NO301043B1

NO301043B1 - Fremgangsmåte for fremstilling av en festeanordning som har en eller flere fritt formede haker dannet av et smeltet, termisk fölsomt materiale

Info

Publication number: NO301043B1
Application number: NO934668A
Authority: NO
Inventors: Dennis Albert Thomas; David Joseph Kenneth Goulait
Original assignee: Procter & Gamble
Priority date: 1991-06-21
Filing date: 1993-12-17
Publication date: 1997-09-08
Also published as: HK1006553A1; WO1993000215A1; FI103186B; FI103186B1; HU217592B; SA92130046B1; GR3023094T3; BR9206183A; EP0603189A1; TR28751A; SK145093A3; US5326415A; AU670031B2; PL170275B1; DE69218952T2; DE69218952D1; SG47646A1; HU9303682D0; CZ279893A3; AU2162892A

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av en f esteanordning,

i henhold til innledningen i det etterfølgende patentkrav 1.

Mekaniske festeanordninger for gjentatt fastgjøring er velkjent. Vanligvis omfatter slike festeanordninger to hovedkomponenter, en hake som er festet til et substrat og kan kobles til en komplementær, andre komponent, den motlagende flaten. Et fremspring på haken til festeanordningen trenger inn i den mottagende flaten og enten kobles til eller oppfanger tråder eller fibre i den mottagende flaten. Den resulterende mekaniske sammenkobling og fysiske hindring hindrer fjernelse av festeanordningen fra den mottagende flaten inntil separasjonkrefter overstiger enten rive- eller skjærstyrken til festeanordningen.

For tiden fremstilles mekaniske festeanordninger for gjentatt fastgjøring ved i det minste to fremgangsmåter. Én fremgangsmåte krever flere filamenter, som hver kan formes til to haker. Eksempler på festeanordninger fremstilt etter denne fremgangsmåten er vist i US-patentene 2717437 og 3943981, som beskriver en gruppe utstående løkker.

Lignende anordninger er vist i US-patentene 4216257, 4454183 og 4463486. Disse skrifter beskriver oppvarming av endene til polymere monofilamenter. Andre beskrivelser av lignende festeanordninger fremstilt etter den første fremgangsmåten finnes i US-patentene 4307493 og 4330907.

Den andre fremgangsmåten som vanligvis benyttes for å fremstille mekaniske festeanordninger er å støpe eller ekstrudere anordningene, slik som beskrevet i US-patentene 3147528 og 3594863. Kontinuerlig sprøytestøping er beskrevet i US-patent 3594865.

Den kjente teknikk omfatter forskjellige hakekonstruksjoner. De ovenfor nevnte skrifter beskriver for eksempel anordninger som har stammer med generelt konstant tverrsnitt. US- patent 3708833 beskriver en hake som smalner noe av fra den innerste til den ytterste enden og rager vinkelrett ut fra substratet.

EP-patentsøknad 0276970 beskriver en festeanordning som har en stamme med konstant tverrsnitt, orientert med en vinkel mellom omtrent 30° og omtrent 90° i forhold til

underlaget.

EP-patentsøknad 0381087 og NO-patentsøknad 932233 beskriver en festeanordning med skråstilte haker, fremstilt ved en fremgangsmåte som angitt innledningsvis, idet hakematerialet tilføres celler i en trykksylinder, hvoretter materialet avsettes fra cellene på et substrat.

Festeanordninger i henhold til kjent teknikk er forholdsvis kostbare å produsere, og prosessene i henhold til den kjente teknikk er forholdsvis langsomme. Det er derfor et behov for en hurtig og lite kostbar fremgangsmåte for fremstilling av festeanordninger av den angjeldende typen.

I henhold til den foreliggende oppfinnelse er det kommet frem til en hurtig og lite kostbar fremgangsmåte for fremstilling av festeanordninger av den angjeldende typen.

Fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse kjennetegnes ved de trekk som fremgår av det etterfølgende patentkrav 1.

Fra DE-patentsøknad 3808295 er det kjent å danne dekorativt granulat, dvs. separate partikler, som bare midlertidig er festet til et substrat i form av et transportbånd i et fremstillingsanlegg, inntil partiklene til slutt "skaves" løs fra båndet og oppsamles. Som anvendelse av granulatet angir skriftet særlig strukturtapet. Det benyttes et perforert påføringselement som materialet drives gjennom for å avsettes på båndet. I den kjente fremgangsmåten er båndet bare et hjelpeelement for transport av granulatet. I den kjente fremgangsmåten er beliggenheten til hullene uten betydning, ettersom partiklene skal løsgjøres fra transportbåndet. En etterfølgende påsetting og fastgjøring på et substrat av separate, løse haker (med meget små dimensjoner) for et borrelåsbånd i korrekte innbyrdes stillinger vil være en meget uhensiktsmessig prosess, mens tilsetning av et løst granulat på tapet ikke er noe problem, fordi det ikke kreves noen nøyaktighet mht. de enkelte partiklers beliggenhet.

Ved fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse er substratet som materialet avsettes på et element i det ferdige produkt; dvs. at materialet festes permanent til substratet. Materialet, dvs. hakene i en borrelås, festes dessuten i innbyrdes korrekte stillinger, bestemt av beliggenheten til hullene i påføringselementet.

Ved utførelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen transporteres substratet som materialet skal sammenføyes med i en første retning i forhold til påføringselementet. Materiale påføres på substratet som transporteres i enkeltvise mengder. De enkeltvise mengder av materiale strekkes deretter i en retning som har en vektorkomponent hovedsakelig parallelt med planet til substratet. Det strukne materialet kappes for å danne en ytre ende og en koblingsanordning. Nærmere bestemt ekstruderes det smeltede materialet, f.eks. "hot-melt"-klebemiddel, gjennom hullene i påføringselementet og til substratet, som kan være av polyesterfilm, og strekkes og kappes når den innbyrdes forskyvning mellom påføringselementet og substratet øker, for dannelse av en festeanordning som har haker.

En illustrerende og egnet men ikke begrensende anvendelse av festeanordningen som er fremstilt etter fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse er i forbindelse med en absorberende gjenstand for engangsbruk, slik som en bleie. Dette eksempel på en anvendelse av festeanordningen skal beskrives nærmere i følgende beskrivelse, under henvisning til de vedføyde tegninger, der like elementer er gitt de samme henvisnings-tall, og samhørende elementer er tilføyd ett eller flere '-tegn, eller tallene er øket med 100.

Figur 1 er et mikrofoto som i perspektiv viser en festeanordning der

koblingsanordningene er orientert hovedsakelig i samme retning.

Figur 2 viser i sideprojeksjon en hake i festeanordningen vist i figur 1.

Figur 3 viser i sideprojeksjon en andre utførelse som har en hovedsakelig

halvkuleformet koblingsanordning.

Figur 4 viser i sideprojeksjon skjematisk en siktplate-inmetning som kan benyttes for å fremstille en festeanordning ved bruk av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Figur 5 er et mikrofoto som i perspektiv viser en festeanordning der

koblingsanordningene er orientert hovedsakelig i vilkårlige retninger.

Figur 6 viser i perspektiv et absorberende tekstil for engangsbruk, som utnytter en festeanordning fremstilt i henhold til oppfinnelsen, og figuren viser det indre laget og kjernen delvis gjennomskåret.

Figur 7 viser i planprojeksjon en hake som har en asimutvinkel på omtrent 90°. Figur 8 viser i oppriss en innretning (bare et parti av denne er vist) som kan benyttes for å fremstille en festeanordning med skråstilte haker ved bruk av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Figur 9 er en annen planprojeksjon som viser en annen innretning som kan benyttes

for å fremstille en festeanordningen med skråstilte haker.

Figur 10 er en planprojeksjon av et hull som har en hovedakse og en mindre akse. Figur 11 er én planprojeksjon av et hull som har en hovedakse og en mindre akse. Figur 12 er en planprojeksjon av et annet hull som har en hovedakse og en mindre

akse.

Figur 13 er en planprojeksjon av et hull som har en hovedakse og en mindre akse.

Festeanordningen 20 fremstilt ved bruk av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen omfatter i det minste en hake 22, og fortrinnsvis en gruppe av haker 22, som er festet til et substrat 24 i et forutbestemt mønster, slik som vist i fig. 1. Hakene 22 har en fot 26, en stamme 28 og en koblmgsanordning 30. Føttene 26 til hakene 22 er i kontakt med og er festet til substratet 24, og holder de indre ender av stammene 28. Stammene 28 rager utover fra substratet 24 og føttene 26. Stammene 28 ender i en ytre ende 29 som henger sammen med en koblingsanordning 30. Koblingsanordningene 30 rager radialt sideveis fra stammene 28 i en eller flere retninger og kan danne en krokformet tupp. Her betyr utrykket "sideveis" at det finnes en vektorkomponent som hovedsakelig er parallell med planet til substratet 24 ved den haken som betraktes. At en koblingsanordning 30 rager ut fra omkretsen av stammen 28 i en sideveis retning muliggjør at koblingsanordningen 30 kan festes til en komplementær mottaksflate (ikke vist). Koblingsanordningen 30 er festet til, og er fortrinnsvis i ett med, den ytre enden 29 av stammen 28.

Gruppen av haker 22 fremstilles ved hjelp av en fremgangsmåte som frembringer en fritt formet hake 22, slik det skal beskrives i det følgende. Utrykket "fritt formet" betyr her en struktur som ikke fjernes fra et formhulrom eller en ekstruderingsdyse i fast form eller med en definert fasong. Hakene 22 avsettes på et substrat 24 som skal beskrives nærmere i det følgende, i smeltet, fortrinnsvis flytende tilstand og størkner, ved kjøling inntil de er faste og har fått den ønskende struktur og form, slik det skal beskrives i det følgende.

Den fritt formede gruppen av haker 22 fremstilles etter en fremgangsmåte som ligner den fremgangsmåten som er kjent som roterende siktplate-trykking. Denne fremgangsmåten benytter et påføringselement i form av en sylindrisk plate, som kalles trykksylinderen 73. Ved bruk av fremgangsmåten føres et substrat 24 gjennom spalten 70 mellom trykksylinderen 73 og en støtterulle 74, slik som vist i figur 4. Trykksylinderen 73 og støtteruUen 74 har generelt parallelle senterlinjer og holdes i anlegg mot substratet 24 når dette passerer gjennom spalten 70. Påføringselementet, dvs. trykksylinderen 73, har et mønster av hull 56, som tilsvarer det ønskede mønster av haker 22 som skal avsettes på substratet 24. StøtteruUen 74 bevirker motkraft mot trykksylinderen 73 og bringer substratet 24 mot trykksylinderen 73 når substratet 24 passerer gjennom spalten 70. Flytende, termisk følsomt materiale, fortrinnsvis termoplastmateriale, som hakene 22 skal dannes av, tilføres fra et oppvarmet forråd, slik som en oppvarmet trykkstav 81. Det termisk følsomme materialet drives inn i hullene 56 av et avstrykerblad 83 når trykksylinderen 73 roterer omkring senterlinjen. Det termisk følsomme materialet ekstruderes fra hullene 56 og mot substratet 24 i det ønskede mønster.

Etterhvert som den innbyrdes bevegelsen mellom substratet 24 og trykksylinderen 73 øker, strekkes hakene 22 i en retning som har en sideveis komponent, generelt parallelt med planet til substratet 24, for dannelse av stammen 28 og koblingsanordningen 30. Til slutt skilles tuppen av haken fra koblingsanordningen 30 ved hjelp av en kappeanordning 78. På grunn av de viskoelastiske egenskaper til termoplasten trekker haken 22 seg sammen. Det antas også at haken 22 trekker seg sammen under påvirkning av tyngdekraft og krympning som inntreffer under kjøling. Haken avkjøles deretter og stivner fortrinnsvis, til en fast struktur der koblingsanordningen 30 er i ett med stammen 28.

Festeanordningen 20 kan festes til en komplementær mottagende flate. Utrykket "mottagende flate" som benyttes her og som koblingsanordningen 30 på festeanordningen 20 festes til betyr enhver flate med tett fordelte åpninger som er komplementære med koblingsanordningen 30 og er dannet av en eller flere tråder eller fiber, eller alternativt at flaten er i stand til å deformeres elastisk lokalt slik at koblingsanordningen 30 kan sperres og ikke trekkes løs uten hindring. Åpningene eller de lokale, elastiske deformasjoner muliggjør innføring av koblingsanordningene 30 i planet til den mottagende flaten, mens trådene (eller det udeformerte materiale) i den mottagende flaten, mellom åpningene (eller deformerte områder) hindrer løstrekking eller løsgjøring av festeanordningen 20 inntil dette ønskes av brukeren, eller at enten rive- eller skjærstyrken til festeanordningen 20 på annen måte overskrides. Den mottagende flaten kan være plan eller buet.

En mottagende flate som har tråder eller fiber kalles komplementær dersom åpningene mellom trådene eller fibrene er av en slik dimensjon at i det minste en koblingsanordning 30 kan føres inn i planet til den mottagende flaten, og trådene er dimensjonert for å komme i inngrep med eller å gripes av koblingsanordningen 30. En mottagende flate som er lokalt deformerbar er komplementær dersom i det minste en koblingsanordning 30 kan bevirke en lokal forstyrrelse av planet til den mottagende flaten, hvilken forstyrrelse motstår fjernelse eller adskillelse av festeanordningen 20 fra den mottagende flaten.

Egnede mottagende flater omfatter fornettet skum, strikkevarer, "woven"- eller "nonwoven" -materialer og materialer med stingfestede løkker, slik som Velcro-borrelås-materialer som selges av Velcro USA, Manchester, New Hampshire. En særlig egnet mottagende flate er et polypropylen "non-woven"- tekstil som har en flatevekt på 17,1 g/m<2>, laget ved en egnet kommersiell karde- eller "spunbonding"-prosess. Egnete "non-woven"-tekstiler kan leveres av Veratech Nonwoven Group of the International Paper Company, Walpole, Massachusetts 02081. Andre mottagende flater kan også benyttes, slik som stingfestet tekstil nummer 970026 som markedsføres av Milliken Company, Spartanburg, Syd-Carolina.

Det henvises til figur 2, for en nærmere beskrivelse av komponentene i festeanordningen 20, idet substratet 24 for festeanordningen 20 bør være tilstrekkelig sterkt til å hindre opprivning og adskillelse av de enkelte haker 22 i festeanordningen 20, og substratet bør ha en flate som hakene 22 enkelt kan festes til, og det må kunne festes til en gjenstand ved å fastgjøres slik brukeren ønsker. Med utrykket feste menes her en tilstand der en første del eller komponent er festet eller forbundet med en annen del eller komponent, enten direkte, eller indirekte ved at den første del eller komponent er festet eller forbundet med en mellomliggende del eller komponent, som i sin tur er festet eller forbundet med den andre delen eller komponenten.

Substratet 24 bør også kunne rulles sammen, det må tåle vanlige fremstillingsprosesser, det må være fleksibelt slik at det kan bøyes til ønsket fasong, og det må tåle varmen i de flytende haker 22 som avsettes på substratet uten at det smelter eller utsettes for skadelige virkninger før hakene 22 størkner. Dersom substratet 24 er et varmefølsomt materiale, kan det benyttes en kjølt støtterulle 74 for å muliggjøre at substrater 24 som ellers ikke ville tåle varmen i de flytende haker 22 kan benyttes i prosessen. Substratet 24 må også finnes i flere bredder. Egnede substrater 24 omfatter strikkevarer, "woven"-materialer, "nonwoven" -materialer, gummi, vinyl, filmer, særlig polyolefmfilmer og fortrinnsvis polyesterfilmer. Et polyesterfilm-substrat 24 med en flatevekt på 17,1 g/m<2 >og en tykkelse på omtrent 0,008 til omtrent 0,15 mm er funnet egnet. Slike materialer er kommersielt tilgjengelige fra Hoechst Celanese, Greer, Syd-Carolina, 29651 og selges under varenavnet Hostaphan 2400 polyester film.

Det er ikke nødvendig at det er noen synlig grense mellom foten 26 og stammen 28. Det eneste vesentlige er at stammen 28 ikke adskilles fra foten 26 og at foten 26 ikke adskilles fra substratet 24 under bruk. Tverrsnittet til foten 26 må gi tilstrekkelig

strukturell sammenheng og således ha et areal som gir den ønskede rive- og skjærstyrke for festeanordningen 20, avhengig av tettheten i mønsteret av haker 22 og geometrien til stammen 28 og koblingsanordningen 30, og foten må gi tilstrekkelig feste mot substratet 24. Dersom det benyttes en lang stamme 28, bør foten 26 genereit ha større

tverrsnittsareal, for å gi tilstrekkelig feste mot substratet 24 og tilstrekkelig strukturell sammenheng.

Fasongen til undersiden av foten 26 mot substratet 24 tilsvarer hovedsakelig formen til hullets tverrsnittsareal ved overflaten av trykksylinderen 73. Når forholdet mellom lengden og bredden til undersiden øker, kan haken 22 bli ustabil når den utsettes for krefter, slik som tyngdekrefter, som er parallelle med bredden (den korte siden) av undersiden. For fremstilling av en hake 22 som er orientert hovedsakelig i maskinretningen til substratet 24 foretrekkes et lengde/breddeforhold på mindre enn omtrent 1,5 : 1, og mere foretrukket er en hovedsakelig sirkulær underside. For imidlertid å fremstille skrådde haker 22, dvs. haker som er orientert i en annen retning enn maskinretningen, foretrekkes et lengde/breddeforhold som er større enn 1,5 : 1, og en generelt elliptisk eller trekantet underside med et lengde/breddeforhold større enn omtrent 1,5 : 1 er enda mere foretrukket. En utførelse av fremgangsmåten for fremstilling av skråstilte haker skal beskrives nærmere i det følgende.

I den utførelsen som skal beskrives er en fot 26 som har en underside med generelt sirkulær form og en diameter på omtrent 0,10 til 0,30 mm passende. Dersom det er ønskelig å gi festeanordningen 20 større rive- eller skjærstyrke i en retning, kan tverrsnittet til foten 26 modifiseres ved å økes i denne retningen, slik at styrken og den strukturelle sammenhengen i forhold til aksen som er parallell med denne retningen øker. Denne modifikasjonen bevirker at hakene 22 blir sterkere når de trekkes i den retningen som foten 26 er forsterket.

Stammen 2 rager utover fra foten 26 og substratet 24. Stammen 28 holder i lengderetningen koblingsanordningen 30 i avstand fra substratet 24. Med lengderetning menes her en retning som har en vektorkomponent bort fra substratet 24, hvilken retning øker den vinkelrette avstanden til planet til substratet 24 ved foten 26 til haken 22, med mindre retningen er angitt som en retning med en vektorkomponent mot planet til substratet 24.

Stammen 28 og foten 26 til hver hake 22 er tilknyttet et utgangspunkt 36. Utgangspunktet til stammen 28 er det punktet som kan ansees som midten av foten 26, og befinner seg innenfor grunnflaten til foten 26. Utgangspunktet 36 furnes ved en betrakning av haken 22 fra siden. Sidebetraktningen kan være hvilken som helst retning radialt mot stammen 28 og foten 26 som også er parallell med planet til substratet 24.

Den sideveise avstand mellom de ytterste kanter av undersiden til foten 26 for den angjeldende sidebetraktning bestemmes, og denne avstanden halveres for å finne midtpunktet til foten 26 i denne sidebetraktningen. Ved halvering av undersiden til foten 26 i den angjeldende sidebetraktning sees det bort fra små diskontinuiteter (slik som hulkiler eller ujevnheter som skyldes fastgjøringen til substratet 24). Dette punktet er utgangspunktet 36 til stammen 28.

Det er ikke nødvendig at det er noe synlig skille mellom foten 26 og stammen 28, og det er heller ikke nødvendig at kantene til sidene av stammen 28 er i ett med de ytre kanter av foten 26. Stammen 28 kan rage fra foten 26 til et punkt som er noe innenfor de ytre kanter av foten 26, slik at foten 26 har en ringformet omkrets, slik det kan ses av fig. 1. En ringformet omkrets 25 er et forholdsvist tynt lag av hakematerial som er festet til substratet 24 og danner en ring rundt stammen 26 i det punktet hvor stammen er festet til foten 26. Den ringformede omkretsen 25 anses ikke for å være en kantstrimmel eller et kantskjegg, men anses som en del av foten 26 til haken 22.

Stammen 28 danner en vinkel a med planet til substratet 24. Vinkelen a bestemmes på følgende måte. Haken 22 betraktes i profil. Profilbetraktningen av haken 22 er en av to bestemte sidebetralctninger, og finnes på følgende måte. Haken 22 betraktes fra siden, parallelt med planet til substratet 24, slik at den retningen som har den maksimale sideveise projeksjon 38 fremkommer. Den sideveise projeksjon er den sideveise avstand, fra midten av foten 26 ved en slik betraktning, det vil si fra utgangspunktet 36 til stammen 28 og til projeksjonen av det fjerneste sideveise punktet på haken 22 som er synlig ved en slik betraktning når dette punktet er projisert i lengderetningen og vinkelrett ned på planet til substratet 24.

Det vil forståes av en fagmann at den maksimale sideveise projeksjon 38 er projeksjonen fra utgangspunktet 36 til den ytre periferi av stammen 28 eller koblingsanordningen 30. Den sideprojeksjon av haken 22 som gir den maksimale sideveise projeksjon 38 er profilen til haken 22. Det vil også forståes at dersom festeanordningen 20 er fremstilt etter den fremgangsmåte som er beskrevet i det følgende, og dersom den maksimale sideveise projeksjon 38 hovedsakelig er orientert i maskimetningen, vil profilen hovedsakelig være orientert på tvers av maskinretningen, og at dersom den maksimale sideveise projeksjon 38 hovedsakelig er orientert på tvers av maskinretningen, vil profilen hovedsakelig være orientert i maskinretningen. Utgangspunktet 36 til stammen 28 bestemmes, slik som beskrevet ovenfor, med haken 22 sett i profil. Mens haken 22 fremdeles sees i profil bringes et imaginert skjæringsplan 40-40 som hovedsakelig er parallelt med planet til substratet 24 til å ligge tangentialt med periferien til haken 22 i det punkt eller segment av haken 22 som har den største vinkelrette avstand fra planet til substratet 24, m.a.o. det partiet av haken som har den største høyden. Det imaginære skjæringsplanet 40-40 flyttes deretter 1/4 av denne største vinkelrette avstand nærmere substratet 24 fra punktet med den største høyden, slik at det imaginære skjæringsplanet 40-40 skjærer haken 22 i en høyde som er 3/4 av den vinkelrette avstand fra planet til substratet 24.

Det imaginære skjæringsplanet 40-40 benyttes for å bestemme tre punkter på haken 22. Det første punktet er det punkt der skjæringsplanet skjærer den fremre kanten 42 på haken 22, og kalles det fremre 75%- punktet 44. Den fremre kanten er toppen av periferien til stammen 28 som vender bort fra planet til substratet 24. Det andre punktet befinner seg 180° gjennom midten av haken 22, og er det punktet der skjæringsplanet 40-40 skjærer den bakre kanten 46 til haken 22, og kalles det bakre 75% - punktet 48. Den bakre kanten er toppen av periferien til stammen 28 som vender mot substratet 24, og befinner seg hovedsakelig motsatt av den fremre kanten 42. Den rette linjen som forbinder disse to punkter ligger naturligvis i skjæringsplanet 40-40, og halveres for å bestemme midtpunktet 47 til det imaginære skjæringsplanet 40-40. En rett linje trekkes deretter som en forbindelse mellom midtpunktet 47 til det imaginære skjæringsplanet 40-40 og utgangspunktet 36 til stammen 28 i foten 26. Den vinkelen a som denne linjen danner i forhold til planet til substratet 24 er vinkelen a til stammen 28.

Forklart på en annen måte er vinkelen a som stammen 28 danner i forhold til planet til substratet 24 90°- komplementvinkelen til den vinkel som er fjernest fra loddlinjen som bestemmes av den linjen, sett i hvilken som helst sideprojeksjon, som forbinder skjæringsplanets midtpunkt 47 og utgangspunktet 36. Den minste vinkelen i forhold til planet til substratet 24 når denne linjen sees i hvilken som helst retning radialt mot stammen 28, og særlig utgangspunktet 36, hvilken retning hovedsakelig er parallell med planet til substratet 24 og vinkelrett på loddlinjen, er vinkelen a til stammen 28. Det skal påpekes at når en hake 22 med en maksimal sideveis projeksjon 38 orientert i maskinretningen sees tilnærmet i maskinretningen eller tilnærmet i 180° i forhold til denne, eller når en hake 22 med en maksimal sideveis projeksjon 38 orientert på tvers av masldjiretningen sees tilnærmet på tvers av masldmetningen, vil den tilsynelatende vinkel a til stammen 28 være omtrent 90°. Som forklart ovenfor skal imidlertid vinkelen a måles når den avviker mest fra loddlinjen og den er derfor den vinkel a som bestemmes når haken 22 sees i profil, på tvers av maskinretningen for en hake 22 som er orientert i maskinretningen og i maskinretningen for en hake 22 som er orientert på tvers av maskinretningen.

Stammen 28 kan være hovedsakelig vinkelrett på planet til substratet 24, eller den danner fortrinnsvis en spiss vinkel med dette planet for å bevirke øket rivestyrke i en bestemt retning, hvilken retning hovedsakelig er parallell med den største langsgående projeksjon 38. Vinkelen a til stammen 28 bør imidlertid ikke avvike for mye fra en rett vinkel, for at dette ikke skal medføre en festeanordning 20 som har en mere retningsbestemt skjærstyrke. For den beskrevne utførelse vil en stamme 28 med en vinkel a mellom omtrent 45° og omtrent 80°, fortrinnsvis omtrent 65°, virke utmerket. Dersom vinkelen til stammen 28 er mindre enn omtrent 80°, ansees stammen 28 ikke å være orientert vinkelrett i forhold til planet til substratet 24.

Det imaginære skjæringsplanet 40-40 og profilbetraktningen kan også utnyttes for å bestemme vinklene til den fremre kanten 42 og den bakre kanten 46 i forhold til planet til substratet 24. For å bestemme disse vinkler finnes det fremre 75%- punktet 44 og det bakre 75% - punktet 48 slik som beskrevet ovenfor. Det fremre punktet 50 til foten finnes på følgende måte. Linjen gjennom foten 26 når denne sees i profil bringes til å skjære den fremre kanten 42 til stammen 28. Dette skjæringspunktet er det fremre punktet på foten. Som nevnt ovenfor tas mindre diskontinuiteter i stammen 28 nær foten 26 som skyldes fastgjøringen til substratet 24 ikke hensyn til ved bestemmelse av det fremre punktet 50 på foten. Det fremre 75 % - punktet 44 forbindes med en rett linje med det fremre punktet 50 til foten. Denne rette linjen danner en vinkel pL i forhold til planet til substratet 24, og vinkelen er åpen i retning mot utgangspunktet 36 og midten til stammen 28. Vinkelen PL er vinkelen til den fremre kanten 42 eller ganske enkelt forkantvinkelen.

Det bakre punktet 52 på foten befinner seg hovedsakelig 180° fra det fremre punktet 50 på foten, på en linje gjennom midten til foten 26, og finnes på følgende måte. Linjen gjennom undersiden av foten 26 når denne sees i profil bringes til å skjære den bakre kanten 46 på stammen 28. Dette skjæringspunktet er det bakre punktet på foten. Som nevnt ovenfor tas mindre diskontinuiteter i stammen 28 nær foten 26 som skyldes fastgjøringen til substratet 24 ikke hensyn til ved bestemmelse av det bakre punktet 52 på foten. Som forklart ovenfor forbindes det bakre 75 % - punktet 48 med det bakre punktet 52 med en rett linje. Denne rette linjen danner en vinkel pT i forhold til planet til substratet 24 som er åpen i retning mot utgangspunktet 36 og midten av stammen 28. Vinkelen PT er vinkelen til den bakre kanten 46 eller ganske enkelt bakkantvinkelen.

Vinklene PL og px til den fremre kanten 42 og den bakre kanten 46 bestemmer parallelliteten til sidene av stammen 28. Dersom vinklene PL og pT til den fremre kant 42 og den bakre kant 46 ikke er supplementvinkler (summen er ikke omtrent 180°), er sidene til stammen 28 ikke parallelle. Dersom sidene til stammen 28 ikke er parallelle, krysser de rette linjene som bestemmer vinklene PL og pT (som forbinder det fremre punkt 50 til foten og det bakre punkt 52 til foten med 75 % - punktene 44 og 48 med hverandre), enten over eller under planet til substratet 24. Dersom vinklene pL og PT til den fremre kant 42 og den bakre kant 46 er ulike og linjene som bestemmer disse vinkler krysser hverandre over planet til substratet 24 (utover fra foten 26), vil haken 22 konvergere fra foten 26 og mot den ytre enden og koblingsanordningen 30. Bare dersom vinklene pL og PT til den fremre kant 42 og den bakre kant 46 er orientert i den samme retning, og er supplementvinkler, ansees vinklene PL og pT til den fremre kant 42 og den bakre kant 46 for å være like, og sidene til stammen 28 ansees for å være parallelle.

En stamme 28 som har en fremre kant 42 som danner en vinkel pL med substratet på omtrent 45° + 30° er egnet. En bakre kant 46 som danner en vinkel PT med substratet på omtrent 65° ± 30° er egnet. En stamme 28 som har slike vinkler PL og pT for den fremre kant 42 og den bakre kant 46 virker utmerket sammen med det ovenfor nevnte området for vinkelen a til stammen 28 for å frembringe en avsmalnende stamme 28, som fortrinnsvis er slik orientert i forhold til substratet 24 at den bevirker høy skjær- og rivestyrke uten at det kreves for mye materiale i haken.

De målinger som er nevnt ovenfor kan utføres enkelt ved bruk av et goniometer, modell 100-00 115 som selges av Rame'-Hart, Inc., Mountain Lakes, New Jersey. Dersom det ønskes en mere nøyaktig måling, vil det forståes at bestemmelse av profilen, utgangspunktet 36, skjæringplanet 40-40, den fremre vinkel pL, den bakre vinkel pT, punktene 50 og 52 på foten, 75%- punktene 44 og 48 og vinkelen a til stammen 28 fordelaktig kan utføres ved at det tas et fotografi av haken 22. Et skanner-elektron-mikroskop, modell 1700 som selges av Amray, Inc., New Bedford, Massachusetts, er funnet å virke utmerket for dette formål. Om nødvendig kan det tas flere fotografier for å bestemme den største sideveise projeksjon 38 og således enhver profil.

Stammen 28 bør rage ut fra foten 26 en tilstrekkelig lengde til å holde koblingsanordningen 30 ut fra substratet 24 i en høyde som muliggjør at koblingsanordningen 30 enkelt kan krysse eller komme i inngrep med trådene i den mottagende flaten. En forholdsvis lang stamme 28 medfører den fordel at den kan trenge dypere inn i den mottagende flaten og dermed muliggjøre at koblingsanordningen 30 krysser eller kommer i inngrep med et større antall tråder eller fibre. Derimot medfører en forholdsvis kort stamme 28 den fordelen at det dannes en forholdsvis sterkere hake 22, men det skjer en tilsvarende mindre inntrengning i den mottagende flaten, og dette kan derfor være uegnet for mottagende flater slik som ull eller materialer som er løst sammenføyd ved sting og som har mindre tett pakkede tråder eller fibre.

Som angitt ovenfor bestemmer den utragende lengden til stammen 28 avstanden mellom koblingsanordningen 30 og substratet 24. Den utragende lengden er den minste vinkelrette avstanden fra planet til substratet 24 til periferien av koblingsanordningen 30. For en koblingsanordning 30 med konstant geometri er avstanden til koblingsanordningen 30 fra substratet 24 større med økende utragende lengde for stammen 28. En utragende lengde på i det minste omtrent det dobbelte av tråd- eller fiberdiameteren til den mottagende flaten, og fortrinnsvis omtrent 10 ganger så stor som fiber- eller tråddiameteren, gir god forbindelse eller fastgjøring og fastholding av slike tråder eller fibre ved hjelp av koblingsanordningen 30 til festeanordningen 20. I den beskrevne utførelsen vil en hake 20 som har en utragende lengde på omtrent 0,10 mm til omtrent 0,20 mm virke utmerket.

Tverrsnittsformen til stammen 28 er ikke avgjørende. Stammen 28 kan således ha hvilket som helst ønsket tverrsnitt, i henhold til de ovenfor angitte parametre som er knyttet til tverrsnittet til foten 26. Tverrsnittet er det plane område til hvilket som helst parti av haken 22, vinkelrett på stammen 28 eller festeanordningen 30. Som nevnt ovenfor smalner stammen 28 fortrinnsvis av etterhvert som den ytre enden av stammen 28 og koblingsanordningen 30 på haken 22 nærmer seg hverandre i retning utover og sideveis. Dette arrangementet bevirker en tilsvarende minskning av treghetsmomentet til stammen 28 og koblingsanordningen 30 og fører til en hake 22 med tilnærmet konstant spenning når adskillende krefter påvirker festeanordningen 20, og minsker derved mengden av overflødig materiale som inngår i haken 22.

For å opprettholde den ønskede geometri i et stort område av dimensjoner for haken 22 kan det benyttes et ensartet forhold mellom tverrsnittsområder for dimensjonering av hakene 22. Et forhold som bestemmer avsmalningen av haken 22 er forholdet mellom arealet til tverrsnittet av foten 26 og arealet til tverrsnittet av haken 22 på det høyeste stedet på haken 22 i forhold til planet til substratet 24. Haker 22 som har et forhold i området på omtrent 2 : 1 til omtrent 9 : 1 mellom tverrsnittsarealet til foten 26 og tverrsnittsarealet til det høyeste stedet virker utmerket.

En hovedsakelig sirkulær stamme 28 som smalner av fra en fotdiameter, som forklart ovenfor, som ligger i området fra omtrent 0,10 mm til omtrent 0,30 mm og til en diameter på det høyeste stedet på omtrent 0,07 mm til omtrent 0,25 mm er funnet å være passende for den beskrevne utførelsen. Et hovedsakelig sirkulært tverrsnitt med diameter på omtrent 0,20 mm på det høyeste stedet medfører et tverrsnittsareal på det høyeste stedet på omtrent 0,040 mm2. En fot 26 som hovedsakelig er sirkulær og har en diameter på omtrent 0,30 mm medfører et tverrsnittsareal for foten på omtrent 0,09 mm<2>. Denne konstruksjonen medfører et forhold mellom tverrsnittsarealet til foten 26 og tverrsnittsarealet for det høyeste stedet på omtrent 2,25 : 1.

Koblingsanordningen 30 henger sammen med stammen 28, og er fortrinnsvis i ett med den ytre enden av stammen 28. Koblingsanordningen 30 rager radialt bort fra og utover fra periferien til stammen 28, og kan dessuten ha en vektorkomponent i lengderetningen, det vil si mot eller bort fra substratet 24. Koblingsanordning betyr her ethvert fremspring sideveis fra periferien til stammen 28 (bortsett fra små ujevnheter i periferien til stammen 28), og fremspringet motstår adskillelse eller fjernelse fra en mottagende flate. Periferi betyr ytterflaten av haken 22. Radialt betyr fra eller mot loddlinjen på substratet 24, og denne loddlinjen går gjennom utgangspunktet 36 som hovedsakelig er i sentrum av undersiden til foten 26.

Særlig har det sideveise fremspring en vektorkomponent som er parallell med og vender mot planet til substratet 24. Det skal påpekes at koblingsanordningen 30 og stammen 28 begge kan ha sideveise og langsgående vektorkomponenter. Det er ikke vesentlig at det finnes noen skarpt avgrenset ytre ende av stammen 28, eller at det er synlig noen overgang mellom stammen 28 og koblingsanordningen 30. Det er bare nødvendig at en i lengderetningen orientert flate på periferien av stammen 28 er avbrutt slik at koblingsanordningen 30 har en flate med en vektorkomponent som er parallell med og vender mot planet til substratet 24.

Koblingsanordningen 30 kan ha en større sideveis projeksjon 38 enn stammen 28, eller vice-versa, etter ønske. Som vist i figurene er koblingsanordningen 30 fortrinnsvis buet og kan ha en tilbakebøyd kurve. Dersom koblingsanordningen 30 har en tilbakebøyd kurve omfatter koblingsanordningen 30 et parti som i lengderetningen nærmer seg substratet 24 ved foten 26 eller på et sted i sideveis avstand fra foten 26. Dette partiet er sideveis rettet mot stammen 28, men partiet trenger ikke å være rettet radialt mot utgangspunktet 36.

Koblingsanordningen 30 til hver hake 22 i festeanordningen 20 kan sideveis rage hovedsakelig i den samme retning, dersom det ønskes en forholdsvis ensrettet orientert rivestyrke, eller den kan være vilkårlig orientert for å bevirke hovedsakelig isotrope rivestyrker i hvilken som helst sideretning. Koblingsanordningen 30 kan være krokformede tinder som rager hovedsakelig fra en side av stammen 28 og har en generelt konveks form og trenger inn i åpningen i den mottagende flaten for å krysse trådene eller fibrene i den mottagende flaten ved den indre krumningsradien 54. Sammenkoblingen mellom koblingsanordningen 30 og tråder eller fibre i den mottagende flaten hindrer løsgjøring av festeanordningen 20 fra den mottagende flaten inntil rivestyrken eller skjærstyrken til festeanordningen 20 overskrides. Koblingsanordningen 30 bør ikke rage for langt radialt i sideretningen, da koblingsanordningen 30 i så fall ikke kan trenge gjennom åpningen i den mottagende flaten. Tverrsnittet til koblingsanordningen 30 bør være dimensjonert for inntrengning i åpningene i den mottagende flaten.

j Tverrsnittsarealet og geometrien til koblmgsanordningen 30 er ikke avgjørende, så lenge koblingsanordningen 30 har en strukturell sammenheng som bevirker tilstrekkelig skjær-og bøyestyrke og bevirker den ønskede rive- og skjærstyrke for en festeanordning 20

som har et mønster av haker 22 med en gitt geometrisk tetthet. I den beskrevne utførelsen er det passende med en koblingsanordning 30 utformet som en hakeformet tind som har en største sideveis projeksjon 38 fra midten av foten 26 til den fjerneste sideveise periferien på omtrent 0,18 mm til omtrent 0,34 mm.

Gruppen av haker 22 kan være i et hvilket som helst mønster og ha hvilken som helst geometrisk tetthet, etter ønske, for å oppnå den rive- og skjærstyrke som kreves for en bestemt anvendelse av festeanordningen 20. Generelt, når tettheten øker, øker rivestyrken og skjærstyrken proporsjonalt. De enkelte haker 22 bør ikke ha så liten avstand at de forstyrrer og hindrer at koblingsanordningen på nabohaker 22 kan krysse tråder eller fibre i den mottagende flaten. Dersom hakene 22 har for liten avstand kan det skje en sammentrykning eller sammenfiltring av trådene eller fibrene i den mottagende flaten, slik at åpningene mellom trådene eller fibrene lukkes. Derimot bør hakene 22 ikke ha så stor avstand at det kreves et stort areal med substrat 24 for å danne en festeanordning 20 med tilstrekkelig skjær- og rivestyrke.

Det er fordelaktig å anordne hakene 22 i rader, slik at hver hake 22 hovedsakelig er i samme avstand fra nabohaker 22. Radene er hovedsakelig orientert i maskinretningen og på tvers av maskinretningen ved den fremgangsmåte for fremstilling som skal beskrives i det følgende. Generelt bør hver rad av haker 22 i maskinretningen og på tvers av maskinretningen være i samme avstand fra naborader av haker i maskinretningen og på tvers av maskinretningen, for å bevirke en hovedsakelig ensartet speruiingsfordeling i hele festeanordningen 20 og i den mottagende flaten når adskillende krefter påvirker festeanordningen 20 og den mottagende flaten.

Utrykket deling som skal benyttes betyr avstanden, målt i maskinretningen eller på tvers av maskinretningen, mellom sentrene til undersidene til føttene 26 til haker 22 i naborader. En festeanordning 20 som har en gruppe haker 22 med en deling i området fra omtrent 1,0 mm til omtrent 2,0 mm i begge retninger er passende, og en deling på omtrent 1,3 mm foretrekkes. Naborader på tvers av maskinretningen er fortrinnsvis forsatt med omtrent halve delingen på tvers av maskinretningen, for å doble avstanden i maskinretningen mellom naborader på tvers av maskinretningen.

Hakene 22 kan betraktes som anordnet slik at de innen et område på 1 cm<2> danner en gruppe haker 22 med omtrent 2 til omtrent 20 rader av haker 22 pr. cm både i maskinretningen og på tvers av maskimetningen. Når imidlertid festeanordningen 20 med haker 22 benyttes som festeanordning på en engangsbleie eller et inkontinensmiddel, slik det skal beskrives nærmere i det følgende, eller benyttes på et sanitetsbind som et middel for å feste sanitetsbindet til brukerens truse, er det ønskelig med en hudvennlig festeanordning. Med hud vennlig menes her en festeanordning som hovedsakelig ikke virker irriterende og "gnagende" på menneskehud. Det er funnet at en festeanordning som har et mønster med haker 22 med omtrent 8 til omtrent 40 rader av haker pr. cm i hver retning vil medføre en festeanordning 20 som hovedsakelig ikke er irriterende og "gnagende" for menneskehud. Dette vil medføre en festeanordning 20 som har omtrent 64 til omtrent 1600 haker pr. cm<2> på substratet 24.

Fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse kan frembringe en festeanordning som har et tettere mønster av haker enn det som kan fremstilles med tidligere kjente fremgangsmåter. Dette skyldes at tettheten til mønsteret av haker bare er begrenset av antall hull som kan dannes i påføringselementet. Det er mulig å fremstille et påføringelement som har opptil omtrent 1600 hull pr. cm<2>. Det kan derfor fremstilles en festeanordning som har opptil omtrent 1600 haker pr. cm<2> ved bruk av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen.

Fortrinnsvis har festeanordningen fra omtrent 64 til 1600 haker pr. cm<2> av substratet. Mer foretrukket har festeanordningen 20 fra omtrent 10 til omtrent 30 rader av haker pr. cm, dvs. omtrent 100 til omtrent 900 haker pr. cm<2> av substratet. Mer foretrukket har festeanordningen 20 fra omtrent 12 til omtrent 24 rader av haker pr. cm, dvs. fra omtrent 144 til omtrent 576 haker pr. cm<2> av substratet. I en foretrukket utførelse har festeanordningen omtrent 16 rader med haker pr. cm i hver retning, dvs. omtrent 256 haker pr. cm2 av substratet. Det antas imidlertid at en festeanordning som har 24 rader med haker pr. cm i hver retning, dvs. omtrent 576 haker pr. cm2 av substratet, vil danne en meget hudvennlig festeanordning og være enda mer foretrukket..

Hakene 22 kan være laget av hvilket som helst termisk følsomt materiale som er stabilt og formstabilt når det er i fast form, men ikke så sprøtt at det inntreffer brist når festeanordningen 20 utsettes for adskillende krefter. Utrykket termisk følsomt betyr et materiale som gradvis endres fra fast tilstand til flytende tilstand ved tilførsel av varme. Brist ansees for å ha oppstått når haken 22 har et brudd eller ikke lenger kan gi noen motstand når den utsettes for adskillende krefter. Fortrinnsvis har materialet en E-modul for strekk målt i henhold til ASTM Standard D-638, på omtrent 2460 til omtrent 3160 kp/cm<2>.

Dessuten bør hakematerialet ha et lavt nok smeltepunkt til å bevirke enkel behandling og en forholdsvis høy viskositet for å bevirke en klebrig og seig konsistens ved temperaturer nær materialets smeltepunkt, slik at stammene 28 kan strekkes og koblingsanordningene 30 enkelt kan formes ved den fremgangsmåte for fremstilling som skal beskrives i det følgende. Det er også vesentlig at hakene 22 er viskoelastiske, for å muliggjøre en større variasjon av de parametre som påvirker strukturen til hakene 22, og særlig geometrien til koblingsanordningen 30. Et materiale som har en varierende viskositet i området fra omtrent 20 til omtrent 100 Pascal-sekunder ved temperaturen for påføring på substratet 24 er passende.

Viskositeten kan måles med et Rheometrics modell 800 mekanisk spektrometer ved bruk av dynamisk brukstilstand med en 10 Hz prøvefrekvens og 10% materialdeformasjon. Det foretrekkes en geometri av typen med skive og plate, særlig med en skive som har en radius på omtrent 12,5 mm og et gap på omtrent 1,0 mm mellom skiven og platen.

Hakene 22 består fortrinnsvis av et termoplastisk materiale. Med termoplastisk menes polymerer uten tverrbinding, av et termisk følsomt materiale som flyter ved tilførsel av varme eller trykk. "Hot melt"- klebetermoplaster er særlig egnet for fremstilling av festeanordningen 20 i henhold til oppfinnelsen, særlig etter den fremgangsmåte som skal beskrives i det følgende. Med "hot melt"- klebemiddel menes her termoplastblandinger som normalt er faste ved romtemperatur og som blir flytende ved høye temperaturer og som påføres i smeltet tilstand. Eksempler på "hot melt"- klebemidler kan finnes i "Handbook Of Adhesives", annen utgave, av Irving Skeist, utgitt i 1977 av Van Nostrand Reinhold Company, 135 West 50 gate, New York, 10020. Polyester-og polyamid-"hot melt"- klebemidler er særlig egnet og foretrukket.

Dersom det velges et polyester-"hot melt"- klebemiddel, er et klebemiddel som har en kompleks viskositet på omtrent 23+2 Pascal-sekunder ved omtrent 194°C funnet å virke utmerket. Dersom det velges et polyamid-"hot melt "-klebemiddel, er et klebemiddel som har en kompleks viskositet på omtrent 90 ± 10 Pascal-sekunder ved omtrent 204°C funnet å virke utmerket. Et polyester-"hot melt "-klebemiddel som markedsføres av Bostik Company, Middleton, Massachusetts, som nr. 7199, er funnet å virke utmerket.

I en andre utførelse av festeanordningen 20', vist i figur 3, kan koblingsanordningen 30' hovedsakelig være halvkuleformet (soppformet). Uttrykket halvkule betyr generelt rund form, og omfatter halvkuler og kuler, men er ikke begrenset til regelmessige fasonger. Denne geometrien, særlig den hovedsakelig kuleformede koblingsanordning 30', medfører den fordel at det skjer mindre forstyrrelse av trådene i den mottagende flaten når koblingsanordningen 30' fjernes fra den mottagende flaten. Dette medfører mindre skade i den mottagende flaten og muliggjør at denne kan benyttes et stort antall ganger. Dersom det velges den halvkuleformede koblingsanordning 30', er stammen 28' fortrinnsvis mere vinkelrett på planet til substratet 24', for å muliggjøre en lettere innføring i åpningene i den mottagende flaten og å minske skader i den mottagende flaten når koblmgsanordningen 30' løsgjøres fra den mottagende flaten. En stamme 28' med en vinkel a' på omtrent 70° til omtrent 90° er passende.

For å danne en hake 22' med passende proporsjoner og med en generelt halvkuleformet koblingsanordning 30' bør koblingsanordningen 30' rage radialt fra omkretsen fra stammen 28' og ha en sideveis lengde som er tilstrekkelig til at den krysser trådene i den mottagende flaten, men den bør ikke rage så langt ut at massen til koblingsanordningen 30' ikke kan fastholdes av stammen 28' eller at stammen 28' på annen måte blir ustabil. Når vinkelen a' til stammen 28' avtar, blir massen til koblingsanordningen 30' i forhold til den strukturelle sammenhengen og tverrsnittsarealet til stammen 28' mere kritisk.

En avsmalnende stamme 28' som har de ovenfor nevnte forhold mellom tverrsnittsarealet til foten 26' og det høyeste stedet samt en vinkel a' for stammen 28' på omtrent 80° virker utmerket. Det skal påpekes at målingene av det høyeste stedet skal gjøres på det høyeste stedet av stammen 28' og ikke på koblingsanordningen 30'.

I en utførelse, vist i figur 3, som ikke har en jevn overgang fra stammen 28' til koblingsanordningen 30', og i hvilken skillet mellom stammen 28' og koblingsanordningen 30' er enkelt å bestemme, er det imaginære skjæringsplanet 40'-40' 3/4 av den loddrette avstanden fra planet til substratet 24' til tangentplanet i det punktet på koblingsanordningen 30' som i lengderetningen er nærmest planet til substratet 24'. Skjæringsplanet 40'-40' benyttes for å bestemme vinkelen a' til stammen 28', den fremre kantvinkelen pL' og den bakre kantvinkelen pT', som beskrevet ovenfor.

Koblingsanordningen 30' bør rage radialt i hver sideveise retning, fra periferien til den ytre enden 29' av stammen 28', i det minste omtrent 25% av diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28', og fortrinnsvis i det minste omtrent 38% av denne diameteren. Forklart på en annen måte, dersom diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28' er lik 1,0, bør diameteren til koblingsanordningen 30' være i det minste 1,5 og fortrinnvis i det minste 1,75 ganger diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28'. Dessuten bør diameteren til foten 26' være omtrent 2,0 ganger diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28'. Høyden til stammen 28' bør være omtrent 1,5 til omtrent 2 ganger diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28', for å holde koblingsanordningen 30' i passende avstand i lengderetningen fra substratet 24'. Dimensjonen til koblingsanordningen 30' i lengderetningen kan variere fra omtrent 0,5 til omtrent 1,5 ganger diameteren til den ytre enden 29' av stammen 28'.

Festeanordningen 20' i figur 3 er fremstilt ved oppvarming av koblingsanordningen 30 og den ytre enden av festeanordningen 20 vist i figur 2, i det minste til smeltepunktet. Dette utføres ved at koblingsanordningen 30 og de ytre ender av hakene 22 bringes til en varmekilde som rettes i lengderetningen mot planet til substratet, slik at foten 26' og den indre enden av stammen 28' ikke oppvarmes til smeltepunktet. En passende metode er å bringe det høyeste stedet på haken innen omtrent 3,3 mm til omtrent 10,1 mm inntil en varmekilde, slik som en hetetråd oppvarmet til omtrent 440°C.

Den fremre kantvinkelen PL' og den bakre kantvinkelen PT' til haken 22' vil være lignende som for den tilsvarende haken 22 med krokformet koblingsanordning, av hvilken haken 22' med den halvkuleformede koblingsanordningen ble dannet. Dette skjer fordi vinkelen a' til stammen 28' og den fremre og bakre kantvinkelen pL' og pT' ikke endres vesentlig når koblingsanordningen 30 i figur 2 oppvarmes og smelter for å formes til koblingsanordningen 30' vist i figur 3.

I den mottagende flaten i det nevnte materiale 970026 fra Milliken bør koblingsanordningen 30' i figur 3 fortrinnsvis ha en sideveis og langsgående dimensjon på omtrent 0,029 mm til omtrent 0,032 mm, og være anordnet på en stammen 28' som har en fotdiameter på omtrent 0,30 mm til omtrent 0,045 mm og en diameter ved den ytre enden 29' på omtrent 0,016 mm til omtrent 0,020 mm. Den ytre enden 29' til stammen 28' bør befinne seg mellom omtrent 0,44 mm og omtrent 0,50 mm over planet til substratet 24', og koblingsanordningen 30' bør ha en sideveis projeksjon 38' på omtrent 0,56 mm til omtrent 0,70 mm, fortrinnsvis omtrent 0,64 mm.

Fig. 4 er et skjematisk sideoppriss av en særlig foretrukket innretning som benyttes for å fremstille haker ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Fig. 4 viser en støtterulle 74 og en trykksylinder 73 som danner en spalt 70 som substratet 24 føres gjennom. Når trykksylinderen 73 og støtteruUen 74 roterer om sine akser, ekstruderes det smeltede hakematerialet gjennom hullene i trykksylinderen 73 på det bevegelige substratet 24, strekkes i en retning som har en vektorkomponent paralell med planet til substratet 24 og kappes av midler 78 for adskillelse, for dannelse av haker som har en ytre ende 29 og en koblingsanordning 30 på denne. Med ekstruderes menes her at en substans tvinges gjennom hull slik at substansen i det minste delvis formes av hullene.

Trykksylinderen 73 er et eksempel på et særlig foretrukket påføringselement som kan benyttes i fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Påføringselementet bør være laget av metall eller et annet egnet materiale som er i stand til å tåle temperaturen til materialet til hakene 22 i flytende tilstand, og å bevirke hovedsakelig jevn deling mellom hakene 22 både i maskinretriingen og på tvers av maskinretningen og gi den ønskede geometriske tetthet for hakene 22 i mønsteret.

Med påføringselement menes hva som helst som flytende hakemateriale ekstruderes gjennom til substratet 24 i doser som tilsvarer de enkelte haker 22.

Påføringselementet vil generelt være et jevntykt og forholdsvis tynt stykke av metall eller et annet materiale som har perforeringer eller hull, gjennom hvilke det smeltede hakemateriale ekstruderes på substratet. Påføringselementet kan være en plan sikt, en beltesikt (slik som et kontinuerlig bånd, et belte eller en transportør som har hull) eller en roterende sikt, slik som de sikter som benyttes ved sikt-trykking. Påføringselementet kan imidlertid også være i form av en porøs eller sintret rulle som har et indre reservoar som kontinuerlig tilføres smeltet hakemateriale under trykk som ekstruderes gjennom porene i rullen, mot det bevegelige substratet. Med uttrykket påføre menes her overføring av hakemateriale fra forrådet og dosering av dette materiale på substratet 24 i enheter som tilsvarer de enkelte haker 22.

Fortrinnsvis er påføringselementet en roterende sikt eller en trykksylinder. En særlig foretrukket trykksylinder 73 er en metallsylinder, fortrinnsvis laget av nikkel, og med hull 56 dannet på hvilken som helst kjent måte, og fortrinnsvis dannet ved hjelp av fotogravering. Fortrinnsvis monteres en sirkulær ramme på hver ende av sylinderen for å gi sikten mekanisk styrke og opprettholde dens sylindriske form, og den utgjør også et middel for å holde sikten på plass og å rotere sikten om dens akse uten at den forstyrrer den oppvarmede trykkstaven 81 eller den oppvarmede slangen (ikke vist). For å forenkle beskrivelsen skal påføringselementet i henhold til oppfinnelsen beskrives som en trykksylinder 73. Det vil imidlertid forstås at oppfinnelsen angår enhver fremgangsmåte for ekstrudering av smeltet hakemateriale gjennom hull i et påføringselement og mot et substrat, for å danne en festeanordning som har fritt formede haker.

Trykksylinderen 73 og støtteruUen 74 kan drives ved hjelp av midler som er velkjent på området, slik som en ytre drivkraft (ikke vist), eller støtteruUen 74 kan drives av en ytre drivkraft og trykksylinderen 73 drives ved friksjonsanlegg mot støtteruUen 74, eller vice-versa.

Trykkirmretninger med roterende sikt som kan modifiseres til bruk i fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen markedsføres av Graco/LTI Corporation, Monteray, CA 93940, slik som Graco/LTI Micro-Print "hot-melt"- klebemiddelapplikator.

Størrelsen, formen og mønsteret av hull i trykksylinderen 73 kan variere med størrelsen og formen til hakene og tettheten til hakene i mønsteret som kreves i den bestemte festeanordningen som ønskes. Tverrsnittsarealet til hvert hull 56, målt ved overflaten til trykksylinderen 73, tilsvarer generelt formen til undersiden til foten 26 til haken 22. Tverrsnittet til hullet 56 bør tilnærmet være lik det ønskede tverrsnittet til foten 26.

I den utførelsen som er beskrevet kan det benyttes et generelt sylinderformet hull 56. Om ønskelig kan imidlertid hullet 56 ha en noe konisk form, med størst tverrsnitt enten ved ytterflaten av sylinderen 73 eller ved innerflaten av sylinderen 73. I den utførelsen som er beskrevet vil et hull 56 som har en diameter på omtrent 0,30 mm til omtrent 0,70 mm frembringe en passende hake 22.

Det finnes forskjellige anordninger som er egnet til å tilføre smeltet hakemateriale til trykksylinderen 73 og som er velkjent på området. En slik anordning er beskrevet i U.S.-patent 4876982. En annen særlig foretrukket anordning er en oppvarmet trykkstav 81 som er vist i fig. 10. Den oppvarmede trykkstaven 81 er anordnet inne i trykksylinderen 73 og er hovedsakelig parallell med trykksylinderen 73. Den oppvarmede trykkstaven 81 har et indre reservoar (ikke vist) som tilføres flytende hakemateriale samt en eller flere utløpsåpninger (ikke vist), fra hvilke det flytende hakematerialet strømmer jevnt til innsiden av trykksylinderen 73. Festet til den oppvarmede trykkstaven 81 er et avstrykerblad 83. Når trykksylinderen 73 roterer stryker avstrykerbladet 83 det smeltede hakematerialet langs innsiden av trykksylinderen 73 og driver det flytende hakematerialet inn i hullene 56. Avstrykerbladet 83 tjener ikke bare til å drive det smeltede hakematerialet gjennom hullene 56, men bevirker også understøttelse av trykksylinderen 73 ved spalten 70 for å hindre at trykksylinderen 73 bukler seg eller deformeres når den trykkes mot støtteruUen 74. StøtteruUen 74 kan være laget av metall eller hvilket som helst annet egnet materiale. En støtterulle 74 som har et gummibelegg med en Shore A-hardhet på omtrent 40 til omtrent 60 kan også benyttes. Fortrinnsvis trykkes avstrykerbladet 83 mot trykksylinderen 73 med en kraft på omtrent 5,6 kp/cm<2> når substratet 24 passerer gjennom spalten 70. En egnet, oppvarmet trykkstav 81 og avstrykerblad 38 markedsføres av Graco/LTI Corporation, Monteray, CA 93940.

Det indre reservoaret i den oppvarmede trykkstaven 81 bør ha en jevn tilførsel av termisk følsomt materiale. Dette kan besørges ved hjelp av hvilke som helst midler som er kjent på området sikt-trykking eller "hot-melt"-klebemidler, men en særlig foretrukket metode for tilførsel til den oppvarmede trykkstaven omfatter en oppvarmet slangeanordning (ikke vist), en oppvarmet tank (ikke vist) og en tannhjulspumpe (ikke vist). Tannhjulspumpen kan drives av en likestrømsmotor (ikke vist) med variabel hastighet, og bør bevirke konstant og ensartet utstrømning ved utløpsåpningen til den oppvarmede trykkstaven 81 ved alle produksjonshastigheter. Den oppvarmede tanken, den oppvarmede slangeanordningen og den oppvarmede trykkstaven 81 bør holde det smeltede hakemateriale på den ønskede brukstemperaturen. En temperatur litt over smeltepunktet til materialet er ønskelig. Dersom hakematerialet holdes på en for høy temperatur kan hakematerialet bli for lite viskøst og kan frembringe koblingsanordninger 30 som sideveis fester seg til de nærmeste hakene 22 i maskinretningen. Dersom temperaturen til hakematerialet er meget høy vil haken 22 flyte ut til en liten, omtrent halvkuleformet dråpe, og det vil ikke dannes noen koblingsanordning 30. Derimot, dersom temperaturen i hakematerialet er for lav, kan det inntreffe at hakematerialet ikke overføres fra trykkstaven til avstrykerbladet 83 eller trykksylinderen 73, eller at det ikke overføres fra trykksylinderen 73 til substratet 24 i det ønskede mønster.

Trykksylinderen 73 er fortrinnsvis oppvarmet for å hindre størkning av hakene 22 under overføring fra forrådet og anbringelsen på substratet 24. Generelt ønskes en overflate-temperatur på trykksylinderen 73 som er nær materialtemperaturen i forrådet. En temperatur på trykksylinderen 73 på omtrent 178°C er funnet å virke utmerket med det polyester-"hot melt"-klebemiddelet som markedsføres av Bostik Company, Middleton, Massachusets, som nr. 7199. Men driftstemperaturen til trykksylinderen 73 kan variere etter hvilket hakemateriale som benyttes. Mange metoder kan benyttes til å oppvarme trykksylinderen 73, hvilket vil forstås av fagfolk på området. En særlig foretrukket metode for oppvarming av trykksylinderen 73 er ved bruk av en infrarød-varmer 72.

Det skal påpekes at en kjølerulle kan være nødvendig dersom substratet 24 påvirkes i negativ retning av varmen som overføres fra hakematerialet. Dersom en kjølerulle er ønskelig kan den inngå i støtteruUen 74 ved bruk av midler som er velkjent på området. Dette arrangement er ofte nødvendig dersom det benyttes et substrat 24 av polypropylen, polyetylen eller en annen polyolefin.

Etter å ha blitt avsatt på substratet 24 adskilles hakene 22 fra påføringselementet ved hjelp av midler for oppdeling. Hakene 22 kappes for å danne koblingsanordningen 30 på festeanordningen 20 og en tupp. Med tupp menes her ethvert materiale som adskilles fra haken 22 og som ikke utgjør noen del av festeanordningen 20.

Midlene 78 for adskillelse kan være regulerbare for å tilpasses forskjellige størrelser av haker 22 og sideveise projeksjoner 38 for koblingsanordninger 30, og for å bevirke ensartethet i mønsteret i hele tverretningen av maskinen. Med midler for adskillelse menes hva som helst som i lengderetningen adskiller tuppen fra festeanordningen 20. Midlene 78 for adskillelse bør også være rene, og bør ikke ruste, oksidere eller bevirke korrosjon og forurensing (slik som tuppmateriale) på hakene 22. Passende midler for adskillelse er en tråd 78 som er anordnet generelt parallelt med aksene til sylinderen 73 og rullen 74 og i en avstand fra substratet 24 som er litt større enn den loddrette avstanden fra det høyeste punktet til den størknede haken 22 og til substratet 24.

Fortrinnsvis er tråden 78 elektrisk oppvarmet for å hindre at det samles smeltet hakemateriale på midlene 78 for adskillelse, og for å motvirke eventuell kjøling av hakene 22 som inntreffer mellom det tidspunkt hakematerialet forlater den oppvarmede trykkstaven og adskillelsen inntreffer, og for å fremme sideveis tøyning av koblingsanordningen 30. Oppvarmingen av midlene 78 for adskillelse bør også bevirke ensartet temperaturfordeling i tverretningen av maskinen, slik at det dannes et mønster av haker 22 som hovedsakelig har ensartet geometri.

Generelt, når temperaturen i hakematerialet øker, kan det benyttes midler for adskillelse med en hetetråd 78 som har lavere temperatur. Dessuten, når hastigheten til substratet 24 avtar, skjer det mindre ofte kjøling av hetetråden 78 når hakene 22 og tuppene adskilles, slik at en hetetråd 78 med lavere effekt kan benyttes ved den samme temperaturen. Det skal påpekes at når temperaturen i hetetråden 78 økes, vil dette medføre en hake 22 som har en kortere stamme 28. Motsatt vil lengden av stammen 28 og den sideveise lengden av koblingsanordningen 30 øke omvendt proporsjonalt når temperaturen til hetetråden 78 avtar. Det er ikke nødvendig at midlene 78 for adskillelse faktisk kommer i kontakt med haken 22 for at adskillelse skal inntreffe. Haken 22 kan adskilles av strålingsvarmen som kommer fra midlene 78 for adskillelse.

For den beskrevne utførelse er en nikkel-kromtråd 78 med rundt tverrsnitt og en diameter på omtrent 0,64 mm, oppvarmet til en temperatur på omtrent 343 °C til omtrent 440°C, funnet å være egnet. Det vil fremgå at en kniv, laserskjæring eller andre midler for adskillelse kan erstatte den ovenfor beskrevne hetetråden 78.

Det er viktig at midlene 78 for adskillelse er anordnet i en stilling som muliggjør tøyning av hakematerialet før haken 22 adskilles fra tuppen. Dersom midlene 78 for adskillelse er anordnet for langt fra planet til substratet 24, vil hakematerialet passere under midlene 78 for adskillelse og ikke kappes av disse, slik at det dannes en meget lang koblingsanordning 30 som ikke vil være i korrekt avstand fra substratet 24 eller nabohaker 22. Derimot, dersom midlene 78 for adskillelse er anordnet for nær planet til substratet 24, vil midlene 78 for adskillelse kappe stammen 28, og det vil ikke dannes noen koblingsanordning 30.

Midler 78 for adskillelse, med hetetråd, anordnet tilnærmet 3,2 mm til 8,3 mm, fortrinnsvis omtrent 5,7 mm i maskinretningen fra spalten 70, tilnærmet 1,4 mm til 6,5 mm, fortrinnsvis omtrent 4,0 mm radialt utenfor støtteruUen 74 og tilnærmet 13,7 mm til tilnærmet 18,6 mm, fortrinnsvis omtrent 16,1 mm radialt utenfor trykksylinderen 73, er passende plassert for fremgangsmåten for fremstilling som her er beskrevet.

Under drift transporteres substratet 24 i en første retning i forhold til påførings-elementet. Nærmere bestemt transporteres substratet 24 gjennom spalten 70, fortrinnsvis trukket av en ikke vist oppsamlingsrulle. Denne bevirker et rent område med substrat 24 for kontinuerlig avsetning av haker 22 og fjerner de partier av substratet 24 som haker 22 er avsatt på. Retningen som generelt er parallell med hovedretningen for transport av substratet 24 når dette passerer gjennom spalten 70 kalles maskinretningen. Maskimetningen, antydet med pilen 75 i figur 4, er generelt vinkelrett på senterlinjen til trykksylinderen 73 og støtteruUen 74. Retningen generelt vinkelrett på maskinretningen og parallelt med planet til substratet 24 kalles maskinens tverretning.

Substratet 24 kan trekkes gjennom spalten 70 med en hastighet som er tilnærmet 0% til tilnærmet 10% større enn overflatehastigheten til sylinderen 73 og rullen 74. Dette gjøres for å minske opphopning eller rynking av substratet 24 nær midlene 78 for adskillelse av hakene 22 fra midlene for påføring av hakematerialet på substratet 24. Substratet 24 transporteres gjennom spalten 70 i den første retningen med omtrent 3 til omtrent 31 m pr. minutt.

Vinkelen til stammen 28 kan påvirkes av transporthastigheten for substratet 24 gjennom spalten 70. Dersom haker 22 som har en stammevinkel a som er nær 90° i forhold til substratet 24 er ønskelig, velges det en lav transporthastighet for substratet 24 i den første retningen. Derimot, dersom transporthastigheten økes, avtar vinkelen a til stammen 28, og dette vil medføre en koblmgsanordmng 30 som har en større sideveis projeksjon 38.

Om ønskelig kan substratet 24 være skrådd under en vinkel y, tilnærmet 35° til tilnærmet 55°, fortrinnsvis omtrent 45°, fra planet til spalten 70 mot støtteruUen 74 for å unytte den viskoelastiske egenskapen til hakematerialet og å orientere koblingsanordningen 30 korrekt i sideretningen og i lengderetningen. Dette arrangementet medfører også en større kraft for å trekke hakemateriale ut fra hullene 56 og å trekke haken 22 bort fra trykksylinderen 73. Vinkelen y fra planet til spalten 70 bør økes når en mindre vinkel a for stammen 28 er ønskelig. Også økning av vinkelen Y for avvikelse fra planet til spalten 70 har en liten men positiv virkning med hensyn til å bevirke en koblmgsanordning 30 som har en større sideveis projeksjon 38.

Etter at hakemateriale er avsatt fra hullene 56 på substratet 24, fortsetter sylinderen 73 og rullen 74 å rotere i de retninger som er antydet med pilene 75 i figur 4. Dette medfører en periode med innbyrdes forskyvning mellom substratet 24 som transporteres og hullene 56, og i denne perioden (før adskillelse) forbinder hakematerialet substratet 24 og trykksylinderen 73. Når den innbyrdes forskyvning fortsetter tøyes hakematerialet inntil det inntreffer adskillelse, og haken 22 skilles fra hullet 56 i trykksylinderen 73. Uttrykket tøye betyr her å øke den lineære dimensjon, slik at i det minste noe av denne økning hovedsakelig blir permanent i hele brukstiden til festeanordningen 20.

Som nevnt ovenfor er det også nødvendig å skille de enkelte haker 22 fra trykksylinderen 73 som en del av den prosessen som danner koblingsanordningene 30. Etter adskillelsen er en hake 22 delt i to deler, en ytre ende 29 med en koblingsanordning 30 som utgjør deler av festeanordningen 20 og en tupp (ikke vist) som står igjen på trykksylinderen 73 og kan resirkuleres om ønskelig. Etter at hakene 22 er adskilt fra tuppene tillates festeanordningen 20 å størkne før hakene 22 kommer i kontakt med andre gjenstander. Etter størkning av hakene 22 kan substratet 24 spoles på en rulle for lagring.

En ikke begrensende illustrasjon av fremgangsmåten viser hakemateriale som skal tilføres et oppvarmet trau (ikke vist) og føres til den oppvarmede trykkstaven 81 via en oppvarmet røranordning (ikke vist). Dersom det velges et polyesterharpiks-"hot melt"-klebemiddel, er en materialtemperatur på omtrent 177 - 193°C, fortrinnsvis omtrent 186°C, funnet passende. Dersom det velges en polyamidharpiks, er en materialtemperatur på tilnærmet 193-213°C, fortrinnsvis omtrent 200°C, funnet passende. Et polyesterfilm-substrat 24 med tykkelse på omtrent 0,008 til omtrent 0,15 mm virker utmerket sammen med haker 22 av "hot melt "-klebemiddel.

For den operasjonen som er beskrevet passer en trykksylinder 73 som har et mønster med omtrent 15 hull 56 pr. cm både i maskinretningen og i maskinens tverretning, slik at det er dannet omtrent 237 hull 56 pr. cm<2>. Denne hulltettheten kan fordelaktig benyttes sammen med en trykksylinder 73 som har en veggtykkelse på omtrent 0,16 mm og en diameter på omtrent 20,3 cm, med hull 56 på omtrent 0,30 mm i diameter. En støtterulle 74 som har en diameter på omtrent 20,3 cm og er vertikalt regulerbar er funnet å virke utmerket sammen med den ovenfor nevnte trykksylinderen 73.

Transporthastigheten for substratet 24 er omtrent 10,7 m pr. minutt.

En hetetråd 78 av nikkel-krom og med en diameter på omtrent 0,6 mm, anordnet omtrent 5,7 mm fra spalten 70 i maskinretningen, tilnærmet 16,1 mm radialt utenfor trykksylinderen 73 og tilnærmet 4,0 mm radialt utenfor støtteruUen 74, oppvarmes til temperatur på omtrent 430°C. Festeanordningen 20 som dannes ved denne operasjonen har vesentlig likhet med den som er vist i figur 1, og festeanordningen 20 i denne kan med fordel inngå i den illustrerende bruksgjenstand som skal beskrives i det følgende.

Uten å være bundet av noen bestemt teori, antas det at geometrien til koblingsanordningen 30 styres av de elastiske egenskaper til "hot melt"-klebemiddelet som benyttes for å fremstille haken 22 og temperaturforskjellen mellom den bakre kanten 46 og den fremre kanten 42 til haken 22. Den bakre kanten 46 til haken 22 er avskjermet fra og isolert fra varmen som dannes av midlene 78 for adskillelse. Derimot er den fremre kanten 42 direkte utsatt for varmen fra midlene 78 for adskillelse, hvilket medfører at den fremre kanten 42 størkner etter den bakre kanten 46. Dette bevirker forlengelse av den fremre kanten 42 og sarnmentrekning av den bakre kanten 46, i forhold til hverandre. Når denne temperaturforskjellen øker dannes det en forholdsvis lengre koblmgsanordning 30.

Med henvisning til figur 5, dersom en festeanordning 20" med en mere isotrop rivestyrke er ønskelig, kan en slik festeanordning 20" dannes ved å modifisere

festeanordningen 20 i figur 1 i en prosess med temperaturforskjell i et andre trinn. Som vist i figur 5 er festeanordningen 20 i figur 1 behandlet videre for dannelse av stammer 28" med koblingsanordninger 30" som rager radialt ut fra stammene 28" i forskjellige sideretninger med vilkårlig orientering, dvs.orientering av sideprojeksjoner 38" og

profiler som avviker vesentlig i retning i forhold til nabohaker 22".

Uten å være bundet av noen bestemt teori antas det at denne strukturen oppnås ved at det opprettes en temperaturforskjell mellom profilflatene eller de fremre flater 42 og de bakre flater 46 på hakene 22 i festeanordningen 20 i figur 1, og at denne temperaturforskjellen kan økes ved stråling eller fortrinnsvis konveksjon.

Det antas også at som et resultat av opprettelse av en temperaturforskjell mellom den fremre flaten 42" i forhold til den bakre flaten 46" vil koblingsanordningen 30" endres vesentlig eller til og med skifte orientering for sideprojeksjonen 38", for dannelse av en hake 22'' som er orientert i en annen retning enn den som oppsto da den først ble avkjølt eller størknet. Temperaturforskjellen kan dannes ved hjelp av hvilket som helst middel som vil være kjent for fagfolk, slik som en hetetråd eller et metallelement, og fortrinnsvis en luftblåser 84 som er anordnet over hakene 22" og er istand til å danne en retningsbestemt temperaturforskjell i festeanordningen 20".

Der er ønskelig at kilden for den retningsbestemte temperaturforskjellen retter en luftstrøm mot festeanordningen 20" innen omtrent ± 90° av den første retningen for bevegelse av substratet 24", hvilken er maskinretningen. ± 90° av den første retning betyr her en retning som har en vektorkomponent som generelt er vinkelrett på eller generelt motsatt av den første retning for bevegelse av substratet 24", og omfatter den retningen som generelt er motsatt av den første bevegelsesretningen.

Dersom kilden 84 for den retningsbestemte temperaturforskjellen er anordnet under en vinkel på omtrent 180° i forhold til den første bevegelsesretningen til substratet 24", er kilden 84 rettet mot de fremre flater 42" på hakene 22" i festeanordningen 20", og generelt motsatt av maskinretoingen i den beskrevne fremgangsmåte. Å rette temperaturforskjellen fra kilden 84 direkte mot den fremre flaten 42" på en hake 22" vil medføre at den sideveise projeksjonen 38" til festeanordningen 30" dreier, for å endre orienteringen til den sideveise projeksjonen omtrent 180°. Haker 22" som befinner seg noe til siden, det vil si på tvers av maskmretningen, fra kilden 84 for den retningsbestemte temperaturforskjellen, vil ikke få koblingsanordningene 30" dreid omtrent 180°, men istedet vil koblingsanordningene 30" dreie nærmere 90°. Det fremgår således at en kilde 84 for retningsbestemt temperaturforskjell, orientert i maskinens tverretning, vil bevirke en festeanordning 20" som har haker 22" med forskjellige sideveise orienteringer i maskinens tverretning, avhengig av stillingen til haken 22" i forhold til kilden 84 for temperaturforskjellen.

En luftblåser 84 som avgir luft ved en temperatur på omtrent 88 °C i en avstand på omtrent 46 cm fra substratet 24" er en egnet kilde for temperaturforskjell. En type 133-348 varmluftblåser som selges av Dayton Electric Manufacturing Company, Chicago, Illinois, orientert omtrent 45° i forhold til planet til substratet 24" og anordnet omtrent 46 cm fra hakene, bevirker en festeanordning 20" med et mønster hovedsakelig lik det som er vist i figur 5. Det vil forståes at en eller flere hetetråder anordnet over hakene 22" og orientert i maskinretningen vil frembringe en festeanordning 20" som har koblingsanordninger 30" orientert på tvers av maskinretningen, i et regelmessig, noe stripet mønster.

Uten å være bundet av noen teori antas det at endringen i orientering for koblingsanordningene 30" inntreffer på grunn av kjølingen av profilflatene eller den fremre flaten 42" på haken 22" i forhold til den bakre flaten 46", hvilket kan inntreffe dersom temperaturen i luften som avgis av kilden 84 for den rettede temperaturforskjellen som hovedsakelig er vinkelrett på bevegelsesretningen til bleien under fremstillingen. En produksjonslinje for bleier krever et komplisert og kostbart maskineri for å kappe, orientere og påføre festeanordningen 20 dersom den maksimale sideveise projeksjon 38 til hakene 22 er orientert i maskmretningen. En festeanordning 20 i henhold til oppfinnelsen, fremstilt med den maksimale sideveise projeksjon 38 til hakene 22 orientert på tvers av maskinretningen vil imidlertid ikke kreve ny orientering før den påføres på bleien. Det er derfor meget fordelaktig å kunne fremstille festeanordningen 20 med den maksimale sideveise projeksjon 38 til hakene 22 orientert i en annen retning enn maskinretningen.

Det er to vinkler som dannes av stammen 28 til haker 22 som fremstilles etter denne fremgangsmåten. Haken 22 danner en vinkel a med planet til substratet 24 slik som forklart ovenfor, og haken danner også en asimutvinkel (antydet med bokstaven A i figur 7) i forhold til maskinretningen til substratet 24. Uttrykket asimutvinkel angir således den vinkelen som den maksimale sideveise projeksjon 38 danner i forhold til maskimetningen til substratet når den sees ovenfra. Med sees ovenfra menes at hakene 22 sees i en retning som er vinkelrett på planet til substratet 24. Masldnretningen betyr den retningen som generelt er parallell med hovedretningen for bevegelse av substratet

24 når det passerer gjennom spalten 70, og er angitt med en pil 75 i figur 7. Asimutvinkelen måles ved at det først bestemmes den maksimale sideveise projeksjon 38 til haken 22, slik som forklart ovenfor. Som vist i figur 7 er asimutvinkelen, angitt med

bokstaven A, vinkelen i forhold til maskinretningen som dannes av en linje 60 som er parallell med den maksimale sideveise projeksjon 38, sett ovenfra. Asimutvinkelen A kan måles i forhold til maskinretningen enten i retning med eller mot urviserne, men asimutvinkelen er ikke større enn 180°. En festeanordning 20 som er beregnet til bruk på en engangsbleie har fortrinnsvis haker 22 med en slik asimutvinkel at den maksimale sideveise projeksjon 38 er orientert i en retning som har en vektorkomponent vinkelrett på maskinretningen til substratet 24. Hakene 22 kan således ha en asimutvinkel som er større enn 0°, mellom omtrent 1° og omtrent 180° og generelt er asimutvinkelen større enn omtrent 20° (20 - 180°), større enn omtrent 45° (45 - 180°) eller større enn 60° (60 - 180°). Asimutvinkelen til hakene 22 som er fremstilt ved bruk av den beskrevne fremgangsmåte er fortrinnsvis fra omtrent 20° til omtrent 160°, mere foretrukket fra omtrent 45° til omtrent 135°, og mest foretrukket fra omtrent 60° til omtrent 120°. I en foretrukket utførelse vist i figur 7 er asimutvinkelen til hakene 22 omtrent 90°.

En fremgangsmåte for å danne en asimutvinkel i festeanordningen 20 er å kraftpåvirke

hakene 22 på festeanordningen 20 mens hakene 22 er delvis eller fullstendig i flytende tilstand. Med kraftpåvirke menes at det utøves en kraft i en retning som har en vektorkomponent vinkelrett på maskinretningen til substratet 24. Hakene 22 kan forskyves like etter at de er formet og ikke har avkjølt og størknet, slik at de fremdeles er formbare, eller hakene 22 kan forskyves etter at de er avkjølt og størknet, ved at hakene 22 oppvarmes på nytt slik at de er formbare og vil endre retning når de påvirkes av en kraft. Det er flere metoder for å oppnå at hakene 22 inntar en asimutvinkel.

En egnet metode for å danne en asimutvinkel er å kraftpåvirke hakene 22 ved å bevirke

at en gravitasjonskraft virker mot hakene 22 mens hakene 22 er helt eller delvis i flytende tilstand, slik at gravitasjonskreftene vil trekke hakene 22 til den ønskede asimutvinkel. Dette kan utføres ved å skråstille substratet 24 slik at planet til substratet 24, sett i maskimetningen, ikke går vinkelrett gjennom en loddlinje men danner en vinkel med loddlinjen som er forskjellig fra 90°. Når hakene 22 trykkes og kappes,

bevirker vinkelen, angitt med bokstaven H i figur 8, til substratet 24 i forhold til horisontalretningen at gravitasjonskrefter virker på den ytre enden av stammene 28 og festeanordningen 30 og trekker hakene 22 mot den langsgående siden av substratet 24

som har minst høyde. Fortrinnsvis er trykksylinderen 73 og støtteruUen 74 sammen

svinget opp fra horisontalretningen med den ene enden som vist i figur 8, slik at når substratet 24 passerer gjennom spalten 70 mellom rullene er de langsgående kanter til substratet 24 i forskjellige høyder, og gravitasjonskreftene, angitt med bokstaven G i figur 8, vil påvirke hakene 22 slik at stammen 28 inntar en vinkel a med substratet 24 og en asimutvinkel A (hverken vinkelen a eller vinkelen A er vist i figur 8). Substratet 24 bør skråstilles slik at planet til substratet 24 danner en vinkel i forhold til horisontalretningen på i det minste omtrent 15°. Fortrinnsvis er planet til substratet 24 i en vinkel på i det minste 30°.

En annen egnet fremgangsmåte for å oppnå en asimutvinkel er å kraftpåvirke hakene 22 ved å opprette en trykkforskjell over planet til substratet 24 mens hakene 22 helt eller delvis er i flytende tilstand, slik at hakene tvinges eller trekkes til den ønskede asimutvinkel. Dette kan utføres ved at en væske eller gass strømmer langs planet til substratet 24 i en retning som har en vektorkomponent vinkelrett på masldnretriingen. Trykkforskjellen vil bevirke at hakene 22 snur seg og inntar en ny retning mot siden av substratet som har det laveste trykket. Fortrinnsvis oppnås trykkforskjellen over substratet 24 ved at det dannes et høyt trykk på en side av substratet 24 ved hjelp av luftdyser, luftnåler eller andre kjente midler. Trykkforskjellen over substratet 24 kan imidlertid også oppnås ved dannelsen av et lavt trykk (det vil si vakuum eller delvis vakuum) på en side av substratet 24 eller ved dannelse av et høyt trykk på en side av substratet 24 og samtidig dannelse av et lavt trykk på den andre siden av substratet 24. Den siden av substratet 24 som utgjør høytrykksiden eller lavtrykksiden samt vinkelen i forhold til maskinretningen som fluidet strømmer i avhenger av den ønskede asimutvinkel. Fluidmediet som benyttes er fortrinnsvis luft, selv om andre gasser og væsker kan benyttes. Med uttrykket høyt trykk menes her et trykk som er høyere enn det omgivende trykket i luften eller et annet fluid som omgir hakene 22 når de skråstilles. Uttrykket lavt trykk betyr her et trykk som er mindre enn det omgivende trykket i luften eller et annet fluid som omgir hakene 22 når de gis asimutvinkelen.

Det vil forstås at det også er hensiktsmessig at det høye trykket og/eller det lave trykket dannes på andre steder enn sidene av substratet 24. Det vil si at kilden for det høye trykket og/eller det lave trykket kan være slik plassert at hakene 22 tvinges og/eller trekkes i mere enn én retning, for å gi festeanordningen 20 en mere isotrop rivestyrke. Som et ikke begrensende eksempel kan en vakuumkilde være anordnet nær sidene av substratet 24 og en trykkilde være anordnet nær midten av substratet 24, slik at den maksimale sideveise projeksjon 38 til haken 22 vil påvirkes hovedsakelig i retning bort fra midten av substratet 24 og mot sidene av substratet 24.

Når det benyttes en trykkforskjell for å danne en asimutvinkel for hakene 22 vil ofte turbulens i det valgte fluidmediet bevirke at noen av hakene 22 drives fra hverandre eller inntar en uønsket asimutvinkel. For å minske tendensen til at haker 22 drives fra hverandre er det ønskelig å minske den turbulente strømmen av fluidmediet og å opprettholde en mere strømlinjet eller laminær strøm. Det finnes flere metoder for å oppnå en hovedsakelig laminær strøm.

En metode for å danne en hovedsakelig laminær strøm er bruken av en eller flere dyser eller strømningsforsterkere for å bevirke en kontrollert retning for en strøm. Som et ikke begrensende eksempel kan to luftstrømforsterkere 902 benyttes i tandem. Den første luftstrømforsterkeren 902 (angitt med bokstaven P i figur 9) retter en utgående strøm fira utløpet på tvers av substratet 24. Den andre luftstrømforsterkeren 902 (angitt med bokstaven V i figur 9) bevirker et sug i innløpet bort fra substratet 24. Den utgående strømmen fra den første luftstrømforsterkeren P suges inn i innløpet til den andre luftstrømforsterkeren V og danner en hovedsakelig lineær luftstrøm. Luftstrøm-forsterkerne 902 er orientert slik i forhold til substratet 24 at det dannes en lineær luftstrøm med lav hastighet på tvers av maskinretningen. Den foretrukne beliggenhet til den lineære luftstrømmen er umiddelbart nedstrøms for hetetråden 78 for kapping (ikke vist i figur 9). Uønskede luftstrømmer kan unngås ved bruken av en kapsling (ikke vist) som omgir det området der den lineære luftstrømmen dannes. Passende luftstrøm-forsterkere markedsføres av Vortec Corporation, Cincinnati, Ohio under varenavnet Transvector Model 912/952, med klassifisering 25-100 SCFM. Det nødvendige lufttrykket kan variere, men omtrent 0,07 til omtrent 0,7 kp/cm<2> virker utmerket.

En annen egnet metode for å oppnå en asimutvinkel for hakene 22 er å påvirke hakene 22 ved å bøye hakene mekanisk eller å trekke hakene fysisk mens de er helt eller delvis i flytende tilstand. Et ikke begrensende eksempel på dette er bruken av en oscillerende eller roterende kappeanordning, for eksempel hetetråd (ikke vist) for å drive eller trekke hakene 22 til den ønskede asimutvinkel mens hakene 22 kappes. Det finnes mange andre metoder for å oppnå dette og som vil fremgå for fagfolk på området.

En hake 22 som har en asimutvinkel kan fremstilles ved bruk av et hull 56 som har en hovedakse og en mindre akse, med den mindre aksen til hullet 56 orientert i en retning som er en annen enn maskinretningen til trykksylinderen 73. Uten å være bundet av noen bestemt teori antas det at et hull 56 som har en hovedakse og en mindre akse vil danne en hake 22 som har en bøyesterk akse og en svak akse, og at tyngdekreftene vil påvirke haken 22 slik at den ytre enden 29 og koblingsanordningen 30 på haken 22 trekkes generelt i retningen til den svake aksen. Selv om en hake 22 som er fremstilt ved bruk av et hull 56 av denne typen ikke trenger å kraftpåvirkes for å innta asimutvinkelen, men vil orienteres generelt i retningen til den svake aksen uten å kraftpåvirkes, frembringer et hull 56 av denne typen haker 22 som lettere kraftpåvirkes.

Når sideforholdet til tverrsnittsarealet til et hull 56 i overflaten av trykksylinderen 73 er større enn 1:1, har tverrsnittsarealet til hullet 56 ved overflaten av trykksylinderen 73 en lengste dimensjon og en korteste dimensjon generelt vinkelrett på den lengste dimensjon. Med hovedakse menes her den lengste dimensjon til tverrsnittsarealet til hullet 56 ved overflaten av trykksylinderen 73, og mindre akse betyr den kortere dimensjon til tverrsnittsarealet til hullet 56 ved overflaten av trykksylinderen 73.

Fordi tverrsnittsarealet til hullet 56 ved overflaten av trykksylinderen 73 hovedsakelig tilsvarer undersiden av haken 22, vil et hull 56 som har en hovedakse og en mindre akse frembringe en hake 22 som har en underside med en hovedakse og en mindre akse som hovedsakelig tilsvarer hovedaksen og den mindre aksen til hullet 56. Den svake aksen til haken 22 vil generelt tilsvare den mindre aksen til undersiden, og den bøyesterke aksen til haken 22 vil generelt tilsvare hovedaksen til undersiden.

Som et ikke-begrensende eksempel på et hull 56 som vil frembringe en hake med en svak akse viser figur 12 et hull 56 som har et rettvinklet tverrsnittsareal ved overflaten av trykksylinderen 73. Bevegelsesretningen til trykksylinderen 73 er angitt med pilen 75, og hovedaksen og den mindre aksen til hullet 56 er angitt med M-M og M'-M'. Hovedaksen m-m til det rettvinklede hullet 56 i figur 12 er orientert hovedsakelig i maskinretningen. Den mindre aksen M'-M' til det rettvinklede hullet 56 er orientert hovedsakelig på tvers av maskinretningen. Et hull 56 av denne typen vil frembringe en hake 22 som har en svak akse orientert i en retning hovedsakelig vinkelrett på maskinretningen til substratet 24, og haken 22 vil søke å orientere seg hovedsakelig i retningen til den svake aksen til haken 22, dvs. at den maksimale sideveise projeksjonen 38 til haken 22 vil søke å orientere seg hovedsakelig på tvers av masldnretningen til substratet 24. Den maksimale sideveise projeksjonen 38 vil orientere seg tilfeldig mot den ene av sidene til haken 22 som er parallell med hovedaksen M-M til undersiden, men ved en liten kraftpåvirkning mot hakene 22 kan de tvinges til å orientere seg mot en bestemt side for å danne et mer ensartet mønster av haker 22.

Som et annet ikke-begrensende eksempel på et hull 56 som vil frembringe en hake 22 som har en svak akse, viser figur 13 et hull 56 som har et elliptisk tverrsnittsareal ved overflaten av trykksylinderen 73. Hovedaksen og den mindre aksen til hullet er angitt med M-M og M'-M'. Hovedaksen M-M til den elliptiske hullet 56 i figur 13 er orientert hovedsakelig på tvers av maskinretningen. Den mindre aksen M'-M' til det elliptiske hullet er orientert hovedsakelig i maskinretningen. Et hull 56 av denne typen vil frembringe en hake 22 som har en svak akse orientert i en retning hovedsakelig vinkelrett på tverretningen av maskinretningen til substratet 24, og haken 22 vil søke å orientere seg hovedsakelig i retningen til den svake aksen til haken 22, dvs. at den maksimale sideveise projeksjonen 38 vil søke å orienteres i maskimetningen til substratet 24. Den maksimale sideveise projeksjonen 38 til haken 22 vil generelt bli orientert i en retning motsatt av bevegelsesretningen til substratet 24 som et resultat av de krefter som oppstår under fremstillingsprosessen. Ved imidlertid å påvirke hakene 22 noe, slik som angitt ovenfor, kan disse enkelt tvinges til å orienteres i bevegelsesretningen.

Som et tredje ikke-begrensende eksempel på et hull 56 som kan frembringe en hake 22 som har en svak akse, viser figur 10 en hull 56 som har et tverrsnittsareal ved overflaten av trykksylinderen 73 som generelt ligner en likesidet trekant, med en side av trekanten generelt parallelt med maskinretningen til trykksylinderen 73. Fordi hullet 56 i figur 10 har trekantet form og de tre sidene har samme lengde, har hullet 56 tre

hovedakser (ikke vist) og tre mindre akser (M^M^, M'-M'2, M'-M'3). Hullet 56 har en hovedakse generelt parallelt med hver side av den likesidede trekanten og en mindre akse

generelt vinkelrett på hver side av den likesidede trekanten. Derfor vil et hull 56 av denne typen bevirke en hake 22 som har en underside med tre hovedakser og tre mindre akser, tilsvarende de tre hovedakser og de tre mindre akser til hullet 56. Haken 22 vil derfor ha tre svake akser, og den største sideveise projeksjon 38 til haken 22 vil ha en tendens til å bli orientert mot en av de tre svake akser. En skrådd hake 22 kan frembringes ved bruk av et hull 56 av denne typen, anordnet på trykksylinderen 73 slik at de mindre aksene (M^M^, M'-M'2, M'-M'3) til tverrsnittsarealet til hullet 56 alle er orientert i en retning som er en annen enn maskinretningen til trykksylinderen 73, slik som i figur 10. På grunn av de krefter som oppstår ved fremstillingsprosessen vil en hake dannet av hullet 56 i figur 10 ha en tendens til å være orientert mot den svake aksen til haken som generelt tilsvarer den mindre aksen NT-M^ til hullet 56.

Uten å være bundet av noen bestemt teori antas det at den største sideveise projeksjon 38 til haken 22 søker å bli orientert hovedsakelig i retning langs den svake aksen til haken 22, dvs. i retningen til den mindre aksen M'-M' til undersiden, som et resultat av at stammen 28 er ustabil fordi den mangler understøttelse fra foten 26 langs de sidene av haken 22 som er parallelle med hovedaksen M-M til undersiden.

Den mindre aksen M'-M' til et hull 56 kan være orientert i hvilken som helst retning på trykksylinderen 73, men som angitt ovenfor, når den mindre aksen M'-M' til et hull 56 er orientert i maskinretningen til trykksylinderen 73, vil en hake som dannes ved bruk av dette hullet 56 generelt være orientert i maskinretningen til substratet 24, dvs. uten noen asimutvinkel. Derfor kan haker 22 med asimutvinkel fremstilles ved bruk av hull 56 som har et lengdeforhold som er større enn omtrent 1,1 : 1, med den mindre aksen M'-M' til hullet 56 orientert i en retning som er i en annen enn maskinretningen til trykksylinderen 73. For å fremstille haker med asimutvinkel bør den mindre aksen M'-M' til hullet 56

være i en vinkel som er større enn omtrent 1° i forhold til maskinretningen til trykksylinderen 73, fortrinnsvis i en vinkel som er større enn omtrent 20° i forhold til masldnretningen til trykksylinderen 73, mer foretrukket større enn omtrent 45° i forhold i til maskinretningen til trykksylinderen 73 og mest foretrukket større enn omtrent 60° i forhold til maskinretningen til trykksylinderen 73. I en foretrukket utførelse er den mindre aksen M'-M' til hullet 56 orientert omtrent 90° i forhold til maskinretningen til trykksylinderen 73. Sideforholdet til hullet 56 er fortrinnsvis større enn omtrent 1,5:1,

mer foretrukket er sideforholdet til hullet 56 i det minste omtrent 2:1, og mest foretrukket er sideforholdet i det minste omtrent 3:1.

En hake 22 som har en asimutvinkel kan også fremstilles ved bruk av en hull 56 som har et dominerende område på en side av maskinretningens midtlinje i hullet 56 og som har et sideforhold som er større enn omtrent 1,5:1. Uten å være bundet av noen bestemt teori antas det at en hake 22 som har en svak akse og en bøyesterk akse og som har en underside med et dominerende område vil ha en tendens til å være orientert mot den siden av undersiden som har det dominerende område. Derfor vil et hull 56 som har et sideforhold som er større enn omtrent 1,5:1, som har et dominerende område, og som er orientert slik på trykksylinderen 73 at hovedaksen M-M til hullet generelt tilsvarer midtlinjen til hullet 56 i maskinretningen, bevirke en hake 22 som har en asimutvinkel på omtrent 90° i forhold til maskinretningen. Hovedaksen M-M og midtlinjen 65 i maskinretningen tilsvarer hverandre når de generelt er orientert i den samme retningen, dvs. at de generelt er parallelle med hverandre eller generelt overlapper hverandre.

Her betyr uttrykket midtlinjen i maskinretningen midtlinjen til hullet 56 i maskinretningen. Midtlinjen til hullet 56 i maskinretningen kan bestemmes på følgende måte. Først trekkes en linje parallelt med maskinretningen, gjennom et punkt på omkretsen av hullet som er lengst ute på tvers av maskinretriingen på en side av hullet 56. En andre linje trekkes parallelt med maskinretningen, gjennom et punkt på omkretsen av hullet 56 som er lengst ute på tvers av masldnretningen på den andre siden av hullet 56. Disse linjer, vist i figur 11, kalles de ytre parallellinjer 66, og representerer grensene for bredden til hullet 56 vinkelrett på maskinretningen. Med bredden til hullet 56 vinkelrett på maskinretningen menes her avstanden mellom de ytre parallellinjer 66, dvs. lengden av en linje mellom de ytre parallellinjer 66 og vinkelrett på disse. Midtpunktet til bredden av hullet 56 vinkelrett på maskinretningen bestemmes, og det trekkes en linje parallelt med maskimetningen gjennom midtpunktet. Denne linjen representerer midtlinjen 65 til hullet 56 i masltimetningen.

Med dominerende område menes her det partiet av tverrsnittsarealet til hullet 56 på en side av midtlinjen 65 i maskinretningen som er større enn partiet av tverrsnittsarealet til hullet 56 på den andre siden av midtlinjen 65 i maskinretningen. Dersom tverrsnittsarealet til hullet 56 er symmetrisk om midtlinjen 65 i maskimetningen, har ikke hullet noe dominerende område, slik som i figur 12 og 13. Med tverrsnittsarealet til hullet menes her tverrsnittsarealet til hullet 56 ved overflaten av trykksylinderen 73 eller et annet påføringselement.

Som et ikke-begrensende eksempel på et hull 56 som har et dominerende område og som har en hovedakse M-M som generelt tilsvarer midtlinjen 65 til hullet 56 i maskinretningen, viser figur 11 en hull 56 som har et tverrsnittsareal generelt som en likebenet trekant, med grunnlinjen til trekanten generelt parallelt med maskinretningen og lenger enn hver av de øvrige sider. Midtlinjen 65 til hullet 56 i maskinretningen er bestemt ved bruk av metoden som er forklart ovenfor, og det dominerende område 69 i hullet 56 er det partiet av hullets tverrsnittsareal som ligger til høyre for midtlinjen 65 i maskinretningen. De ytre parallellinjer 66 befinner seg på hver side av midtlinjen 65 i maskinretningen, og går gjennom de punktene på omkretsen av hullet 56 som er lengst ute på tvers av maskinretningen. Hovedaksen M-M til hullet 56 tilsvarer generelt midtlinjen 65 til hullet 56 i maskinretningen. En hake 22 fremstilt med et hull 56 av denne typen vil ha en tendens til å være orientert mot den siden av undersiden som har det dominerende område 69, og vil generelt være orientert i en retning som har en vektorkomponent på tvers av maskinretningen til substratet 24. Sideforholdet til hullet 56 i figur 11 ligger fortrinnsvis fra omtrent 1,5:1 til omtrent 5:1. Mer foretrukket er sideforholdet til hullet 56 omtrent 2:1 til omtrent 4:1, og i en foretrukket utførelse har hullet 56 et sideforhold på omtrent 2,3:1.

Det vil forstås at haker 22 med asimutvinkel kan fremstilles ved bruk av en kombinasjon av forskjellige fremgangsmåter. Et ikke-begrensende eksempel på bruken av kombinasjoner av fremgangsmåter er bruken av gravitasjonskraft og en trykkforskjell langs planet til substratet 24, for å gi hakene 22 asimutvinkler. Et annet ikke-begrensende eksempel er bruken av gravitasjonskrefter og en rotasjons-kappeanordning i kombinasjon for å gi hakene 22 asimutvinkler. Et tredje ikke-begrensende eksempel er bruken av en trykkforskjell langs planet til substratet 24 i kombinasjon med en hake som har en elliptisk underside. Mange andre fremgangsmåter for å gi hakene 22 asimutvinkler vil fremgå for fagfolk på området, i likhet med de forskjellige kombinasjoner av fremgangsmåter.

Et illustrerende og ikke begrensende eksempel på bruken av festeanordningen 120 i henhold til oppfinnelsen i en produkt gjenstand skal gis i det følgende og er vist i figur 6. Mekaniske festeanordninger har med fordel blitt benyttet i absorberende gjenstander for engangsbruk, slik som beskrevet i US-patent 4846815, som beskriver en bleie 110 og en fordelaktig utnyttelse av mekaniske festeanordninger 20 i slike bleier 120.

Det er for eksempel kjent at mekaniske festeanordninger 120 i mindre grad forurenses av oljer og pulver enn festeanordninger med klebebånd, og at de også er bedre egnet til å benyttes om igjen. Alle disse trekk utgjør fordeler når de anvendes for en engangsbleie 110 beregnet til å benyttes på et barn. En festeanordning som kan festes flere ganger medfører også den fordel at barnet kan kontrolleres for å finne ut om bleien har blitt forurenset i bruksperioden.

Figur 6 viser en engangsbleie 110 beregnet til å anbringes rundt hoftene på et barn. Uttrykket absorberende gjenstand for engangsbruk betyr her et tekstil som generelt bæres av barn eller personer med inkontinens og som anbringes mellom benene festet omkring hoftene til brukeren og er beregnet til å kastes etter engangs bruk og ikke vaskes eller repareres.

En foretrukket bleie 110 omfatter et væskegjennomtrengelig indre lag 112, et væske-ugjennomtrengelig ytre lag 116 og en absorberende kjerne 118 mellom det ytre lag 116 og det indre lag 112. Det indre lag 112 og det ytre lag 116 er i det minste delvis sammenføyd langs omkretsen for å sikre at kjernen 118 holdes på plass. Elementene i bleien 110 kan settes sammen på mange forskjellige måter som er velkjent for fagfolk på området, og en fortrukket utformning er beskrevet i US-PS 3860003 og 4699622, som beskriver en særlig foretrukket utførelse av bleier.

Det indre laget 112 og det ytre laget 116 til bleien 110 har hovedsakelig den samme utstrekning og er i det minste delvis sammenføyd langs omkretsen, slik som nevnt ovenfor. Sammenføyning av det indre laget 112 og det ytre laget 116 kan utføres ved bruk av et "hot melt" -klebemiddel, slik som Adhesive No. 1258 produsert av H.B. Fuller Company, Vadnais Heights, Minnesota, 55110. Den absorberende kjernen 118 har lengde -og breddedimensjoner som generelt er mindre enn for det indre laget 112 og det ytre laget 116. Kjernen 118 befinner seg fastgjort mellom det indre laget 112 og det ytre laget 116.

Bleien 110 omfatter langs omkretsen en første ende 122 og en andre ende 124. Bleien 110 har et første hofteparti 142 og et andre hofteparti 144 som rager henholdsvis fra den første enden 122 og den andre enden 124 av omkretsen til bleien 110, mot den sideveise midtlinjen til bleien 110 med en lengde på omtrent 1/5 til omtrent 1/3 av lengden til bleien 110. Hoftepartiene 142 og 144 omfatter de partier av bleien 110 som under bruk omgir hoftene til brukeren og utgjør generelt det høyeste på bleien 110 når brukeren er i stående stilling. Bunnen 146 til bleien 110 er det partiet av bleien 110 som befinner seg mellom det første og andre hoftepartiet, 142 og 144, og som under bruk befinner seg mellom benene til brukeren.

Den absorberende kjernen er hvilke som helst midler for å absorbere og å holde på kroppsvæsker. Den absorberende kjernen 118 er generelt kompressibel, formbar og ikke irriterende for huden til brukeren. En foretrukket kjerne 118 kan være omgitt av duklag. En side av kjernen 118 er orientert mot det indre laget 112 og den andre siden er orientert mot det ytre laget 116.

Den absorberende kjernen 118 ligger mot det ytre laget 116 og er fortrinnsvis festet til dette ved hjelp av hvilke som helst kjente midler, for eksempel ved klebing. I en særlig foretrukket utførelse er klebingen utført ved hjelp av langsgående klebebånd som fester kjernen 118 til det ytre laget 116. Det ytre laget 116 er ugjennomtrengelig for væsker og hindrer at væsker som absorberes av og inneholdes i den absorberende kjernen 118 fukter undertøy, klær, sengetøy og andre gjenstander som kommer i kontakt med bleien 110. Med ytre lag menes her en hvilken som helst barriere som befinner seg utenfor kjernen 118 når bleien 110 er i bruk og som holder absorberte væsker inne i bleien 110. Fortrinnsvis er det ytre lag 116 en polyolefinfilm med en tykkelse på omtrent 0,025 til omtrent 0,030 mm. En polyetylenfilm er særlig foretrukket, og en passende film fremstilles av Tredegar Industries, Richmond, Virginia, 23225 og Clopay Corporation, Cincinnati, Ohio, 45202. Om ønskelig kan det ytre lag 116 være preget eller overflatebehandlet for å gis et mere kleslignende utseende, eller det kan være utstyrt med åpninger for å muliggjøre utslipp av damp.

Det indre lag 112 er ettergivende, behagelig å berøre og ikke irriterende på brukerens hud. Det indre laget 112 hindrer kontakt mellom den absorberende kjernen 118 og væsker i denne og huden til brukeren. Det indre laget 112 er væskegjennomtrengelig, og muliggjør at væsker lett kan trenge gjennom. Med indre lag menes her et hvilket som helst væskegjennomtrengelig lag som kommer i kontakt med huden til brukeren når bleien 110 er i bruk og som hindrer at kjernen 118 kommer i kontakt med huden til brukeren. Det indre laget 112 kan være laget av "woven" og "nonwoven" materiale, spinnflorstoff eller kardede materialer. Et foretrukket indre lag 112 er kardet og termisk festet ved hjelp av midler som er kjent av fagfolk på området. Et foretrukket indre lag 112 har en vekt på omtrent 21 til omtrent 24 g/m<2>, en minste strekkstyrke i tørr tilstand på omtrent 138 g/cm i maskinretningen og en strekkstyrke i våt tilstand på i det minste omtrent 80 g/cm på tvers av maskinretningen.

Bleien 110 er utstyrt med en festeanordning 120 og en mottagende flate 153 for å holde det første hoftepartiet 142 og det andre hoftepartiet 144 i overlappende stilling når bleien 110 er i bruk, slik at bleien 110 er festet til brukeren. Bleien 110 er således anbragt på brukeren, og det er dannet en sidelukning når festeanordningen 120 er festet til den mottagende flaten 153.

Festeanordningen 120 skal motstå adskillende krefter som oppstår i bruksperioden. Adskillende krefter betyr krefter som virker på festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 og søker å adskille disse, ved å løsgjøre eller fjerne festeanordningen 120 fra den mottagende flaten 153. Adskillende krefter omfatter både skjær- og rivekrefter. Skjærkraft betyr krefter som virker generelt tangentialt på den mottagende flaten 153 og som kan være generelt parallelle med planet til substratet til festeanordningen 120. Rivekrefter er krefter som virker hovedsakelig i lengderetningen, vinkelrett på planet til substratene til henholdsvis den mottagende flaten 153 og festeanordningen 120.

Skjærkrefter måles ved at festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 trekkes i motsatte retninger, generelt parallelt med planene til de respektive substrater. Metoden som benyttes for å bestemme motstandsevnen til festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 med hensyn til skjærkrefter er nærmere beskrevet i US-PS 4699622. Rivekrefter måles ved at festeanordningen 120 trekkes bort fra den mottagende flaten 153 under en vinkel på omtrent 135°. Metoden som benyttes for å bestemme motstandsevnen til festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 mot rivekrefter er nærmere beskrevet i US-patent 4846815, som beskriver måling av rivekrefter.

Adskillende krefter oppstår vanligvis ved bevegelser til brukeren eller ved at brukeren forsøker å løsgjøre bleien 110. Et barn bør vanligvis ikke være i stand til å løsgjøre eller fjerne en bleie 110 som barnet har på seg, og bleien 110 skal heller ikke kunne løsgjøres når det opptrer vanlige adskillende krefter som opptrer under normal bruk. En voksen må imidlertid kunne fjerne bleien 110 for å skifte den ut eller å kontrollere hvorvidt bleien er ren. Generelt skal festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 kunne motstå en rivekraft på i det minste 200 g, fortrinnsvis i det minste omtrent 500 g, og mest foretrukket i det minste omtrent 700 g. Dessuten skal festeanordningen 120 og den mottagende flaten 153 kunne motstå en skjærkraft på i det minste 500 g, fortrinnsvis i det minste 750 g og mest foretrukket i det minste omtrent 1000 g.

Den mottagende flaten 153 kan være anbragt i en første stilling hvor som helst på bleien 110, så lenge den mottagende flaten 153 kan kobles til festeanordningen for å holde det første og andre hoftepartiet 144 i overlappende stilling. For eksempel kan den mottagende flaten 153 være anordnet på utsiden av det andre hoftepartiet 144, på innsiden av det første hoftepartiet 142 eller i hvilken som helst annen stilling på bleien 110 som den er anordnet på, for å kobles til festeanordningen 120. Den mottagende flaten 153 kan være i ett med bleien, et separat element som er festet til bleien eller et materialstykke som hverken er adskilt fra eller diskontinuerlig med et element i bleien 110, slik som det indre laget 112 eller det ytre laget 116.

Mens den mottagende flaten 153 kan ha forskjellige størrelser og fasonger, omfatter den mottagende flaten 153 fortrinnsvis en eller flere lapper som befinner seg på utsiden av det andre hoftepartiet 144, for å muliggjøre maksimal tilpasning til hoftene til brukeren. Som vist i figur 6 er den mottagende flaten 153 fortrinnsvis et langstrakt, firkantet element som er festet til utsiden av det andre hoftepartiet 144.

En egnet mottagende flate 153 er et "nonwoven" tekstil, sømfestet, eller hvilken som helst annen type fiber- eller løkkemateriale som er velkjent på dette området. Den mottagende flaten 153 kan fremstilles av mange forskjellige materialer som omfatter fiberelementer, og fortrinnsvis løkker som kan krysses og holdes av

koblingsanordningen. Passende materialer omfatter nylon, polyester, polypropylen og kombinasjoner av disse. En passende mottagende flate 153 omfatter flere fiberløkker som rager ut fra en vevd flate, og markedsføres som Scotchmate brand nylon woven loop No. FJ3401, fra Minnesota Mining and Manufacturing Company, St. Paul, Minnesota. En

annen egnet mottagende flate 153 omfatter trikot som har flere nylonfilamentløkker som rager ut fra et nylonlag, og markedsføres av Gilford Mills, Greensboro, Nord-Carolina,

med betegnelsen Gilford Nr. 16110. En særlig foretrukket mottagende flate er et polypropylen-"non-woven"-tekstil som har en flatevekt på omtrent 17,1 g/rn<2>, fremstilt ved hvilken som helst kommersiell karde- eller spinneprosess, slik som det som leveres av Veratech Nonwoven Group of the International Paper Company, Walpole,

Massachusetts, 02081.

Festeanordningen 120 kan omfatte hvilken som helst av de kjente fasonger som benyttes

for å oppnå en sidelukning på en engangsbleie 110. Substratet til festeanordningen 120 er festet til bleien 110 i avstand fra den mottagende anordningen 153. Som vist i figur 6 er festeanordningen 120 fortrinnsvis anordnet på både den første og andre siden av bleien 110. En foretrukket utførelse av festeanordningen 120 gjør enhver mulig kontakt mellom hakene på festeanordningene 120 og huden til brukeren så liten som mulig. Det foretrekkes at festeanordningen 120 anordnes som et Y-formet båndarrangement, som er beskrevet nærmere i US-patent 3848594. Et alternativt, foretrukket arrangement av festeanordningen 120 er nærmere beskrevet i US-patent 4699622. En særlig foretrukket bruk av festeanordningen 120 er en enkelt båndflik festet til bare én side av bleien.

Denne typen arrangement av en festeanordning er velkjent for engangsbleier, og et ikke-begrensende eksempel på denne typen arrangement av en festeanordning er beskrevet i US-patent 4846815.

Festeanordningen 120 vist i figur 6 har en fastgjort ende 156 og en motsatt ende 158 for brukeren. Den fastgjorte enden 156 er festet til bleien 110, fortrinnsvis utenpå det første hoftepartiet 142. Enden 158 er den frie enden, og festes til den mottagende flaten 153

når bleien 110 skal festes til brukeren.

Etter at bleien 110 er anbragt omkring hoftene til brukeren, festes den frie enden 158 til festeanordningen 120 løsbart mot den mottagende flaten 153, som fortrinnsvis befinner seg på det andre hoftepartiet 144, for derved å bevirke at bleien 110 omgir hoftene til brukeren. Bleien 110 har nå dannet en sidelukning. Hakene (ikke vist) rager ut fra festeanordningen 120 på den frie enden 158, slik at koblingsanordningene på hakene krysser trådene i den mottagende flaten 153.

En festeanordning 120 og en komplementær mottagende flate 153 som gir en motstand mot rivekrefter som er større enn 700 g og en motstand mot skjærkrefter som er større enn 1000 g kan dannes på følgende måte, i henhold til de særskilte parametre til festeanordningen 120 som er angitt i den nevnte fremgangsmåte for fremstilling. Den komplementære mottagende flaten 153 som benyttes sammen med festeanordningen 120 er det ovenfor nevnte polypropylen-"non-woven"-tekstil.

Festeanordningen 120 er i det minste 2,54 cm bred, og kan ha hvilken som helst lengde som danner en passende fri ende 158, og en lengde på i det minste 3,5 cm foretrekkes. Mønsteret av haker på festeanordningen 120 omfatter omtrent 256 haker pr. cm<2>. Hakene er fortrinnsvis orientert hovedsakelig i den samme retningen og vender mot den fastgjorte enden 156 på festebåndet når engangsartikkelen er i bruk.

Claims

1. Fremgangsmåte for fremstilling av en festeanordning (20) som har en eller flere fritt formede haker (22) dannet av et smeltet, termisk følsomt materiale, idet enkeltvise mengder av materialet avsettes på et substrat (24), at et parti av hver av de enkeltvise mengder av materialet tøyes i en retning som har en vektorkomponent parallell med planet til substratet (24), for dannelse av en hake (22), og at materialet i haken (22) størkner, idet haken utformes med en fot (26), en stamme (28) og en koblingsanordning (30), karakterisert ved at de enkeltvise mengder av det smeltede, termisk følsomme materialet på i og for seg kjent måte drives gjennom hull (56) i et påføringselement (73), og avsettes på substratet (24) fra hullene (56).

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det som påføringselement benyttes en perforert plate (73).

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det som påføringselement benyttes en trykksylinder (73).

4. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1-3, karakterisert ved at materialet drives gjennom hullene (56) av et avstrykerblad (83).

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 3, karakterisert ved at det benyttes en trykksylinder (73) som omfatter 64 til 1600 hull pr. cm<2>, fortrinnsvis 100 til 900 hull pr. cm<2>, foretrukket 144 til 576 hull pr. cm<2> og mest foretrukket 256 hull pr. cm<2>.

6. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det benyttes et påføringselement (73) som omfatter en porøs rulle som har et indre reservoar, og at drivingen av materialet gjennom hullene (56) skjer ved at materialet i smeltet tilstand tilføres reservoaret under trykk.

7. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at det benyttes et påføringselement (73) i hvilket i det minste ett av hullene (56) har en lengste akse og en kortere akse, idet den kortere aksen er orientert i en annen retning enn maskinretningen til påføringselementet, slik at den resulterende haken gis en asimutvinkel.

8. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at i det minste ett av hullene (56) har en lengste akse, en kortere akse og et dominerende område på en side av midtlinjen i maskinretningen, idet det dominerende området fortrinnsvis omfatter i det minste 75 % av hullets totale tverrsnittsareal.

9. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at i det minste ett av hullene (56) har et sideforhold som er større enn 1,5 : 1, fortrinnsvis større enn 2 : 1 og mere foretrukket større enn 3:1.