NO157777B - Transportanordning for faststoffer. - Google Patents

Description

Bensintilsetning.

Foreliggende oppfinnelse angår en bensintilsetning for flere formål og mer spesielt en bensintilsetning som ikke i vesentlig grad fremmer vanndispersjon i bensin.

Forskjellige nitrogenholdige derivater

av alkenyl-ravsyreanhydrid med høy molekylvekt er kjent som bunnfalls-disperger-

ende midler for smøreoljer og er beskrevet i U.S. patentene 3 018 247, 3 018 250 og 3 018 291. Et spesielt effektivt derivat av denne generelle type fremstilles ved å rea-

gere et alkenyl-ravsyreanhydrid med et polyamin, f. eks. tetraetylenpentamin, slik det er beskrevet i australsk patent nr.

254 998. Nylig har man funnet at additiver av den sistnevnte type kan bedre sin bunn-falls-dispergerende effekt i smøreoljer ved å omdanne polyaminet til et 2-imidazolin,

som så kondenseres med alkenyl-ravsyreanhydridet. Disse additiver er også bruk-

bare i bensin. De reduserer veivkassebunn-

fall og stempelbelegg. De er gode korro-sjonsinhibitorer og bedrer bensinens sta-

bilitet under lagring.

Skjønt disse additiver er effektive i

bensin oppstår det et alvorlig problem ved dette bruk. Under transport og lagring vil bensin ofte komme i kontakt med bunn-

fall av vann. Ordinært vil det da skille seg ut to separate faser, en klar bensinfase og et vannlag.

De ovenfor nevnte additiver fremmer dispersjon av vann i bensinen. Dette er ikke ønskelig av mange grunner, f. eks. ved

at det dispergerte vann forårsaker forgas-serising som igjen resulterer i krafttap og tap av maskineffektivitet.

Dessuten fremmer disse dispergerende additiver en bensin-i-vann-emulsjon, og denne kremaktige additivbensin-i-vann-emulsjon er uønsket da den resulterer i tap av bensin og additiv og representerer et problem ved behandlingen av vannbunn-

fall med høye bensin-konsentrasjoner. Det er derfor en hensikt med denne oppfin-

nelse å gi et additiv (som inneholder de ovenfor beskrevne imidazolin-alkenyl-ravsyreanhydrid-kondensasjonsprodukter)

som gir en i alt vesentlig separasjon av bensin og vann.

Hensikten ved denne oppfinnelse opp-

nås ved å bruke imidazolin-alkenylravsyreanhydridet sammen med en bensulfon-

syre og en etoksylert dimerisk syre.

Additivets sammensetning innbefatter

et additiv fremstilt ved kondensering av et imidazolin med et alkenyl-ravsyrean-

hydrid i kombinasjon med en benzensulfonsyre og en etoksylert dimerisk syre. I

en foretrukket utførelse av denne oppfin-

nelse er en oppløsende olje innbefattet i additiv-sammensetningen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt en additivblanding som ikke fremmer dispersjon av vann i bensin, kjennetegnet ved at blandingen består av:

en større mengde av et imidazolin-alkenyl-ravsyreanhydrid-kondensasjonsprodukt med følgende formel:

hvor R og R' er hydrogen og hydrokarbon-radikaler, forutsatt at minst en av de nevnte R og R' er et hydrokarbon-radikal, og hvor det totale antall karbonatomer i R og R' er mellom 40 og 250, R" er et alifatisk hydrokarbon-radikal på fra 1 til 30 karbonatomer, n er 2 eller 3 og m er fra 0 til 10, og en mindre mengde, tilstrekkelig til å gi blandingen evnen til å fremme en separasjon av bensin og vann av følgende kombinasjon: en alkylbenzen-sulfonsyre hvor alkylgruppen inneholder fra 1 til 30 karbonatomer, fortrinnsvis dodecylbenzen-sulfonsyre, og reaksjonsproduktene av en polyalkylenglykol, fortrinnsvis polyetylenglykol, og et ravfarget viskøst residuum som inneholder langkjedede polykarboksylsyrer med et syrenummer på mellom 140 og 165, et jodnummer på mellom 30 og 60, og som er det ikke-flyktige materiale som blir igjen etter en vakuumdestillasjon ved 4 mm Hg og 270° C av sideproduktsyrene som oppnås ved fremstillingen av sebasinsyre fra ricinusolje ved behandling med alkali.

Alkenylravsyreanhydridene kan lett fremstilles ved å reagere maleinsyre med en organisk forbindelse som har en ende-dobbeltbinding og derved gi forbindelser med følgende generelle formel:

hvor R og R' kan være hydrogen eller hyd-rokarbonradikaler som enten kan være substituerte (f. eks. klorinerte eller sul-fonerte) eller usubstituerte, inklusive alifatiske, acykliske, aromatiske radikaler, etc, skjønt minst en av R og R' må være en hydrokarbongruppe. Tilsammen vil R og R' vanligvis inneholde fra 40 til 250, fordelaktig fra 70 til 120 karbonatomer. Primært på grunn av at det er lett å skaffe til en lav pris, så oppnås alkenyldelen av mole-kylet fordelaktig ved å reagere maleinan-hydridet med en polymer av en C2 til C5 monoolefin, hvor nevnte polymer vanligvis vil ha en molekyvekt på fra 700 til 2300, f. eks. fra 800 til 1300. Et spesielt foretrukket eksempel på en slik olefinpolymer er polyisobutylen. I dette tilfelle vil R' være hydrogen, mens R vil være radikalet:

hvor n' er bestemt av molekylvekten på det anvendte polyisobutylen.

Fremstillingen av alkenyl-ravsyreanhydrid er kjent innen organisk kjemi, se f. eks. U.S. patent 3 018 250, kolonne 3, linjene 57 til 71, eksempel 1. Vanligvis opp-varmes ganske enkelt ekvimolekylære deler av maleinanhydrid og olefinmaterialet sammen. Inerte oppløsningsmidler, som toluen, xylen, etc, kan brukes som for-tynnede midler for å senke viskositeten på reaksjonsproduktet i de tilfeller hvor man har et meget viskost alkenylmateriale, for å lette den påfølgende filtrering av reaksjonsproduktet. Oppløsningsmidlet kan fjernes senere ved fordampning. I visse tilfeller, hvor fortynningsmidlet er høyt-kokende og ikke er skadelig i sluttpro-duktet, kan det ganske enkelt forbli i reaksjonsproduktet. Denne fremstilling av alkenyl-ravsyreanhydridet illustreres ved følgende ligning:

hvor R og R' har samme betydning som nevnt foran. Det imidazolin som reageres med alkenyl-ravsyreanhydridet kan fremstilles ved en I kondenseringsreaksjon mellom en karboksylsyre og et alifatisk polyamin, slik det er vist i følgende ligning hvor det er anvendt en monokarboksylisk syre:

hvor R" er et Cj til C30, fordelaktig et C1 til C,8 alifatisk hydrokarbonradikal enten mettet eller umettet, av en fettsyre, n er 2 eller 3 og m er fra 0 til 10, fordelaktig fra 0 til 3. Istedenfor en monokarboksylisk syre, slik det er vist ovenfor, kan også dikarbok-sylsyrer anvendes, i hvilket tilfelle begge karboksylsyregruppene kan reagere med et ende-amin i to forskjellige polyaminmole-kyler.

Eksempler på brukbare syrer innbefatter eddiksyre, fumarsyre, kaprinsyre, laurinsyre, oljesyre, linolsyre, stearinsyre, etc. Eddiksyre er spesielt foretrukket siden den danner et imidazolin med et minimum av karbonatomer. Syren bidrar således ikke så meget til det endelige produkt, bortsett fra at det tillater dannelse av et imidazolin, og jo lavere molekylvekt på syren, jo mer effektivt synes det endelige produkt å være i evne til å dispergere bunnfall pr. vekt endelig produkt. Med andre ord, syrer med høy molekylvekt bidrar til volum-økning uten vesentlig forbedring, slik at man heller får tap av effektivtet i det endelige produkt på vektbasis, skjønt høyere syrer kan brukes.

Eksempler på polyaminer som kan brukes i ovennevnte reaksjon innbefatter dietylentriamin, tetraetylenpentamin, oktaetylennonamin, tetrapropylenpenta-min, etc.

Den imidazolindannende reaksjon mellom syren og polyamidet kan utføres ved en enkel blanding av omtrent støkio-metriske mengder av de to rektanter, etter-fulgt av oppvarmning til ref lux og fjerning av vannet etter kondenseringen. Et inert oppløsningsmiddel som heptan eller toluen kan brukes hvis dette er ønskelig, som vannopptagende middel for å lette fjerningen av reaksjonsvannet. Oppløsningsmidlet kan så senere fjernes ved fordampning.

Det tredje trinn i fremstillingen av produktet ifølge denne oppfinnelse inkluderer reaksjonen mellom imidazolinet med alkenyl-ravsyreanhydridet. Denne reaksjon går etter følgende ligning:

hvor R, R', R", m og n har samme betydning som nevnt foran. Dette tredje og siste trinn utføres fordelaktig ved å bruke ekvimolekylære mengder av de to reaktanter ved oppvarmning til refluks og fjerne kon-densasjonsvannet. Et inert oppløsnings-middel kan igjen brukes, som i de to foran-gående trinn, for å fremstille det endelige produkt.

Som nevnt før fremmer de beskrevne additiver vanntåke i bensin og en additiv-bensin-emulsjon i vann.

Mange kjente klarings-additiver viste seg å være ubrukbare til å bryte vanntåken i bensinen. Skjønt noen syntes å gjøre bensinen klar, var ikke resultatene tilfredsstillende. På lignende måte var mange anti-emulgerende stoffer ubrukbare for å bryte additiv-vannemulsjonen i bensin. For å si det kort, mange kombinasjoner av klar-ingsmidler og anti-emulgeringsmidler viste seg å være utilfredsstillende.

Man har nå oppdaget at en viss kombinasjon av additiver gir en fullstendig separasjon av bensin og vann. Ingen av additivene brukt alene var tilfredsstillende og klarnet hverken bensinen eller vannfasen. Men når de ble brukt sammen ga de en effekt som fullstendig separerte vann og bensin.

Den kombinasjon av additiver som ble brukt for fullstendig å separere bensin og vann består av en benzensulfonsyre og en etoksylert, dimerisk syre.

Egnede benzensulfonsyrer inkluderer alkylbenzensulfonsyrer hvor alkylgruppen inneholder fra 1 til 30 karbonatomer, fordelaktig fra 8 til 16 karbonatomer. Det foretrekkes at alkylgruppen er sidekjedet og usubstituert, skjønt også rettkjedede alkylgrupper med substituerte grupper kan være tilfredsstillende. De mest foretrukne alkylbenzensulfonsyrer er de hvor alkylgruppen er umettet, f. eks. dodecyl-benzen-sulfonsyre. Disse additiver kan fremstilles ved metoder som tør være kjente for fag-folk.

Den etoksylerte polymeriske syre fremstilles ved å reagere en polyalkylenglykol med en polymerisk karboksylsyre. Egnede karboksylsyrer innbefatter de med fra 14 til 60 karbonatomer pr. karboksylgruppe, foretrukne syrer inkluderer linol- og tri-linolsyre. En meget tilfredsstillende syre ved fremstilling av den etoksylerte polymeriske syre er en blanding av polymeri-serte fettsyrer med overveiende tri-linolsyre. Slike syrer kan fremstilles ved destil-lasjon av ricinusolje. Residuet er en rav-fargeviskos væske som inneholder langkjedede polykarboksylsyrer med et syrenummer mellom 140 og 165, et jodnummer på mellom 30 og 60, og er det ikke-flyktige materiale som blir igjen ved en vakuum - destillasjon ved 270° C og 4 mm Hg trykk, og oppnås ved fremstilling av sebasinsyre fra ricinusolje i nærvær av et alkali. Disse forbindelser er beskrevet i detalj i U. S. patentene 2 471 230, 2 267 269 og 2 470 849.

Residuet omfatter monomere, dimere, trimere og høyere polymere i et forhold på fra 45 til 55 vektspst. monomere og dimere med en mol-vekt i området på fra 300 til 600, og med fra 55 til 45 vektspst. av en høyere polymerfraksjon med en molekylvekt på over 600.

Residuet reageres med en polyalkylenglykol for å oppnå det additiv som anvendes i denne oppfinnelse. Polyetylenglykol foretrekkes, men polyglykoler fremstilt fra alkylenforbindelser med fra 2 til 7 karbonatomer er også egnet. Polyalkylenglykolen bør ha en molekylvekt fra 200 til 800 og fordelaktig, mellom 300 og 500.

Den polymere karboksylsyre reageres med polyalkylenglykolen (støkiometriske mengder) i nærvær av fra 0,2 til 0,4 vektspst. med en alkalisk katalysator, f. eks. sodaaske, natriumhydroksyd eller lignende. Katalysatoren bør tilsettes etter at reak-sjonstemperaturen raskt er hevet til ca. 149° C. Etter katalysator-tilsetningen bør temperaturen heves til ca. 260° C og holdes der i mellom 2 og 4 timer.

I en foretrukket utførelse av foreliggende oppfinnelse bør additiv-sammensetningen inneholde en oppløsende olje for å redusere mengden av avsetninger i inn-taksgrenrøret.

Oljen bør koke i området fra 176,6° C til 426,6° C ved 10 mm Hg, og fordelaktig fra 204,4 til 371,1° C. Oljen bør ha en viskositet i området fra 45 SSU/98,8 til 150 SSU/98,8° C. Typiske data for en olje av denne type er følgende:

Imidazolin-alkenyl-ravsyreanhydrid-kondensasjonsproduktet anvendes i bensin i små mengder, tilstrekkelig til å hindre motoravsetninger. Mengden varierer avhengig av bensinen, nærvær av andre additiver, etc, men vanligvis i området fra 2,78 til 1390 g pr. 1000 liter bensin, og fordelaktig fra 41,7 til 278.

Kombinasjonen av benzensulfonsyre og den etoksylerte dimeriske syre brukes i små mengder, tilstrekkelig til å gi en i alt vesentlig fullstendig separasjon av bensin og vann. Mengden varierer avhengig av det spesielle vannbunnfall som kontaktes. Kombinasjonen bør anvendes i bensin i konsentrasjoner på fra 10 til 120 deler pr. million deler. Større mengder kan brukes, men dette er vanligvis ikke nødvendig. Et foretrukket område som er egnet for de fleste formål, er fra 25 til 40 deler pr. million deler.

Kombinasjonen av benzensulfonsyre og den etoksylerte dimeriske syre kan anvendes innen et vidt relativt område, der benzensulfonsyren kan utgjøre fra 30 til 90 vektspst., fordelaktig 45 til 75 vektspst. av kombinasjonen. Imidazolin-alkenylrav-syreanhydrid-kondensasjonsproduktet, benzen-sulfonsyren og den etoksylerte dimeriske syre er viskose forbindelser, og kan blandes før de tilsettes bensinen. Dette kan gjøres ved en temperatur på fra 54,4° C til 65,5° C, slik at de danner en i alt vesentlig homogen blanding. Denne bør ha et innhold på fra 90 til 95 vektspst. av kon-densasjonsproduktet og fra 10 til 5 vektspst. av kombinasjonen benzen-sulfonsyre og den etoksylerte dimeriske syre hvor sulfonsyren utgjør fra 30 til 90 vektspst., fordelaktig 45 til 75 vektspst. av kombinasjonen.

Hvis man får avsetninger i innsug-ningsventilen kan den ovennevnte blanding tilsettes en oppløsende olje av den type som er beskrevet i tabell I. Den resulterende bensinsammensetning bør inneholde fra 0,1 til 1,0 volumpst. fordelaktig 0,5 volumpst. av oljen, for å hindre ventil - avsetninger.

Det er noen ganger ønskelig å be-nytte et oppløsningsmiddel som inneholder minst 50 pst. aromater, f. eks. toluen eller lignende, heller enn det alifatiske opp-løsningsmiddel som er beskrevet i tabell I. De aromatiske oppløsningsmidler er ikke så effektive til å redusere avsetninger i inn-sugningsventilene, men additivblandingen ifølge denne oppfinnelse er mer stabil i aromatiske oppløsningsmidler. Ettersom additivblandingen lettere kan oppløses i bensin når den er i oppløsning, har en funnet det fordelaktig å bruke det aromatiske oppløsningsmiddel der hvor addi-tivoppløsningen må lagres før den blandes med bensinen. Det skjer ingen utfelling fra slike aromatiske oppløsninger, men det skjer en viss bunnfelling ved bruk av alifatiske oppløsningsmidler.

Bensinen som denne oppfinnelses additivblanding tilsettes, kan også inneholde andre additiver som blyalkyl-antibank-ningsadditiver, og andre tilsetningsstoffer som vanligvis brukes i drivstoffer.

De følgende spesifikke additiver ble prøvet for å illustrere effekten av denne oppfinnelse:

ADDITIV A.

Del 1. Alkenylravsyreanhydridet ble fremstilt på følgende måte: 2700 g polyisobutylen med molekylvekt på 1100 (Staudinger) ble tilsatt en kolbe som inneholdt 270 g maleinanhydrid. Disse reaktanter ble oppvarmet til 251,1° C og holdt der i 19 timer, ble avkjølt til 60° C, fortynnet med 50 vektspst. toluen (basert på reaktantenes totale vekt), filtrert gjennom Hyfle og toluenen ble fordampet i løpet av en natt på et dampbad. Toluen ble brukt for å redusere viskositeten på reaksjonsproduktet og dermed lette filtreringen. Det innvunnede reaksjonsprodukt var et klebrig materiale med ravfarge og hadde et forsåpningsnummer på 67,2 mg KOH/g reaks j onsprodukt.

Del 2. Et imidazolin ble fremstilt på følg-ende måte: 300 g (5 mol) med iseddik ble tilsatt en kolbe som inneholdt 945 g (5 mol) tetraetylenpentamin og 125 g xylen. Inn-holdet i kolben ble oppvarmet til refluks ved atmosfæretrykk og vannet i reaksjons-blandingen ble oppsamlet i en Dean-Stark-felle inntil 152 g vann var oppsamlet. Re-flukseringen tok 16 timer. Produktet ble så avkjølt. Den vannopptagende reaktant, dvs. xylenet, bie fjernet fra nevnte produkt med N2-gjennomstrømning under oppvarmning på et dampbad. Det resulterende imidazolin var en mørk, ravfarget olje.

Del 3. Alkenylravsyreanhydridet og imidazolinet ble reagert slik: 50,2 g av imidazolinproduktet fra del 2 ble reagert med 300 g alkenyl-ravsyreanhydrid fra del 1 i nærvær av 70 g toulen. Blandingen ble oppvarmet til 123° C i 8 timer inntil 5 ml vann var samlet i en Dean-Stark-felle. Produktet ble så befriet for toluen (den vannopptagende forbindelse) ved å blåse gjennom med nitrogen under oppvarmning på et dampbad. Det endelige produkt var et mørkfarget viskost materiale med et rødt skjær.

ADDITIV B.

Handelsvarekvalitet av dodecylbenzen-sulfonsyre ble anvendt i de prøver som vil bli beskrevet i det følgende.

ADDITIV C.

Den foretrukne etoksylerte dimeriske syre i denne oppfinnelse fremstilles ved å reagere polyetylenglykol med en molekylvekt på 400 med et residuum fremstilt som beskrevet i U.S. patent nr. 2 471 230, med spesiell referanse til kolonne 1, linje 46 til kolonne 2, linje 10. Se også U.S. patent nr. 2 723 233, hvor bruken av dette mate-rialet er beskrevet.

66,93 g av residuet (molekylvekt på ca. 1200) og 33,07 g polyetylenglykol med molekylvekt på 400 ble tilsatt en kolbe og luft-

gjennomblåst. Temperaturen ble raskt hevet til 148,8° C og 0,025 vektspst. soda ble tilsatt. Temperaturen ble så hevet til 260° C og holdt der i ca. 2 til 2,5 timer.

De ovenfor beskrevne additiver ble prøvet i en bensin med følgende data:

Eksempel 1.

4,5 ml alkalisk vannbunnfall ble tilsatt 450 ml av den bensin som er beskrevet i tabell II. Blandingen ble omrørt med en Waringrører i 1 minutt med 3600 o. p. m. Det dannet seg en vannstråle i bensinen, men vannet skilte seg fra bensinen straks etter at røringen var stoppet.

Eksempel 2.

Det ble fremstilt en oppløsning som inneholdt 1 g additiv A i 100 ml toluen. Til 450 ml prøver med bensin beskrevet i tabell II, ble det tilsatt 4,5 ml alkalisk bunnfall og forskjellige mengder Additiv A toluen-oppløsning. Hver prøve ble omrørt i en Waringrører slik det er beskrevet i eksempel 1. Det dannet seg en stabil vanntåke i bensinen. De fleste prøver ble klare i løpet av

6 timer, men vannet som skilte seg ut

inneholdt bensin og forskjellige mengder additiv A. Videre forårsaket svak omrøring (slik det kan ventes under normal lagring og transport av bensin) en stabil vanntåke i bensinen igjen.

Som man ser fremmer additiv A (som er et effektivt additiv) dannelse av en

stabil vanntåke i bensinen, og en del av additivet tapes således ved at det dannes en emulsjon av additiv A og bensin i vann.

Eksempel 3.

Det ble fremstilt prøver som besto av 450 ml bensin (tabell II), 4,5 ml alkalisk vannbunnfall, additiv A (0,27 g/liter) og additiv B (dodecyl-benzensulfonsyre i forskjellige konsentrasjoner i toluenoppløs-ning). Hver prøve ble omrørt som beskrevet i tidligere eksempler. De fleste prøvene var klare i løpet av 6 timer, skjønt det forble en emulsjon av bensin og additiv A i interfasen mellom bensinen og vannfasen. Akkurat som i eksempel 2 dannet svak om-røring en stabil vanntåke i bensinen som forsvant langsomt. Kort sagt, additiv B brukt alene hadde liten effekt for å fremme en fullstendig separasjon av vann og bensin.

Eksempel 4.

Det ble fremstilt prøver som inneholdt 450 ml bensin, 4,5 ml alkalisk vannbunnfall, additiv A i toluenoppløsning (ca. 250 g/1000 liter) og forskjellige mengder additiv C. Hver prøve ble omrørt som beskrevet i de foregående eksempler.

De fleste prøver var klare etter 6 timer, men det dannet seg en emulsjon i interfasen. Svak røring skapte videre en vanntåke i bensinen.

De ovennevnte eksempler viser at additiv A (et effektivt additiv) forårsaker dannelse av vanntåke i bensinen og fremmer en bensin- og additiv-emulsjon i vann. Eksemplene viser også at hverken additiv B eller C brukt alene løser disse problemer. Det følgende eksempel viser effekten av additiv-kombinasjonen ifølge denne oppfinnelse.

Eksempel 5.

Det ble fremstilt flere bensinprøver (bensinen beskrevet i tabell II) med føl-gende ingredienser. Oljen ble brukt for å oppløse ingrediensene før blanding med bensin.

Denne additivblanding ble tilsatt 450 ml bensin med 4,5 ml alkalisk bunnvann, blandingen ble tilsatt i forskjellige men-der, f. eks. fra 0,875 til 0,2 g pr. prøve.

Prøvene ble omrørt i en Waringrører i

et minutt ved 3600 omdr./minutt.

Prøvene var klare i løpet av 6 timer (noen i løpet av 1 time). I motsetning til resultatene man fant i prøvene som er beskrevet i eksemplene 2 til 4: ,

1. Det ble ingen emulsjon i interfasen

eller vannfasen.

2. Svak omrøring av prøven forårsaket ikke dannelse av stabil vanntåke. Vannet ble dispergert i bensinen, men man obser-verte en øyeblikkelig separasjon.

Claims (4)

1. Additivblanding som ikke fremmer dispersjon av vann i bensin, karakterisert ved at blandingen består av: en større mengde av et imidazolin-alkenyl-ravsyreanhydrid-kondensasjonsprodukt med følgende formel: hvor R og R' er hydrogen og hydrokarbon-radikaler, forutsatt at minst en av de nevnte R og R' er et hydrokarbon-radikal, og hvor det totale antall karbonatomer i R og R' er mellom 40 og 250, R" er et alifatisk hydrokarbon-radikal på fra 1 til 30 karbonatomer, n er 2 eller 3 og m er fra 0 til 10, og en mindre mengde, tilstrekkelig til å gi blandingen evnen til å fremme en separasjon av bensin og vann av følgende kombinasjon: en alkylbenzen-sulfonsyre hvor alkylgruppen inneholder fra 1 til 30 karbonatomer, fortrinnsvis dodecylbenzen-sulfonsyre, og reaksjonsproduktene av en polyalkylenglykol, fortrinnsvis polyetylenglykol, og et ravfarget viskøst residuum som inneholder langkjedede polykarboksylsyrer med et syrenummer på mellom 140 og 165, et jodnummer på mellom 30 og 60, og som er det ikke-flyktige materiale som blir igjen etter en vakuumdestillasjon ved 4 mm Hg og 270° C av sideproduktsyrene som oppnås ved fremstillingen av sebasinsyre fra ricinusolje ved behandling med alkali.

2. Additivblanding ifølge påstand 1, karakterisert ved at blandingen omfatter 90 til 95 vektdeler av imidazolin-alkenylravsyreanhydrid-kondensas j ons-produktet og fra 10 til 15 deler av alkylbenzen-sulfonsyren og polyalkylenglykol/ polykarboksylsyre-reaksjonsproduktet.

3. Additivblanding ifølge påstand 1 eller 2, karakterisert ved at blandingen av alkylbenzen-sulfonsyren og polyalkylenglykol-polykarboksylsyre-forbindelsen inneholder fra 30 til 90, fordelaktig fra 45 til 75 pst. alkylbenzen-sulfonsyre.

4. Additivblanding ifølge påstandene 1—3, karakterisert ved at blandingen oppløses i en alifatisk eller aromatisk olje.