NO164616B - Fremgangsmaate for aa hemme korrosjon i eksospotter og preparater dertil. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår generelt absorberende preparater og spesielt blandinger av krystallinske zeolittiske molekylsikter som viser en synergistisk virkning med henblikk på evnen til å bibeholde et indre rom i bileksos-potter frie for kondensert vanndamp. Mere spesielt angår foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for å hemme korrosjon av metalldeler i en eksospotte brukt i forbindelse med en forbrenningsmotor.

Oppfinnelsen angår også en slik eksospotte for forbrenningsmotorer omfattende et metallhus gjennom hvilket eksosgasser skal strømme idet huset har et innløp og et utløp.

Korrosjon og resulterende sammenbrudd av eksospotter skyldes primært to korrosjonsmekanismer. Belastningskorrosjon forårsakes av vibrering, pålagte belastninger samt kjemisk virkning uten tap av metall. Feil kan typifiseres ved sprekkdannelse initiert av gropdannelse. Oppsprekking kan skje nær ikke-belastningsavlastede sveiser og korro-sjonstretthetsbruddet kan oppstå under dynamiske eller aldringsbelastningsbetingelser i korrosive omgivelser. Kjemisk korrosjon eller generell korrosjon forårsakes av generelt enhetlig fortynning og tap av metall som ikke ledsages av lokale virkninger slik som gropdannelse eller sprekking. Korrosiviteten i omgivelsene kan reduseres ved å redusere eller å endre temperatur, trykk, hastighet og/eller sammensetning. I generelle motorsystemer har det ikke vært noen veldig stor grad av frihet for i vesentlig grad å endre disse parametre fordi den optimale ytelse for forbrenningsmotorer så langt kjent er langt mer kritisk enn levetiden for eksospottesystemet.

Det er til nu foreslått å benytte adsorbsjonsmidler som krystallinske zeolitter i motoreksossystemer, i US-PS 3 067 002 der naturlige eller syntetiske alkali- eller jordalkali-metallaluminosilikater er effektive for å sorbere ikke-forbrente hydrokarboner. Under oppvarmingsperioder blir hydrokarboner først absorbert og så desorbert når eksos-gasstemperaturen og katalysatoren blir varm nok til helt å forbrenne disse hydrokarboner. For at et adsorbsjonsmiddel skal være effektivt for hydrokarbonadsorpsjon vil nærvær av fuktighet måtte unngås når man bruker hydrofile zeolitter. Et ikke-forbrennbar hydrofobt (organofilt) adsorbsjonsmiddel vil være et foretrukket produkt i Reid-prosessen. Krebs et al. spesifiserer i US-PS 3 618 314 NAX-molekylsikter som effektive for å filtrere ut karbonholdig partikkelformig materiale ved innarbeiding av adsorbsjonsmidlet i kammeret eller plater.

Det har også vært foreslått at adsorbs jonsegenskapene for krystallinske zeolitter og aktivert aluminiumoksyd kan benyttes på i det vesentlige ikke-katalytisk måte for å endre den kjemiske sammensetning av de korrosive omgivelser som periodevis finnes i en eksospottedel i et eksossystem, og således vesentlig øke levetiden for metalldelene i direkte kontakt med korrosive stoffer. Et slikt forsøk er beskrevet i US-PS 4 402 714 som en prosess som omfatter å anbringe en absorberende masse, fortrinnsvis av krystallinsk zeolitt-molekylsikt, i det indre rom derav, i en tilstrekkelig mengde til å forhindre kondensasjon av vanndamp fra motoreksosgass-ene på veggene derav etter motorstans. Denne prosedyre inhiberer i vesentlig grad korrosjon av metalldelene. Patentet beskriver videre som foretrukken zeolittadsorbsjons-masse en som har porestørrelser på minst 3,2 Å, et over-flateareal på minst 350 m^/g, et Si02:Al2C>3 molforhold fra 4 til 20 og en vannadsorbsjonskapasitet ved 100°C og et vanndamptrykk på 80 mm Hg på minst 4 vekt-%, beregnet på den vannfrie vekt av zeolitten. Spesifikt inkluderer zeolittene i denne klasse naturlig forekommende og syntetiske zeolitter som mordenitt, kabazitt, erionitt, klinoptilitt, zeolitt f?, ZSM-5, ZSM-11, ZSM-12,, zeolitt (3, zeolitt T og zeolitt L. Aktivert aluminiumoksyd er også sagt å gi tilsvarende resultater.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å forbedre den kjente teknikk og angår i henhold til dette en fremgangsmåte for å hemme korrosjon av metalldeler i en eksospotte brukt i forbindelse med en forbrenningsmotor hvor det i eksospottens indre rom anbringes en absorberende masse som omfatter et krystallinsk, zeolitisk aluminiumsilikat med hvilket enhver gass som kommer inn i eksospotten fra forbrenningsmotoren eller den omgivende atmosfære, kommer i kontakt, og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at det zeolitiske aluminiumsilikat dannes av en blanding av krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat med kabazittkrystallstruktur og et zeolittisk aluminiumsilikat med faujasittkrystallstruktur.

Oppfinnelsen angår som nevnt ovenfor også en eksospotte for forbrenningsmotorer og omfattende et metallhus gjennom hvilket eksosgasser skal strømme idet huset har et innløp og et utløp og en absorberende masse som omfatter et krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat, som kommer i kontakt med enhver gass som kommer inn i metallhuset fra forbrenningsmotoren eller den omgivende atmosfære, og eksospotten karakteriseres ved at det zeolittisk aluminumsilikat består av en blanding av et krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat med kabazittkrystallstruktur og et zeolittisk aluminiumsilikat med faujasittkrystallstruktur.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere under henvisning til de ledsagende tegninger der: Fig. 1 er et planriss av en typisk eksospotte inneholdende et zeolitt adsorbsjonspreparat ifølge en utførelsesform av oppfinnelsen, idet huset delvis er skåret vekk; Fig. 2 er et sideriss av eksospotten i fig. 1 der huset delvis er skåret vekk, og tatt som illustrert i det vesentlige langs linjen 2-2 i fig. 1; Fig. 3 er et delplanriss av en av innføringsrørene inneholdende adsorbsjonsmidler i forstørret målestokk; Fig. 4 er et oppriss av et av innføringsrørene i fig. 3 med huset delvis skåret bort.

Spesielt under henvisning til fig. 1 i tegningene er en utførelsesform av en eksospotte ifølge oppfinnelsen generelt antydet med 10. Eksospotten 10 omfatter et eliptisk metallisk hus 12 med endevegger 14 og 15 og indre stoppskiver eller delevegger 16, 17, 18, 19 og 20 som oppdeler eksos-potterommet i kammer 21, 22, 23, 24, 25 og 26. Tre perforerte rør 28, 29 og 30 er båret i deleveggene 18 og 19. Innløpsrøret 32, båret av veggene 16 og 17 samt endeveggen 14 står i forbindelse med det perforerte rør 28. Utløpsrør 34, båret av skilleveggen 20 og endeveggen 15 står i forbindelse med det perforerte rør 29 og strekker seg ut av huset fra denne. Skilleveggen 20 har en åpning 36 i linje med det perforerte rør 28 for å forbinde kamrene 21 og 22, og skilleveggene 17 og 16 er åpninger 38 henholdsvis 40 i linje med det perforerte rør 30 for å forbinde kamrene 24, 25 og 26. Motoreksosgasser trer inn i innløpsrøret 22 og føres gjennom det perforerte rør 28 og gasstrømmen deles og gjenoppdeles av det perforerte rør- og kammersystemet slik at forskjellige andeler beveger seg i forskjellige avstander i eksospotten før utgang gjennom utløpsrøret 34. Hvert av kamrene 21, 23, 24, 25 og 26 inneholder forbundet med veggen en adsorbsjonsmiddelholdig anordning 42 som er vist i større detalj i figurene 3 og 4.

Med henblikk på fig. 4 blir den adsorbsjonsmiddelholdige anordning 42 utgjort av en sylindrisk metalldukvegg 44 festet til metallplaten 45 idet den sistnevnte tjener til å feste den adsorbsjonsmiddelholdige anordning til veggen av huset på en hvilken som helst hensiktsmessig måte slik som punktsveising og lignende. Adsorbsjonsmiddelpartiklene 46 holdes i skålen 42 ved hjelp av en tildekkende metallduk 47 som tillater lett kontakt mellom adsorbsjonsmiddelpartikler og gasser i eksospotten.

De forbedrede adsorbsjonsmiddelpreparater omfatter en kombinasjon av en krystallinsk zeolitt med kabazittkrystallstruktur med en krystallinsk zeolitt med en faujasittkrystallstruktur. Denne kombinasjon av zeolitter viser benyttet i ovenfor nevnte eksospotter å gi fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen en uventet synergisme med henblikk på å redusere mengden pottekorrosjon.

Mineralet kabazitt (også tidligere kalt akadialitt, hayde-nitt, phakolitt og glottalitt) er en ofte forekommende zeolitt som finnes blant annet i Irland, Nova Scotia og Colorado, USA, og har et typisk enhetscelleinnhold. C& 2~

[(AIO2)4(Si02)g.13 H2O. Denne er den foretrukne kabazitt-type zeolitten som anvendes ifølge oppfinnelsen. Syntetiske former av kabazitt-type-strukturen er også kjent, spesielt zeolitt D, hvis syntese og struktur er beskrevet i detalj i GB-PS 868.846.

Faujasitt-typen av krystallinsk zeolitt representeres prinsippielt ved de velkjente syntetiske zeolitt X og zeolitt Y. På det nuværende tidspunkt er det ikke kjent noen vesentlige avleiringer av mineralet faujasitt. Zeolitt X har et maksimalt molforhold SiC^A^C^ på 3, og har i henhold til dette ikke noen særlig motstandsevne mot strukturell - nedbrytning på grunn av syre. Zeolitt Y og de myriader av modifiserte former som finnes kan ha molforhold Si02:Al203 på over 3 og opptil flere hundre. Fortrinnsvis benyttes en zeolitt Y med et molforhold S102:A1203 fra 4 til 20.

Den synergistiske virkning av kombinasjonen av kabazitt-typen og faujasitt-typen av zeolitter for å inhibere lydpottekor-rosjon bekreftes i blandinger av de to i alle andeler, men vises mer signifikant og således foretrukket når en av zeolitt-typene er tilstede i en mengde fra 1/3 til 3 ganger av den andre zeolitt-typen på vannfri vektbasis. Som her brukt er den vannfrie vekt av en zeolittbestanddel vilkårlig definert som vekten av zeolitten etter at den er kalsinert i vakuum ved 300"C i 3 timer. Mere foretrukket utgjør de kombinerte zeolitter av kabazitt-typen og faujasitt-typen minst ca. 70 vekt-deler av den totale adsorbsjonsmiddelholdige masse som innføres til det indre av eksospotten. De gjenværende 3056 av massen kan bestå av flere av de kjente zeolittbindemiddelmaterialer slik som leirer, aluminiumoksyd og silisiumoksyder. Granulære, ekstruderte, kuleformede eller andre monolittiske former av den adsorberende masse er foretrukket fremfor pulver på grunn av de høye lokale gass-strømhastigheter gjennom lydpotten som kan fluidisere partiklene og føre dem ut av eksossystemet.

Av de forskjellige kationformer i hvilke de foreliggende zeolittmaterialer kan eksistere er det foretrukket at av faujasitt-type zeolitten er minst ca. 50% av AlC^-nettverk-tetraedrene forbundet med natriumkationer, og at minst 50% av AlC>4-tetraedrene av kåbazitt-type-zeolitten er forbundet med natriumkationer eller kalsiumkationer eller en kombinasjon av disse to.

Mens det er foretrukket at begge typer zeolitt som benyttes kombineres til den samme adsorbsjonsmasse, vil det være klart for fagmannan at et antall forskjellige arrangementer er mulig som gir de ønskede resultater og som ligger innenfor oppfinnelsens ramme. For eksempel kan krystaller av begge zeolitt-typer i større eller mindre homogen grad inneholdes i den samme bundne partikkel, og et antall slike partikler kombinert eller aggregert i den totale adsorberende masse. Videre kan krystaller av hver zeolittart separat tilblandes med eller uten tilsatt bindemiddel, til partikler som så blandes og eventuelt agglomereres til en eller flere større enheter. Videre kan agglomerater av krystaller av en zeolittart blandes med krystallitter eller pulvere av de andre arter og tilblandes til en eller flere større adsorberende masser. Et antall isolerte adsorberende masser kan lokaliseres på forskjellige punkter i eksospotten. Anbragt i en bileksospotte oppnås den differensielle eller arbeidskapa-siteten for vann når det gjelder den adsorberende masse på grunn av at massen regenereres in situ på grunn av den måte betingelsene endrer seg på. Regenerering eller desorpsjon oppnås når motoren løper og temperaturen i eksosgassene hurtig øker mens temperaturen i metalleksossystemet øker langsomt på grunn av den termiske brønn. Således til et foretrukket punkt for en adsorberende masse for regenerer-inger være nær varmeeksosgassen og ikke langt fra denne fordi den adsorberende masse ville oppføre seg som en termisk brønn. Selv om vanninnholdet i eksosgassen er høyt, opptil 10 volum-56, er den relative metning for denne gass ved 315 til, 426°C lav og den adsorberende masse har lav likevekts-vannbelastning; derfor må desorpsjon inntre. Desorbert vann feies ut av eksossystemet av de etterfølgende eksosgasser. Adsorbsjon inntrer når motoren er slått av og strømmen av eksosgasser stanser og hele eksossystemet begynner å kjøles av til omgivelsestemperaturer. Etterhvert som eksosgassene avkjøles blir den relative metning av gassen øket med konstant vanninnhold, duggpunkt, og den adsorberende masse vil ha en høyere likevektsbelastning. Fordi den adsorberende masse kan ansees som en isolator sammenlignet med metallvegg-ene i eksospotten, legger dette spesielle krav på den adsorberende masse. Denne må adsorbere vanndamp før metallet avkjøles til under duggpunktet for eksosgassen. I henhold til dette må den mengde adsorberende masse som er nødvendig være den mengde som forhindrer vannkondens til enhver tid i eksospottekammeret. Dette betyr et totalt zeolittkrav på 1,258,1 pr. 1 eksospottevolum. Ytterligere adsorbsjonsmiddel er selvfølgelig nødvendig for å oppveie aldring og dermed følgende reduksjon av adsorbsjonsegenskapene.

Måten for anbringelse av adsorbsjonsmidlet i det indre av eksospotten er ingen vesentlig faktor ifølge oppfinnelsen. Det er av åpenbar betydning at alt indre rom er i god forbindelse med adsorbsjonsmidlet og at adsorbsjonsmidlet forblir i eksospotten på tross av tendensen til utstøting på grunn av kraften av eksosgassen som gjennomløper eksospotten. En eksospotte består generelt av et enkelt ytre hus inneholdende flere indre kamre med forbindende rør. Kamrene oppnås ved hjelp av indre metallskott eller -vegger som holdes i stilling og bærer det indre rørverk. Fordi strømmen av eksosgasser ikke nødvendigvis er konstant eller sogar kontinuerlig, gjennom alle kamrene, kan det ikke antas at eksosgassene er godt blandet i en eksospotte. Derfor er det foretrukket å fordele adsorbsjonsmaterialet blant alle de indre kamre i eksospotten.

Uavhengige beholderanordninger som rør, puter, poser og sekker kan fremstilles av termisk stabilt og permeabelt materiale idet hver inneholder en liten mengde på 1 til 50 g adsorbsjonsmiddel. Disse kan så anbringes i hvert kammer under fremstillingstrinnet. Innretningene kan ligge løse eller kan holdes i stilling på en hvilken som helst måte som for eksempel ved hjelp av klips, punktsveising eller lignende, uten at det krever noen vesentlig endring av eksisterende fremstillingsprosedyrer. Sammensatte eksospotter kan også gjenutstyres med adsorbsjonsmiddel ved innføring av disse i i det vesentlige to kammere via eksos- og utløpsrøret.

Integrale beholderanretninger kan også benyttes men kan kreve en endring i de eksisterende konstruksjoner og fremstillingsprosedyrer. Disse anordninger kan bestå av en anordning for immobilisering av adsorbsjonsmidlet i perforerte metallbokser mellom duker og skott, eller i ekspanderte metallkomponenter. Adsorbsjonsmiddel kan også legges mellom indre og ytre skall som utgjør det ytre hus der det indre har perforeringer for å tillate at adsorbsjonsmidlet kommer i kontakt med gassen.

Belegninger for rør, skott og/eller indre overflater med adsorbsjonsmiddel er også tenkelig. Simulerte belegg kan gjennomføres med et adsorbsjonsmiddelfylt materiale eller en varmemotstandsdyktig tape. Virkelige slippbelegg fremstilt av silisiumrike oppslemminger av absorberende pulver kan også benyttes for å belegge overflater. En slik oppslemming kan benyttes for dypping, sprøyting eller på annen måte å dekke en hvilken som helst overflate. Belegget herdes ved oppvarming av delen til over 200°C, enten under fremstilling eller på kjøretøyet.

Oppfinnelsen og de oppnådde forbedringer skal illustreres i det følgende eksempel:

Eksempel 1

54 personbiler ble utstyrt med nye eksospotter. Hver var utstyrt med en dør i bunnen for å tillate tilgang til de indre kamre. Hver eksospotte bortsett fra kontroller inneholdt 50 g av en adsorberende masse inneholdt i findukede poser. I tillegg inneholdt alle eksospotter 6 korro-sjonsprøvekuporiger fremstilt fra det samme metall som ble benyttet ved fremstilling av de samme eksospotter. Tre slike ble festet i det sentrale kjerneområdet nær gassrørene. Korrosjonshastigheten målt her kalles senere korrosjonshast-ighetene i posisjon "B". De gjenværende 3 ble festet til den nedre indre husvegg der man skulle tro ethvert kondensat ville samles. Korrosjonsgrader som her ble målt kalles senere korrosjonsgrader ved posisjon "A". En korrosjons-kupong ble tatt fra hver posisjon i tre intervaller under en total prøveperiode som varte noe mindre enn 1 år. De innhentede prøver ble renset, behandlet på forhånd, og veiet ved en systematisk prosedyre. Vekttapet på grunn av

metallfortynning forårsaket av korrosjon ble bestemt ved subtraksjon av prøvevekten fra den opprinnelige noterte vekt før den ble anbragt I de korrosive omgivelser i eksospotten. Korrosjonsgraden ble beregnet ved å dividere vekttapet med antall dager som prøven var i eksospotten og å uttrykke denne grad ved en tykkelsesreduksjon i milenheter pr. år. Ikke alle adsorberende masser ble prøvet i det samme antall i kjøretøyet og enkelte prøver ble mistet under prøven. I tillegg ble forskjellige utførelsesformer og modeller benyttet der hver hadde sin ene driftshistorie. Alle bilene var opprinnelig utstyrt med katalytiske konvertere av variabel og ukjent aktivitet og/eller ytelse. Motorene for alle prøvebilene hadde enten 4 eller 6 sylindre og ble benyttet primært som kortdistansepassasjerbiler, det vil si mindre enn 80 km/dag. Den sistnevnte kategori kjøretøyer var mistenkt for å gi de høyeste korrosjonsgrader. I lys av de tidligere ukontrollerbare variabler ble konvensjonelle statistiske analyser anvendt på de oppnådde råprøvedata. Alle korrosjonsgradsdata ble analysert både hva angår adsorbsjonsmassebehandlingstypen og som et kombinert aggragat av data. En digresjonsanalyse av aggregatet ble gjort mot tidligere nevnte ukontrollerbare variabler. Dette ble gjort for å bestemme hvis noen behandlingstyper utilsiktet ble fokusert til å ha lav eller høy korrosjonsgrad på grunn av kjøretøyets type, kjøretøyets alder, kjøredistanse, kjørt prøvedistanse, sylindre eller eksospottevolum. Det ble funnet å være en liten men betydelig korrelasjon mot kjøretøyalder og mot den noe usikre variabel, kjøretøyets distansealder. Således ble hvert korrosjonsdatapunkt justert med den kovariante kjøretøyalder ved bruk av den definerte regresjonstilpasning av data. Derfor er kun justerte ikke-fokuserte data vist i den følgende tabell:

Korrosjonsgradsdata i den ovenfor angitte tabell presenterer uttrykt ved relative uttrykksformer. Det betyr at den midlere korrosjonsgrad observert for 39 bestemmelser med behandlingstype 1, zeolittype NaY, var 6056 av den midlere korrosjonsgrad observert for 78 bestemmelser ved kontroll. Pålitelighetsnivåene forbundet med den relative reduksjon i korrosjonsgrad mot kontrollene (type n i forhold til 4) er gitt som "t-statistisk" og den dermed forbundne sannsynlighet av hypotesen er ukorrekt. For behandlingstype 1 var det kun 6,656 sjanse at bestemmelsene for NaY og behandlingstype 4 kom fra samme populasjon. Med andre ord er konfIdensnivået forbundet med resulterende relative midlere korrosjonsgrad 93 ,456, Hvis kun retningsantydet forbedring betraktes skulle en enkelsidig eller enfølgesannsynlighet resultere i et konfidensnivå på 96,756 (1-0,5 x P > t) .. I tabellen ble korrosjonsgradsdatabehandlinger av typene 1 og 2 kombinert i en blanding av omtrent 50 vekt-56 av hver zeolitt-type med egnede mengder bindemiddel. Mens behandlingstypene 1, 2 og 3 alle viste signifikantreduksjon i korrosjonsgrad mot kontrollene viste behandlingstype 3 den laveste totale korrosjonsgrad. Det er ikke åpenbart eller forventet etter analyse av sluttresultatene at en kombinasjon av behandlingstypene 1 og 2 ville resultere i noen forbedring. Således ville man antisipere at kombinasjonen ville gjøre en god behandling (type 1) mindre effektiv (i retning mot type 2). Fordi all prøving ble kjørt parallelt var det ingen mulighet å forutsi denne uventede gjensidige påvirkning. Pålitelig-heten i differansen mellom relativ midlere korrosjonsgrader mellom de forskjellige behandlinger, type 1 og type 2 mot type 3 (type n mot 3) er også gitt i tabellen. Fordi de midlere verdier ligger nærmere hverandre reduseres konklu-sjonenes pålitelighet. Således er man kun 4056 henholdsvis 63,556 sikker på at behandlingstypene 1 henholdsvis 2 skiller seg noe vesentlig fra 3. Tatt i betraktning type 3 som kun en forbedring er man kun 7056 henholdsvis 82 ,556 (enkeltsidig) sikker på en forbedring. Selv om behandlingstypene 1 og 3 er i det vesentlige de samme er det rimelig pålitelighet at behandlingstype 2 er verre og retningsforbedringen er derfor uventet.

Som en ytterligere fordel er det funnet at bundet kabatitt har utmerket fysikalsk integritet og således er resistent overfor termisk og fysisk nedbrytning i eksospotten under betingelser for normal kjøretøydrift. Blandingen av mindre kostbare mineraltyper med de mere kostbare syntetiske typer, zeolitt type Y, kan også være økonomisk attraktive.

Claims (12)

1. Fremgangsmåte for å hemme korrosjon av metalldeler i en eksospotte brukt i forbindelse med en forbrenningsmotor, hvor det i eksospottens Indre rom anbringes en absorberende masse som omfatter et krystallinsk zeolittisk aluminiumsilikat med hvilket enhver gass som kommer inn i eksospotten fra forbrenningsmotoren eller den omgivende atmosfære, kommer i kontakt, karakterisert ved at det zeolittiske aluminiumsilikat dannes av en blanding av krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat med kabazitkrystallstruk-tur og et zeolittisk aluminiumsilikat med faujasittkrystallstruktur .

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det zeolittiske aluminosilIkat med kabasitt-krystallstruktur dannes av en mineralsk kabazitt og at det zeolittiske aluminosilikat med faujasitkrystallstruktur dannes av en type Y-zeolitt med et molforhold S102/A1203 fra ca. 4 til ca. 20.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det zeolittiske adsorbsjonsmiddel benyttes i en mengde av ca. 12,5 til ca. 62,2 g/10 1 Indre lydpotterom.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det zeolittiske aluminosilikat med kapasitt-krystallstruktur er tilstede i en mengde fra 1/3 til 3 ganger, beregnet på vannfri basis, av mengden zeolittisk aluminosilikat med faujasittkrystallstruktur.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at minst ca. 5056 av AIO4 skjelett-tetraederne i type Y-zeolitten forbindes med natriumkationer, og at minst ca. 5056 av AIO4 skjelett-tetraederne i den mineralske kabazitt forbindes med natriumkationer eller kalsiumioner eller en blanding derav.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at de zeolittiske aluminosilikater omfatter minst 7056, beregnet på vannfri vekt, av den totale adsorberende masse idet resten i det vesentlige består av uorganisk bindemiddel.

7. Eksospotte for forbrenningsmotorer omfattende et metallhus (12, 10, 15) gjennom hvilket eksosgasser skal strømme idet huset har et innløp (32) og utløp (34) og en adsorberende masse (46) som omfatter et krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat, som kommer i kontakt med enhver gass som kommer inn i metallhuset fra forbrenningsmotoren eller den omgivende atmosfære, karakterisert ved at det zeolittiske aluminiumsilikat består av en blanding av et krystallinsk, zeolittisk aluminiumsilikat med kabazittkrystallstruktur og et zeolittisk aluminiumsilikat med faujasittkrystallstruktur.

8. Eksosli— potte ifølge krav 7, karakterisert ved at det zeolittiske aluminosilikat med kabazittkrystallstruktur er i form av mineralet kabazitt og det zeolittiske aluminosilikat med faujasittkrystallstruktur er i form av en type Y-zeolitt med et molforhold SIO2/AI2O3 fra ca. 4 til ca. 20.

9. Eksospotte ifølge krav 8, karakterisert ved at de zeolittiske adsorberende materialer er tilstede i en mengde av fra ca. 12,5 til ca. 31,2 g/10 1 indre tomrom i eksospotten.

10. Eksospotte ifølge krav 8, karakterisert ved at den zeolittiske aluminosilikat med kabazittkrystallstruktur er tilstede i en mengde av fra 1/3 til 3 ganger, beregnet på vannfri vekt, av mengden zeolittisk aluminosilikat med faujasittkrystallstruktur.

11. Eksospotte Ifølge krav 8, karakterisert ved at minst 5056 av AIO4 skjelett-tetraederne av type Y-zeolitten forbindes med natriumkationet og at minst ca. 50% av AIO4 skjelett-tetraederne i den mineralske kabzitt er forbundet med natriumkationer eller kalsiumkationer eller en blanding derav.

12. Eksospotte ifølge krav 10, karakterisert ved at de zeolittiske aluminosilikater utgjør minst 7056, beregnet på vannfri basis, av den totale adsorberende masse mens resten består i det vesentlige av uorganisk bindemiddel.