NO174343B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk virksomme bis-(benzylpyrrolidin)-derivater - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår fremstilling av nye, terapeu-

tisk aktive dopamin-agonister, nærmere bestemt nye bis-(ben-zylpyrrolidin)-derivater som er oralt aktive dopamin-agonister og som sådanne er anvendelige ved behandling av forhøyet blod-

trykk, hjertesvikt som følge av forøket blodtilførsel og akutt nyresvikt hos mennesker og pattedyr.

Legemidler som gir en tilsvarende farmakologisk virk-

ning som dopamin, betegnes som dopaminergiske agonister, og dopamin er et sympatomimetikum som føres i handelen, og som oppviser betydelig dopaminergisk virkning i det perifere nervesystem. Enkelte sympatomimetika synes også å virke på dopaminreseptorer i det sentrale nervesystem. I periferien er dopaminreseptorer fremtredende i de splankniske og renale åre-

systemer, hvor de avstedkommer karutvidelse. Utvidelse i disse åresystemer er viktig ved behandling av sjokk og akutt hjerte-

svikt, da disse åresystemer ofte er alvorlig sammensnørt i disse tilstander. Dopamin benyttes for å ordne opp i disse forstyrrelser. Det kan også benyttes for å frembringe diure-

sis, formodentlig som følge - i det minste delvis - av karut-

videlse i nyrene.

DO PAMIN-HYDROKLORID

1,2-benzendiol,4-(2-aminoetyl)-hydroklorid

Intropin (Arnar-Stone)

3,4-dihydroksyfenetylamin-hydroklorid

C8H11N02HC1 (189,64).

Dopamin, som er 3-hydroksytyramin, kan fremstilles fra tyramin ved at det i tur og orden foretas nitrering til 3-nitrotyramin, reduksjon til 3-aminotyramin ved katalytisk hydrogenering og diazotering til 3-hydroksytyramin.

Dopamin-hydroklorid har form at et hvitt, krystal-linsk pulver som spaltes ved ca. 241°C. For å unngå oksydasjon av dopamin-hydroklorid før injeksjon erstattes luften i behol-derne med nitrogen. Gulfarging eller brunfarging av oppløsnin-gene indikerer at det har funnet sted spaltning av legemidlet, og slike oppløsninger bør ikke benyttes.

Forbindelsen er fritt oppløselig i vann, er oppløse-lig i alkohol, og er praktisk talt uoppløselig i kloroform og eter.

Dopamin er et naturlig forekommende katekolamin dannet ved dekarboksylering av 3,4-dihydroksyfenylalanin (DOPA). Det er en forløper for norepinefrin i noradrenergiske nerver og er likeledes en neurotransmitter i visse områder av sentralnervesystemet, spesielt i det svartstripede organ og i enkelte perifere nerver i det sympatiske nervesystem.

I det sentrale nervesystem og de mesenteriske, koronære og renale karsystemer virker det på dopaminreseptorer som er forskjellige fra a- og 8-adrenoreseptorer. Overfor disse dopaminreseptorer er haloperidol en antagonist. I de ovennevnte karsystemer forårsaker det karutvidelse. Karutvidelse i nyrene kan være én stimulus for diurese. Dopamin oppviser også moderat B1-agonistaktivitet og svak a-agonistaktivitet, hvilket delvis skyldes norepinefrin frigjort av dopamin. Ved langsom intravenøs infusjon vil vanligvis kun karutvidelse i de mesenteriske, koronære og renale karsystemer dominere, og hypoten-sio vil av og til inntre. Ved middels infusjonshastighet økes hjertetakten og sammentrekningskraften og likeledes blodmengden ut fra hjertet, og følgelig kan blodtrykket øke. Ved høye infusjonshastigheter kan a-adrenergisk karinnsnevring i de mesenteriske, koronære og renale karsystemer overvinne den dopaminergiske karutvidelse i visse resipienter.

Dopamin anvendes ved behandling av sjokk, ved hvilken anvendelse det gir flere fordeler. For det første kan ofte karutvidelse avstedkommes i de to organer som er mest utsatt for skade i sjokktilstander (nyrene og tynntarmen), og blod kan forflytte seg fra skjelettmusklene til mer vitale organer, mens hjertestimulering forbedrer en vanligvis forringet hjertefunksjon og diuresis også bidrar til å opprettholde nyrefunksjonene. Skjønt dopamin nu er det vasopressormiddel som foretrekkes anvendt ved sjokk, er det likevel en vesentlig andel av tilfellene hvor det ikke oppnås noen respons. Dopamin benyttes likeledes for behandling av akutt hjertesvikt. Den nedsatte karmotstand nedsetter hjertets etterbelastning, mens de hjertestimulerende virkninger øker blodmengden ut fra hjertet og diuresis reduserer forekomsten av ødem.

I US patentskrift nr. 4 613 606 beskrives en rekke tetrahydroisokinolinderivater som angis å være kalsiumkanal-blokkere, og som i denne egenskap er nyttige for behandling av hjertekarforstyrrelser, deriblant angina, hypertensio og kongestiv hjertesvikt.

I europeisk patentsøknad nr. 294 973 beskrives en rekke dopamin-S-hydroksylaseinhibitorer (DBH-inhibitorer). Dopamin hydroksyleres til norepinefrin av DBH i nærvær av oksygen og askorbinsyre. Det redegjøres i den europeiske patentsøknad nr. 294 973 for en rekke kjente DBH-inhibitorer som anses å være effektive ved behandling av hypertensio. Også fremgangsmåter for fremstilling av de nye forbindelser er beskrevet.

Med oppfinnelsen tilveiebringes det nå en analogifremgangsmåte for fremstilling av nye, terapeutisk aktive bis-(benzylpyrrolidin)-derivater, inklusive blandinger av optisk aktive forbindelser og optisk rene R- og S-stereoisomerer, med den generelle formel (I) :

hvor X er -(CH2)ro-, hvor m er et helt tall fra 1 til 10,

og i farmasøytisk henseende aksepterbare salter av disse forbindelser. Analogifremgangsmåte er kjennetegnet ved at:

en forbindelse med formel II:

hvor X er som ovenfor angitt, omsettes med et avbeskyttende middel, og eventuelt

en forbindelse med formel I overføres til et i far-masøytisk henseende aksepterbart salt med formel I, eller

et i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av en forbindelse med formel I overføres til en fri forbindelse med formel I, eller

et i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av en forbindelse med formel I overføres til et annet i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av forbindelsen med formel I.

Forbindelsene med formel (I) lar seg fremstille på en effektiv måte, som gjør det mulig å fremstille så vel blandinger som optisk rene stereoisomer.

Forbindelsene med formel (I), og spesielt R- og R, R-stereoisomerene, oppviser oral biotilgjengelighet.

De nye forbindelser er meget effektive dopaminagonister, og de oppviser dessuten den vesentlige fordel at de lar seg administrere oralt for behandling av hypertensio og kongestiv hjertesvikt.

Med betegnelsen "beskyttende gruppe" menes en hvilken som helst egnet kjemisk gruppe som det er vanlig å benytte innenfor den organiske kjemi til å modifisere én eller flere av de viktigste funksjonelle grupper i et molekyl for det for-mål å utføre selektivt en kjemisk reaksjon på et annet reak-tivt sted i et multifunksjonelt molekyl. En beskyttende gruppe dannes i typiske tilfeller på selektiv måte, er stabil i forhold til påfølgende reaksjoner som utføres på molekylet, og lar seg fjerne selektivt ved hjelp av reagenser som ikke angriper den regenererte funksjonelle gruppe.

Med betegnelsen "uttredende gruppe" menes en gruppe som lar seg fortrenge av et nukleofil i en kjemisk reaksjon, f.eks. klor, brom, jod, en sulfonatestergruppe, en sulfinat-estergruppe, en karbamatgruppe o.l.

Med uttrykket "i farmasøytisk henseende aksepterbare salter" menes salter av de nye forbindelse som oppviser den ønskede farmakologiske aktivitet, og som ikke er uønskede i biologisk henseende eller på annen måte. Disse salter dannes med uorganiske syrer, som f.eks. saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, salpetersyre eller fosforsyre, eller med organiske syrer som f.eks. eddiksyre, propionsyre, glykolsyre, pyrodrue-syre, malonsyre, ravsyre, eplesyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, sitronsyre, benzoesyre, kanelsyre, mandelsyre, metan-sulfonsyre, etansulfonsyre, p-toluensulfonsyre o.l.

De nye forbindelser har asymmetriske sentere, og de

kan således fremstilles som blandinger av stereoisomerer eller som individuelle stereoisomerer. De enkelte stereoisomerer kan fåes ved bruk av et optisk aktivt utgangsmateriale, ved optisk spaltning av en racemisk eller ikke-racemisk blanding av et

mellomprodukt på et egnet trinn av syntesen eller ved optisk spaltning av forbindelsen med formel (I). Såvel de enkelte stereoisomerer som blandinger (racemiske og ikke-racemiske blandinger) av stereoisomerer omfattes innenfor rammen av oppfinnelsen. De nye forbindelser har minst to asymmetriske sentere og de kan således fremstilles som blandinger av stereoisomerer eller som individuelle R,R-, S,S- eller R,S-stereoisomerer. De enkelte enantiomerer kan fåes ved optisk spaltning av en racemisk eller ikke-racemisk blanding av et mellomprodukt på et egnet trinn av syntesen. Så vel de individuelle R,R-, S,S- og R,S-stereoisomerer og blandinger av stereoisomer omfattes innenfor rammen av oppfinnelsen. R,R-stereoisomeren er den mest foretrukne på grunn av dens høye aktivitet, spesielt ved oral administrering.

"Isoraerer" er forbindelser som er forskjellige, men som har den samme molekylformel.

"Stereoisomerer" er isomerer som avviker fra hverandre kun ved måten hvorpå atomene er ordnet i rommet.

"Enantiomerer" er par av stereoisomerer som er speilbilder av hverandre som ikke kan legges over hverandre.

"Diastereoisomerer" er stereoisomerer som ikke er speilbilder av hverandre.

"Epimerer" er diastereoisomerer som skiller seg fra hverandre kun ved konfigurasjonen ved ett asymmetrisk senter.

"Meso"-isomerer er diastereoisomerer som er optisk inaktive som følge av intern kompensasjon. Dette vil si at de forbindelser med formel (I) hvor det ene av de to asymmetriske karbonatomer er et R-karbonatom mens det andre er et S-karbonatom er mesoforbindelser, fordi det derved frembringes like store og motsatt rettede optiske dreininger.

Med betegnelsen "racemisk blanding" menes en blanding som inneholder like store mengder av de enkelte enantiomerer. En "ikke-racemisk blanding" er en blanding som inneholder ulike mengder av de enkelte enantiomerer eller stereoisomerer.

Slik betegnelsen "behandling" her benyttes, er den ment å skulle dekke enhver behandling av en sykdom og/eller tilstand hos et menneske eller et pattedyr, og den innbefatter: (i) å hindre en sykdom og/eller tilstand i å fore-komme hos en pasient som måtte være predisponert for sykdommen og/eller tilstanden, men som ennu ikke er blitt diagnostisert til å ha den, (ii) å hemme sykdommen og/eller tilstanden, dvs. å stoppe dens utvikling, eller (iii) å lindre sykdommen og/eller tilstanden, dvs. å forårsake tilbakegang av sykdommen og/eller tilstanden.

Systemet benyttet for benevning av de nye forbindelser er vist nedenfor, ved bruk av en forbindelse med formel (I) som eksempel.

En racemisk forbindelse med formel (I), hvor m er 7, benevnes: (±)-1,7-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidyl]-heptan.

Nedenfor beskrives fremstillingen av de nye forbindelser. Med mindre annet er angitt, er alle deler regnet på vektbasis, mens temperaturen er romtemperatur (20-30°C), og trykket er atmosfæretrykk eller et trykk nær atmosfæretrykk.

En fremgangsmåte for fremstilling av racemiske forbindelser med formel (I) er illustrert nedenfor i reaksjonsskjerna I, hvor Trinn 3 illustrerer hovedreaksjonen som utføres ved analogifremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

hvor X er som ovenfor angitt, hver Z er en uttredende gruppe, som f.eks. halogen eller sulfonyl, og ZXZ er mest foretrukket BrXBr, hvor X er (CH2)m, hvor m er 4. m er fortrinnsvis et helt tall fra 4 til 8.

Ingen stereoisomeri er angitt i reaksjonsskjemaet. Imidlertid innføres stereoisomeri i trinn 2, og stereoisomeri vil gjøre seg gjeldende i begge forbindelser (5) og (6). Både den høyre og den venstre side av forbindelsen har et asymmetrisk senter, og derfor kan hver av sidene foreligge i R-eller S-konfigurasjon. De mest foretrukne forbindelser er R,R-forbindelser, mens de minst foretrukne er S,S-forbindelser.

i

REAKSJONSSKJEMA I

Generell beskrivelse av trinn 1- 3

Trinn 1: Ved den foretrukne fremgangsmåte for fremstilling av

forbindelsene med formel (I) i form av en racemisk blanding

' startes det med forbindelsen med formel (2). Forbindelsen (2),

som er 2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrol, kan fremstilles etter metoder som vil være velkjente for fagfolk på området, f.eks. ved natriumborhydridreduksjon av 2-(3,4-dimetoksybenzoyl)-pyrrol, som beskrevet av R. Greenhouse et. al., J. Org. Chem.,

■ 50, 2961 (1985). Syntese av 2-(3,4-dimetoksybenzoyl)-pyrrol beskrives også i artikkelen av Greenhouse et al.

Vanligvis blir 2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrol oppløst i et polart oppløsningsmiddel, som f.eks. dimetylsulfoksyd,

sulfolan o.l., fortrinnsvis i dimetylformamid. Oppløsningen

' tilsettes til en suspensjon av 1-2 molekvivalenter, fortrinnsvis 1,2 molekvivalent, av et metallhydrid, som f.eks. kalium-hydrid, litiumhydrid eller natriumhydrid, fortrinnsvis sist-nevnte, fortrinnsvis i det samme polare oppløsningsmiddel. Reaksjonen utføres ved en temperatur i området fra 0 til 30°C, fortrinnsvis ca. 25°C, i et tidsrom av fra 30 minutter til seks timer, fortrinnsvis i ca. to timer. Til denne reaksjons-blanding tilsettes så ZXZ, nemlig forbindelsen med formel (3) hvor X er som ovenfor angitt og Z er en uttredende gruppe, f.eks. metansulfonyl, p-toluensulfonyl, jod, klor o.l., fortrinnsvis brom (Z er fortrinnsvis Br og X mest foretrukket (CH2)6. Reaksjonen utføres ved en temperatur i området fra 0 til 30°C, fortrinnsvis ved ca. 25°C, i 1-8 timer, fortrinnsvis i tre timer. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, blir produktet med formel (4) isolert og renset etter konvensjonelle metoder, fortrinnsvis ved kromatografering.

Trinn 2: I trinn 2 reduseres pyrrolen med formel (4) til pyr-rolidylforbindelsen med formel (5). Vanligvis blir forbindelsen med formel (4) oppløst i et organisk, surt oppløsningsmid-del, fortrinnsvis eddiksyre, og det tilsettes en hydrogene-ringskatalysator, fortrinnsvis 5% rhodium på aluminiumoksyd. Blandingen omsettes med hydrogen ved 138-552 kPa, fortrinnsvis ca. 310 kPa, ved en temperatur på 0-30°C, fortrinnsvis ca. 25°C, inntil omtrent den teoretiske mengde hydrogen er blitt absorbert. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (5) etter konvensjonelle metoder, fortrinnsvis ved kromatografering.

Trinn 3: En oppløsning av forbindelsen med formel (5) i tørt CH2C12 kjøles til *70°C under en inert atmosfære, og BBr3 tilsettes. Blandingen oppvarmes til romtemperatur, og CH30H tilsettes. Oppløsningsmidlet fjernes i vakuum, hvorved bis-kate-kol-forbindelsen (6) fåes. Denne forbindelse er også en forbindelse med formel (I).

I farmasøytisk henseende aksepterbare salter av forbindelsene med formel (6) eller (I) fremstilles ved at en fri base med formel (6) eller (I) omsettes med en egnet syre. Frie baser med formel (6) eller (I) fremstilles ved omsetning av et salt av en forbindelse med formel (6) eller (I) med en egnet base.

Om ønskes kan forbindelser med formel (I) fremstilt ved bruk av metodene ifølge Reaksjonsskjerna I spaltes optisk i individuelle stereoisomerer under anvendelse av i faget kjente metoder for optisk spaltning.

REAKSJONSSKJEMA II

En fremgangsmåte for fremstilling av de optisk aktive isomerer av forbindelsene med formel (I) er vist i Reaksjonsskjerna II, hvor Trinn (h) illustrerer hovedreaksjonen som ut-føres ved analogifremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Anmerkning: (I) er den mest foretrukne R,R-stereoisomer. p = m-2, men p kan ikke være mindre enn 0.

Generell beskrivelse av trinnene i Reaksionssk- jema II

Ved den foretrukne fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsene med formel (I) i form av deres optiske isomerer startes det med kommersielt tilgjengelig, optisk rent R- eller S-prolin.

Trinn ( a); I trinn (a) foretas beskyttelse av R- eller S-prolinets aminfunksjon, fortrinnsvis som trifluoracetylderiva-tet. I typiske tilfeller blir aminet med formel (1') omsatt i et inert oppløsningsmiddel, som f.eks. benzen, toluen, aceto-nitril, dietyleter, kloroform, metylenklorid eller - fortrinnsvis - tetrahydrofuran, med fra 1 til 5 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 2 molekvivalenter, av et trifluoracetyle-ringsmiddel, fortrinnsvis etyltrifluoracetat, i nærvær av fra 1,0 til 3 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 1,5 molekvivalenter, av en tertiær organisk base, som f.eks. pyridin, N-metylpiperidin, 4-dimetylaminopyridin o.l., fortrinnsvis 1,1,3,3-tetrametylguanidin. Reaksjonen utføres ved en temperatur på 0-40°C, fortrinnsvis ca. 25°C, i et tidsrom av fra ti minutter til fire timer, fortrinnsvis ca. 30 minutter. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (2'), som er et l-(trifluoracetyl)- R-prolin eller -S-prolin, på i og for seg konvensjonell måte.

Trinn ( b): I trinn (b) overføres karboksylgruppen i det beskyttede amin med formel (2') til et derivat som ved omsetning med en metallorganisk forbindelse gir et keton. Metoder for overføring av karboksylgrupper til ketoner er velkjente i faget og innbefatter overføring av karboksylgruppen til et syrehalogenid og omsetning av dette med et litiumdialkylkob-berreagens eller et organokadmiumreagens, eller overføring av karboksylgruppen til et tertiært amid og omsetning av dette med et Grignard-reagens eller et organolitiumderivat. Slike reaksjoner er beskrevet nærmere i Advanced Organic Chemistry av March, f.eks. på sider 439-440 (2. utgave). Den foretrukne metode går ut på å overføre karboksylgruppen til et blandet anhydrid med difenylfosforsyre, mest foretrukket til et R-eller S-2-karboksy-l-trifluoracetylpyrrolidinanhydrid med difenylfosforsyre. I typiske tilfeller blir det beskyttede amin med formel (2') oppløst i et inert oppløsningsmiddel som ovenfor angitt, fortrinnsvis i metylenklorid, og omsatt med fra 0,5 til 1,5 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 1 molekvivalent, av et organoklorfosfat, fortrinnsvis difenylklorfosfat, i nærvær av fra 1,0 til 3 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 1,5 molekvivalenter, av en tertiær organisk base, som f.eks. pyridin, N-metylpiperidin o.l., fortrinnsvis N-metylmorfolin. Reaksjonen utføres ved en temperatur på fra *20 til 20°C, fortrinnsvis ved ca. 0°C, i et tidsrom av fra fem minutter til én time, fortrinnsvis i ca. ti minutter, hvoretter reaksjonsblandingen holdes ved en temperatur av fra 0 til 30°C, fortrinnsvis ved ca. 25°C, i et tidsrom av fra fem minutter til én time, fortrinnsvis i ca. ti minutter. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (3') etter konvensjonelle metoder. R- eller S-2-karboksy-l-trifluorace-tylpyrrolidinanhydridet med difenylfosforsyre med formel (3') er hygroskopisk og ustabilt overfor varme og fuktighet, og det foretrekkes derfor å anvende dette i det neste trinn uten unø-dig opphold.

Trinn ( c): I trinn (c) blir R- eller S-2-karboksy-l-tri-fluoracetylpyrrolidinanhydridet med difenylfosforsyre med formel (3') overført til et keton med formel (6'). Vanligvis blir forbindelsen med formel (3') oppløst i et inert oppløsnings-middel som ovenfor angitt, fortrinnsvis tetrahydrofuran, og avkjølt til en temperatur på fra *100 til -5-50°C, fortrinnsvis ved. fra -5-60°C til t70"C. Til den kalde oppløsning tilsettes fra 1 til 2 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 1,1 molekvivalenter, av et Grignard-reagens med formel (5') dannet fra kommersielt tilgjengelig 4-bromveratrol, med en slik hastighet at temperaturen opprettholdes innenfor det foretrukne område. Reaksjonsblandingen tillates så å øke til en temperatur i området fra 0 til 30°C, fortrinnsvis til ca. 25°C, og holdes der i 5-30 timer, fortrinnsvis i ca. 14 timer. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, blir produktet med formel (6'), nemlig R- eller S-2-(3,4-dimetoksybenzoyl)-1-trifluoracetylpyr-rolidin, isolert og renset etter konvensjonelle metoder, fortrinnsvis ved kromatografering.

Trinn ( d): I trinn (d) reduseres ketonet med formel (6') til forbindelsen med formel (7'), nemlig R- eller S-2-(3,4-dimetoksybenzyl-l-trifluoracetylpyrrolidin. Vanligvis oppløses forbindelsen med formel (6') i et inert oppløsningsmiddel som ovenfor angitt, fortrinnsvis i metylenklorid. Til oppløsningen settes fra 5 til 20 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 11 molekvivalenter, av et reduksjonsmiddel, fortrinnsvis en blanding av trietylsilan og bortrifluorideterat. Reaksjonen utføres ved en temperatur på fra 0 til 30°C, fortrinnsvis ved ca. 25°C, i 1-7 døgn, fortrinnsvis i ca. 3 døgn. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (7') etter konvensjonelle metoder.

Trinn ( e): I trinn (e) fjernes den aminbeskyttende gruppe fra forbindelsen med formel (7'). Vanligvis oppløses forbindelsen med formel (7') i et protisk oppløsningsmiddel som f.eks. etanol, n-propanol, n-butanol, t-butanol o.l., fortrinnsvis i isopropanol, og det tilsettes til oppløsningen fra 5 til 50 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 20 molekvivalenter, av en syre, f.eks. svovelsyre, HBr o.l., eller, fortrinnsvis, 12,5 M saltsyre. Reaksjonen utføres ved det valgte oppløs-ningsmiddels tilbakeløpstemperatur, fortrinnsvis ved 70-90°C, i 8-48 timer, fortrinnsvis i ca. 24 timer. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (8'), nemlig R- eller S-2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin, etter konvensjonelle metoder.

Trinn ( f): I trinn (f) omsettes 2 ekvivalenter av forbindelsen med formel (8') med 1 ekvivalent av et bis-syreklorid for dannelse av en forbindelse med formel (10'). Bis-syre-kloridets sammenbindende alkylengruppe kan inneholde fra 1 til 10 karbonatomer, fortrinnsvis 2-8 karbonatomer, mest foretrukket 3-6 karbonatomer. Vanligvis blir forbindelsen med formel (8') oppløst i et inert oppløsningsmiddel som ovenfor angitt, fortrinnsvis i metylenklorid, og det tilsettes til oppløsnin-gen fra 0,5 til 0,9 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 0,67 molekvivalenter, av et bis-syreklorid med formelen C1C(0) (CH2)pC(0)Cl, hvor p er lik m minus 2, hvor m er som ovenfor angitt, idet p ikke kan være mindre enn 0. Blandingen kjøles til en temperatur på fra -5-20°C til 10°C, fortrinnsvis til ca. 0°C. Til den kalde oppløsning tilsettes fra 1 til 10 molekvivalenter, fortrinnsvis ca. 3 molekvivalenter, av en tertiær organisk base, som f.eks. pyridin, N-metylpiperidin o.l., fortrinnsvis trietylamin. Reaksjonstemperaturen tillates så å øke til 0-30°C, fortrinnsvis til ca. 25<8>C, i et tidsrom av fra 30 minutter til fire timer, fortrinnsvis i ca. én time. Når reaksjonen er i det vesentlige fullført, isoleres produktet med formel (10') etter konvensjonelle metoder.

Trinn ( a ) : I trinn (g) utføres en reduksjonsreaksjon under anvendelse av en hvilken som helst prosedyre som er generelt kjent for fagfolk på området. Eksempelvis tilsettes 0,001 mol av forbindelsen med formel (10') i tørt THF til en oppløsning inneholdende 0,5 ml (0,005 mol) 10M BH3• DMS og THF. Blandingen kokes med tilbakeløpskjøling i argonatmosfære. Oppvarmingen fortsettes i to timer, hvoretter blandingen avkjøles og det tildryppes 10 ml vannfri metanol. Det tildryppes så 10 ml mettet HCl-MeOH, og blandingen oppvarmes i 15 minutter. Det foretas så avkjøling til romtemperatur, og oppløsningsmidlet fjernes i vakuum, hvorved det fåes et oljeaktig residuum. Residuet oppløses i isopropylalkohol og eter. Produktet (11') krystal-liserer ut i løpet av natten.

Trinn ( h): I trinn (h) følges den generelle prosedyre som er beskrevet i trinn 3 eller en mer spesifikke prosedyre som er beskrevet i trinn 3A nedenfor, for fremstilling av produktet med formel (I). Ved formelen (I) er den optisk rene Re-form av de nye forbindelser vist. R,R-forbindelsen (I) har den beste orale aktivitet.

Det er klart at de racemiske forbindelser med formel (I) også lar seg fremstille etter metodene vist i Reaksjonsskjerna II for fremstilling av de optisk rene forbindelser med formel (I). Imidlertid er den foretrukne metode for fremstilling av blandinger som ikke er optisk rene, dvs. racemiske og ikke-racemiske blandinger, vist i Reaksjonsskjerna I.

Det er å merke at optisk rene forbindelser kan fåes ved at man følger et reaksjonsskjerna (som f.eks. Reaksjonsskjema I) som gir en racemisk blanding, og deretter foretar utskillelse av de optisk rene forbindelser fra blandingen etter konvensjonelle metoder. Imidlertid er den foretrukne metode for fremstilling av optisk rene forbindelser den som er vist i Reaksjonsskjerna II, hvor de mest foretrukne R,R-stereo-i somerer f åes.

Anvendelse og administrering

Forbindelsene med formel I og de i farmasøytisk henseende aksepterbare ikke-toksiske estere og salter derav er anvendelige for behandling av hypertensio og kongestiv hjertesvikt hos mennesker og pattedyr. Forbindelsene kan benyttes både forebyggende og terapeutisk.

Farmasøytiske preparater som inneholder forbindelser med formel I og salter derav, administreres således til pasienter som lider av hypertensio eller kongestiv hjertesvikt. Forbindelsene virker blodtrykkssenkende og forbedrer hjertets virkeevne ved at de tjener som dopaminagonister. Dessuten kan slike preparater benyttes også for behandling av andre tilstander, slik det vil forstås av fagfolk på området.

De nye forbindelser kan administreres på en hvilken som helst egnet måte, men de administreres vanligvis intrave-nøst eller oralt. Oral administrering av R,R-stereoisomeren foretrekkes mest, og forbindelsen gis i en mengde av fra 0,1 til 500 mg. pr. kg kroppsvekt, fortrinnsvis i en mengde av fra 3 til 50 mg pr. kg kroppsvekt. Mengden kan velges innenfor et bredt område, avhengig av behovet og menneskets eller pattedy-rets tilstand.

Anvendelige farmasøytiske bærere for fremstilling av farmasøytiske preparater inneholdende de nye forbindelser, kan være faste eller væskeformige. Således kan preparatene ha form av tabletter, piller, kapsler, pulvere, preparater for frigi-velse av den aktive bestanddel over lengre tid, oppløsninger, suspensjoner, eliksirer, aerosoler o.l. Bærere kan velges blant de forskjellige typer oljer, deriblant oljer av petro-leumopprinnelse og animalsk, vegetabilsk eller syntetisk opp-rinnelse, f.eks. peanøttolje, soyabønneolje, mineralolje, sesamolje o.l. Vann, saltoppløsning, vandig dekstrose og glykoler er foretrukne væskebærere, spesielt for injiserbare oppløsninger. Egnede farmasøytiske eksipienter innbefatter stivelse, cellulose, talkum, glukose, laktose, sukrose, gela-tin, malt, ris, mel, kalk, silikagel, magnesiumstearat, natri-umstearat, glyserolmonostearat, natriumklorid, tørret, skummet melk, glyserol, propylenglykol, vann, etanol o.l. Andre egnede farmasøytiske bærere og preparater inneholdende slike er beskrevet i Remington's Pharmaceutical Sciences av E.W. Martin.

Eksperimentelle detaljer vedrørende reaksionstrinnene

Nedenfor gis nærmere spesifikke opplysninger om trinnene i Reaksjonsskjerna I og Reaksjonsskjerna II. Med mindre annet er gitt, er alle mengder angitt i deler regnet på vektbasis, mens temperaturen er romtemperatur (20-30°C) og trykket er atmosfæretrykk eller et trykk nær atmosfæretrykket.

Reaksjonsskierna I

Nærmere beskrivelse av trinn 1- 3

Trinn 1

1. 6-bis-[ 2-( 3, 4- dimetoksybenzyl)- pyrrol- l- yl1- heksan.

En oppløsning av 2,5 g (11,5 mmol) 2-(3,4-dimetoksybenzyl ) -pyrrol i 40 ml tørt DMF ble tilsatt til en omrørt suspensjon av 50% natriumhydrid dispergert i 0,663 g (13,8 mmol) mineralolje i 5 ml tørt DMF ved romtemperatur (nitrogenatmosfære). Etter to timer ble 1,24 g (5,7 mmol) 1,6-dibrom-heksan tildryppet, hvorunder reaksjonstemperaturen steg til ca. 50°C. Oppløsningen ble omrørt i tre timer ved romtemperatur, på hvilket tidspunkt reaksjonen var fullført, som vist ved.tynnsjiktkromatografering [heksan-etylacetat (4:2)]. Opp-løsningen ble hellet over i en blanding av is og vann, og produktet ble ekstrahert over i 3 x 100 ml etylacetat. Ekstrakten ble vasket med 5 x 100 ml mettet natriumkloridoppløsning, tør-ret over natriumsulfat og inndampet i vakuum. Residuet ble renset ved kolonnekromatografering på 150 g silikagel under eluering med det ovennevnte oppløsningsmiddelsystem. Ved krystallisering fra diklormetan-heksan ble det oppnådd et krystal-linsk fast stoff bestående av 1, 6-bis-[2-(3, 4-dimetoksybenzyl )-pyrrol-1-yl]-heksan.

Trinn 2

1, 6- bis- r2-( 3, 4- dimetoksybenzyl)- pvrrolidin- 1- yll- heksan.

En oppløsning av 2,5 g 1,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl ) -pyrrol -1 -yl] -heksan i 30 ml iseddik inneholdende oppslem-met 5% Rh på aluminiumoksyd (1,87 g) som katalysator ble tillatt å reagere ved romtemperatur og under et begynnelsestrykk på 310 kPa (reaksjonstid tre timer, overvåkning foretatt ved TLC). Blandingen ble filtrert gjennom "Celite". filtratet ble tørret ved redusert trykk. Residuet ble anbragt i diklormetan, vasket med ammoniumhydroksydoppløsning og tørret over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og residuet ble renset ved kolonnekromatografering på 100 g silikagel ved bruk av diklormetanblandingen som elueringsmiddel. Det ble oppnådd 2,5 g (92%) 1,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-1-yl]-heksan som en olje.

Trinn 3

2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-heksan ble oppløst i tørt CH2C12, og oppløsningen ble kjølt til -5-70°C under inert atmosfære. Det ble så tilsatt BBr3. Blandingen ble oppvarmet til romtemperatur, og CH30H ble tilsatt. Oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum, hvorved 1,6-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-heksan ble oppnådd.

Trinn 3A

1, 6-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-heksan-dihydrobromid.

En oppløsning av metoksyforbindelsen fremstilt i trinn 2 (2,2 g; 4,4 mmol) ble kokt med tilbakeløpstemperatur i tre timer i 11 ml 48% hydrobromsyre (forløpet fulgt ved TLC på silikagel under anvendelse av basisblandingen som eluerings-oppløsningsmiddel). Oppløsningen ble avkjølt til romtemperatur, og den vandige fase ble dekantert fra oljen, som skilte seg ut fra oppløsningen. Toluen ble tilsatt til denne olje og deretter fjernet i vakuum. Denne tilsetning og fjerning under anvendelse av toluen ble gjentatt flere ganger for å fjerne vann og hydrogenbromid. Det resulterende faste stoff, nemlig 1,6-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-heksan i form av en blanding av RR-, SS- og meso-isomerer ble oppnådd i form av et skum. Det er å merke at den spesifikke prosedyre gav et dihydrobromid av sluttproduktet.

Reaksjonsskierna II

Nærmere beskrivelse av trinn ( a)-( h).

Trinn ( a)

I en 500 ml's rundkolbe ble det anbragt 20 g

(0,174 mol) av forbindelse 1', som er R-prolin. Det ble så tilsatt 100 ml tørt THF og 50 g (0,34 mol) etyltrifluoracetat. Oppløsningen og kolben ble rengjort med argon, og 30 g

(0,261 mol) 1,1,3,3-tetrametylguanidin ble tildryppet. Oppløs-ningen ble omrørt inntil alt R-prolin (1') var blitt oppløst (ca. 35 minutter). Oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum, og residuet ble oppløst i 200 ml CH2C12. Oppløsningen ble vasket med 2 x 100 ml vandig 6N HC1. Det organiske sjikt ble fraskilt, tørret med Na2S04 og filtrert, og oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum, hvorved det ble oppnådd en olje som krystal-liserte ved henstand. Det ble derved oppnådd 29 g 1-trifluoracetyl-R-prolin. Utbytte 79%. Smeltepunkt 48-51°C.

Trinn ( b)

29 g (0,137 mol) 1-trifluoracetyl-R-prolin ble opp-løst i 300 ml CH2C12 i en én liters rundkolbe, og oppløsningen ble kjølt til 0°C. Til denne oppløsning ble det tilsatt 36,9 g (0,137 mol) difenylklorfosfat og deretter 15,27 g (0,151 mol) 4-metylmorfolin. Etter omrøring ved 0°C i ti minutter ble reaksjonsblandingen tillatt å oppvarmes til romtemperatur og omrørt i ytterligere ti minutter. Oppløsningen ble så fortyn-net med 600 ml tørr dietyleter. Etter filtrering ble filtratet vasket med en mettet vandig oppløsning av NaHC03. Det organiske sjikt ble så fraskilt, tørret med MgS04 og filtrert, hvoretter oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum. Det ble derved oppnådd 54,8 g (90%) av et fast R-2-karboksy-l-trifluoracetyl-pyrroli-dinanhydrid med difenylfosforsyre, som var hygroskopisk og ustabilt overfor varme og fuktighet.

Trinn ( c)

I en 250 ml's rundkolbe ble det innført 4,51 g (0,186 mol) magnesiumspon og 100 ml tørt THF. Ett krystall I2 ble tilsatt, hvoretter det ble tildryppet 27 g (0,124 mol) 4-bromveratrol. Reaksjonsblandingen ble kokt med tilbakeløpskjøling etter tilsetning av de første dråper 4-bromveratrol, inntil jodfarven forsvant. Deretter ble den gjenværende del av 4-bromveratrolet tildryppet. Det ble foretatt koking med til-bakeløpskjøling i to timer. Oppløsningen ble så avkjølt til romtemperatur og tilsatt til en oppløsning av 54 g (0,123 mol) R-2-karboksy-l-trifluoracetyl-pyrrolidin-anhydrid med difenylfosforsyre i 250 ml tørt THF (tetrahydrofuran) ved -i-70°C. Til-setningshastigheten ble overvåket med henblikk på å holde reaksjonstemperaturen lavere enn *60°C. Etter fullført tilsetning ble reaksjonsblandingen oppvarmet til romtemperatur og ble omrørt i 14 timer. Den ble deretter hellet over i 500 ml av en mettet ammoniumkloridoppløsning, og rystet. Det organiske sjikt ble fraskilt, tørret med MgS04 og filtrert, hvoretter oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum. Det ble derved oppnådd en olje, som ble underkastet flashkromatografering i heksan:etylacetat (1:1), hvorved det ble oppnådd 20,4 g (50%) av forbindelsen med formel (6'), nemlig R-2-(3,4-dimetoksyben-zoyl )-l-trifluoracetylpyrrolidin. Smeltepunkt 121-123°C. [a]D<25 >= +65°, c = 1,2 (CHC13).

Trinn ( d)

4,9 g (0,015 mol) R-2-(3,4-dimetoksybenzoyl)-1-trifluoracetylpyrrolidin ble oppløst i 50 ml tørt CH2C12 i en 500 ml's rundkolbe. Til oppløsningen ble det tilsatt 20 g (0,172 mol) trietylsilan og 50 ml BF3«Et20. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i tre døgn, hvoretter det forsik-tig ble tildryppet en mettet oppløsning av kaliumkarbonat. Da

det ikke lenger ble utviklet noen gass som følge av tilsetning av K2C03, ble det tilsatt 100 ml CH2C12. Blandingen ble så rystet. Trefaseblandingen ble filtrert gjennom en trakt med glassfritte, og det organiske sjikt ble fraskilt og tørket med MgS04. Etter fjerning av oppløsningsmidlet i vakuum ble det oppnådd 3,2 g (68%) R-2-(3,4-dimetoksybenzyl)-1-trifluorace-tylpyrrolidin i form av en olje, som kunne anvendes uten

ytterligere rensning.

Trinn 5 ( e)

Til en oppløsning av 3,2 g (0,010 mol) R-2-(3,4-dimetoksybenzyl )-l-trifluoracetylpyrrolidin i 50 ml isopropylalkohol ble det tilsatt 15 ml 12,5 M HC1. Blandingen ble så kokt med tilbakeløpskjøling, inntil alt utgangsmateriale var forsvunnet, hvilket tok ca. 24 timer. Oppløsningsmidlet ble

fjernet i vakuum, hvorved det ble oppnådd en olje som ved

' omkrystallisering fra isopropylalkohol-eter gav 2,5 g (97%)

R-2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin i form av nåler. Smeltepunkt 165-167°C.

Trinn ( f)

I en 100 ml's rundkolbe ble det innført 0,75 g (0,003

mol) R-2-(3, 4-dimetoksybenzyl )-pyrrolidin, 35 ml CH2C12 og 0,002 mol C1C(0)(CH2)4C(0)C1. Oppløsningen ble kjølt til 0°C, og 0,911 g (0,009 mol) trietylamin ble tilsatt. Oppløsningen

ble straks uklar, og den ble oppvarmet til romtemperatur.

» Etter én time ved romtemperatur ble reaksjonsblandingen hellet over i 35 ml IN HC1 og rystet. Det organiske sjikt ble fraskilt, tørket med Na2S04 og filtrert, og oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum, hvorved det ble oppnådd en olje bestående av

R,R-l,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-adipin-

i syrediamid, som ble renset ved kolonnekromatografering på

silika med 5% metanol i metylenklorid.

Trinn ( g)

R,R-l,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-1-

> yl]-adipinsyrediamid i tørt THF ble tilsatt til en oppløsning inneholdende 0,5 ml (0,005 mol) 10 M BH3• DMS, og blandingen ble kokt med tilbakeløpskjøling under nitrogenatmosfære. Oppvarm-ningen fikk pågå i to timer, hvoretter blandingen ble avkjølt,

og 10 ml vannfri metanol ble tildryppet. Etter at gassutvik-

> lingen hadde lagt seg, ble 10 ml mettet HCl-MeOH tildryppet og blandingen kokt med tilbakeløpskjøling i 15 minutter. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur, og oppløsnings-midlet ble fjernet i vakuum, hvorved det ble tilbake en olje-rest hvis volum ble ytterligere redusert ved Kugelrohr-destil-

lasjon (100°C; 0,05 torr). Til slutt ble resten oppløst i isopropylalkohol og eter tilsatt inntil oppløsningen ble uklar. Krystallisering fant vanligvis sted i løpet av natten, hvorved forbindelsen R,R-l,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl] -heksan ble oppnådd.

Trinn ( h)

Til en oppløsning av 0,001 mol R,R-l,6-bis-[2-(3,4-dimetoksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-heksan i tørt CH2C12 ved -i-70°C og under inert atmosfære ble det tilsatt 4 ml (0,004 mol) av en IM oppløsning av BBr3. Reaks jonsblandingen ble oppvarmet til romtemperatur og deretter kjølt til -5-70°C, og 4 ml CH30H ble tilsatt. Etter oppvarming til romtemperatur ble oppløsningsmidlet fjernet i vakuum. Residuet ble ført gjennom en filtreringskolonne, og produktet ble eluert med CH3OH. Fraksjonene inneholdende bis-katekolen ble konsentrert i vakuum, hvorved R,R-l,6-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl] -heksan ble oppnådd. [oc]D25 = 12,86.

DATA

A. Goldberg " in vivo" nyrearterie- og lårarterietest.

De nye forbindelser ble testet etter intraarteriell administrering ved en nyre- og lårarterieundersøkelse utviklet av L.I. Goldberg og utført in situ på hunder, med henblikk på å teste henholdsvis DA1- og DA2-dopaminaktiviteten. Nærmere enkeltheter vedrørende metodologien vil finnes i European J. Pharmacol., 89:137, 1983, og i Hypertenslon, 6:1-25, 1984. J.L. McNay, L.I. Goldberg JPET 151:23-31, 1966. Forbindelsene viste seg å være meget aktive i sammenligning med dopamin og dipropyldopamin, som er de respektive DA1- og DA2-standarder for denne undersøkelse.

SAMMENDRAG AV SCREENINGEN AV FORBINDELSER TESTET

I GOLDBERGS " IN VIVO" NYREARTERIE- OG LÅRARTERIETEST

SAMMENDRAG

Testforbindelsen (X = (CH2)m; m = 6) ble testet ved Goldbergs "in vivo" nyrearterie- og lårarterietest for bestemmelse av DAX- og DA2-aktiviteten. I motsetning til hva som er tilfelle for vårt standard DA2-middel har aktiviteten av enkelte av disse forbindelser vært vanskelig å bestemme ved Goldbergs lårarterietest. Hele denne rekke av forbindelser oppviser imidlertid meget sterk og spesifikk DA1-aktivitet.

Forbindelsen ble injisert direkte inn i nyre- eller lårarterien for bestemmelse av henholdsvis DAX- eller DA2-aktiviteten. Fordi forbindelsen ble innført i DAX- og DA2-resep-torleiene i minimale doser, kunne spesifikk nyre- og lårkarut-videlse iakttaes i fravær av systemiske virkninger. Forbindelsen ble testet på relativ aktivitet i sammenligning med den som standard benyttede DA1-agonist, dvs. dopamin, eller den som standard benyttede DA2-agonist, dvs. DPDA. Den spesifikke DA^ eller DA2-aktivitet av den testede forbindelse ble kontrollert ved Sch 23390 eller domperidonblokkade.

Generelt.

Voksne hunder av blandingsrase og av begge kjønn (11-20 kg) ble bedøvet med pentobarbitalnatrium (33 mg/kg, i.v.). Dyrene ble intubert og ventilert med vanlig romluft ved bruk av en Harvard respirator.

Nyrearterietest.

Det ble i underlivspulsåren innsatt et kateter med en Millar mikrospiss-transduktor (størrelse: 5F) via den høyre lårarterie for overvåking av blodtrykket. Den høyre lårvene ble utstyrt med kanyle med PE-160 rørsystem for i.v. infusjon av saltoppløsning og for supplerende administrering av pentobarbital. Den venstre nyrearterie ble isolert gjennom et innsnitt på siden av underlivet. En elektromagnetisk strøm-ningsmåler av passende størrelse (9-12 mm i omkrets) ble anbragt rundt arterien og forbundet med en Carolina Medical elektromagnetisk strømningsmåler. EKG-overflateledninger ble anbragt subkutant på brystet og på lemmene for å overvåke hjerteslagene. En 19,05 mm nål nr. 25, som var bøyet 90° 4 mm fra spissen, ble anbragt i nyrearterien proximalt i forhold til sonden og ble forbundet med en infusjonspumpe som avleverte saltoppløsning med en konstant hastighet på 1 ml/min. Etter en utfordring med saltoppløsning og 5,92 nmol norepinefrin NE (NE), som begge ble gitt i et injeksjonsvolum på 0,2 mm, ble dyret behandlet med fenoksybenzamin, i en mengde av 0,5 mg/kg/min i.a., ved infusjon, i 10-20 minutter etter behov for å oppnå en fullstendig blokkerering av NE-utfordrin-gen. Blodtrykket ble opprettholdt ved supplerende infusjon av saltoppløsning (10-20 ml/kg, i.v.). Bradykinin, som er en standard for ikke-spesifikk karutvidelse, ble gitt i doser på 0. 62 nmol, i 0,2 ml saltoppløsning, i.a., før det ble generert en doseresponskurve for dopamin ved at doser som ble øket ved firedobling og som strakte seg fra 3 til 48 nmol, ble injisert 1. a. i 0,2 ml saltoppløsning. På tilsvarende måte ble testforbindelsen injisert i stadig 4-doblede doser opp til et maksi-mum på 3000 nmol. Forbindelsen ble så benyttet på ny i deres optimale dose etter "Sch 23390"-forbehandling (0,05-0,10 mg/kg, i.v.).

Lårarterietest.

Det ble i brystpulsåren innsatt et kateter med en Millar mikrospiss-transduktor (størrelse 5F) via den høyre halspulsåre for overvåking av blodtrykket. Den ytre halsvene ble forsynt med en kanyle med PE-160 rørsystem for supplerende administrering av pentobarbital. Den venstre lårarterie ble isolert, og en elektromagnetisk strømningsmåler av passende størrelse (8-12 mm i omkrets) ble anbragt rundt arterien og forbundet med en Caroline Medical elektromagnetisk strøm-ningsmåler. EKG-overflateledninger ble anbragt subkutant på brystet og på lemmene for å overvåke hjerteslagene. En 19,05 mm nål nr. 25, som var bøyet 90° 4 mm fra spissen, ble anbragt i lårarterien proximalt i forhold til sonden og ble forbundet med en infusjonspumpe som avleverte saltoppløsning med en konstant hastighet på 1 ml/min. Etter en utfordring med saltopp-løsning og bradykinin (fra 0,02 til 0,04 mmol, i 0,2 ml saltoppløsning i.a.) ble det generert en doseresponskurve for DPDA ved at doser som ble øket ved firedobling og som strakte seg fra 3 til 190 nmol, ble injisert i.a. i 0,2 ml saltoppløs-ning. På tilsvarende måte ble testforbindelsen injisert i stadig 4-doblede doser opp til 3000 nmol. Forbindelsene ble så benyttet på ny etter domperidonforbehandling (10-60 pg/kg i.v.).

DATAANALYSE

Den optimale dose av forbindelsen ble definert som den dose som ga en maksimal økning i blodstrømmen før den for-årsaket en endring i det systemiske blodtrykk. Effektivitets-forhold ble bestemt ved dividering av testforbindelsens optimale respons med standardmidlets optimale respons. ED50-verdier ble fremskaffet ved regresjonsanalyse fra individuelt frembragte doseresponskurver. Styrkeforholdene var kvotientene beregnet ved dividering av ED50 for standardmidlet med ED50 for testforbindelsen. Disse data er oppført i den følgende tabell sammen med opplysninger om den prosentvise blokkering som ble oppnådd med optimale doser av de aktive forbindelser etter administrering av antagonist. Dersom inhiberingen av testforbindelsen var omtrent som for dopamin eller DPDA, ble forbindelsen ansett for å være henholdsvis en DA^agonist eller en DA2-agonist.

B. Diuretisk aktivitet på spontant hypertensive rotter.

De nye forbindelser ble dessuten undersøkt med hensyn til diuretisk aktivitet i 6 timer etter oral administrering av forbindelsen til spontant hypertensive rotter som var blitt gitt saltoppløsning (SHR). Metoder for utførelse av denne test er beskrevet i litteraturen (Rosenkranz, et al., Proe. West. Pharmacol. Soc. 28:87, 1985). De diuretiske og natriuretiske virkninger som ble frembragt av disse forbindelser, var kjennetegnet ved en umiddelbar inntreden av virkningen. I løpet av de 6 timer undersøkelsen varte, viste det seg at forbindelsene var like effektive som det som standard benyttede diuretiske middel, nemlig hydrokloridtiazid.

Spontant hypertensive hannrotter SHR/NCrlBR, som veide 320-430 g, ble inndelt i fire grupper å syv dyr. Samtlige dyr fikk være foruten for og vann natten over. Den føl-gende morgen ble hver gruppe rotter gitt avionisert vann (20 ml/kg, p.o.) 45 minutter før administreringen av bæreren eller av testforbindelsen (X = (CH2)n, m = 6).

Etter administreringen av bærer eller testforbindelse ble rottene anbragt i individuelle stoffskifteenheter. 15 minutter etter at dosen var blitt gitt, ble dyrene gitt saltoppløsning (30 ml/kg, p.o.). Urinen ble oppsamlet 1, 3 og 6 timer etter administreringen av saltoppløsning. Urinvolumet ble målt, og natrium- og kaliuminnholdet ble bestemt flam-mefotometrisk.

En to-veis variansanalyse som funksjon av tiden og behandlingen og interaksjonen mellom disse ble utført som en analyse med gjentatte målinger. En sekundær modell med én-veis variansanalyse (som funksjon av tiden) ble utført under anvendelse av spesifiserte kontraster, p-verdiene for kontrastene ble innstilt ved bruk av Fisher's LDS-strategi på hvert tidspunkt .

En time etter oral administering av testforbindelsen i en mengde av 10 mg/kg ble det iakttatt signifikant diuresis og natriuresis. Diuresis og natriuresis (p < 0,05) ble iakttatt ved dosenivået 30 mg/kg 1 time, 3 timer og 6 timer etter administreringen av dosen. Administreringen av 30 mg/kg, p.o., ga signifikant kaliuresis på tidspunktene 1 og 3 timer etter administreringen av dosen. Den laveste dose (3 mg/kg, p.o.) frembragte signifikant urin- og natriumtilbakeholdelse etter henholdsvis 1 time og etter 1 og 3 timer.

VIRKNINGENE PÅ URINVOLUMET OG NATRIUM- OG KALIUMUTSKILLELSEN

HOS SPONTANT HYPERTENSIVE ROTTER.

C. Antihypertensiv aktivitet på spontant hypertensive rotter.

De nye forbindelser ble screenet med hensyn på oral antihypertensiv aktivitet på bevisste, spontant hypertensive rotter som var blitt fastholdt. Voksne hannrotter SHR ble under lett etherbedøvelse utstyrt med instrumenter for måling av blodtrykk og hjerteslag. Dyrene ble etter de kirurgiske inngrep holdt på et tilbakeholdelsesbrett av plexiglass og ble tillatt å komme seg igjen i én time før det ble foretatt oral administrering av testforbindelsene. Disse forbindelser viste seg å redusere blodtrykket i fravær av noen refleks-tachycar dia i inntil 4 timer etter administreringen av dosen.

Spontant hypertensive hannrotter SHR/NVrlBr (vekt 320-410 g) ble holdt uten for og drikke natten over. Den føl-gende morgen ble den venstre lårarterie og -vene i hver rotte forsynt med en kanyle under lett eterbedøvelse. Etter det kirurgiske inngrep ble rottene anbragt på et tilbakeholdelsesbrett for rotter og ble tillatt å komme seg av virkningene av eteren i 1 time. EKG-ledninger ble festet til dyrets bryst for å overvåke hjerteslagene. Dyrene ble inndelt i tre grupper å 4 dyr og ble gitt doser av testforbindelsen (X = (CH2)m; m = 6).

Blodtrykksmålinger og målinger av hjerteslagene ble foretatt hvert 5. minutt i de første 15 minutter og hvert 15. minutt deretter i 4 timer etter administreringen av forbindelsen. Dataene ble bedømt ved hjelp av to-halede, parede t-tes-ter .

Testforbindelsen (X = (CH2)m; m = 6) (3, 10 og 30 mg/kg, p.o.) frembragte en signifikant nedsettelse av det mid-lere blodtrykk (MBP). Senkningen av toppene varierte fra -17 til -22%, og virkningen varte i mellom 15 og 210 minutter. Hjertetakten HR øket signifikant etter administrering av testforbindelsen i en mengde av 3 mg/kg p.o. (6% i 90 minutter). I motsetning hertil nedsatte en dose på 10 mg/kg p.o. (p<0,05) HR i 1 time etter administreringen av forbindelsen (maksimal respons: -14%). Administrering av 30 mg/kg p.o. frembragte ingen biologisk signifikante endringer i HR (fig.4).

D. Toksisitet.

Forbindelse I (X = (CH2)m; m = 6); R,R-isomer) ble administrert til rotter i doser på 30 og 100 mg/kg én gang pr. døgn i 7 døgn. Samtlige rotter overlevet i den tid behandlingen varte. Ingen behandlingsrelaterte endringer ble iakttatt med hensyn til klinisk tilstand, kroppsvekt eller nærings-inntak .

Claims (2)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive bis-(benzylpyrrolidin)-derivater, inklusive blandinger av optisk aktive forbindelser og optisk rene R- og S-stereoisomerer, med den generelle formel (I): hvor X er -(CH2)m-, hvor m er et helt tall fra 1 til 10, og i farmasøytisk henseende aksepterbare salter av disse forbindelser, karakterisert ved at: en forbindelse med formel II: hvor X er som ovenfor angitt, omsettes med et avbeskyttende middel, og eventuelt en forbindelse med formel I overføres til et i farma-søytisk henseende aksepterbart salt med formel I, eller et i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av en forbindelse med formel I overføres til en fri forbindelse med formel I, eller et i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av en forbindelse med formel I overføres til et annet i farmasøytisk henseende aksepterbart salt av forbindelsen med formel I.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av forbindelsen R,R-l, 6-bis-[2-(3,4-dihydroksybenzyl)-pyrrolidin-l-yl]-heksan eller et i farmasøytisk henseende aksepterbart salt derav, karakterisert ved at de tilsvarende utgangs-materialer anvendes.