NO147915B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av et farmakologisk aktivt penamderivat - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av nye antibakterielle penamderivater som er verdifulle som terapeutiske midler for kontroll av infeksjonssykdommer som skyldes gram-positive og gram-negative bakterier.

De nye forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse

er derivater av 6-amino-2,2-dimetylpenam som har en 5-tetrazolylgruppe i 3-stillingen i penamkjernen.

Til tross for at det er blitt foreslått et stort antall penamderivater for anvendelse som antibakterielle midler eksi-sterer det enda et behov for nye midler.

US-patentene 3 427 302 og 3 468 874 vedrører penamderivater

som inneholder en tetrazolylgruppe som del av 6-acylamino-substituenten; imidlertid er forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse karakterisert ved at de har en tetrazolylgruppe bundet direkte til penamkjernen.

De fleste kjente penamforbindelser har en karboksylsyre-gruppe (eller et salt derav) bundet til 3-stillingen. Penamforbindelser med andre karboksylsyrederivater ved C-3-kjernene er imidlertid også kjente. Penam-3-karboksylsyreestere er om-

talt f.eks. av Kirchner et al., Journal of Organic Chemistry,

14, 388 (1949); Carpenter, Journal of the American Chemical Society, TO, 2964 (1948); Johnson, Journal of the American Chemical Sqciety, 7J5, 3636 (1953); Barnden et al., Journal of

the Chemical Society (London), 3733 (1953) og Jansen og Russell, Journal of the Chemical Society (London), 2127 (1965); og penam-3-karboksamider er angitt f.eks. av Holysz og Stavely, Journal of the American Chemical Society, 7_2y 4760 (1950) og Huang et al., Anti-microbial Agents and Chemotherapy, 493 (1963). Peron et al., (Journal of Medicinal Chemistry, 1_, 483 (1964)) fremstilte en rekke 6-(substituerte amino)-2,2-dimetyl-penam-3-karboksylsyreazider, som derefter ble overført til de tilsvar-

ende 3-isocyanater og 3-benzylkarbamater. Peron et, al., (loe.eit.) omtaler også visse 3-(hydroksylmetyl)-penamderivater. Dehydrer-ingen av det enkle amidet av benzylpenicillin gir det tilsvar-

ende nitril (Khoskhlov et al., Doklady Akad. Sei. Nauk S.S.S.R., 135, 875 (1960)). Den generelle oppfatning har vært at modifi-seringen av 3-stillingen ikke ville føre til forbedrede resul-tater.

Foreliggende oppfinnelse skaffer tilveie et nytt 6-substituert amino-2,2-dimetylpenamderivat som har en 5-tetrazolyl-gruppe i 3-stillingen i penamstrukturen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse fremstilles et penamderivat med formelen:

hvor R 7 er 2-tienyl, 3-tienyl, fenyl, hydroksyfenyl, klorfenyl, aminofenyl eller 3-klor-4-hydroksyfenyl, og salter og solvater derav.

De nye forbindelser med formel I fremstilles i henhold til oppfinnelsen ved at et penam med formelen: acyleres ved omsetning med en syre med formelen:

hvor R 7 har den ovenfor angitte betydning, idet aminogruppene eventuelt er beskyttet, eller et reaktivt derivat derav, hvor-efter eventuelle beskyttelsesgrupper avspaltes, og eventuelt omdannes den fremstilte forbindelse til et salt eller solvat derav.

Mellomproduktet med formel III og dets fremstilling er beskrevet i avdelt ansøkning 78 3827.

Forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse kan anvendes for behandling og for å forhindre infeksjonssykdommer som skyldes gram-positive og gram-negative bakterier.

For enkelthets skyld angis forbindelsene ifølge oppfinnelsen som derivater av "penam", som er definert av Sheehan et al., i Journal of the American Chemical Society, 75, 3293

(1953), og som refererer seg til strukturen:

Skjønt betegnelsen penam ikke vanligvis innebærer noen stereo-kjemiske implikasjoner, tilsvarer stereokjemien til penam-forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse de som finnes for naturlige forekommende penicilliner. Ved å anvende denne terminologi betegnes det kjente antibiotikum penicillin G (benzylpenicillin) som 6-(2-fenylacetamido)-2,2-dimetylpenam-3-karboksylsyre.

Særdeles verdifulle forbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse er: 6-(D-2-amino-2-fenylacetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penam, 6-(D-2-amino-2-[p-hydroksyfenyl]acetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl) penam,

6-(D-2-amino-2-[3-klor-4-hydroksyfenyl]acetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penam,

6-(D-2-amino-2-[2-tienyl]acetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)-penam,

6-(D-2-amino-2-[3-tienyl]acetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)-penam.

Som fagmannen vil forstå inneholder acylgruppen et asymmetrisk senter, og asymmetriske sentere kan eksistere i en eller to former, de såkalte D- og L-former. Begge former omfattes av foreliggende oppfinnelse.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen utføres ved acylering av en forbindelse med formel III eller et salt derav. Acyleringen utføres ved å bringe forbindelsen med formel III eller et salt derav, i kontakt med et aktivert derivat av den passende karboksylsyren i et egnet løsningsmiddelsystem.

Et aktivert derivat som vanligvis anvendes er et syre-halogenid, slik som et syreklorid. Ved en typisk acyleringsmetode, tilsettes ca. 1 molekvivalent av et syreklorid til en løsning av forbindelsene med formel III, eller et salt derav, oppløst i et løsningsmiddel slik som klorert hydrokarbon,

f.eks. kloroform eller metylenklorid; en eter, f.eks. tetrahydrofuran eller 1,2-dimetoksyetan, en ester, f.eks. etylacetat. eller butylacetat, et lavere alifatisk keton, f.eks. aceton eller metyletylketon, eller et tertiært amid, f.eks. N,N-dimetylform-amid eller N-metylpyrrolidon; ved en temperatur i området fra ca. -40°C til ca. 30°C, og fortrinnsvis fra ca. -10°C til ca. 10°C, eventuelt i nærvær ay ca. 1 molekvivalent av et syre-bindende middel, f.eks. trietylamin, pyridin eller natrium-bikarbonat. Reaksjonen er avsluttet i løpet av kort tid, dvs. ca. 1 time. Det er passende å anvende et tertiært aminsalt, f.eks. trietylaminsaltet av forbindelsen med formel III. En alternativ metode som er nyttig for acyleringen av en forbindelse med formel III, med syrehalogenider omfatter anvendelsen av et vandig løsningsmiddelsystem. Ved denne metode, som er en tilnærmet Schotten-Baumann-metode, tilsettes syre-halogenidet til en løsning av utgangsmaterialet i vann, eller en blanding av vann og et annet inert løsningsmiddel, ved eller litt under omgivelsestemperatur, og slik at pH av løsningsmidlet holdes i området fra ca. 6,0 til ca. 9,0 før, under og efter tilsetningen.

Et annet aktivert derivat av karboksylsyren som kan anvendes, er et blandet anhydrid. I dette tilfelle behandles et karboksylatsalt av den egnede karboksylsyren med ca. 1 molekvivalent av et lavere-alkyl-klorformiat i et reaksjonsinert, aprotisk organisk løsningsmiddel, ved en temperatur i området fra ca. -20°C til ca. 20°C, og fortrinnsvis ved ca. 0°C. Egnede salter for denne metoden er alkalimetallsalter, slik som natrium-og kaliumsalter og tertiære aminsalter slik som trietylamin-, tributylamin-, N-etylpiperidin-, N,N-dimetylanilin-, N-metylmorfolin- og pyridinsalter; og egnede løsningsmidler er f.eks. kloroform, metylenklorid, acetonitril, tetrahydrofuran, dioksan og N,N-dimetylformamid. De blandede karboksylsyre-karbonsyre-anhydrid som dannes kan vanligvis anvendes in situ for å acylere forbindelsen med formel III. Dette utføres vanligvis ved å blande løsningene av det på forhånd fremstilte blandede anhydrid og forbindelsen med formel III. Det er spesielt egnet å anvende et tertiært aminsalt, f.eks. trietylaminsaltet, av forbindelsen med formel III. Acyleringen utføres vanligvis ved en temperatur i området fra ca. -30°C til ca. 20°C, og fortrinnsvis ved ca. -10°C og reaksjonen trenger vanligvis noen få timer. I de fleste tilfeller bringes det blandede anhydrid og forbindelsen med formel III i berøring med hverandre i et molforhold på 1:1.

En annen variasjon omfatter overføringen av karboksylsyren til en aktiv ester, efterfulgt av behandling med en forbindelse med formel III eller et salt derav. Det kan anvendes aktive estere, f.eks. fenylestere, slik som p-nitrofenyl og 2,4,5-triklorfenylestere, tioestere, slik som tiolfenyl og tiolmetylestere, og N-hydroksyestere, slik som N-hydroksy-suksinimid og N-hydroksyftalimidestere. Esterne fremstilles efter kjente metoder og acyleringen utføres vanligvis ved å oppløse den aktive esteren og forbindelsen med formel III, ellet et salt derav, i et dipolart aprotisk løsningsmiddel, slik som N,N-dimetylformamid, N,N-dimetylacetamid eller N-metylpyrrolidon. Løsningen lgras ved ca. omgivelsestemperatur i noen timer, f.eks. natten over, og produktet isoleres derefter efter standard metoder. I mange tilfelle kan den aktive ester som anvendes ved denne fremgangsmåten erstattes av det tilsvarende syreazid.

En ytterligere variasjon som er anvendbar for acylering av forbindelser med formel III består i at man bringer forbindelsen med formel III i berøring med en karboksylsyre i nærvær av visse midler som er kjente for fremstillingen av peptidbindinger. Slike midler omfatter karbodiimider, f.eks. dicykloheksylkarbo-diimid og l-etyl-3-(3-dimetylaminopropyl)karbodiimid, alkoksy-acetylener, f.eks. metoksyacetylen og etoksyacetylen og N-etoksykarbonyl-2-etoksy-l,2-dihydrokinolin. Reaksjonen ut-føres i et egnet løsningsmiddel, dvs. et som tjener til å opp-løse reaksjonsmidlet, og som ikke på ugunstig måte reagerer

med utgangsmaterialene eller produktet, f.eks. acetonitril, N,N-dimetylformamid og N-metylpyrrolidon.

Det vil forstås av fagmannen at ikke alle de variasjoner som er omtalt er like effektive eller like gode i alle tilfeller for acyleringen av en forbindelse med formel III. Den relative effektivitet av en spesiell variasjon vil variere av-hengig av en rekke faktorer, slik som f.eks. den nøyaktige struktur av forbindelsen med formel III, tilgjengeligheten av utgangsmaterialene, reaksjonsskalaen og særlig strukturen og reaktiviteten av acylgruppen som innføres. I praksis vil fagmannen kunne velge de mest egnede variasjoner i hvert tilfelle og ta hensyn til de relevante faktorer. Det er nødvendig å beskytte aminogruppen i utgangskarboksylsyren, før aktiveringen av karboksylgruppen i syren. Efter at aminogruppen er blitt beskyttet, aktiveres karboksygruppen, acyleringen utføres efter en av metodene som er beskrevet, og derefter oppnås den antibakterielle penamforbindelsen med formel I ved fjernelse av den beskyttende gruppen. En rekke beskyttende grupper som er kjent for å beskytte aminogrupper under peptidsyntese kan anvendes for dette formål. Grupper som har vist seg å være særlig anvendbare er anvendelsen av benzyloksykarbonylgruppen som er angitt i Doyle, et al., i Journal og the Chemical Society (London), 1440 (1962), og enaminer fremstilt ved omsetning av utgangsaminosyren med en p-dikarbonyl-forbindelse som angitt av Dane og Dockner i Angewandte Chemie (International Edition in English) 3_, 439 (1964) og i Chemische Berichte der Deutschen Chemischen Gesellschaft, 9j5, 789 (1965) . For anvendelse av andre beskyttende grupper, se Greenstein og Winitz, "Chemistry of the Amino Acids", John Wiley & Sons, Inc., New York/London, 1961, sidene 882-922. En spesielt verdifull acyleringsmetode er å anvende syreklorid-hydrogenkloridet av forløpersyren. Syreklorid-hydrogenkloridene fremstilles, og acyleringen ut-føres, efter fremgangsmåter som er beskrevet ved fremstillingen av 2-amino-2-fenylacetylklorid-hydrogenklorid og den påfølgende acylering av 6-aminopenicillansyre, (US-patent nr. 3 140 282).

Penam-utgangsforbindelsene med formel III som anvendes, kan oppnås som beskrevet i den avdelte ansøkning 78 3827.

Et karakteristisk trekk ved forbindelsene med formlene I og III er deres evne til å danne salter. På grunn av den sure karakter av tetrazol, har forbindelsene evnen til å danne salter med basiske midler, og disse salter, betegnes som "tetrazolat"-salter i det følgende. Saltene kan fremstilles efter standard teknikker, slik som å bringe sure og basiske komponenter i forbindelse med hverandre, vanligvis i et molforhold på 1:1, i et vandig, ikke-vandig eller delvis vandig medium. De gjenvinnes derefter ved filtrering ved utfelning med et ikke-løsnings-middel, efterfulgt av filtrering, ved fordampning av løsnings-midlet eller i det tilfelle hvor man har vandige løsninger,

ved lyofilisering. Basiske midler som passende anvendes ved saltdannelsen hører til både de organiske og uorganiske typer,

og de omfatter ammoniakk, organiske aminer, alkalimetall-hydroksyder, karbonater, bikarbonater, hydrider og alkoksyder så vel som jordalkalimctallhydroksyder, karbonater, hydrider og alkoksyder. Representative eksempler på slike baser er primære aminer, slik som n-propylamin, n-butylamin, aniliji, cykloheksylamin, benzylamin, p-toluidin og oktylamin, sekundære aminer, slik som dietylamin, N-metylanilin, morfolin, pyrrolidin og piperidin; tertiære aminer, slik som trietylamin, N,N-dimetyl-anilin, N-etylpiperidin, N-metylmorfolin og 1,5-diazabicyklo-[4.3.0]non-5-en; hydroksyder, slik som natriumhydroksyd, kaliumhydroksyd, ammoniumhydroksyd og bariumhydroksyd; alkoksyder, slik som natriumetoksyd og kaliumetoksyd; hydrider, slik som kalsiumhydrid og natriumhydrid; karbonater, slik som kalium-karbonat og natriumkarbonat; og bikarbonater, slik som natrium-bikarbonat og kaliumbikarbonat.

Forbindelser med formel I, hvor R 7 inneholder en sur funk-sjon (hydroksy) har dessuten evnen til å danne andre salter. Disse salter kan fremstilles på nøyaktig samme måte og ved å anvende de samme basiske midler, som beskrevet ovenfor for tetrazolat-saltene. Visse av forbindelsene med formel I kan selvfølgelig danne både mono- og poly-salter. Når det gjelder polysalter kan de forskjellige kationiske gruppene være like eller forskjellige.

Forbindelsene med formel I har evnen til å danne syreaddisjonssalter. Eksempler på syreaddisjonssalter som er spesielt verdifulle er: hydroklorid, hydrobromid, fosfat, perklorat, citrat, tartrat, pamoat, glutarat, benzoat, sulfat, laktat og aryl-sulfonat-salter.

Det er selvfølgelig vesentlig å anvende et farmasøytisk akseptabelt salt.

De antibakterielle penamforbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse viser virkning mot en rekke gram-positive

og gram-negative bakterier.

i "i 11 - Sammen! igningsforsøk Strukturer:

Minimum hemmende konsentrasjon (MIC) i yg/ml ble målt for forbindelsene A-F og ampicillin under anvendelse av en standard fortynningsmetode i hjerne-hjerte-infusjonsagar og anvendelse av multippel-inokulatoren beskrevet av Steers et al (Steers et al, Antibiotics and Chemotherapy, 9_, 307 (1959) ; Ericsson et al, Acta. Pathol. Microbiol. Scand., Sect. B, 217, (suppl.), 64 (1971)). Standard podestoff inneholdt ca. 20.000 organismer. Inkubering ble foretatt i 18 timer ved 37°C.

II: In vitro aktivitet mot Klebsiella Pneumoniae

In vitro virkningen av de antibakterielle forbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse gjør dem spesielt egnet for topisk anvendelse, f.eks. i form av kremer og salver.

De antibakterielle penamforbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse er også aktive in vivo. Ved en slik bestemmelse administreres forsøksantibiotikumet til infisert mus ved å anvende et multipelt dosesystem. Graden av infeksjon varierer fra ca. 1 til ca. 10 ganger den som er nødvendig for å drepe 100 % av musene under forsøksbetingelsene. Ved slutten av forsøket bestemmes virkningen av en forbindelse ved å telle overlevende dyr blant de behandlede dyr. Det anvendes både subkutan (SC) og orale doseveier (PO). Resultatene er angitt i tabell I for to av forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen. Forbindelsenes evne til å beskytte mus mot systemiske infeksjoner som skyldes dødelig intraperitoneal inokulum av Staphylococcus aureus eller av Escherichia coli er angitt.

In vivo aktiviteten av de antibakterielle forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse gjør dem egnet for kontroll av bakteri-ell infeksjon i pattedyr, og omfatter mennesker, både ved orale og parenterale administrasjonsmåter. Forbindelsene finner anvendelse ved kontroll av infeksjoner som skyldes påvirkelige gram-positive og gram-negative bakterier hos mennesker.

Når det gjelder terapeutisk anvendelse av en forbindelse fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse, eller et salt derav, hos pattedyr, spesielt mennesker, kan forbindelsen administreres alene eller den kan blandes med andre antibiotiske substanser og/eller farmasøytisk aksepterbare bærere eller fortynningsmidler. Slike bærere eller fortynningsmidler velges på basis av den an-tatte administreringsmåte. F.eks., når det gjelder oral administreringsmåte kan en antibakteriell penamforbindelse fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes i form av tabletter, kapsler, pastiller, pulvere, siruper, eliksirer, vandige løs-ninger og suspensjoner o.l., ifølge vanlig farmasøytisk praksis. Forholdet mellom aktiv ingrediens og bærer vil naturligvis av-henge av den kjemiske natur, løselighet og stabilitet av den aktive ingrediens, såvel som den dosen som skal anvendes. Når det gjelder tabletter for oral bruk anvendes vanligvis bærere som omfatter laktose, natriumcitrat og salter av fosforsyre. Forskjellige fortynningsmidler slik som stivelse, og smøremidler slik som magnesiumstearat, natriumlaurylsulfat og talkum, anvendes vanligvis i tabletter. For oral administrering i kapsel-fCrm er nyttige fortynningsmidler laktose og polyetylenglykoler med høy molekylvekt. Når det gjelder vandige suspensjoner for oral bruk kombineres den aktive ingrediens med emulgerings- oa suspensjonsmidler. Om ønskes kan tilsettes visse søtnings-og/eller visse smaksstoffer. For parenteral administrering,

som omfatter intramuskulær, intraperitoneal, subkutan og intra-venøs anvendelse, fremstilles vanligivs sterile løsninger av den aktive ingrediens, og pH av løsningene justeres passe og bufres. For intravenøs anvendelse bør totalkonsentrasjonen av oppløst stoff reguleres for å gjøre preparatet isotonisk.

Som tidligere angitt kan de antibakterielle penamforbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes på mennesker, og de daglige doser som anvendes vil ikke ad-skille seg vesentlig fra andre, klinisk anvendte penamanti-biotika. Foreskrivende lege vil bestemme passende dose for en aitt person og dette kan forventes å variere efter alder, vekt og hvordan den individuelle pasient reagerer, såvel som når det gjelder typen og graden av pasientens symptomer. Forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse vil vanligvis anvendes oralt i doser som varierer fra ca. 10 til ca. 200 mg pr. kg legemsvekt pr. dag, og parenteralt i doser fra ca. 5

til ca. 100 mg pr. kg legemsvekt pr. dag. Disse tall er gitt bare som eksempler og i noen tilfeller kan det være nødvendig å anvende doser som ligger utenfor disse grenser.

Visse av forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse har evnen til å danne solvater (f.eks. hydrater), og alle slike hydrater omfattes av foreliggende oppfinnelse.

De følgende eksempler er gitt for å illustrere oppfinnelsen. Infrarøde spektra (IR) er målt som kaliumbromidskiver (KBr) eller i Nujol , og diagnostiske absorbsjonsbånd er angitt i bølgelengdetall (cm ^). Kjernemagnetiske resonansspektra (NMR) er målt ved 6 0 MHz for løsninger i deuterokloroform (CDCl^), perdeutero-dimetylsulfoksyd (DMSO-dg) eller deuterium-oksyd (D2O), og posisjonene av toppene er uttrykt som deler pr. million (ppm) nedover i feltet fra tetrametylsilan eller natrium-2,2-dimetyl-2-silapentan-5-sulfonat. De følgende for-kortelser for formen av toppen er anvendt: s, singlett, d dublett, t, triplett, q, kvartett, m, multiplett.

Eksempel 1

6-( D- 2- amino- 2- fenylacetamido)- 2, 2- dimetyl- 3-( 5- tetrazolyl) penam

Til en omrørt løsning av 23,8 ml etyl-klorformiat i 600 ml aceton, tilsettes 25 ml av en 3 % løsning av N-metylmorfolin i aceton. Den resulterende løsningen avkjøles til -40°C og derefter tilsettes 75,2 g natrium-N-(2-metoksykarbonyl-l-metyl-vinyl)-D-2-amino-2-fenylacetat. Temperaturen justeres til -20°C og omrøringen fortsetter i 28 minutter. Løsningen avkjøles igjen til -40°C og tilsettes en iskald løsning, fremstilt ved å suspendere 60,0 g 6-amino-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penam i 250 ml vann og derefter justere til pH 7,0. Den resulterende løsningen omrøres i 30 minutter uten ytterligere avkjøling og derefter fjernes aceton ved fordampning i vakuum. Til den vandige resten tilsettes et tilsvarende volum tetrahydrofuran og derefter justeres ved 5°C pH til 1,5 med fortynnet saltsyre. Blandingen holdes ved den temperaturen og pH i 3 0 minutter og derefter fjernes tetrahydrofuran ved fordampning i vakuum. Den vandige resten ekstraheres med etylacetat, efterfulgt av eter og ekstraktene kastes. pH av den gjenværende vandige fasen heves til 5,4 og produktet begynner å krystallisere ut. Efter 1

time filtreres det fra og tørkes. Urenset utbytte er 68,8 g.

Produktet suspenderes i vann ved 2 5°C og pH senkes til

1,5. Efter omrøring en kort tid filtreres de uløselige materialene fra og filtratet ekstraheres med eter. Den vandige løsningen avkjøles derefter til 5°C og pH justeres til 5,2.

Det faste materiale som faller ut filtreres fra, og man får

62,7 g (58,7 % utbytte) 6-(D-2-amino-2-fenylacetamido)-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penamtrihydrat, sm.p. 201-202°C,

[a]^<5> + 228,2 (1 % i CH3OH). Infrarødt spektrum (KBr skive): 1780 cm ^ (&-laktam). Det kjernemagnetiske resonansspektrum

(i DMSO-d6/D20): 7,60 ppm (s, 5H), 5,70 ppm (d, 1H), 5,55 ppm (d, 1H), 5,20 ppm (s, 1H), 5115 ppm (d, 1H), 1,50 ppm (s, 3H), 0,90 ppm (s, 3H).

Analyse - Beregnet for C16Hig02N7<S.3>H20 (%) :

C 44,95; H 5,89; N 22,94; S 7,50.

Funnet (S):

C 45,01; H 5,84; N 22,81; S 7,34.

Natrium-N-(2-metoksykarbonyl-l-metylvinyl)-D-2-amino-2-fenyl-acetat fremstilles fra metyl-acetoacetat og D-2-amino-2-fenyl-eddiksyre efter fremgangsmåten angitt av Long et al. (J. Chem. Soc, London, del C, 1920 (1971)) for den tilsvarende p-hydroksy-forbindelsen. MIC-verdien av sluttproduktet mot en stamme av Streptococcus pyogenes er <0,1 yg/ml.

Eksempel 2

6-( D- 2- amino- 2-[ 4- hydroksyfenyl] acetamido)- 2, 2- dimetyl- 3-( 5-tetrazolyl) penam

Til en omrørt løsning av 0,19 ml etylklorformiat i 15 ml tørr aceton, avkjølt til 0°C, tilsettes 1 dråpe N-metylmorfolin, derefter 576 mg natrium-N-(2-metoksykarbonyl-l-metylvinyl)-D-2-amino-2-(4-hydroksyfenyl)acetat (Long et al-, Journal of the Chemical Society (London), del C, 1920 (1971)). Blandingen om-røres i ytterligere 30 minutter og avkjøles derefter til ca.

-35°C. Til denne tilsettes derefter en iskald løsning av natriumsaltet av 6-amino-2,2-dimety1-3-(5-tetrazolyl)penam fremstilt ved tilsetning av 10 % natriumhydroksyd til en sus-

pensjon av 436 mg 6-amino-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penam i 5 ml vann (og man får en pH på 7,8), efterfulgt av fortynning med 25 ml aceton. Avkjølingsbadet fjernes og reaksjonsbland-ingen omrøres i ytterligere 30 minutter. Derefter fjernes aceton ved fordampning under redusert trykk og derefter tilsettes 2 0 ml metylisobutylketon til den vandige resten. To-fasesystemet avkjøles til 10°C, surgjøres til pH = 0,9 med fortynnet saltsyre og omrøres derefter ved 10°C i 1 time. Metylisobutylketon fjernas; og kastes. pH av den vandige fasen heves til 6,6 og oppbevares derefter i et kjøleskap i 3 timer. Utfeiningen som dannes filtreres fra, og man får 320 mg 6-(D-2-amino-2-[4-hydroksyfenyl]acetamido-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl) penam. Det infrarøde spektrum (KBr skive) av produktet viste absorbsjoner ved 1775 cm"''' (P-laktam-karbonyl) og 1680 cm (amid 1 bånd). Det kjernemagnetiske resonansspektrum (i DMSO-dg/D20 viste absorbsjoner ved 7,3 5 ppm og 6,85 ppm (2 dubletter, aromatiske hydrogenatomer), 5,60 ppm (kvartett, C-5 og C-6 hydrogenatomer), 5,10 ppm (multiplett, benzyl-hydrogen og C-3 hydrogen), 1,45 ppm (singlett, C-2 metyl-hydrogenatomer) og 0,95 ppm (singlett, C-2 metyl-hydrogenatomer). MIC-verdien av sluttproduktet mot en stamme av Streptococcus pyogenes er <0,1 yg/ml.

Eksempel 3

Forbindelsene i tabell II fremstilles via kobling av penamforbindelsen med det egnede reaksjonsmiddel. Forbindelsene fremstilles fra 6-amino-2,2-dimetyl-3-(5-tetrazolyl)penam. Syntesemetoden som anvendes for koblingen, er angitt med referanse til et tidligere eksempel. Minste hemmende konsentra-sjoner (MIC-verdiene) av forbindelsene mot en stamme av Streptococcus pyogenes er også angitt. Strukturene av produktet er bekreftet ved kjernemagnetisk resonansspektroskopi.

F otnoter til tabell II

1. Isobutylklorformiat anvendes for dannelse av blandet anhydrid . 2. MIC-verdien for denne forbindelsen er målt mot en stamme av

Staphylococcus aureus.

3. Enamin-utgangsmaterialene oppnås ved kondensasjon av det egnede glycin med metylacetoacetat, efter fremgangsmåten av Long, et al. (Journal of the Chemical Society (London), del C, 1920 (1971)). De a-amino-syrene som er beskrevet i litteraturen fremstilles efter kjente metoder. De nye a-aminosyrene fremstilles fra de tilsvarende aldehyder via en Strecker-syntese, og disse teknikkene er omtalt av Greenstein og Winitz i "Chemistry of the Amino Acids",

John Wiley and Sons, Inc., New York/London, 1961, sidene 698-7 00 og referanser som er angitt der. Strecker-syntesen gir DL-aminosyrer, som oppløses i sine optiske isomerer ved hjelp av konvensjonelle midler (se Greenstein og Winitz,

loe, eit., sidene 715-755; Nishimura, et al., Nippon Kagaku Zasshi, 82^, 1688 (1961) (Chemical Abstracts, 5Q_, 11464

(1963)), og belgisk patent nr. 795 874). Se også britisk patent nr. 1 221 227.

4. Forbindelsen isoleres som trietylaminsaltet.

5. Aminogruppene i utgangsmaterialet beskyttes med benzyloksy-karbonylgrupper under koblingen og de fjernes ved hydrogeno-lyse efter koblingen.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av et farmakologisk aktivt penamderivat med formelen:

   og de farmasøytisk godtagbare salter og solvater derav,

   hvor R er 2-tienyl, 3-tienyl, fenyl, hydroksyfenyl, klorfenyl, aminofenyl eller 3-klor-4-hydroksyfenyl, karakterisert ved at et penam med formelen:

   eller et salt derav acyleres ved omsetning med en syre med formelen:

   hvor R 7 har den ovenfor angitte betydning, idet aminogruppene eventuelt er beskyttet, eller et reaktivt derivat derav, hvor-efter eventuelle beskyttelsesgrupper avspaltes, og eventuelt omdannes den fremstilte forbindelse til et salt eller solvat derav.