NO300684B1

NO300684B1 - Piperidinforbindelser, farmasöytiske preparater som inneholder dem, og anvendelse av forbindelsene for fremstilling av et medikament for behandling av psykose

Info

Publication number: NO300684B1
Application number: NO941965A
Authority: NO
Inventors: John Bondo Hansen; Lone Jeppesen; Frederik Christian Groenvald
Original assignee: Novo Nordisk As
Priority date: 1991-11-27
Filing date: 1994-05-26
Publication date: 1997-07-07
Also published as: IL103845A; CA2117304A1; DK71092D0; NO941965L; NO941965D0; EP0679085A1

Description

Det er samlet opp mye bevismateriale som tyder på at neuroleptika utøver sin antipsykotiske virkning ved å blokkere dopaminreseptorer (DA-reseptorer)_i hjernen. I de senere år er det blitt klart at noen neuroleptika (f.eks. clozapin) oppviser en atypisk profil; forbindelsene er ikke bare gunstige når det gjelder å behandle pasienten som gir dårlig respons på klassisk neuroleptisk terapi, men forbindelsene er også for-holdsvis frie for ekstrapyrimidale bivirkninger (EPS), som vanligvis ses med klassiske neuroleptika (Ereshefsky et al., Clin. Pharm. 8, 691-709, 1989). I dette henseende er det blitt spekulert om atypiske neuroleptika virker hovedsakelig ved å blokkere såkalt A10 mesolimbiske DA-systemer (områder som man mener påvirkes ved psykose), mens bivirkningene av klassiske neuroleptika fås ved å blokkere DA-reseptorer i hjernens motoriske områder (A9 DA-system (Gudelsky, Psychopharmacology (Berl) 99: S13-S17, 1989)). Den antipsykotiske effekt av clozapin og beslektede forbindelser kan skyldes dets blok-kering av ikke bare DA-reseptorer (D-l, D-2, D-3, D-4), men også 5HT-reseptorundertypene (5HT2-, 5HT3-, 5HT1C-, 5HTla-), NA-a^-reseptorene, histamin og muligens andre reseptorer.

5HT2-blokkering kan dessuten være viktig (Meltzer, Schizphr. Bull. 17: 263-87, 1991) for å motvirke de såkalte negative symptomene ved psykose (vrangforestillinger og sosial tilbaketrukkethet), som ellers er vanskelig å behandle med vanlige neuroleptika.

Forbindelser som reduserer 5-HT-neurotransmisjon, er blitt foreslått å være nyttige for behandling av forskjellige neurologiske og psykiatriske sykdommer.

5HT2-antagonister, slik som naftidrofuryl (Brain Res. 1989, 494 (2), 387-90), er beskrevet å utvise en beskyttende effekt på iskemisk neuronskade hos ørkenrotte. Ritanserin, som er en sterk og selektiv 5HT2-antagonist, er blitt påvist å ha anxiolytisk-antidepressive aktiviteter hos mennesker (Barone et al., Drug Clin. Pharm., 20, 770 (1986)). Dessuten er sero-tonerge mekanismer beskrevet å være involvert som aktive faktorer, eller å indusere prosesser, ved organiseringen av søvn (Neuropharmacology, 19, 163 (1980)).

Piperidinderivatet ketanserin, som er en 5HT2-anta-gonist med svake c^-blokkerende egenskaper, er blitt påvist å være nyttige for behandling av forskjellige kardiovaskulære sykdommer.

Andre lignende piperidinderivater er beskrevet i tysk patent nr. 1930818, EP 368388, EP 377528, EP 184258 og EP 402644.

Oppfinnelsen vedrører piperidinforbindelser, far-masøytiske preparater som inneholder dem og som blant annet er egnet for anvendelse ved behandling av psykose samt anvendelse av forbindelsene for fremstilling av et medikament.

Forbindelsene ifølge denne oppfinnelsen oppviser høy aktivitet for forskjellige reseptorundertyper, inkludert 5HT2-, NA-a-L-, dopamin-D^ og -D2-reseptorene, eller en kombinasjon av disse. Forbindelsene kan anvendes som medikamenter for behandling av sykdommer i CNS-systemet, det kardiovaskulære system og mage- og tarmkanalen, slik som behandling av angst, søvn-sykdommer, depresjon og psykose, schizofreni, migrene, iskemisk neuronskade, astma, hypertensjon, urticaria, analgesi og oppkast.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer piperidinforbindelser med formel I:

hvor

A er en rettkjedet eller forgrenet, mettet hydrokarbonkjede som inneholder fra 2 til 6 karbonatomer, R<1> ot-

hvor

R<3>, R<4>, R<5> og R<6> uavhengig av hverandre er hydrogen eller

halogen,

B er -0- eller -NH-,

X er -0- eller -NH-,

Y er =0, =S eller =NZ, hvor Z er hydrogen, C1.6-alkyl

eller -CN,

R<2> er

hvor

R<7>, R<8>, R<9> og R<10> uavhengig av hverandre er hydrogen, halogen eller C^-alkoksy, eller to nabostilte av R<7->R<10> danner en alkylendioksygruppe,

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Det rensede reaksjonsprodukt kan omdannes til et fysiologisk akseptabelt salt. Slike salter omfatter syreaddi-sjonssalter dannet med uorganiske eller organiske syrer, f.eks. hydroklorider, hydrobromider, sulfater, nitrater, oksa-later, fosfater, tartrater, sitrater, fumarater, maleater, succinater og sulfonater, f.eks. mesylater. Om ønskelig kan utvalgte salter underkastes ytterligere rensing ved rekrystal-lisering.

Oppfinnelsen omfatter innenfor sitt omfang alle optiske isomerer av forbindelser med den generelle formel I og deres blandinger, inkludert racemiske blandinger derav.

Bestemte forbindelser innenfor omfanget av foreliggende oppfinnelse omfatter de følgende, eller farmasøytisk akseptable salter derav, som er særlig foretrukket: 4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(6-indazolyl-karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(5-indazolyl-karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(5-indazolyl-karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(6-indazolyl-karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(6-(1-metyl-indazolyl)karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[2-(5-(1-metyl-indazolyl)karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(6-indolyl-karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(6-indolyl-karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(5-indolyl-karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(5-indolyl-karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[2-(5-(1-metyl-indoly1)karbamoyloksy)etyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(5-(1-metyl-indolyl)karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[3-(6-(1-metyl-indolyl)karbamoyloksy)propyl]piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[2-(6-(1-metyl-indolyl)karbamoyloksy)etyl]piperidin,

1-[3-(6-benzoksazolylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

l-[2-(6-benzoksazolylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 1-[3-(5-benzoksazolylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 1-[2-(5-benzoksazolylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, l-[2-(6-benzotiazolylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[2-(6-benzotiazolylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[3-(6-benzotiazolylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[3-(6-(2-metyl-

benzotiazolyl) karbamoyloksy) propyl ] piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-( 6-(2-metyl-benzotiazolyl) karbamoyloksy) etyl ] piperidin,

1-[3-(5-benzotiazolylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[2-(5-benzotiazolylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[3-(5-benzotiazolyltiokarbamoyloksy)propyl]-4-(6-f luor-1, 2-benzisoksazol-3-yl )piperidin,

1-[2-(5-benzotiazolyltiokarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[2-(3,4,5-tri-metoksy f eny lkarbamoy loksy) etyl ] piperidin,

4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[2-(3,4,5-tri-metoksyfenyltiokarbamoyloksy) etyl] piperidin,

4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(3,4,5-tri-metoksyfenyltiokarbamoyloksy) propyl] piperidin,

1-[3-(3,4-dimetoksyfenylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[2-(3,4-dimetoksyfenylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[2-(3,4-dimetoksyfenyltiokarbamoyloksy)etyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[3-(3,4-dimetoksyfenyltiokarbamoyloksy)propyl]-4-( 6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin,

1-[2-(3-klor-4-metoksyfenylkarbamoyloksy)etyl]-4-(6-f luor-1,2-benzisoksazol-3-yl )piperidin,

1-[2-(3-klor-4-metoksyfenyltiokarbamoyloksy)etyl]-4-( 6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin og

1-[3-(3-klor-4-metoksyfenyltiokarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin.

Videre tilveiebringer oppfinnelsen farmasøytiske preparater som er kjennetegnet ved at de omfatter som aktiv bestanddel en forbindelse ifølge krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer eller fortynner.

Oppfinnelsen tilveiebringer også farmasøytiske preparater som er kjennetegnet ved at de omfatter som aktiv bestanddel en forbindelse ifølge krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer eller fortynner.

Endelig tilveiebringer oppfinnelsen anvendelse av en forbindelse ifølge krav 1 eller 2.for fremstilling av et medikament for behandling av psykose.

De ovenfor nevnte forbindelser kan fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter å omsette en forbindelse med formel

II

hvor Y og R<2> har betydningene angitt ovenfor, med en forbindelse med formel III

hvor A, X og R<1> har betydningene angitt ovenfor, hvorved det dannes en forbindelse med formel I.

For eksempel kan et isocyanat eller isotiocyanat av 3,4,5-trimetoksybenzen, fremstilt ved å koke 3,4,5-trimetoksyanilin og henholdsvis fosgen eller tiofosgen under tilbake-løpskjøling i toluen, omsettes med det ønskede piperidinalkyl-amin- eller piperidinalkylhydroksymellomprodukt, hvorved man får det ønskede urea eller karbamat med formel I.

Forbindelser med formel I hvor X er -NH- og Y er =NZ, hvor Z har betydningen angitt ovenfor, fremstilles ved hjelp av standard fremgangsmåter som beskrevet i f.eks. H.J. Peter-sen et al., J. Med. Chem. (1978) 21, 773-781, og R. Lee Webb et al., J. Heterocyclic Chem. 24, 275 (1987).

Fremgangsmåten omfatter å omsette en forbindelse med formel IV

hvor A og R<1> har betydningene angitt ovenfor, med en forbindelse med formel V hvor R<2> og Z har betydningene angitt ovenfor, eller omsette en forbindelse med formel VI fremstilt ved hjelp av standardfremgangsmåter, fra en forbindelse med formel VII hvor A, R<1> og R2 har betydningene angitt ovenfor, og W er 0 eller S, med NH2-Z, hvor Z har betydningen angitt ovenfor, hvorved det dannes en forbindelse med formel I, eller omsette en forbindelse med formel III, hvor X er -NH- og A og R<1> har betydningene angitt ovenfor, med en forbindelse med formel VIII fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten beskrevet i R. Lee Webb og C.S. Labaw, J. Heterocyclic Chem. 19, 1205 (1982) fra R<2->NH2 og N-cyandifenoksyimidokarbonat. Forbindelser med formel III hvor R<1>, A og X har betydningene angitt ovenfor, er blitt fremstilt ved å alkylere det kjente piperidin IX (J.T. Strupczewski et al., J. Med. Chem., 28, 761-769 (1985))

hvor R<1> har betydningen angitt ovenfor, under anvendelse av standardfremgangsmåter.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse ble testet med hensyn på binding til forskjellige CNS-reseptorundertyper, samt for analgetisk aktivitet in vitro hos mus.

Nærmere betingelser for analysene in vitro og in vivo er beskrevet nedenunder: Inhibering av Dopamin D2- reseptorbinding in vitro

Metodebeskrivelse

Prinsipp:

Radioaktivt merket ligand-<3>H-spiroperidol inkuberes med isolerte cellemembranfragmenter ved 37°C i et bestemt tidsrom. Etter fullført inkubasjon filtreres inkubatet gjennom GF/B-filtre som skylles etter filtrering for å fjerne uspesifikt festet radioaktivitet. I motsetning til lavmolekylære forbindelser skylles ikke membranfragmenter gjennom filtrene, radioaktiviteten bundet til filtrene, gir indikasjon på mengden av ligand bundet spesifikt samt ikke-spesifikt til membranene .

Vevspreparat:

Fremgangsmåten utføres i isbad. Polytron-kinematika skylles med milli-Q-H20 før og etter bruk. Wistar-rotter av hannkjønn, 150-200 g, dekapiteres, striatum fjernes hurtig og veies (omtrent 50 mg). Striatum overføres til et sentrifugeglass inneholdende 10 ml iskald D2-buffer. Homogenisering ut-føres ved å anvende polytron-kinematika (homogenisator), inn stilling 6 i 20 sekunder. Homogenisatoren skylles med 10 ml D2-buffer i et annet sentrifugeglass. De 10 ml skyllebuffer tilsettes til vevsglasset. Sentrifugering ved 18.000 rpm i 10 minutter ved 4°C. Sluttpellet overføres til 1.000 x vol. av den samme buffer. (Eks. 50 mg striatum i 50 ml D2-buffer). Kan lagres ved 0°C i minst 4 timer. Legg merke til at vevet må være monogent (uniformt) før bruk. Om det ikke er det, utføres kort homogenisering.

Analyse:

2.500 ul vev (homogent)

25 ul <3>H-Spiroperidol (0,05 nM)

25 ul teststoff/H20/blind (Domperidon 0,2 uM)

Inkubasjon i 20 minutter ved 37°C - 10 minutter på isbad.

10 ml iskald 0,9% NaCl tilsettes til rørene, og det filtreres gjennom GF/B-filtre (bruk hansker). Denne fremgangsmåten gjentas. Filtrene plasseres i telleglass, og 4 ml opti-mel tilsettes (utføres i avtrekk, bruk hansker). Telling ut-føres i vindu 0-19 i beta-telleren (Pachard). Legg merke til at reseptorboks og lokk skylles grundig i H20 etter bruk for å unngå forurensning. Videre rengjøres det analytiske sted forsiktig hver dag etter bruk.

Teststoffer:

Oppløst i H20, EtOH, MeOH eller DMSO og videre for-tynnet i H20. D2-bindingen vil motstå konsentrasjoner på opptil omtrent 20% av disse oppløsningsmidlene uten å påvirke bindingen. De fleste standardoppløsninger er stabile ved 4°C, man legger imidlertid merke til enhver utfelling, fargeendring, etc. Teststoffortynninger lages alltid på nytt hver dag. Når teststoffer utveies, forsøker man å veie ut omtrent 1 mg stoff. Mindre enn 0,8 mg må aldri utveies, og bare sjeldent mer enn 2 mg (økonomihensyn), imidlertid avhengig av konsentrasj on/analyse.

Resultater:

Testverdien er gjengitt som IC50 som indikerer kon-sentrasjonen som inhiberer spesifikk binding med 50%.

Inhibering av ^- reseptorbinding in vitro.

Metodebeskrivelse

Prinsipp;

Radioaktivt merket ligand-<3>H-Prazosin inkuberes med isolerte cellemembranfragmenter ved 25°C i et bestemt tidsrom. Etter fullført inkubasjon filtreres inkubatet gjennom GF/B-filtre som skylles etter filtrering for å fjerne uspesifikt festet radioaktivitet. I motsetning til lavmolekylære forbindelser skylles ikke membranfragmenter gjennom filtrene, radioaktiviteten bundet til filtrene indikerer mengden av ligand bundet spesifikt samt ikke-spesifikt til membranene.

Vevspreparering:

Fremgangsmåten utføres i isbad. Polytron-kinematika skylles med milli-Q-H20 før og etter bruk. Wistar-rotter av hannkjønn, 150-200 g, dekapiteres, hjernebarken fjernes hurtig og veies (omtrent 500 mg). Hjernebarken overføres til et sentrifugeglass inneholdende 10 ml iskald D2-buffer. Homogenisering under anvendelse av polytron-kinematika (homogenisator), innstilling 6 i 20 sekunder. Homogenisatoren skylles med 10 ml D2-buffer i et annet sentrifugeglass. De 10 ml skyllebuffer tilsettes til vevsglasset. Sentrifugering ved 18.000 rpm i 12 minutter ved 4°C. Dette gjentas én gang. Sluttpellet tilsettes til 400 x vol. av samme buffer (eks. 500 mg hjernebark i 200 ml D2-buffer). Kan lagres i 30 minutter ved 0°C.

Analyse:

2.000 ul vev

25 ul <3>H-Prazosin (0,5 nM)

25 ul teststof f/H20/blind fentolamin (10 uM)

Inkubasjon i 30 minutter ved 25°C.

10 ml iskald 0,9% NaCl tilsettes til rørene og filtreres gjennom GF/B-filtre (bruk hansker). Denne fremgangsmåten gjentas. Filtre plassere i telleglass, og 4 ml opti-mel tilsettes (utføres under avtrekk, bruk hansker). Telling ut-føres i vindu 0-19 i beta-telleren (Pachard). Legg merke til at reseptorboks og lokk skylles grundig i H20 etter bruk for å unngå forurensning. Videre rengjøres det analytiske sted forsiktig hver dag etter bruk.

Teststoffer:

Oppløst i H20, EtOH, MeOH eller DMSO og videre for-tynnet i H20. Bindingen vil motstå konsentrasjoner på opptil omtrent 5% av disse oppløsningsmidlene uten at bindingen påvirkes. De fleste standardoppløsninger er stabile ved 4°C. Man passer imidlertid nøye på enhver utfelling, fargeendring, etc. Teststoffortynninger lages alltid på nytt hver dag. Når teststof fene utveies, forsøker man å veie ut omtrent 1 mg stoff. Mindre enn 0,8 mg må aldri utveies og bare sjelden mer enn 2 mg (av økonomigrunner), imidlertid avhengig av konsentrasj on/analyse.

Resultater:

Testverdien er gjengitt som IC50 som indikerer den konsentrasjonsinhiberende, spesifikke binding med 50%.

Inhibering av dopamin Dl- reseptorbinding in vitro.

Metodebeskrivelse

Prinsipp:

Radioaktivt merket ligand <3>H-SCH 23390 inkuberes med isolerte cellemembranfragmenter i inkubasjonsbuffer ved 30°C i et bestemt tidsrom. Etter fullført inkubasjon filtreres inkubatet gjennom GF/B-filtre som skylles etter filtrering for å fjerne uspesifikt festet radioaktivitet. I motsetning til lavmolekylære forbindelser skylles ikke membranfragmenter gjennom filtrene, radioaktiviteten bundet til filtrene indikerer mengden av ligand bundet spesifikt samt ikke-spesifikt til membranene.

Vevspreparering:

Wistar-rotter av hannkjønn, 150-200 g, dekapiteres. Striatum fjernes hurtig, veies (omtrent 50 mg) og homogeniseres forsiktig i 100 x vol. buffer I under anvendelse av homogenisator av glass/teflon med 10 slag opp/ned. Eks.: 50 mg striatum homogeniseres i 5.000 ul buffer I. Homogenatet sentrifugeres ved 18.000 rpm i 20 minutter ved 4°C, og supernatet dekanteres. Dette trinnet utføres tre ganger, og hver gang oppslemmes pelleten på nytt og homogeniseres i 100 x vol. buffer I. Etter den tredje sentrifugering oppslemmes pelleten i 100 x vol. resuspensjonsbuffer og homogeniseres. Vevet er nå klart for bruk. Vevet er stabilt ved 0°C i 8 timer.

Analyse:

600 ul inkubasjonsbuffer

100 ul <3>H-SCH 23390 (0,2 nM)

100 ul vev

200 pl teststof f/H20/blind (cis-f lupentiksol 2 uM)

Inkubasjon i 60 minutter ved 30°C.

10 ml iskald 0,9% NaCl tilsettes til rørene. Filtrering utføres gjennom GF/B-filtre (bruk hansker). Denne fremgangsmåten gjentas. Filtre plassere i telleglass, og 4 ml opti-mel tilsettes (utføres under avtrekk, bruk hansker), og telling utføres i vindu 0-19 i beta-telleren (Pachard). Legg merke til at reseptorboks og lokk skylles grundig i H20 etter bruk for å unngå forurensning. Videre rengjøres det analytiske sted nøye hver dag etter bruk.

Teststoffer:

Oppløst i H20, EtOH, MeOH eller DMSO og videre for-tynnet i H20. Dl-bindingen vil motstå konsentrasjoner på opptil omtrent 20% av disse oppløsningsmidlene uten at bindingen påvirkes. De fleste standardoppløsninger er stabile ved 4°C. Det bør imidlertid legges nøye merke til enhver utfelling, fargeendring, etc. Teststoffortynninger lages alltid på nytt hver dag. Når teststoffer utveies, forsøker man å veie ut omtrent 1 mg stoff. Mindre enn 0,8 mg må aldri utveies og bare sjeldent mer enn 2 mg (av økonomigrunner), imidlertid avhengig av konsentrasj on/analyse.

Resultater:

Testverdien er gjengitt som IC50 som indikerer den konsentrasjon som inhiberer spesifikk binding med 50%.

Inhibering av 5HT2- reseptorbinding in vitro.

Metodebeskrivelse

Prinsipp:

Radioaktivt merket ligand <3>H-ketanserin inkuberes med isolerte cellemembranfragmenter ved 37°C i et bestemt tidsrom. Etter fullført inkubasjon filtreres inkubatet gjennom GF/B-filtre som skylles etter filtrering for å fjerne uspesifikt festet radioaktivitet. I motsetning til lavmolekylære forbindelser skylles ikke membranfragmenter gjennom filtrene, radioaktiviteten bundet til filtrene indikerer den mengde av ligand som er bundet spesifikt samt ikke-spesifikt til membranene.

Vevspreparat:

Preparatet lages i isbad. Polytron-kinematika skylles med milli-Q-H20 før og etter bruk. Wistar-rotter av hannkjønn, 150-200 g, dekapiteres.

Fremre hjernebark fjernes hurtig og veies (omtrent 200 mg). Fremre hjernebark tilsettes sentrifugeglass inneholdende 10 ml iskald D2-buffer. Homogenisering under anvendelse av polytron-kinematika (homogenisator), innstilling 6 i 20 sekunder. Homogenisatoren skylles med 10 ml D2-buffer i et annet sentrifugeglass. De 10 ml skyllebuffer tilsettes til vevsglasset. Det sentrifugeres ved 18.000 rpm i 10 minutter ved 4°C. Sluttpellet overføres til 125 x vol. av den samme buffer. (Eks. 200 mg i 25 ml D2-buffer). Kan lagres i omtrent 30 minutter ved 0°C.

Analyse:

1250 ul vev

25 ul <3>H-ketanserin (0,4 nM)

25 ul teststof f /H20/blind cyproheptadin (2 uM)

Inkubasjon i 15 minutter ved 37°C.

10 ml iskald 0,9% NaCl tilsettes til rørene. Filtrering utføres gjennom GF/B-filtre (bruk hansker). Denne fremgangsmåten gjentas. Filtrene plassere i telleglass, og 4 ml opti-mel tilsettes (fremstilles under avtrekk, bruk hansker). Telling i vindu 0-19 i beta-telleren (Pachard). Legg merke til at reseptorboks og lokk skylles grundig i H20 etter bruk for å unngå forurensning. Videre rengjøres det analytiske sted nøye hver dag.

Teststoffer:

Oppløst i H20, EtOH, MeOH eller DMSO og videre for-tynnet i H20. 5HT2-bindingen vil motstå konsentrasjoner på opptil omtrent 5% av disse oppløsningsmidlene uten at bindingen påvirkes. De fleste standardoppløsninger er stabile ved 4°C. Det bør imidlertid passes på enhver utfelling, fargeendring, etc. Teststoffortynninger lages alltid på nytt hver dag. Ved utveiing av teststoffer, forsøker man å veie ut omtrent 1 mg stoff. Mindre enn 0,8 mg må aldri utveies og bare sjeldent mer enn 2 mg (av økonomigrunner), imidlertid avhengig av konsentrasj on/analyse.

Resultater:

Testverdien er gjengitt som IC50, dvs. den konsentrasjon som inhiberer spesifikk binding med 50%.

Antagonisme av eddiksyreinduserte

vridninger hos mus

Prinsipp:

Hos mus induserer injeksjon av eddiksyre i.p. et vridningssyndrom som antagoniseres av analgetika (Siegmund et al., 1957; Eckhardt et al., 1957).

Metode:

Eddiksyre, 0,5%, injiseres i.p. (0,15 ml/10 g kroppsvekt) til 6 mus (NMRI, begge kjønn ved 20-25 g) forbehandlet med fysiologisk saltoppløsning (kontroller) og til 6 mus forbehandlet med teststoff. I kontrollene induserer eddiksyre et syndrom som er kjennetegnet ved underlivskontrak-sjon, kroppsvridning og utstrekking av baklemmer. Saltoppløs-ning og teststoffer administreres s.c. 30 minutter før eddiksyre. Antallet vridninger telles 5-15 minutter etter injeksjon av eddiksyre.

Resultater:

Til å begynne med er dosen av teststoff ekvivalent med 5-10% av LD50. Dersom denne dosen reduserer vridninger, testes 3-5 dosenivåer. Aktiviteten uttrykkes som prosent beskyttelse:

gjennomsnittlig antall vridninger

hos daglige kontrollgrupper

Effekten av aktive stoffer evalueres ved hjelp av en doseresponskurve med log-dose på abscissen og prosent beskyttelse på ordinaten. Styrken uttrykkes som den dose (ED50 i mg/kg) som gir 50% beskyttelse mot vridninger.

Testens spesifisitet:

Analgetika av forskjellige andre legemidler inhiberer eddiksyreinduserte vridninger hos mus. Denne testen brukes som en screeningstest for analgetika. Tilleggsresultater fra andre screeningstester er påkrevet for å utelukke aktive anti-vrid-ningsstoffer uten analgetisk effekt.

Referanser:

Eckhardt, E. et al., Ethiology of chemically induced writhing in mouse and rat, Proe. Soc. Exp. Biol. 98, 186-188, 1958.

Siegmund, E. et al., A method for evaluating both non-narcotic and narcotic analgesics, Proe. Soc. Exp. Biol. 95, 729-731, 1957.

Forbindelsene ifølge denne oppfinnelsen bindes vanligvis til NA-ax-, 5HT2-, DA-D1- og DA-D2-reseptorer med IC50-verdier i størrelsesorden 0,1 nM til 1 uM. Dessuten er forbindelsene i stand til å antagonisere den eddiksyreinduserte vridning hos mus med ED50-verdier som vanligvis er i størrel-sesorden 0,1 mg/kg til 100 mg/kg.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan, sammen med et vanlig adjuvans, en vanlig bærer eller fortynner, og, om ønsket, et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt derav, plasseres i form av farmasøytiske preparater og enhetsdoser-inger derav, og kan i slik form anvendes som faste stoffer, slik som tabletter eller fylte kapsler, eller væsker, slik som oppløsninger, suspensjoner, emulsjoner, eliksirer eller kapsler fylt med slike, alt for oral bruk, i form av suppositorier for rektal administrering, eller i form av sterile, injiserbare oppløsninger for parenteral (inkludert subkutan) bruk. Slike farmasøytiske preparater og enhetsdoseringsformer derav kan omfatte vanlige bestanddeler i vanlige mengdeforhold, med eller uten ytterligere aktive forbindelser eller prinsipper, og slike enhetsdoseringsformer kan inneholde enhver egnet, effektiv sentralnervesystemlidelseslindrende mengde av den aktive bestanddel i overensstemmelse med det påtenkte, daglige doseringsområde som skal anvendes. Tabletter som inneholder ett (1) mg aktiv bestanddel eller, mer generelt, ett (1) til tredve (30) mg pr. tablett, er følgelige egnede, representa-tive enhetsdoseringsformer.

Forbindelsene ifølge denne oppfinnelsen kan således anvendes til formulering av farmasøytiske preparater, f.eks. for oral og parenteral administrering til pattedyr, inkludert mennesker, i overensstemmelse med vanlige metoder innen galen-isk farmasi.

Vanlige eksipienser er slike farmasøytisk akseptable, organiske eller uorganiske bærerstoffer som er egnet for parenteral eller oral applikasjon, og som ikke på skadelig måte reagerer med den aktive forbindelse.

Eksempler på slike bærere er vann, saltoppløsninger, alkoholer, polyetylenglykoler, polyhydroksyetoksylert ricinusolje, gelatin, laktose, amylose, magnesiumstearat, talkum, kiselsyre, fettsyremonoglyserider og -diglyserider, pentaery-tritolfettsyreestere, hydroksymetylcellulose og polyvinylpyr-rolidon.

De farmasøytiske preparater kan være sterilisert og, om ønsket, blandet med hjelpemidler, slik som smøremidler, preserveringsmidler, stabiliseringsmidler, fuktemidler, emul-ger ingsmidler, salt for påvirkning av osmotisk trykk, buffere og/eller fargestoffer, og lignende, som ikke på skadelig måte reagerer med de aktive forbindelser.

For parenteral applikasjon er det særlig egnet med injiserbare oppløsninger eller suspensjoner, fortrinnsvis vandige oppløsninger, med den aktive forbindelse oppløst i polyhydroksylert ricinusolje.

Ampuller er passende enhetsdoseringsformer.

For oral applikasjon er det særlig egnet med tabletter, drageer eller kapsler med talkum og/eller en karbohydrat-bærer eller bindemiddel eller lignende, idet bæreren fortrinnsvis er laktose og/eller maisstivelse og/eller potetstiv-else. En sirup, eliksir eller lignende kan brukes når det kan anvendes en søtet bærer. Når det gjelder bredere områder, dis-penseres forbindelsen ifølge oppfinnelsen generelt i enhets-doseringsf orm som omfatter 0,05-100 mg i en farmasøytisk akseptabel bærer pr. enhetsdosering.

En typisk tablett som kan fremstilles ved hjelp av konvensjonelle tabletteringsteknikker, inneholder:

De følgende eksempler illustrerer de bestemte metoder som anvendes ved fremstilling av et representativt antall forbindelser omfattet av denne oppfinnelsen.

Eksempel 1

4-( 6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-l-[3-(3,4,5-trimetoksy-fenylkarbamoyloksy) propyl1piperidin- oksalat

A. 4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin-hydro-klorid (5,0 g, 20 mmol), 3-brompropanol (2,0 ml, 21,6 mmol) og kaliumkarbonat (6,5 g, 47 mmol) i 300 ml tørt aceton ble kokt under tilbakeløpskjøling i 16 timer. Blandingen ble avkjølt til romtemperatur, filtrert og konsentrert under vakuum. Den resulterende forbindelse ble rekrystallisert fra etanol/vann, hvorved man fikk 4,3 g av den ønskede forbindelse. Sm.p. 139-141°C.

B. En blanding av 3,4,5-trimetoksyanilin (365 mg,

2,0 mmol) i toluen (20 ml) og fosgen (6 ml 20% i toluen,

12 mmol) ble kokt under tilbakeløpskjøling i 6 timer. Oppløs-ningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, hvorved man fikk urenset 3,4,5-trimetoksyfenylisocyanat. Til det urensede produkt ble det tilsatt 3-(4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidino)propanol (420 mg, 1,5 mmol) i DMF (10 ml). Blandingen ble omrørt ved 100"C i 2 timer og så ved romtemperatur i 16 timer, hvoretter den ble tatt opp i etylacetat og vann. Den organiske fase ble vasket med vann og mettet natriumklorid og konsentrert under vakuum. Den resulterende olje ble tatt opp i aceton/etanol (4:1, volum/volum), og oksalsyre (150 mg) i 2 ml aceton ble tilsatt for å utfelle det ønskede produkt. Produktet ble vasket med iskald etanol, hvorved man fikk 550 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 77-80°C. MS (70 eV): m/z 487 (9%, M<+>), 287 (31), 233 (40), 209 (56), 194 (45), 140 (67), 96

(100).

Eksempel 2

4-( 6- fluor- 1. 2- benzisoksazol- 3- vl)- 1- T3- ( 3, 4- etylendioksy-f enylkarbamoyloksy ) propy! 1 piper idin- oksalat

En blanding av l,4-benzodioksan-6-amin (300 mg,

2,0 mmol) i toluen (20 ml) og fosgen (10 ml 20% i toluen,

19 mmol) ble kokt under tilbakeløpskjøling i 6 timer. Oppløs-ningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, hvorved man fikk urenset 3,4-etylendioksyfenylisocyanat. Til det urensede produkt ble det tilsatt 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl )-piperidino]propanol (420 mg, 1,5 mmol) i DMF (10 ml). Blandingen ble omrørt ved 100°C i 2 timer og så ved romtemperatur i 16 timer, hvoretter den ble tatt opp i etylacetat og vann. Den organiske fase ble vasket med vann og mettet natriumklorid og konsentrert under vakuum. Den resulterende olje ble tatt opp i aceton/etanol (4:1, volum/volum), og oksalsyre (150 mg) i 2 ml aceton ble tilsatt for å utfelle det ønskede produkt. Produktet ble vasket med iskald etanol, hvorved man fikk 600 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 109-110tC. MS (70 eV): m/z 455 (32%, M<+>), 278 (23), 233 (49), 177 (89), 140 (48), 121 (42), 96

(100).

Eksempel 3

1-T3-( 6- benzotiazolylkarbamovloksv) propvl1 - 4-( 6- fluor- 1, 2-benzisoksazol- 3- yl ) piperidin- oksalat

En blanding av 6-aminobenzotiazol (300 mg, 2 mmol) i toluen (20 ml) og fosgen (10 ml 20% i toluen, 19 mmol) ble kokt under tilbakeløpskjøling i 6 timer. Oppløsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, hvorved man fikk urent 6-benzotiazolylisocyanat. Ved å bruke fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble det urensede 6-benzotiazolylisocyanat blandet med 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]propanol (410 mg, 1,5 mmol) 8 10 ml DMF, hvorved man fikk de 0,7 g av tittelforbindelsen. Sm.p. 176-177°C. MS (70 eV): m/z 454 (3%, M<+>), 27 (25), 233 (30), 190 (17), 176 (55), 150 (37), 140 (53), 96

(100).

Eksempel 4

1- r 3-( 3. 4- etvlendioksyf enyltiokarbamoyloksy ) propyl1 - 4-( 6-fluor- 1. 2- benzisoksazol- 3- vl) piperidin- oksalat

Til en blanding av 1,4-benzodioksan-6-amin (15,1 g, 100 mmol) og trietylamin (20,2 g, 200 mmol) i toluen (350 ml) ble det dråpevis tilsatt i løpet av 10 min. tiofosgen (11,5 g, 100 mmol) i toluen (50 ml). Blandingen ble omrørt ved 80°C i 30 minutter, avkjølt til romtemperatur og filtrert. Filtratet ble inndampet. Produktet ble på nytt oppløst i toluen og konsentrert under vakuum. Den resulterende olje ble tatt opp i varm petroleter som ble filtrert. Filtratet ble konsentrert til et lite volum som ga 7,2 g 3,4-etylendioksyfenylisotiocyanat.

Ved å starte fra 3,4-etylendioksyfenylisotiocyanat (390 mg, 2,0 mmol) og 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidino]propanol (420 mg, 1,5 mmol) og anvende fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1, ble det fremstilt 550 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 101-104°C. MS (70 eV): m/z 471 (0,5%, M<+>), 278 (61), 233 (58), 193 (100), 151 (17), 140 (60).

Eksempel 5

4-( 6- fluor- 1, 2- benzisoksazol- 3- yl)- l-[ 2 -( 3, 4, 5- trimetoksy-f envlkarbamoyloksv) etyl 1 piper idin- oksalat

A. 4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin-hydro-klorid (2,6 g, 10 mmol), 2-brometanol (1,3 ml, 15 mmol og kaliumkarbonat (4,1 g, 30 mmol) i 25 ml tørt aceton ble kokt under tilbakeløpskjøling i 2 timer og så omrørt ved 60°C i 16 timer, hvoretter ekstra 0,4 ml (5 mmol) 2-brometanol ble tilsatt. Blandingen ble så kokt under tilbakeløpskjøling i 4 timer, avkjølt til romtemperatur, konsentrert under vakuum og tatt opp i vann og metylenklorid. Den organiske fase ble vasket med vann og mettet natriumklorid, tørket over MgS04 og konsentrert under vakuum. Rensing ved hjelp av kolonnekromatografi (silikagel, metylenklorid:metanol:kons. ammoniumhydr-oksid (80:20:0,5, volum/volum/volum)) ga 2,2 g 2-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]etanol. Sm.p. 119-120°C.

B. Ved å starte fra 3,4,5-trimetoksyfenylisocyanat

(600 mg, 3 mmol) og 2-[4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidino]etanol (400 mg, 1,5 mmol) og anvende fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1, ble det fremstilt 450 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 158-160°C. MS (70 eV): m/z 473 (32%, M<+>), 246 (38), 233 (100), 209 (41).

Eksempel 6

l-( 3-( 6- benztiazolyltiokarbamoyloksv) propyl)- 4-( 6- fluor- 1, 2-benzisoksazol- 3- yl) piperidin- oksalat

Under anvendelse av fremgangsmåten beskrevet i eksempel 4 og starte fra 3-[4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidinojpropanol (280 mg, 1,0 mmol) og 6-benzotiazolyliso-tiocyanat (210 mg, 1,2 mmol) fremstilt fra 6-aminobenzotiazol og tiofosgen, ble det fremstilt 280 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 108-112°C, MS (70 eV): m/z 470 (0,2%, M<+>), 278 (38), 233 (30), 192 (62), 150 (65), 140 (75), 96 (100).

Eksempel 7

4- ( 6- fluor- 1, 2- benzisoksazol- 3- vl) -1-(3-(3. 4- metylendioksyfenylkarbamovloksv) propyl) piperidin- oksalat

Under anvendelse av fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1 og starte fra 3-[4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidino]propanol (140 mg, 0,5 mmol) og 3,4-metylendioksyfenylisocyanat (240 mg, 1,5 mmol) fremstilt fra 3,4-metylendioksyanilin og fosgen, ble det fremstilt 210 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 133-136°C. MS (70 eV): m/z 441 (20%, M<+>), 303 (15), 278 (16), 233 (53), 163 (52), 140 (37), 96 (100).

Eksempel 8

l- T2-( 6- benzotiazolylkarbamovloksy) etvn- 4-( 6- fluor- l, 2-benzisoksazol- 3- vl) piperidin- oksalat

Under anvendelse av fremgangsmåten ifølge eksempel 3 ble urenset 6-benzotiazolylisocyanat, fremstilt fra 6-aminobenzotiazol (500 mg, 3,4 mmol), blandet med 2-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]etanol (450 mg, 1,7 mmol) i 10 ml tørt DMF, hvorved man fikk 100 mg av tittelforbindelsen. Sm.p. 130-134<0>C. MS (70 eV): m/z 440 (1%, M<+>), 264 (23), 233 (69), 150 (100).

Eksempel 9

4-( 6- fluor- l. 2- benzisoksazol- 3- vl)- 1- T 2-( 3. 4- metylendioksy-f enylkarbamovloksv) etyl1piperidin- hydroklorid

Ved å starte fra 3,4-metylendioksyfenylisocyanat (320 mg, 2 mmol) og 2-[4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-piperidino]etanol (270 mg, 1 mmol) i 5 ml tørt DMF og anvende fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1, ble det fremstilt 210 mg av tittelforbindelsen som fri base. Dette produktet ble oppløst i 5 ml etanol/aceton (50%, volum/volum), og etanolisk saltsyre ble tilsatt, hvorved det ble utfelt 180 mg av det ønskede produkt som hvite krystaller. Sm.p. 226-229°C. MS

(70 eV): m/z 428 (47%, M<+>), 246 (42), 233 (100), 208 (21), 190 (47), 163 (70).

Eksempel 10

4-( 6- fluor- l, 2- benzisoksazol- 3- yl)- l- r3-( fenylkarbamovloksv)-propyllpiperidin- hydroklorid

Fenylisocyanat (0,36 g, 3 mmol) og 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]propanol (0,3 g, 1,1 mmol) ble kokt under tilbakeløpskjøling i toluen (25 ml) i 6 timer. Blandingen ble avkjølt til romtemperatur, og saltsyre i eter ble tilsatt. Den resulterende utfelling ble rekrystallisert fra etanol/eter og isopropanol/eter, hvorved man fikk 180 mg av tittelforbindelsen som hvite krystaller. Sm.p. 204,5-205,5°C. MS (70 eV): m/z 397 (39%, M<+>), 278 (4), 259 (26), 233 (50), 178 (28), 96 (100).

Eksempel 11

N- cvan- N'-( 3, 4- metylendioksyfenyl)- N"- 3-( ( 6- fluor- 1. 2- benzisoksazol- 3- vl) piperidino) propyl) guanidin- oksalat

En blanding av N-cyandifenoksyimidokarbonat (1,2 g,

5 mmol), 3,4-metylendioksyanilin (0,7 g, 5 mmol) og 2-propanol (25 ml) ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Den dannede utfelling ble tatt opp i metylenklorid og behandlet med akti-vert karbon. Inndamping av oppløsningen og triturering med eter ga 1,2 g N-cyan-N'-3,4-metylendioksyfenyl-0-f enylisourea. Sm.p. 172-174°C. 1-(3-aminopropyl)-4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl) - piperidin (420 mg, 1,1 mmol), N-cyan-N'-3,4-metylendioksy-fenyl-0-fenylisourea (320 mg, 1,2 mmol), 0,4 ml trietylamin og 25 ml 2-propanol ble omrørt i 4 dager. Blandingen ble konsentrert under vakuum og så tatt opp i vann og metylenklorid. Den organiske fase ble vasket med vann og mettet natriumklorid, tørket over magnesiumsulfat og konsentrert under vakuum. Produktet ble renset ved kolonnekromatografi (silikagel, etylacetat :metanol (4:1, volum/volum)) og så tatt opp i 2 ml tørt aceton. Oksalsyre (50 mg) i 1 ml aceton ble tilsatt, hvorved det ble utfelt 90 mg av det ønskede produkt som hvite krystaller. Sm.p. 112-115°C. MS (70 eV): m/z 464 (M\ 1%), 422 (4), 233 (10), 220 (32), 137 (100). Eksempel 12 1- T3-( 3. 4- metylendioksyfenylkarbamoyloksy) propy! 1-4-( 6- fluor-lH- indazol- 3- vl) piperidin A. Til en blanding av 6-fluor-3-(4-piperidinyl)-lH-indazol (438 mg, 2 mmol) og tørt kaliumkarbonat (1,1 g, 6 mmol) i 30 ml metylisobutylketon ble det tilsatt 3-brom-l-propanol (276 mg, 2 mmol). Blandingen ble kokt under tilbake-løpskjøling i 48 timer, avkjølt, filtrert og konsentrert under vakuum. Råproduktet ble renset ved kromatografi på silikagel 60 og eluering med etylacetat:metanol (9:1, volum/volum). Konsentrering av de passende fraksjoner ga 300 mg (53%) 3-[l-(l-hydroksyprop-3-yl)-4-piperidinyl]-6-fluor-lH-indazol som en olje.

^-NMR (DMS0-d6, 6): 1,62 (t, 2H), 1,7-2,1 (br., 8H), 2,39 (t, 2H), 2,95 (br., 3H), 3,48 (t, 2H), 6,90 (dt, 1H), 7,21 (dd, 1H), 7,78 (q, 1H), 12,70 (s, 1H).

B. En oppløsning av 3-[l-(l-hydroksyprop-3-yl)-4-piperi-dinyl]-6-fluor-lH-indazol (230 mg, 0,83 mmol) i 5 ml tørt DMF ble tilsatt 3,4-metylendioksyfenylisocyanat (291 mg,

1,65 mmol) i 3 ml tørt DMF. Reaksjonsblandingen ble varmet opp til 100°C i 2 timer og 16 timer ved 80°C. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur og tilsatt en blanding av 50 ml vann og 200 ml eter, filtrert og separert. Eterfasen ble vasket med vann, saltoppløsning og tørket med natriumsulfat og konsentrert under vakuum. Råproduktet ble renset ved kromatografi på silikagel 60 under eluering med etylacetat:metanol (9:1, volum/volum). Konsentrering av de riktige fraksjoner ga 50 mg (11%) av tittelforbindelsen som et amorft, fast stoff.

<X>H-NMR (DMS0-d6, 6): 1,71-1,92 (m, 6H), 2,1 (m, 2H), 2,42 (br., 2H), 2,98 (br.d, 3H), 4,11 (t, 2H), 5,95 (s, 2H), 6,82 (m, 2H), 6,91 (t, 1H), 7,14 (s, 1H), 7,21 (dd, 1H), 7,80 (dt, 1H), 9,5 (s, 1H), 12,68 (s, 1H).

Analyse: C23H25N404F, 0,75 H20:

Beregnet: C 60,85; H 5,88; N 12,34%

Funnet: C 60,69; H 5,76; N 12,31%

MS (70 eV): m/z 440 (M<+>, 1%), 277 (14), 232 (100), 218 (12), 189 (37), 163 (80), 70 (16).

Eksempel 13

1- r 2-( 3, 4- metylendioksyfenylkarbamoyloksv) propyl1- 4-( 6- fluor-lH- indazol- 3- yl) piperidin

A. En blanding av 6-fluor-3-(4-piperidinyl)-lH-indazol (500 mg, 2,3 mmol) og propylenoksid (lg, 17 mmol) i 25 ml toluen ble varmet opp til 50°C i en autoklav i 7 dager. Den avkjølte reaksjonsblanding ble konsentrert under vakuum og renset ved kromatografi på silikagel 60 under eluering med etylacetat:metanol (4:1, volum/volum). Konsentrering av de riktige fraksjoner ga 350 mg (54,9%) 3-[l-(2-hydroksyprop-l-yl)-4-piperidinyl]-6-fluor-lH-indazol som et skum.

4I-NMR (DMS0-d6, 6): 1,04 (d, 3H), 1,87 (m, 4H), 2,18 (m, 4H), 2,93 (br. d, 3H), 3,78 (m, 1H), 4,25 (br., 1H), 6,91 (dt, 1H), 7,20 (dd, 1H), 7,78 (q, 1H), 12,58 (s, 1H).

B. Ved å starte fra 3-[l-(2-hydroksyprop-l-yl)-4-piperi-dinyl] -6-f luor-lH-indazol (300 mg, 1,1 mmol) og 3,4 metylen-dioksyf enylisocyanat (380 mg, 2,2 mmol) under anvendelse av fremgangsmåten beskrevet i eksempel 12A, ble det fremstilt 40 mg (9%) av tittelforbindelsen som et amorft, fast stoff.

<1>H-NMR (DMS0-d6, 6): 1,21 (d, 3H), 1,85 (m, 4H), 2,20 (m, 2H), 2,4 (m, 1H), 2,55 (m, 1H), 3,0 (m, 2H), 3,1 (m, 1H), 4,9 (m, 1H), 5,98 (s, 2H), 6,8 (d, 1H), 6,89 (m, 2H), 7,14 (s, 1H), 7,19 (dd, 1H), 7,73 (dt, 1H), 9,51 (s, 1H), 12,68 (s, 1H).

MS (70 eV): m/z 441 (M<++>, 1,1%), 440 (M<+>, 1), 259 (29), 232

(100), 218 (7), 189 (48), 163 (41), 137 (15).

Eksempel 14

1- T6-( 3. 4- metylendioksyfenylkarbamovloksv) heksyl]- 4-( 6- fluor-1, 2- benzisoksazol- 3- yl) piperidin

A. En blanding av 6-fluor-3-(4-piperidinyl)-l,2-benz-isoksazolhydroklorid (lg, 3,9 mmol), litiumkarbonat (865 mg, 1,7 mmol) og 6-klor-l-heksanol (534 mg, 3,9 mmol) i 5 ml tørt DMF ble varmet opp ved 100°C i 48 timer. Reaksjonsblandingen ble helt over i vann, og den vandige blanding ble ekstrahert med etylacetat. Etylacetatfasen ble vasket med vann, saltopp-løsning, tørket med natriumsulfat.og konsentrert under vakuum. Råproduktet ble renset ved kromatografi på silikagel 60 under eluering med etylacetat:metanol (9:1, volum/volum). Konsentrering av de riktige fraksjoner ga 310 mg (25,6%) 3-[l-(l-hydroksyheks-6-yl)-4-piperidinyl]-6-fluor-l,2-benzisoksazol som en olje.

<1>H-NMR (CDC13, 6): 1,39 (m, 4H), 1,58 (m, 4H), 2,10 (m, 6H), 2,41 (t, 2H), 3,09 (br.d, 3H), 3,65 (t, 2H), 7,04 (dt, 1H), 7,23 (dd, 1H), 7,75 (q, 1H).

MS (70 eV): m/z 320 (M<+>, 28%), 233 (47), 190 (15), 182 (50), 96

(100), 82 (100), 82 (21), 55 (23).

B. Ved å starte fra 3-[1-(l-hydroksyheks-6-yl)-4-piperi-dinyl] -6-fluor-1,2-benzisoksazol (270 mg, 0,84 mmol) og 3,4-metylendioksyfenylisocyanat (297 mg, 1,69 mmol) under anvendelse av fremgangsmåten beskrevet i eksempel 12B, ble det fremstilt 210 mg (51,8%) av tittelforbindelsen som et amorft, fast stoff.

<X>H-NMR (CDC13, 6): 1,4 (m, 4H), 1,6 (m, 4H), 2,11 (m, 6H), 2,42 (t, 2H), 3,09 (br.d, 3H), 4,15 (t, 2H), 5,95 (s, 2H), 6,70 (m, 2H), 7,05 (m, 2H), 7,24 (m, 2H), 7,72 (q, 1H).

MS (70 eV): m/z 483 (M<+>, 1,5%), 320 (22), 233 (45), 182 (32), 163 (100), 130 (75), 96 (70), 77 (35).

Eksempel 15

4-( 6- fluor- l. 2- benzisoksazol- 3- yl)- 1-( 3-( 2- brom- 4. 5- metylen-dioksvfenylkarbamovloksv) propyl) piperidin- hvdroklorid

4-( 6-fluor-l, 2-benzisoksazol-3-yl )-l-(3-(3, 4-metylendioksyfenylkarbamoyloksy)propyl)piperidin (eksempel 7)

(220 mg, 0,5 mmol) ble oppløst i 2 ml iseddik, og blandingen ble omrørt ved romtemperatur under N2. Br2 (0,25 pl, 0,5 mmol) oppløst i 1,0 ml iseddik, ble tilsatt. Blandingen ble omrørt i 2 timer, hvoretter vandig K2C03 ble tilsatt for å nøytralisere oppløsningen som så ble ekstrahert med etylacetat. Den organiske fase ble tørket over magnesiumsulfat og konsentrert under vakuum. Produktet ble tatt opp i aceton og HC1 i eter tilsatt for å krystallisere det ønskede produkt som 40 mg hvite krystaller. Sm.p. 215-218°C. MS (70 eV): m/z 521 (17%, M<+>), 519 (17%, M<+>), 278 (20), 243 (35), 241 (34), 233 (56), 96 (100).

Eksempel 16

4-( 6- fluor- l. 2- benzisoksazol- 3- yl)- 1-( 3-( 3, 4- metylendioksy-fenyltiokarbamovloksv) propyl) piperidin- hydroklorid

3,4-metylendioksyfenylisotiocyanat (360 mg, 2 mmol) og 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]propanol (4,20 mg, 1,5 mmol) i 5 ml tørt DMF ble omrørt ved 100°C i 2 timer og så ved 60"C i 16 timer. Blandingen ble avkjølt til romtemperatur og tatt opp mellom vann og eter. Den organiske fase ble vasket med vann og mettet natriumklorid, tørket over magnesiumsulfat og konsentrert under vakuum. Rensing av produktet ved hjelp av kolonnekromatografi (silikagel; etylacetat: metanol (4:1, volum/volum)) ga en olje som ble tatt opp i tørt aceton. HC1 i eter ble tilsatt, hvorved det ønskede produkt krystalliserte som 550 mg hvite krystaller. Sm.p. 181-185°C. MS (70 eV): m/z 457 (1%, M<+>), 278 (55), 233 (56), 179

(100).

Eksempel 17

4-( 6- fluor- l, 2- benzisoksazol- 3- yl)- 1-( 3-( 2- metoksyfenvl)-karbamoyloksy) propyl) piperidin- hydroklorid

2-metoksyfenylisocyanat (270 mg, 2 mmol) og 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]propanol (280 mg, 1 mmol) ble oppløst i 100 ml tørt toluen og kokt under til-bakeløpskjøling i 16 timer. 50 ml etylacetat ble tilsatt til den avkjølte blanding som så ble vasket med vann og mettet natriumklorid. 2,5 ml (1,9 M) HC1 i etanol ble tilsatt, og oppløsningen ble konsentrert til ca. 30 ml, hvorved det krystalliserte 310 mg av det ønskede produkt. Sm.p. 174-175°C. MS (70 eV): m/z 427 (30%, M<+>), 289 (19), 233 (33), 96 (100).

Eksempel 18

4-( 6- fluor- l. 2- benzisoksazol- 3- yl)- 1-( 3-( 3- klor- 4- metoksy-fenylkarbamoyloksy) propyl) piperidin- hydroklorid

Ved å starte fra 3-klor-4-metoksyfenylisocyanat fremstilt fra 3-klor-4-metoksyanilin (470 mg, 3 mmol) og fosgen (7,5 mmol) som beskrevet i eksempel 1, og 3-[4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino]propanol (560 mg, 2 mmol) under anvendelse av fremgangsmåten ifølge eksempel 1, ble det fremstilt 500 mg av det ønskede produkt. Sm.p. 212-215°C.

Eksempel 19

1- r2-( 3. 4- metylendioksyfenylkarbamoyloksy) propyl1- 4-( 6- fluor-1. 2- benzisoksazol- 3- yl) piperidin- oksalat

A. En blanding av 6-fluor-3-(4-piperidinyl)-l,2-benzisoksazol (1,5 g, 6,8 mmol) og propylenoksid (2 g, 34,4 mmol) i 25 ml acetonitril ble varmet opp til 50°C i en autoklav i 3 dager. Den avkjølte reaksjonsblanding ble konsentrert under vakuum og renset ved kromatografi på silikagel 60 under eluering med etylacetat:metanol (9:1, volum/volum). Konsentrering av den riktige fraksjon ga 1,3 g (68,4%) 3-[l-(2-hydroksyprop-1-yl)-4-piperidinyl]-6-fluor-l,2-benzisoksazol. Sm.p. 45-47°C. MS (70 eV): m/z 278 (M<+>, 18%), 233 (100), 190 (28), 109 (12), 96 (70), 82 (25), 68 (14), 55 (22).

B. Ved å starte fra 3-[l-(2-hydroksyprop-l-yl)-4-piperi-dinyl] -6-f luor-1, 2-benzisoksazol (500 mg, 1,1 mmol) og 3,4-metylendioksyfenylisocyanat (500 mg, 2,2 mmol) under anvendelse av fremgangsmåten beskrevet i eksempel 12B, ble det fremstilt 100 mg (17%) av tittelforbindelsen. Sm.p. 163-164°C. MS (70 eV): m/z 441 (M<+>, 11%), 260 (32), 233 (100), 190 (25), 163 (17), 136 (33), 96 (58).

Analyse: C25H26<N>3F09, 0,5 H20

Beregnet: C 55,55; H 5,03; N 7,77%

Funnet: C 55,74; H 4,91; N 7,39%

Claims

1. Piperidinforbindelse, karakterisert ved. at den har formel I hvor A er en rettkjedet eller forgrenet, mettet hydrokarbon kjede som inneholder fra 2 til 6 karbonatomer, R<1> er hvor R<3>, R<4>, R<5> og R6 uavhengig av hverandre er hydrogen eller halogen, B er -0- eller -NH-, X er -0- eller -NH-, Y er =0, =S eller =NZ, hvor Z er hydrogen, C^-alkyl eller -CN, R<2> er hvor R7, R8, R<9> og R<10> uavhengig av hverandre er hydrogen, halogen eller C^-alkoksy, eller to nabostilte av R<7->R<10 >danner en alkylendioksygruppe, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

2. Forbindelse ifølge krav 1,— karakterisert ved at den er 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[3-(3,4,5-tri-metoksy f enylkarbamoyloksy) propyl] piperidin, 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[3-(3,4-etylen-dioksyfenylkarbamoyloksy)propyl]piperidin, 1-[3-(6-benzotiazolylkarbamoyloksy )propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 1- [ 3-(3,4-etylendioksyf enyltiokarbamoyloksy) propyl ] - 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)-1-[2-(3,4,5-tri-metoksy f enylkarbamoyloksy) etyl ] piperidin, 1- (3 - ( 6-benztiazolyltiokarbamoyloksy)propyl) - 4- ( 6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 4- ( 6-fluor-l, 2-benzisoksazol-3-yl) -1- (3- (3,4-metylen-dioksy f enylkarbamoyloksy) propyl) piperidin, l-[2-( 6-benzotiazolylkarbamoyloksy)etyl] -4-( 6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 4-( 6-fluor-l, 2-benzisoksazol-3-yl )-l- [2-(3,4-metylen-dioksy f enylkarbamoyloksy) etyl ] piperidin, 4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl )-l-[3-(fenylkarba-moyloksy )propyl]piperidin, N-cyan-N'-(3,4-metylendioksyfenyl)-N' '-3-( (6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidino)propyl)guanidin, 1- [3-(3,4-metylendioksyf enylkarbamoyloksy )propyl] -4-6-fluor-lH-indazol-3-yl)piperidin, 1- [2-(3,4-metylendioksyf enylkarbamoyloksy )propyl] -4-6-fluor-lH-indazol-3-yl)piperidin, 1- [6-(3,4-metylendioksyf enylkarbamoyloksy )heksyl] -4-6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-1-(3-(2-brom-4,5-metylendioksy f enylkarbamoyloksy) propyl) piperidin, 4-( 6-fluor-l, 2-benzisoksazol-3-yl )-!-( 3-(3, 4-metylen-dioksyfenyltiokarbamoyloksy)propyl)piperidin, 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-1-(3-(2-metoksy-fenyl)karbamoyloksy)propyl)piperidin, 4-(6-fluor-l,2-benzisoksazol-3-yl)-1-(3-(3-klor-4-metoksyfenyl)karbamoyloksy)propyl eller 1-[2-(3,4-metylendioksyfenylkarbamoyloksy)propyl]-4-(6-fluor-1,2-benzisoksazol-3-yl)piperidin, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

3. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det omfatter som aktiv bestanddel en forbindelse ifølge krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer eller fortynner.

4. Farmasøytisk preparat egnet for anvendelse ved behandling av psykose, karakterisert ved at det omfatter som aktiv bestanddel en forbindelse ifølge krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, sammen med en farmasøytisk akseptabel bærer eller fortynner.

5. Farmasøytisk preparat ifølge krav 3 eller 4, karakterisert ved at det er i form av en oral doseringsenhet som inneholder 10-200 mg av den aktive forbindelse.

6. Anvendelse av en forbindelse ifølge krav 1 eller 2 for fremstilling av et medikament for behandling av psykose.