende komponenter i apparatet 12. Remseholderen 16 består av en øvre føring 22, en nedre føring 24 som sammen danner en kanal eller remsespalte 26, i hvilken remsen innføres via åpningen 14. Graden av innføring av remsen er bestemt av remseanleggsvegg 31 som i henhold til læren i foreliggende oppfinnelse er utformet til å passe sammen med formen av innføringsenden av remsen når remsen er riktig innført og forhindre innføring av remsens ende når remsen er snudd opp-ned. Det bør legges merke til at spalten 26 er skråstilt i en vinkel med hensyn til planet til bunnen 28 av apparatet 12, for å forenkle innføringen av remsen 10 i apparatet når apparatet er anbragt på et flatt underlag.

Den øvre føringen 24 er tilveiebragt med en åpning 30, gjennom hvilken den nedre hovedoverflaten 11 til remsen 10 kan "ses" av optikken anbragt under den nedre føringen 24. Som det fremgår av det etterfølgende, er åpningen 30 anbragt langs den nedre føringen 24 for å "se" bunnflaten til en reaksjonssone til remsen 10, når remsen 10 er helt innført i spalten 26.

Optikken for apparatet er anbragt i optikkblokk 32 festet til apparatet 12. Optikkblokken 32 innbefatter en lysemitterende diode (LED) 36 som er i stand til å rette lys gjennom åpningen 30 på en overflate, så som den nedre overflaten 11 til remsen. Den lysemitterende dioden er fortrinnsvis en som sender ut lys med i det vesentlige jevn bølgelengde i raske støt i en viss tidsperiode hver gang den aktiveres. For glukosebestemmelser, er det funnet fordelaktig å anvende to slike LED-er, som hver sender ut lys ved en forskjellig bølgelengde og fortrinnsvis ved 660 og 940 nanometer (LED 660 og LED 940, henholdsvis). Optikkblokken 32 innbefatter også en fotodetektor 38, en anordning som er istand til å motta lys reflektert fira overflaten som LED-ene fokuserer på og omdanne dette lyset til en målbar spenning.

I den øvre føringen 22 er det innbefattet fjærbelastningsorgan 40 som er anpasset til å

fjærbelastes mot den øvre overflaten 42 til den nedre føringen i området til åpningen 30, for å sikre at den delen av remsen 10 som ligger over åpningen 30 er flat og presenterer en optisk konsistent overflate til optikken. Som vist i tegningen, innbefatter fjærbelastningsorganet 40 et elastomert membran som på sin overflate som vender mot åpningen, har en ringlignende utstikkende pakning 24 som er anpasset til å ligge an mot remsen når denne er på plass og holde remsen flat mot åpningen. I det ringlignende fremspringet er det sentrert et farget mål, fortrinnsvis grått, heretter betegnet som "gråmål" 45. Gråmålet 45 representerer overfor optikken en overflate som sikrer korrekt kalibrering av apparatet før remsen føres inn. I tillegg er det gråmålet som ses av optikken når apparatet er skrudd på og før remsen er ført inn.

Fjærbelastningsorganet 40 kan ha en annen form enn et elastomert membran. For eksempel kan det anvendes en bladfjær som fjærbelastningsorgan. I vår norske patent-søknad 971010 er slike alternative fjærbelastningsorgan beskrevet og innbefatter et spesielt anvendelig organ, hvor kanalen 26 er utformet i en spiral form som, i kombinasjon med en remse med fjærende egenskaper, virker som et fjærbelastningsorgan.

En slik kanal er vist i figur 15, hvor det er vist en øvre føring 22 og nedre føring 24. Tabell 1 under angir foretrukne dimensjoner for vinkler, avstander og radier; alle basert på x, y koordinatene vist i figuren.

I figur 4 er det vist en perspektivskisse av en hovedbunnflate 43 til remsen 46 i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Denne utførelsesformen blir her beskrevet med hensyn til deteksjon av glukose i fullblod, men den generelle læren i foreliggende beskrivelse kan anvendes for deteksjon av enhver analytt i væsker.

Remsen 46 innbefatter en langstrakt og generelt rektangulær understøttelse 47, på hvilken det er festet en testpute 48 inneholdende reaktanter og tilveiebragt med et over-liggende transportmedium 50. Under bruk skal prøven påføres den øvre overflaten til transportmediet 50 ligger over testputen 48. En del av prøven penetrerer gjennom test-puten og eventuelt tilstedeværende glukose reagerer med reaktanten i denne og danner en fargeendring som er synlig på bunnflaten av testputen. En understøttelsesåpning 52 er tilveiebragt gjennom understøttelsen for innretning med åpningen 30 i den nedre føringen til apparatet når remsen er innført i denne, slik at en del av bunnen til overflaten av test-puten vil være synlig for optikken i apparatet (dette partiet kalles heretter reaksjons-sonen).

Detaljer ved disse komponentene til remsen er beskrevet i US-serie nr. 881.970, inngitt 12. mai, 1992 som herved innlemmes som referanse. Kort sagt innbefatter transportmediet 50 porer som trekker prøven gjennom ved kapillærvirkning. Transportmediet kan bestå av naturlige materialer så som bomull eller papir, så vel som syntetiske materialer som polyestere, polyamider, polyetylen og lignende.

Transportmediet har porer med en effektiv diameter i størrelsesorden ca. 20 mikron til ca. 350 mikron, fortrinnsvis ca. 50 til ca. 150 mikron, for eksempel 100 mikron. Transportmediet er generelt hydrofilt eller kan være gjort hydrofilt ved behandling med overflateaktive stoffer som er kompatible med røde blodceller. En slik kompatibel surfaktant er MAPHOS™ 66 fra Mazer Chemical, en avdeling av PPG Industries Inc. Chemicals of Gurnee, Illinois. I en foretrukket utførelsesform er transportmediet istand til å absorbere blodprøver på opptil ca. 20 til ca. 40 mikroliter, for eksempel 30 mikroliter.

Transportmediet kan for eksempel være et filterpapir eller sintret plastmateriale, så som de porøse polyetylenmaterialene som er vanlig tilgjengelige fra Porex Corp., Fairburn, Georgia. Transportmediet er generelt fremstilt med en tykkelse på ca. 0.022 tommer, med ca. 0.25 tommers bredde og ca. 1.0 tommers lengde. Transportmediet er behandlet med en surfaktantløsning som er kompatibel med røde blodceller. Siden kun ca. 3 til ca. 5 mikroliter blod er nødvendig for å mette testputen, vil transportmediet fortrinnsvis inneha et lite tomromsvolum for ikke å kreve store blodvolumer. Overskuddsblod som er påført reagensremsen absorberes og holdes på plass i transportmediet som strekker seg utenfor testputen.

Testputen og fremstillingen av denne som også er beskrevet i detalj i US-PS 4.935.346 trenger derfor ingen mer detaljert forklaring. I det vesentlige er testputen en hydrofll porøs matriks som reagensene kan være kovalent eller ikke-kovalent bundet til. Eksempler på et passende materiale innbefatter polyamider, som passende er kondensasjonspolymerer av monomerer av fra 4 til 8 karbonatomer, hvor monomerene er laktamer eller kombinasjoner av diaminer og dikarboksylsyrer, polysulfoner, polyestere, polyetylen, og cellulosebaserte membraner. Det kan også anvendes andre polymere blandinger. Videre kan de polymere blandingene være modifisert ved tilførsel av andre funksjonelle grupper, for å danne lave strukturer, slik at overflatene kan være nøytral, positiv eller negativ, så vel som nøytral, basisk eller sur. Det valgte materialet er et hydrofilt, anisotropisk polysul-fonmembran med porer, varierende størrelser fra små til store, gjennom matriksens tykkelse. Den foretrukne matriksen er erholdt fra Memtec America Corporation of Maryland og har en midlere porestørrelse i området fra 0.34 til 0.4 mikrometer, for eksempel 0.37 og en tykkelse på fra ca, 125 til ca. 140 mikrometer, for eksempel 130 mikrometer. Forholdet mellom midlere diameter av store til små porer er ca. 100.

Transportmediet 50 er festet til testputen 48 ved et klebemiddellag (ikke vist). Passende klebemidler for dette innbefatter akryl, gummi og etylenvinylacetat (EVA) baserte blandinger. Et i og for seg kjent varmsmelteklebemiddel er foretrukket.

Klebemidlet kan være anbragt i kontinuerlige striper anbragt kun nær testputens omkrets, og etterlater seg et midtre parti til mottaksflaten i testputen, som i det vesentlige er uforhindret

Alternativt, når transportlaget består av et materiale som smelter ved industrielt praktiske temperaturer, kan transportlaget være direkte festet til testputen ved påføring av varme og trykk. Transportlaget oppvarmes inntil det begynner å smelte og presses deretter mot testputen og avkjøles. Direkte festing av transportlaget til testputen ved smelting unnlater ethvert behov for et distinkt klebemiddelsjikt.

Klebemiddelsjiktet forbinder transportmediet med den prøvemottagende overflaten til testputen. Transportmediet er anpasset til å akseptere en fullblodprøve, og transportere en detekterbar andel av prøven til mottaksoverflaten ved kapillærvirkning. Transportmediet strekker seg fortrinnsvis utenfor en eller flere ender av testputen, for derved å danne et reservoar for å holde overskuddsmengder av blodprøven som kan være tilstede under aktuell bruk. Det er vanligvis mer ønskelig å holde tilbake slike overskuddsmengder av blodprøven i transportmediet, i stedet for å la overskuddet dryppe på brukeren eller på betraktningsorganet på en ukontrollert måte. Det er derfor foretrukket at transportmediet er i stand til å holde fra ca. 20 til ca. 40 mikroliter blod, fortrinnsvis ca. 30 mikroliter blod, og føre ca. 3 til ca. 5 mikroliter blod til testputen.

Testputen er impregnert med et fargedannende reagenssystem som er spesifikk for en analytt. Typiske analytter er glukose, kolesterol, urea og mange andre som lett vil fremgå for en fagmann innen området. Fortrinnsvis innbefatter det fargedannende reagenssystemet et enzym som selektivt katalyserer en primær reaksjon med den aktu-elle analytten. Et produkt av den primære reaksjonen kan være et fargestoff som gjennomgår en fargeendring som er detekterbar i reaksjonssonen. Alternativt kan pro-duktet fra primærreaksjonen være et mellomprodukt som gjennomløper en annen reaksjon, fortrinnsvis også enzymkatalysert, og deltar i en sekundær reaksjon som direkte eller indirekte medfører at fargestoffet gjennomgår en fargeendring som er detekterbar i reaksjonssonen.

Et eksempel på fargedannede reagenssystem er systemet som er spesifikt for glukose og inneholder glukoseoksidase, en peroksidase, og et oksiderbart fargestoff. Gluose-oksidase er et system, som vanligvis fremstilles fra Aspergjllus Niger eller Penicillin, som reagerer med glukose og oksygen og danner glukonlakton og hydrogenperoksid. Det dannede hydrogenperoksidet, katalysert av et peroksidaseenzym så som pepperrot-peroksidase, som oksiderer et fargestoff. Den resulterende kromoforen (det oksiderte fargestoffet) utviser en farge som kan observeres ved reaksjonssonen. Det er kjent mange passende oksiderbare fargestoffer innbefattende for eksempel de som er beskrevet i US-PS 5.304.468 som herved innlemmes som referanse. Et spesielt anvendelig oksiderbart fargestoff er 3-metyl-2 benzotiozolinon hydrazon hydroklorid/8-anilino 1-naftalensulfonatfargepar (MBTH/ANS par), beskrevet i US-PS, serie nr. 245.940, inngitt 19. mai, 1994. Mange andre passende fargedannende reagenssystemer som er spesifikk for spesielle analytter, er kjent. Et foretrukket fargepar er et derivat av MBTH, meta[3-metyl 2-benzotiazolinon hydrazon] N-sulfonyl benzensulfonat mononatrium koblet med ANS. Denne kombinasjonen er beskrevet i detalj i US-PS ......... (docket number LFS-35) inngitt i dag og derved innlemmet som referanse.

Bæreren 47 kan være av et materiale med tilstrekkelig stivhet til å kunne føres inn i apparatet, uten unødvendig bøying eller knekking. Fortrinnsvis innbefatter bæreren materialer så som polyolefiner (f.eks. polyetylen eller polypropylen), polystyren eller polyestere. Et foretrukket materiale er polyesteren fra Imperial Chemical Industries, Ltd., Storbritannia, som selges av dem under varemerket "Melinex 329" med en tykkelse på ca. 0.014 tommer.

Med henvisning til figur 4, er bunnflaten til remsen (d.v.s. den flaten som skal føres inn vendt mot åpningen 30 til den nedre føringen til apparatet og derved overflaten som "ses" av optikken til apparatet), presenterer en reaksjonssone 54 bestående av partiet av testputen 48 som er synlig gjennom bæreråpningen 52. Reaksjonssonen 54 er anbragt langsgående mellom den førende innføringskanten 56 til remsen (førende med hensyn til innføring i apparatet) og den motsatte halekanten 61.

Det bør nå legges merke til at for å oppnå en tilfredsstillende avlesning av reaksjons-sonen med optikken til apparatet, må reaksjonssonen være tilstrekkelig innrettet med åpningen 30 i kanalen, d.v.s. remsen må være fullt innført i kanalen 26 med riktig side opp, slik at reaksjonssonen vender mot åpningene 30.

I henhold til læren ved foreliggende oppfinnelse, sikres dette på to måter. For det første er det ytre partiet av bunnflaten ved innføringsenden til remsen, tilveiebragt med apparat-detekterbare organ 58 for samvirke med deteksjonsorganet anbragt ved den tilsvarende enden av apparatets kanal. For det andre sikres korrekt plassering av remsen ved å kombinere det apparatdetekterbare organet og dets komplementære deteksjonsorgan i apparatet (heretter kollektivt betegnet "deteksjonssystem"), med trekket av en asymmetrisk remse.

Deteksjonssystemet kan være et av flere som vil være innlysende for en fagmann innen området, basert på læren her. Det er blitt oppdaget at en spesiell anvendelig kombinasjon er når det apparatdetekterbare organet 58 innbefatter et materiale som er elektrisk ledende.

Deteksjonsorganet i kanalen til apparatet kan da bestå av to elektriske kontakter og tilhørende kretser, hvor de elektriske kontaktene er plassert i kanalen slik at det

detekterbare organet vil ligge over disse kontaktene når remsen er fullt innført og lukke-kretsen, hvis lukking kan måles av apparatet. Et slikt system er mer detaljert beskrevet i forbindelse med figurene 5 - 8 i det etterfølgende. Det detekterbare organet som har de ovenfor beskrevne elektriske ledningsegenskapene, kan bestå av ethvert materiale som er i stand til lednings, så som metalliske eller karbonbaserte ledende blekk eller blandinger av konduktive/resistive materialer, så vel som konduktive polymerer (f.eks. polyanilin, poly-pyrrol, polyacetylen, eller polytiofenledende polymerer dopet med et metall, halv-

ledere (f.eks. sinkoksid) eller metallisk klebende filmer eller lignende. Slike materialer kan påføres på det her beskrevne området av remsen ved enhver passende metode. Avhengig av typen av det valgte konduktive materialet, kan materialet være varme-trykket, fleksografisk påført, rotogravert, malt, laminert, sjiktet, sputtret, dampavsatt eller til og med støpt på remsen. Siden remsen fortrinnsvis er en polymer film, kan materialet være innblandet i utgangspolymeren til selve remsen eller impregnert i denne ved et punkt i remseformingsprosessen.

I en alternativ utførelsesform, kan deteksjonssystemet tilveiebringe det foreskrevne området av remsen ved et materiale som har reflektive egenskaper i markert kontrast til de reflektive egenskapene til kanalen når remsen ikke er tilstede (d.v.s. reflektansen til den tomme kanalen). I dette tilfellet kan enden av kanalen være tilveiebragt med et optikksett; d.v.s. en lyskilde så som en lysemitterende diode (LED) i kombinasjon med en reflektert lysdetektor, så som beskrevet her, for måling av refleksjonen til remsens reaksjonssone. For eksempel, dersom det foreskrevne området av remsen har en lys farge og derved høy reflektans, sammenlignet med den i det vesentlige sorte innsiden av kanalen, kan kontrasten i reflektert lys føles av LED/lysdetektor-deteksjonsorganet til apparatet. Som beskrevet i den ovenfor refererte US-PS (LFS 32), for å kunne kali-brere reflektansavlesningen av reaksjonssonen, er det meget fordelaktig å tilveiebringe hele partiet av remsens bunnflate foran reaksjonssonen i apparatet med kontrasterende reflektansegenskaper. Et slikt ledende område av bunnflaten, vil virke som det detekterbare organet.

Den ønskede kontrasterende reflektansen til det detekterbare organet kan oppnås på en remse i henhold til oppfinnelsen ved hjelp av en rekke forskjellige måter som vil være innlysende for en fagmann innen området. For eksempel kan bæreren i det ønskede området være laminert med et lag med den ønskede reflektans. Alternativt kan materialet som utgjør bæreren ha innblandet et farget materiale som gir passende reflektans for området som utgjør det detekterbare organ. Som ytterligere alternativer kan farget materiale være trykket eller malt på et passende område.

Metoden som anvendes for å oppnå kontrasterende reflektansverdier mellom det detekterbare organet til en innført remse og kanalen i fravær av remsen er ikke kritisk. Det er imidlertid viktig at i det minste en minimal kontrast mellom disse to reflektansverdiene vil utvises for deteksjonsorganet til apparatet. Det nedre reflektansverdien bør derved ikke være mer enn 0.9 ganger den høyere reflektansverdien, og fortrinnsvis ikke mer enn 0.5 ganger.

Med henvisning til figur 4a, i en foretrukket utførelsesform, er det detekterbare organet 58 optimalt anbragt med hensyn til reaksjonssonen 54. Spesielt innbefatter partiet 54 av reaksjonssonen som er lesbar for apparatet, et senterpunkt 53 anbragt sentralt på den langsgående senterlinjen A-A. Det detekterbare organet 58 er anbragt innen området 55, hvilket område 55 er definert av to parallelle linjer, L\ og L, 2j ved en vinkel X ved den langsgående senterlinjen. Vinkelen X har en verdi på ca. 45°. Linjene Li og L2 har en innbyrdes avstand Dj, som fortrinnsvis er ca. 0.32 tommer. L2, linjen nærmest senterpunktet 53, har en avstand D2 fra senterpunktet, og avstanden langs den langsgående senterlinjen. D2 er fortrinnsvis ca. 0.52 tommer.

Remsen med det apparatdetekterbare organet er videre tilveiebragt med asymmetri for å sikre tilfredsstillende innføring, som beskrevet her, refererer denne asymmetrien til å sikre at ytterpartiet av remsen ved innføringsenden er gitt en asymmetrisk form ved at det ikke er noen linjesymmetri om den langsgående senterlinjen, A-A i figur 4. Fra utførelsesformen vist i figur 4, kan det derfor ses at denne innføringsenden innbefatter et område hvor, ved et gitt punkt (f.eks. punkt a), på den langsgående senterlinjen A-A, er den normale avstanden til en første lengdekant 49 (avstanden a-b) mindre enn den normale avstanden til den andre kanten 51 (avstand a-c). Dette skjer ved utførelses-formen i figur 4-8 ved ganske enkelt å skråne kanten 49 i en vinkel mot senterlinjen. Dette skjer også ved utformingen vist i figurene 9-12, hvor et rektangulært "hjørne" er skåret ut av innføringsenden til remsen. Det vil være innlysende for en fagmann innen området, basert på foreliggende lære, at remsen kan gis mange andre former i dette området for å tilpasse det som er foreskrevet her, innbefattende buede kanter, kanter med hakk eller kombinasjon av enhver av disse utforminger.

Trekket med å tilveiebringe en remse med et apparatdetekterbart organ og en asymmetrisk utforming ved innføringsenden derav, vil sammen sikre at når en slik remse anvendes i et apparat med passende deteksjonsorgan og en tilpasset kanal, er det ikke mulig med en avlesning av en feilaktig innført remse. Dette er vist i utførelsesformen skjematisk vist i figurene 5 - 8. I figur 5 er det vist en remse 60 som utviser detekterbart organ 62 og en bæreråpning 64. Bunnhovedflaten 66 er vist med heltrukne linjer, skjematisk til venstre og den øvre hovedoverflaten 68 er vist med stiplede linjer til høyre. I denne utførelsesformen innbefatter det detekterbare organ 62 en elektrisk konduktiv overflate. Som også vist i figur 5, er den komplementerende delen av et apparat 70, hvor kanalen 72 ved sin ende 74 innbefatter to kontakter 76, 78 (med tilhørende kretser) som deteksjonsorgan. Remsen 60 er tilveiebragt med den samme asymmetri beskrevet i forbindelse med figur 4, og enden av kanalen 72 er derfor tilveiebragt med remsestanse-vegger 80, 82 som passer med innføringsenden av remsen 60 når remsen er tilfredsstillende innført. Kanalen 72 er også tilveiebragt med optikk 84 for avlesning av reaksjonssonen 63.

Med henvisning til figur 6, kan det der ses at remsen 60 er tilfredsstillende og fullt innført i kanalen 72. Det detekterbare organet 62 ligger nå over kontaktene 76 og 78 og lukker den elektriske kretsen. Apparatet kan være tilveiebragt med mikroprosesseringsorgan for å føle lukkingen av den elektriske kretsen, og derved tillate at den ytterligere avlesning av remsen fortsetter.

I figur 7 er det vist en remse 60 innført i kanalen 72 opp-ned. I dette tilfellet, på grunn av symmetrien til remsen i forbindelse med den tilsvarende utformingen av kanalen til apparatet, vil veggen 82 forhindre full innføring av remsen. Det detekterbare organet 62 vil derfor ikke ligge over kontaktene 76 og 78 og den elektriske kretsen blir ikke lukket. Mikroprosessororganet tilveiebragt i apparatet detekterer ikke en lukket krets, og kan derved forhindre en feilaktig avlesning av remsen. Fortrinnsvis blir en slik detektert feil også rapportert av mikroprosessororganet til en brukerlesbar skjerm.

I figur 8 er det vist en remse 60 som, selv om den er ført inn med riktig side opp, ikke er fullt ut innført. Igjen vil det detekterbare organet 62 ikke ligge over kontaktene 76 og 78 og den elektriske kretsen blir derved ikke lukket. Igjen vil mikroprosessororganet forhindre en feilaktig avløsning og fortrinnsvis rapportere det samme til brukeren. Figurene 9-12 viser en annen utførelsesform av oppfinnelsen. Vist i figur 9 er en remse 90 som utviser detekterbare organ 92 og bæreåpning 94, hvor hovedbunnflaten 96 er vist med heltrukne linjer til venstre og den øvre hovedflaten 98 er vist med stiplede linjer til høyre. I denne utførelsesformen innbefatter det detekterbare organet 92 en overflate med lysreflektive egenskaper i kontrast med de til apparatets kanal når remsen ikke er til stede, d.v.s. det detekterbare organet 92 har en lys overflate i kontrast til en mørk overflate for veggene i kanalen. I figur 9 er det også vist en komplementær del av et apparat 100, hvor kanalen 102 ved sin ende 104 innbefatter et deteksjonsorgan 106 som innbefatter en LED/lysdeteksjonskombinasjon. Bremsene 90 er tilveiebragt med asymmetrien beskrevet over, d.v.s. et "hjørne" er skåret bort fra innføringsenden av remsen. Tilsvarende er enden av kanalen 102 tilveiebragt med remsetreffVegger 108, 110 og 112, som passer med innføringsenden av remsen 90 når remsen er tilfredsstillende innført. Kanalen 102 er også tilveiebragt med optikk 114 for avlesning av reaksjonssonen 93.

I figur 10 er det vist at remsen 90 er tilfredsstillende og helt ført inn i kanalen 102. Det lysdetekterbare organet 92 ligger derved over optikken til deteksjonsorganet 106 som detekterer en meget reflektiv overflate. Apparatet kan være tilveiebragt med mikroprosesseringsorgan for måling av denne detekterte, meget reflektive overflaten og derved la ytterligere avlesning av remsen fortsette.

I figur 11 er det her vist en remse 90 ført inn i kanalen 102, opp-ned. I dette tilfellet, på grunn av remsens asymmetri i forbindes med den tilsvarende utformingen av kanalen til apparatet, vil veggene 108,110 og 112 forhindre full innføring av remsen. Det detekterbare organet 92 vil derved ikke ligge over optikken til deteksjonsorganet 106 og det detekteres ingen meget reflektiv overflate. Mikroprosesseringsorganet tilveiebragt i apparatet kan ikke detektere en meget reflektiv overflate, og kan derved forhindre en feilaktig avlesning av remsen og rapportere feilen til brukeren ved å bruke apparatets skjerm.

I figur 12 er det her vist en remse 90 som, selv om den er ført inn med riktig side opp, ikke er fullt ut innført. Igjen vil det detekterbare organet 92 ikke ligge over optikken til deteksjonsorganet 106 og det detekteres derved ingen meget reflektiv overflate. Igjen vil mikroprosesseringsorganet forhindre feilaktig avlesning og fortrinnsvis rapportere den samme feilen til brukeren.

Det bør legges merke til at for utførelsesformene vist i figurene 9 -12, er det detekterbare organet valgt å være meget reflektivt og er koblet med en mørk kanal. Det motsatt er også mulig, hvor det detekterbare organet er mørkt og et lyst mål for eksempel er tilveiebragt i kanalen. I dette tilfellet må mikroprosessoren være programmert tilsvarende.

I figurene 13 og 14 er det skjematisk vist bruken av en detekterbart organ av den typen som anvender overflatereflektans som den målte egenskap og deteksjonsorganet i kanalen til et tilsvarende apparat som anvender en transistorbryter koblet med kretsen. Figur 13 viser remsen 130 med en meget reflekterende overflate som deteksjonsorgan 132. Overflaten 134 representerer den lavreflektive overflaten som "ses" av deteksjonsorganet 136 i fravær av remsen i kanalen til apparatet. Deteksjonsorganet 136 innbefatter en LED emitterende lys, symbolisert av pilen 138 og lysdeteksjonsorgan for deteksjon av reflektert lys, symbolisert ved pilen 140. Deteksjonsorganet 136 innbefatter også en bryter 142 som inneholder transistore 144,146 som, når den aktiveres ved observasjon av reflektert lys 140, leder og medfører en strøm (vist som "I") som begynner å strømme. Deteksjonsorganet 136 innbefatter også en applikasjonsspesifikk integrert krets (ASIC) 148, innbefattende en lavspenningskilde og en node P, ved hvilken spenningen måles.

Når det ikke er noen remse tilstede i kanalen eller remsen ikke er fullt ut innført, vil lysreflektansen 140 fra overflaten 134 være lav, og det vil ikke strømme noen vesentlig strøm i bryteren 142 og noden P har et relativt høyt potensiale. Under disse betingelsene vil mikroprosessoren til apparatet forhindre en feilaktig avlesning.

På den andre siden, når remsen er på plass, vil i det vesentlige reflektert lys 140 aktivere transistorene og strømmen vil strømme i bryteren 142 og noden P trekkes til et lavt potensiale. Dette trigger mikroprosessoren til å fortsette avlesningen av remsen.

Det bør legges merke til at selv om utførelsesformen over er beskrevet ved at det detekterbare organet 132 innbefatter en meget reflektiv overflate, og overflaten 134 kan ha en lav reflektans, er det motsatte også mulig. Med andre ord, kan det detekterbare organet 132 ha en lavreflektansoverflate og overflaten 134 kan ha en høy reflektans. Når apparatet skrus på, og før remsen føres inn, er bryteren aktivert ved å motta i det vesentlige reflektert lys. Med en gang remsen er tilfredsstillende ført inn, vil denne mottagelsen opphøre og strømmen avtar. Mikroprosessoren kan derfor være programmert ved kun å tillate ytterligere avlesning av remsen ved en slik reduksjon av strømmen.

Det vil være innlysende for en fagmann innen området at det kan gjøres modifikasjoner og endringer uten å avvike fra beskyttelsesomfanget til oppfinnelsen, slik det er definert i de medfølgende krav.

Claims (9)

1. Langsgående testremse for bestemmelse av nærværet eller kvantiteten i an analytt i en væske ved innføring av testremsen i en kanal (26,72,102) i et avlesningsapparat karakterisert ved at testremsen har første og andre hoved-overflater og en innføringsende (56) for føring av innføringen av remsen i kanalen og en motstående haleende (61), hvilken første hovedoverflate (98) har anbragt mellom innføringsenden og haleenden, en reaksjonssone (54), hvorav et parti er lesbart av apparatet når remsen er fullt innført i kanalen; hvilken reaksjonssone (54) har den egenskap at den danner en apparatlesbar indikasjon som en funksjon av nærværet eller kvantiteten av analytten i væsken når en prøve av væsken er påført remsen; hvor ytterdelen av en av hovedoverflatene ved innføringsenden har et apparatdetekterbart organ for samvirke med deteksjonsorganet ved den til-svarende enden av kanalen, hvorved apparatet kan være programmert for å bestemme hvorvidt stripen er blitt fullt innført i denne eller ikke; hvilket ytre parti av remsen ved innføringsenden er asymmetrisk med hensyn til den langsgående senterlinjen til remsen for samvirke med en tilsvarende utforming av kanalen i apparatet, hvorved remsen ikke kan føres helt inn når den er snudd opp-ned.

2. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at det apparatdetekterbare organet innbefatter et område med en kontrasterende reflektans med hensyn til reflektansen til den tomme kanalen, hvor den ene av reflektansene er høyere enn den andre.

3. Remse i henhold til krav 2, karakterisert ved at den nedre reflektansverdien ikke er mer enn 0.9 ganger den høyeste reflektansverdien.

4. Remse i henhold til krav 3, karakterisert ved at den nedre reflektansverdien ikke er mer enn 0.5 ganger den høyeste reflektansverdien.

5. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at det apparatdetekterbare organ innbefatter elektrisk konduktive materiale for samvirk med elektrisk kretsdeteksjonsorgan i apparatet.

6. Remse i henhold til krav 1, karakterisert ved at partiet til reaksjonssonen (54) som er lesbart av apparatet innbefatter et senterpunkt (53) sentralt anbragt på den langsgående senterlinjen til remsen (46) og det detekterbare organet ligger innen et område definert av to parallelle linjer med en vinkel på 45° med remsens langsgående senterlinje, hvilke parallelle linjer har en innbyrdes avstand på 8,13 mm, hvor avstanden, langs den langsgående senterlinjen til remsen, mellom senterpunktet og linjen av parallelle linjer nærmest senterpunktet er 13.2 mm.

7. Apparat for bestemmelse av nærværet eller kvantiteten av en analytt i en væske påført til en langsgående testremse ved anvendelse av en testremse bestående av: første og andre hovedoverflater, en innføringsende for føring av innføringen av remsen i apparatet og en motsatt haleende, hvilken første hovedoverflate har, mellom innføringsenden og haleenden, en reaksjonssone (54) som er lesbar av apparatet når remsen er fullt innført i apparatet i en første orientering, hvilken reaksjonssone (54) har den egenskap at den danner en apparatlesbar indikasjon som en funksjon av nærværet eller kvantiteten av analytten i væsken når en væskeprøve er påført remsen, hvilken remse videre innbefatter ved innføringsenden av en av hovedoverflatene, et apparatdetekterbart organ (58,62, 92, 132) og remsen er, ved innføringsenden, asymmetrisk med hensyn til remsens langs-gående senterlinje, karakterisert ved at apparatet innbefatter: en langsgående kanal med en åpen ende for innføring av remsen og en motstående ende; hvilken motstående ende har en utforming som er tilpasset den asymmetriske innføringsenden av remsen når remsen er ført inn i apparatet i en første orientering, men en utforming som blokkerer full innføring av remsen når remsen er ført inn i en andre orientering; hvilken motsatte ende har deteksjonsorgan for deteksjon av det apparatdetekterbare organ ved innføringsenden av remsen, kun når remsen er fullt innført i kanalen og for å danne et signal karakteristisk for deteksjon av det apparatdetekterbare organ.

8. Apparat i henhold til krav 7, karakterisert ved at det apparatdetekterbare organet innbefatter et område med kontrasterende lysreflektans-egenskap med hensyn til lysreflektansegenskapen til den tomme kanalen og deteksjonsorganet innbefatter en detektor for reflektert lys.

9. Apparat i henhold til krav 7, karakterisert ved at det apparatdetekterbare organet innbefatter elektrisk konduktive materiale og deteksjonsorganet innbefatter elektriske kretsdeteksjonsorgan.