NO318326B1 - Simulator for forladnings-rorvapen - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en simulator for forladnings-rørvåpen ifølge innledningen til patentkrav 1, så vel som for denne passende ammunisjon.

Simulatorsystemer for trening av betjeningen av militære våpensystemer byr på forskjellige fordeler og vinner derfor tiltakende interesse. Blant annet er betydelig mindre inntil ingen sikkerhetsforanstaltninger lenger nødvendige, mens det ved øvelse på reelle, vidtrekkende våpensystemer ved siden av de strenge sikkerhetsforanstaltninger for de øvende også må avsperres store områder, som alt etter omstendighetene er vanskelige å finne, for å unngå personskader og materielle skader. Endelig er øvingen på simulatorer som regel også forbundet med mindre omkostninger, og kan derfor utføres mer intensivt. Med simulatorer kan det også øves på situasjoner som i virkeligheten bare kan øves på med store omkostninger eller overhodet ikke kan øves på, for eksempel innvirkning av været, skyting i overbygd område. Ved våpensystemer med forholdsvis dyr ammunisjon, så som f.eks. forladnings-rørvåpen, til hvilke blant annet mine-, granat- og rakettkastere henregnes, er en gjentatt anvendbar ammunisjon en spesiell fordel.

Kjente prosjekter for minekastersimulatorer lider blant annet av at simuleringen på avgjørende punkter ikke svarer til realiteten, slik at det da kan fremprovoseres farlige betjeningsfeil på ekte systemer. Etter gjennomføringen av en oppskyting befinner skuddet, dvs. minen, granaten, belysningsgranaten osv., seg ved de kjente konstruksjoner i oppskytingsrøret og må fjernes fra dette. For dette formål foreslås det å trekke ut skuddet oppover og ut av røret ved hjelp av et passende verktøy. For det ene er denne manipulasjon i realiteten ytterst farlig, og for det andre er det med en slik minekastersimulator heller ikke mulig å øve på hurtigild ved hvilken skuddene må avfyres så raskt som mulig etter hverandre.

Et annet forslag består i automatisk utkasting av granatene. Én mulighet består i anordning av en meget svak drivladning, og en annen i å anordne en fjær, pneumatiske eller hydrauliske sylindere og liknende. Den første mulighet er forbundet med støyutvikling og med forbruk av drivladninger, og den andre krever manuell eller motorisk spenning av fjærene eller frembringelse av det pneumatiske eller hydrauliske trykk. En motorisk spenning hhv. trykkfrembringelse krever på sin side en forholdsvis sterk energikilde som ved realistisk øvelse i terrenget som regel ikke står til disposisjon. Alle utkastingsteknikker krever i ethvert tilfelle igjen sikkerhetsforanstaltninger, da hver granat må slynges noen meter bort. Det er også fare for at den dyre simuleringsgranat ved ugunstig landing, f.eks. på haleftnnen, skades så mye at den blir ubrukbar. Imidlertid kan også den i spissen anordnede tenner skades ved regulær landing. Endelig kan man ikke bortse fra at øvingsminer/ granater etter øvelsen igjen må ettersøkes og innsamles på tidkrevende måte.

Fra US 2 801 586 er det kjent en innsats for en morter, for å redusere kaliberet. For innsatsen angis det videre et skudd med det reduserte kaliber, som kan utskytes med innsatsen. Skuddet er forsynt med en drivladning i det indre. Ved endring av utløpene for drivgassen kan skuddbanen og skuddrekkevidden innstilles.

DE-A-I 453 821 angår en måte for innstilling av rekkevidden for trenings-ammunisjon for mortere ved å modifisere vekten av skuddenes hode. Treningsskuddene anses vanligvis å ha et mindre kaliber enn virkelige skudd, og morterne tilpasses til det mindre kaliber ved hjelp av tilsvarende løpinnsatser.

Det er et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en simulator for forladnings-rørvåpen, som tillater en realistisk øving av betjeningen under unngåelse av minst én av de ovennevnte ulemper.

En slik simulator for forladnings-rørvåpen er angitt i krav 1, og de ytterligere krav angir foretrukne utførelsesformer og ammunisjon som er spesielt egnet for simulatoren ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i det følgende i forbindelse med utførelseseksempler under henvisning til tegningene, der

fig. 1 viser et skjematisk sideriss av en minekastersimulator,

fig. 2 viser beregningsenheten,

fig. 3 viser skjematisk et delsnitt gjennom en minekastersimulator,

fig. 4 viser et sideriss av et skudd for minekastersimulatoren,

fig. 5 viser et riss av minekastersimulatorskuddet ifølge fig. 4 sett nedenfra, fig. 6 viser et blokkskjema av elektronikken i et simulasjonsskudd, og fig. 7 viser et blokkskjema av elektronikken i minekastersimulatoren.

Minekastersimulatoren 1 ifølge oppfinnelsen likner i det ytre på en "ekte" minekaster: oppskytingsrøret 3 står svingbart på fundamentplaten 2. Den øvre del av utskytingsrøret 3 er via en diopter- og justeringsenhet 4 bevegelig anbrakt på en støtte 5. Da opprettingen av oppskytingsrøret 3 for simulasjonen blant annet måles ved hjelp av et elektronisk kompass i opprettingsmåleenheten 6, består simulatoren i området for kompasset i vidtgående grad av antimagnetisk materiale, særlig fundamentplaten 2 og oppskytingsrøret 3, for ikke å forstyrre jordmagnetfeltet. Som et slikt materiale kan f.eks. aluminium, en legering av aluminium eller messing gjøre tjeneste.

Ved sin nedre ende oppviser oppskytingsrøret 3 en utfallsåpning 7 fra hvilken granaten 8, etter at den oventil ble innskjøvet av øvelsespersonen, igjen faller ut nedentil og ut av oppskytingsrøret 3. Den lille fallhøyde unngår derved i vidtgående grad skader på granaten 8. Dessuten kan det under utfallsåpningen 7 være anordnet en polstring, f.eks. en matte, for å redusere faren for granatene 8 ytterligere.

Den allerede nevnte opprettingsmåleenhet 6 omfatter et elektronisk magnetkompass for retningen (asimut) og en vinkelmåler (inklinometer) for bestemmelse av oppskytingsrørets 3 elevasjon og vipping. Opprettingsmåleenheten befinner seg sammen med en radiodataformidlingsenhet 9 og en GPS-enhet 10 for bestemmelse av simulatorens posisjon på en bærer 11 som er anbrakt på oppskytingsrøret 3.

Bestemmelsen av den geografiske posisjon og av elevasjon og vipping kan skje problemløst med tilstrekkelig nøyaktighet med handelsvanlige elementer. Bestemmelsen av retningen er derimot problematisk. I tallrike tester kunne det hittil oppnås en tilstrekkelig nøyaktighet bare med den angitte magnetkompassføler. Dette utelukker imidlertid ikke at andre følertyper kan komme til anvendelse i fremtiden, eventuelt også under tilsvarende reduksjon av kravene. Som grense for målnøyaktigheten ble det antatt 10 artilleri-o/oo, svarende til en spredning < 10 m på 1 km skuddvidde, eller en vinkeloppløsning på <l>A° på oppskytingsrøret.

I det indre av oppskytingsrøret 3 befinner det seg en beregningsenhet 12 med dejusteringsanordning og et batteri 13 som strømforsyning for minekastersimulatoren. Alle disse måle- og styremoduler 6, 9, 10, 12, 13 er forbundet med hverandre ved hjelp av strømforsynings-, signal- og dataledninger 21.

Dejusteringsanordningen, f.eks. av liknende type som et eksenterdrev, utgjør samtidig forbindelsen mellom oppskytingsrøret 3 og lagerkulen 14 som ligger på fundamentplaten 2. Etter en oppskyting aktiveres dejusteringsanordningen fra beregningsenheten 12, for å forandre opprettingen av utskytingsrøret. Dermed simuleres dejusteringen, dvs. virkningen av rystelsen av en ekte minekaster ved oppskytingen.

Data som er bestemt av kasterberegningsenheten 12, overføres trådløst fra sendeenheten 15 ved en oppskyting til et beregningsapparat 16 (fig. 2). Beregningsapparatet 16 befinner seg som regel i øvelseslederens varetekt og tjener for det første til overvåkning av den korrekte betjening av minekastersimulatoren, og utfører for det andre beregningen av flygebanen og det virtuelle treffpunkt til skuddet. Apparatet 16 kan f.eks. være en bærbar datamaskin ("laptop") som er forsynt med en tilsvarende mottakingsenhet.

Fig. 3 viser et utsnitt av minekastersimulatoren 1 i forstørret målestokk. I oppskytingsrøret 3 befinner det seg en direkte nedglidende granat 8. Ved sin nedre ende bærer denne en optisk sender 17 via hvilken den i granaten 8 inneholdte skuddstyring kan utsende data som lyssignaler 18. Lyssignalene 18 registreres av den optiske mottaker 19 og videreledes til kasterstyringen 12 for vurdering. Da senderen 17 utsender en lyskjegle med passende valgt åpningsvinkel, stiger intensiteten av det av mottakeren 19 registrerte lyssignal med tilnærelsen av granaten 18. Denne avstandsavhengighet av intensiteten benyttes til å gjenkjenne en i røret 3 nedglidende granat (i motsetning til en granat som før oppskytingen innføres i rørenden, men imidlertid fremdeles fastholdes). Forsvinningen av lyssignalet ved utfallet av granaten 8 fra utfallsåpningen 7 kan tjene som utløser for simuleringen av oppskytingen, dvs. som ekvivalent til tenningen av drivsatsen i en ekte granat.

I området for utfallsåpningen 7 befinner det seg ledeplater 20 som også ved nesten loddrett oppretting av utskytingsrøret 3 leder granatene 8 ut av røret. Ledeplatene 20 oppviser en passasje eller et vindu for lyssignalet 18.

Fig. 4 og 5 viser en granat 8 i forstørret målestokk. Denne består i det vesentlige av legemet 31, tenneren 32 og styreenheten 33 med hjelpeladningsplater 34. Liksom ved en ekte granat, er tenneren 32 innskrudd i legemet 31. Via en markering ved den tennerende som er innskrudd i legemet 31, kan den i legemet 31 anordnede skuddstyring 35 (fig. 7) gjenkjenne hvilken tennertype som foreligger (anslags-, forsinkelses-, tidstenner osv.). Dermed kan de vanlige ammunisjons- og anvendelsestyper fremstilles med en og samme granattype, hvorved det eventuelt ved hjelp av skuddstyringen 35 eller i beregningsapparatet 16 også kan gjenkjennes forbudte kombinasjoner, f.eks. en anslagstenner i en belysningsgranat.

Tilleggs- eller hjelpeladningsplatene 34, som ved simuleringsskuddet er enkle, fortrinnsvis små plater som etterlikner hjelpeladninger, kan innstikkes i opptakere mellom to og to ledevinger 36. For at skuddstyringen 35 skal kunne gjenkjenne hvor mange hjelpeladningsplater som er påsatt, hvorav flygevidden beregnes, befinner det seg en føler 37 for hjelpeladningsplatene mellom to og to ledevinger 36. Følerne 37 kan for eksempel arbeide optisk (reflekslysbarriere) eller induktivt. I tilfelle av induktive følere består småplatene 34 av metall eller av et metallisert bæremateriale.

Senderen 17 er anordnet ved den nedre ende av halepartiet eller styreenheten 33.

Ut fra beskrivelsen av dette som eksempel angitte simulasjonsskudd fremkommer det også at en utkasting på grunn av redusert drivladning støter på ekstra vanskeligheter: selv en redusert drivladning ville frembringe høye temperaturer i styreenheten, de etter kruttavbrenningen oppståtte drivgasser er meget varme og står under høyt trykk, og skuddstyringen 35 i granaten er utsatt for en stor akselerasjon, slik at skuddstyringen 35, følerne 37 og senderen 17 kan trekkes inn i en felles lidelse og tilsvarende med høye omkostninger må utføres temperatur-, trykk- og akselerasjonsfaste.

Fig. 6 viser et blokkskjema av skuddstyringen 35. Denne omfatter en sentral-enhet 41 som i det vesentlige består av en mikrokontroUer. Som energikilde 43 tjener en kondensator med ekstremt høy kapasitet, f.eks. i og for seg kjente Gold-Cap-kondensatorer. På grunn av den likevel lille energi som står til disposisjon, innkoples skuddstyringen først ved hjelp av en hellingsføler 42 når granaten inntar en vinkel i forhold til horisontalen som ligger i området for minekastersimulatorens elevasjon (f.eks. 45° til 90°).

Energikilden opplades fortrinnsvis under oppbevaringen av granaten i en spesiell transportbeholder (ikke vist). For dette formål disponerer transportbeholderen blant annet et batteri. Energioverføringen kan skje ved hjelp av elektriske kontakter på granaten 8 og i beholderen, eller f.eks. trådløst på induktiv måte.

Da energikildens 43 energi er dimensjonert slik at den i det vesentlige er oppbrukt etter én oppskyting, hindres den realitetsfremmede, umiddelbare gjentatte anvendelse av granaten etter dennes "oppskyting". I stedet må en granat etter oppskytingen igjen legges tilbake i transportbeholderen og tillates å være så lenge i denne at energikilden på nytt er oppladet.

I tilfelle av energikilder med høyere kapasitet er det for en realistisk simulering nødvendig at granaten enten deaktiverer seg etter en oppskyting eller frembringer et spesielt signal som angir at granaten er blitt anvendt på nytt.

For dataoverføringen innkopler sentralenheten 41 senderen 17 som frembringer lyssignalene 18.

Det kan også være anordnet ytterligere, valgfrie følere 44. For eksempel kan en lysstyrkeføler ved hjelp av dunkelheten i røret 3 tjene til å gjenkjenne en oppskyting i sam-arbeid med hellingsføleren 42, eller en akselerasjonsføler som gjenkjenner "oppskytingen" ved hjelp av granatens 8 støt mot kasterrørbunnen, avledningsanordningen eller fundamentplaten, med eller uten kombinasjon med hellingsmåleren 42. Videre er det også tenkelig å benytte andre i granaten innebygde følere, f.eks. brytere, optiske, induktive eller kapasitive følere, alene eller i kombinasjon, for å detektere om granaten befinner seg i oppskytings-røret.

Kasterstyringen 51 (fig. 7) består av beregningsenheten 12 til hvilken følerne for posisjon 10 (GPS-enhet), elevasjon/ vipping 52 (inklinometer) og retning 53 (kompass) er tilkoplet. Til mottaking av lyssignalene fra en granat 8 i utskytingsrøret 3 tjener lysdetektoren 19 hvis utgangssignaler både er et mål for granatens 8 avstand, dvs. dennes posisjon i utskytingsrøret 3, og også bærer de informasjoner om granaten som utsendes fra skuddstyringen.

Oppskytingsdataene, altså alle data som kreves for å beregne oppskytingen, overføres via sendeenheten 15 til vurderings- eller beregningsapparatet 16. Som energikilde 54 tjener et batteri eller en akkumulator.

Minekastersimulatoren kan ved hjelp av betieningsenheten 55 innstilles på forskjellige, reelle kastertyper som for eksempel er karakterisert ved kaliberet.

I det følgende skal et typisk øvingsforløp beskrives: Minekastersimulatoren oppstilles og rettes mot et mål. Øvingslederen kontrollerer derved kontinuerlig hendelses-forløpet ved hjelp av de data som angis av beregningsapparatet. Minekastersimulatoren opprettes alt etter (det virtuelle) målet som skal peiles og de forutbestemte skytedata (Schussvorgaben), og det nødvendige antall granater legges klar av skytteren. Opptøftingen av granatene og skråstilling i overensstemmelse med rørhellingen fører til aktivering av skuddstyringen 35, riktignok først når også en tenner er innskrudd og (virtuelt) armert. Under nedglidingen i oppskytingsrøret 3 blir granatens karakteristiske data overført til kasterstyringen 51 som overfører disse til beregningsapparatet 16 sammen med dataene angående opprettingen av oppskytingsrøret. På grunnlag av disse data beregner beregningsapparatet flygebanen og innslaget, og/eller avgir en melding ved ikke-tillatte driftstilstander.

Utfallet av granaten fra utfallsåpningen 7 fører til desaktivering av denne, enten det er på grunn av energimangel eller på grunn av at skytestyringen blokkerer seg selv etter simuleringen av et skudd. Det er her tenkelig at også en dataoverføring spesielt for dette formål finner sted fra minekastersimulatoren til granaten i oppskytingsrøret.

Da den beskrevne minekastersimulator verken frembringer en oppskytingsstøy - også når dette for realitetsnær simulering, om enn med vesentlig redusert lydstyrke, kan frembringes ved hjelp av en støygenerator - eller utslynger granater, kan man med dette apparat øve på praktisk talt ethvert sted, f.eks. også i bebygget område eller i haller.

Ved en virkelig minekaster bremses granatene i oppskytingsrøret ved hjelp av en luftpute som danner seg under disse i oppskytingsrøret på grunn av den nødvendigvis forholdsvis tette avslutning med rørveggen. På grunn av utkasteråpningen kan en slik luftpute ikke danne seg i simulatoren. For en realistisk glidetid for granatene i røret, særlig for øving på hurtigild, kan granatenes friksjon mot rørveggen økes ved hjelp av passende foranstaltninger, så som f.eks. i det minste stedvis trangere pasning, spesielt materialparing eller anbringelse hhv. innpasning av eksempelvis filtflater eller liknende materiale på hhv. i de overflatepartier av granatene som kommer i kontakt med rørveggen, og/eller i rørveggen. Det er dessuten tenkelig å holde utfallsåpningen 7 lukket med et deksel eller lokk, og la granaten støte bremset eller ubremset mot kasterrørbunnen, og å åpne lokket fortrinnsvis etter forløp av den typiske forsinkelsestid mellom innkasting og tenning av granaten. Åpningen av lokket kan for eksempel skje ved innvirkning av granatens egenvekt, med en hjelpedrivanordning (motor) eller den lagrede energi til den nedglidende granat. Ved hjelp av en passende form på lokket kan dette dertil tjene til å fjerne granaten forholdsvis mykt og definert fra kasterrøret.

Lokket kan også holdes lukket ved hjelp av en elektromagnet, slik at minekastersimulatorens styring ved hjelp av et elektrisk signal kan frigi lokket. Under vekten av granaten, eventuelt forsterket ved dennes bevegelsesenergi, trykkes det mot lokket, og granaten glir ut. Ved hjelp av en tilbakeføirngsfjær lukkes lokket deretter automatisk på nytt.

Et mulig alternativ til kontrollert åpning kan bestå i at lukkefjæren er slik utformet at lokket åpner seg av seg selv under granatens egenvekt. Det er for øvrig tilstrekkelig når lokket lukker utfallsåpningen bare så mye at granatene ikke lenger kan falle ut av røret.

Ved simulatorer for minekastere som ikke skyter automatisk, men ved hvilke en i oppskytingsrøret tilstedeværende granat utskytes utenfra, f.eks. via en trekksnor, må et slikt lokk eller en ekvivalent lukkeanordning være til stede. Først ved betjening av utløseren blir for det første simuleringen utløst, og for det andre lokket frigitt, slik at granaten kan falle ut.

For avbremsing av granaten ved utfall kan returfjærelementet være dimensjonert så sterkt at det fremkommer en effektiv bremse virkning på granaten ved innklemming mellom oppskytingsrør og klaff. Dessuten kan lokket ha en slags føring, f.eks. av typen et kort rørstykke, og/eller oppvise en friksjonsøkende kledning (filtstrimmel; fjærstrimmel) for å redusere granatenes fallhastighet.

Varianter av den som eksempel angitte utførelsesform er tilgjengelig for fagmannen ut fra beskrivelsen, uten å forlate området for oppfinnelsen slik den er krevd beskyttet.

Det er eksempelvis tenkelig å anordne i røret en deteksjonsenhet som arbeider ifølge en ekkometode, f.eks. ved hjelp av ultralyd, og som tillater uavhengig bestemmelse av tilstedeværelsen og bevegelsen av en granat i oppskytingsrøret, og/eller også induktive følere for dette formål på oppskytingsrøret.

Med henblikk på den forskjellige ytre form på forskjellige ammunisjonstyper, særlig mellom lys- og sprengammunisjon, kan det også være av fordel å utforme legemet på foranderlig måte, f.eks. ved hjelp av en utskdftbar mantel.

De på simulatoren tilstedeværende måle- og beregningsenheter kan også være anordnet på annen måte. Det er eksempelvis tenkelig å anordne alle deler i oppskytingsrøret, slik at, om overhodet, bare sendeenhetens 15 antenne må anbringes på utsiden. Det er også tenkelig å montere kompasset på et annet passende sted, f.eks. fundamentplaten 2. Imidlertid må man da med en passende måleanordning, f.eks. en optisk rotasjonsgiver mellom fundamentplaten 2 og kasterrørets lagerkule 14, måle vinkeldifferansen og ta hensyn til denne i beregningen. Det er også tenkelig at det ved reaktiveringen hhv. oppladningen av granatene, for eksempel slik som foreslått i transportbeholderen, også består den mulighet å omprogrammere granatene, f.eks. som spreng- eller lysammunisjon. Dermed ville bare en eneste, programmerbar ammunisjon være tilstrekkelig for simuleringen av alle mulige, virkelige ammunisjonstyper. Programmeringen, eventuelt også tilkoplingen av en frisk energikilde, kunne også skje ved skifting av legemets mantel (se ovenfor).

Claims (19)

1. Simulator for forladnings-rørvåpen, særlig for mine- og granatkastere, karakterisert ved at oppskytingsrøret (3) ved den nedre ende har en utfallsåpning (7), for å muliggjøre utfall av et skudd (8).

2. Simulator ifølge krav 1, karakterisert ved at utfallsåpningen (7) er lukket med en lukkeanordning i det minste så mye at granaten ikke kan falle ut gjennom utfallsåpningen, og at en frigivelsesanordning ved hjelp av hvilken lukkeanordningen og dermed utfallsåpningen (7) kan åpnes, er anordnet på lukkeanordningen.

3. Simulator ifølge krav 2, karakterisert ved at lukkeanordningen i den åpnede tilstand ved hjelp av trykkmidler, fortrinnsvis fjærelastiske elementer, trykkes mot den lukkede stilling, og/eller oppviser midler som utøver en bremsende virkning på den utfallende granat for å sikre en kontrollert utglidning av granaten fra utfallsåpningen (7).

4. Simulator ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at det er anordnet minst én ledeanordning (20), særlig i form av en på den nedre ende av utfallsåpningen (7) påløpende rampe, for å sikre et forstyrrelsesfritt utfall av et skudd (8) fra utfallsåpningen.

5. Simulator ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at det i oppskytingsrøret (3) er anordnet bremsemidler, særlig minst ett eller flere steder med øket friksjon og/eller innsnevringer, for å tilpasse falltiden for et skudd (8) i oppskytingsrøret (3) til virkelige forhold.

6. Simulator ifølge ett av kravene 1-5, karakterisert ved at det på oppskytingsrøret (3) og/eller på minekasterens understell (2) er anordnet måleanordninger, særlig en eller flere av følgende: - en posisjonsmåleanordning (10), særlig en anordning som arbeider ifølge GPS-metoden, for bestemmelse av den geografiske posisjon, - en hellingsmåleanordning (6; 52) for bestemmelse av oppskytingsrørets elevasjon, og - en retningsmåleanordning (6; 53), særlig en anordning som arbeider ifølge kompassprinsippet, for å kunne bestemme oppskytingsrørets (3) aktuelle oppretting.

7. Simulator ifølge ett av kravene 1-6, karakterisert ved at det innvendig ved den nedre ende av oppskytingsrøret er anordnet mottakingsmidler (19), særlig for elektromagnetisk, akustisk og/eller optisk stråling (18), for å kunne oppfange et datasignal som er utsendt fra et i oppskytingsrøret tilstedeværende skudd (8).

8. Simulator ifølge krav 7, karakterisert ved at det ved hjelp av mottakingsmidlene (19) kan frembringes et signal som med hensyn til minste én størrelse, særlig amplituden, er avhengig av posisjonen av skuddet (8) i røret og/eller tilstedeværelsen av et skudd (8) i oppskytingsrøret, for å utløse en oppskytingssimulering ved detektering av et i oppskytingsrøret nedglidende skudd.

9. Simulator ifølge ett av kravene 1-8, karakterisert ved at det er anordnet skudd-deteksjonsmidler (19) fortrinnsvis inne i oppskytingsrøret ved den nedre ende, for å bestemme tilstedeværelsen og fortrinnsvis også den omtrentlige posisjon og/eller bevegelse av et skudd i røret.

10. Simulator ifølge ett av kravene 1-9, karakterisert ved at det på oppskytingsrøret (3) er anbrakt en innstillingsanordning, slik at oppskytingsrøret (3) er dejusterbart og således innvirkningen av et virkelig skudd på opprettingen kan simuleres.

11. Simulator ifølge ett av kravene 1-10, karakterisert ved at det er anordnet en kontrollanordning (51) ved hjelp av hvilken minst én driftstilstand, fortrinnsvis alle følgende driftstilstander kan fastslås: - gjennomføringen av en oppskyting, - opprettingen av oppskytingsrøret, særlig elevasjon, vipping og/eller retning, - den geografiske posisjon, - typen av den ved et skudd benyttede ammunisjon.

12. Simulator ifølge ett av kravene 1-11, karakterisert ved at det for bestemmelse av oppskytingsrørets retning er anordnet en med oppskytingsrøret (3) sammenkoplet føler for jordmagnetfeltet, og de metalliske deler av simulatoren i det minste for størstedelen består av antimagnetisk materiale, særlig aluminium eller en aluminiumlegering, for å unngå en lokal forstyrrelse av jordmagnetfeltet.

13. Skudd for en simulator (1) ifølge ett av kravene 1-12, karakterisert ved at det oppviser en sendeanordning (17) og en kontrollenhet (41), idet kontrollenheten ved hjelp av sendeanordningen kan utsende datasignaler (18) hvis innhold angir typen av ammunisjon som skal simuleres ved hjelp av skuddet (8).

14. Skudd ifølge krav 13, karakterisert ved at det i det vesentlige består av styreenhet (33), legeme (31) og tenner (32), av hvilke i det minste tenneren er løsbart anbrakt, slik at det ved utskifting av legeme (31) og/eller tenner (33) kan simuleres forskjellige ammunisjonstyper for minekastere med hensyn til funksjon og/eller formgivning.

15. Skudd ifølge krav 13 eller 14, karakterisert ved at intensiteten av det utstrålte datasignal (18) avtar med avstanden fra skuddet (8), for å kunne bestemme skuddets (8) avstand fra en mottakingsanordning (19) for disse data.

16. Skudd ifølge ett av kravene 13-15 eller for en simulator (1) ifølge ett av kravene 1-12, karakterisert ved at den oppviser minst én anordning, fortrinnsvis fire til åtte anordninger, som kan oppta hjelpeladningssimuleringsenheter (34) og disponerer over deteksjonsmidler (37) for hjelpeladningssimuleringsenhetene, for å kunne fastslå antallet av de anbrakte hjelpeladningssimuleringsenheter (34).

17. Skudd ifølge krav 16, karakterisert ved at hjelpeladningssimuleringsenhetene (34) i det vesentlige består av en liten plate som kan anbringes på styreenheten (33) hhv. på skuddets hals, og at skuddet oppviser anbringelsesmuligheter for et bestemt maksimaltall av hjelpeladningssimuleringsenheter (34), og det for hver anbringelsesmulighet er for hånden en detektor (37), særlig en induktiv, kapasitiv eller optisk detektor, slik at tilstedeværelsen av en hjelpeladningssimuleringsenhet i vedkommende anbringelsesmulighet kan fastslås.

18. Skudd ifølge ett av kravene 13-17 eller for en simulator (1) ifølge ett av kravene 1-12, karakterisert ved at skuddet (8) oppviser en skuddkontrollenhet (41) og deteksjonsmidler (42, 44), hvorved en simulert oppskyting av skuddet kan detekteres og overføres til skuddkontrollenheten (41) ved hjelp av deteksjonsmidlene (42, 44), at skuddet oppviser en første sendeanordning (17) for et signal (18), og at skuddkontrollenheten (41) ved utførelse av en første oppskyting utsender et første signal og ved hvert andre og/eller ytterligere skudd utsender en informasjon som avviker fra signaliseringen ved den første oppskyting, eller ikke utsender noe signal, slik at det kan fastslås om det samme skudd (8) anvendes flere ganger i rekkefølge.

19. Skudd ifølge krav 18 og beholder for minst ett skudd, karakterisert ved at skuddkontrollenheten kan omstilles til tilstanden før en første oppskyting, idet skuddet innlegges i beholderen som disponerer over andre forbindelsesmidler som kan tre i kontakt med komplementære, tredje forbindelsesmidler i skuddet, og at tilbakestillingsforløpet kan utløses ved hjelp av kontaktdannelsen og/eller de derved utvekslede signaler mellom de andre og tredje forbindelsesmidler.