NO311170B1 - Langrennsski egnet for sköyteteknikk - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder en langrennsski som særlig er egnet for skøyteteknikk. Oppfinnelsens mål er å utforme skifasongen slik at skiløperen kan utnytte frasparkfasen best mulig til å overføre frasparkenergien til en fremdrift som varer lenger enn i tilsvarende kjente ski.

Når ski brukes i skøyteteknikk gjennomløper den ene eller begge ski følgende to faser:

frasparkfasen og

glifasen.

Frasparket i frasparkfasen for en skøyteski eller generelt en hvilken som helst type ski som brukes i skøyteteknikk, skjer ved: a) Kanting av den ski SK som løperen skal sparke fra med i forhold til skiens inner-kant, en kantingsvinkel P på fortrinnsvis mellom 5 og 45° i forhold til en idealisert plan

snøoverflate SCH, som det er vist på fig. 1, samtidig med

b) føring av denne ski, slik det er vist på fig. 2, ut i en skøytevinkel a på f.eks. mellom 10 og 80° i forhold til løyperetningen, dvs. i forhold til den gjennomsnittlige løpsret-ning, og c) overføring av en frasparkpuls til denne ski (hvis størrelse og forløp vil være av-hengig av skiløperens skøyteteknikk, vekt og disponert benstyrke).

For glifasen er det gunstig dersom skiens glireming A i størst mulig grad sammenfaller med løyperetningen, hvilket er illustrert skjematisk på fig. 3 for en ren glifase hvor begge ski er parallelle.

Pilen A er altså på fig. 2 ikke alltid sammenfallende med løyperetningen annet enn når skøytetakene bare utføres med den ene av skiene, mens gliretningen naturligvis sammenfaller når løperen ikke sparker fra, men glir fremover med parallelle ski, illustrert på fig. 3.

For en optimal energiutnyttelse er det gunstig dersom glifasen kan vare lengst mulig, mens frasparkfasen er kortest mulig, og dette er vist skjematisk på fig. 4. GL og GR indikerer da glifasen for venstre hhv. høyre ski, mens AL og AR illustrerer den tilsvarende frasparkfase.

For å fa til et optimalt fremdriftsforløp ville det beste være hvis man kunne bruke ski med forskjellig sidefasong. For glifasen hvor skien (skiene) skal gli rett fremover (uten kanting) ville man foretrekke ski med rett eller noe konkav form slik det er vist på fig. 5 og 6 (oftest benevnt ski med rett hhv. innsvingt profil), mens et siderettet fraspark ville være optimalt med en konveks skiform slik det er vist på fig. 7.

Ski fremstilles i dag enten med parallelle sidekanter, med konkav eller innsvingt form hvor både skituppområdet og bakskien er bredere enn midtpartiet, eller - særlig for skøyteteknikk - med svak konveks form, det vil si tilspisset foran og bak. Endelig har man langrennsski som foran er tilspisset noe til "båtform", men som ellers har parallelle eller svakt konvekse sideflater. Ski med innsvingt form arter seg slik når man kanter dem at de svinger noe innover når man skal sparke fra ved å føre skien ut til siden. Parallelle ski forholder seg relativt nøytrale under et slikt fraspark og gjør det enklere å holde full kontroll ved utoverskøyting, mens en svakt konveks ski vil "overstyre" ved at skien selv søker å øke skøytevinkelen a under frasparkfasen.

Når det gjelder skøyteteknikk i motbakker søker man å få bedre fremdrift ved at man får en skrittvirkning når den ene ski føres ut fra bevegelsesretningen under frasparket, som tidligere, men hvor også den andre ski føres utover i forhold til løyperetningen, for gjensidig veksling, det vil si samme teknikk som i dag stort sett brukes overalt for tosidig skøyting. Ingen av skiene følger da løyperetningen men skrås symmetrisk ut og brukes til avvekslende fraspark med venstre og høyre ben. Teknikken begunstiger konvekse eller parallelle ski mer enn konkave, idet de siste gir en viss motvirkende effekt. Ulempen med konvekse skikanter ligger i at skien vil følge kantlinjen utover så snart den kantes under frasparket. For å studere hva som skjer med en konveks skitype kan man se på fig. 8 hvor som før A viser skiens gliretning. Skal løperen tilbakelegge strekningen X til Y med en vanlig ski som er noe bredere på midten vil først høyresiden pga. sin kon-veksitet følge kurven a som fører jo lenger ut fra løyperetningen desto større løypens stig-ning er, og en tilsvarende større avstand må tas inn igjen for å gjennomføre frasparket. Jo slakkere løypestigningen er desto mindre blir utsvinget, det vil si skrittbredden. Ved slutten av utsvingsforløpet må altså løperen redusere fremdriftshastigheten for ikke å føres for langt til siden. Etter den første tilbakelagte strekning s skiftes over fra høyre til venstre ski som da vil følge kurven ai for den neste sfrekning Sj.

Fra patentlitteraturen ved AT 369 273 kjennes en ski, særlig en alpinski hvor midtområdet har et konvekst parti, men hvor det i forbindelse med dette er avsatt en konkavt parti. En slik kombinert innsvingning og utvidelse har man kommet frem til for å bedre alpinskiens løp på glatte og bratte flater.

Oppfinnelsens oppgave er på tilsvarende måte å utforme en ski slik at sideprofilen i et grunnriss gir en stabilisering av bevegelsen i lengderetningen, nemlig ved at skien under en glifase ikke føres for langt ut til siden slik at fremdriftshastigheten må re-duseres. Det man kan kalle svingenergien utnyttes derved bedre, slik at man ved bevisst trykkøkning og således endring av flatetrykkfordelingen under skien og konsentrasjon av vekten mot skiens midtparti ved slutten av glifasen, kan fa til at frasparkfasen blir redusert i tid, slik at løperen ved en og samme energioverføring i frasparket kan få skien til å følge en slakkere kurve b hhv. bi og således kan tilbakelegge en lengre strekning w hhv. Wi enn den tilsvarende strekning s hhv. Si når skien følger den brattere kurve a hhv. a,.

Denne oppgave løses i og med oppfinnelsen ved de trekk som er satt opp i patentkravene.

Ytterligere særegenheter med oppfinnelsen vil fremgå av fig. 9-11 i tegningene. På disse tegninger har man forenklet og sterkt overdrevet vist hvordan oppfinnelsens ski er profilert, idet samtlige av de viste ski er sett rett ovenfra.

Den kombinasjon som oppfinnelsen tilsier, av konvekse og konkave partier, løser den gitte oppgave på best måte når, slik det fremgår av et viktig trekk i oppfinnelsen, en omhylningskurve eller rett linje har lengre avstand fra skiens langsgående midtakse £, mot skituppen enn mot bakenden.

På fig. 9 vises en foretrukket utførelse av skiprofilen for en langrennsski med tre bredere partier, det vil si et konvekst midtparti KN, en utvidet tupp med bredde Hi og en utvidet bakende med bredde H2, og slik at alle tre utvidede partier berøres av en rett omhylningslinje B. Alternativt viser fig. 9A hvordan denne omhylningslinje i stedet er en konveks omhylningskurve B ved at midtpartiet har større bredde enn tuppen og bakenden.

I en ski SK ifølge oppfinnelsen og hvis skitupp er angitt med SP og er vist på fig. 10, benytter man, idet man tar hensyn til stivhetsforløpet og den tilhørende trykkfordeling når skien ligger flatt, en profilering som gir to forskjellige bevegelsesretninger, nemlig en rettlinjet bevegelse langs glisålen og en utoverbøyd bevegelseslinje i forhold til sidekan-ten, idet følgende oppnås:

For glifasen:

Siden en skøyteskis midtparti under glifasen (belastning med løperens mak-simale kroppsvekt) ikke blir presset fullstendig ned mot snøunderlaget, vil det bare være de flater som har direkte kontakt med snøen som bestemmer skiens gliretning. Fig. 10 viser to kontaktlinjer K ved en belastning på fra halvparten til hele kroppsvekten, og dersom man kombinerer disse kontaktlinjer for glifasen med den optimale sideprofil for denne får man en mest mulig rettlinjet bevegelse, idet denne er indikert med den slakke bevegelselinje Ai.

Frasparkfasen:

Trykket på skien økes da samtidig med at den kantes noe, slik det er illustrert på fig. 1. Derved føres de kontaktflater som kontaktlinjene K representerer inn mot det konvekse området på skiens midtparti KN, og nettopp ved at skien her er utvidet til konveks form utnyttes dette under kantingen slik at man får en annen og noe krummere bevegelseslinje A2 i motsatt retning (se fig. 11), idet kraften mot skien kan være fra full kroppsvekt til 1,5 ganger denne. Frasparkfasen utnyttes altså over midtpartiet ved kant-li<n>jenKi.

Det som bestemmer dette forløp er samspillet mellom bøyestivhetsforløpet, sideprofilen og kantingsvinkelen.

Claims (6)

1. Skipar hvor minst én av de to sidekantflatene på minst én av parets to ski (SK), i midtpartiet (KN) har konveks form eller forløper parallelt med skiens lengdeakse (£,), og hvor minst én av disse sidekantflater på minst én av skiene (SK) i paret, foran og/eller bak har konkav form, karakterisert ved at det konvekst eller parallelt utformede midtparti (KN) samt det bredeste parti med bredde (Hi, H2) foran hhv. bak på skien (SK), på et skipar som er utformet som langrennsski, berøres av en rettlinjet eller konveks omhylning (B).

2. Skipar ifølge krav 1, karakterisert ved at omhylningen (B) er rettlinjet og berører det bredeste parti med bredde (Hi) foran på skien, på sidekantflaten ved dette parti, i en større avstand til skiens (SK) lengdeakse (£,) enn ved berøringen av en kantlinje (Ki) langs det konvekse eller parallelle midtparti (KN).

3. Skipar ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at det konvekse eller parallelle midtparti (KN) kantfritt går over i ett eller begge konkave partier (K) av sidekantflaten.

4. Skipar ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at midtpartiet (KN) med konveks eller parallell form strekker seg over skiens (SK) skibmdin<g>sornråde.

5. Skipar ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at de konvekse eller parallelle partier (KN) og de konkave partier (K) av sidekantflatene er anordnet speilsymmetrisk i forhold til skiens (SK) lengdeakse (£).

6. Skipar ifølge ett av kravene 1-5, karakterisert ved at de konvekse eller parallelle partier (KN) og de konkave partier (K) av sidekantflatene er anordnet likt på begge skiparets ski (SK).