NO179842B - Fremgangsmåte for papirtilvirkning ved avvanning av masse - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår behandling av masse for anvendelse i papirfremstilling og, særlig, til en forbedring i papirfremstilling fra alkalisk behandlet masse, ved awanning av en masse, som inneholder alkalisk behandlede vegetabilske, fibre.

Massefremstillingsteknikker, som vanligvis anvendes nå for tiden, omfatter kjemiske, halvkjemiske, kjemisk-mekaniske og mekanisk massefremstilling fra forskjellige trematerialer, inkludert mykt tre og hardt tre, såvel som ikke-trematerialer, såsom pressede, knuste sukkerrør, hamp, bastardjute, bambus, etc. Forskjellige tilsetninger anvendes for å forbedre kvaliteten av det oppnådde papir, såvel som kostnadene ved papirfremstilling og fremstillinger av masse.

Den japanske, publiserte patentsøknad 2-118191 av Jujo Paper Company, Limited beskriver behandling av mekanisk masse med pektinase for å degradere pektiner i fibrene, for således å svekke bindingen mellom lignin og cellulose, og videre raffinering av massen før bleking. Det er hevdet at denne behandling vil forbedre lysheten til den mekaniske masse ved å fasilitere fjerning av lignin fra fibrenes overflate under påfølgende raffinering av massen.

Finsk patentspesifikasjon 85041 beskriver en fremgangsmåte for behandling av vann som er separert fra en ubehandlet (ubleket) mekanisk masse/vandig suspensjon i papirproduksjon, med et hemicellulose-enzym, for å degradere stoffer som er oppløst eller dispergert fra fibrene. Det enzymbehandlede vann resirkuleres deretter for å bli gjenbrukt til oppslemming av ny masse som mates til systemet. Fl 85041 foreslår også å anvende enzymer, andre enn hemicellulaser, såsom cellulaser, esteraser eller pektinaser, men gir ingen spesifikk eller eksperimentell beskrivelse med hensyn på disse andre enzymer.

Det er nå overraskende blitt funnet at den vandige fase i alkalisk behandlet masse inneholder en betydelig mengde av pektiner uavhengig om pektindegraderende pektinaser er tilsatt til massen før den alkaliske behandling eller ikke. Det er observert at alkalisk behandling, såsom bleking, særlig alkalisk peroksidbleking, vil effektivt frigjøre pektiner fra fiberfasen inn i den vandige fase til en mekanisk masse. Ingen betydelige mengder av pektiner er funnet i den vandige fase til ublekede mekaniske masser. Behandling av ublekede masser med pektinase, som foreslått i ovennevnte japanske publikasjon, hindret ikke pektiner å frigjøres senere fra fibrene ved bleking. Dette kan skje fordi enzymene ikke blir tilgjengelig for pektinene som frigjøres etter bleking, siden enzymene kan stereisk hindres fra å trenge dypt inn i fiberstrukturen hvor pektinene er lokalisert. Følgelig var pektiner tilstede i betydelige mengder i den vandige fase til blekede masser, selv om pektindegraderende pektinaser ble tilsatt før bleking. Aktive pektinaser, tilsatt til massen før bleking, ble funnet ødelagt av de ugjestmilde betingelser som eksisterer under blekingen og var derfor ikke istand til å degradere de pektiner som ble frigjort under bleking. Nedbryting av enzymatisk aktive pektinaser er sannsynligvis forårsaket av høy temperatur, blekemiddel, degraderingsprodukter fra bleke-middelet, såvel som høy pH-verdi.

Det er kjent at karbohydrater, som pektiner, som er tilstede i den vandige fase av alkalisk behandlet masse, vil ha negative virkninger på avvanningsraten til massen i papirfremstilling og på kvaliteten av det oppnådde papir. De negative virkninger skyldes det faktum at pektiner er polymere stoffer, som gjør avvanning vanskelig, og at anioniske pektiner vil danne komplekser med kationiske papirfremstillingspolymerer, inkludert kationiske retensjonsmidler, anvendt til å forbedre retensjon av findelt materiale og fyllstoff i papirarket. Disse kationiske papirfremstillingspolymerer er kjent for å bli forbrukt av slike anioniske polymerer, hvilket gjør de kationiske polymerer mindre effektive til å tilbakeholde findelt materiale og fyllstoff i papiret. Anioniske polymerer, såsom pektiner, er vanligvis blitt betegnet som anionisk avfall.

Hensikten med den foreliggende oppfinnelse er således å tilveiebringe en forbedret fremgangsmåte for papirtilvirkning ved avvanning av masse som inneholder alkalisk behandlede vegetabilske fibre. I henhold til den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes denne forbedring ved å inkorporere pektinase i den alkalisk behandlede masse for å dekomponere alle pektiner i massens vandige fase. Den foreliggende oppfinnelse er nyttig ved fremstilling av papir fra en hvilken som helst masse, inkludert kjemiske, halvkjemiske, kjemisk-mekaniske og mekaniske masser som inneholder hvilke som helst typer av vegetabilske fibre, inkludert tre og ikke-tre fibre, og behandlet under alkaliske betingelser, eller bleket av en hvilken som helst blekingsfremgangsmåte, under anvendelse av slike blekende midler som alkalisk hydrogenperoksid, oksygen eller sulfitt.

Betegnelsen "masse" refererer seg til en vandig blanding av vegetabilske fibre, i hvilken vanninnholdet kan variere innenfor et meget stort område og som i tillegg til fibrene også kan inneholde tilsetninger, såsom fyllstoff og tilbakeholdingshjelpemidler.

Betegnelsen "inkorporere pektinase" betyr i denne sammenheng ganske enkelt at pektinase skal være tilstede i massens vandige fase etter den alkaliske behandling, såsom bleking, og før avvanning av den blekede masse.

Skjønt den foreliggende oppfinnelse essentielt forbedrer avvanningsegenskapene til hvilken som helst masse, som inneholder blekede vegetabilske fibre, er den spesielt nyttig for behandling av masser, som i tillegg til blekede vegetabilske fibre, også inneholder kationiske tilbakeholdingshjelpemidler, anvendt til å forbedre tilbakeholdelsen av finfordelt materiale og fyllstoff i arket, siden anionisk avfall, såsom pektiner, er kjent for å gjøre disse mindre effektive til retensjon av fyllstoff i papiret.

Pektinasen er fortrinnsvis tilsatt den alkalisk behandlede masse på et så tidlig trinn at pektinasen tillates i betydelig grad å degradere pektinene i den vandige fase av den alkalisk behandlende masse, før tilsetting av nevnte retensjonsmidler.

Skjønt den effektive mengde av pektinase, som må tilsettes de blekede masser, for å oppnå hensiktene til den foreliggende oppfinnelse, kan variere innenfor et stort område, avhengig av den spesifikke pektinase anvendt og den blekede massen som skal behandles. En dyktig fagmann vil i hvert tilfelle ikke ha vanskeligheter med å bestemme den optimale mengde av pektinase, utregnet med hensyn på tørr masse, ved å anvende standard fremgangsmåte, vel kjent innenfor området, og således uten unødvendig eksperimentering. F.eks. ved å anvende en pektinaseblanding som inneholder polygalakturonase (EC 3.2.1.15) og pektin metylesterase (EC 3.1.1.11) i behandling av en termomekanisk masse av gran fra alkalisk peroksidbleking, ble en mengde på 0,4% til 4% pektinaser, regnet på tørr masse, funnet tilstrekkelig.

I behandlingen i henhold til den foreliggende oppfinnelse er det tilstrekkelig å sette pektinasen til den vandige fase av den alkalisk behandlede masse. Det bør bemerkes at behandlingen i henhold til den foreliggende oppfinnelse ikke vil signifikant påvirke masseutbyttet fordi behandlingen konsentreres om pektiner som allerede er blitt oppløst fra massefibrene. Følgelig er det også mulig å tilsette pektinase, enten til vaskevannet som oppnås fra å vaske den alkalisk behandlede masse, eller til vannet oppnådd ved avvanning av den alkalisk behandlede masse i papirfremstilling.

Massevasking øker i popularitet i møller som benytter peroksidbleking av mekanisk masse på grunn av de observerte, negative virkninger peroksidbleking har på papirfremstilling, som nå, uventet er blitt funnet å skyldes pektinene som frigjøres ved peroksidbleking. Massevasking utføres for å fjerne vannet som inneholder oppløste og kolloidale stoffer fra den blekede masse. Møller, som benytter massevasking, må finne måter å behandle det skitne vannet på før det kan brukes om igjen i deres massemøllesystem. Det bør også bemerkes at andre stoffer enn pektiner er funnet, som oppløste og kolloidale stoffer i mekaniske massesuspensjoner. En type intern behandlings-fremgangsmåte kan omfatte flokkulering med et kationisk polymer, etterfulgt av mekanisk fjerning av det flokkede materiale. Enzymbehandlingen i henhold til den foreliggende oppfinnelse vil således resultere i mer effektiv anvendelse av det kationiske flokkingsmiddel ved å forhindre dets forbruk av de anioniske pektiner.

Bakvann er vannet som blir igjen etter fremstilling av papirark. Dette vann blir alltid benyttet om igjen for fortynning av ny masse matet til papirmaskinen for å oppnå den rette konsistens før arket fremstilles. Ferskvann settes til papirmaskinen når det er nødvendig, for å kompensere for vanntap forårsaket av kloakkutslipp av noe av det skitne hvite papir. Pektiner har virkning på awanningsegenskapene til massesuspensjoner, spesielt når store mengder bygges opp i tett lukkede papirfremstillingssystemer, det vil si systemer som benytter små mengder av ferskvannstilskudd i papirfrem-stillingsfremgangsmåten. I høye konsentrasjoner er pektiner kjent for å ha en gel-dannende evne, noe som i stor grad øker viskositeten til den vandige oppløsning. Behandling av bakvannet fra en papirmaskin vil hindre pektinene i å bygge seg opp i tett lukkede massesystemer og vil resultere i bedre avvanningsegenskaper i massen matet til maskinen. Dette vil resultere i at større mengder vann fjernes i den våte del av papirmaskinen og derfor vil mindre damp være nødvendig for den videre tørking av arket. Dette er en viktig fordel fordi dampomkostninger er en av de mest betydelige driftsomkostninger for en papirmaskin.

Den foreliggende oppfinnelse er spesielt nyttig til behandling av mekaniske masser bleket under alkaliske betingelser, siden høy pH-verdi er blitt funnet å effektivt frigjøre pektiner i massens vandige fase. Den foreliggende oppfinnelse er også spesielt nyttig til å behandle bleket masse fra ikke-tre råmaterialer, såsom knuste, pressede sukkerrør, hamp, bastardjute, bambus, etc, siden slike ikke-trematerialer inneholder mye mer pektiner enn trematerialer, og vil således forårsake en betydelig større frigjøring av pektiner i den vandige fase til den blekede således fremstilte masse.

I denne sammenheng refererer betegnelsen "pektinaser" seg til ethvert enzym som er istand til å degradere pektiner. Spesielt egnede pektinaser er blandinger av polygalakturonaser og pektin metylesteraser. På den annen side inneholder alle viktige tresorter noen pektiner og noen ikke-tresorter er meget rike på pektiner, som kjemisk er kjent som polygalakturonsyrer eller galakturonanser.

Således ble det, i overensstemmelse med den foreliggende oppfinnelse, uventet funnet at betydelige mengder pektin (polygalakturonsyre) ble frigjort fra en fiberfase i mekaniske masser ved alkalisk peroksidbleking. Det ble spekulert på om dette karbohydrats anioniske natur kunne forårsake at det signifikant forbrukte kationiske polymerer, anvendt som retensjonsmidler i papirfremstillingsfremgangsmåter. Under-søkelser ble utført, for å konfirmere nærværet av pektiner, ved å behandle en bleket massesuspensjon med pektinase og analysere monosakkaridene og de fullstendig oppløste og kolloidale karbohydrater, som resulterte fra behandlingen. I tillegg ble det utført undersøkelser for å bestemme om disse pektinstoffer, før og etter enzymbehandling, kunne påvirke en kationisk polymer, anvendt av papirindustrien. Avslutningsvis ble det utført undersøkelser for å bestemme om behandling av ubleket masse med pektinase kunne hindre frigjøring av pektiner etter påfølgende peroksidbleking.

Oppfinnelsen beskrives i større detalj i de følgende eksempler, med henvisning til de vedlagte tegninger, av hvilke fig. 1 viser mengden av pektin og galakturonsyre i blekede massesuspensjoner, behandlet med forskjellige mengder av pektinase; fig. 2 viser mengden av pektin som er flokkbar av en kationisk polymer, tilsatt massen i 0,5% av tørr masse; fig. 3 illustrerer virkningen av å behandle ubleket masse med 4% pektinase, beregnet på tørr masse, før peroksidbleking; fig. 4 viser kationbehovet i blekede massesuspensjoner, behandlet med forskjellige mengder av pektinase; fig. 5 viser forandringen i kationbehov for blekede massesuspensjoner behandlet med forskjellige mengder av forskjellige pektinaser; fig. 6 viser forandring i kationisk behov hos blekede massesuspensjoner, behandlet med forskjellige mengder av pektinase ved forskjellige temperaturer, og fig. 7 viser det kationiske behov hos blekede og ublekede massesuspensjoner før og etter behandling med pektinase.

Eksempel 1

I dette eksempel ble det kationiske behov til pektin og galakturonsyre bestemt.

Oppløsninger som inneholdt 100 mg/l Na-polypektat og 100 mg/l D(+) galakturonsyre ble fremstilt. Deretter ble det kationiske behov evaluert med konvensjonelle fremgangsmåter, ved å sette et kationisk polymer, også kjent som polybren, til disse opp-løsninger. De oppnådde resultater er vist i tabell I.

De ovenstående resultater konfirmerer at pektin i vann danner komplekser med kationiske polymerer, det vil si forbruker kationiske polymerer, og at en vandig oppløsning av galakturonsyre ikke forbruker kationiske polymerer.

Det kan således konkluderes med at dersom pektin kan degraderes til monomerer, det vil si galakturonsyre, kan det kationiske behov til systemet elimineres.

Eksempel 2

I dette eksempel ble det anvendt en mekanisk masse, mer spesifikt norsk gran TMP (termomekanisk masse). Peroksidbleking ble utført med ti tørre gram av TMP-prøven. Etter bleking og surgjøring ble den resulterende masse fortynnet til 1% med destillert vann og ristet i 3 h. TMP-suspensjonen ble deretter oppdelt i fire 250 ml porsjoner. Til de fire porsjoner ble en pektinaseblanding, som inneholder polygalakturonase (EC 3.2.1.15) og pektin-metylesterase (EC 3.1.1.11) med en aktivitet på 0,007 U/mg, satt i følgende mengder: 0, 0,04,

0,4, 4,0% av tørr masse (U er definert som antall /imol galakturonsyre som kan frigjøres fra polygalakturonsyre per minutt ved pH-verdi 4-5 og 50°C). De fire suspensjoner ble deretter omrørt i 1 h ved 50°C, 500 ganger per minutt med en magnetisk rører. pH-verdien tilsvarte normalverdien på tilnærmet 5. Halvparten av hver suspensjon ble deretter fjernet og sentrifugert for å oppnå prøver av oppløste og kolloidale substanser (DCS).

Mengden av pektin og galakturonsyre i hver prøve ble evaluert. De oppnådde resultater er vist i fig. 1.

Fig. 1 viser at den totale mengde pektin og galakturonsyre forble rimelig konstant ved øket pektinasetilsetting. Galakturonsyre ble imidlertid klart dannet i økende mengder med økende pektinasetilsetting. Disse resultater viser at pektin, som er tilstede i den blekede massesuspensjon, ble degradert helt til galakturonsyre ved behandling med pektinase.

Eksempel 3

Til 100 ml av hver av de gjenværende fire suspensjoner i eksempel 2, ble det satt 5 mg av et kationisk polymer, kjent som poly-DMDAAC eller polydimetylallylammoniumklorid per gram tørr masse, som ble tillatt å reagere i 15 min. under forsiktig omrøring (250 min"<1>). Suspensjonene ble deretter sentrifugert under normale betingelser for å oppnå DCS-prøver (oppløste og kolloidale prøver). Alle DCS-prøver ble frosset umiddelbart etter prøvetaking for å hindre residual enzym i videre reaksjon med ethvert gjenværende pektinmateriale. Karbohydrat- og monosakkaridanalyser ble utført på hver av de fire DCS-prøver. Totalt organisk karbon (TOC) ble anvendt for å måle mengden av organisk DCS i DCS-prøvene.

Mengden av flokkbart pektin i hver prøve ble evaluert. De oppnådde resultater er vist i fig. 2.

Det kan sees at mesteparten av det opprinnelige pektinet i den vandige fase av den blekede masse ble flokket og sentrifugert vekk etter tilsetting av den kationiske polymer. Denne virkning ble imidlertid reversert etter behandling med pektinase. Dette skyldes muligens depolymerisasjon av pektiner ved pektinasen. Siden pektinene ble depolymerisert (eksempel 2, fig. 1), ble de i mindre istand til å danne polyelektrolytkomplekser med den kationiske polymer. Etter degradering av pektinene til monomer galakturonsyre ble flokking av pektiner med den kationiske polymer redusert betydelig. Det ble observert at monomer galakturonsyre ikke dannet observerbare komplekser med den kationiske polymer, anvendt i dette eksempel.

Eksempel 4

Ubleket TMP ble fortynnet til 1% med destillert vann og ristet i 3 h. Den samme pektinase (4% på tørr masse) som anvendt i eksempel 2 ble tilsatt og latt reagere med massen under de samme betingelser som anvendt for den blekede masse i eksempel 2. Den resulterende slurry ble deretter oppdelt i to porsjoner. Den første porsjon ble sentrifugert for å oppnå en DCS-prøve. Den andre porsjon ble bleket med en standard peroksidblekende oppløsning ved 1% konsistens og sentrifugert for å oppnå en DCS-prøve. Karbohydrat- og monosakkaridanalyser ble utført på begge DCS-prøver. Som en sammenligning til disse verdier ble en DCS-prøve tatt fra ubleket masse og analysert med hensyn på karbohydrater og monosakkarider. De mulige kilder til oppløst og kolloidal galakturonsyre omfatter mono- og polymere galakturonsyre (også kjent som polygalakturonsyre eller pektin), såvel som galakturonsyreenheter lokalisert på andre poly-sakkaridkjeder. For norsk gran er mesteparten av karbohydratene tilstede som oppløste stoffer. Monosakkarider (og noen disakkarider) kan analyseres for å differensiere mellom monomer galakturonsyre (eller enkelt galakturonsyre) og galakturonsyre bundet til andre karboydratenheter (inkludert polygalakturonsyre).

Mengden av pektin og galakturonsyre i hver av de tre prøver ble evaluert. Resultatene er vist i fig. 3.

Det ses at behandling av ubleket masse med 4% pektinase ikke øket vesentlig mengden av oppløst pektin og galakturonsyre. Dette viser at skjønt pektin er tilstede i ubleket masse, er det ikke i form av tilgjengelig pektin. Således var ikke enzymet istand til signifikant degradering av pektinene, tilstede på eller i de ublekede mekaniske massefibre. På-følgende bleking av den pektinase-behandlede ublekede masse ga hovedsakelig pektin, som også kan ses i 0% pektinasebehandling av den blekede masse (fig. 2). Dette viser at pektinasen tilsatt før bleking ikke hadde noen effekt på degradering av pektiner frigjort under alkalisk peroksidbleking. Derfor må enhver pektinasebehandling, hvis hensikt er å degradere pektiner frigjort fra bleket eller alkalisk behandlet masse, foretas etter nevnte bleking eller alkalisk behandling.

Eksempel 5

Slipmasse, bleket (peroksid/alkalisk) i industriell skala, ble fortynnet til en konsistens på tilnærmet 5%. Massesuspensjonen ble oppdelt i fire porsjoner. Til tre av disse porsjoner ble det tilsatt en pektinase (markedsført under varemerket Pectinex 3X-L) i følgende mengder: 0,001%, 0,01% og 0,1% av tørr masse. Den fjerde porsjon ble ikke enzymbehandlet. De fire suspensjoner ble omrørt i 30 min. ved 55°C.

Deretter ble det kationiske behov bestemt for hver suspensjon, som beskrevet i eksempel 1. De oppnådde resultater er vist i fig. 4.

Det ses at det kationiske behov i den vandige fase i suspensjonen kan reduseres til tilnærmet en tredjedel dersom den blekede masse behandles med 0,1% pektinase.

Eksempel 6

Etter fremgangsmåten beskrevet i eksempel 5 ble forandringen i kationisk behov bestemt for suspensjoner av laboratoriebleket TMP (konsistens 1% eller 9%) behandlet med forskjellige mengder (0,01%, 0,1% og 1% av tørr masse) Pectinex 3X-L eller Pectinex USP-L ved 55°C i 30 min. ved pH-verdi 5,3. De oppnådde resultater er vist i fig. 5.

Det kan ses at graden av pektindegradering blir påvirket av massens konsistens og mengde av påfylt pektinase. Det er også forskjeller i evnen til å degradere pektin mellom forskjellige pektinasepreparater. De beste resultater ble oppnådd med Pectinex USP-L ved høy massekonsistens og mere tilsatt pektinase.

Eksempel 7

Etter fremgangsmåten beskrevet i eksempel 5 ble forandringen i kationisk behov bestemt for suspensjoner av laboratorieblekede TMP (konsistens 9%) behandlet med forskjellige mengder av Pectinex USP-L (0,0001, 0,001, 0,01, 0,1 og 1 mg/mg oppløste og kolloidale substanser) ved temperaturer på 50°C, 55°C og 60°C i 3 0 min. ved pH-verdi 5,0. Resultatene er vist i fig. 6.

Den maksimale reduksjon i det kationiske behov på tilnærmet 60% ble oppnådd ved 50°C med en Pectinex USP-L-tilsetting på 0,9. Resultatene viser også at mindre enzymtilførsler er nødvendig ved lavere temperaturer.

Eksempel 8

Etter fremgangsmåten beskrevet i eksempel 5 ble det kationiske behov for forskjellige TMP-suspensjoner (9% konsistens) bestemt.

Den første suspensjon omfattet ubleket TMP.

Den andre suspensjon omfattet ubleket TMP behandlet med Pectinex USP-L (1 kg/tonn tørr masse) ved 55°C, pH-verdi 5,0 i 3 0 min. etterfulgt av 3 h omrøring ved 60°C.

Den tredje suspensjon omfattet peroksidbleket TMP.

Den fjerde suspensjon omfattet peroksidbleket TMP behandlet med Pectinex USP-L på samme måte som i den andre suspensjon.

De oppnådde resultater er vist i fig. 7.

Resultatene bekrefter at det kationiske behov til den vandige fase i suspensjoner av ubleket TMP er lav sammenlignet med en tilsvarende prøve av peroksidbleket (dvs. alkalisk behandlet) TMP. Det kationiske behov for ubleket TMP er ikke signifikant påvirket av pektinasebehandling. Tvert imot en pektinasebehandling av peroksidbleket TMP reduserer det kationiske behov med tilnærmet 50%.

Anionisk avfall eller skadelige stoffer har lenge blitt beskyldt for den nedsatte effektivitet til retensjonshjelpe-midler på grunn av deres gjensidige påvirkning med, eller forbruk av, kationiske retensjonsmidler. Polygalakturonsyrer (pektin), frigjort i alkalisk peroksidbleking av norsk gran, kan derfor betraktes som anionisk avfall. Ved degradering av polygalakturonsyrene med pektinase, som gjør dem inerte ovenfor den kationiske polymer, øker effektiviteten av polymer som et retensj onshj elpemiddel.

Både bartrær og løvtrær inneholder pektiner. Barken til forskjellige tresorter er også kjent for å inneholde pektiner. Alkaliske betingelser ved peroksidbleking ble funnet å være den viktigste årsak til frigjøring av polygalakturonsyre fra norsk gran - TMP. Derfor følger det at en slik frigjøring av polygalakturonsyre fra mekanisk masse av andre tresorter også vil forekomme ved alkalisk peroksidbleking. Den foreslåtte enzymbehandling bør vise seg å være nyttig til å forbedre effektiviteten av kationiske retensjonsmidler i systemer for papirfremstilling, som utnytter alkalisk peroksidbleking av mekanisk masse av mange forskjellige tre- og ikke-tresorter.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for papirtilvirkning ved avvanning av masse som inneholder alkalisk behandlede vegetabilske fibre, kar akterisert ved at den omfatter innføring av pektinase i den alkalisk behandlede masse for å dekomponere alle pektiner i massens vandige fase.

2. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, karakterisert ved avvanning av en masse som inneholder blekede vegetabilske fibre.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 1 eller 2, karakterisert ved at massen i tillegg til alkalisk behandlede vegetabilske fibre, inneholder minst en av de følgende komponenter; et fyllstoff og et retensjonsmiddel.

4. Fremgangsmåte i henhold til krav 3, karakterisert ved at den omfatter at pektinasen tillates å degradere pektinene betydelig i den vandige fase av den alkalisk behandlede masse før retensjons-middelet tilsettes.

5. Fremgangsmåte i henhold til krav 1-4, karakterisert ved at den omfatter å inkorporere fra 0,4% til 4% pektinase, beregnet på tørr masse, i den alkalisk behandlede masse.

6. Fremgangsmåte i henhold til krav 1-5, karakterisert ved at den omfatter å sette pektinase til vann, oppnådd fra nevnte alkalisk behandlede masse, før resirkulasjon av vannet.

7. Fremgangsmåte i henhold til krav 6, karakterisert ved at den omfatter tilsetting av pektinase til vaskevann, som skal resirkuleres og som er oppnådd fra vasking av nevnte alkalisk behandlede masse.

8. Fremgangsmåte i henhold til krav 6, karakterisert ved at den omfatter å sette pektinase til vann, som skal resirkuleres og som er oppnådd ved avvanning av den alkalisk behandlede masse.

9. Fremgangsmåte i henhold til et av kravene 1-8, karakterisert ved at den omfatter å inkorporere pektinase i mekanisk masse som er bleket under alkaliske betingelser.

10. Fremgangsmåte i henhold til krav 9, karakterisert ved at den omfatter å inkorporere pektinase i mekanisk masse, som er bleket av et kjemikalie valgt fra peroksid, oksygen og sulfitt.