NO163515B - Langrennski. - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en ski for langrenns-løp.

Langrennski som hittil anvendt, har et antall særmerkede kjennetegn, hvorav noen er fastlagt ved normer og løpende regel-verk. Det har blitt benyttet en høyre ski som er speilbilledformet til den venstre ski og disse har igjen hver for seg vært speilbilledformet om et langsgående vertikalplan. Dessuten har slike ski hatt en skitupplengde av en størrelsesorden på 40 cm og et avsmalnet bakparti av en størrelsesorden på 15 cm.

I den senere tid har det blant langrennsløpere, særlig under renn i bakkete terreng, blitt utøvet en teknikk som kalles ski-skøyting, som gjør det mulig å bedre hastigheten ved sportspres-tasjonen. Skiløperen styrer den ene ski i et sidespor, mens ved støtte via den nedre kant av den andre ski, denne plasseres nær-mest mulig opptil en retning vinkelrett på sporet, for derved å skyve skiløperen fremover, mens han understøttes på den først-nevnte ski under fremskyvningen, hvoretter den andre ski frigjø-res fra og løftes fra underlaget, for deretter å anbringes med støtteanlegg lengre fremme, ved det etterfølgende fraspark, og på nytt ved støtte via denne ski å utøve et nytt fraspark.

Denne skigåingsteknikk er i hovedsaken usymmetrisk og krever derfor ikke en fullstendig symmetri i hver ski eller symmetri mellom høyre og venstre ski, idet skiløperne, for størstepartens vedkommende, har en forkjærlighet til å benytte skien på den ene side til å utføre den nødvendige skyvkraft med maksimal effekt.

Vanlige symmetriske ski er ikke blitt tilrettelagt med oven-nevnte for øye, og gir derved heller ikke muligheten for å oppnå den optimale effekt som skiløperen tar sikte på under renn.

Med den foreliggende oppfinnelse tar man sikte på å oppnå en slik optimal effekt, ved å foreslå nye langrennski, hvor man unn-går det symmetriske prinsipp, for derved å forbedre grunnlaget for frasparket ved skiskøyting.

Med den foreliggende oppfinnelse kan man benytte den ene ski (eksempelvis den venstre ski eller den høyre ski) som støtteski og den andre ski som skyveski. Med andre ord kan man benytte et par ski hvor den ene ski er spesielt utformet til å danne skyveski, mens den andre ski er utformet til å danne støtteski. Men selvfølgelig, der brukeren ønsker å benytte to skyveski i ski-paret, vil dette også være mulig.

Skien ifølge oppfinnelsen er kjennetegnet ved at skiens indre sidekant som løper stort sett rettlinjet over en sideflatestrekning (m) og som er avgrenset mellom punktene ved skiens maksimale bredde fortil (bv) og baktil (bh) er lengre en sideflatestrekningen på skiens ytre sidekant.

Den foreliggende oppfinnelse skal beskrives i nærmere detaljer i det etterfølgende under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1 viser en skiløper i aksjon, idet han foretar et fraspark ved skiskøytingsteknikk, hvor skiløperens høyre ski er anbragt i et skispor, mens skiløperens venstre ski er vist ute av inngrep med underlaget etter fortatt fraspark. Fig. 2 viser et par ski ifølge oppfinnelsen, som er utformet innbyrdes speilbilledformete og som har den ene sidekant utformet forskjellig fra den øvrige sidekant. Fig. 3 viser et snitt langs linjen A-A til venstre i fig. 2. Fig. 4 viser et par ski ifølge oppfinnelsen, hvor skiene er speilbilledmessig avvikende i forhold til hverandre, idet den høyre (på tegningen den øvre) ski er spesielt beregnet til å danne den foretrukne frasparkski under skiskøyting.

For å lette forståelsen av den etterfølgende beskrivelse er det i det etterfølgende, så langt som mulig, benyttet uttrykk og definisjoner samt symboler ifølge internasjonalt standard-system ISO/DIS 7796, som er velkjent for fagmannen på området og som det skal henvises til i det etterfølgende.

Som angitt ovenfor og som vist i fig. 1, under utførelse av fraspark ved skiskøyting, kan i det viste utførelseseksempel den høyre ski D være anbrakt i skisporet, mens den venstre ski G anbringes på tvers av eller skråttstillet i forhold til skisporet, for derved å utøve selve frasparket, og det fremgår at an-legget mot snøen foregår via skiens G kantparti 1.

For at dette anlegg skal bli så effektivt som mulig, ifølge oppfinnelsen, bør skiens G berøringsflate mot snøen bli så stor som mulig. I denne anledning har den indre kant, regnet i planet, et stort sett rettlinjet forløp. Blant annet er dette stort sett rettlinjete forløp lengre enn innerpartiet av skiens G sidekant-linje, dvs. den lengde som måles mellom skiens G endepunkter med maksimal bredde fortil ved bv og tilsvarende med maksimal bredde baktil ved bh. Lengden på denne sideflatelinje er vist ved m i fig. 2, hvor man ser at den rettlinjete innerside 1 er avfaset ved 11 fra skispissen til punktet med maksimal bredde bv, noe som øker støtteflaten ved dette parti. Det foretrekkes, slik som vist i fig. 2, at den indre rettlinjete kant 1 ved partiet med maksimal bredde bh er avfaset ved partiet 12 i retning mot skiens G bakre ende. For bedre å anskueliggjøre dette arrangement i fig. 2, er det med strekprikkete linjer vist skiens innerprofil som i skiens plan symmetrisk svarer til skiens ytterprofil.

Under utøvelse av fraspark ved skiskøyting, slik som vist, bemerkes det at bare den ene ski D er opptatt, i skisporet, mens ved den andre ski G, som bare danner støtte under selve fremskyvningen, er betydningen av skituppen, som er ombøyet i retning oppad for derved lettvint å overvinne hindringer, henholdsvis det avsmalnete bakparti, av vesentlig mindre betydning enn i vanlige tilfeller. Lengden på skituppen og på skiens avsmalnete bakparti ifølge oppfinnelsen, kan fortrinnsvis reduseres betydelig i forhold til kjente løsninger, og tilsvarende gjelder for skituppens høyde samt høyden på skiens bakre parti. Denne lengdereduksjon medfører at skien blir lettere og at skiløperen kan redusere den kraft som han må utøve under fremskyvningen, idet han, mens han er understøttet via skien D i skisporet, må løfte og frigjøre skien G som han skal danne anlegg med, slik som vist i fraspark-fasen som vist i fig. 1. Det må dessuten fremheves at i denne fase har frasparkskiens G skitupp tendens til å slepes langs og å henge seg fast i snøoverflaten, noe som hindrer skiløperen i å holde balansen og som skiløperen må kompensere for med økende muskeltretthet som følge, nop som ytterligere gjør det ønskelig med en særlig kort skitupp, dvs. med et liten avstand mellom slutten av det rettlinjete parti av den indre kant 1, 11 og skispissen. Herav følger, regnet i skiens plan, at man ved skituppens innerkant 7 får en profil som er kraftig bøyet, men som lett slipper underlaget. Når det gjelder skiens ytterprofil, regnet i skiens plan, markerer det avrundete forløp 8 med svak bøying, fra punktet bv med maksimal bredde, slutten av det rettlinjete parti av den ytre sideflate 2, som svarer til sideflatelinjen m, som løper fra enden, av det rettlinjete parti av innersideflaten 1 til skispissen, noe som også tillater at skiens forparti kan gjøres betydelig lettere. Det fremgår videre herav at også i området ved skiens bakre ende, kan skien gjøres betydelig lettere ved å gi ytterprofilen, regnet i skiens plan, en avrundet form 3 for derved så brått som mulig å kunne frigjøre skien fra underlaget ved det bakre punkt med maksimal bredde bh.

Fig. 3 viser i snitt langs linjen A-A i fig. 2 en særlig gunstig utforming av skituppen. Dersom ytterpartiet 4 av skituppen, som vanligvis er rektangulær, avrundes ved innerkanten 5, slik som vist ved 6, frå skiens nedre flate til skiens øvre flate, kan dette parti av skituppen gjøres ytterligere lettere, og ved i tillegg å hindre en skarp kant ved den indre, nedre sidekant, får skituppen mindre berøring med snøen når skiløperen skal løfte skien, før han tar fatt på det etterfølgende fraspark.

Av det foranstående fremgår det at skiløperen, som vist i fig. 1, når han benytter skiskøytingsfraspark, kan være utstyrt med en vanlig høyre ski D og en venstre ski G utformet ifølge oppfinnelsen. Når man imidlertid under deltakelse i renn har de ifølge oppfinnelsen foretrukne seksjoner på den ene ski og foretrukne seksjoner på den andre ski, er det viktig at slike ski er stort sett i balanse, og det vil da være en fordel for skiløperen å bruke et par ski hvor begge ski er utformet ifølge oppfinnelsen, og nærmere bestemt et par ski som er innbyrdes speilbilledformete, slik som vist i fig. 2. I andre løp, hvor skiløpere kan ha en forkjærlighet for å bruke skien på den ene side i forhold til den andre, kan det tilsvarende benyttes et par ski ifølge oppfinnelsen, hvor den ski, som først og fremst er beregnet til å tjene som frasparkski, kan være vesentlig kortere men lettere enn den ski som vanligvis løper i skisporet. Et slikt par ski er vist i fig. 4, hvor den høyre ski D er spesielt beregnet til bruk som frasparkski, mens den venstre ski G er beregnet til å holdes på plass i og å gli i skisporet.

Claims (1)

1. Ski for langrennsløp,karakterisert ved

   at skiens indre sidekant (1), som løper stort sett rettlinjet over en sideflatestrekning (m), og som er avgrenset mellom punktene (11,12) ved skiens maksimale bredde fortil (bv) og baktil (bh), er lengre enn sideflatestrekningen på skiens ytre sidekant (2).