NO152188B - Fremgangsmaate til grafisk plotting - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte

til grafisk plotting ved frembringelse av en farget lysflekk på den lysfølsomme overflate av en fargefilm som omfatter et antall lysfølsomme emulsjonssjikt med varierende følsomhet overfor flekkens fargedefinerende komponenter, hvor lysflekken og filmen beveges i forhold til hverandre med forutbestemte bevegelser slik at flekken føres til forskjellige posisjoner på filmens lysfølsomme overflate og derved eksponerer et ønsket plottingsbilde på filmen, og hvor de fargedefinerende komponenter i den projiserte flekk forandres, slik at forskjellige farger i fargefilmens lysfølsomme emulsjonssjikt eksponeres i ulike posisjoner av plottingsbildet.

Fra DE-off.skrift 2 942 431 er det kjent en fotoplotter

for fremstilling av fargete avbildninger på en fargefølsom, foto-grafisk film. Ved hjelp av et optisk eksponeringshode i plotteren projiseres lysstråler med forskjellige eller foranderlige fargekomponenter på filmens fargefølsomme overflate, og de projiserte farger gjengis av forskjellige emulsjonssjikt i den lysfølsomme overflate. Lysflekken som frembringes av de fargete stråler, beveges langs filmoverflaten, under styring av drivmotorer i plotteren, hvorved filmen eksponeres i overensstemmelse med fargekomponentene i lysstrålen og lysflekken.

Farge-plottingsprosessen kan med fordel benyttes i forbindelse med kartologi og mikrokretsfremstilling foruten på andre områder. Som følge av plottingen i farger bibringes plottings-teknikken nye dimensjoner som hittil har vært uoppnåelige, og følgelig økes anvendelsesmulighetene for plottere i meget betyde-lig grad.

Eksponeringen av en fargefilm under en plottingsprosess atskiller seg, i hvert fall på ett vesentlig punkt, fra eksponeringen av samme film gjennom en kameralukker. I et kamera eksponeres hele filmen i løpet av det enkelte øyeblikk lukkeren er åpen. Graden av filmeksponering bestemmes ved forhåndsinnstil-ling av blenderåpning og belysningstid, slik at ingen del av filmemulsjonene mottar større lysmengder enn det maksimale ut fra kravet om at det fremkalte fargebilde skal være skarpt og tydelig. Innstillingene i forbindelse med eksponeringen er basert på den generelle lysmengde som reflekteres fra gjenstanden som skal fotograferes og som er kunstig eller naturlig belyst.

I en fotoplotter blir imidlertid plottingen gjennomført

ved lave lysnivåer, og den lysflekk som frembringes av en farge-stråle som projiseres på filmen, vil på ethvert tidspunkt eks-ponere en meget begrenset flate. Bare ved å bevege lysflekken over filmen kan det suksessivt eksponeres et fullstendig plot-tingsmønster. Evnen til å bevege lysflekken langs filmoverflaten gjør plottingsprosessen fleksibel og tillater eksponering av ethvert parti av den lysfølsomme overflate under utelukkelse av den øvrige del av filmen. Videre kan enhver posisjon på filmoverflaten eksponeres flere ganger ved gjentatt innretting av lysflekken mot nevnte posisjon, med samme eller andre farger som bevirker eksponering. Som følge av denne fleksibilitet så

vel i lysflekkens bevegelse som i dens fargesammensetning er styringen av eksponeringsprosessen forbundet med nye problemer som tidligere ikke har forekommet ved kamerafotografering eller fotoplotting med svart-hvitfilm.

Det er først og fremst en fordel ved et fargeplottingsbilde at et særegnet element i avbildningen kan representeres ved andre farger, og at elementene kan ligge over hverandre uten at de derved er vanskeligere å skjelne fra hverandre. Frembringelse av overliggende farger innebærer at et felt av filmen eksponeres to eller flere ganger ved at den projiserte lysstråle føres gjentatte ganger over dette felt med samme eller forskjellige fargekomponenter i strålen. Når lysflekken som frembringes av den projiserte stråle belyser filmen to eller flere ganger, vil mulig-heten for overeksponering foreligge selv om lysflekkens intensitet i et felt ligger innenfor filmemulsjonenes opprinnelige toleransegrense.

Dertil kommer at uansett type inneholder fargefilmenes lysfølsomme overflate tre forskjellige emulsjonssjikt hvori fargekomponentene i en farget lysflekk overføres til primærfarge-bestanddelene, dvs. de primærfarger som er definerende for alle andre farger. En vanlig fargefilm omfatter et første emulsjonssjikt som registrerer alle røde bestanddeler, et andre emulsjonssjikt som registrerer alle blå bestanddeler og et tredje emulsjonssjikt som registrerer alle grønne fargebestanddeler. Ved å blande like deler av primærfargene rødt, blått og grønt frembringes hvitt lys, og de nevnte farger er av den grunn betegnet som additive grunnfarger. I praksis vil de registrerte farger i den eksponerte og fremkalte film defineres ved de subtraktive primærfarger cyan, magenta og gult som absorberes som fargekorn i de respektive emulsjonssjikt under fremkallingen. De subtraktive primærfarger cyan, magenta og gult er komplementær til grunnfargene henholdsvis rødt, grønt og blått, og benevnes subtraktive grunnfarger fordi de sammen, i filtre, absorberer samtlige farger i hvitt lys. I negativer av reverserbar fargefilm benyttes cyan-fargekorn for registrering av røde komponenter, magentakorn for grønne komponenter og gulfargekorn for blå komponenter. Som følge av dette vil den behandlete film vise bilder i komplementærfarger i forhold til det opptatte objekt (plottingsbildet) og av negativ toneverdi. Samme farger benyttes i positiv direktefilm, men ved eksponeringen og fremkallingen blir fargekornene fra de subtraktive grunnfarger avvist istedenfor å fikseres i de respektive emulsjonssjikt.

En følge av at samtlige farger under plotting defineres ved de tre grunnfarger, er at det i hvert av emulsjonssjiktene kan forekomme fargeregistrering utover sjiktets kapasitet, slik at et emulsjonssjikt kan overeksponeres dersom de samme eller liknende farger eksponeres gjentatte ganger i samme felt på filmoverflaten. Ved overskridelse av emulsjonens kapasitet vil fargene "sive" inn i den omliggende emulsjonssone og frembringe bilder som ikke gjengir plottingsmønstret klart og nøyaktig.

I tilfelle av for sterk eksponering i ett eller flere emulsjonssjikt, vil bildene, foruten å være uklare, også gjengis i feil-aktige farger.

Det er derfor formålet med den foreliggende oppfinnelse

å frembringe en fremgangsmåte for plotting i farger, som er nøy-aktig og som gir klare og korrekte gjengivelser av et plottings-mønster uten overskridelse av farge- eller eksponeringskapasiteten for de emulsjoner som gjengir det fargete plottingsmønster.

Dette er ifølge oppfinnelsen oppnådd ved begrensning av eksponeringen av filmemulsjonssjiktene med de fargedefinerende komponenter i posisjoner i plottingsbildet hvor den frembrakte flekk eksponerer fargefilmen mer enn én gang med den samme eller andre farger, for å unngå overeksponering av ett eller flere av emulsjonssjiktene.

Oppfinnelsen er nærmere beskrevet i det etterfølgende under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1 viser et skjematisk riss av en versjon av en fotoplotter for gjennomførelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for fargeplotting. Fig. 2 viser et riss av et filter med variabel tetthet, for anvendelse i fotoplotteren ifølge fig. 1.

Fig. 3 viser et tverrsnitt av en typisk fargefilm.

Fig. 4 viser et utsnitt av et riktig belyst fargeplottingsbilde ifølge oppfinnelsen. Fig. 5 viser et utsnitt i likhet med fig. 4 av et overeksponert fargeplottingsbilde. Fig. 6 viser et utsnitt i likhet med fig. 4 av et meget overeksponert fargeplottingsbilde. Fig. 7 viser et skjematisk riss av en annen fotoplotter for gjennomførelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Det er i fig. 1 vist en fotoplotter 10 for fremstilling av fargeplottingsbilder på en lysfølsom fargeplate eller fargefilm F i avhengighet av forhåndsprogrammerte styresignaler som utgår fra en styreanordning 20. Filmen F er fastgjortpå en plan arbeidsplate på et bevegelig bord 14 som er plassert under plot-terens optiske eksponeringshode eller lyshode 12. Bordet med filmen kan i forhold til lyshodet beveges i de viste X- og Y-koordinatretninger ved hjelp av motsvarende X- og Y-drivmotorer henholdsvis 16 og 18. De programmerte styresignaler som kan være digitale eller analoge, bestemmes av programmet som er lagret i styreanordningen 20, slik at et forutvalgt plottingsbilde i passende farger eksponeres på filmen under den gjensidige bevegelse av filmen og plottingshodet.

Det er i plottingshodet 12 anordnet en polykromatisk lys-kilde 30 som i en utførelse kan bestå av en xenonlampe som etter ønske kan tilføres strøm på kontinuerlig, intermitterende eller pulserende måte. Lyset fra kilden 30 passerer gjennom ett eller flere fargekompenseringsfiltre 34 for korrigering eller balan-sering av lyskildens fargekomponenter for en gitt film, slik at fargene blir gjengitt i den eksponerte film med nødvendig balanse og nøyaktighet.

Det balanserte, polykromatiske lys passerer videre gjennom en samlelinse 36, for å omdannes til en lysstråle som langs en akse 38 er rettet mot fargefilmen F på bordet 14. Linsen 36 vil normalt være sammensatt av flere optiske elementer, men er for enkelthets skyld vist som en enkeltlinse.

Det fremdeles diffuse lys passerer fra linsen 36 gjennom en glideskive 40 med et antall åpninger som er anordnet side ved side for individuell innføring i lysstrålen. Åpningene i glideskiven har forskjellig form og størrelse, for definering av størrelsen og formen av en flekk som projiseres av lysstrålen på fargefilmens F lysfølsomme overflate gjennom en objektiv-linse 41. Flekkenes størrelse og form er bestemmende for stør-relsen av det filmoverflatefelt som eksponeres, og ved å bevege disse flekker over filmoverflaten, vil det frembringes linjer og andre mønstre. Ved blitzbelysning fra lyskilden 30 kan separate soner av filmoverflaten eksponeres i mønstre som bestemmes av åpningene i glideskiven 40. Ved hjelp av en egen servomotor (ikke vist) kan åpningen i flukt med lysstrålen og følgelig med flekken som projiseres på filmens lysfølsomme overflate, erstat-tes av en annen, eller åpningen kan alternativt justeres ved relativ bevegelse mellom lyshodet 12 og bordet 14.

Etter å ha passert gjennom skiven 40, fortsetter lysstrålen gjennom et sett fargeseparasjonsfiltre 42-56. Hvert filter i settet tillater bare visse fargekomponenter i det polykromatiske lys å passere langs aksen 38 til filmens F lysfølsomme overflate. I en utførelsesform av oppfinnelsen har hvert av filtrene 42-56 innbyrdes forskjellige fargekarakteristika, slik at de overfører forskjellige fargekomponenter fra lysstrålen. Med fargekarakteristika menes i denne forbindelse fargenyanse, -metningsgrad og -lyshetsgrad som er uavhengige parametre for alle farger.

Ved hjelp av en tilknyttet drivanordning 42a-56a kan hvert av filtrene 42-56 svinges eller føres inn i lysstrålen, f.eks. som vist med filtret 42, eller bringes ut av lysstrålen, f.eks. som vist med de øvrige filtre. Drivanordningene kan betjenes individuelt eller samlet, hvorved ett eller flere filtre føres inn i lysstrålen, og det kan følgelig frembringes en rekke lysstråler av forskjellige farger eller med forskjellige fargekomponenter, som projiseres på filmen F. Den spesielle farge av strålen som projiseres på filmen, bestemmes innenfor styreanord-ningens 20 program og forårsaker overføring av et egnet styre-signal til angjeldende drivanordninger 42a-56a gjennom en farge-velgerkrets 58. Dersom det ønskes en hvit lysflekk på filmoverflaten, kan velgerkretsen bevirke tilbaketrekking av samtlige filtre, slik at den polykromatiske lysstråle passerer umodifisert til filmoverflaten, med alle fargekomponenter overført gjennom skiven 40.

Lysstrålene langs aksen 38 passerer videre gjennom omkret-sen av et nøytralt tetthetsfilter 60 som er vist mer detaljert i fig. 2. Dette nøytrale tetthetsfilter svekker samtlige .fargekomponenter i lysstrålen i samme grad og regulerer derfor lys-intensiteten i flekken på filmen. De svekkende egenskaper hos filtret 60 ifølge fig. 2, varierer langs skivens omkrets, slik at forskjellige intensitetsgrader kan oppnås ved å dreie skiven fra en posisjon til en annen. I dette øyemed er skiven dreibart opplagret og forbundet med en liten servomotor 62 som styres av signaler fra styreanordningen 20. Et av signalene som avledes fra plottingsprogrammet, utgår til en tetthetsvelgerkrets 64

som forsterker signalet og overfører dette gjennom et adderer-verk 66 som er forbundet med servomotoren 62. Ved hjelp av tett-hetssignalet som overføres til velgerkretsen 64, kan metningsgraden av fargen som frembringes av separasjonsfiltrene 42-56, forandres.

Idet eksponeringen av fargefilm dessuten avhenger av det tidsrom eller intervall hvor lyset faller på den lysfølsomme filmoverflate, blir innstillingen av det nøytrale tetthetsfilter 60 også regulert av et annet signal, proporsjonalt med den relative bevegelseshastighet mellom filmen og lyshodet 12. Hastig-hetssignalet avledes av en X-akse-takometerkrets 68 og en Y-akse-takometerkrets 70. Takometerkretsene måler bevegelseshas-tigheten ut fra forskyvningssignaler som overføres til driv-motorene henholdsvis 22 og 24, og den samlete, relative hastig-het mellom filmen og lyshodet beregnes ved hjelp av den pyta-goréiske setning i en beslutterkrets 72. Signalet fra denne krets 72 representerer således plottingshastigheten, og dette signal styrer servomotoren 62 slik at eksponeringen av filmoverflaten foregår ensartet og uavhengig av lysstrålens skan-ningshastighet over filmoverflaten.

Lyshodet 12 omfatter videre en lukker 74 og en drivmotor 76 som kan svinge lukkeren inn i og ut av lysstrålen. Lukkerens oppgave er å avsperre lysstrålen fullstendig når det ikke ønskes eksponering av filmoverflaten, såsom ved innledningen og avslut-ningen av en plottingsprosess eller i forbindelse med et til-siktet opphold eller avbrudd i plottingsmønstret. I likhet med de øvrige betjeningskomponenter i lyshodet 12, mottar lukkeren og motoren 76 styresignaler fra styreanordningen 20 i overensstemmelse med plottingsprogrammet.

Den beskrevne fotoplotter 10 representerer bare én av en rekke fotoplottere som kan anvendes til frembringelse av et farge plottingsmønster på filmen F. Det henvises til ovennevnte DE-OS 2 942 431 for en mer fullstendig beskrivelse av nevnte plotter og andre plottere som er egnet for gjennomførelse av plottings-fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse.

En fullstendig forståelse av den foreliggende' oppfinnelse betinger kjennskap til den generelle utførelsesform av filmer som frembringer fargebilder. Disse filmer innbefatter direkte positivfilmer og reverserbare negativfilmer. Et deltverrsnitt av en slik film er vist i fig. 3. Generelt omfatter filmen et strukturelt bærelag 80 av papirfiber, polyetylen eller andre materialer, og et antall fargedannende lag eller emulsjonssjikt 82, 84 og 86. Samtlige farger som eksponeres på filmen, kan representeres av en av grunnfargebestanddelene dvs. rødt, blått eller grønt. Emulsjonssjiktene registrerer hver sin av de grunnfargebestanddeler som inngår i lysflekkene som eksponerer emul-sjonene. Emulsjonssjiktet 82 kan f.eks. registrere samtlige røde bestanddeler i hvilken som helst fargekomponent i lysflekken, mens emulsjonssjiktet 84 registrerer alle blå fargebestanddeler og emulsjonssjiktet 86 alle grønne fargebestanddeler. Hvert emulsjonssjikt inneholder ingredienser (couplers) som er følsom overfor de respektive grunnfarger og som ved eksponering og etterfølgende fremkalling bevirker dannelse av de riktige fargekorn i sjiktene.

Under antakelse av at fragmentet i fig. 3 er et utsnitt

av en fremkalt film, kan f.eks. et parti 90 av emulsjonssjiktet 82 inneholde en farge som representerer samtlige røde bestanddeler i en posisjon i plottingsbildet, mens et parti 92 av emulsjonssjiktet 84 inneholder en farge som representerer alle blå bestanddeler og et parti 94 av emulsjonssjiktet 86 en farge som representerer alle grønne bestanddeler. Det vil fremgå at par-tiene 90 og 92 overlapper hverandre, og dette indikerer at de fargekomponenter i lysflekken som eksponeres på filmoverflaten

i partienes overlappingssone, inneholder både røde og blå bestanddeler. Det parti av filmen som befinner seg over partiet 94, er derimot påvirket av en farge med utelukkende grønne bestanddeler. I virkeligheten vil fargekornene i den fremkalte film bestå av fargekomplementene eller de subtraktive grunnfarger cyan, gult og magenta istedenfor grunnfargene rødt, blått og grønt. I den etterfølgende beskrivelse er fargekornene for enkelthets skyld betegnet med sine grunnfargebenevnelser.

Det antas at et utsnitt av et ønsket plottingsmønster fremkommer på en fremkalt film F som vist i fig. 4. Mønstret innbefatter et element 100 i rødt, et element 102 i orange og et element 104 i fiolett samt et annet element 106 i fiolett. Det antas videre at hvert element representerer en ledende del av en flersjikts-mikrokretsanordning f.eks. en transistor, og at alle elementer i et ledende sjikt er plottet i samme farge. Elementene 104 og 106 befinner seg således i ett ledende sjikt mens elementene 100 og 102 er beliggende i to andre, ledende sjikt. Et fargeplottingsbilde, sammensatt av masker med det geometriske mønster som avgrenses av fargene, kan benyttes for kontroll av innretting, plassering og isolering av de ulike elementer.

Ved fremstillingen av fargeplottingsbildet ifølge fig. 4 ved anvendelse av en fotoplotter som beskrevet i forbindelse med fig. 1, kan det først projiseres en lysstråle med røde fargekomponenter på filmen under filmens og lyshodets innbyrdes bevegelse, for å frembringe elementet 100. I tilslutning kan elementet 102 frembringes ved å projisere en lysstråle med en orange fargekomponent på filmen, hvoretter elementene 104 og 106 frembringes ved å projisere en lysstråle med en fiolett fargekomponent på filmen.

Samtlige farger kan som kjent representeres ved ulike kombinasjoner av de additive grunnfarger rødt, blått og grønt. Videre består fargen orange, definert ved grunnfargebestanddelene, hovedsakelig av rødt og en liten del grønt, mens fargen fiolett består av rødt og blått. Hvert av elementene 100-106

i det viste plottingsbilde vil følgelig innehelde røde bestanddeler som i varierende grad er blandet med andre grunnfarger.

Hvis hvert av disse elementer ble plottet for seg, ville grunnfargene i elementene registreres i filmens ulike emulsjonssjikt med en og samme belysningsgrad, opprettet av fotoplotteren. Men når elementene ved hjelp av plotteren er lagt ovenpå hverandre på en enkelt film, vil det kreves tre separate plottingspro-sesser for hver av de tre farger, slik at visse deler av film-overf laten utsettes for flere eksponeringer. Den sone hvori de røde og orange elementer 100 og 102 sammenfaller, blir f.eks. eksponert to ganger, og de soner hvori de røde og fiolette elementer 100, 106 og 104 sammenfaller, eksponeres to ganger.

Mer viktig er at de skraverte felter 110 og 112 i plottingsbildet er de soner hvori samtlige tre farger sammenfaller, og som følgelig.eksponeres tre ganger.

Da hver av fargekomponentene rød, orange og fiolett inneholder en rød grunnfargebestanddel, og da filmemulsjonene registrerer plottingsbildet definert ved de respektive bestanddeler, vil emulsjonssjiktet som registrerer de røde bestanddeler, eksponeres tre ganger i de skraverte felter 110 og 112. Hvis kapasiteten av det filmemulsjonssjikt som registrerer de røde bestanddeler ikke overskrides, vil elementene 100-106 gjengis skarpt, klart og nøyaktig. Hvis imidlertid kapasiteten overskrides slik at emulsjonssjiktet overeksponeres, vil det røde fargestoff i den overeksponerte emulsjon vise tendens til å blekes og sive ut over grensene for den eksponerte geometriske flate, og den fremkalte film vil ha et utseende som vist i fig.

5 eller 6.

Fig. 5 viser det bilde av plottingsmønstret som fremkommer når det emulsjonssjikt som definerer rødfargebestanddeler, er eksponert utover kapasitetsgrensen av de tre ulike fargekomponenter rødt, orange og fiolett som inngår i de plottede elementer 100-106.

Som følge av den kumulative virkning av eksponeringene

vil emulsjonssjiktet som påvirkes av rødfargen, sive utover grensene for de skraverte felter 110 og 112 ifølge fig. 4,

og gå over i og utviske bildene i det skraverte felt 114 i fig. 5.

Det fremgår relativt tydelig av fig. 5, at det plottede bilde ikke er en nøyaktig gjengivelse åv det ønskete plottings-mønster ifølge fig. 4. Videre kan fargene i det,skraverte felt 114 være delvis bleknet, slik at de ikke nøyaktig gjengir de ønskete farger i plottingsmønstret. Isoleringen av de fiolette elementer 104 og 106 er ikke synlig, og dette er meget kritisk i forbindelse med et mikrokretssystem eller annet objekt som skal gjengis av plottingsmønstret.

Fig. 6 viser en annen følge av overeksponering, som vil oppstå når den kumulative eksponering av bare to farger, rødt og orange, i elementene 100 og 102, overskrider kapasiteten av det røde emulsjonssjikt i filmen F. Det utvidete, skraverte felt 116 dekker så vel hele overlappingssonen for de røde og orange farger som de tilgrensende partier av elementene 104 og 106 som er trippeleksponert. Det vil videre bemerkes at den lange og smale strimmel som skiller mellom elementene 100 og 102, har mistet sine begrensningslinjer.på grunn av sammen-flytingen ved 118 av de røde og orange farger.

De eksponeringsvanskeligheter som fremgår av fig. 5 og 6, kan ifølge foreliggende oppfinnelse elimineres ved å begrense den kumulative eksponering av hvert emulsjonssjikt under plottingsprosessen. Eksponeringen begrenses ved å avgrense de plottede farger til de farger som har fargekomponenter som kumulativt ligger innenfor eksponeringskapasitetene for de respektive emulsjonssjikt hvori fargekomponentene er registrert. En slik begrensning innebærer nødvendigvis at et vilkårlig valg av farger for plottingsmønstret ikke er mulig eller at det, dersom det innledningsvis er foretatt et slikt valg, må gjennomføres en analyse av fargene og deres resulterende effek-ter, for å bestemme fargenes virkning på filmemulsjonene.

Bestemmelsen av de farger som skal anvendes i plottings-mønstret, kan foretas på flere måter. Hvis det f.eks. gjøres til en praktisk regel at ingen farge i et plottingsbilde skal overlappe seg selv, kan fargene som skal anvendes i plottings-mønstret analyseres på basis av det ugunstigste tilfelle, idet det antas at samtlige farger vil overlappes i en eller annen posisjon i plottingsmønstret. Hver av fargene spaltes i sine grunnfargebestanddeler som motsvarer filmens tre emulsjonssjikt, og totaleksponeringen av hvert emulsjonssjikt på grunn av farge-overlappingen undersøkes for å fastslå hvorvidt noen av de tre emulsjonssjikts eksponeringskapasitet blir overskredet. Hvis analysen fastslår at et emulsjonssjikts eksponeringskapasitet vil overskrides, blir fargene modifisert eller forandret for å redusere grunnfargebestanddelen eller -bestanddelene som bryter disse kapasitetsgrenser. Hvis ingen slik overskridelse kan oppdages, vil de valgte farger kunne benyttes.

Modifiseringen av fargene for å forebygge overeksponering kan utføres ved å forandre hvilken som helst av en farges tre karakteristika, nemlig nyanse, lyshetsgrad og metningsgrad. I fotoplotteren 10 ifølge fig. 1 forandres fargenyansen ved hensiktsmessig valg av filtrene 42-56. Hvis to eller flere filtre kombineres for å frembringe en spesiell farge, kan denne farge modifiseres ved å fjerne eller tilføye filtre til lysstrålen som projiseres på filmoverflaten. En spesiell farges metningsgrad kan også forandres ved hjelp av filtrene 42-56. Hvis f.eks. to filtre av samme tetthetsgrad og nyanse anbringes i lysstrålen, vil tetthetsgradene adderes slik at en dypere og mer mettet versjon av fargen projiseres på filmoverflaten. På tilsvarende måte kan metningsgraden eller tetthetsgraden reduseres ved å fjerne et av filtrene fra lysstrålen. En spesiell farges lyshetsgrad kan også påvirkes ved hjelp av filtre eller ved justering av lyskildens 30 intensitet eller plasseringen av det nøytrale tetthetsfilter 60.

Når det ved analyse av de valgte farger for plottings-mønstret fastslåes at et av emulsjonssjiktene vil overeksponeres, blir følgelig fargene modifisert for å bringe eksponeringen innenfor emulsjonenes kapasitetsgrenser.

En annen fremgangsmåte til analysering av fargene omfatter forbehandling av de data som definerer plottingsmønstret så vel i form som i farge, for å lokalisere de posisjoner i plottingsbildet hvor mer enn én eksponering av filmen vil finne sted, hvoretter fargekomponentene i disse soner undersøkes for å fastslå hvorvidt et eller annet emulsjonssjikts fargekapasitet i realiteten vil overskrides av disse farger. Hvis kapasiteten vil overskrides, må fargene modifiseres på hensiktsmessig måte ved hjelp av plotteren 10, som tidligere beskrevet. Forbe-handlingen av form- og fargedata for faktiske tilfeller er en prosess godt innenfor moderne databehandlingsutstyrs muligheter og er en videreutvikling av den ovennevnte analyseprosess hvorved det helt enkelt antas at samtlige farger vil overlappes i et eller annet felt i plottingsmønstret.

Et eksempel av oppfinnelsen er beskrevet i det etterfølgende i forbindelse med de plottingsmønstre og farger som er angitt i fig. 4-6.

Det antas innledningsvis at plottingsmønstret ifølge fig.

4 er redusert til digital eller annen maskinleselig form, med hvert element og hver farge definert. Dataene behandles for

•å kontrollere eventuell fargeoverlapping. Det fastslåes at samt-

lige tre farger vil eksponeres tre ganger i de skraverte felter 110 og 112, og at det i visse andre soner vil foregå dobbelt eksponering av to farger. Hver av fargekomponentene i de ulike soner med flere eksponeringer undersøkes deretter for å fastslå hvorvidt de grunnfargebestanddeler som utgjør fargekomponentene, vil overskride et eller annet filmemulsjonssjikts eksponeringskapasitet. Det røde element 100 har i det foreliggende eksempel en rød grunnfargebestanddel av en viss metningsgrad som et minimum. Det orange element har en rød grunnfargebestanddel og en grønn grunnfargebestanddel, mens de fiolette elementer 104 og 106 har en rød grunnfargebestanddel og en blå bestand-del. Samtlige tre farger har således en rød grunnfargebestanddel, og dette medfører en mulighet for at det av filmens emulsjonssjikt som er følsomt overfor røde farger kan overeksponeres i dobbelt- eller trippeleksponeringssonene. For å bestemme eksponeringsgraden, blir mengdene av rødfarge, målt i prosent eller på annen måte, i hver av fargene addert for hver overlappingssone, og summen eller opphopningen av komponentene i hver sone jevnføres med kapasiteten for det rødsensitive filmemulsjonssjikt. Det foretas hensiktsmessige fargejusteringer som redu-serer de røde fargebestanddeler, dersom kapasiteten vil overskrides .

Etter at de røde bestanddeler av de valgte farger er under-søkt og om nødvendig justert, undersøkes de blå og grønne grunnfargebestanddeler med henblikk på deres virkning på filmemulsjonene. Det foretas atter fargejusteringer om nødvendig, til det er sikkert at ingen av filmemulsjonene vil motta mer kumu-lativ belysning fra de valgte og justerte farger enn emulsjonen kan tåle.

Det er følgelig beskrevet en fremgangsmåte for plotting

i flere farger og for oppnåelse av plottingsmønstre som nøyaktig og formriktig gjengir mønstre og farger. Fremgangsmåten medfører en fordeling av fargekomponentene blant filmens forskjellige emulsjonssjikt, slik at intet emulsjonssjikt belyses utover eksponeringskapasiteten.

Den ovenstående beskrivelse omfatter en foretrukket versjon av foreliggende oppfinnelse, men det vil innses at det, uten å avvike fra oppfinnelsens ramme, kan foretas flere modifiseringer og utskiftninger. Således viser fig. 7 en annen type av fotoplotter for gjennomførelse av fargeplottingsprosessen med eks-poneringsbegrensning. Plotteren 12 0 omfatter noen av de samme komponenter som plotteren 10 i fig. 1, og disse komponenter er betegnet med samme henvisningstall. Hovedforskjellen mellom plotterne 10 og 120 består i at fargejusteringen foretas på andre måter. Plotteren 10 er basert på en subtraktiv farge-teknikk under anvendelse av separasjonsfiltre 42-56 og en stråle av plykromatisk lys som inneholder praktisk talt samtlige fargekomponenter. Visse av fargekomponentene fjernes idet lysstrålen passerer gjennom et eller flere av filtrene.

Virkemåten av plotteren 120 er derimot basert på en addi-tiv fargingsprosess hvori tre separate lyskilder 122, 124 og 12 6 styres individuelt av en intensitetskrets 128 i avhengighet av styresignaler fra styreanordningen 20. Kildene frembringer tre separate lysstråler for de additive grunnfargebestanddeler rødt, grønt og blått. Lysstrålen fra kilden 122 reflekteres av et rødt, dikroisk speil 142 som en rød stråle langs en stråle-akse 150 fra et optisk system 152, og frembringer en lysflekk på overflaten av filmen F.

På tilsvarende måte blir grønne og blå lysstråler proji-sert av grønne og blå, dikroiske speil 144 og 14 6 i tilknyt-ning til lyskildene henholdsvis 124 og 126, slik at fargen av lysflekken på filmen representerer kombinasjonen av grunnfargene rødt, grønt og blått. Ved justering av lyskildenes 122, 124 og 126 intensitet kan forholdet mellom de ulike grunnfarger som projiseres på filmen, og følgelig den frembrakte farge av flekken på filmen, justeres. Denne justering foretas i overensstemmelse med en analyse av fargekomponentene, som tidligere beskrevet. Selvsagt kan andre, spesielle fremgangsmåter for analysering av lyset om ønskelig komme til anvendelse, uten å avvike fra oppfinnelsens prinsipp.

Den foreliggende beskrivelse av flere versjoner av oppfinnelsen er følgelig illustrerende og ikke begrensende.

Claims (4)

1. Fremgangsmåte for grafisk plotting ved frembringelse av en farget lysflekk på den lysfølsomme overflate av en fargefilm som omfatter et antall lysfølsomme emulsjonssjikt med varierende følsomhet overfor flekkens fargedefinerende komponenter, hvor lysflekken og filmen beveges i forhold til hverandre med forutbestemte bevegelser slik at flekken føres til forskjellige posisjoner på filmens lysfølsomme overflate og derved eksponerer et ønsket plottingsbilde på filmen, og hvor de fargedefinerende komponenter i den projiserte flekk forandres, slik at forskjellige farger i fargefilmens lysfølsomme emulsjonssjikt eksponeres i ulike posisjoner av plottingsbildet, karakterisert ved begrensning av eksponeringen av filmemulsjons-sj iktene med de fargedefinerende komponenter i posisjoner i plottingsbildet hvor den frembrakte flekk eksponerer fargefilmen mer enn én gang med de samme eller andre farger, for å unngå overeksponering av ett eller flere av emulsjonssjiktene.

2. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at eksponeringsbegrensningen innbefatter av-grensning av de plottede farger til farger med fargedefinerende komponenter som kumulativt ligger innenfor kapasitetsgrensene for de tilknyttede emulsjonssjikt i de posisjoner i plottingsbildet hvor den frembrakte flekk eksponerer fargefilmen mer enn én gang.

3. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at eksponeringsbegrensningen innbefatter vel-ging av en avgrenset gruppe av farger for plottingsmønstret, hvor hver farge har spesielle, fargedefinerende komponenter og hvor de kombinerte, fargedefinerende komponenter i fargegruppen ikke overskrider eksponeringsgrensene for ett eller flere emulsjonssjikt i fargefilmen.

4. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at begrensningen omfatter analysering, forut for plottingen, av elementene i plottingsmønstret i forskjellige, fargedefinerende komponenter, for bestemmelse av antallet for-ventede eksponeringer for hvert emulsjonssjikt i hver posisjon i plottingsmønstret, og justering av de fargedefinerende komponenter i flekken for redusering av eksponeringen i soner hvor ett eller flere av emulsjonssjiktene ville ha blitt overeksponert .