NO174320B - Signalkoding - Google Patents

Abstract

Overføringssekvensen av bildeelement-verdier innenfor en blokk i et bilde som skal kodes, blir valgt i henhold til formen på en utledet bevegelsesmatrise og differensiell koding benyttes, basert på det foregående element i kodingssekvensen for derved å sikre at forutsigelsen eller prediksjonen er god (tar hensyn til bevegelsesretningen) uten åpenbart å foreta en "tidligere element/tidligere linje"-beslutning.

Description

Foreliggende oppfinnelse angår signalkoding, og spesielt en fremgangsmåte for koding av et bilde som er sammensatt av en flerhet av bildeelementer som danner en eller flere blokker av bildeelementer, omfattende, for hver blokk, å levere til en utgang representasjoner av disse bildeelementene i en valgt rekkefølge, hvor noen av representasjonene er forskjellene mellom verdier for det relevante elementet og en prediksjon basert på verdien av minst det umiddelbart foregående element i rekkefølgen.

Et slikt kodings-opplegg fremgår av US patent nr. 4,542,411, som beskriver en fremgangsmåte for lineær, prediktiv koding. Det antas der at tone-nivåene for fire bildeelementer er henholdsvis x0, xlf x2, og x3. En prediktiv verdi x0 for et objektivt bildeelement X0 tilveiebringes av en lineær, prediktiv funksjon av en spesiell type som beskrives i ovennevnte patent.

Patentet uttrykker videre at i denne fremgangsmåten for lineær, prediktiv koding evalueres en forskjellsverdi (betegnet som en prediktiv feil) mellom den prediktive verdien x0 for det objektive bildeelementet (beregnet ved bruk av den der beskrevne prediktive funksjonen) og en faktisk verdi Xq for det objektive bildeelementet, og den evaluerte forskjells-verdien kodes og sendes.

I publikasjonen WO 87/02854 vises en hybrid kodings-prosess med transformering, til bruk for sending av bilder. Bildene defineres med en sekvens av delbilder, hvor hvert delbilde inneholder en mengde av matrise-organiserte blokker, hvor hver blokk inneholder en mengde av digitale data organi-sert på matrise-form og som representerer en del av bildet. Prosessen omfatter i rekkefølge de trinn å transformere hver blokk til frekvens-domenet, å kvantifisere den transformerte koeffisient for hver blokk, å evaluere det datavolum som er nødvendig for å kode den transformerte blokken ved hjelp av intradelbilde-modus statistisk koding, evaluering av data-volumet som er nødvendig for å kode den transformerte blokken med en interdelbilde-modus statistisk koding, sammenligning av de nevnte datavolumer og en avgjørelse vedrørende kodings-modus som funksjon av datavolumene og det maksimale volum som autoriseres av strømningshastigheten og transmisjonslinjen og den statistiske koding av blokken med en variabel lengde-kode.

EP patentsøknad nr. 239,076 viser en koder som reagerer på en sekvens av koeffisient-blokker som hver består av en rekke ortogonale transformasjonskoeffisienter som utsettes for prediktiv koding og ortogonal transformering, og koeffisient-blokkene klassifiseres av en klassifiseringskrets til en rekke klasser for å frembringe et styringssignal som representerer klassene. En kvantiseringsenhet, en kodeomvandler og en koeffisient-velgerenhet styres av styringssignalet for å velge kvantiserings-karakteristika, kodeomvandlings-karakteristika og koeffisientvalg-karakteristika. Koeffisient-velgerenheten omfatter en rekke valgtabeller som tilsvarer de nevnte koeffisientvalg-karakteristika. Følgelig kodes koeffisientene adaptivt til en redusert mengde kodede koder når et bevegelig bilde kodes.

US patent nr. 4,667,233 viser et apparat for koding av et videosignal ved bruk av bevegelses-deteksjon med sammenligning av etterfølgende delbilder.

Ifølge et aspekt ved foreliggende oppfinnelse kjennetegnes en fremgangsmåte for koding av et bilde ifølge den innledende del av patentkrav 1, ved at fremgangsmåten innbefatter det trinn å velge som den valgte rekkefølge den av en mengde mulige rekkefølger av bildeelementene i blokken, som har den høyeste korrelasjon mellom suksessive elementer i rekkefølgen.

Normalt vil representasjonene bli sendt i en rekkefølge som tilsvarer den valgte rekkefølgen, selv om dette i prinsipp ikke er helt avgjørende.

Valget av rekkefølge kan gjøres ved å evaluere forskjellige rekkefølger, men i noen tilfeller kan det være mulig å finne et passende valg ut fra tidligere kodingstrinn.

I et andre aspekt angår oppfinnelsen et apparat for koding av et bilde sammensatt av en flerhet av bildeelementer som danner en eller flere blokker av bildeelementer, omfattende en anordning for å levere representasjoner av bildeelementene, i hver blokk, i rekkefølge til en utgang, hvor noen av representasjonene er forskjellene mellom verdier for det relevante element og en prediksjon basert på verdien for minst det umiddelbart foregående element i rekkefølgen. Apparatet kjennetegnes ved at det innbefatter en velgeranordning for utvelgelse som den valgte rekkefølge, av den av en mengde mulige rekkefølger for bildeelementene i blokken, som har den høyeste korrelasjon mellom suksessive elementer i rekkefølgen.

Videre omfatter oppfinnelsen i et tredje aspekt en dekoder for dekoding av signaler som er kodet ved bruk av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, og dekoderen kjennetegnes ved at den omfatter en anordning for å motta differensialverdier og beregne absoluttverdiene av disse, samt en resekvenseringsanordning som under bruk reagerer på mottatte koder som indikerer den valgte rekkefølge, ved å endre absoluttverdienes rekkefølge.

Noen utførelseseksempler av oppfinnelsen vil nå bli beskrevet med henvisning til de vedføyde tegninger, hvor: Fig. 1 eir et blokkskjema over en mulig form for en koder ifølge oppfinnelsen; Fig. 2 illustrerer en bevegelsesmatrise; Fig. 3 illustrerer noen vektorkvantiserings-former; Fig. 4, 5 og 6 illustrerer mulige avsøkingsbaner; og Fig. 7 er et blokkskjema over en bevegelsesendrings-detektor som kan brukes i anordningen på fig. 1. Fig. 1 viser en videokoder for betinget oppfrisking hvor videosignaler (som antas å være i digital form) blir levert til en inngang 1. Det aktuelle delbilde av et bilde blir sammenlignet i en endrings- eller bevegelsesdetektor 2 med utgangen fra en lokal dekoder 3. Den lokale dekoder frembringer en "tidligere delbilde"-utgang som er den samme som den som frembringes av en fjerndekoder; idet formålet med sammenligningen er å identifisere de deler av bildet som har forandret seg slik at bare informasjon vedrørende disse deler trenger å bli sendt til dekoderne for å oppdatere en lagret representasjon av delbildet.

Signalene blir behandlet blokk for blokk, det regnes med en 8 x 8 blokk, og endringsdetektoren 2 frembringer derfor et 8x8 bits kart. Et typisk kart er vist på fig. 2 hvor de elementer i blokken som svarer til bildeelementer som har endret seg, er skyggelagt.

Overføring av informasjon vedrørende bare de endrede elementer medfører i praksis en betydelig administrativ adressering, og derfor foretrekkes det å tilpasse bitkartet til en av et begrenset antall, typisk 128, standardformer (noen få er illustrert på fig. 3). Siden det foretrekkes å overføre informasjon for et uendret bildeelement heller enn ikke å overføre informasjon for et endret bildeelement, er den valgte form den minste (dvs. med det minste antall skyggelagte elementer) som har et skyggelagt areal som dekker de skyggelagte elementer i bitkartet. Denne prosessen kalles vektorkvantisering (VQ) og er antydet som en vektorkvantiserer 4 på fig. 1. Man overfører for blokken et vektorkvantiserings-nummer som identifiserer den valgte form, sammen med informasjon vedrørende bildeelementer som i samsvar med den valgte form er bedømt å ha endret seg. Utgangsdataene blir kombinert og bufferlageret i et bufferlager 5 før overføring til en utgang 6. På konvensjonell måte blir bufferlageret brukt til å glatte variasjoner i den hastighet med hvilken data blir generert (på grunn av kodingen som er avhengig av bildeinnholdet) og tilpasning til en jevn overføringshastighet), og bufferlagerets fyllingstilstand brukes til å regulere genereringshastigheten (f.eks. ved å variere tersklene til endringsdetektoren, styrelinje 7).

Differensiell interelement-koding blir brukt for koding av bildeelementene. Formålet med differensiell koding er å utnytte korrelasjonen mellom suksessive elementer til å redusere den datamengde som må overføres. I denne kode er variasjon av overføringsrekkefølgen for bildelementene tillatt, idet formålet er å velge den av en rekke tillatte sekvenser som maksimaliserer interelement-korrelasjonen, idet det er underforstått at den differensielle koding bruker det umiddelbart foregående element i sekvensen som prediktor (selv om bruken av også andre elementer ikke er utelukket). Dekoderen må selvsagt på en eller annen måte informeres om den sekvens som er blitt valgt.

Det skal bemerkes at det ikke er nødvendig (selv om det selvsagt er hensiktsmessig) at den orden data overføres med, svarer til den valgte sekvens. Hva som er viktig, er at den forutsigelse eller prediksjon som brukes for den differensielle koding er, eller i det minste involverer, det foregående element i den valgte sekvens.

I prinsippet kunne man undersøke forskjellige mulige sekvenser og vurdere hvilken som har den høyeste korrelasjon (f.eks. ved å beregne summen av kvadratene på de differensielle verdier). Når det imidlertid som i foreliggende eksempel benyttes vektorkvantisering, er det mulig å slutte seg til sekvensen fra vektorkvantiserings-formen, noe som reduserer beregningsmengden, og vektorkvantiserings-nummeret kan indikere sekvensen til dekoderen.

Betrakt f.eks. den form som er vist på fig. 3g. Alle de endrede "bildeelementene" er ved den venstre kant av blokken, og derfor er det stor sannsynlighet for at disse svarer til en vertikal kant som beveger seg horisontalt i bildet. Vi slutter at avsøking av bildeelementene i vertikale sveip, f.eks. som illustrert på fig.. 4, vil gi en bedre interelement-korrelasjon enn en horisontal avsøking, og derfor blir denne sekvensen valgt for den differensielle koding.

For blokker (f.eks. 3b) som ikke har noen spesiell orientering eller blokker som har store antall med endrede bildeelementer, kan det foretrekkes å benytte en annen kodingsstrategi. Et eksempel på en kodingsmåte (utført av enhet 8 på fig. 1) vil nå bli beskrevet mer detaljert. 1. For små vektorkvantiserings-former, typisk de som inneholder færre enn 24 bildeelementer (maksimum for en 8x8 blokk er selvsagt 64): Den aktuelle verdi av det første bildeelement i vektorkvantiserings-formen blir først overført.

Verdiene av de etterfølgende bildeelementer i vektorkvantiserings-formen blir overfort i form av et feilsignal som benytter den kvantiserte prediksjonsfeil mellom det tidligere overførte element i vektorkvantiserings-formen og det aktuelle element.

Disse kvantiserte verdier blir kodet og overført. Det antall verdier som overføres for små vektorkvantiserings-former er implisitt i vektorkvantiserings-nummeret siden alle bildeelementer i vektorkvantiserings-formen blir overført. Den orden eller rekkefølge bildelementene blir overført i, er også gitt av vektorkvantiserings-nummeret. Former med vertikal-orientering blir overført i den rekkefølge som er vist på fig. 4. Vektorkvantiserings-former med horisontalorientering blir overført i den rekkefølge som er vist på fig. 5, mens en vektorkvantiserings-form uten noen spesiell orientering blir overført i spiralformat som vist på fig. 6. Koding med variabel lengde kan brukes på kjent måte for de

overførte verdier.

2. For større vektorkvantiserings-former, typisk de som inneholder mer enn 24 "endrede" bildeelementer, foretas det en sekvensutvelgelse (dog av en annen grunn enn den som er skissert ovenfor). Den avsøkingsorden (av et begrenset antall tillatte sekvenser) blir valgt som har det minste antall "uforandrede" bildeelementer mellom de første siste "endrede" bildeelementer, og førstkommende og sistkommende uforandrede bildeelementer blir ikke overført. Den overførte informasjon er i dette tilfelle vektorkvantiserings-koden, en avsøkingsklasse-kode som identifiserer sekvensen, adressen til det første bildeelement som skal overføres, det antall bildeelementer som skal overføres og de aktuelle bildeelement-data (som før overført som en absolutt verdi fulgt av

differensialverdier).

3. Eventuelt kan (selv om det ikke er vist på

figurene) visse store vektorkvantiserings-former element-undersamples for ytterligere å redusere datahastigheten under stor bevegelse. Undersampling kan utføres i et fast fempunkts-format som illustrert på fig. 7, og bruken av undersampling blir gitt til dekoderen ved bruk av visse vektorkvantiserings-numre. Klassekoden, adressen til det første bildeelement som skal overføres og det antall bildeelementer som skal overføres, blir sendt som før. Bare de elementer som er på fempunkts-gitteret og faller mellom begynnelsen av avsøkningen (gitt ved ABSXY) og det siste element i avsøkningen blir undersamplet. Dekoderen bruker de omgivende overførte elementer til å interpolere verdiene av undersampel-bildelementene. Følgende regler blir brukt: De maksimale og minimale verdier av bildeelementene A,B,C og D blir funnet og forkastet. Den verdi som innsettes for den undersamplede verdi, er ganske enkelt middelverdien av de to gjenværende bildeelementene.

Et typisk kodingsformat er som følger:

PH bildedata PH bildedata PH osv...

PH er bilde-hode eller innledningen som har følgende struktur:

PSC BS TR

PSC er bildestart-koden som er et 21 bits entydig ord 0000 0000 0000 0001 0000 0

BS er koderens buffertilstand samplet ved tidspunktet for toppen av bildet og representert med 6 bit, MSB først.

TR er bildets tidsmessige referanse; ganske enkelt et 3 bits tall (MSB først) som representerer sekvensen av PH i modulo-8 form.

Bildet antas å være inndelt i grupper av blokker (GOB), hver av hvilke består av 44 luminansblokker, en linje med 22 (R-Y)-krominansblokker og en linje (B-Y)-krominansblokker.

Bildedata er strukturert på følgende måte

GBSC GN GOB data

GBSC er startkoden for blokkgruppe som er et 16 bits ord: 0000 0000 0000 0001

GN er gruppenummeret. Dette er et 5 bits tall som betegner den vertikale romlige posisjon i gruppeenheter for den aktuelle blokkgruppe. GN blir overført med MSB først og har område 1 ved toppen av bildet og 18 ved bunnen. Alle 18 GBSC sammen med deres tilsvarende GN vil bli overført.

GOB-dat har følgende struktur:

BA PCM VQ Avsøkn.ABSXY TOTVLC VLC,VLC,VLC.etc BA PCM VQ Avsøkn.

Klasse Klasse Valgfrie Felt

osv., osv....

BA er blokkadressen innenfor en blokkgruppe (GOB). Den er et kodeord med variabel lengde og gir løpelengden av de ikke-overførte blokker mellom denne blokken og den foregående overførte blokk. I tilfelle av den første overførte blokk i en blokkgruppe, gir BA den absolutte adresse.

PCM er PCM-verdien av det første bildelement som er kodet innenfor vektorkvantiserings-formen. Denne tjener til å forhindre feilforlengelse mellom blokker.

VQ er et 6 bits ord som representerer vektorkvantiserings-nummeret for bevegelsesarealet.

Avsøkningsklasse er et 2 bits valgfritt felt som opptrer for visse vektorkvantiserings-numre (dvs. at visse vektorkvantiserings-numre angir dets nærvær). Formålet er å tillate angivelse av bildeelement-avsøkningsbanen for store vektorkvantiserings-f ormer.

ABSXY er et 6 bits valgfritt felt som gir adressen på det første endrede bildeelement innenfor vektorkvantiserings-formen. Dette blir bare brukt på større vektorkvantiserings-former og forekomsten av dette antydes ved bruk av visse foregående vektorkvantiserings-numre.

TOTVLC er et 6 bits valgfritt felt som opptrer for visse vektorkvantiserings-numre (dvs. at visse vektorkvantiserings-numre antyder dets nærvær). Det indikerer det antall VLC-koder som er tilstede i det følgende VLC-felt.

VLC er et ord med variabel lengde som gir prediksjons-feilen for det aktuelle element ved bruk av det tidligere overførte element som en prediktor. Antallet VLC-verdier blir bestemt av antallet bildeelementer i vektorkvantiserings-formen eller ved bruk av TOTVLC når dette er tilstede.

Legg merke til: De valgfrie felter vil enten alle være tilstede eller alle fraværende avhengig av

vektorkvantiserings-nummeret til en spesiell blokk.

Oppbygningen av kodingsenheten 8 er illustrert på fig. 8. De innkommende bildeelement-data blir mottatt av et resekvenserings-lager 81 hvor dataene blir lagret i den orden de ankommer i, og de data som bestemmes av den valgte vektorkvantiserings-f orm blir lest ut under styring av en adresse-generator 82 i den rekkefølge som kreves for vedkommende form. PCM-data for det først overførte element passerer direkte via en linje 83 til enhetens utgang 83. For etterfølgende elementer blir utmatningen tatt via en vender 84 fra en differensialkoder som omfatter en ett-element forsinkelses-krets 85 og en subtraherer 86.

For de større vektorkvantiserings-former hvor overføringssekvensen som man vil huske, fremdeles varieres, men differensialkoding ikke brukes, forblir selvsagt venderen 84 i sin øvre posisjon for omgåelse av differensialkoderen 85, 86.

Endrings- eller bevegelsesdetektoren 2 kan i prinsipp være enhver av de som vanligvis benyttes. Imidlertid er det vist en foretrukket versjon på fig. 9.

Blokk 10 er et programmerbart leselager (PROM) som inneholder oppslagstabeller for å sammenligne det tidligere kodede bilde (dekodet i en lokal dekoder 9) med det nye, innkommende bilde. Modulo til (bildeelement for bildeelement, delbilde til delbilde)-differansen (d) blir underkastet det ikke-lineære uttrykk:

g

F ( I a-b I) - [i-e-<d/k> ]

hvor k er en konstant som settes til 10 og

g er en konstant som settes til 0,9.

Dette har til virkning å redusere de små bildeelement-delbilde-differanser (støy) mens de store delbilde-differansene forblir uendret. Disse modifiserte delbilde-differansene blir så avkortet til 4 bit ved å tvinge alle verdier større enn 15 til verdien 15 mens verdier mindre enn 15 forblir uendret (indikert som f'(|a-b|) på fig. 9). Oppslagstabellen i blokk 10 genererer også et signal som indikerer om størrelsen av den modifiserte delbilde-differanse er større enn en terskel T (T er typisk satt til 5). Dette signalet blir matet fremover til en OG-port 22.

Den fire bits modifiserte delbilde-differansen blir så ført gjennom det transversale filtret som inneholder element-forsinkelser 11, 12, 13 og 14, multipliserer (PROM-oppslagstabeller) 15, 16, 17, 18 og 19 og en adderer ved blokk 20. Multipliserer-verdiene 0:1,2,3,4 og 5 har typiske verdier x4, x8, xl2, x8, x4. Summen av de veide, modifiserte delbilde-differanser blir så sammen<1>ignet med en terskel i en komparator 21. Dennne terskelen varieres i henhold til fyllingsgraden i koderens kanalbuffer på en måte som reduserer antallet bevegelige bildeelementer når koderens kanalbuffer blir fullt. For tiden bruker vi følgende formel:

Terskel G(B) = 8[10+(B)/3]

hvor buffertilstanden B er et tall mellom 0 og 63 som antyder det antall kilobit med data som befinner seg i bufferlageret.

Endrede bildeelementer blir signalisert bildeelement for bildeelement ved hjelp av OG-porten 2 2 hvis summen av de veide, modifiserte delbilde-differansene er større enn G(B) og terskelbetingelsen for fremmatings-banen er oppfylt. Grunnen til å innbefatte fremmatings-banen er at transversalfilter-mekanismen har en tendens til å spre delbilde-differansene, noe som får den virkning at bildeelementer i nærheten av en stor delbilde-differanse overstiger terskelen G(B). En enkel kontroll for å fastslå om bildeelementet hadde en betydelig delbilde-differanse før transversalfiltrering begrenser endret bildeelement-generering til bare de punkter som virkelig har endret seg.

Vektorkvantisereren 4 kan igjen være en kjent anordning. En mulighet er beskrevet i GB-patentsøknad nr. 8627787.

En annen mulighet som er enklere men grovere, er å omdanne 8x8 matrisen til en 4x4 matrise ved å skape hvert "nytt" element som en eller-funksjon av fire "gamle" elementer. Dette reduserer antallet elementer i matrisen til en størrelse (16) som kan brukes til å adressere en oppslagtabell, i form av et 64 kB leselager i hvilket de riktige

vektorkvantiserings-numre er lagret.

Fig. 10 er et blokkskjema over en dekoder for bruk med den ovenfor beskrevne koder. De innkommende data blir først levert til et bufferlager 80 som tjener til å tilpasse den hastighet dataene mottas med til den ujevne hastighet ved hvilken de blir behandlet. Dataene blir demultiplekset ved hjelp av en demultiplekser 31 under styring av en styreenhet 32 som gjenkjenner startkodene (PSC, GBSC). De variable lengdekodene blir dekodet i en VLC-dekoder 3 3 og så ført via en differensial-dekoder som omfatter en adderer 34 og en forsinkelse 35 til datainngangen på et videodelbilde-lager 36. Den første absolutte bildeelement-verdi PCM blir koblet inn for å tilbakestille forsinkelseslinjen via en bryter 37.

Blokkadressen BA og koden VQ og VQ-valgene hvis de er tilstede, blir brukt av en skriveadresse-generator 38 for i samsvar med den overføringssekvens som indikeres av disse variable, å beregne bildeelement-koordinaten (og dermed adressen i lageret 36) for hver elementverdi som leveres til datainngangen på lageret 36, slik at disse verdiene blir innført i de riktige lagersteder i lageret 36 for å oppdatere det mottatte "bilde". Bildeelement-dataene blir lest ut sekvensielt under styring av en leseadresse-generator 39 for å frembringe et utgangs-videosignal.

Dette arrangementet betinger et lager 3 6 som er i stand til direkte adressering for skriveformål, slik at den opprinnelige sekvens av dataene effektivt blir gjenopprettet ved å styre sekvensen av adresser fra generatoren 38. Alternativt kan dataene selvsagt "stokkes" ved å bruke et resekvenserings-lager, slik som lageret 81 (fig. 8) som brukes i koderen.

Den lokale dekoder 9 som er vist på fig. 1, kan ha den samme struktur som den som er vist på fig. 10, bortsett fra at bufferlageret 30 og demultipleksings-arrangementene 31, 32 ikke vil være nødvendige.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte for koding av et bilde som er sammensatt av en flerhet av bildeelementer som danner en eller flere blokker av bildeelementer, omfattende, for hver blokk, å levere til en utgang representasjoner av disse bildeelementene i en valgt rekkefølge, hvor noen av representasjonene er forskjellene mellom verdier for det relevante elementet og en prediksjon basert på verdien av minst det umiddelbart foregående element i rekkefølgen, karakterisert ved at det som den valgte rekkefølge velges den av en mengde mulige rekkefølger av bildeelementene i blokken, som har den høyeste korrelasjon mellom suksessive elementer i rekkefølgen.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utvelgelsen av den valgte rekkefølge foretas ved (i) å sammenligne bildeelementer i blokken med dem i den tilsvarende blokk i et tidligere kodet bilde for å frembringe en matrise av verdier hvor hver verdi indikerer hvorvidt det tilsvarende element i samsvar med et forutbestemt kriterium er bedømt å ha endret seg mellom de to blokkene; (ii) å velge en av et forutbestemt sett av standard- , matriser som hver identifiserer et område av bildeelementer i blokken som bedømt som endret, ved å matche den nevnte matrisen med settet av standardmatriser, idet det foreligger en forutbestemt kodingsrekkefølge tilknyttet hver av standardmatrisene; (iii) å utmatnings-kode de elementer i det identifiserte området som er bedømt som endret, idet kodingsrekkefølgen for elementene er den som er tilknyttet den utvalgte matrisen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at når det område som er tilknyttet en utvalgt av standardmatrisene, har hovedsakelig vertikalt utstrakt og langstrakt form, defineres kodings-rekkef ølgen med en avsøkning av området i vertikale sveip, og når området har hovedsakelig horisontalt utstrakt og langstrakt form, defineres kodingsrekkefølgen ved en avsøkning av området i horisontale sveip.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at representasjonene utmates i den valgte rekkefølge.

5. Apparat for koding av et bilde (fig. 2) sammensatt av en flerhet av bildeelementer som danner en eller flere blokker av bildeelementer, omfattende en anordning for å levere representasjoner av bildeelementene, i hver blokk, i en valgt rekkefølge til en utgang, hvor noen av representasjonene er forskjellene mellom verdier for det relevante element og en prediksjon basert på verdien for minst det umiddelbart foregående element i rekkefølgen, karakterisert ved en velgeranordning (2, 4,

8) for utvelgelse som den valgte rekkefølge, av den av en mengde mulige rekkefølger for bildeelementene i blokken, som har den høyeste korrelasjon mellom suksessive elementer i rekkefølgen.

6. Apparat ifølge krav 5, karakterisert ved at velgeranordningen (2, 4, 8) omfatter (i) en sammenligningsanordning (2) for å sammenligne bildeelementer i blokken med dem i den tilsvarende blokk i et tidligere kodet bilde, for å frembringe en matrise av verdier som hver indikerer hvorvidt det tilsvarende element i samsvar med et forutbestemt kriterium er bedømt å ha endret seg mellom de to blokkene, (ii) en anordning (4) for å velge en av et forutbestemt sett av standardmatriser som hver identifiserer et område av bildeelementer i blokken som bedømt til å ha endret seg, ved å matche den nevnte matrisen med settet av standardmatriser, idet en forutbestemt kodings-rekkef ølge tilknyttes hver av standardmatrisene; og (iii) en kodingsanordning (8) for å utmatnings-kode de elementer i det identifiserte område som bedømmes å ha endret seg, idet kodingsrekke-følgen for elementene er den som er tilknyttet den utvalgte matrisen.

7. Apparat ifølge krav 6, karakterisert ved at kodingsrekkefølgen, når det område som er tilknyttet en utvalgt av standardmatrisene har hovedsakelig vertikalt utstrakt, langstrakt form (f, g, h), er definert ved en avsøkning av området i vertikale sveip (fig. 4), og hår området har hovedsakelig horisontalt utstrakt, langstrakt form (b, c, d), er kodingssekvensen definert ved en avsøkning over området i horisontale sveip (fig. 5).

8. Apparat ifølge krav 5, 6, eller 7, karakterisert ved at kodingsanordningen (8) er innrettet for å utmate representasjonene i den utvalgte rekkefølge.

9. Apparat ifølge et av kravene 6, 7 eller 8, karakterisert ved at sammenlignings-anordningen omfatter: en anordning (10) for å danne et første endringssignal som representerer differansen mellom hvert bildeelement i et aktuelt delbilde i videosignalet og et tidligere delbilde av signalet; en filteranordning (11, 12, ..., 20) for å danne en veiet sum av de første endringssignaler dannet med hensyn til et aktuelt bildeelement og bildeelementer som romlig befinner seg i nærheten av dette, og for å sammenligne summen med en terskel; en anordning (21) for å danne et andre endringssignal som er representativt for differansen mellom hvert bildeelement i et aktuelt delbilde i videosignalet og et tidligere delbilde i signalet, og for å sammenlige det annet endringssignal med en terskel; og en anordning (22) innrettet for under drift å mate ut en endringsindikasjon for et bildeelement bare dersom begge terskler overskrides.

10. Dekoder for dekoding av signaler som er kodet ved bruk av fremgangsmåten ifølge et av kravene 1, 2, 3 eller 4, karakterisert ved at den omfatter en anordning (34, 35) for å motta differensialverdier og beregne absoluttverdiene av disse, og en resekvenseringsanordning (36, 38, 39) som under bruk reagerer på mottatte koder som indikerer den valgte rekke-følge, ved å endre absoluttverdienes rekkefølge.