NO180409B - Sköyteblad - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelsen angår konstruksjonen av et is-skøytejern som omfatter et sentralt hovedskjær og sideskjær plassert på de respektive sidene av hovedskjæret.

En konvensjonell skøyte har et kontinuerlig, langstrakt jern. Avhengig av anvendelsen skøyten er ment for vil skøytejernet ha forskjellig krumning i sin lengderetning, for slik å variere overflaten langs hvilken skøyten er i kontakt med isen. For eksempel er jernet i tilfelle det er beregnet på hurtigløp relativt langt og i det vesentlige rett for derved å gi en lang kontaktflate mot isen og dermed gi mindre friksjon. På den andre siden kan skøyter som er beregnet på ishockey-spillere ha en ganske tydelig krumning i son langsgående retning, for derved å gjøre kontaktflaten mot isen kortere og gi spilleren en mulighet for å svinge mer effektivt. Denne jern-krumningen kan også variere mellom skøyter som er beregnet for forsvars-spillere og skøyter beregnet for angreps-spillere, siden svingene som utføres a>v slike spillere stiller forskjellige krav til skøytenes svinge-evne.

Skøytejernet er normalt slepet til en langstrakt, hul eller utsparet form, for derved å gi to egger som går i inngrep med isen og dermed å gi best mulig feste for skøyten i isen. Desto dypere uthulingen er desto bedre grep oppnås. Dette blir imidlertid oppnådd på bekostning av glide- og skøyte-egenskapene, siden eggene skjærer seg dypere ned i isen. Dette hindrer lengden over hvilken skøyten kommer i kontakt med isen fra å bli laget for kort, siden trykket ved hvilket skøyten trykker på isen, og dermed graden i hvilken skøytejernet kutter ned i isen, vil øke med kortere kontakt-lengder.

US-patent 4.392.658 omhandler et skøytejern som omfatter et hovedskjær som strekker seg longitudinalt og sideskjær plassert på sidene av dette. Et vanlig trekk ved alle de beskrevne skøytejern-konfigurasjonene i dette patentet er at hovedskjæret og sideskjærene strekker seg parallelt med hverandre langs skøytejernets fulle lengde, slik at samspillet mellom hovedskjæret og sideskjærene er det samme langs skøytejernets fulle lengde.

WO 82/002 55 beskriver en skøyte som omfatter et hovedskjær og sideskjær plassert på begge sider av hovedskjæret. Disse sideskjærene er plassert på et høyere nivå enn eggen på hovedskjæret langs hele sin lengde. Hensikten med dette er å bedre hovedskjærets mekaniske styrke og stabilitet, og dess-uten redusere belastningen på ankelen. I dette henseende blir det også nevnt at under bestemte forhold kan sideskjærene gi et bedre grep på isen.

I vår tidligere svenske patentsøknad nr. 9200293-9 (tilsvarende norske patentsøknad 95.2817) blir det beskrevet en skøyte som omfatter et hovedskjær og sideskjær plassert på forskjellige sider av dette, der hovedskjæret ikke er kontinuerlig for derved å en fremre og en bakre glideflate. I dette tilfellet er sideskjærene plassert på et lavere nivå enn hovedskjæret over den sentrale delen av skøytejernets konstruks j on.

Hovedformålet med denne oppfinnelsen er å bedre et skøytejerns glide-egenskaper mens evnen til å svinge på isen, samt grepet; mot isen, bevares eller bedres.

Oppfinnelsen er basert på det konseptet at det oven-nevnte formålet kan oppnås ved hjelp av et skøyte jern som har et sentralt beliggende hovedskjær og sideskjær på de respektive sidene av hovedskjæret. Sideskjærene har en relativt dyp utsparing og blir brukt for å oppnå et godt grep mot isen når en beveger seg brått forover fra en stasjonær stilling og ved svinging på isen, hvilket gir hovedskjæret en mulighet for å ha en relativt grunn utsparing og dermed forbedre skjærets glide-egenskaper i henhold til det foregående.

Ifølge oppfinnelsen er sideskjærene gitt evnen til å overta hovedskjærets funksjon ved plutselig akselerasjon fra en stasjonær stilling, og ved svinging eller skidde-stopping, for derved å muliggjøre at konfigurasjonen av hovedskjæret, og måten med hvilken denne er slepet, blir optimert for å gi de beste glide- og svinge-egenskapene på isen. Som det fremgår av det ovenstående er det viktig for skøytens glide-egenskaper at skøytejernet ikke kutter unødvendig dypt i isen, og at den lengden av skøytejernet som er i kontakt med isen blir minimert for å oppnå de beste svinge-egenskapene. Begge disse kravene blir tilfredsstilt i henhold til oppfinnelsen.

Et skøytejern som er konstruert ifølge oppfinnelsen er i hovedsak karakterisert ved at skøytejernet omfatter tre deler som er separate i dets langsgående retning, nemlig en i det vesentlige sentral glidedel med et eller flere skjær plassert på gjensidig samme nivå, og en bakre del og en fremre del med sideskjær som strekker seg på de respektive sidene av hovedskjæret og som er plassert på et høyere nivå enn hovedskjæret for derved å komme i inngrep med isen bare når skøyten er skråstilt.

Et skøytejern ifølge denne konstruksjonen kombinerer fordelen ved en stor kontaktflate mot isen over en relativt kort, sentral glidedel på hovedskjæret med skarpe skjær som gir effektivt og skarpt grep mot isen og som har formen som sideskjær langs fronten og de bakre delene av hovedskjæret.

Ifølge én utførelsen strekker sideskjærene seg langs hovedskjærets fulle lengde, hvori glidedelen av hovedskjæret fortrinnsvis er lenger enn glidedelene av sideskjærene.

Ifølge en annen utførelse tilsvarer bredden på hovedskjærets sentrale glidedel summen av breddene på hovedskjæret og de to sideskjærene ved henholdsvis de fremre og bakre delene av skøytejernet.

Fortrinnsvis vil krumningsradien ved de fremre og bakre delene av sideskjærene være mindre enn krumningsradien på de tilsvarende delene av hovedskjæret, for derved ytterligere å forbedre manøvrerbarheten.

Ifølge en særlig foretrukket utførelse er hovedskjæret og sideskjærene slepet i et felles skøytejern. Alle skjærene er dermed hul-slepet og omfatter to egger som gjøre inngrep i isen, der skjær som ligger ved sidene av hverandre har én felles egg. Hovedskjæret er hensiktsmessig slepet til en grunnere uthuling enn sideskjærene.

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet mer i detalj med henvisning til eksemplifiserte utførelser av denne og dess-uten med henvisning til de vedlagte tegningene, i hvilke:

Figur 1 viser en konvensjonell ishockey-skøyte.

Figur IA og IB viser forstørrede, delvise snitt av langs linjen I-l i skøyten i figur 1, med skøytejernet henholdsvis vertikalt og med en helning. Figur 2 viser en skøyte med et skøytejern som er modifisert

i henhold til oppfinnelsen.

Figur 2A og 2B viser forstørrede, delvise snitt av langs linjen II-II i skøyten i figur 2, med skøytejernet henholdsvis vertikalt og med en helning. Figurene 3A-3C viser forstørrede, delvise snitt av langs linjen III-III i skøyten i figur 2, med henholdsvis et vertikalt skøytejern og skøytejern med to forskjellige helninger. Figur 4 viser en skøyte med et påsatt skøytejern ifølge oppfinnelsen, sett litt nedenfra, under utførelse av en sving eller en såkalt skiddestopp. Figur 5A og 5B viser et separat skøytejern ifølge oppfinnelsen fra den ene siden og i perspektiv sett litt nedenfra. Figur 1 viser en ishockey-skøyte 1 med et hovedjern 2 som er fast montert i et plast-legeme 3. Det viste skøyte-jernet har en relativt lang glidedel 7 som reduserer det spesifikke trykket på isen 4, hvorved skøytens glide-evne øker ved skøyting forover med skøytejernet i vertikal posisjon. Den lange glidedelen har imidlertid en negativ inn-virkning på skøytens manøvrerbarhet.

Det viste hoved-skøytejernet har blitt slepet til en konvensjonell hul eller kopp-formet form (se figurene IA og IB) for å gi det nødvendige grepet mot isen når raske, plut-selige starter, svinger og såkalte skiddestopper skal ut-føres. Når skøyten glir forover i en rett linje vil skjærets to egger danne kontakt med isen, figur IA, mens bare den ene eller den andre eggen danner kontakt med isen når skøyten skråstilles (se figur IB). Det er nødvendig å tilpasse graden av uthuling til den involverte personens individuelle krav for å oppnå en balanse mellom godt grep mot isen og gode glide-egenskaper for skøyten. Jo dypere utsparing, desto bedre grep mot isen, men på bekostning av skøytens glide-evne. Utsparingens dybde må altså tilpasses vedkommende spillers vekt og isens hardhet.

Som det fremgår av figuren vil et konvensjonelt ishockey-skøytejern være buet i sin langsgående retning for å gi en relativt kort inngrepsflate mot isen, hvilken bue er plassert i det vesentlige sentralt under foten. Lengden av inngrepsflaten mot isen er tilpasset kravene til den enkelte, ved at en forsvars-spiller normalt vil ønske en kortere inngrepsf late enn en angreps-spiller, for derved å oppnå bedre svinge-egenskaper. Inngrepsf laten mot isen må imidlertid ikke være for kort fordi overflate trykket da ville bli så stort at skøytejernet ville bite seg for dypt ned i isen.

I tilfellet med skøytebladet ifølge oppfinnelsen, se figur 2, som i tillegg til hovedskjæret 5 også omfatter et sideskjær 6 som strekker seg på en respektiv side av hovedskjæret, kan glidedelen 8 lages betydelig kortere og dermed øke manøvrerbarheten vesentlig. Dette er mulig fordi sideskjærene 6 er plassert på samme nivå som hovedskjæret 5 over glidedelen 8, som dermed får et større overflate-areal og tilsvarende bedret støtte over denne delen av skøytejernet, se figur 2A, selv om lengden av denne delen er relativt kort.

Skøytejernets glide-egenskaper blir også bedret fordi hovedskjæret 5 kan ha en relativt grunn utsparing, siden det relevante ytre skjæret, når skøyten er tiltet til den ene siden, tar over kontakten med isen 4, se figur 2B, og dermed gir et svært effektivt grep mot isen.

Den korte glide-overflaten og inngrepet fra de respektive sideskjærene mot isen når skøyten er tiltet gir svært effektive svinge-egenskaper og, på samme tid, beholder skøytejernets glide-evne som resultat av samvirket mellom sideskjærene og hovedskjæret ved skøyting fremover i en rett linje.

Med "glidedelen" er det ment den i det vesentlige rette delen av skøytejernet 2 som danner kontakten med isen når skøyten er rettet opp og skøyteløperen skøyter forover i en rett linje. I tilfellet med skøytejernet som er vist i figur 2 er det foretrukket at glidedelen av hovedskjæret 5 er litt lenger enn glidedelene av sideskjærene 6.

Som et alternativ til et hovedskjær og to sideskjær som er slepet på den måten som er vist i figurene 2A og 2B kan glidedelen 8 på skøytejernet 2 være utformet med et bredere hovedskjær med samme bredde som summen av bredden på hovedskjæret og de to sideskjærene ved de fremre og bakre delene av skøytejernet. Glidedelen av skøytejernet kan dermed være slepet for å gi an grunn utsparing eller eventuelt være slepet flat.

Særlig ved en rask start fra en stillestående posisjon eller ved svinging på isen vil skøyteløperen normalt gi sin fot og sitt ben en vinkel for å flytte iskontakten til de fremre eller bakre delene av skøytejernet. For å gi best mulig effekt i disse situasjonene er sideskjærene plassert på et høyere nivå enn hovedskjæret i skøytejernets fremre og bakre deler. I dette henseende vil bare hovedskjæret 5 gi kontakt mot isen ved skøyting fremover men med iskontakten flyttet fra den sentrale delen av skøytejernet, se figur 3A. Ved utførelse av en rask start eller en sving på isen holdes skøyten med en vinkel og de to gripe-eggene på det ene sideskjæret går i inngrep med isen, se figur 3B. Hvis skøyte-jernet helles enda mer vil hele inngrepet av skøytejernet mot isen bli flyttet til den ytre gripe-eggen på sideskjæret 6, se figur 3C. Et svært effektivt grep mot isen oppnås på denne måten.

Som vist i figur 4 er hovedskjæret 5 og sideskjærene 6 på det viste skøytejernet plassert på samme nivå langs en vesentlig del 9 av hovedskjærets glidedel, mens sideskjærene 6 har en mindre krumningsradius enn hovedskjæret ved de delene som ligger henholdsvis foran og bak glidedelen. Ved bremseposisjonen som er vist i figuren vil et av de ytre skjærene gjøre inngrep i isen, slik som vist i figur 2B.

I tilfellet med skøytejernet som er vist i figurene 5A og 5B har glidedelene av sideskjærene 6 referanse 10 og den lengre glidedelen av hovedskjæret 5 har referanse 11.

For enkelhets-skyld viser ingen av figurene at skøyte-jern-seksjonene biter seg ned i isen, og de illustrerte skøytejern-seksjonene tilsvarer dermed tilstander som oppstår ved skøyting på veldig hard is. Prinsippene er imidlertid de samme ved skøyting på is som er mindre hard og inn i hvilken skjærenes egger vil kutte relativt dypt. Dybden i hvilken utsparingene i de respektive skjærene er slepet skulle dermed bli tilpasset den gjeldende iskvaliteten og skøyteløperens vekt.

Som vist er det foretrukket at alle skjærene er "fasett-slepet" inn i et skøytejern av stål, hvilket er vanlig for alle skjær, og som kan festes til en sko på vanlig måte. Skøytejernene kan også være utskiftbare. Det kan også tenkes å konstruere skøytejernet av flere, tynnere skøytejern som er festet til hverandre og som hver representerer ett skjær. Alle skjær er fortrinnsvis hulslepet, der hovedskjæret har en grunnere utsparing eller koppformet uthuling enn sideskjærene. Hovedskjæret kan eventuelt slipes flat for å bedre glide-egenskapene.

Det er underforstått at prinsippene ifølge oppfinnelsen også kan brukes på skøyter som er ment brukt for andre formål enn de som er nevnt, slik som bandy, hurtigløp eller lang-distanse skøyting. Variasjonene som kreves av de spesielle krav som stilles til skøytejernene ved forskjellige bruk kan bestemmes av en fagmann på området og er omfattet av den foreliggende oppfinnelsen.

Claims (9)

1. Skøytejern som omfatter et sentralt hovedskjær (5) og sideskjær (6) plassert på de respektive sidene av dette, karakterisert ved at skøytejernet omfatter tre deler som er separate i dets langsgående retning, nemlig en i det vesentlige sentral glidedel (8;9) med et eller flere skjær (5,6) plassert på gjensidig samme nivå, og en bakre del og en fremre del med sideskjær (6) som strekker seg på de respektive sidene av hovedskjæret (5) og som er plassert på et høyere nivå enn hovedskjæret for derved å komme i inngrep med isen bare når skøyten er skråstilt.

2. Skøytejern ifølge krav 1, karakterisert ved at sideskjærene (6) strekker seg langs hele hovedskjærets (5) lengde.

3. Skøytejern ifølge krav 2, karakterisert ved at glidedelen (11) av hovedskjæret (5) er lengre enn glidedelene (10) av sideskjærene (5) .

4. Skøytejern ifølge krav 1, karakterisert ved at den sentrale glidedelen (11) av hovedskjæret har en bredde som tilsvarer summen av breddene på hovedskjæret (5) og de to sideskjærene (6) ved henholdsvis front- og bak-delen av skøytejernet.

5. Skøytejern ifølge et av kravene 1-4, karakterisert ved at de delene av sideskjærene (6) som er plassert henholdsvis foran og bak glidedelene (8;9) har en mindre krumningsradius i den langsgående ret-ningen en tilsvarende deler av hovedskjæret (5).

6. Skøytejern ifølge et av kravene 1-5, karakterisert ved at både hovedskjæret (5) og sideskjærene (6) er slepet i et felles skøytejern (2).

7. Skøytejern ifølge krav 6, karakterisert ved at skjærene (5,6) er slepet til en hul eller kopp-formet konfigurasjon og hver har to is-gripende egger.

8. Skøytejern ifølge krav 7, karakterisert ved at hovedskjæret (5) har en felles egg med hvert og ett av sideskjærene (6) , i det minste over det sentrale partiet (8;9).

9. Skøytejern ifølge et av kravene 1-8, karakterisert ved at den hule utsparingen i hovedskjæret (5) er grunnere enn den hule utsparingen i sideskjærene (6) .