NO161161B - Langrennski. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en langrennski med løpekant, som angitt 1 krav l's innledning.

En slik ski med to symmetrisk i området midt på skien anordnede løpekanter er kjent (AT-PS 349.948). Løpekantene på denne skien er utformet som styrekanter med skjærekanter og rager symmetrisk frem på begge sider under den konvekse løpeflate. En slik utformet ski egner seg godt som alpinski, fordi det oppnås et godt kantgrep, men egner seg ikke som langrennski. Bortsett fra de dårlige glideegenskapene og den relativt høye vekt ville en langrennski med slike skjærekanter ikke være brukbar på sne eller is ved bruk av såkalte skøytetak, fordi løpekantene Jo hele tiden vil henge seg fast i underlaget.

Ved vanlig langrennsløping kan man med hensyn til skiens bevegelse relativt sneflaten skille mellom to vekslende faser: glidefasen og frasparkfasen. I frasparkfasen holdes skien i løperetningen, men hindres i å gli bakover som følge av en tilsvarende utforming av løpeflaten (skjellflate, pelsflate) eller ved hjelp av smurning. Denne spesielle utformingen av løpeflaten henholdsvis den anvendte smurning påvirker imidlertid glideegenskapene i glifasen. Særlig i konkurranser er man derfor gått over til å anvende ski som ikke har de nevnte hjelpemidler og det anvendes heller ikke voks. Som følge herav har dessuten også selve løpeteknikken endret seg. I tillegg til en mer massiv bruk av skistavene (dobbeltstavtak) anvender langrennsløperen også i hvert fall i perioder den såkalte Siitonen-teknikk (skøytetak), hvor altså en ski glir i sporet, mens den andre stilles skrått ut til siden for frasparet, på samme måte som ved skøyteløping.

Dette betyr imidlertid at de respektive innerkanter på løpeflåtene slites raskt. Skien vil derfor glippe under skøytetaket og dette reduserer naturligvis farten og øker også faren for fall. Med innerkant menes her den skikant som vender mot den andre skien i skiparet.

Hensikten med oppfinnelsen er å tilveiebringe en meget lett langrennski som vil ha utmerkede glideegenskaper både ved bruk av vanlig langrennsteknikk såvel som ved bruk av skøytetak, idet man særlig tar sikte på at anvendelse av skøytetak ikke skal medføre for sterk nedsliting av løpeflat-ens innerkant, slik at sideveis utglidning stort sett kan elimineres.

Fra alpine ski er det allerede kjent å ha en over hele skiens lengde gjennomgående stålkant langs en kant av løpeflaten, for derved lettere å kunne utføre retningsendringer under kjøringen. Anbringelsen av en slik, fra alpine ski kjent ensidig anordnet og gjennomgående stålkant på innerkantene til en langrennski vil hindre nedsliting av innerkanten og også hindre en sideveis utglidning av skien i frasparket ved bruk av skøytetak, men i tillegg til den økede vekt vil bruk av en slik stålkant fremfor alt også gi dårligere gliegen-skaper i glifasen, både ved bruk av vanlig langrennsteknikk og ved bruk av skøytetak. Dette er en av årsakene til at langrennski med stålkanter ikke har slått gjennom i praksis, til tross for at alpine ski nær sagt alltid forsynes med slike stålkanter.

Det stilles helt andre krav til langrennski enn til alpine ski, både med hensyn til selve oppbyggingen av skien og dens bruksegenskaper, og det er således ikke nærliggende å utforme langrennski på samme måte som alpine ski. Som nevnt er de for alpine ski fordelaktige kantuforminger forbundet med store ulemper anvendt i forbindelse med langrennski. Dette gjelder eksempelvis også for en ytterligere, fra alpine ski kjent kantutforming, hvor løpekantene har knivkanter som i bindingsområdet rager ned under en konveks løpeflate. Bortsett fra de dårlige glideegenskapene og den relativt høye vekt vil en langrennski forsynt med slike knivkanter ikke kunne anvendes for skøytetak, fordi slike løpekanter vil henge seg opp i sneen henholdsvis isen.

For å få frem en langrennski med løpekant/løpekanter som har minimal slitasje ved anvendelse av skøytetak-teknikken og som muliggjør fraspark uten sideutglidning, har en liten vekt og egner seg både for konvensjonell langrennsteknikk og skøytetakteknikk, med utmerkede glideegenskaper, foreslås det ifølge oppfinnelsen at skiens kantutforming er asymmetrisk, idet det på den mot den andre skien vendte innerkant av løpeflaten er anordnet minst en løpekant av et motstandsdyktig materiale, hvis teknisk hårdhet er større enn hårdheten til det ved de relativt innerkanten motliggende ytterkant av løpeflaten anordnede materiale, og ved at den ved innerkanten av løpeflaten liggende løpekant på kjent måte bare er anordnet i området midt på skien.

Med den nye, med hensyn til lengdeaksen asymmetriske utformingen av langrennskiene, med den hårdere, indre løpekant bare anordnet i området ved skiens midte, kan glideegenskapene forbedres, vekt innspares og samtidig slitasje ved den sterkt påkjente innerkant unngås, og resultatet er en ski som er bedre enn de konvensjonelle langrennski som vanligvis har to fra skituppen og helt bakover forløpende løpekanter av samme materiale.

Når skien utformes slik at det bare ved den mot den andre ski i paret vendte løpeflate-innerkant er anordnet minst en slik løpekant, så kan man spre ytterligere vekt og dessuten forbedre glideegenskapene ytterligere, fordi det godt glidende løpeflatebelegg vil strekke seg helt til den motliggende løpeflate-ytterkant og eventuelt sågar kan strekke seg videre langs langrennskiens ytre sideflater.

For oppnåelse av vektredusering kan ifølge oppfinnelsen den indre løpekant bestå av forsterket fenolharpiks. Den indre løpekant kan imidlertid også være av fortrinnsvis herdet stål. En slik kant utmerker seg ved høy mekanisk fasthet, slik at man i praksis overhode ikke får noen slitasje. Den i forhold til andre anvendbare materialer høyere stålvekt vil som følge av at løpekanten bare er anordnet ved innerkanten og bare i området ved skiens midte, neppe spille noen rolle.

For beskyttelse av den i og for seg lite påkjente løpeflate-ytterkant kan det også der være anordnet en spesiell løpekant. Her er det imidlertid tilstrekkelig med et materiale med mindre hårdhet enn ved innerkanten, og man kan derfor også anvende lette materialer som har gode glldeegen-skaper. Eksempelvis egner seg her ABS-plast.

Det er også mulig med en slik utførelse av løpekantene at disse har kantsteg med flere stegslisser, idet stegdelene har forbindelse via kantbenene. En slik glidekant er tøybar i lengderetningen, slik at skikroppens elastiske egenskaper knapt påvirkes. Dette er fremfor alt en fordel fordi det ifølge oppfinnelsen ved løpeflatens ytre kant ikke anordnes noen egen løpekant, henholdsvis bare anordnes en løpekant med mindre teknisk hårdhet og mekanisk fasthet, og det således ved belastning ville komme en asymmetrisk deformering av skien ved bruk av en indre løpekant av et materiale med stor hårdhet, dersom dette materiale forstyrrer skikroppens elastiske egenskaper.

En ytterligere foretrukken utførelsesform utmerker seg ved at normalavstanden for løpekanten ved løpeflatens innerkant og/eller for løpekanten ved løpeflatens ytterkant i fra løpeflatens midtlinje og i området ved skiens midte er større enn i skiens endeområder. Særlig ved en slik anordning av de indre løpekanter vil det i frasparkfasen ved bruk av skøytetak oppnås; et bedre inngrep med løpekanten i sneen. Derved hindres praktisk talt en sideveis utglidning.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere under henvisning til tegningene ,som viser noen utførelseseksempler.

i

På tegningene viser:

Fig. 1 og 2 respektive skipar sett fra undersiden, og fig. 3,4 og 5 viser respektive tverrsnitt i området ved skiens midte, gjennom ytterligere utfør-elseseksempler av en langrennski.

De i fig. 1 viste langrennski har en løpef late hvor det ifølge oppfinnelsen på løpeflatens innerkant er anordnet en motstandsdyktig løpekant 2. Løpekantene 2 er utført som kontinuerlige skikanter, men dekker bare skiens midtrområde. Den tekniske hårdhet for de indre løpekanter er større enn hårdheten i det materialet som er anvendt ved skiens ytterkant. Dette materiale kan i foreliggende tilfelle eksempelvis være et for skiløpeflater egnet polyetylen-materiale. For å holde vekten til skien lav, er det ikke viste kantben forsynt med utsparinger. De ved løpeflatens innerkanter anordnede løpekanter 2 hindrer en sideveis utglidning av skien i frasparkfasen ved anvendelse av skøytetak. Dessuten skånes herunder løpeflatens innerkant, fordi det ved løpekanter av stål praktisk talt ikke vil forekomme slitasje. Løpekantens bakre ende 2a ligger som vist i hælområdet til langrennskoen. Ved en slik anordning av de indre løpekanter 2 spares ytterligere vekt, uten at man derved taper noen av fordelene ved de ifølge oppfinnelsen anordnede løpekanter. En sideveis utglidning ved bruk av skøytetak hindres i sterk grad av de i området ved skiens midte, altså i hovedsaken under skoen 4 og bindingen liggende stålkanter, fordi ved belastning av den respektive ski den utøvede frasparkkraft overføres til sneen i dette område.

Et bedre inngrep med sneen under frasparket muliggjør den i fig. 2 viste skiutførelse, hvor normalavstanden fra den indre løpekant 2 av stål regnet fra løpeflatens 1 midtlinje la er større midt på skien enn i området ved 3 ved skituppen og ved skiens bakende.

I fig. 3 er det vist et tversnitt gjennom skiens midtområde. Løpekanten 2 av stål er bare anordnet ved løpeflatens innerkant, mens polyetylenbelegget 8 altså strekker seg helt til løpeflatens ytre kant. Den i fig. 3 viste langrennski har en overgurt 5 og en undergurt 6 av forsterket plast, idet undergurten slutter seg til kantbenets 2 indre ende. Mellom overgurten 5 og undergurten 6 ligger en skikjerne 7 av trevirke. Direkte under undergurten 6 og i flukt med underkanten til kantsteget er det anordnet et løpeflatebelegg 8. Forbindelsen mellom løpekanten 2 og skikjernen 7 skjer ved hjelp av et mellom kantbenet og kjernen 7 innlagt, støtab-sorberende sjikt 10 av et viskoelastisk materiale.

Utførelsen i fig. 4 adskiller seg fra den i fig. 3 ved at skikroppen er bygget opp med en dobbelt undergurt. Dessuten er det i løpeflatebelegget 8 utformet et styrespor 9. Det første undergurtsjikt 6a under kjernen 7 strekker seg helt frem til skiens sideflate og altså ut over kantbenet til løpekanten 2 av stål. Det andre undergurtsjikt 6b danner en undergurtforsterkning.

Fig. 5 viser et tverrsnitt gjennom nok en utførelsesform, hvor det dreier seg om en særlig lett skitype. Her er løpeflatens ytterkant beskyttet med en ytre løpekant 11 av ABS-plast. Sammenlignet med en metallkant vil i dette utførelseseksempel den av forsterket fenolharpiks utførte løpekant 2 gi mindre vekt og allikevel gi tilstrekkelig mekanisk fasthet for å hindre en sideveis utglidning under skøytetakfraspark, samtidig som nedslitingen av løpeflatens innerkant kan holdes innenfor tolererbare grenser.

Oppfinnelsen er naturligvis ikke begrenset til de ovenfor beskrevne utførelseseksempler. Eksempelvis kan man istenden-for stålkanten eller kanten av forsterket fenolharpiks benytte en kant av et annet forsterket plastmateriale eller en aluminiumslegering. Videre kan løpekantene være utført som gliderkanter eller kamellkanter, hvor løpekanten består av flere 1 lengderetningen etter hverandre anordnede, adskilte kantlameller.

Claims (7)

1. Langrennski med minst en bare over en del av skiens lengde, i området midt på skien forløpende løpekant, karakterisert ved at skiens kantutforming er asymmetrisk, idet det på den mot den andre skien i et par vendte innerkant av løpeflaten (1) er anordnet minst en løpekant (2) av et motstandsdyktig materiale, hvis tekniske hårdhet er større enn hårdheten til det ved de relativt innerkanten motliggende ytterkant av løpeflaten (1) anordnede materiale, og ved at den ved innerkanten av løpeflaten (1) liggende løpekant (2) på kjent måte bare er anordnet i området midt på skien.

2. Langrennski ifølge krav 1, karakterisert ved at løpekanten (2) ved løpeflatens (1) innerkant på kjent måte består av f.eks. forsterket fenolharpiks, eventuelt et metall, fortrinnsvis av herdet stål.

3. Langrennski ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at det ved løpeflatens (1) ytterkant er anordnet en løpekant (11) av ABS-plast.

4 . Langrennski ifølge et av kravene 1-3, karakterisert ved at kantsteget til løpekanten (2) ved løpeflatens (1) innerkant og/eller til løpekanten (11) ved løpeflatens (1) ytterkant har flere stegslisser, idet de enkelte stegdeler har forbindelse via kantbenet.

5 . Langrennski ifølge et av kravene 1-3, karakter!- sert ved at løpekanten (2) ved løpeflatens (1) innerkant og/eller løpekanten (11) ved løpeflatens (1) ytterkant består av minst to i lengderetning etter hverandre anordnede adskilte kantlameller.

6. Lanrennski ifølge et av kravene 1-5, karakterisert ved at kantbenet til den innerste løpekant (2) og/eller til den ytterste løpekant (11) har utsparinger.

7. Langrennski ifølge et av kravene 1-6, karakterisert ved at normalavstanden for løpekanten (2) ved løpeflatens (1) innerkant og/eller for løpekanten (11) ved løpeflatens (1) ytterkant fra løpeflatens (1) senterlinje .-(la) er større i området ved skiens midte enn ved skiens endeområder.