NO148009B - Fremgangsmaate for aa maale koagulerbarhet i serum - Google Patents

Abstract

Fremgangsmåte for å måle koagulerbarhet i serum.

Description

Den hyppige opptreden av hjertekarsykdommer og nødvendigheten av passende behandling, ofte så raskt som mulig, gjør at det legges stor vekt på ønskeligheten av en diagnostisk test som raskt vil klargjøre pasientens tilstand slik at passende behandling kan foreskrives. En annen stor gruppe som trenger nøye oppfølging, består av kvinner som bruker "pillen". Alle orale kontraceptiver er basert på østrogener som er kjent for å øke blodets koaguleringstendens. En viss økning av koaguleringstendensen kan tolereres, men når det gjelder individer som er mer følsomme i denne henseende til virkningene av pillen, er det nødvendig at denne økede følsomhet påvises slik at det kan tas preventive forholdsregler.

En avvikelse fra den normale koagulerbarheten

for blodet kan være katastrofal hos andre typer av pasienter som f.eks. de som er forhåndsdisponert for trombose og trombo-emboliske sykdommer. Likeledes kan det være avgjørende å opp-dage en avvikelse fra koaguleringstendensnormen i retning av minskning, siden mangel på adekvate koaguleringsfaktorer kan føre til blødninger, både interne og eksterne. I oppfinnerens US-patent 3.853.710 med tittelen "Serum Diagnostic Tests for Maladies Causing Change in Fibrinolytic Activity in the Blood", som ble utgitt 10. desember 1974, er det omtalt en prokoagulerings-middel (lav FDP) bestemmelse. Denne bestemmelse, slik det skal vises, har også vist seg å være av betydning i foreliggende oppfinnelse. Det refereres herved til nevnte patent i sin helhet.

For å bestemme en pasients tilstand med hensyn

på blodets koagulering uttas en prøve som underkastes to tester, av hvilke den første er en prokoagulant bestemmelse (PA) og den andre er en heparin-prokoagulant bestemmelse (H-PA).

I PA-testen blandes serum fra pasientens blod med en standardisert trombinløsning og så med en standardisert plasma-løsning. Tiden for koagulering noteres.

I den andre testen fremstilles standardiserte plasma- og trombin-løsninger og det tilsettes forskjellige mengder heparin til alikvoter av serum fra pasientens blod.

Hvert preparat av heparinbehandlet serum blandes individuelt

med trombin og, efter en inkubasjonsperiode, med plasma. Koaguleringstiden noteres. Lignende tester kjøres også på

serum fra friske personer. Pasientene oppviser fire for-

skjellige testmønstre når det gjelder blodkoagulerings-tendensen. Som bemerket foran avsløres spesielle tilstander som krever spesiell behandling avhengig av hvilket spesielt koaguleringsmønster som oppdages som resultat av de to testene.

Et formål med oppfinnelsen er derfor å skaffe en rask og pålitelig måte å bestemme tilstanden hos en pasient når det gjelder tendensen til koagulering av blodet hos ved-kommende. Dette er nyttig for å bestemme om en person har behov for krisebehandling på grunn av et kommende hjertekar-tilfelle, for å bestemme om anvendelse av orale kontraceptiver kan føre til blodkoagulering hos en spesiell person, eller for å gjøre det mulig for en lege å bestemme om en pasient trenger enten øyeblikkelig eller kontinuerlig behandling for en blodkoaguleringsabnormalitet.

Det er viktig at fremgangsmåten er rask og pålitelig når det gjelder blodkoagulering og kan gjøres til gjenstand for automatisk utførelse og/eller diagnose, og kan anvendes for rutinesjekking av pasienter ved innleggelse på sykehus for å fastslå at det ikke vil oppstå problemer med blodkoagulering under behandling av tilstander som tilsyne-latende ikke er forbundet med blodkoaguleringen.

Ifølge oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte jr å måle koagulerbarhet i serum fra en pasient, hvor eventuelt en første porsjon av nevnte serum blandes med en første porsjon av en standardisert trombinløsning for å danne en trombin-serum-løsning, en første porsjon av nevnte trombin-serum-løsning blandes med en første porsjon av normal plasma for å danne en første trombin-serum-plasma-løsning, idet alle trinn utføres under standardiserte betingelser, og koaguleringstiden for nevnte trombin-serum-plasma-løsning nedtegnes, slik at det blir mulig å sammenligne den målte koaguleringstid for nevnte første trombin-serum-plasma-løsning med koaguleringstid-området som oppnås under tilsvarende betingelser med serum fra friske, umedikerte personer og med serum fra pasienter som lider av kjente patologier, idet en koaguleringstid under det område som er karakteristisk for friske, umedikerte personer, er tegn på en minskning av fibrinogen-nedbrytningsprodukter, og hvor eventuelt nevnte normale plasma dannes ved rekonstituering av fast plasma med isotonisk saltvann, nevnte trombin-løsning fremstilles ved rekonstituering av fast trombin med isotonisk saltvann, og nevnte trombin-løsning standardiseres ved fortynning med isotonisk saltvann inntil 0,1 ml av nevnte trombin-løsning koagulerer 0,2 ml av nevnte normale plasma-løsning i løpet av 15-16 sekunder, idet nevnte oppløsninger er bragt i likevekt ved 37°C, og hvor eventuelt forholdet mellom den standardiserte trombin-oppløsning og pasient-serumet blandet med denne er 0,9 ml til 0,1 ml, og mengden av nevnte normale plasmaløsning blandet med nevnte trombin-serum-løsning er 0,2 ml plasma til 0,1 ml av nevnte trombin-serum-løsning, idet trombin-serum-løsningen er inkubert ved 37°C i 3 minutter, og nevnte plasma-løsning er bragt i likevekt ved 37°C. Fremgangsmåten karakteri-seres ved følgende trinn: tilsetning av kjente, forskjellige mengder av heparin i form av løsning til porsjoner av serum fra pasienten for å danne heparin-serum-løsninger, fremstilling av en andre rekonstituert normal plasma- og andre trombin-løsning, standardisering av nevnte andre trombin-løsning ved koagulering av en valgt mengde av nevnte andre trombin-løsning med en valgt mengde av nevnte andre plasmaløsning ved en valgt temperatur og fortynning av nevnte andre trombin-løsning inntil koaguleringstiden for plasma-trombin-blandingen faller innenfor et valgt område,

for fremstilling av en andre standardisert trombin-løsning, tilsetning av valgte porsjoner av nevnte andre standardiserte trombin-løsning til valgte porsjoner av hver av nevnte heparin-serum-løsninger for å danne heparin-serum-trombin-løsninger, inkubering av nevnte heparin-serum-trombin-løsninger i et valgt tidsrom ved nevnte valgte temperatur, tilsetning av valgte porsjoner av hver av de inkuberte oppløsninger til en separat porsjon av nevnte andre normale plasma-løsning inkubert ved nevnte valgte temperatur, og når koagulering finner sted, notering av koaguleringstidene for hver av nevnte heparin-serum-trombin-løsninger med nevnte andre normale plasma, slik at det blir mulig å sammenligne de målte koaguleringstider med koaguleringstid-områder oppnådd under tilsvarende betingelser med serum fra friske, umedikerte personer og fra trombotiske personer, og å fastslå hvorvidt de målte koaguleringstider faller innenfor et første normalt område som svarer til normale,

umedikerte personer, et andre område svarende til trombotiske personer, eller et tredje og fjerde område mellom nevnte normale og lave område og svarende til personer med øket koagulerbarhet, idet en lav koaguleringstid korrelerer med høy serum-koagulerbarhet .

For å forstå oppfinnelsen bedre vises det til den etterfølgende beskrivelse sett i forbindelse med de med-følgende tegninger, hvor: Fig. 1 grafisk viser test-resultater betegnet mønster A hvori PA og H-PA-testresultater begge er normale; Fig. 2 grafisk,viser koaguleringstiden ved akutt tromboflebitt sammenlignet med en normal kontroll ved H-PA-test; Fig. 3 grafisk viser testresultater betegnet mønster B hvor PA-testresultatene er normale og H-PA-test-resultatene er middels; Fig. 4 grafisk viser testresultater betegnet mønster C hvor PA-testresultatene er lave og H-PA-test-resultatene er minkende; og Fig. 5 grafisk viser testresultater betegnet mønster C hvor både PA- og H-PA-testresultatene er lave.

Ved forberedelsene for en test tas en blod-prøve av ; pasient, prøven får stå i en halv time ved romtemperatur for å koagulere hvorefter serum utskilles ved sentrifugering. Sentrifugeringen kan hensiktsmessig utføres med ca. 2000 omdreininger i minuttet i ca. 15 minutter.

Serumet kan brukes straks eller kan lagres ved romtemperatur

i en periode opp til 6-8 timer. Vanligvis vil det utføres to forskjellige tester på serumet hvilke kalles PA- og H-PA-testene.

Fremgangsmåtene for PA- og H-PA-testene er

som følger:

Standardisering a v plasma og trombin for PA- testen

Normalt plasma fremstilles ved å oppløse

80 mg fast plasma (TCC)^ i 1 ml destillert vann. Trombin-løsning fremstilles ved,å rekonstruere trombin ("Fibrindex") med 1 ml saltløsning.

Trombinet standardiseres ved fortynning med isotonisk saltvann inntil 0.1 ml av det fortynnede trombinet koagulerer 0,2 ml av normalt plasma i et testrør (begge løsninger var brakt i likevekt ved 37°c) på 10,5 - 11 sekunder, idet koagulerings-reaksjonen startes ved helle-rør-metoden omtrent samtidig som røret med løsningen fjernes fra badet på 37°c. Alternativt får, dersom det anvendes en konversjonell automatisk termo-statinnretning, røret som inneholder koagulerings-reaksjons-blandingen forbli i innretningen ved 37°C inntil slutt-

punktet for koaguleringen. Koaguleringstiden forkortes med ca. 1 sekund ved bruk av den sistnevnte teknikk, men denne forandring ansees å kunne neglisjeres. Dette trombin kalles H-PA-trombin og anvendes bare for den følgende H-PA-test.

Heparin- prokoagulant- bestemmelse ( H- PA).

Test- fremqangsmåte;

1. 0,2 ml plasma pipetteres i hvert av flere glass-testrør og plasseres i et vannbad ved 37°C for å bringes i likevekt. 2. 0,9 ml standardisert (H-PA)-trombin pipetteres i flere glass-testrør. 3. 0,1 ml serum fra en pasient tilsettes til hvert av fire testrør, og til hvert testrør tilsettes 0,1 ml av en av fire forskjellige heparinløsninger i normal salt-løsning, idet hver 0,1 ml heparinløsning inneholder 0,1, 0,07, 0,06 og 0,0 5 heparin-enheter respektive, og innholdet i hvert testrør blandes grundig. Heparin-konsentrasjonene i heparin-saltløsningene vil naturligvis være 0,1, 0,07, 0,06 og 0,05u/0,l ml respektive eller 1,0, 0,7, 0,6 og 0,5u/ml, hvor symbolet u betegner hepatinenheter. 4. Heparinbehandlet serum fra et av de fire testrørene tilsettes til et trombinrør, blandes godt, plaseres i et bad av 37°c og en intervallklokke startes. 5. Etter nøyaktig to minutters inkuberingstid fjernes 0,1 ml av trombin-heparin-serum-blandingen, et plasmarør fjernes fra badet og omtrent samtidig tilsettes 0,1 ml trombin-heparin-serum-blanding til røret som inneholder 0,2 ml plasma under slike betingelser at inneholdet blandes grundig. Dersom det brukes en automatisk innretning kan også her koagulerings- reaksjonen utføres i innretningen ved 37°C. En stoppe-klokke s<p>artes samtidig med tilsetningen av trombin-héparin-serum-blahd-ingen"til plastrøret og koaguleringstiden i sekunder noteres. Fremgangsmåten gjentas ved bruk av 0,1 ml heparinbehandlet serum fra hvert av de andre tre testrørene og igjen noteres koaguleringstisene. Det er tilstrekkelig å holde trombin-heparin-serum-blandingen under observasjon i 180 sekunder.

Gjennomsnittet av normale kontroll-koaguleringstider.,.:for .serum fra friske personer er større enn 180 sekunder når 0,1 nil serum fortynnes med 0,1 ml alikvoter av heparin-løsninger, idet de 0,1 ml alikvotene inneholder respektive Oyi, 0,07 og 0,06 heparin-enheter. For serum fortynnet med eh heparin-løsning som inneholder 0,05 heparinenheter er koaguleringstiden 60-12 sekunder.

For å vurdere testene på serum-koagulerbarhet slik det er beskrevet her, ble serum fra tre pasientgrupper undersøkt ved hjelp av PA- og H-PA-tester. Gruppe I besto av 25 friske personer, (studenter, pleiersker, teknikere). Gruppe II besto av 39 kvinner som hadde tatt svangerskapshindrende piller i perioder varierende fra 3 uker til 5 år.

I gruppe III var 8 pasienter innlagt på sykehus for nylig, akutt trom' "lebitt, 4 pasinter for arteriell emboli, 3 pasienter i okklusiv arteriosklerose og 7 pasienter for nyoppdaget lunge-emboli (påvist ved lungeundersøkelse).

Test-resultatene ble funnet å kunne oppdages

i fire mønstre som følger.

A. Normal PAi Normal H- PA.

Hver normal person og 4 av de 39 "pille"-pasientene (10%) oppviste dette mønster. (PA-test-koaguleringstid minst 30 sekunder)..

B. PA Normal : H- PA middels.

H-PA-testresultatene anses å være middels dersom serumsprøver som var tilsatt heparinlØsninger inne-holdende 0,lu koagulert på 40 .- 180 sekunder. Som tidligere anses^^A-tes.tre^sua^tet normalt dersom koaguleringstiden er mxnsV viTik ca. 88% av det normale, hvilket tilsvarer 30 sekunder.

Av 39 pasienter på "pillen" viste 29 (74%) dette mønster. De 3 pasientene med arteriell okklusjon (ikke-

embolisk) var i denne gruppen.

PA-testen anga at mengder fibrinogen-nedbrytningsprodukter, også kalt FDP på så vei som spaltnings-produkter, ikke var øket. H-PA-testresultatene anga at det var en svak økning av prokoagulant i serum hos personer med koagulerings-testresultater tilsvarende mønster B. Som kjent har kvinner som tar "pillen" en svakt øket tendens til å danne koagulat,

men hvor H-PA-koaguleringstider er i det spesifiserte område, behøver ingen forholdsregler tas.

C. PA lavz H- PA middels.

Ac 39 pasienter som tok "pillen" viste fire (10%) dette mønster. Spaltningsprodukter ble øket hos to av de fire. En av de fire pasientene med arteriell embolus var i denne gruppen og hadde også økning av mengder spaltnings-produkter .

For en kvinne som tar "pillen" og med mønster C bør doseringen nedsettes enten ved å redusere mengden østrogen eller hyppigheten av inntaket. Det kan dessuten anvendes koaguleringshindrende terapeutiske midler, f.eks. aspirin og dipyridamol.

D. PA lav: H- PA lav.

Av 39 pasienter som tok "pillen" oppviste to

(6%) dette mønster. Koaguleringstiden ved PA-testen anses som lav når den er under ca. 30 sekunder. Resultatet av H-PA-testen anses lav når koaguleringstiden for serumprøve som inneholder 0,lu heparin er under 40 sekunder.

I tillegg til de to pasienter som tok "pillen", oppviste de syv pasientene med lunge-emboli, de åtte pasientene med akutt tromboflebitt og tre av de fire pasientene med arteriell emboli dette mønster.

Pasienter med mønster D trenger øyeblikkelig behandling med passende terapeutiske midler som f.eks. heparin, osv.

Det skal bemerkes at bestemmelsene som er presentert her er utført på serum og ikke på plasma. Prokoagulant-aktivitet som angitt av PA-resultatene er ca.

3 5% høyere i serum enn i plasma. Dette fenomen er tilskrevet antitrombin-"forbruk" under koaguleringen. Det ble imidlertid ikke funnet signifikant forskjell mellom serum og plasma med hensyn til Antitrombin-III (AT-III)-innhold, når bestemmelsen ble utført på serum- og plasmaprøver fra friske personer ved immunoelektroforese mot et kjent antilegeme som er mono-spesifikt for humant AT-III.

PA-testresultatene avspeiler den totale algebraiske sum av antitrombiner kontra prokoagulanter. De resultater som er presentert ovenfor understøtter det synet at serum-prokoaguiant-aktivitet er større enn tilsvarende aktivitet for plasma fordi serum inneholder mere fra plate (platelet) oppnådde prokoagulanter, spesielt plate-faktor 4. Immunobestemmelse av AT-III var videre normal for hver av

de tre undersøkte grupper. Disse observasjoner understøtter det syn at minsket PA-koaguleringstid hos pasinter i gruppe II og gruppe III ikke var forårsaket av minsket AT-III og styrker den årsaksmessige forbindelse med sirkulerende prokoagulanter. Det sannsynliggjør også den hypotese at den hemostatiske ubalanse hos pasienter med hjertekarsykdommer,

som gir lave PA-testresultater, er forårsaket av en dominans av prokoagulanter ovenfor antitrombiner.

AT-III er kjent som heparin-ko-faktor, og antitrombin-aktiviteten økes merkbart når heparin kombineres med AT-III. Som det kan sees av fig. 1 opptrådte koagulering allerede ved 0,05u-nivå når heparin ble tilsatt i mengder på 0,1, 0,i 0,06 og 0,05u. Når H-PA-testen ble utført på serum fra e4. pasient med akutt tromboflebitt opptrådte koagulering derimot på bare 22 sekunder på tross av tilsetning av 0,1 ml av en løsning som inneholdt 0,lu. Dette funn kan sammenlignes med uendlig koaguleringstid for den normale kontroll som også er vist i fig. 2. Hos tromboflebitt-pasienten ble uendelig koaguleringstid nådd først etter at 0,4u var tilsatt, mens for kontrollen, også vist i fig. 2,

ble uendelig koaguleringstid nådd med bare 0,lu. Det ser ut til at H-PA-testresultatene forblir konstante når økende konsentrasjoner av heparin blir tilsatt til serum hos tromboflebitt-pasienten, kanskje på grunn av utilstrekkelig AT-III-heparin-kompleksdannelse, inntil mengden heparin overstiger den totale mengde anti-heparin-faktorer i serum. Ifølge fig. 2 var konsentrasjonen av heparin som behøvdes for å

starte en økning av koaguleringstiden ca. 0.2u og det behaSves 0,4u for ukoagulerbarhet. Normalt serum er derimot

ukoagulerbart. selv med en tilsetning av 0,lu heparin. H-PA-testen synes således å reflektere t otal serum-antiheparin-aktivitet, dvs. total prokoagulant istedenfor hver enkelt anti-heparin-bestanddel som f.eks. platefaktor 4, faktor Xla,

faktor Xa eller trombin.

Det ser derfor ut til at kombinasjonen av

PA- og H-PA-bestemmelsene er nyttig for å fastslå om koagulerings-systemet er "styrt" eller aktivert, så vel som for å fastslå graden av en slik aktivering. Når en av testene anvendes alene kan denne viktige fastlegging gå tapt, slik det er funnet i mange tilfeller. Dette illustreres hos pasienter med test-mønstrene B og C. En majoritet av kvinnene som tok "pillen"

(29 av 39 eller 74%) ga mønster B, hvilket består av normal PA og middels H-PA. Resultatene vises på fig. 3. Dette

mønster representerer den første og antagelig den mildeste form av et "styrt" koaguleringssystem. Dette ville ha vært savnet dersom det bare var utført en PA-test, siden koaguleringstiden var 88% eller grovt innenfor standardavvikelsen fra middels koaguleringstid. Ingen av de 29 pasientene i denne gruppen oppviste økning av FDP spaltningsprodukter.

I parentes skal det bemerkes at det anses at

et resultat ved PA-testen som skiller seg fra middelverdien med mere enn én standardavvikelse bør gjøre legen oppmerksom på muligheten av at det kan foreligge en patologisk tilstand. Normalt inntas det standpunkt at en hypotese er tvilsom

med mindre et testresultat skiller seg med minst to standard-avvikelser fra middelverdien. En slik forskjell tilsvarer en sannsynlighet på 19 av 20 at hypotesen er korrekt. Det foreslås imidlertid at det ved vurdering av resultatene av PA-testen bør inntas et konservativt standpunkt, nemlig at ytterligere analyse av tilstanden er indikert når differensen overstiger én standardavvikelse. Dette standpunkt er overens-stemmende med den måten på hvilken testresultatene er lokalisert til de forskjellige mønstrene.

De normale PA-resultatene i mønster B skiller dette mønster fra mønster C hvor PA-resultatene er lave, mens H-PA-resultatene forblir middels som vist i fig. 4. Dette mønster finnes hos fire "pille"-pasienter, tre med (ikke-embolisk) arteriell okklusiv sykdom og en med arteriell embolus, og_r^presenf?erer■{ et /mei'^.?'utstrakt "styrt" koaguleringssystem, som man igjen -'villcihå .'gått' glipp av uten de medfølgende PA-data. Den gjenaomsn^ittl^ge:. koaguleringstiden ved PA-testen var 60% av det normale/ eller 20 sekunder. Mengden spaltnings-produkter var øket hos to av de fire "pille"-pasientene og hos pasienten med arteriell embolus. Tre pasienter med arteriosklerotisk, okklusiv karsykdom oppviste mønster B.

Dette skulle innebære at intrakar-fibrinavsetning er av-

gjørende for mønsterene C og D i perifere karsykdommer.

Det ser ut til at H-PA-testen alene vil være tilstrekkelig for møstrene A og D. Det er meget overbevisende at

hver pasient med venøs trombose eller hjerteembolus og tre

av de fire pasientene med arteriell emboli hadde påfallende

lave PA- og H-PA-resultater som vist i fig. 5. Det skal bemerkes at koaguleringstiden i H-PA-testen var mindre enn 20 sekunder selv når mengden tilsatt heparin i testen var 0,lu. H-PA-testen alene var derfor tilstrekkelig til å indikere alvorlig patologi. På dette punkt, hvor H-PA-testen er tilstrekkelig for mønstrene A og D, skal det bemerkes at et normalt H-PA-testresultat oppnås bare for mønster A. I kort-

het oppnåes et normalt H-PA-testresultat bare for mønster A

og et lavt H-PA-testresultat oppnås bare for mønster D.

Det kan være nyttig å anvende betegnelsen "pre-trombotisk på pasienter med testmønster c og betegnelsen "pre-pre-trombotisk" på pasienter med testmønster B. Den høye forekomst av kvinner som tar "pillen" og som oppviser mønstrene B og C kan gjøre svangerskapshindrende medikasjon mindre empirisk, og ytterligere redusere den allerede svake forekomst av trom-boembolisme som er forbundet med svangerskapshindrende midler ved å justere doseringen til et spesielt nivå for PA- og H-PA,aktivitet. Dette kan gjøres ved å minske mengden østrogen som inntas med hver dose eller ved å minske hyppigheten av doseringen. PA- og H-PA-bestemraelse gjør det helt tydelig

mulig å identifisere trombose- truede og trombotiske personer hos hvilke anti-plate^^ll^er^antikoagulant-terapi kunne være ^ fidf^e^laktig. Slik terapi 'kåK* utføres ved å administrere '-.-medisiner 'som f .eks^aspiriiv o'g idipyridamol. ^ -^h^,^^^^^^^^^: ^ ^^ pe^^^^BÆ^tgtt:-A.a-t«^mifinae^.v.ar-i-as^qfner -.a^de, .frem- - • lSjgå7ms"mjit^ hérJkan foretås^for :å"/oppnå samme anvendelse av J:rombin kan

således'varieres, temperaturen og tiden for inkubering i PA-testen kan forandres og forskjellige'heparinkonsentrasjoner og reaksjonstemperaturer kan brukes i H-PA-testen. Det vil imidlertid være lett for fagmannen å gjøre slike forandringer og så fastlegge passende verdier for koaguleringstider både i PA- og H-PA-testene for å oppdele resultatene i de fire mønstre som er beskrevet her. Enn videre er det klart at når resultatene fra H-PA-testen enten er normal eller lav, dvs.

ikke middels, er det unødvendig å utføre PA-testen. Ikke desto mindre tjener resultatene fra PA-testen som en nyttig bekreftelse av at pasienten hører hjemme i mønster A eller D.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte for å måle koagulerbarhet i serum fra en pasient, hvor eventuelt en første porsjon av nevnte serum blandes med en første porsjon av en standardisert trombin-løsning for å danne en trombin-serum-løsning, en første porsjon av nevnte trombin-serum-løsning blandes med en første porsjon av normal plasma for å danne en første trombin-serum-plasma-løsning, idet alle trinn utføres under standardiserte betingelser, og koaguleringstiden for nevnte trombin-serum-plasma-løsning nedtegnes, slik at det blir mulig å sammenligne den målte koaguleringstid for nevnte første trombin-serum-plasma-løsning med koaguleringstid-området som oppnås under tilsvarende betingelser med serum fra friske, umedikerte personer og med serum fra pasienter som lider av kjente patologier,

   idet en koaguleringstid under det område som er karakteristisk for friske, umedikerte personer, er tegn på en minskning av fibrinogen-nedbrytningsprodukter, og hvor eventuelt nevnte normale plasma dannes ved rekonstituering av fast plasma med isotonisk saltvann, nevnte trombin-løsning fremstilles ved rekonstituering av fast trombin med isotonisk saltvann, og nevnte trombin-løsning standardiseres ved fortynning med isotonisk saltvann inntil 0,1 ml av nevnte trombin-løsning koagulerer 0,2 ml av nevnte normale plasma-løsning i løpet av 15-16 sekunder, idet nevnte oppløsninger er bragt i likevekt ved 37°C, og hvor eventuelt forholdet mellom den standardiserte trombin-oppløsning og pasient-serumet blandet med denne er 0,9 ml til 0,1 ml, og mengden av nevnte normale plasmaløsning blandet med nevnte trombin-serum-løsning er 0,2 ml plasma til 0,1 ml av nevnte trombin-serum-løsning, idet trombin-serum-løsningen er inkubert ved 37°C x 3 minutter,- og nevnte plasma-løsning er bragt i likevekt ved 37°C, karakterisert ved følgende trinn: tilsetning av kjente, forskjellige mengder av heparin i form av løsning til porsjoner av serum fra pasienten for å danne heparin-serum-løsninger, fremstilling av en andre rekonstituert normal plasma- og andre trombin-løsning, standardisering av nevnte andre trombin-løsning ved koagulering av en valgt mengde av nevnte andre trombin-løsning med en valgt mengde av nevnte andre plasma-løsning ved en valgt temperatur og fortynning av nevnte andre trombin-løsning inntil koaguleringstiden for plasma-trombin-blandingen faller innenfor et valgt område, for fremstilling av en andre standardisert trombin-løsning, tilsetning av valgte porsjoner av nevnte andre standardiserte trombin-løsning til valgte porsjoner av hver av nevnte heparin-serum-løsninger for å danne heparin-serum-trombin-løsninger, inkubering av nevnte heparin-serum-trombin-løsninger i et valgt tidsrom ved nevnte valgte temperatur, tilsetning av valgte porsjoner av hver av de inkuberte oppløsninger til en separat porsjon av nevnte andre normale plasma-løsning inkubert ved nevnte valgte temperatur, og når koagulering finner sted, notering av koaguleringstidene for hver av nevnte heparin-serum-trombin-løsninger med nevnte andre normale plasma, slik at det blir mulig å sammenligne de målte koaguleringstider med koaguleringstid-områder oppnådd under tilsvarende betingelser med serum fra friske, umedikerte personer og fra trombotiske personer, og å fastslå hvorvidt de målte koaguleringstider faller innenfor et første normalt område som svarer til normale, umedikerte personer, et andre område svarende til trombotiske personer, eller et tredje og fjerde område mellom nevnte normale og lave område og svarende til personer med øket koagulerbarhet, idet en lav koaguleringstid korrelerer med høy serum-koagulerbarhet.
2. 2. Fremgangsmåte for å måle koagulerbarhet ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes fire porsjoner av serum hver med et volum på 0,1 ml, og heparin settes til nevnte fire porsjoner i en mengde på 0,1 ml løsning som inneholder henholdsvis 1,0, 0,7, 0,6 og 0,5 heparinenheter/ml.