NO20023736L - Databehandlingssystem - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et databehandlingssystem, for eksempel for håndtering av data i et telekommunikasjonssystem. Foreliggende oppfinnelse angår særlig, men ikke utelukkende, et telekommunikasjonssystem for mobiltelefoner.

Når et telekommunikasjonssystem omfatter mobiltelefoner, er et anrop til en mobiltelefon ikke til et fast punkt og derfor må systemet fastslå lokaliseringen av bestemmelsesstedet. Den enkleste anordning er at et anrop til en mobiltelefon resulterer i et signal som blir sendt til en datalagerenhet i form av en Hjemme Lokaliserings Registerenhet (HLR) som bestemmer lokaliseringen av mobiltelefonen og på denne måte gjør det mulig at rutingen av anropet kan finne sted.

Det er uunngåelig at HLR-enheter har en begrenset kapasitet og en eller annen anordning er derfor nødvendig for å gjøre det mulig for telekommunikasjonssystemer å aksessere flere HLR-enheter. Det skal påpekes at det også tas sikte på at brukere kan ha behov for flere MSISND-numre, for eksempel hvis en bruker skal ha muligheter for både stemme- og datakommunikasjon i eksisterende systemer, må et hvilket som helst andre MSISND-nummer med et felles identitetsnummer (IMSI) være et MSISDN-nummer med samme HLR som det tidligere MSISDN-nummer. Dette vil være umulig å oppnå hvis, for eksempel, den HLR-inneholdende opprinnelige informasjon er full. Den eneste måte hvormed ytterligere tjenester kunne utføres ville kreve at brukeren forandrer telefonnummeret, noe som vil være uønsket. Dette blir et særlig problem hvis det er ønskelig at brukerne er i stand til å velge sine numre i stedet for å få disse tildelt.

WO 96/11557 (svarende til US 08/809767) som det sin i helhet her vises til som referanse, foreslår at vekselnettet som kobler brukere til andre brukere, HLR-enheter, og system tjenester, har en registreirngsenhet tilknyttet og denne inneholder informasjon som er knyttet til hvert telefonnummer svarende til en av et flertall HLR-enheter. Tilknytningen mellom telefonnumre og HLR-enheter må så kunne velges fritt innen registreringsenheten slik at registreringsenheten virker som en omformer mellom nummeret og den informasjon som identifiserer HLR-enheten.

Ved å skape denne registreringsenheten, ble det faste forhold mellom numrene og HLR-enhetene brutt og et hvilket som helst nummer kan tildeles en hvilken som helst HLR-enhet under forutsetning av at det er plass for dette. WO 96/11557 foreslo også at registreringsenheten videre lagret ytterligere informasjon som er knyttet til de mobiltelefoner som gjør det mulig for vekselnettet å rute anrop fra mobiltelefoner til forskjellige tjenester avhengig av selve den anropende mobiltelefon, i tillegg til det nummer som blir slått. Idéene som er foreslått i WO 96/11557 ble så utviklet videre i WO 97/14237 ved å ta i betraktning den lokalisering hvori informasjon blir lagret i nettet.

Når man betrakter data i nettet, må det tas hensyn til to ting. Det første er lagring av selve dataene og det andre er datastyring som er innretningene for håndtering av forespørsler, oppdateringer, resultatene i synkroniseringsmeldinger og tilsvarende styringer. Den anordning som er beskrevet i WO 96/11557 kan betraktes å være av denne type ved at registeret må lagre data og må også informasjonen for å innvirke på disse data.

For det første må både data og datastyrefunksjonene være plassert på et bestemt sted og lagret på en enkel fysisk anordning som for eksempel en server som reagerer på forespørsler og oppdateringer. Informasjonen som er lagret kan betraktes som omfattende en datafunksjon og en datastyrefunksjon der datafunksjonen representerer sett med data for respektive telefonnumre, telefonstyreoperasjoner etc. Datafunksjonen og datastyrefunksjonen kan betraktes som om de danner en database for funksjoner.

Hvis det imidlertid bare finnes en enkel database som arbeider på denne måte, kan nettet lett bli utsatt for feil. Av den grunn er det i WO 97/14237 foreslått at databasen for funksjonene gjentas et antall ganger. Hver database omfatter en datafunksjon og en datastyrefunksjon. De gjentatte databaser kan fysisk være plassert på et enkelt sted eller kan befinne seg på flere fysisk adskilte steder. I begge tilfeller kan hver gjentatt database anses for å være en tjenestedatafunksjon der hver slik funksjon er et eget punkt i nettet. Punktene for funksjonene er således virtuelle punkter i stedet for nødvendigvis å være fysisk adskilte.

Ved betraktning av et fordelt sett med funksjoner av denne type, er det viktig for datafunksjonene å bli synkronisert og datastyrefunksjonene å arbeide sammen for å styre synkroniseringen. Denne synkronisering innbefatter ikke bare behovet for informasjonen om et bestemt telefonnummer som skal være det samme ved hver funksjon, men også behovet for at tjenestene som er knyttet til telefonnummeret også er de samme ved hver funksjon. WO 97/14237 omhandler derfor synkroniseringen av disse funksjoner.

I et telefonnett er det viktig at enhver oppdatering av funksjonene utføres i sann tid og på en synkronisert måte. Det kan ikke godtas for nettet at det oppdateres gradvis slik det foregår i eksisterende databaseteknikker i datamaskiner.

WO 17/94237 foreslo derfor at i et nett med sammenkoblede funksjoner der hver av disse skal synkroniseres, ble en av funksjonene identifisert som en primærfunksjori~og~ minst en ytterligere funksjon blir identifisert som en primær ventefunksjon, mens eventuelle gjenværende funksjoner betraktes som sekundære. Når så oppdatering er nødvendig, blir den primære funksjon synkronisert med alle andre funksjoner ved at det til disse signaliseres en oppdatering som primærfunksjonen hadde mottatt. Disse andre funksjoner signaliserer så til primærfunksjonen at de hadde fulgt oppdateringen. Primærfunksjonen signaliserer så ut at oppdateringen har funnet sted og gir samtidig bekreftelsessignaler til de andre funksjoner. Hvis, av en eller annen grunn primærfunksjonen sviktet, kan den primære ventefunksjonen overta styringen over oppdateringsoperasjonen.

WO 97/14237 omhandlet i sine eksempler den utførelse der de fordelte funksjoner danner registreringsenheten i WO 96/11557. Foreliggende oppfinnelse utvikler så denne idé videre til andre elementer i nettet.

Slik det særlig er vanlig, foreslår foreliggende oppfinnelse at et datastyresystem har data og styrefunksjoner som er adskilt i det minste sett fra et operasjonsmessig synspunkt med overskudd av både styrefunksjonene og datafunksjonene. I det minste med datafunksjonene virker en funksjon som en primærfunksjon og den andre som en primær ventefunksjon og det kan også finnes andre funksjoner som i WO 97/14237. Styrefunksjonen kan få behov for å lagre tilstrekkelig data til å identifisere den rette datafunksjon for aksess til denne datafunksjon og kan også lagre data som er felles for alle dataemner i datafunksjonene.

Denne idé med fordelte funksjoner kan anvendes på HLR-enheter i nettet i et mobiltelekommunikasjonssystem. Deretter kan hver HLR-enhet betraktes som om den har minst to styrefunksjoner og minst to par datafunksj oner. I hvert par av datafunksjoner er det overskudd slik at en datafunksjon kan virke som en primærfunksjon og den andre som en primær ventefunksjon. De data som er lagret av HLR-enheten blir så fordelt mellom de to par under styring fra styrefunksjonene. Styrefunksjonene styrer også oppdatering.

Det finnes fortrinnsvis ytterligere overskudd av datafunksj oner slik at det finnes minst to tripletter av datafunksj oner.

I en slik anordning, som i de idéer er omhandlet i WO 97/14237, kan det finnes fysisk fordeling av funksjonene siden tilknytningene mellom funksjonene er mer viktige enn deres fysiske plasseringer. De forskjellige funksjoner kan anbringes i forskjellige fysiske komponenter eller noen funksjoner kan anbringes i en komponent og andre funksjoner i andre.

I kjente HLR-enheter blir, hver gang informasjon skal hentes ut for et eller annet formål, behandlingskraften i den tilsvarende HLR-enhet benyttet. Behandlingskapasiteten for HLR-enheten virker dermed som en grense for systemet. Fordi foreliggende oppfinnelse skiller datafunksjonen fra styrefunksjonen og dermed skaper overskudd, fører dette til større fleksibilitet.

Dette muliggjør skalerbarhet for behandlingen ved datalagring slik at nettoperatøren ikke lenger må holde seg innenfor kapasitetsgrensene for de enkelte HLR-enheter. Videre, siden datafunksjonen og styrefunksjonen er adskilt, kan hver av disse oppgraderes uavhengig av hverandre. På grunn av overskuddet kan det være mulig å benytte masseproduserte anordninger og dermed spare omkostninger sammenlignet med kjente utførelser. Dessuten, siden styre- og datafunksjonene kan knyttes til hverandre ved standard grensesnitt, blir det mulige for eksterne anordninger å aksessere datafunksjonene direkte.

Selve styrefunksjonen er fortrinnsvis delt i to funksjoner med en funksjon som er knyttet til andre deler av nettet som for eksempel signaliseringsoverføringspunkter (STP) og den andre delfunksjon er knyttet til datafunksjonene. De to delfunksjoner kan så kommunisere med hverandre, men denne adskillelse byr så på ytterligere fordeler. Særlig kan den delfunksjon som er knyttet til datafunksjonene gjøre det mulig for data å bli eksaminert uten avledning av behandlingskraft fra den signalisering som utføres av den delfunksjon som er knyttet til andre deler av nettet. Fra et annet synspunkt er vanskelighetene med databehandling og vedlikehold adskilt fra den delfunksjon som er knyttet til eksterne komponenter slik at denne delfunksjon kan konsentrere seg om sine signalfunksjoner.

Imidlertid ér foreliggende oppfinnelse ikke begrenset til funksjoner innen en HLR-enhet. Oppfinnelsen gjelder hvilke som helst datastyresystemer med adskilte styre- og datafunksj oner med overskudd ved både styre- og datanivået. Det er også fordelaktig med dataadskillelse innen datafunksjonene slik at det fremkommer minst to par datafunksj oner med overskudd i hvert par og med forskjellige data lagret mellom parene.

For eksempel er det fortsatt i feltet med mobile telekommunikasjoner kjent at systemeT som har forhåndsbetalt styring krever et styresystem med lagerkapasitet svarende til, men ikke med de samme data som en HLR-enhet. Foreliggende oppfinnelse kan anvendes for et forhåndsbetalt styresystem av denne typen. I et annet eksempel kan foreliggende oppfinnelse benyttes i registreringsenheten i WO 96/11557.

Den foreliggende oppfinnelse er ikke begrenset til området med mobile telekommunikasjoner. I prinsippet kan den anvendes på en hvilken som helst anordning for datalagring, særlig en anordning der sanntids dataoppdatering er nødvendig og/eller i anordninger der datagyldighet er av stor viktighet.

En utførelse av foreliggende oppfinnelse vil bli beskrevet i detalj, som eksempel, med henvisning til tegningene, der: Fig. 1 er et blokkskjema for et telekommunikasjonssystem som er beskrevet i WO 96/11557.

Fig. 2 viser en del av kommunikasjonssystemet som er beskrevet i WO 97/14237.

Fig. 3 viser en del av anordningen på fig. 2 med uthevelse av vesentlige funksjonskomponenter. Fig. 4 viser en HLR-enhet og STP'er (signaliseringsoverføringspunkter) i en anordning som innbefatter foreliggende oppfinnelse. Fig. 5 viser en anordning der en LHR-enhet som innbefatter oppfinnelsen er bygget inn i systemet på fig. 1, og Fig. 6 viser en anordning der et styresystem for forhåndsbetaling som innbefatter oppfinnelsen er innbygget i systemet på fig. 1.

Som vist på fig. 1 og som omhandlet i WO 96/11557, kobler et vekselnett 10 sammen landbaserte og mobile telefoner. Hvis et anrop til en mobiltelefon gjøres fra en landbasert telefon, blir anropet styrt via det offentlige telefonvekselnett (PSTN) 11 til vekselnettet og fra vekselnettet 10 til den mobile telefon (BSS) 12. For å gjøre dette, må vekselnettet 10 bestemme ruteinformasjon og bestemme at ruteinformasjonen må finne lokaliseringen av den mobile telefonen 12, noe det gjør via en HLR-enhet som deri" mobile telefonen 12 er knyttet til. Når det finnes flere HLR-enheter 13, 14, er det nødvendig for vekselnettet 10 å bestemme hvilken HLR-enhet 13,14 som skal aksesseres på basis av telefonnummeret (MSISDN-nummer) for den mobiltelefon som blir innført av den som foretar anropet.

Vekselnettet 10 aksesserer en registerenhet 15 som identifiserer det anropte nummer og adresserer dette til en særlig HLR-enhet 13, 14 som mobiltelefonen 12 er knyttet til. Registerenheten 15 gjør det mulig for forholdet mellom et hvilket som helst gitt mobiltelefonnummer og HLR-enhetene 13,14 å bli bestemt fritt slik at nummeret blir upåvirket av den særlige HLR-enhet som det er knyttet til. Registerenheten 15 opphever behovet for at et bestemt mobiltelefonnummer skal være fast knyttet til en bestemt HLR-enhet 13, 14.

Straks den bestemte HLR-enhet 13, 14 som mobiltelefonen 12 er knyttet til er blitt identifisert, kan signalisering finne sted til denne HLR-enhet og informasjonen kan utledes fra denne på vanlig måte. Denne informasjon benyttes til å "sette opp" anropet til mobiltelefonen 12 som så kan rutes til den rette telefon slik det er normalt.

På tilsvarende måte, hvis et anrop sendes ut ved mobiltelefonen 12, må vekselnettet 10 igjen bestemme rutingen for dette anrop. Hvis anropet er til en landbasert telefon som er koblet til vekselnettet 10 via PSTN 11, kan denne ruting foregå på basis av telefonnummeret til den anropte telefon på vanlig måt.

Hvis et anrop gjøres fra en mobiltelefon 12 til et av et flertall stemmebehandlende systemer (voice processing systems = VPS) 16, 17 eller tjenester 18 som er knyttet til vekselnettet ved bruk av en kort kode (for eksempel 123), må forholdet mellom mobiltelefonen 12 og den tilhørende tjeneste bli bestemt med registerenheten 15 før nettet kan finne det rette stemmebehandlende system 16,17 eller de tjenester 18 som skal aksesseres.

Fig. 2 viser vekselnettet 10 mer i detalj. Slik det ble forklart i WO 97/14237, har vekselnettet et flertall mobile vekselsentre (mobile switching centres = MSC) 20,21 og 22, og et anrop som er bestemt for en hvilken som helst gitt mobiltelefon resulterer i signalisering mellom dette MSC 20-22 og et av et flertall signaloverføringspunkter (STP) 30, 31, hvilket signal sendes til registerenheten 15 for å bestemme den HLR-enhet 13, 14 som er den rette for mobiltelefonen 12. Registerenheten 15 på fig. 1 avleder denne informasjonen fra telefonnummeret (MSISDN-nummer) for mobiltelefonen 12. Det vil så bli mulig for registerenheten 15 å videreføre signalet direkte til den rette HLR-enhet 13, 14, men det er å foretrekke at informasjonen føres tilbake til det tilsvarende signaloverføringspunkt STP 30, 31 som så leder signalet til den rette HLR-enhet 13, 14.

En tilsvarende signalflyt foregår når brukeren av mobiltelefonen 12 forsøker å aksessere et stemmebehandlingssystem (voice processing system = VPS) 16 eller en tjenesteknute (SN) 17. Anropet blir mottatt av et av de mobile vekselsentre (MSC) 20, 21 og 22 som så viderefører de tall som er slått og identiteten for mobiltelefonen til et av signaloverføringspunktene (STP) 30, 31, 32. Dette viderefører informasjonen til registerenheten 15 som benytter denne informasjon til å konstruere den rette adresse for den stemmebehandlende tjeneste (VPS) 16 eller tjenesteknuten (SN) 17 det gjelder. Den informasjon blir videre sendt tilbake fra registerenheten via et av signaloverføirngspunktene (STP) 30, 31, 32 til det opprinnelige mobile vekselsenter 20, 21, 22. Denne adresse blir så benyttet til å rute anropet med vekselnettet 10. Denne ruting fører anropet fra det rette mobile vekselsenter (MSC) 20, 21, 22 via vekselnettet til den stemmebehandlende tjeneste (VPS) 16 eller til tjenesteknuten (SN) 17.

I den utførelse som er vist på fig. 2 er registerenheten 15 ikke en enkel komponent, men omfatter et flertall enheter som i det følgende betegnes som tjenestekontrollpunkter (service control points = SCP) 40. Det finnes N tjenestekontrollpunkter (SCP) 40, der N er et helt tall på 2 eller større. Minst to tjenestekontrollpunkter 40 er nødvendige for å frembringe en replisert database for lastdeling og feiltoleranse.

I utførelsen på fig. 2 er tjenestekontrollpunktene 40 koblet sammen med en dataforbindelse 41 og systemet har også en styrer (NMS) 42 som overvåker tjenestestyrepunktene (SCP) 40.

Fig. 2 viser utførelsen av nettet i strukturelle deler. Det er imidlertid også mulig å tenke seg en anordning av funksjonsenheter og de vesentlige funksjoner for anordningen på fig. 2 er illustrert på fig. 3. Tjenestekontrollpunktene (SCP) 40 kan sett samlet betraktes som et flertall funksjoner, hovedsakelig datafunksj oner, som til sammen danner et sentralisert forråd for data som er knyttet til tjeneste/abonnent. Hver av disse funksjoner vil bli betegnet som en tjenestedatafunksjon eller SDF. Som vist på fig. 3, er da et

flertall slike funksjoner (SDF'er) 50, 51, 52, 53 og 54 koblet sammen og forbundet med dataforbindelsen 41. Fig. 3 viser også en tjenestestyrefunksjon SCF 55 som er et logisic element (på samme måte som SDF'er 50-54 er logiske elementer) svarende til VPS 16, tjenesteknuten 19 etc. på fig. 2. SCF 55 kan betraktes som en "klient" i nettet, som anmoder data fra, oppdaterer til etc. SDF'er 50-54.

En av SDF'ene 50 er tildelt en primærfunksjon og har hovedsakelig ansvar for synkroniserende oppdatering av de andre SDF'er 51-54. Lenken mellom SCF 55 og dataforbindelsen 41 er en bane for data som hentes ut av en SCF 55, og også for oppdatering av informasjon til SDF 50.

Minst en annen tjenestedatafunksjon SDF 51 er tildelt en ventefunksjon og har en tilsvarende lenk 57 til forbindelsen 41. Som det vil bli forklart mer i detalj senere, vil den primære ventefunksjon 51 sørge for å overta styringen av oppdatering som utføres av primærfunksjonen 50 hvis primærfunksjonen 50 ikke er i stand til å utføre denne operasjon korrekt. Mens det kan være flere enn en primær ventefunksjon i den anordning som er vist på fig. 3, er alle de andre SDF'er 52, 53, 54 sekundære funksjoner. Disse sekundære funksjoner 52, 53, 54 er også koblet med passende forbindelse 58, 59, 60 til dataforbindelsen 41. Disse forbindelser 58, 59, 60 deltar i uthenting av data for en SCF med synkronisering av oppdateringer fra primærfunksjonen SDF, men ikke direkte i oppdatering fra en SCF. I stedet blir alle SDF'er 50-54 koblet sammen for oppdatering styrt med primærfunksjonen 50 eller den primære ventefunksjonen 51.

Som regel er disse koblinger normalt via forbindelser 56 til 60 og dataforbindelsen 41, men kan for funksjonsformål betraktes som om den er direkte som vist på fig. 3.

Under normal bruk danner tjenestedatafunksjonene (SDF) 50-54 et sammensatt minne hvori, i et mobiltelefonsystem, informasjon om brukere, nettfunksjoner etc. kan lagres slik det er omhandlet mer i detalj i WO 96/11557.

Ved normal drift blir en anmodning om oppdatering av data som er lagret i tjenestedatafunksjonene 50-54 mottatt ved primærfunksjonen 50. Når oppdateringsinformasjonen blir mottatt ved primærfunksjonen 50, vil primærfunksjonen 50 signalere oppdatering til alle andre funksjoner 51-54. Når disse funksjoner 51-54 har registrert oppdateringen, signaliserer de tilbake til primærfunksjonen 50 at oppdateringen er fullført. På denne måte kan primærfunksjonen 50 lagre informasjon som bekrefter at alle de andre funksjoner 51-54 med hell er blitt oppdatert. Primærfunksjonen 50 kan så signalisere til tjenestekontrollfunksjonen 55 for å bekrefte"at oppdateringsfunksjonen er fullført og bekrefter også til de andre funksjoner 51-54 at den har registrert utførelse av oppdateringen og at tjenestekontrollfunksjonen har fått melding om dette. På denne måte vil til enhver tid funksjonene 50-54 være synkronisert.

Hvis en eller annen sekundær funksjon 50-54 ikke klarer oppdatering korrekt, vil dette bli påvist av primærfunksjonen 50 og denne sekundærfunksjon vil så bli betraktet som usynkronisert og er derfor ikke en pålitelig kilde til data. Primærfunksjonen 50 vil ikke forsøke å sende ytterligere oppdateringssignaler til en slik usynkronisert sekundærfunksjon. Hvis det er for mange svikt, kan naturligvis primærfunksjonen bestemme at den forsøkte oppdatering av nettet med funksjoner har sviktet fullstendig, og i så tilfelle vil et egnet signal bli sendt til SCF 55 og oppdateringsoperasjonen blir forkastet.

Det er fordelaktig at en usynkronisert sekundærfunksjon senere kan bringe seg selv over i synkronisert tilstand. En usynkronisert sekundærfunksjon kan signalisere til primærfunksjonen 50 en indikasjon på den siste oppdatering som ble vellykket gjennomført. Primærfunksjonen 50 kan så fastlegge alle påfølgende oppdateringer og sende alle disse oppdateringer til den usynkroniserte sekundærfunksjonen. Hvis den usynkroniserte sekundærfunksjonen korrekt registrerer alle disse oppdateringer, kan den betraktes som å ha kommet tilbake til synkronisering. Straks den er synkronisert, vil primærfunksjonen 50 fortsette å oppdatere denne sekundærfunksjonen på normal måte.

Under visse forhold kan det være behov for å stenge av primærfunksjonen 50. For eksempel kan dette være tilfellet når maskinvaren som primærfunksjonen 50 ligger på, har behov for å bli vedlikeholdt. For å hindre nettet med funksjoner i å bli stengt på dette tidspunkt, blir handlingene som primærfunksjonen 50 skulle utføre overført til den primære ventefunksjon 51. Denne overføring av operasjoner signaliseres mellom primærfunksjonen 50 og den primære ventefunksjon 51 og også med tjenestekontrollfunksjonen 55. Alle eksisterende oppdateringer bør fullføres innen den overføring finner sted slik at alle SDF'er er synkronisert før den primære ventefunksjon 51 overtar.

Denne prosedyre kan også anvendes ved uventet svikt i primærfunksjonen 50. Når, som tidligere forklart, primærfunksjonen 50 har mottatt bekreftelse fra alle andre funksjoner 51-54 at oppdatering har funnet sted, meddeles dette til anmodende tjenestekontrollfunksjon (SCF) og signaliserer så en bekreftelse til de andre funksjoner.

Hvis denne bekreftelse ikke blir mottatt av den primære ventefunksjon 51 innen en på

forhånd bestemt tid og den primære ventefunksjonen 51 far informasjon fra vekselnettet 10 om at den primære funksjon er utilgjengelig, kan systemet være innrettet slik at den primære ventefunksjonen 51 da automatisk overtar styringen av nettfunksjonene 50-54 under den antagelse at primærfunksjonen ikke lenger er tilgjengelig.

Samtidig svikt i en eller flere sekundærfunksjoner hindrer ikke nettet i å funksjonere tilfredsstillende, og enten primærfunksjonen 50 eller den primære ventefunksjonen 51 kan svikte, i kombinasjon med en hvilken som helst av sekundærfunksjonene 52-54 og dataoppdatering og forespørsel vil fremdeles være mulig. Hvis imidlertid både primærfunksjonen 50 og den primære ventefunksjonen 51 svikter samtidig, vil resten av nettets funksjoner bare være i stand til å bidra med uthenting av data siden dataoppdatering ikke lenger vil være mulig. Av denne grunn kan det være fordelaktig å sørge for flere primære ventefunksjoner selv om andre begrensninger i de mobile telefonnett kan hindre dette.

Det skal også påpekes at selv om fig. 3 viser en utførelse med fem funksjoner (SDF'er) 50-54, er minimum antall funksjoner for oppnåelse av foreliggende oppfinnelse to. I en slik utførelse virker en funksjon som primærfunksjon og den andre virker som en primær ventefunksjon. Ytterligere sekundære funksjoner vil da øke overflødigheten og deling av belastning.

I den ovenstående beskrivelse var hvert tjenestekontrollpunkt (SCP) 40 tilknyttet en tilsvarende tjenestedatafunksjon (SDF) 50 til 54. Det skal påpekes at enhver enkel SCP 40 kan virke som et lagersted bare for den tilsvarende SDF 50-54, eller kan lagre annen informasjon som for eksempel data- eller styreoperasjoner.

Den ovenstående forklaring på bruken av primær-, primær vente- og sekundærfunksjoner er blitt avledet fra WO 97/14237 og er tatt med for å illustrere den overflodf def tar sikte på ved foreliggende oppfinnelse.

En utførelse av foreliggende oppfinnelse vil nå bli beskrevet med henvisning til fig. 4 som viser adskillelse av styre- og datafunksj oner og illustrerer også dataoverflod i en HLR-enhet. Fig. 2 viste to STP'er 30, 31, mens det på fig. 4 er tre slike STP'er 30, 31, 32. En HLR-enhet kan da bli dannet av tre sett med funksjoner 70, 71, 75. Settet 70 med funksjoner er styrefunksjoner og settene 71, 75 er sette med datafunksj oner.

Det første sett 71 av datafunksj oner omfatter tre funksjoner 72, 73, 74, der hvert av

disse kan betraktes som en tjenestedatafunksjon (SDF) svarende til SDF'ene 52, 54 som er vist på fig. 3. Siden de er funksjoner i en HLR-enhet, vil de bli betegnet som SDF (HLR)er 72 til 74. SDF (HLR)ene 72 til 74 vil hver utføre funksjonen ved en SDF (som tidligere forklart) og inneholde data som er nødvendig for en HLR-enhet.

I de tre SDF (HLR)ene 72 til 74 i settet 71 vil en SDF (HLR) virke som en primærfunksjon, en som en primær ventefunksjon og en som en sekundær funksjon. Det oppnås dermed et nivå av overflod. Uttrykkene "primær", "primær vente" og "sekundær" er benyttet på samme måte som de ble benyttet på tidligere med henvisning til SDFene 52, 54 på fig. 3. Virkningene av de primære, primære vente- og sekundære funksjoner vil derfor ikke bli beskrevet mer i detalj siden de tidligere er beskrevet.

Fig. 4 viser at det her finnes et andre sett 75 med SDF (HLR)er 76 til 78. Disse virker på nøyaktig samme måte som SDF (HLR)ene 72 til 74, men lagrer andre data. Datakapasiteten for den virtuelle HLR-enhet som dannes på denne måte blir således bestemt av antallet av slike sett med SDF (HLR)er. Fig. 4 som viser to slike sett 71, 75 er det praktiske minimum, men det kan være et hvilket som helst antall av slike sett.

Settet 70 med funksjoner omfatter et flertall funksjoner 79 til 84, og hver av disse vil bli betegnet som et kontrollpunkt for HLR (HCP). Som vist med HCP 79, er funksjonen ved HCP å virke som en lenk mellom en STP og settene 71, 75 med datafunksjoner og også utføre styrelogikken for en kjent HLR-enhet. Det skal påpekes at STPene 30 til 32 kan kommunisere med hver HCP 79 til 84, men bare kommunikasjonene til STP 30 er vist for oversiktens skyld.

På tilsvarende måte kan HCPene 80 til 84 kommunisere med hvert sett 71, 75, men igjen er kommunikasjonslinjene bare vist på fig. 4 for oversiktens skyld. Hver HCP virker således som en lenk mellom STPene 30, 32 og settene 71, 75 med datafunksjoner der de data som kreves at STPene 30 til 32 og resten av nettet er lagret. For enhver særlig datatransaksjon velger STPene 30 til 32 en av HCPene 79 til 84 ved bruk av en passende fordelingsalgoritme.

I denne utførelse omfatter hver HCP 79 til 84 to delfunksjoner. Når det gjelder HCP 79, virker en første delfunksjon HCF 85 som lenken til STPene 30 til 32, og en andre delfunksjon virker som lenken til settene 71, 75 av datafunksjoner. Adskillelsen av~ delfunksjonene i hvert HCP 79 til 84 har fordelen ved dannelse av kommunikasjon mellom SDPene og kommunikasjon med settet 71, 75 for datafunksjoner i det vesentlige uavhengig, noe som resulterer i forbedret behandling. Delfunksjonen 86 med lenker til settene 71, 75 av datafunksjoner styrer lenkingen til settene 71,75 og kan for dette formål inneholde tilstrekkelig data til å identifisere det rette sett og kan også inneholde data som er felles for alle settene 71, 75. For eksempel i beskrivelsen av en HLR-enhet der datafunksjonene lagrer abonnentinformasjon, kan delfunksjonen 86 lagre data som gjelder en hvilken som helst eller alle abonnenter.

I utførelsen på fig. 4 kan hver funksjon og særlig hver delfunksjon for HCPene være på en adskilt fysisk komponent eller delkombinasjoner av funksjonene kan være fordelt over flere fysiske komponenter. Resultatet er en "virtuell HLR-enhet" ved at settene med funksjon 70, 71, 75 kan fordeles på en hvilken som helst måte rundt et nett.

I utførelsen på fig. 4 må det finnes minst to HCPer, minst to sett 71, 75 av datafunksjoner og minst to SDF (HLR)er i hvert sett 71, 75. Det kan finnes flere HCPer, flere sett datafunksjoner og flere SDF (HLR)er i hvert sett med datafunksjoner. Tredobbel redundans av SDF (HLR)er, som på fig. 4, ville gi en akseptabel balanse mellom ettergivenhet og overskytende redundans. Fig. 5 viser kombinasjonen av en HLR-enhet som er en utførelse av foreliggende oppfinnelse og vekselnettet på fig. 1. På fig. 5 er HLR-enhetene 13, 14 på fig. 1 byttet ut med sammensatte HLR-enheter 90 dannet av to par HLRSDFer 91,92, 93, 94 styrt av to HCPer 95, 96. HCPene 95, 96 er ekvivalent med HCPene 79 til 84 på fig. 4, HLR-enhetenes tjenestedatafunksjoner (SDF) 91 til 94 er ekvivalent med HLRSDFene 72 til 74 og 76 til 78 på fig. 4. Som tidligere, er hvert HCP 95, 96 delt i to delfunksjoner, en HCF-funksjon som lenker til vekselnettet og en funksjon som lenker til SDF (HLR)ene. Fig. 5 viser minimumnivået på den redundans det tas sikte på med foreliggende oppfinnelse.

Som nevnt ovenfor, er foreliggende oppfinnelse ikke begrenset i sin anvendelse til data-og styrefunksjoner for en HLR. Mobiltelefonsystemer som har forhåndsbetaling omfatter et kontrollsystem som har krav til datalagring svarende til, men ikke de samme data som, en HLR. Fig. 6 viser en utførelse der et kontrollsystem 100 av denne type er koblet til et nett svarende til nettet på fig. 1. På fig. 6 er elementer som er de samme som på fig. 1 angitt med samme henvisningstall og blir ikke nå beskrevet mer i detalj.

Kontrollsystemet 100 på fig. 6 tilsvarer HLR-enheten 90 på fig. 5 ved at den omfatter fire datafunksjoner 101, 102, 103,104 som er stilt i to par. Hver av disse funksjoner vil bli betegnet som en SDF (HLR). De to SDF (PCF)ene 101,102 danner et par og inneholder samme data med en virkende som en primærfunksjon og den andre som en primær ventefunksjon og inneholder de samme data. De to andre SDF (PCF)er 103, 104 er tilsvarende, men inneholder forskjellige data. SDF (PCF)ene er lenket til vekselnettet 10 med to (eller flere) kontrollpunkter (PCP)er 105, 106 for forhåndsbetaling og utfører samme funksjoner som HCPer 95, 96 på fig. 5. Hver PCP 105,106 er delt i to delfunksjoner som tidligere, en PCF-funksjon som sørger for å lenke PCPene 105, 106 til vekselnettet 10, mens den andre er en SDF delfunksjon som lenker SDF (PCF)ene 101 til 104. På denne måten oppstår det i utførelsen på fig. 6 redundans både når det gjelder datalagringsnivået og kontrollfunksjonsnivået siden hver PCF 105, 106 kan aksessere en hvilken som helst av SDF (PCF)ene 101 til 104.

Claims (8)

1. Datalagringsenhet (HLR) for et mobiltelekornrnunikasjonssystem, karakterisert ved at det omfatter minst to datafunksjoner (72, 74) som mellom seg skape dataredundans, minst to styrefunksjoner (79, 80) og overføringsanordninger (30, 31, 32) som gjør det mulig for datalagringsenheten (HLR) å føre data til og fra et mobiltelekommunikasjonsnett (10), der hver av de minst to styrefunksjoner er innrettet til å styre føringen av data mellom begge de nevnte minst to datafunksjoner og overføringsanordninger der minst to styrefunksjoner er fysisk adskilt fra de minst to datafunksjoner.

2. Datalagirngsenhet som angitt i krav 1, karakterisert v e d at minst to datafunksjoner omfatter en første datafunksjon som er en primær datafunksjon, og en andre datafunksjon som er en primær ventedatafunksjon, der den primære datafunksjonen er innrettet til å frembringe signaler under styring fra enten den ene eller andre av de nevnte to styrefunksjoner for synkronisert oppdatering av alle de nevnte datafunksjoner og den primære ventedatafunksjon er innrettet til å frembringe signaler under styring av den ene eller andre av de to styrefunksjoner for synkronisert oppdatering av alle de nevnte datafunksjoner i tilfellet en svikt i den primære datafunksjon.

3. Datalager med (HLR) for et mobiltelekommunikasjonssystem, karakterisert ved at det omfatter minst to datafunksjoner (72, 74) som mellom seg har dataredundans med minst to styrefunksjoner (79, 80) og overføringsanordning (30, 31, 32) for å sette datalagringsenheten (HLR) og føre data til og fra mobiltelekommunikasjonsnettet (10), der hver av minst to styrefunksjoner er innrettet til å styre føringen av data mellom begge av de nevnte minst to datafunksjoner og overføringsanordningen, der de minst to styrefunksjoner er adskilt fra de minst to datafunksjoner og de minst to datafunksjoner omfatter en første datafunksjon som er en primær datafunksjon og en andre datafunksjon som har en primær ventedatafunksjon, hvilken primære datafunksjon er innrettet til å frembringe signaler under styring fra den ene eller andre av de to styrefunksjoner for synkronisert oppdatering av alle datafunksjonene og den primære ventedatafunksjon er innrettet til å frembringe signaler under styring av den ene eller andre av de to styrefunksjoner for synkronisert oppdatering av alle datafunksjonene i tilfellet svikt i den primære datafunksjon.

4. Datalagringsenhet som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den videre omfatter minst to ytterligere datafunksjoner som mellom seg har dataredundans, der hver av de minst to styrefunksjoner er innrettet til å styre føringen av data mellom begge de nevnte minst to datafunksjoner og overføringsanordningen.

5. Datalagirngsenhet som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at hver av de nevnte to styrefunksjoner omfatter en første delfunksjon som lenker til overføringsanordningen og en andre delfunksjon som lenker til de nevnte minst to datafunksjoner og til den første delfunksjon.

6. Datalagirngsenhet som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at overføringsanordningen omfatter et flertall overføringspunkter som hvert er forbundet med hver av de nevnte minst to styrefunksjoner, mens hvert av overføringspunktene er i stand til å føre data til og fra mobiltelekommunikasjonsnettet.

7. Datalagirngsenhet som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at den har et hj emmelokal i seirngsregi ster.

8. Mobilt telekommunikasjonssystem, karakterisert ved at det omfatter et mobiltelefonkommunikasjonsnett og en datalagirngsenhet som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav lenket til mobilkommunikasjonsnettet med den nevnte overføringsanordning.