NO153154B - Anslagstenner med flyvetidsavhengig forsinkelsestid - Google Patents

Abstract

Anslagstenner med en forsinkelsestid mellom projektilets anslag i mål og dets detonering for å trenge inn i målet før detoneringen. Projektilets flyvehastighet avtar medkende flyvetid. For allike-vel å sikre tilstrekkelig inntrengningsdybde, må an-slagsforsinkelsestiden med avtagende flyvehastighet bli lengre. For dette formål blir forsinkelsestelleren (24) innstillet fly.vetidsavhengig ved innstilling av en selvdelende teller (23) . i i TaI tTbI rfc

Description

Fremgangsmåte til å øke polyamiders oppløsningsviskositet.

Fremstillingen av polyamider av dikarbonsyrer og diaminer resp. deres salter foregår som bekjent ved polykondensasjon

av de monomere under utelukkelse av ok-sygen. Ved den overveiende del av de i tek-nisk målestokk gjennomførte fremgangs-måter arbeides det diskontinuerlig, idet man eksempelvis oppvarmer en vandig opp-oppløsning av utgangsstoffene i en autoklav under øket trykk til polyamiddannen-de temperaturer, inntil polykondensatet har nådd de ønskede egenskaper. Da dette fremgangsmåtetrinn gjennomføres i et lukket kar, hvorfra vannet ikke kan unnvike, lar det seg i første trinn bare fremstille et polyamid med måtelig høy molekylvekt. Ved etterfølgende avspenning av reaksjonsmas-sen til normaltrykk avdestilleres vannet, hvorved reaksjonslikevekten forskyves mot dannelse av amidgrupper med resulterende dannelse av lengere kjeder. Et mål for polyamidets oppnådde tilstand er oppløs-ningsviskositeten, som som bekjent innen vide grenser er direkte proporsjonal med molekylvekten. Et polyamid av adipinsyre-heksametylendiaminsalt (AH-salt), som er blitt fremstillet etter den ovenfor omtalte generelt vanlige fremgangsmåte har etter avspenningsavslutning ennu et vanninn-hold på ca. 0,5 til 1 % og en oppløsnings-viskositet på ca. 1,8 til 2. Dette produkt er ennu ikke egnet for trådfremstilling. For å øke oppløsningsviskositeten må det gjennomføres en ytterligere behandling av polykondensatet hvor de resterende vann-mengder fjernes og en ytterligere konden-

sasjon foregår. For dette formål spyler man det i smelteflytende form foreliggende polyamid ved ca. 270—275° C med nitrogen, idet man fører en nitrogenstrøm over smeiten. Under normale betingelser kan man da regne med ved denne forholdsregel å øke oppløsningsviskositeten til en maksimalverdi på n rel = 2,4.

Fra U.S. patent nr. 2 987 506 er det kjent en fremgangsmåte for fremstilling av polyamider av en dikarbonsyre og et diamin under innføring av nitrogen i smeiten av polyamidet for vannfjerning. Denne fremgangsmåte refererer seg til fremstilling av helt spesielle polyamider, nemlig slike fra m-xylylendiamin og egnede dikarbonsyrer. Fremgangsmåten gjennomføres uten trykk-anvendelse. I sluttrinnet ifølge denne fremgangsmåte hvor det også foreligger en polyamidsmelte under normalt trykk innfø-res nitrogenet i den i den nedre del av reaksjonskaret 'oppsamlede smelte gjennom et rør som ender omtrent i reaksjonskarets akse. Det er imidlertid ikke tilstede noen innretninger som ville kunne tjene til opp-deling av nitrogenstrømmen.

Da man har fastslått at polyamider med høyere oppløsningsviskositet lar seg forarbeide til tråder osv. med spesielt gode egenskaper med hensyn til fasthet og ut-videlsesevne forutsatt at de ikke på annen måte er beskadiget tilstreber man samlet å føre polykondensasjonen således at slutt-produktet har en høyest mulig oppløs-ningsviskositet. Når man imidlertid for-søker å oppnå dette mål ved at man fort-setter nitrogenspylingen over en lengere tid, eller gjennomfører den ved høyere temperaturer inntrer termisk beskadigelse av polykondensatet.

Da polyamidenes temperaturfølsomhet forbyr en behandling ved forhøyede temperaturer over en lengere enn den ube-tinget nødvendige tid må man tilstrebe å tilveiebringe oppløsningsviskositetsøknin-gen ved en hurtigere fjerning av restvann-mengden. Ved den ovenfor nevnte spyling av polyamidet ved overføring av en nitro-genstrøm kan det selvsagt i tidsenheten bare fjernes en bestemt vannmengde, som fordamper fra smeltens overflate. Ved om-røring kan man riktignok sørge for at på-skyndet stadig nye reaksjonsmasser brin-ges til overflaten, imidlertid lykkes det ikke å, oppnå en oppløsningsviskositet ti rel på mer enn 2,40. Man har gjennomført for-søk på å innlede nitrogenstrømmen i smeiten, nemlig således at den trer ut kort over autoklavens bunn og gjennomstrømmer smeiten i samlet høyde. Heller ikke denne forholdsregel førte imidlertid til resultat.

Det ble derimot overraskende funnet at man kan oppnå en økning av oppløs-ningsviskositeten ved polyamider fra dikarbonsyrer og diaminer resp. deres salter når man innfører i de på kjent måte under øket trykk polykondenserte og deretter til normaltrykk avspente polyamidsmelte til 180— 220° C oppvarmet nitrogen således at den trer ut i flere strømmer i liten avstand fra autoklavens vegg.

For fremgangsmåtens gjennomføring anvender man hensiktsmessig en innret-ning som består av nitrogentilførseler som munner ut litt over autoklavens bunn i en perforert ring, hvis diameter bare er litt mindre enn autoklavens innvendige bredde. Mere detaljert velger man ringens diameter tilsvarende autoklavens størrelse. Således kan avstanden fra ringen til autoklavens indre vegg eksempelvis bare utgjøre 5 mm. Ringens diameter kan imidlertid ut-gjøre inntil minimalt 70 % av autoklavdia-meteren.

Ved forholdsregelen ifølge oppfinnelsen økes tydeligvis smeltekonveksjonen og re-aksjonsmassens avvanning påskyndes be-traktelig. En ytterligere fordel som man oppnår er en nedsettelse av polyamidets termiske beskadigelse.

Den til gjennomføring av fremgangsmåten anvendte apparatur fremgår av teg-ningen. Den består av en autoklav 1, som er omgitt av en varmemantel 2. Avspen-ningsventilen 3 tillater en trykkutligning etter avsluttet polykondensasjon som gjen-nomføres på vanlig måte. Reaksjonsmas-sen oppfyller autoklaven til ca. 40 %. Linje 4 angir smeltestand. Nitrogenstrømtilfør-selen foregår gjennom ledninger og venti-ler 5, 6, 7, som i nærheten av autoklavens bunn munner ut i en perforert ring 8, som er oppdelt i tre like store bueavsnitt på ca. 120° (se også snittet på fig. 2). En støtte-ring 9 sørger for innretningens stabilitet. Nitrogenet som er oppladet med vann for-later autoklaven over ventil 10. Polymeri-satet kan etter avsluttet reaksjon utpres-ses gjennom åpningen 11. For å hindre at ved smeltens utpressning fra autoklaven nitrogentilførselen tilstoppes må det være gitt den mulighet å tilveiebringe en trykkutligning i ledningene. Man lukker ventilen 10 og åpner samtidig ventilen 13 og 14.

(Ventilene 5, 6, 7 og 12 er likeledes åpne.)

15 er en nitrogenoppvarmer. Nitrogenet ut-tas fra en forrådsflaske 16. Hensiktsmessig er videre anordningen av en elektrode 17 i autoklaven. Den virker som standangiver, men imidlertid bare når ved eventuell skumming av smeiten denne ville øke til en høyde av ca. 65 % av autoklavinnholdet. Ved et normalt forløp av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan dette imidlertid ikke forekomme.

Fremgangsmåten forklares ved hjelp av et eksempel, hvor det gjøres henvisnin-ger til figuren.

Eksempel.

I en lukket autoklav 1, som er omgitt av en varmemantel 2 oppvarmes på kjent måte en 65 %-ig AH-saltoppløsning inntil trykket er øket til 18 ato. Man holder reak-sjonsmassen en time under disse betingelser og åpner deretter ventilen 3, således at det foregår en avspenning på normalt trykk og hovedmengden av vannet unnviker. Smeiten fyller autoklaven til ca. 40 %

(Smeltestand 4) og har en temperatur fra

270 til 275° C. Restvanninnholdet utgjør 0,5 til 1 %, oppløsningsviskositeten - r\ rel = 1,9.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjennomføres nu således at man gjennom ledningene 5, 6 og 7 innfører til ca. 200° C oppvarmet nitrogen i en mengde på 250 l/time inn i autoklaven. Gass-strømmens uttreden i smeiten foregår gjennom et fler-tall åpninger i den i tre bueavsnitt på ca. 120° oppdelte ring 8, hvis ytre diameter bare er litt mindre enn autoklavens indre vidde. Nitrogenet stiger opp i umiddelbar nærhet av autoklavveggen og trer, ladet med vann, igjen ut gjennom ventil 10. Etter 45 minutter er nitrogenspylingen avsluttet. Man lukker ventilen 10 og åpner ventilen 13 og 14, således at det i ledningene og autoklavrummet hersker trykk-likhet. Nu settes autoklaven under et trykk på 5—10 ato og smeiten presses ut gjennom åpning 11.

Polyamidet har en oppløsningsviskosi-tet på ti rel = 2,53—2,57 og er ikke termisk beskadiget.

Når man arbeider på samme måte, men imidlertid innfører lavere nitrogen-mengder på 150 l/time eller høyere nitro-genmengder på inntil ca. 800 l/time så fast-slås ingen forandring av oppløsningsvisko-siteten. En termisk beskadigelse inntrer heller ikke.

Moteksempel 1.

Man gjennomfører polykondensasjonen under de samme betingelser som nevnt i foregående eksempel og avspenner på normaltrykk. Deretter gjennomfører man en nitrogenspyling, idet man leder en nitro-genstrøm på 200 l/time i 45 minutter over smeiten. (Tilførsel over ventil 13, uttak over ventil 10). Etter avsluttet spyling tømmes autoklaven som nevnt ovenfor. Polyamidets oppløsningsviskositet utgjør r, rel = 2,40.

Når man går frem på samme måte, men imidlertid anvender en vesentlig stør-re nitrogenmengde på 1500 l/time, oppnås, praktisk talt ingen oppløsningsviskositets-økning (<y>| rel = 2,41).

Moteksempel 2.

Etter polykondensasjonens avslutning og avspenning til normaltrykk som beskrevet ovenfor, innføres nitrogen gjennom en tilførsel som er innført sentralt i autoklaven og ender kort over autoklavens bunn. Nitrogenet blir som beskrevet i eksemplet oppvarmet til 200° C. For å få ni-trogenbobler innfører man ingen kontinu-erlig nitrogenstrøm, men man avbryter til-førselen ved hjelp av en magnetventil. Etter hvert 2 sekunders innførselen foregår 2 sekunders avbrudd. Den samlede nitrogenmengde utgjør 300 l/time. Etter 45 mi-nutters nitrogenspyling måles en oppløs-ningsviskositet på polyamidet på i\ rel = 2,40. Heller ikke ved mere intens nitro-geninnførsel på 750 og 1500 l/time oppnås noen høyere oppløsningsviskositet.

Moteksempel 3.

Moteksempel 2 gjentas uten forandring, men nitrogenspyletiden forlenges til 100 minutter. Herved oppnås en økning av polyamidets oppløsningsviskositet til -r) rel = 2,55. Polykondensatet er imidlertid sterkt brunaktig og blærete.

Moteksempel 4.

Polykondensasjonen gjennomføres tilsvarende eksemplet ovenfor. Etter avspenning til normaltrykk innfører man først i 40 minutter ca. 750 1 N2/time gjennom sen-trale kappillarer inn i smeiten og deretter ca. 1000 1 Ha/time i 40 minutter over smeiten. Oppløsningsviskositeten kan under disse betingelser ikke økes over en verdi på vi rel = 2,41. Dessuten får man likeledes et brunaktig, blærete polykondensat.

Polyamidprøver som ble fremstillet tilsvarende oppfinnelsens eksempel og mot-eksempler ble oppsmeltet på i og for seg kjent måte ved hjelp av en ekstruder og spunnet. Trådene uttrekkes ved 185° C. De har en titer på 210 den med 36 enkelttråder. Det ble fastslått følgende verdier:

Hvithetsgraden ble bestemt tilsvarende metoden av Stephansen (H. S. Seiling og L. C. F. Friele, Appl. Sei. Res., bind 1 (1950) side 453) tilsvarende ligningen:

W = hvithetsgrad B = Remissjon ved 460 m R = Remissjon ved 620 m.

Den termiske beskadigelse ble bestemt ved UV-målinger ved 290 mji og med Ehrlich-Reagens ved 565 mjx (se bestem-melsesmetode ved J. Goodman, J. Pol. Sei. 13 (1954) side 175).

De i eksemplene angitte oppløsnings-viskositeter ble målt på en 1 %-ig oppløs-ning av polyamidet i 90 %-ig maursyre ved 25° C i et kapillarviskosimeter (Kapillarenes diameter 0,8 mm, Kapillarenes lengde 100 mm), beregning av verdien etter for-melen :

Claims (1)

1. Fremgangsmåte til å øke oppløsnings-viskositeten av polyamider som er fremstillet ved polykondensasjon av dikarbonsyrer og diaminer resp. deres salter under forhøyet trykk ved at det gjennom polyamidet i smeltet tilstand ledes nitrogen, karakterisert ved at man gjennom den til normaltrykk avspente polyamidsmelte leder til 180—220° C foroppvarmet nitrogen, således at det trer ut i smeiten i flere strømmer gjennom en i den nedre del av autoklaven anordnet i bueavsnitt oppdelt perforert ring, som har en omtrent 10 mm mindre diameter enn autoklavens indre diameter, resp. hvis diameter utgjør inntil minimalt 70 % av autoklavens indre diameter.