NO155617B - Dekorativ gjenstand av glass og fremgangsmaate ved dens fremstilling. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved UV-stabilisering av polycarbonater.

Det er kjent å beskytte plast som poly-ethylen, polypropylen, polyvinylklorid, poly-styren, polyacryl- og -methacrylsyreester og copolymerer, celluloseestere og lignende ved innarbeidelse av UV-absorberingsmidler for å øke deres motstandsdyktighet mot den vedvarende eller intermitterende skadelige innvirkning av ultrafiolette strå-ler fra naturlige eller kunstige lyskilder. Til dette formål har særlig benzofenon- og benzotriazol-derivater, for eksempel 2-hydroxy-4-methoxybenzofenon, 2,2'-dihydroxy-4-methoxybenzofenon, 2,2'-di-hydroxy-4-oetoxybenzof enon, 2- (2'-hyd-roxy-5'-methylfenyl) -benzotriazol, 2- (2'-hydroxy-5'-amylfenyl) -benzotriazol, 2- (2'-hydroxy-5'~tert.butylfenyl)-benzotriazol og 2-(2'-hydroxy-3',5'-dimethylfenyl)-benzotriazol, vist seg egnet.

Disse stoffer i mengder fra ca. 0,1 til

ca. 5 vektprosent, og særlig opptil ca. 2 vektprosent, kan innarbeides i plast ved de vanlige fremgangsmåter, for eksempel ved påstøvning eller ved påsprøytning av en oppløsning på plastgranulatet med etter-følgende homogenisering, for eksempel i en skrupresse.

Ifølge erfaringene hittil egner imidlertid de nevnte UV-absorpsjonsmidler seg ikke til stabilisering av høymolekylære, termoplastiske polycarbonater av aromatiske dihydroxyforbindelser, (se W. F. Chri-stopher og D. W. Fox, «Polycarbonates» Reinhold Plastics Applications Series

(1962), Reinhold Publishing Corporation, New York, Chapman & Hall, Ltd., London,

(155617).

side 72, 3. fullstendige avsnitt). Hvis nemlig disse UV-absorberingsmidler innarbeides i slike polycarbonater i den ovenfor nevnte mengde som er nødvendig for tilstrekkelig stabilisering av plasten ved de vanlige fremgangsmåter, forårsaker de en til den tilsatte mengde svarende nedsettelse av smelteviskositeten og den relative viskositet, og fører til en merkbar til sterk sprøhet og eventuelt til misfarvning av produktene. De formdeler som fremstilles derav ved de vanlige fremgangsmåter har vesent-lig dårligere fysikalsk-teknologiske egen-skaper, særlig en nedsatt slag- og kjerv-slagseighet og en øket tilbøyelighet til spenningsoppsprekking.

Det har nu vist seg at man også kan UV-stabilisere høymolekylære termoplastiske polycarbonater av aromatiske dihyd-roxy-forbindelser uten de nevnte ulemper med slike absorberingsmidler like godt som andre plaster, når man innstiller polycarbonatene svakt surt, da det har overrask-ende nok vist seg at beskadigelsene ved UV-absorpsjonsmidlene bare opptrer ved nøytrale eller svakt basiske polycarbonater.

Da polycarbonatene fra sin fremstil-ling, være det seg fra anvendelsen av basiske katalysatorer ved omestringsprosessen, eller være det seg fra anvendelsen av syrebindende stoffer ved fosgeniseringspro-sessen, opprinnelig fåes basiske, og at man av hensyn til en god termostabilitet av produktene alltid omsorgsfullt passet på å nøytralisere denne basisitet i størst mulig grad, men heller ikke lot produktene bli sure, for eksempel ved senere tilsetning av nøyaktig avpassede mengder base-bind-ende midler, ved omestringsprosessen eller ved grundig utvaskning av de ved fosgeni-seringsproessen dannede polycarbonat-oppløsninger, har man ved de tidligere for-søk på å stabilisere polycarbonatene med de nevnte UV-absorpsjonsmidler, åpenbart alltid hatt med nøytrale, respektive svakt basiske polycarbonater å gjøre og derfor vært utsatt for de nevnte dårlige resultater.

Det har vist seg ifølge foreliggende oppfinnelse at man ved en svakt sur innstilling av selve polycarbonatene, i mot-strid med den tidligere oppfatning, ikke behøver å frykte ulemper, og som nevnt, inntrer ikke en beskadigelse av polycarbonatene ved UV-absorpsjonsmidler inn-ført i dem.

En for foreliggende fremgangsmåte egnet, svak sur innstilling av polycarbonatene kan oppnåes ved at man for eksempel lett overnøytraliserer basisiteten av de ved omestringsprosessen fremstilte poly-carbonatsmelter ved tilsetning av stoffer som reagerer svakt surt i smeiten, eller likeledes overnøytraliserer de basiske stoffer i de ved fosgeneringsprosessen dannede polycarbonat-oppløsninger med en syre, for eksempel saltsyre eller fortrinnsvis fosforsyre, på i og for seg kjent måte, men ikke lenger som hittil fullstendig utvasker den overskytende syre med vann.

Da en slik innstilling av en egnet sur-hetsgrad allerede direkte ved opparbeidelse av polycarbonatene i tilslutning til frem-stillingsprosessen imidlertid ofte ikke uten videre kan beherskes med den ønskede nøyaktighet og sikkerhet, er det som regel fordelaktig, først, som hittil, å fremstille praktisk talt nøytrale polycarbonater og derefter tilsette disse egnede substanser, som man kan kalle «costabilisatorer» og som så gir smeiten en fordelaktig surhets-grad.Til dette har syrer og estere som virker surt i varmen, spesielt fosforsyrer og bor-syrer og estere av disse, for eksempel o-fosforsyre, m-fosforsyre, mono- og difenyl-fosfat, triisooctylfosfat, tridecylfosfat, fenylmetafosfat, borsyre, borsyreesteren av hexandiol-1,6 og bor fosfat, vist seg som særlig egnet.

Alt etter typen av det foreliggende polycarbonat ligger de egnede mengder av slike «costabilisatorer» mellom 0,001 og 0,5 vektprosent, og særlig mellom 0,005 og 0,01 vektprosent. De gunstigste mengder lar seg i hvert tilfelle lett bestemme ved enkle forsøk.

I det følgende gies der en egnet for-skrift for innarbeidelse av de ovenfor nevnte UV-stabilisatorer og «costabilisatorer» i de ved kjente fremgangsmåter fremstilte polycarbonater, såvel som fremstillin-gen av prøvelegemer av disse:

I en blander ble 10 000 vektdeler av et ved omestringsprosessen med difenylcar-bonat fremstilt polycarbonat av bisfenol A med en relativ viskositet på 1,315, målt som 0,5 prosentig oppløsning ved 25° C i methylenklorid, blandet med en suspen-sjon av 0,5 vektdeler «costabilisator» i et benzinhydrocarbon. Etter påfølgende tør-ring ved 120° C i vakuum, ble blandingen homogenisert i en skrupresse, de dannede fibre ble findelt til et sylindrisk granulat og deler av dette ble påny blandet i en blander med de i eksempel 5—9, 11 og 13 i tabell 1 angitte mengder av de enkelte UV-stabilisatorer. Blandingene ble i hvert tilfelle igjen homogenisert i en skrupresse og de dannede fibre findelt til et sylindrisk granulat. Disse granulater ble i tørr til-stand forarbeidet i en sprøytepresse opp-arbeidet til små normalstaver ifølge DIN 53453 av størrelse 50 x 6 x 4 mm og normal-flatstaver ifølge DIN 53470 av størrelse 120 x 10 x 4 mm, fra hvilke man fikk de i tabell 2 angitte prøveresultater. Dessuten inneholder disse tabeller forsøk med polycarbonater fra bisfenol A fremstilt ved fosgeneringsmetoden, og da slike som ble vasket svakt sure (eksempel 15 og 16) og slike som ble vasket nøytrale og tilsatt «costabilisator» (eksempel 17). Til sam-menligning er i hvert tilfelle satt opp re-sultatene av ikke surt fremstilte produkter (eksempel 1—4, 10, 12 og 16).

Claims (1)

1. Fremgangsmåte ved UV-stabilisering av høymolekylære termoplastiske polycarbonater med vanlige benzofenon- eller/og benzotriazolderivater, karakterisert ved at man innstiller polycarbonatene

   svakt sure, og først derefter tilsetter stabili-satorene.