NO300743B1 - Fremgangsmåte for å fremstille cellulosederivater for å behandle en underjordisk formasjon - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører kopolymerer av celluloseeterderivater som er oppløselig i vandige væsker og som har evne til tverrbinding med flerverdige metallkationer for å danne viskoelastiske geler som er nyttige i petroleumutvinningsoperasjoner.

Petroleumsutvinningsoperasjoner, slik som brønnstimulering og gruspakking, krever ofte anvendelse av fluidsammensetninger som har evne til å suspendere partikler. I gruspakkingsoperasjonene blir en pakke med grus plassert på det ytre av et perforert eller spaltet foringsrør eller skjerm som er plassert på tvers av en ukonsolidert formasjon. Den resulterende strukturen medfører en barriere for bevegelse av sand fra formasjonen, mens den fremdeles tillater fluidstrøm. Grusen blir brakt til formasjonen i form av en oppslemming ved å blande grus med en viskositetsforbedrende fluid. Med en gang grusen er plassert i borehullet, blir den viskositets-forbedrede bærerfluiden degradert og returnert til overflaten .

Behandlingsfluider blir på tilsvarende måte anvendt i å stimulere underjordiske formasjoner. Den viskositetsforbedrende fluiden bærer et proppemateriale gjennom borehullet og inn i både naturlige brudd og brudd i formasjonen forårsaket av hydraulisk press. Med en gang det ønskede bruddet er nådd, blir fluidet degradert og returnerer til overflaten og lar proppematerialet være igjen i formasjonen for å frembringe en ledende kanal der formasjonsfluidene kan strømme. I både stimulering og gruspakkingsoperasjonene reduserer den mest ønskede behandlingsfluiden friksjonstrykket når fluiden blir pumpet gjennom det rørformige godset og transporterer proppingsmaterialet eller grusen til formasjonen uten partikkelavsetting i brønnhullet under plassering.

Behandlingsfluidene med disse egenskapene omfatter generelt et hydrerbart polysakkarid, inkludert, men ikke begrenset til, guar, guarderivater og cellulosederivater. Disse polymerene viskositetsforbedrer vandige væsker slik at de danner oppløsninger som hemmer partikkelavsetning i en begrenset grad på bakgrunn av viskositet. Disse polymeropp-løsningene kan imidlertid nærme seg zeropartikkelavset-ningshastighet ved tverrbinding med flerverdige metallkationer slik at de danner høye viskoelastiske geler. Utnyttelsen av disse gelene er godt kjent innenfor fagområdet med petroleumutvinningsoperasjoner.

Cellulosederivater er foretrukne viskositetsforbedrende polymerer for visse petroleumutvinningsoperasjoner fordi de degraderer, dvs. taper viskositet uten å generere vann-uoppløselige partikler eller rester. De vannuoppløselige partiklene er antatt å forbli i formasjonen og kan forårsake formasjonsplugging eller forringelse av permeabiliteten til sand eller gruspakkingene. Cellulosederivater har imidlertid hatt begrenset bruk i mange petroleumanvendelser på grunn av at de fleste derivatene er saltsensitive og ikke kan tverrbinde. Ikke-ioniske derivater av cellulose er generelt ikke tverrbindbare fordi polymeren mangler et sete for tilknytning av et flerverdig metallkation. Eksempler på denne type innbefatter hydroksyalkylcelluloseetere, metylcellulose, etylcellulose og hydroksyalkylmetylcellulose. Et tverr-bindbart ikke-ionisk cellulosederivat har blitt fremstilt og beskrevet i US-patent nr. 4.523.010 og 4.552.215 som med dette er innbefattet med referanse. I disse beskrivelsene blir dehydroksypropylhydroksyalkylcellulose fremstilt ved en kondensasjonsreaksjon av glycidol med hydroksyetylcellulose under alkaliske betingelser. Glycidoltilsetning sammen med HEC-polymerkjede frembringer et sete for tilknytning av flerverdige metallkationer.

Anioniske cellulosederivater er normalt substituert med karboksylgrupper langs polymerkjeden. Karboksylgruppene kompleksdanner med de flerverdige metallkationene, slik som aluminium. Geler blandet med denne kjemien tenderer til å ha begrenset strukturell stabilitet i formasjonstemperaturer på ca. 121,1°C. I tillegg gjør karboksylatsubstituentene at polymersaltene er sensitive, dvs. viskositeten til polymeren i en" saltoppløsning er mindre enn viskositeten i vann. Saltsensiviteten er ikke en ønsket egenskap fordi de vandige væskene som blir anvendt i utvinningsoperåsjonene generelt inneholder kloridsalter for å hemme svelling av formasjons-leire.

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for å behandle en underjordisk formasjon og frembringer nye og nyttige tverrbindbare podingskopolymerer av cellulosederivater som generelt er av ikke-ionisk karakter. Fremgangsmåter for å pode monomerene på polyhydroksy-inneholdende for-bindelser er godt kjent innenfor fagområdet. Fremgangsmåten blir beskrevet i US-patent nr. 2.922.768 og innbefattet her med referanse, der en vinylidenmonomer blir polymerisert med et organisk reduseringsmiddel, slik som cellulose, i nærvær av et ceriumsalt i vandig medium under sure betingelser. Ifølge foreliggende oppfinnelse blir de tverrbindbare cellulosederivatene fremstilt ved poding av vinyl eller allylmonomerer som har en tverrbindbar substituent på cellulosederivatet. Den resulterende kopolymer er ikke-ionisk og tverrbinder raskt med flerverdige metallkationer og danner stabile viskoelastiske geler, og således overvinner manglene hos ikke-ioniske og anioniske cellulosederivater som for nåværende blir anvendt i petroleumutvinningsoperasjoner.

Det har blitt gjort den overraskende oppdagelsen at visse podingskopolymerer av hydroksyetylcellulose kan bli tverrbundet med flerverdige metallkationer. De tverrbindbare kopolymerene blir dannet ved fri radikaltilsetning av vinyl-eller allylmonomerer som har en tverrbindbar substituent til cellulosederivater ved å anvende et redokssystem med ceriumioner i surt medium. En mer overraskende oppdagelse er at sur ceriumionebehandling av et ikke-ionisk cellulosederivat alene gir en tverrbindbar polymer. Disse forbind-eisene er særlig nyttige i petroleumutvinningsoperasjoner der tverrbindbare cellulosederivater blir anvendt for å frembringe meget viskoelastiske geler som degraderer uten å generere betydelig mengder med vannuoppløselige rester.

Foreliggende oppfinnelse frembringer en sammensetning og fremgangsmåte for å behandle underjordiske formasjoner. Behandlingsfluidsammensetningen i foreliggende oppfinnelse omfatter en vandig væske, en ny tverrbindbar kopolymer av HEC og et utvalgt tverrbindingsmiddel. Fluidsammensetningen kan bli anvendt i petroleumutvinningsoperasjoner slik som stimulering, gruspakking og andre brønnutfyllingsoperasjoner. I disse operasjonene utfører behandlingsfluidet en lang rekke funksjoner, f.eks. (1) redusere friksjonstrykket slik at fluidet blir pumpet gjennom rørformige gods og ned til brønnhullet og (2) å transportere proppematerialer eller gruspakkingsmateriale til formasjonen uten avsetting. En meget viskoelastisk fluid er ofte nødvendig for å transportere proppemateriale eller gruspakkingsmateriale til formasjonen uten avsetting. I tillegg må behandlingsfluidet ha stabil viskositet ved formasjonstemperaturer. Foreliggende oppfinnelse frembringer en slik fluid.

En vandig væske blir anvendt for å oppløse den nye kopolymeren av foreliggende oppfinnelse. Begrepet "vandig væske" som blir benyttet heretter, betyr en hvilken som helst væske som inneholder tilstrekkelig vann til minst delvis å hydrere kopolymeren og resulterer i en økning i viskositeten av fluidet. Vandige væsker anvendt i petroleumutvinningsoperasjoner inneholder normalt natriumklorid, kaliumklorid eller andre salter for å hemme svelling av leire som generelt finnes i underjordiske formasjoner. pE i den vandige væsken må være forlikelig med det utvalgte tverrbindingsmidlet og må ikke omvendt påvirke hydrering av kopolymeren.

De tverrbindbare kopolymerene i oppfinnelsen blir fremstilt ved å reagere visse allyl- eller vinylmonomere som har en tverrbindbar substituent, slik som tilgrensende dehydroksy-grupper eller en vinylfosfonsyre, med et cellulosederivat som har et redokssystem som omfatter ceriumioner og salpetersyre. Den generelle reaksjonen er antatt å kunne bli representert ved likningen:

der B er cerium-alkoholkomplekset, R er cellulosederivatet og RCHOH er et fritt radikal. Podingskopolymerisasjon av cellulose anvender vanligvis kjemiske initiatorer slik som ceriumioner. I surt medium oksiderer ceriumioner 1,2-glykoler med dannelse av et fritt radikal på et reduksjonsmiddel, som er cellulosederivatet i dette tilfellet. Det frie radikalet som blir fremstilt på cellulosederivatet initierer polymeri-sering med vinylgruppen av monomeren for å produsere podingskopolymeren.

Cellulosederivatet i denne oppfinnelsen er fortrinnsvis en hydroksyalkylcellulose som har en hydroksyalkylmolar substitusjon fra ca. 1,5 til ca. 3,0. Molar substitusjon er definert som det gjennomsnittlige antall mol av en substi-tuentgruppe som er tilstede pr. anhydroglukoseenhet i cellulosematerialet. Den foretrukne hydroksyalkylcellulosen er hydroksyetylcellulose (HEC) som har en molar substitusjon i området fra ca. 1,8 til ca. 2,5. I denne oppfinnelsen er det fordelaktig at hydroksyalkylcellulosen blir forhåndslaget i en separat reaksjon. Hydroksyetylcellulose blir vanligvis dannet ved å reagere etylenoksid med cellulose under ekstreme alkaliske forhold og er tilgjengelig kommersielt.

Kopolymerene i foreliggende oppfinnelse er tverrbindbare ved å pode visse allyl- eller vinylmonomere som har tilgrensende dihydroksygrupper eller en vinylfosfonsyre til cellulosederivatet. Monomerene har den reaktive CH2=C-delen som muliggjør at monomeren tilknyttes til en hydroksylgruppe i cellulosederivatet. Monomeren i foreliggende oppfinnelse må også skaffe tilveie en tverrbindbar substituent, slik som en tilgrensende dihydroksygruppe eller en fosfonatgruppe som muliggjør at kopolymeren tverrbinder ved oppløsning. De foretrukne podingsmonomerene til anvendelse i denne oppfinnelsen innbefatter, men er ikke begrenset til glycerylallyleter (GAE), 2,3-dihydroksypropylmetakrylat (DHPM), vinylfosfonsyre (VPA), allylglycidyleter (AGE), og glycidyl-metakrylat (GMA). For kopolymerer som inneholder AGE og GMA, må epoksidgruppen bli hydrolysert for å gjøre polymeren tverrbindbar. De mest foretrukne podningsmonomerene er GMA og

VPA.

Det er typisk at podingskopolymerisasjoner ble utført i vandig medium der polymeren er oppløst eller dispergert. Kopolymerene i denne oppfinnelsen ble fremstilt i aceton (55$ til 90$) og vann (45$ til 10$) eller metanol (ca. 70$) og vann (ca. 30$). Reaksjonene ble utført i en 1 liters kjele med en omrører eller en 1 liters krukke ved ca. 20 til ca. 60°C. Forholdet mellom cellulosederivat og vandig medium strekker seg fra ca. 1 g pr. 100 ml til ca. 1 g pr. 4 ml. Det foretrukne forhold er fra ca. 1 g/6 ml til 1 g/4 ml. Forholdet mellom cellulosederivat og podingsmonomer strekker seg fra ca. 3 g pr. 1 ml til ca. 25 g pr. 1 ml. Det foretrukne forholdet er fra ca. 6 g/l ml til ca. 12 g/l ml.

Polymerisasjonsreaksjonen i foreliggende oppfinnelse blir kjemisk initiert ved et redokssystem som omfatter ceriumioner i surt medium. Ceriumioner kan bli frembrakt f.eks. ved salter slik som ceriumnitrat, ceriumsulfat, ceriumammoniumnitrat og ceriumammoniumsulfat. Den foretrukne ceriuminitiatoren i foreliggende oppfinnelse er en oppløsning med ceriumammoniumnitrat i IN salpetersyre.

Ceriumammoniumnitrat er tilstede i en mengde fra ca. 0,00075 mol/100 ml til ca. 0,005 mol/100 ml reaksjonsmedium. Ceriuminitiatoren ble langsomt tilsatt til reaksjonsmateri-alet over en tidsperiode på ca. 30 til 90 sekunder. Reak-sjonstiden varierer fra ca. 10 minutter til 20 timer avhengig av reaksjonsforholdene og den spesielle podingsmonomeren. Podingsreaksjonseffektiviteten er generelt mindre enn ca. 50%. Typiske forhold for forskjellige podingsmonomerer er vist i eksemplene. Etter at reaksjonen er fullstendig, blir polymerisasjonsproduktet vasket med aceton, filtrert og tørket.

I fremstilling av kopolymerer i denne oppfinnelsen ble oppdagelsen gjort at behandling med hydroksyalkylcellulose bare med ceriumammoniumnitrat (CAN)/salpetersyreoppløsning gjorde også polymeren tverrbindbar. Tester ble utført der podingsmonomeren var utelatt fra reaksjonen og det resulterende produktet tjente som en kontrollprøve. Ceriumammoniumnitrat/ salpetersyrebehandl ing fremstilte overraskende en hydroksyalkylcellulose som hadde evne til å tverrbinde med et titaniumtverrbindingsmiddel.

En alternativ fremgangsmåte for fremstilling av CAN-behand-lede cellulosederivater ble funnet der diesel ble anvendt som reaksjonsmedium. Hydroksyetylcellulose ble tilsatt til dieselen for å danne en oppslemming av ca. 37% fast stoff. CAN/salpetersyreoppløsning ble tilsatt til oppslemmingen og fikk anledning til å sette seg i et minimum fra 1/2 opp til 16 timer. Polymerene fremstilt ved denne metoden fungerte likeså godt som polymerer behandlet under nitrogenatmosfaere.

Podingskopolymer i foreliggende oppfinnelse oppløses raskt i vandige væsker og øker i det vesentlige viskositeten til vandige væsker. Viskositeten til kopolymeroppløsningen kan ytterligere økes med tilsetning av et utvalgt tverrbindingsmiddel. Foretrukne tverrbindingsmidler ifølge denne oppfinnelsen omfatter mangeverdige metallkationer slik som aluminium, titan, zirkonium, krom, antimon og lignende. De mest foretrukne tverrbindingsmidlene frembringer titan- (IV) og zirkonium- (IV) ioner i området fra ca. 0,005 vekt-# til ca. 0,5 vekt-% i vandig væske. Eksempler på slike tverrbind-ende midler innbefatter trietanolamidtitanat, titanacetyl-acetohat, zirkoniumacetat, zirkoniumlaktat og andre organiske komplekser av titan og zirkonium som har evne til å skaffe til veie Ti- (IV) og Zr- (IV) ioner.

Den foretrukne anvendelse av foreliggende oppfinnelse er for å blande podingskopolymeren av HEC- eller CAN-behandlet HEC med andre cellulosederivater slik som HEC eller CMHEC. Ved å blande ca. 20% av polymerene i foreliggende oppfinnelse i steden for HEC eller CMHEC frembringer en kostnadseffektiv anordning for å oppnå vesentlig øket gelstabilitet. Viskositetsstabiliteten til polymerblandingene overskrider stabili-teten til CMHEC alene når den er tverrbundet med zirkonium og evaluert ved 121,1°C.

De følgende eksemplene er for å illustrere utnyttelsen av den nye behandlingsfluidsammensetningen i foreliggende oppfinnelse og oppfinnelsen er ikke begrenset av disse eksemplene.

Eksempel 1

Til en 1 liters kjele utstyrt med en omrører ble følgende reagenser tilsatt: 6 g HEC som inneholder b% H2O (MS på ca. 2,2), 165 ml aceton, 115 ml deionisert vann og 1 ml GMA { 98% aktiv fra Aldrich Chemicals). Kjelen ble skylt med nitrogen i 30 minutter under omrøring ved 300 RPM. Ceriumammoniumnitrat—

(CAN) oppløsning ble fremstilt i en tilsetningstrakt der 0,49 g CAN ble blandet med 9 ml IN HNO3 og 10 ml deionisert vann. Tilsetningstraktinnholdet ble også skylt med nitrogen i 30 minutter. Etter å ha hevet omrøringshastigheten i kjele-røreren til 1000 RPM, ble innhold av tilsetningstrakten langsomt tilsatt i løpet av en periode på 5 minutter.

Med en gang CAN-oppløsningen ble tilsatt, ble omrørings-hastigheten redusert til 300 RPM og reaksjonen fortsatte ved 40°C. Etter ca. 20 timer ble omrøringshastigheten igjen økt til 1"000 RPM og aceton ble tilsatt for å felle ut reaksjonsproduktet. Reaksjonsproduktet ble vasket med aceton og filtrert 3 ganger, deretter tørket i en vakuum-ovn inntil en konstant vekt var oppnådd.

Reaksjonsproduktet ved 0,72 vekt-% ble hydrert i 2% kaliumklorid- (KC1) oppløsning. Viskositeten til polymeroppløs-ningen ble målt 84 centipoises (eps) ved 511 s-<1> ved å anvende et Fann Model 35-viskometer. HEC/GMA-polymeropp-løsningen ble blandet med en fortynnet trietanolamintitanat-tverrbinder ved en konsentrasjon på 18,9 1 pr. 3785,4 1 med vandig væske (gpt) og en meget viskoelastisk gel ble dannet ved romtemperatur i løpet av 10 minutter. En meget rigid gel ble dannet i løpet av 30 minutter. EEC/GMA-kopolymeren dannet også en gel ved tilsetning av 2,5 gpt zirkoniumlaktat-tverrbindingsmiddel etter 60 minutter ved 82,2°C.

Eksempel 2

Til en 1 liters krukke ble følgende reagenser tilsatt: 48 g HEC (ca. 2,2 MS), 270 ml aceton, 13 ml deionisert vann, 8 ml VPA 65% (aktiv Hoechst Celanese Corp.). Innholdet i krukken ble blandet ved å anvende en magnetisk rører ved moderate hastigheter under skylling med nitrogen i 30 minutter. Til en tilsettingstrakt ble 0,245 g CAN blandet med 4,5 ml IN salpetersyre og 4,5 ml deionisert vann og skylt med nitrogen i 30 minutter. CAN-oppløsningen ble langsomt tilsatt til 1 1 krukken. Reaksjonen foregikk ved romtemperatur i 3 timer med fortsatt nitrogenskylling og blanding. Reaksjonsproduktet ble vasket i 500 ml aceton i 5 minutter, filtrert og tørket under vakuum inntil en konstant vekt var oppnådd.

VPA/HEC-kopolymeren ved 0,72 vekt-% ble oppløst i 2% KCL og viskositeten målt til 93 eps ved 511 s_<1>. Tverrbindingsyte-evnetester ble gjennomført ved å anvende trietanolamin-titanat, zirkoniumacetylacetonat og zirkoniumlaktat. Stive geler ble dannet ved romtemperatur med en trietanolamin-titariat-tverrbinder (5 gpt( og en zirkoniumacetat-tverrbinder (2,5 gpt). En fluid gel ble dannet med en zirkoniumlaktat-tverrbinder (3,0 gpt) ved 82,2°C).

Eksempel 3

En kontrollprøve ble fremstilt ved å tilsette 50 g HEC til 180 ml aceton i en 1 liters kjele utstyrt med en omrører. Kjeleinnholdet ble skylt med nitrogen i 30 minutter. Til en tilsetningstrakt ble 2,65 g CAN, 6,0 ml IN salpetersyre og 14 ml deionisert vann tilsatt og skylt med nitrogen i 30 minutter. Ceriumammoniumnitratoppløsningen ble langsomt tilsatt til kjelen i løpet av 1 minutt. Reaksjonen fortsatte i 90 minutter under nitrogenskylling. Aceton ble tilsatt kjelen etter 90 minutter for å felle ut reaksjonsproduktet. Filtratet ble filtrert og tørket.

Det tørkede produktet ved en konsentrasjon på 0,72 vekt-% ble hydrert i 2% kaliumkloridoppløsning og oppløsningen ble målt til 94 eps ved 511 s"<*.> En gel ble dannet i løpet av 15 minutter når polymeroppløsningen ble blandet med en tri-etanolamintitanat-tverrbinder. ;Eksempel 4 ;For å demonstrere øket viskositetsstabilitet frembrakt av disse podingskopolymerene ble følgende tester utført. Karboksymetylhydroksyetylcellulose (CMHEC) ved 0,48 vekt-% ble oppløst i 2% kaliumklorid, som også inneholdt 0,12 vekt-% ammoniumacetatbuff er for å frembringe en pH på ca. 5 i fluidet, 0,04 vekt-% urea og 0,12 vekt-% natriumtiosulfat. Podingskopolymerer i foreliggende oppfinnelse blir tilsatt til CMHEC-oppløsningen i 0,12 vekt-%. For en kontrollprøve ble ytterligere 0,12% CMHEC tilsatt. Polymeroppløsningene ble blandet med et zirkonium- (IV) tverrbindingsmiddel og evaluert på en FANN modell 50-viskometer ved 121,1°C. Resultatene i tabellen under viser en vesentlig økning i viskositetsstabiliteten til gelen med tilsetning av podingskopolymerer . ;Eksempel 5 ;For ytterligere å demonstrere den økede viskositetsstabiliteten frembrakt av podingskopolymerene i foreliggende oppfinnelse, ble følgende tester utført. Oppløsninger med CMHEC og tilsetningsstoffer ble fremstilt som beskrevet i eksempel 4. Podingskopolymere som beskrevet i tabellen under og CAN-behandlet HEC i foreliggende oppfinnelse ble fremstilt og tilsatt til CMHEC-oppløsningen i 0,12 vekt-%. Polymer-oppløsningene ble deretter blandet med et zirkonium- (IV) tverrbindingsmiddel og evaluert på en FANN modell 50-viskometer ved 121,1°C. Viskositetsstabiliteten til gelene laget fra polymerblandingene var merkbart overensstemmende. Generelt strakk de begynnende viskositetene seg fra ca. 150 til ca. 200 eps ved 170 s-<*>. Viskositetsutviklingen toppet seg i området fra 200 til 350 eps ved 170 s_<1> etter ca. 25 minutter til 40 minutter av forbrukt tid. Etter 120 minutter var viskositeten i gelene fra ca. 100 til 200 eps ved 170 s-<1>. Polymerer som var CAN-behandlet under omgivelsesbe-tingelser (nr. 25 og 26) opptrådte likt som polymere fremstilt under nitrogenatmosfære i disse testbetingelsene. Podingskopolymerene fremstilt med vinylfosfonsyre (nr. 15 og

16) produserte bare svakt høyere viskositet enn CMHEC-kontrollprøven.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for å behandle en underjordisk formasjon, karakterisert ved at den omfatter at man: fremstiller en behandlingsfluidsammensetning ved å blande en vandig væske, et celluloseeterderivat som er kjemisk modifisert ved å reagere under sure forhold nevnte celluloseeterderivat med et ceriumsalt, og et tverrbindingsmiddel; og injiserer nevnte behandlingsfluidsammensetning inn i nevnte underjordiske formasjon gjennom et borehull.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte celluloseeterderivat blir utvalgt fra gruppen som omfatter hydroksyalkylcellulose, karboksymetyl-cellulose og karboksymetylhydroksyalkylcellulose.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte ceriumsalt blir utvalgt fra gruppen som omfatter ceriumnitrat, ceriumsulfat, ceriumammoniumnitrat og ceriumammoniumsulfat.

4 . Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at nevnte tverrbindingsmiddel blir utvalgt fra gruppen som omfatter mangeverdige metallkationer som frembringer titan- (IV) ioner eller zirkonium- (IV) ioner.

5 . Fremgangsmåte for behandling av en underjordisk formasjon, karakterisert ved at den omfatter at man: fremstiller en behandlingsfluidsammensetning ved å blande en vandig væske, et første celluloseeterderivat, et andre celluloseeterderivat som er kjemisk modifisert ved å reagere under sure betingelser nevnte andre celluloseeterderivat med en vinyl- eller allylmonomer som har en tverrbindbar substituent og et ceriumsalt, og et tverrbindingsmiddel; og injiserer nevnte behandlingsfluidsammensetning inn i nevnte underjordiske formasjon gjennom et borehull.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at nevnte første celluloseeterderivat er karboksymetylhydroksyetylcellulose.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at nevnte andre celluloseeterderivat er hydroksyetylcellulose .

8. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at nevnte vinyl- eller allylmonomer blir utvalgt fra gruppen som omfatter glycerylallyleter, 2,3-dihydroksypropylmetakrylat, vinylfosfonsyre, allylglycidyleter og glycidyl-metakrylat.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at nevnte ceriumsalt blir utvalgt fra gruppen som omfatter ceriumnitrat, ceriumsulfat, ceriumammoniumnitrat og ceriumammoniumsulfat.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at nevnte tverrbindingsmiddel blir utvalgt fra gruppen som omfatter mangeverdige metallkationer som frembringer titan- (IV) ioner eller zirkonium- (IV) ioner.